Downs syndrom kan bli utryddet

[Tigerpote]

 

Jeg skjønner ikke all denne motstanden mot å selektere vekk syke fostre... Kall meg gjerne kynisk, men som noen over her skrev; man ønsker jo det beste for sine barn. Det er vel ingen som ØNSKER seg et sykt barn, det ville jo vært direkte ondskapsfullt... At noen mener det er feil å abortere ut i fra "et liv er et liv"-tenking kan jeg forstå, men at mennesker som generelt sett er for selvbestemt abort plutselig skal sette seg på bakbeina når det er snakk om et sykt foster? Hvorfor er det greit å abortere hvis man ikke har tid, ikke penger, ikke har lyst på barn, ikke vil ha noe med barnets far å gjøre eller alle mulige andre faktorer - men ikke hvis man bare ikke vil ha et sykt barn? Er downs-fostre MER verd enn friske, siden det tilsynelatende er mindre stuerent å abortere dem enn å abortere friske fostre?Selv ville jeg aldri beholdt et foster med downs. Hvorfor? Fordi jeg har en datter fra før - og jeg unner henne ikke å havne i skyggen av et krevende søsken. Og fordi jeg jobber i en attføringsbedrift, en bedrift som sysselsetter folk med diverse funksjonshemminger. Jeg ser hvor mye disse menneskene krever av sine nærmeste - vi har en godt voksen mann som sitter og gråter på ukentlig basis fordi han savner foreldrene, de har vært døde i årevis og han kommer nok aldri over tapet. Og flere andre godt voksne (da snakker vi 40-50 år og vel så det) reiser ingen steder uten en eller begge foreldrene. Alle ferier, helgeturer... Alltid sammen med sine voksne, krevende barn. Hva slags pensjonstilværelse er det, å rives mellom det å skulle ta hånd om en femti år gammel sønn eller datter som fremdeles mentalt er som en sju-åtteåring? Med raserianfall, hyl og gråt over bagateller, rigide timeplaner for ikke å velte hele verdensbildet... Flertallet av de jeg jobber med er, i gitte situasjoner, voldelige på en eller annen måte. Kliper, spytter, sparker og slår... Det er lett å se for seg at en baby med downs er søt og litt krevende, og det er lett å tenke at javel, hvis tiåringen biter en medelev så takler jeg det. Når du selv er ung og sprek er det lett å se for seg at du skal håndtere en utagerende unge. Hvordan blir det når "barnet" er voksent og fremdeles utagerer, mens du har blitt gammel og skrøpelig? Vil du ha krefter til å ta hånd om en sjuåring også om 30-40 år? Vil du håndtere skyldfølelsen når din egen helse sier stopp mens barnet ditt fremdeles trenger deg? Og hvordan vil du håndtere å se barnet ditt bli mobbet, falle utenfor sosialt... hvordan vil du takle det å se barnet ditt bli ensomt og deprimert fordi det innser at det ikke er som alle andre? Og hva med det du utsetter barnets søsken for, både i form av fysisk vold og manglende oppfølging i barndommen, men også skyldfølelse og ansvar for et krevende søsken resten av livet? Jeg tror desverre mange av de som tar mest til motmæle mot muligheten til å fjerne barn på grunn av kromosomfeil gjør det rett og slett fordi de ikke evner å forstå at man kan respektere og sette pris på mennesker med downs eller andre handicap selv om man er for abort og screening. Det blir så inderlig personlig - hvis noen kom til meg og sa at "hvis jeg kunne få vite hårfargen på barnet mitt før 12 uke ville jeg fjernet det om det var rødhåret", ville jeg antagelig klikket i vinkel, grått og kjeftet... for jeg har verdens vakreste rødhårede datter, og når noen sier de ikke ønsker et barn som er sånn som mitt... Men er det egentlig verre å fjerne et foster fordi det har rødt hår, enn det er å fjerne et foster fordi du ikke har flere soverom? Har vi selvbestemt abort, så har vi faktisk det. Det blir helt molbo - spør du meg - å gi folk muligheten til å velge ut i fra alle mulige "uvesentlige" faktorer (økonomi, praktiske hensyn, om man "har lyst på" osv), men nekte å ta med de VIKTIGE faktorene (helse og livskvalitet for barnet og familien) i regnestykket.Anonymous poster hash: f9ab3...4ac

 

Amen Anonymous poster hash: 44332...f47

Jeg har mange års erfaring med psykisk utviklingshemmede der jeg faktisk ikke kjenner en eneste en som er slik du beskriver, som krevende overfor familien og drar på ferier sammen med dem. Nei, VI er de som gjør alt, fra stell, til innkjøp, husarbeid, ferie, fritid, bursdager, jul, påske og til og med jobb. Jeg har jobbet med noen få med utagering som problem, men de fleste kunne ikke skade en flue. Jeg vet imidlertid at det å ha DS medfører mange tillegsdiagnoser somoftest, men jeg synes du svartmaler veldig.

[Tigerpote]

Ville ikke hatt ett barn med downs, det samme mener min samboer. Lever det her ene livet og ingen av oss ville tatt den belastningen, verken for oss eller våre andre barn. Kall det gjerne egoistisk men det bryr jeg meg lite om. Vi er fri til å velge som vi selv vil, abortgrensen er uansett 12 uker.

Flere som snakker om drap, klarer overhodet ikke forstå den tankegangen. Hvordan kan man drepe noe som ikke lever? Et utall ting kan skje som gjør at man mister uansett, om man velger det selv ser jeg ikke som noe problem. Er for selvvalgt abort, uavhengig om jeg ønsker det eller ikke. Går dere rundt og kaller damer som tar abort for drapsmenn?

Downs er faktisk en alvorlig sykdom, kjenner ei som har downs, hun flyttet fra hjemmet sitt når hun var 30. Foreldrene satt igjen helt sugd tom med alt de har måttet gå igjennom frem til da. Moren sa at hun elsket henne, men hadde hun kunnet velge på nytt ville hun aldri gjort det. Jeg synes man må få velge om man vil gå gjennom alt det.

Noe som ikke lever? Fosteret lever i beste velgående det, med hjerteslag fra uke fem. Og kjenner smerte når aborten utføres.

[Anonym bruker]

Det blir jo et litt teit eksempel, men man vil tvinge innvandrere til å få jentebabyer, selv når de egentlig ønsker å abortere dem bort.

 

Historisk sett har det nok vært vanlig å plassere spesielt krevende personer på hjem (som personer med Downs). Men på den andre sida stelte man de gamle hjemme.

 

Så det er faktisk veldig rart - i gammel tid sendte man vekk barn med Downs og stelte de gamle hjemme. Mens i nyere tid har det blitt omvendt - man oppdrar barn med Downs som vanlige barn hjemme, mens man sender vekk de gamle menneskene.

Anonymous poster hash: e6e54...590

[Gjest Trulte med to små]

Jeg liker heller ikke denne utviklingen der man kan velge bort foster med avvik. Hvor skal det ende?

Jeg er generelt motstander mot abort og kunne selv aldri tatt abort, av flere ulike grunner.

Jeg skjønner det er en vanskelig debatt for mange, men det skremmer meg at SÅ mange i samfunnet ikke nøler med å ta abort, det er liksom helt greit?

Mannen min sier nettopp nå at han får helt vondt av denne debatten i media der det er snakk om at Downs syndrome kan bli "utryddet". Stakkars de som har denne diagnosen og leser om dette i avisen og hører om dette rundt forbi!

De er mennesker, som oss!

Visst må det være veldig krevende å få barn med såkalte avvik av forskjellige slag, men jeg tror ikke vi blir bedre mennesker ved å være aktivt med på å skape et sorteringssamfunn.

[khm]

 

Ville ikke hatt ett barn med downs, det samme mener min samboer. Lever det her ene livet og ingen av oss ville tatt den belastningen, verken for oss eller våre andre barn. Kall det gjerne egoistisk men det bryr jeg meg lite om. Vi er fri til å velge som vi selv vil, abortgrensen er uansett 12 uker.

Flere som snakker om drap, klarer overhodet ikke forstå den tankegangen. Hvordan kan man drepe noe som ikke lever? Et utall ting kan skje som gjør at man mister uansett, om man velger det selv ser jeg ikke som noe problem. Er for selvvalgt abort, uavhengig om jeg ønsker det eller ikke. Går dere rundt og kaller damer som tar abort for drapsmenn?

Downs er faktisk en alvorlig sykdom, kjenner ei som har downs, hun flyttet fra hjemmet sitt når hun var 30. Foreldrene satt igjen helt sugd tom med alt de har måttet gå igjennom frem til da. Moren sa at hun elsket henne, men hadde hun kunnet velge på nytt ville hun aldri gjort det. Jeg synes man må få velge om man vil gå gjennom alt det.

Noe som ikke lever? Fosteret lever i beste velgående det, med hjerteslag fra uke fem. Og kjenner smerte når aborten utføres.

 

Jaha, hva i allverden er det du prater om? Du vet at personlige meninger ikke teller? Sender med noen artikler til deg jeg.

 

http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.7184760

 

Uke 24 kjenner fosteret smerte, altså ganske lenge etter uke 12.

 

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8128844

 

 

Hva gjør det forresten at hjertet slår fra uke 5? Ja det frakter blod rundt i kroppen, men er det ikke hjernen og nervebanene som spiller størst rolle. Nå tenker jeg på smerte og hva bevissthet er.

[Anonym bruker]

Jeg kunne aldri ha drept barnet mitt fordi det hadde DS og forstår ikke at godt over nitti prosent tar abort. Dette er en av grunnene til at jeg er imot tidlig ul når det ikke er medisinsk påkrevet og synes det er forkastelig at man kan ta senabort. Motbydelig rett og slett.

 

Motbydelig faktisk... Hvem er du som setter deg som moralsk dommer over hva ANDRE mennesker velger å gjøre med SITT liv? 

 

Anonymous poster hash: e8e09...cda

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kunne aldri ha drept barnet mitt fordi det hadde DS og forstår ikke at godt over nitti prosent tar abort. Dette er en av grunnene til at jeg er imot tidlig ul når det ikke er medisinsk påkrevet og synes det er forkastelig at man kan ta senabort. Motbydelig rett og slett.

Motbydelig faktisk... Hvem er du som setter deg som moralsk dommer over hva ANDRE mennesker velger å gjøre med SITT liv?

 

Anonymous poster hash: e8e09...cda

Det er jo ikke bare hva andre gjør med SITT liv, men også et uskyldig påbegynt liv...

 

Anonymous poster hash: 980b4...a58

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kunne aldri ha drept barnet mitt fordi det hadde DS og forstår ikke at godt over nitti prosent tar abort. Dette er en av grunnene til at jeg er imot tidlig ul når det ikke er medisinsk påkrevet og synes det er forkastelig at man kan ta senabort. Motbydelig rett og slett.

Motbydelig faktisk... Hvem er du som setter deg som moralsk dommer over hva ANDRE mennesker velger å gjøre med SITT liv?

 

Anonymous poster hash: e8e09...cda

Det er jo ikke bare hva andre gjør med SITT liv, men også et uskyldig påbegynt liv...

 

Anonymous poster hash: 980b4...a58

 

 

Det er jo akkurat derfor dette er en god nyhet. De som av diverse årsaker ikke vil ha et barn med Downs syndrom kan få ta abort på et tidspunkt som er mer humant. 

 

Anonymous poster hash: e8e09...cda

[Anonym bruker]

 

Jeg har mange års erfaring med psykisk utviklingshemmede der jeg faktisk ikke kjenner en eneste en som er slik du beskriver, som krevende overfor familien og drar på ferier sammen med dem. Nei, VI er de som gjør alt, fra stell, til innkjøp, husarbeid, ferie, fritid, bursdager, jul, påske og til og med jobb. Jeg har jobbet med noen få med utagering som problem, men de fleste kunne ikke skade en flue. Jeg vet imidlertid at det å ha DS medfører mange tillegsdiagnoser somoftest, men jeg synes du svartmaler veldig.

 

Poenget var egentlig ikke HVEM som gjør alt, med ferier, bursdager osv. Jeg ser også de som ikke har familie som stiller opp- som han med de døde foreldrene som sitter og gråter. Hvorfor er ikke familien der? Fordi de ikke lenger orker? Hvordan tror du det føles og være mor til de utviklingshemmede som du steller og tar vare på- den mora som sitter hjemme og vet at hun helst skulle vært der, som vet at sønnen eller datteren savner henne like mye som et lite barn ville gjort? Ved å få et barn med en utviklingshemming gjør du deg selv til småbarnsmor resten av livet, og før eller senere presser det seg da fram et behov for å "sette bort" ansvaret for "barnet" ditt til noen andre. Jeg kan levende se for meg hvor vondt det er for en mor eller far å måtte overlate barnet sitt til noen andre fordi man selv ikke orker mer...

 

Og dette med utagering: de fleste jeg ser utagerer på en eller annen måte, når verden butter i mot. Noen virker snille som lam, helt harmløse... men når du snur ryggen til, kliper og klorer de andre som ikke er i stand til å forsvare seg like godt. Noen legger seg ned og nekter når de ikke får viljen sin - eller begynner å rope og skrike, noen gråter og vil hjem hvis timeplanen skjærer seg, og så har du noen som utagerer i form av vold. Og selv de som virkelig ER helt harmløse, føyelige og letthåndterlige, har antagelig satt betraktelig flere grå hår i hodet på sine foreldre enn de fleste andre barn. 

 

Poenget er: de aller, aller fleste utviklingshemmede krever veldig mye mer av sine omsorgspersoner enn "normale" barn. Både i oppveksten - og ikke minst også i voksen alder. For meg er det en helt ærlig sak å si at nei, det orker jeg ikke. At det vil ta for mye av den tiden og de kreftene jeg også skulle brukt på min funksjonsfriske datter. Hadde jeg fått et utviklingshemmet barn, hadde jeg selvfølgelig elsket det. Jeg ville gått inn for å ta vare på det med hele mitt hjerte og alle mine krefter, jeg ville sett meg blind, slitt meg ut og det ville antagelig knuse "mammahjertet" den dagen jeg måtte overlate omsorgen for barnet til noen andre. Men om jeg kunne velge og visste det var et barn med downs, ville jeg tatt abort.

 

Anonymous poster hash: f9ab3...4ac

[Tigerpote]

 

Jeg har mange års erfaring med psykisk utviklingshemmede der jeg faktisk ikke kjenner en eneste en som er slik du beskriver, som krevende overfor familien og drar på ferier sammen med dem. Nei, VI er de som gjør alt, fra stell, til innkjøp, husarbeid, ferie, fritid, bursdager, jul, påske og til og med jobb. Jeg har jobbet med noen få med utagering som problem, men de fleste kunne ikke skade en flue. Jeg vet imidlertid at det å ha DS medfører mange tillegsdiagnoser somoftest, men jeg synes du svartmaler veldig.

 

Poenget var egentlig ikke HVEM som gjør alt, med ferier, bursdager osv. Jeg ser også de som ikke har familie som stiller opp- som han med de døde foreldrene som sitter og gråter. Hvorfor er ikke familien der? Fordi de ikke lenger orker? Hvordan tror du det føles og være mor til de utviklingshemmede som du steller og tar vare på- den mora som sitter hjemme og vet at hun helst skulle vært der, som vet at sønnen eller datteren savner henne like mye som et lite barn ville gjort? Ved å få et barn med en utviklingshemming gjør du deg selv til småbarnsmor resten av livet, og før eller senere presser det seg da fram et behov for å "sette bort" ansvaret for "barnet" ditt til noen andre. Jeg kan levende se for meg hvor vondt det er for en mor eller far å måtte overlate barnet sitt til noen andre fordi man selv ikke orker mer...Og dette med utagering: de fleste jeg ser utagerer på en eller annen måte, når verden butter i mot. Noen virker snille som lam, helt harmløse... men når du snur ryggen til, kliper og klorer de andre som ikke er i stand til å forsvare seg like godt. Noen legger seg ned og nekter når de ikke får viljen sin - eller begynner å rope og skrike, noen gråter og vil hjem hvis timeplanen skjærer seg, og så har du noen som utagerer i form av vold. Og selv de som virkelig ER helt harmløse, føyelige og letthåndterlige, har antagelig satt betraktelig flere grå hår i hodet på sine foreldre enn de fleste andre barn.  Poenget er: de aller, aller fleste utviklingshemmede krever veldig mye mer av sine omsorgspersoner enn "normale" barn. Både i oppveksten - og ikke minst også i voksen alder. For meg er det en helt ærlig sak å si at nei, det orker jeg ikke. At det vil ta for mye av den tiden og de kreftene jeg også skulle brukt på min funksjonsfriske datter. Hadde jeg fått et utviklingshemmet barn, hadde jeg selvfølgelig elsket det. Jeg ville gått inn for å ta vare på det med hele mitt hjerte og alle mine krefter, jeg ville sett meg blind, slitt meg ut og det ville antagelig knuse "mammahjertet" den dagen jeg måtte overlate omsorgen for barnet til noen andre. Men om jeg kunne velge og visste det var et barn med downs, ville jeg tatt abort. Anonymous poster hash: f9ab3...4ac

Utagering foregår gjerne når vedkommede ikke klarer å uttrykke seg på andre måter. Du virker særs kunnskapsløs på området. Kanskje det er en grunn til at du er vitne til så mye utagering? Og det faktum at du ser på psykisk utviklingshemmede som små barn? Du burde kanskje lese deg opp. Mange blir selvhjulpne og klarer seg fint i egne leiligheter, de fleste med litt eller omfattende hjelp. De fleste flytter for seg selv. Mange ungdommer startet gradvis med avlastningsleilighet, og får egen leilighet feks når de fyller atten. Det hadde ikke revet i mitt "mammahjerte" som du skriver, men jeg ser på det som en naturlig del av livet.

[Caprica]

Nå skal ikke jeg uttale meg om hva jeg ville gjort om jeg selv fikk vite at barnet jeg bar på hadde Downs eller annen utviklingshemming, for det tror jeg ikke man helt kan svare på før man står i situasjonen (og Gud forby at man noen gang havner der..).

 

MEN, det jeg synes er litt snodig, er det at så mange ser ut til å synes det er helt greit å ta abort på friske fostre (jfr den gjeldende abortlov og at langt de fleste er for selvbestemt abort før uke 12), men med en gang man begynner å snakke om abort på syke fostre blir det ramaskrik. Hvorfor det? Hva er forskjellen? Og er det bedre å "ta livet av" et friskt foster enn et sykt?

 

Satt akkurat og tenkte på det samme.

Godt poeng!

[Tigerpote]

 

Jeg kunne aldri ha drept barnet mitt fordi det hadde DS og forstår ikke at godt over nitti prosent tar abort. Dette er en av grunnene til at jeg er imot tidlig ul når det ikke er medisinsk påkrevet og synes det er forkastelig at man kan ta senabort. Motbydelig rett og slett.

 Motbydelig faktisk... Hvem er du som setter deg som moralsk dommer over hva ANDRE mennesker velger å gjøre med SITT liv?  Anonymous poster hash: e8e09...cda

Ja, det er motbydelig at et barn ikke er ønsket og skal fjernes fra mors liv fordi det ikke oppfylte dine standarder. Jeg driter i grunn i hva du gjør med ditt liv, men bryr meg om det ufødte barnet.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg kunne aldri ha drept barnet mitt fordi det hadde DS og forstår ikke at godt over nitti prosent tar abort. Dette er en av grunnene til at jeg er imot tidlig ul når det ikke er medisinsk påkrevet og synes det er forkastelig at man kan ta senabort. Motbydelig rett og slett.

 Motbydelig faktisk... Hvem er du som setter deg som moralsk dommer over hva ANDRE mennesker velger å gjøre med SITT liv?  Anonymous poster hash: e8e09...cda

Ja, det er motbydelig at et barn ikke er ønsket og skal fjernes fra mors liv fordi det ikke oppfylte dine standarder. Jeg driter i grunn i hva du gjør med ditt liv, men bryr meg om det ufødte barnet.

 

 

Om du bryr deg så mye, så burde du heller være sjeleglad for at det nå oppdages så tidlig at det knapt nok kan kalles et barn.

Håper du legger av deg den motbydelige og fordommende holdningen når du snakker med mennesker i virkeligheten forresten. Lær deg at slik snakker man ikke om andres valg.

 

Anonymous poster hash: e8e09...cda

[Tigerpote]

 

 

Ville ikke hatt ett barn med downs, det samme mener min samboer. Lever det her ene livet og ingen av oss ville tatt den belastningen, verken for oss eller våre andre barn. Kall det gjerne egoistisk men det bryr jeg meg lite om. Vi er fri til å velge som vi selv vil, abortgrensen er uansett 12 uker.

Flere som snakker om drap, klarer overhodet ikke forstå den tankegangen. Hvordan kan man drepe noe som ikke lever? Et utall ting kan skje som gjør at man mister uansett, om man velger det selv ser jeg ikke som noe problem. Er for selvvalgt abort, uavhengig om jeg ønsker det eller ikke. Går dere rundt og kaller damer som tar abort for drapsmenn?

Downs er faktisk en alvorlig sykdom, kjenner ei som har downs, hun flyttet fra hjemmet sitt når hun var 30. Foreldrene satt igjen helt sugd tom med alt de har måttet gå igjennom frem til da. Moren sa at hun elsket henne, men hadde hun kunnet velge på nytt ville hun aldri gjort det. Jeg synes man må få velge om man vil gå gjennom alt det.

 

Noe som ikke lever? Fosteret lever i beste velgående det, med hjerteslag fra uke fem. Og kjenner smerte når aborten utføres.

Jaha, hva i allverden er det du prater om? Du vet at personlige meninger ikke teller? Sender med noen artikler til deg jeg.

 

http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.7184760

 

Uke 24 kjenner fosteret smerte, altså ganske lenge etter uke 12.

 

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8128844

 

 

Hva gjør det forresten at hjertet slår fra uke 5? Ja det frakter blod rundt i kroppen, men er det ikke hjernen og nervebanene som spiller størst rolle. Nå tenker jeg på smerte og hva bevissthet er.

Hva snakker du om? Du gir meg artikler som er tvetydige. Og to artikler gir da ikke noe grunnlag uansett for om fostre kjenner smerte. Svært mange fagmiljøer mener det motsatte, og det er ulogisk at de ikke kjenner smerte. Ja, LIV er det når et hjerte slår, men for å orke å gjennomføre en abort må kan kanskje lage seg slike "sannheter".

[Anonym bruker]

 

 

 

Ville ikke hatt ett barn med downs, det samme mener min samboer. Lever det her ene livet og ingen av oss ville tatt den belastningen, verken for oss eller våre andre barn. Kall det gjerne egoistisk men det bryr jeg meg lite om. Vi er fri til å velge som vi selv vil, abortgrensen er uansett 12 uker.

Flere som snakker om drap, klarer overhodet ikke forstå den tankegangen. Hvordan kan man drepe noe som ikke lever? Et utall ting kan skje som gjør at man mister uansett, om man velger det selv ser jeg ikke som noe problem. Er for selvvalgt abort, uavhengig om jeg ønsker det eller ikke. Går dere rundt og kaller damer som tar abort for drapsmenn?

Downs er faktisk en alvorlig sykdom, kjenner ei som har downs, hun flyttet fra hjemmet sitt når hun var 30. Foreldrene satt igjen helt sugd tom med alt de har måttet gå igjennom frem til da. Moren sa at hun elsket henne, men hadde hun kunnet velge på nytt ville hun aldri gjort det. Jeg synes man må få velge om man vil gå gjennom alt det.

 

Noe som ikke lever? Fosteret lever i beste velgående det, med hjerteslag fra uke fem. Og kjenner smerte når aborten utføres.

Jaha, hva i allverden er det du prater om? Du vet at personlige meninger ikke teller? Sender med noen artikler til deg jeg.

 

http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.7184760

 

Uke 24 kjenner fosteret smerte, altså ganske lenge etter uke 12.

 

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8128844

 

 

Hva gjør det forresten at hjertet slår fra uke 5? Ja det frakter blod rundt i kroppen, men er det ikke hjernen og nervebanene som spiller størst rolle. Nå tenker jeg på smerte og hva bevissthet er.

Hva snakker du om? Du gir meg artikler som er tvetydige. Og to artikler gir da ikke noe grunnlag uansett for om fostre kjenner smerte. Svært mange fagmiljøer mener det motsatte, og det er ulogisk at de ikke kjenner smerte. Ja, LIV er det når et hjerte slår, men for å orke å gjennomføre en abort må kan kanskje lage seg slike "sannheter".

Nå husker jeg ikke hvor mange som spontanaborterer etter at hjertet har begynt å slå, men det er altså like ille som krybbedød?

 

Anonymous poster hash: 10c4e...f98

[Tigerpote]

 

 

 

Jeg kunne aldri ha drept barnet mitt fordi det hadde DS og forstår ikke at godt over nitti prosent tar abort. Dette er en av grunnene til at jeg er imot tidlig ul når det ikke er medisinsk påkrevet og synes det er forkastelig at man kan ta senabort. Motbydelig rett og slett.

 Motbydelig faktisk... Hvem er du som setter deg som moralsk dommer over hva ANDRE mennesker velger å gjøre med SITT liv?  Anonymous poster hash: e8e09...cda

Ja, det er motbydelig at et barn ikke er ønsket og skal fjernes fra mors liv fordi det ikke oppfylte dine standarder. Jeg driter i grunn i hva du gjør med ditt liv, men bryr meg om det ufødte barnet.

 Om du bryr deg så mye, så burde du heller være sjeleglad for at det nå oppdages så tidlig at det knapt nok kan kalles et barn.Håper du legger av deg den motbydelige og fordommende holdningen når du snakker med mennesker i virkeligheten forresten. Lær deg at slik snakker man ikke om andres valg. Anonymous poster hash: e8e09...cda

Jeg mener hva jeg vil og snakker hvordan jeg vil. Hva du mener om den saken er jeg likegyldig til.

[Elsker livet]

Hadde vært flott om downs ble utryddet, ingen bekymring om det var tilfelle. Men dessverre er det snakk om å ta livet av fostre med downs. Jeg mener de har like rett på livet som andre.

[Anonym bruker]

Utagering foregår gjerne når vedkommede ikke klarer å uttrykke seg på andre måter. Du virker særs kunnskapsløs på området. Kanskje det er en grunn til at du er vitne til så mye utagering? Og det faktum at du ser på psykisk utviklingshemmede som små barn? Du burde kanskje lese deg opp. Mange blir selvhjulpne og klarer seg fint i egne leiligheter, de fleste med litt eller omfattende hjelp. De fleste flytter for seg selv. Mange ungdommer startet gradvis med avlastningsleilighet, og får egen leilighet feks når de fyller atten. Det hadde ikke revet i mitt "mammahjerte" som du skriver, men jeg ser på det som en naturlig del av livet.

 

 

Hva downs, utagering, hjelpebehov osv er og ikke er, og hvordan man kan løse det ved pedagogiske eller upedagogiske metoder, er ikke poenget mitt.

 

Dersom du, som fagperson, mener at et barn med downs ikke krever mer av sine nærmeste både fysisk og psykisk enn et funksjonsfriskt barn, så skjønner jeg at det er meningsløst å diskutere. Og dersom du også mener at abort er feil uansett, så bør du vel heller sette deg ned og tenke igjennom om dette er en diskusjon du strengt tatt trenger/bør delta i. Dette handler om hvorvidt det er riktig å gi folk mulighet til å velge bort barn med kromosomfeil, gitt at man i utgangspunktet har selvbestemt abort.

 

Og for min del, så ser jeg at det å få et funksjonshemmet barn ville krevd mer av meg enn jeg har å gi uten at det skal gå på bekostning av resten av familien, livskvaliteten nå og i framtiden. Jeg ville som sagt utvilsomt elsket et barn med downs dersom jeg fikk et, men om jeg fikk valget tidlig så ville jeg tatt det bort. Og jeg synes ikke det er verre enn de som velger å ta abort "bare" fordi de ikke vil ha flere barn, ikke har økonomi til det eller ikke var helt klar for det akkurat nå. Kromosomfeil kan være alt fra høyt fungerende med egen bolig slik du forklarer - til ikke forenelig med liv, eller med sterkt nedsatt livskvalitet, smerter og behov for tilsyn og hjelp døgnet rundt. Det vet man ikke.

 

Anonymous poster hash: f9ab3...4ac

[Tigerpote]

Hadde vært flott om downs ble utryddet, ingen bekymring om det var tilfelle. Men dessverre er det snakk om å ta livet av fostre med downs. Jeg mener de har like rett på livet som andre.

Hvorfor mener du at det hadde vært flott om ds ble utryddet da? Hvis du slapp å ta livet av fostrene. Alle ønsker seg friske barn, men sånn er det engang ikke. Skal vi da utrydde andre med andre typer funksjonshemminger også? Prader Willies? Autismespekteret? Hva med kronisk syke? Sykelig fedme? Skal alle som krever ekstra oppfølging og hjelp utryddes, eller det hadde vært fint om de ble det?

 

Jeg har ikke et slikt menneskesyn. Verden hadde dessuten vært kjedelig. Fra en samfunnsnyttig side gir det også mange arbeidsplasser.

[Elsker livet]

 

Hadde vært flott om downs ble utryddet, ingen bekymring om det var tilfelle. Men dessverre er det snakk om å ta livet av fostre med downs. Jeg mener de har like rett på livet som andre.

Hvorfor mener du at det hadde vært flott om ds ble utryddet da? Hvis du slapp å ta livet av fostrene. Alle ønsker seg friske barn, men sånn er det engang ikke. Skal vi da utrydde andre med andre typer funksjonshemminger også? Prader Willies? Autismespekteret? Hva med kronisk syke? Sykelig fedme? Skal alle som krever ekstra oppfølging og hjelp utryddes, eller det hadde vært fint om de ble det?

 

Jeg har ikke et slikt menneskesyn. Verden hadde dessuten vært kjedelig. Fra en samfunnsnyttig side gir det også mange arbeidsplasser.

 

Jeg snakker ikke om å utrydde menneskene, men å utrydde sykdommene/syndromene/lidelsene. Vi kan godt utrydde årsaken til sykelig fedme og andre uønskede ting som forringer livskvaliteten til menneskene. Skal vi tenke slik som du gjør så bør vi heller ikke prøve å finne en kur for f.eks kreft. 

Jeg ser ikke den samfunnsnyttige siden av dette. Mennesker som i dag er sysselsatt i denne type jobber kan bidra på andre måter. 

[Tigerpote]

 

Utagering foregår gjerne når vedkommede ikke klarer å uttrykke seg på andre måter. Du virker særs kunnskapsløs på området. Kanskje det er en grunn til at du er vitne til så mye utagering? Og det faktum at du ser på psykisk utviklingshemmede som små barn? Du burde kanskje lese deg opp. Mange blir selvhjulpne og klarer seg fint i egne leiligheter, de fleste med litt eller omfattende hjelp. De fleste flytter for seg selv. Mange ungdommer startet gradvis med avlastningsleilighet, og får egen leilighet feks når de fyller atten. Det hadde ikke revet i mitt "mammahjerte" som du skriver, men jeg ser på det som en naturlig del av livet.

 

 Hva downs, utagering, hjelpebehov osv er og ikke er, og hvordan man kan løse det ved pedagogiske eller upedagogiske metoder, er ikke poenget mitt. Dersom du, som fagperson, mener at et barn med downs ikke krever mer av sine nærmeste både fysisk og psykisk enn et funksjonsfriskt barn, så skjønner jeg at det er meningsløst å diskutere. Og dersom du også mener at abort er feil uansett, så bør du vel heller sette deg ned og tenke igjennom om dette er en diskusjon du strengt tatt trenger/bør delta i. Dette handler om hvorvidt det er riktig å gi folk mulighet til å velge bort barn med kromosomfeil, gitt at man i utgangspunktet har selvbestemt abort.Og for min del, så ser jeg at det å få et funksjonshemmet barn ville krevd mer av meg enn jeg har å gi uten at det skal gå på bekostning av resten av familien, livskvaliteten nå og i framtiden. Jeg ville som sagt utvilsomt elsket et barn med downs dersom jeg fikk et, men om jeg fikk valget tidlig så ville jeg tatt det bort. Og jeg synes ikke det er verre enn de som velger å ta abort "bare" fordi de ikke vil ha flere barn, ikke har økonomi til det eller ikke var helt klar for det akkurat nå. Kromosomfeil kan være alt fra høyt fungerende med egen bolig slik du forklarer - til ikke forenelig med liv, eller med sterkt nedsatt livskvalitet, smerter og behov for tilsyn og hjelp døgnet rundt. Det vet man ikke. Anonymous poster hash: f9ab3...4ac

Et barn med ds vil såklart kreve mer av deg enn et normalt friskt barn. Det er imidlertid litt hva man gjør det til, mange går i overbeskyttelses og bortskjemtfellen. Det er det viktig å ikke gjøre, og sørge for at man også har tid til de andre barna man evt har. Jeg hadde definitivt søkt om avlastning og hadde villet samarbeidet og søkt hjelp fra fagpersoner. Man klarer det man kan.

[Tigerpote]

Klarer det man vil

[Anonym bruker]

Det er jo pr definisjon ikke levedyktig før det kan leve utenfor livmoren. Dvs fra ca uke 23 i heldige tilfeller. Jeg hadde og valgt abort.

 

Anonymous poster hash: 91a6b...38f

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg kunne aldri ha drept barnet mitt fordi det hadde DS og forstår ikke at godt over nitti prosent tar abort. Dette er en av grunnene til at jeg er imot tidlig ul når det ikke er medisinsk påkrevet og synes det er forkastelig at man kan ta senabort. Motbydelig rett og slett.

 Motbydelig faktisk... Hvem er du som setter deg som moralsk dommer over hva ANDRE mennesker velger å gjøre med SITT liv?  Anonymous poster hash: e8e09...cda

Ja, det er motbydelig at et barn ikke er ønsket og skal fjernes fra mors liv fordi det ikke oppfylte dine standarder. Jeg driter i grunn i hva du gjør med ditt liv, men bryr meg om det ufødte barnet.

 Om du bryr deg så mye, så burde du heller være sjeleglad for at det nå oppdages så tidlig at det knapt nok kan kalles et barn.Håper du legger av deg den motbydelige og fordommende holdningen når du snakker med mennesker i virkeligheten forresten. Lær deg at slik snakker man ikke om andres valg. Anonymous poster hash: e8e09...cda

Jeg mener hva jeg vil og snakker hvordan jeg vil. Hva du mener om den saken er jeg likegyldig til.

 

 

Du er et lite, lite menneske. Ta det fordømmende menneskesynet ditt et annet sted. Blir fysisk UVEL av mennesker som deg.

 

Anonymous poster hash: e8e09...cda

[Tigerpote]

 

 

Hadde vært flott om downs ble utryddet, ingen bekymring om det var tilfelle. Men dessverre er det snakk om å ta livet av fostre med downs. Jeg mener de har like rett på livet som andre.

 

Hvorfor mener du at det hadde vært flott om ds ble utryddet da? Hvis du slapp å ta livet av fostrene. Alle ønsker seg friske barn, men sånn er det engang ikke. Skal vi da utrydde andre med andre typer funksjonshemminger også? Prader Willies? Autismespekteret? Hva med kronisk syke? Sykelig fedme? Skal alle som krever ekstra oppfølging og hjelp utryddes, eller det hadde vært fint om de ble det?

Jeg har ikke et slikt menneskesyn. Verden hadde dessuten vært kjedelig. Fra en samfunnsnyttig side gir det også mange arbeidsplasser.

Jeg snakker ikke om å utrydde menneskene, men å utrydde sykdommene/syndromene/lidelsene. Vi kan godt utrydde årsaken til sykelig fedme og andre uønskede ting som forringer livskvaliteten til menneskene. Skal vi tenke slik som du gjør så bør vi heller ikke prøve å finne en kur for f.eks kreft. 

Jeg ser ikke den samfunnsnyttige siden av dette. Mennesker som i dag er sysselsatt i denne type jobber kan bidra på andre måter.

Jeg synes ikke sykdommer som kreft kan sammenlignes i denne diskusjonen, siden diskusjonen bunner i et sorteringssamfunn der enkelte grupper mennesker gjerne kan utryddes. Kreft og andre sykdommer kan kureres, ds kan ikke det men er et medfødt syndrom. Jeg ser ikke på mennesker med ds som syke. De kan få tilleggsdiagnoser, men i seg selv kan de leve et fint liv. De kan lære seg å lese, skrive, mange forstår mye, skriver dikt, kan få seg kjæreste, gå på skole og faktisk utføre et arbeid.