Å miste et barn er ikke det samme som å miste et "barn"

[Anonym bruker]

Det jeg mener er det er helt merkelig at mennesker som opplever å miste i løpet av svangerskapet sammenlikner seg med foreldre til fødte individ som har gått bort. Opllever dette som provoserende fordi det er en sorg som ikke kan sammenliknes. Å miste et barn, uansett alder kan ikke sammenliknes med å miste et ufødt foster. Den ene situasjonen kan en leve med. Den andre ruinerer ens liv for all tid.

Anonymous poster hash: 7dfb0...ff4

[Anonym bruker]

Nå er vel dette strengt tatt veldig individuelt?
Å oppleve sorg kan være så mangt. Og all sorg er like viktig, ikke noe å sette merkelapp på.

Anonymous poster hash: ab7e4...433

[Anonym bruker]

Det er for meg provoserende at noen må gradere sorg og skal bestemme hvem som har mest rett til å føle størst sorg....

Anonymous poster hash: 5a00a...389

[Anonym bruker]

Spørs jo også hvordan man definerer et ufødt foster! Jeg for min del hadde syns det var fælt å abortere og jo lenger på vei, jo verre selvfølgelig. Men det nytter ikke å si til en som har mistet et ufødt foster som du kaller det at de ikke har rett til å sørge! Tenk om de ikke har barn, om de aldri får barn fordi de mister barnet i løpet av svangerskapet gang på gang? Sorg er forskjellig for alle. En venninne av mamma hadde to barn. Ble gravid og mistet hele 4 ganger før hun fikk nummer 3. Alle barna måtte hun føde naturlig. Hvis ikke det er noe å sørge for så vet ikke jeg? Situasjoner er forskjellige. Og alle har rett til å sørge på sin måte. Selvfølgelig er det grusomt å miste et barn på to-tre år! Utenkelig fælt. Men har man mistet et barn på åtte mnd i magen, og aldri mistet et barn på to-tre så tror jeg ikke man tenker så mye på hva som er verst! Det er uansett den største sorgen som er opplevd av det mennesket det gjelder!

Anonymous poster hash: [acronym="Full hash: 49b421c8e0b4244749d0974a0a49ad9a"] 49b42...d9a [/acronym]

[Anonym bruker]

Snakker jo ikke om retten til å sørge. Herlighet. Jeg mener at det ikke er sammenlignbart for det er det virkelig ikke. Opplevelsen av sorg er selvsagt individuell, men å snakke med som har mistet sitt barn som om at man har opplevd det samme er jo et hån.

Anonymous poster hash: 14aaf...835

[Anonym bruker]

men handler ikke ofte sorg også tankene om hva som kunne vært?   Ikke bare minnene om hva som var. Det som var får man aldri tilbake uansett, men det som kunne blitt kan gnage på deg for alltid. Og jeg tenker da at mange har jo like mye tanker om hva som kunne blitt med et foster, som med et barn.

Men jeg har ikke opplevd noe av dette, så jeg vet ikke. Bare noen tanker.

Anonymous poster hash: df3b1...f3f

[Cat.68]

Jeg trur ikke du vet hva du snakker om. Jeg mistet en gutt i uke 23, eller rettere sagt pga av sykdom hos ham som ikke var forenlig med liv utenfor livmor tok vi detumennskelige tunge valget om å avslutte svangerskapet. Han var fiks ferdig den lille gutten vår, bare så alt for liten og uten et viktig organ for å kunne klare livet på utsiden. Ibland og da akkurat pga slike som deg, hadde jeg ønsket at vi valgt å gå svangerskapet ut for så å miste ham etter at han kanskje fått leve noen minutter, fordi da hadde sorgen vår vært mere  "godkjent", men til hvilken pris?? Et miljø i magen som ikke ville vært optimal for ham, og grunnet det ville han blitt født med underutviklete lunger og feilstillinger i armer og bein. Hans første åndedrett ville antagligvis sprengt de små lungene hans...... Så bare fordi han ikke var født i din målestokk er han i så liten betydelse at han ikke fortjener å sørges over????. Åhhhhh blir så provosert over denne rangeringen av sorg...................

 

Han er vår lille gutt, han fattes oss, og vi har en liten grav å stelle.......

[Gjest meg&mini]

Jeg trur ikke du vet hva du snakker om. Jeg mistet en gutt i uke 23, eller rettere sagt pga av sykdom hos ham som ikke var forenlig med liv utenfor livmor tok vi detumennskelige tunge valget om å avslutte svangerskapet. Han var fiks ferdig den lille gutten vår, bare så alt for liten og uten et viktig organ for å kunne klare livet på utsiden. Ibland og da akkurat pga slike som deg, hadde jeg ønsket at vi valgt å gå svangerskapet ut for så å miste ham etter at han kanskje fått leve noen minutter, fordi da hadde sorgen vår vært mere "godkjent", men til hvilken pris?? Et miljø i magen som ikke ville vært optimal for ham, og grunnet det ville han blitt født med underutviklete lunger og feilstillinger i armer og bein. Hans første åndedrett ville antagligvis sprengt de små lungene hans...... Så bare fordi han ikke var født i din målestokk er han i så liten betydelse at han ikke fortjener å sørges over????. Åhhhhh blir så provosert over denne rangeringen av sorg...................

 

Han er vår lille gutt, han fattes oss, og vi har en liten grav å stelle.......

Jeg blir provosert på dine vegne:(

Så klart har du like stor rett til å sørge over han som alle andre!

Synes egentlig at tråder som denne burde slettes, for det er så mange som mister eller må avslutte et svangerskap. Kan ikke tenke meg noe annet enn at dette må føles som et salg i magen!

 

Er enig i det en annen skrev, sorg kan ikke måles og ALLE er like viktige.

Stor klem til deg <3

[Anonym bruker]

Vel Cat68 brukermoderator, det er veldig trist å høre og jeg synes alltid det er leit med slike situasjoner. Men nå mener jeg altså iat det ikke er av sammenlikning. Jeg vet foresten hva jeg snakker om, hvis det har noen betydning? At vi er uenige har vel med synspunkt å gjøre, og ikke erfaringen. Og rangering av sorg har vel med alvorlighetsgraden?

 

Forøvrig synes jeg at "slike som meg" skal få kunne ytre seg uten at vi blir gjenstand for slike tilbakemeldinger. Er ikke du brukermoderator her på forumet?

Anonymous poster hash: 14aaf...835

[Anonym bruker]

Mange blir glade i barnet de bærer på fra første dag de vet de er gravide. Kjærligheten vokser for de fleste hver dag! Man ønsker, håper, drømmer om hvordan ting blir. Ser for seg utseendet, oppførsel, fremtiden. Babyrommet og utstyr står kanskje klart. Klær er kjøpt. Så fælt å komme hjem fra sykehuset etter å ha født eller mistet et barn som ikke ble med hjem! Barnerommet står tomt. Tingene ubrukt. Uansett om det bodde et barn på det rommet, eller om barnet aldri fikk sove der kan jeg ikke se for meg hvordan noen kan mene at det er et hån og snakke med en annen mor og si at man har opplevd noe liknende? Men ja, jeg skjønner forskjellen på et 6 ukers foster som glir ut av seg selv og et barn du føder, tar med hjem, elsker i mange år, og så dør det! Da fikk man i tillegg til alle drømmer se hvordan det mennesket faktisk var! Men sorgen er nok dessverre lik for mange. Spesielt hvis de ikke har noe å sammenlikne med.

 

Anonymous poster hash: 49b42...d9a

[Cat.68]

 

Vel Cat68 brukermoderator, det er veldig trist å høre og jeg synes alltid det er leit med slike situasjoner. Men nå mener jeg altså iat det ikke er av sammenlikning. Jeg vet foresten hva jeg snakker om, hvis det har noen betydning? At vi er uenige har vel med synspunkt å gjøre, og ikke erfaringen. Og rangering av sorg har vel med alvorlighetsgraden?

 

Forøvrig synes jeg at "slike som meg" skal få kunne ytre seg uten at vi blir gjenstand for slike tilbakemeldinger. Er ikke du brukermoderator her på forumet?

 

Anonymous poster hash: 14aaf...835

 

Men hvorfor dette behovet for å sammenligne?? Uansett hvordan, eller hvorfor noen mister sitt barn så kan jo ikke situasjonene sammenlignes. Hvis noen mister fordi tenåringen tar livet av seg, eller noen mister barnet sitt i kreft, eller noen annen igjenn i krybbedød, eller noen mister de i svangerskapet av forskjellige grunner. Ingen av disse situasjonene kan sammenlignes, og hverken kan eller bør sammenlignes heller. Men sorgen og tapet kan føles slike stort uansett. Sorg er individuelt og ingens sorg er mindre verdt en noen annens.

 

Ja jeg er Brukermoderator, men hva har det med saken å gjøre? Jeg er også bruker av forumet.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva trådstarter mener. Har selv mistet et foster. Det var trist, og jeg sørget. Men hadde jeg mistet 3åringen min nå, så hadde den sorgen vært verre. Mye, mye verre. Den ville vært altoppslukende.

Så nei, det er to ulike ting. Helt usammenlignbare..

 

Anonymous poster hash: 7e5d6...683

[Anonym bruker]

Fuck deg HI !

 

Anonymous poster hash: bafdb...ab5

[Helene Harepus]

 

Vel Cat68 brukermoderator, det er veldig trist å høre og jeg synes alltid det er leit med slike situasjoner. Men nå mener jeg altså iat det ikke er av sammenlikning. Jeg vet foresten hva jeg snakker om, hvis det har noen betydning? At vi er uenige har vel med synspunkt å gjøre, og ikke erfaringen. Og rangering av sorg har vel med alvorlighetsgraden?

 

Forøvrig synes jeg at "slike som meg" skal få kunne ytre seg uten at vi blir gjenstand for slike tilbakemeldinger. Er ikke du brukermoderator her på forumet?

 

Anonymous poster hash: 14aaf...835

Hvem gagnes dine ytringer i dette tilfellet? Å argumentere for at andres sorg er mindre verdt er ikke bare fryktelig umodent, men respektløst også.

[Anonym bruker]

Nei, det kan ikke sammenlignes.. For det er to forskjellige situasjoner. Så hvorfor sammenligner dere alikevel?

 

Ingen kan hevde at noen har det værre eller bedre enn andre. Sorg bør respekteres og tas på alvor uansett.

 

Og hva er forskjell på et foster inni magen og et nyfødt utenfor? Siden det plutselig er "lov" å sørge mer over det utenfor? Det er den samme babyen...

 

 

 

Anonymous poster hash: b5f88...718

[shasha]

Fyttikatta, så stygg du er HI. Spiller ingen rolle om barnet (JA, BARNET) dør i magen eller utenfor. En kommende mor og far har fremdeles mistet sitt BARN. Heldigvis er ikke alle så tette i pappen som deg, og som forstår at man ikke skal gradere sorg. Hvorfor fokusere på hva som er verst? Hvorfor heller ikke rette fokuset mot å støtte alle dem som mister noe kjært? Bruk heller livet ditt på noe meningsfylt.

Endret 27. april 2014 av shasha

[Anonym bruker]

Jeg er enig med ts i dette. Det er såklart faens mye verre å miste et barn du kjenner ut og inn, som du har levd med i lange tider, enn et foster du kun "kjenner" gjennom ønskene for fremtiden.

 

Anonymous poster hash: 2f038...ddd

[Anonym bruker]

Jeg har mistet foster i uke 27 og en datter på 4 år. Ingen tvil om hva som var verst

 

Anonymous poster hash: 9a2aa...52b

[*Miss Marple*]

Og hvem er du som våger å gradere andre menneskers sorg?

[Anonym bruker]

Jeg mistet babyen min, hjertet hans stoppet i magen min i uke 38. Ble hastekeisersnitt og de fikk gjenopplivet han etter 30 min med hjerte/lungeredning. Han levde i noen timer før han døde.

 

Så i følge deg så har ikke jeg rett til å sørge like mye dersom han hadde dødd 1 år senere f.eks?

 

Herregud, at noen stiller seg til doms over andres sorg er for meg uforståelig og provoserende. Jeg blir lei meg og sånne ting ripper opp i alt. Dette skjedde for mindre enn 1 år siden.

 

Du er et ondt menneske hi. Jeg håper du ikke finnes i min omgangskrets.

 

Anonymous poster hash: 736c7...896

[Anonym bruker]

Heilt enig med HI her. Jeg og har mistet to. Ene før han var født, uke 34, også mistet jeg prinsessa mi når hun var 3 1/2 år.

 

Det er to vidt forskjellige situasjoner som absolutt ikke kan sammenlignes.

 

Gutten min som desverre aldri fikk oppleve livet var det desverre ikke ment for. Dette kan jeg på et vis akseptere. Jenta mi, som jeg hadde vært hos hver dag, trøster, gledet, plastret, kjeftet på, kost med, hun finner jeg ingen forståelig grunn for hvorfor hun ikke kan være hos meg lenger.

 

Når folk da kommer til meg og forteller at de kan forstår hvor jævlig jeg har det siden de selv har mistet i sa. Vel, ingen kan forestille seg uten å ha vært igjennom det selv hvordan det er å miste et barn som har snublet i beina dine, holdt deg våken gjennom natta og gitt deg verdens beste snørr kyss...

 

 

 

Anonymous poster hash: 032a9...fe0

[soleia]

Eg forstår kva du meiner, hi.  Det går ikkje å rangere sorg, men ein kan heller ikkje samanlikne dei to situasjonane og seie at ein forstår korleis ein som har mista eit levandefødd barn har det, om ein ikkje har opplevd situasjonen sjølv. 

Ein skal i det heile vere svært forsiktig med å seie at ein forstår korleis andre har det, for ingen opplever ting likt, men ein kan vise interesse for korleis den som sørger har det, og forstå at det er vondt.

 

Eg sørgde då eg etter fleire års prøving aborterte i veke 10, men kan ikkje seie at eg veit korleis venene som mista i veke 20 har det, eller dei som mista eit barn ved fødselen og alltid seier at dei har 4 barn men berre 3 levande.  Og eg har ikkje aning om kor gjennomgripande vondt det var og er for kollegaen min som måtte sjå barnet sitt døy som 4 åring.  Men eg ser at sorga har prega liva i ulik grad. 

I det store og heile bør ein fokusere mindre på seg sjølv, og meir på opplevingane til den andre når ein møter sorg.

Endret 28. april 2014 av soleia

[Anonym bruker]

Eg forstår kva du meiner, hi. Det går ikkje å rangere sorg, men ein kan heller ikkje samanlikne dei to situasjonane og seie at ein forstår korleis ein som har mista eit levandefødd barn har det, om ein ikkje har opplevd situasjonen sjølv.

Ein skal i det heile vere svært forsiktig med å seie at ein forstår korleis andre har det, for ingen opplever ting likt, men ein kan vise interesse for korleis den som sørger har det, og forstå at det er vondt.

 

Eg sørgde då eg etter fleire års prøving aborterte i veke 10, men kan ikkje seie at eg veit korleis venene som mista i veke 20 har det, eller dei som mista eit barn ved fødselen og alltid seier at dei har 4 barn men berre 3 levande. Og eg har ikkje aning om kor gjennomgripande vondt det var og er for kollegaen min som måtte sjå barnet sitt døy som 4 åring.

HI har ikke rangert sorg. Hun har ikke hevdet at noen skal få sørge mindre en andre.

 

Hun hevder bare, og jeg regner med hun da tenker på tråden som gikk for ikke lenge siden ang å miste et barn, at dette er to situasjoner som ikke kan sammenlignes.

 

Anonymous poster hash: 032a9...fe0

[skjotta]

Det er to forskjellige situasjoner, to forskjellige typer sorg som er helr individielle og som for noen, helt berettiget, oppleves som likeverdige.

 

min søster mistet tvillinger før uke 12. Dere synes kanskje det er patetisk av henne å sørge, men etter 12 år som prøvere, utallige prøverørsforsøk og aldri hatt en positiv test før hadde hun omtrent gått gjennom hele graviditeten. FOR HENNE var det like ille som det for mwg ville vært å miste6 åringen. For henne var det alle hennes drømmer og ønsker om å fendelig skulle bli mamma som forsvant. Og på toppen av det hele er der folk som deg som sier "men det er ikke så ille for JEG har opplevd noe mye verre!"

 

Det var den tungeste, vanskeligste dagen i hennes liv. Det skal respekteres.

[Elskerhøsten2014]

Jeg måtte ta vekk mitt første når jeg var 17 uker på vei,og det er det verste jeg har gjort noen gang,men hvis jeg hadde mistet sønnen min på 15mnd, som jeg har blitt så godt kjent med,så tror jeg det hadde vert mye verre,men forstår hva alle mener her og også hi