Nå er jeg så lei!

[Anonym bruker]

Jeg er en 19 år gammel jente, som fremdeles bor hjemme. Jeg hadde planer om å flytte i høst for å gå på skole, men min mor er ikke helt i vater hvis jeg kan si det slik. Har 2 småsøsken på 7 og 3 år, som jeg vet ikke har det så veldig godt. Dem var forberedt på at jeg skulle flytte, men bare noen dager før jeg reiste begynte 7-åringen å gråte sine modige tårer. Hun ville ikke jeg skulle dra, hun var redd og engstelig for hvordan ting kom til å bli hjemme om jeg dro. 
Siden de begge var født, har jeg omtrent vært som en mor for de begge. Mamma gadd ikke stå opp på natten, orker ikke fylle opp kjøleskapet, følger ikke opp meg eller de andre på møter, lekser, middag, og andre rutiner som man absolutt burde ha for å føle seg trygg. 

 

Dagene mine går til å stå opp rundt 06.30 for å få største på skolen og minste i barnehagen. Tidligere har jeg selv dratt på skolen når de er levert, men nå har jeg fått meg en 77 prosent stilling i en butikk. Så drar jeg på jobb, når jeg er ferdig må jeg handle, for så å dra å hente ungene på skole og i barnehage. Så er det hjem å lage middag til alle sammen. Så går ettermiddagene til litt utetid før det er kveldsmat og legging. Min mor gjør ikke noe, hun forventer at jeg skal gjøre så mye, for at jeg får bo hjemme. Sannheten er vel egentlig at hun også har panikk for at jeg skal dra, men hun gjør heller ikke mye for at jeg skal ha lyst til å være hjemme. Hun kjefter og smeller, klager og stiller store krav til hva jeg skal gjøre. 

På fredag dro jeg bort på en helgetur sammen med noen venninner. Jeg måtte krangle meg til å dra, mamma mente jeg måtte være hjemme for det var så mye å gjøre. Jeg koste meg, og fikk ny energi til å dra hjem.
Hva venter meg når jeg står i døra? To gråtende småsøsken, som var overlykkelig for at jeg endelig var tilbake. Jeg gikk på rommet for å sette fra meg tingene og pratet litt med søskenene mine. 
Hele helgen hadde eldste ordnet med mat, de hadde stått opp og lagt seg selv som de selv villle. Ingen nattaklem eller trygghet på kveldene. Er så godt at dem har hverandre, men det er jo ikke greit!

Så gikk jeg opp på kjøkkenet, og absolutt alt var bombet! Mamma har ikke løftet en finger hele helga, alt har bare grodd over. Selv klager hun på at jeg ikke gjør en drit hjemme, jeg har tidligere trodd dette, men etter denne helga ser jeg virkelig hvor ille ting er blitt. Faren til barna er fra utlandet, og flyttet tilbake dit rett etter minste var født. Mamma har vært alenemor til oss alle tre, og jeg jeg vet at barna var et ønske fra barnefar.
Jeg er så lei, dem har det ikke noe godt!

Grunnen til at jeg er her inne, er rett og slett fordi jeg flere ganger har hatt behov for råd, kunnskap og gode tips om barn.

Nå vurderer jeg kraftig å melde mamma til barnevernet, men hva kommer så til å skje? Kan barna bli tatt fra henne? Jeg er så redd for å miste dem, jeg lever for dem! Livet mitt har blitt til reservemamma, jeg lever ikke et vanlig tenåringsliv, men jeg har det på en måte greit. Hadde ting vært tilrettelagt hadde jeg nok vært mer ute, festet og kost meg sammen med venner. Men nå er jeg så vant til å være hjemme og ta meg av barna, at jeg "vet" ikke om noe annet. Maaange har reagert på hvordan ting er hjemme hos oss, jeg får rett som det er høre "stakkars deg, at du klaret" osv, men er det noe som gjør noe med det??? NEI!

Nå er jeg så lei, skulle ønske jeg kunne ta med meg barna å flytte bort fra moren min! Skal ikke si at jeg er den beste for dem, men dem har det bedre sammen med meg. Jeg har egne rutiner på barna, klart vi krangler og er som søsken flest innimellom, men jeg er der og gir dem trygghet og trøst når dem trenger det. Min mor stiller aldri opp, ble etterlyst på konferansetimer i fjor og sendte MEG istedenfor!!!
Skulle ønske mamma var oppegående og støttende, men hun er mest ei frykt for oss alle tre barna. Hun har ikke jobb, ligger bare hjemme, kaster bort alle pengene, og innimellom har hun besøk av fremmede menn for å få sine lyster.

 

Hva burde jeg gjøre? Jeg er sliten og lei! Nå er vi bare i en vond sirkel alle sammen! Har lyst på en utdannelse og komme meg videre, men når mamma ikke klarer å ta vare på sine egne barn klarer jeg ikke å slappe av. Det gjør så vondt i hjertet å se at dem  ikke har det greit, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Håper virkelig dem slipper den samme oppveksten som meg. 
Mamma hadde menn inn og ut i alle år. Alltid jeg som fikk skylden for at det ble slutt, for jeg var rett og slett en liten trollete drittunge som skremte alle rundt meg. Hadde jeg store problemer og tok det opp med noen i familie, fikk jeg svinkjeft for at jeg pratet stygt om henne. Alt jeg gjorde var galt, fikk aldri ros eller trygghet når jeg hadde behov for det. Jeg lærte meg å vokse opp tidlig, og fikk tidlig ansvar for meg selv. 
Heldigvis har jeg mange venner i egen alder, så håper jo det er et tegn på at det blir menneske av meg også.

 

Kjente for å klage, har lenge brent inne med så mye. 

Anonymous poster hash: 9fd3e...f5a

[Anonym bruker]

Stakkars kjære deg, du bærer for tungt. Og du skal absolutt kontakte barnevernet, for dine søsken fortjener et annet liv og du kan ikke ta ansvaret for dem. Sender deg en klem.

Anonymous poster hash: 2dfbd...d39

[Anonym bruker]

herregud, for din egen del og ungene, du MÅ melde fra til BV!!!

Om det så er avlastningshjem de kommer til, eller til fosterhjem, til mora di har skjerpa seg ....

Og du kommer jo garantert til å få lov til å både besøke dem der de er OG ha dem litt og sikkert..

trenger ikke bli dårlig forhold mellom dere forde. FOr all del, tenk på UNGENE, de har det ikke bra..

Ikke du heller forsåvïdt

Anonymous poster hash: cb2f2...a3b

[PintSizedDictator]

Kjære deg, dette er ikke bra i det hele tatt.

 

Det er fantastisk at du tar på deg en oppgave som ikke er din i utgangspunktet. For et fint menneske du er! Søsknene dine er heldige som har deg.

 

Med det sagt så syns jeg du burde ta kontakt med barnevernet slik at de kan hjelpe deg og kanskje også moren din. Det er ikke automatikk i at barna blir fjernet. Jeg vet ikke nok om systemet til å si så mye men jeg håper så inderlig at du får den hjelpen og støtten du fortjener og trenger. Du -og- søsknene dine. Masse lykke til! Du er utrolig sterk!

[Edelweis]

Du skal helt klart kontakte barnevernet for dine to små søsken. det er ikke ditt ansvar å oppdra dem! din mor må ta tak i livet sitt igjen. ikke tenk at bv kommer for å fjerne dine søsken vekk fra mamman din, for det er ikke derfor de er der, de kommer for å hjelpe mamman din med å komme seg på føttene igjen så hun kan være der for sine barn.

 

jeg undrer meg litt over hva skole og barnehage sier om situasjonen. det går vel ikke dem hus forbi at det er slik hjemme hos dere vil jeg tro.

[Anonym bruker]

Jeg syns absolutt du skal kontakte barnevernet. Dersom de finner barnas situasjon hos mor helt uutholdelig vil de nok fjerne barna fra henne. Men det er langt fra det eneste bv gjør. Det er kun siste utvei. De tilrettelegger, følger opp og gir bistand og veiledning. Vil heller ikke tro de ønsker å "splitte" dere. Men at du som 19 åring skal ta dette ansvaret alene er jo ikke ok. Da vil de iallfall kunne bidra for å hjelpe deg.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 48b25...867

[Anonym bruker]

Ta kontakt med barnevernet få hjelp fra dem, dine søsken fortjener noen som bryr seg om dem slik du gjør, men du er jo BARE 18 og ikke den som burde ta ansvaret for dem du fortjener å gå på skule å reise å gjøre ting som 18 åringer skal. Barnevernet kan komme inn å hjelpe moren din å veilede evt flytte småsøskna dine til noen andre som vil ofre livet for dem. Du vil jo alltid være der for dine søsken men du burde også få lov til å leve livet som 18 åring.

Du kan ikke kontakte faren til barna å få hjelp av ham?

 

Anonymous poster hash: 0cc91...36c

[Anonym bruker]

Ta kontakt med barnevernet og få hjelp I DAG!

Både for deg selv og søsknene.

Og dårlig samvittighet for å "melde" mor skal du ikke ha, du har gjort så uendelig mye mer enn du måtte allerede.

Hun er den voksne og hun er forelderen, klarer hun ikke den jobben må det gjøres noe - og du skal få leve livet som en vanlig 19-åring.

Ring ring ring ring ring!!!

 

Anonymous poster hash: 13e0b...30c

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Dette var fysisk vondt å lese! Det her er på ingen måte ok..men jeg vil likevel rose deg for alt du gjør! Du må være et helt fantastisk og unikt menneske, som stiller opp på den måten du gjør, gang på gang. Jeg vet det ikke er lett, men spør om du kan få en samtale med noen på familievernkontoret. Google familievernkontor og navnet på byen du er fra, så finner du fort riktig nummer. Her må det instanser inn, og barnevernet må kobles. Men det betyr ikke at du trenger å ringe de selv. Som sagt, begynn med en samtale på familievernkontoret, der kan de hjelpe deg videre..

 

Send meg gjerne en pm om det er noe du lurer på eller trenger hjelp til.. Masse lykke til så lenge, og en stor varm klem til deg!

[Anonym bruker]

Beklage 19 år leste feil men uansett

 

Anonymous poster hash: 0cc91...36c

[Anonym bruker]

Du må melde dette. Skulle ønske noen hadde gjort det for deg da du var lita. Slik skal ikke barn vokse opp. All ære til deg som er så klok og fornuftig oppi alt kaoset. Tror du kan ringe bvt anonymt å drøfte saken om du ønsker det først. Bv har vakttelefon. Se på nettet hvor du kan ringe i din kommune. Klem !

Anonymous poster hash: ed12d...780

[Anonym bruker]

Ring barnevernet! De er der for barn som dine småsøsken. Du har gjort en kjempejobb, som aldri skulle vært krevd av deg. Du fortjener å dele ansvaret med noen, og dine søsken fortjener en trygg og god oppvekst. Vær så snill og ring slik at dere kan få hjelp!

Anonymous poster hash: e9192...74b

[Anonym bruker]

Jeg vet, og har lenge vist, at jeg burde ringt. Men det skjærer i meg og skal ta en slik telefon! Mange vil nok si at jeg er dum nå, men jeg tenker på hva min mor kommer til  å tenke om meg. Jeg har lenge hatt henne over meg som bestemmer go kommanderer hva jeg skal gjøre. Jeg er så redd for å gjøre feil, og så redd for hvordan hun nå kommer til å reagere. Jeg er redd henne!

Anonymous poster hash: 9fd3e...f5a

[HvittHus]

 

Jeg vet, og har lenge vist, at jeg burde ringt. Men det skjærer i meg og skal ta en slik telefon! Mange vil nok si at jeg er dum nå, men jeg tenker på hva min mor kommer til  å tenke om meg. Jeg har lenge hatt henne over meg som bestemmer go kommanderer hva jeg skal gjøre. Jeg er så redd for å gjøre feil, og så redd for hvordan hun nå kommer til å reagere. Jeg er redd henne!

 

Anonymous poster hash: 9fd3e...f5a

 

Kan du ta en prat med styrer i barnehagen om dette? Barnehagepersonalet har nok en anelse om hvordan ståa er og kan dermed sende en melding hvor du ikke er innblandet.

Ellers kan du ta en telefon til BV hvor du diskuterer saken anonymt først. Da vil du få noen råd om hvordan du skal gå frem videre.

[Anonym bruker]

Jeg ville ringt barnevernet sporenstraks!! ...men jeg ville tenkt nøye ut hva du vil.... Kunne du tenke deg å ha barna som om de skulle vært dine? Det er jo ikke tvil om at det ville vært det beste for barna, men det betyr jo at du binder deg fullstendig....

 

Vil tro at barnevernet vil komme for å observere og at det uansett tar lang tid før barna evt blir tatt bort ifra din mor.

 

Lykke, lykke til :-) du høres ut som en fantastisk oppegående 19 åring og søsknene dine skal prise seg lykkelige for at de har deg!

 

Anonymous poster hash: a8baf...b45

[Anonym bruker]

Kanskje du kan få hovedomsorg for de,- og med litt hjelp fra avlastingshjem som kan ha søstrene dine annenhver helg,- og kanskej ta de med på en ferietur,- så hadde det kanskje blitt overkommelig?

 

Nå vet jeg ikke hvordan systemet fungerer, men antar du haddde fått i det minste barnetrygd for tre (??) evt overgansstønad (som enslig mor) og hjelp til og finne sted go bo/bostøtte?

 

Jeg tror nemmelig at om du melder til BV; og de tar dine søstre vekk, så skal det lite til før din mor får de tilbake igjen.....Er jo egnetlig for mye og forlange at en nittenåring skal bli tobarnsmor over natta, men du har jo allerede vært det lenge, og det første alternativet vil jo både bedre din økonomi. sin fritid uten søsken og din samvittighet ovenfor de....Men igjen, vet ikke hvordan systemet fungerer, så det er sikkert ikke bare-bare.:Ville gått til barnevernet uansett i dag den dag, jeg da.Lykke til

 

Anonymous poster hash: 101de...c76

[scarecrow2011]

Vet du, jeg kjenner ei som er et par år eldre enn deg som har fått hjelp av barnevernet til å bli fosterhjem for sitt søsken. Ring barnevernet, be om møte. Og om du har ønske om å bo med dem så si det! Da kan bv stille med avlastningshjem. Evt du kan være avlastningshjem i helgene. Om du trenger støttespillere så snakk med bhg og skole. Det høres ikke bra ut slik situasjonen er nå.

[Anonym bruker]

Kan bare støtte meg på alle over her som sier ring barnevernet!!

Du gjør en kjempejobb, men en jobb ingen har rett til å be deg gjøre! Men kanskje med litt hjelp og støtte fra barnevernet kan du klare å ha hovedomsorgen for dem, hvis det er det du vil? Eller du kan få hjelp til å finne et nytt hjem til dem, og med ordninger slik at du kan besøke dem og ha dem på besøk innimellom hvis du vil det..

 

Hadde det vært flere mennesker som deg her i verden hadde verden vært et bedre sted!!!

Anonymous poster hash: 00e94...c22

[Anonym bruker]

Jeg skjønner på en måte at du ikke ønsker ta denne telefonen selv, men det er veldig mange andre som kan gjøre det for deg.

 

Snakk med f.eks helsesøster, hun har meldeplikt til barnevernet og hun kan sende en bekymringsmelding etter å ha snakket med deg.

 

Eller du kan få en venninne til å sende en anonym melding til barnevernet, de er pliktig til å sjekke opp og når de først er på banen vil de fort se hvordan ting ligger an. Mammaen din får da ikke vite annet enn at noen har meldt dere anonymt.

 

Uansett skal du sørge for å få hjelp nå, din mammas udugelighet og evt psykiske sykdom skal ikke hindre deg i å få en utdanning og å leve et normalt tenåringsliv. Barnevernet vil i første omgang prøve å hjelpe barna der de er, og det er ikke sikkert det blir snakk om å frata mammaen deres foreldreretten. Men om det blir en omsorgsovertagelse (om mammaen deres ikke fikser dette) vil ikke søsknene dine bli fjernet fra ditt liv, på den ene eller andre måten skal dere holde sammen, men du skal ikke trene ha omsorgen for dem alene!

 

Håper virkelig dere får hjelpen dere trenger og at det ordner seg på en grei måte.

Anonymous poster hash: 7d0f1...fd9

[PintSizedDictator]

 

Jeg vet, og har lenge vist, at jeg burde ringt. Men det skjærer i meg og skal ta en slik telefon! Mange vil nok si at jeg er dum nå, men jeg tenker på hva min mor kommer til  å tenke om meg. Jeg har lenge hatt henne over meg som bestemmer go kommanderer hva jeg skal gjøre. Jeg er så redd for å gjøre feil, og så redd for hvordan hun nå kommer til å reagere. Jeg er redd henne!

 

Anonymous poster hash: 9fd3e...f5a

 

 

Du er ikke dum i det hele tatt. Det er helt normalt å tenke slik. Klart du tenker slik, men du må også klare å tenke at det ikke er så viktig hva hun mener akkurat nå. Det er hennes egen feil at situasjonen er som den er. Dine små søsken er helt hjelpesløse og avhengig av at en voksen hjelper dem. Du har vært den voksne frem til nå, men det er ikke din jobb. Du har også rett på en oppvekst uten bekymringer av disse dimensjonene. Hvis du syns det er ekkelt å ringe så spør om noen andre kan. Det viktigste nå er at dere alle får hjelp. Klem

[Gjest Anonymbruker85]

Uff dette var veldig leit og lese,men som jeg tenker bør du tenkte på dine små søskene,du hadde heller ikke bra med henne når du var liten,la små søskene dine sleppe det samme, barnvernet i norge er svake synes jeg,de tar barn som har det bra med foreldrene og glemmer helt de som egentlig sliter,så du bør ta kontakt og så får barnvernet velge om de plassere søskene dine andre steder eller setter hjelpe tiltak hjemme,men hvis det skjer tror jeg ikke bv nekter deg og se dem. Masse lykke til uansett hva du bestemmer deg for

[Anonym bruker]

Vet ikke om jeg vil påta meg for mye om det skulle gå så langt at de blir tatt ut fra min mor. Jeg ville uten tvil tatt dem, men da vil jeg ha avlastning slik at jeg kan få litt fritid. Uansett en helg med avlastning innimellom er mye mer enn jeg har nå. Min mor klarer å fylle meg med dårlig samvittighet, så jeg klarer ikke å kose meg eller dra noen sted. 

 

Drømmen min er jo ikke å bli tobarnsmor som 19-åring, men jeg vil heller ha dem, enn å sende dem til fremmede. Da blir dem til å "miste" både meg og min mor, selv om jeg håper at jeg får se dem ofte. Men da må dem igjen få nye rutiner, og livet kan bli litt mer ustabilt for dem, selv om dem garantert får det greit. Men nå har jeg et så nært og godt forhold, at jeg kommer til å slite med å være borte fra dem lenge. Jeg er så vant til ansvaret, og storkoser meg sammen med dem. Jeg kan ikke beskrive min kjærlighet til dem, men jeg vil si vi er nære. Har dem problemer kommer dem til meg, og jeg har flere ganger lagt merke til at 3-åringen skuler eller går omveier forbi mamma. Synes det er så sårt, jeg burde være den som kjefter og smeller og krangler, men det er mamma som tar den rollen.  
De få gangene jeg er alene føler jeg meg tom, jeg kjeder meg og gleder meg til å se barna igjen. Det er så rart, for jeg er så vant til ansvaret. Hadde jeg hatet det, hadde jeg nok vært mer trassig mot alle og vært sterk nok til å rømme for flere år siden. Egentlig har jeg hatt to barn, jeg har skiftet, badet, matet og stelt begge siden de var nyfødt. Faren var en hjelp i begynnelsen, men mamma kjeftet og smelte på han for enhver ting. Skjønner godt han ga opp og dro, men vi har desverre ikke noe kontakt idag etter en kjempekrangel mellom han og mamma. Etter han dro har ting blirr verre, og det merkes så utrolig godt. Når han var her følte jeg litt trygghet til han, så er trist at han har reist fra barna  

Anonymous poster hash: 9fd3e...f5a

[Anonym bruker]

 

Vet ikke om jeg vil påta meg for mye om det skulle gå så langt at de blir tatt ut fra min mor. Jeg ville uten tvil tatt dem, men da vil jeg ha avlastning slik at jeg kan få litt fritid. Uansett en helg med avlastning innimellom er mye mer enn jeg har nå. Min mor klarer å fylle meg med dårlig samvittighet, så jeg klarer ikke å kose meg eller dra noen sted.

 

Drømmen min er jo ikke å bli tobarnsmor som 19-åring, men jeg vil heller ha dem, enn å sende dem til fremmede. Da blir dem til å "miste" både meg og min mor, selv om jeg håper at jeg får se dem ofte. Men da må dem igjen få nye rutiner, og livet kan bli litt mer ustabilt for dem, selv om dem garantert får det greit. Men nå har jeg et så nært og godt forhold, at jeg kommer til å slite med å være borte fra dem lenge. Jeg er så vant til ansvaret, og storkoser meg sammen med dem. Jeg kan ikke beskrive min kjærlighet til dem, men jeg vil si vi er nære. Har dem problemer kommer dem til meg, og jeg har flere ganger lagt merke til at 3-åringen skuler eller går omveier forbi mamma. Synes det er så sårt, jeg burde være den som kjefter og smeller og krangler, men det er mamma som tar den rollen.

De få gangene jeg er alene føler jeg meg tom, jeg kjeder meg og gleder meg til å se barna igjen. Det er så rart, for jeg er så vant til ansvaret. Hadde jeg hatet det, hadde jeg nok vært mer trassig mot alle og vært sterk nok til å rømme for flere år siden. Egentlig har jeg hatt to barn, jeg har skiftet, badet, matet og stelt begge siden de var nyfødt. Faren var en hjelp i begynnelsen, men mamma kjeftet og smelte på han for enhver ting. Skjønner godt han ga opp og dro, men vi har desverre ikke noe kontakt idag etter en kjempekrangel mellom han og mamma. Etter han dro har ting blirr verre, og det merkes så utrolig godt. Når han var her følte jeg litt trygghet til han, så er trist at han har reist fra barna

 

Anonymous poster hash: 9fd3e...f5a

Jeg blir helt rørt av å lese det du skriver, selv om det er en forferdelig situasjon for både søsknene dine og deg. Men det er ingen tvil om at de har det uendelig mye bedre når du er der for dem! Nå fortjener dere alle tre å få hjelp. Det høres ut som en fantastisk god løsning for dem hvis du får hovedomsorgen og den avlastningen du trenger. For en fantastisk gave du gir dem som er der når foreldrene svikter! Jeg skjønner at dette må bli beintøft for dere fremover uansett hvordan det går. Ønsker deg all mulig lykke til og dere all tre alt godt for fremtiden!

 

Anonymous poster hash: c1037...f63

[Anonym bruker]

Jeg beundrer deg! Virkelig. For en flott person du er! Så utrolig urettferdig at moren din behandler dere så dårlig. Får helt klump i halsen og ønsker jeg kunne hjelpe til. Håper at du tar imot hjelp fra barnevernet til å finne den beste løsningen fremover for deg og barna. Dere har hatt det så tøft, at jeg tror det vil bli en enorm lettelse å få hjelp. 

Anonymous poster hash: e9192...74b

[Anonym bruker]

Det beste hadde nok vert et fosterhjem der dere kan være alle tre, evt at du har en egen hybel/leilighet i samme huset.

Men ikke sikkert dette er så lett å få til da.

Uansett, ring barnevernet!!

 

Anonymous poster hash: 89c33...fdb