Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #1 Skrevet 9. desember 2011 Jeg lever kanskje ikke neste jul... Ventet på testresultater, og idag kom det.. Har mange nære her inne, så lyser ikke ut alt nå,for da blir jeg gjenkjent. Det kan jeg ta senere. JEg må bare få luftet litt tanker.... Jeg får helt panikk.. Vi har 3 barn, gift i 20 år... Og nå ender de alene. Har skreket og alt, mannen kysser bakken jeg står på så og si.. Han får noia av tanken... Mine kjære barn..:Min gode mann.... Herregud jeg kan ikke sette ord på følelsene mine engang...... Jeg fylte 40 nylig..... mine barn er små..men noen av de, store nok til å forstå. åh himmel..... Jeg vil gjøre denne julen til den aller beste, men samtidig vet jeg jo at det blir den verste... Hvordan skal jeg fortelle mine barn dette???? De er hos bestemor til imorgen... Beklager at jeg la ut dette nå, i "gledens tid", men jeg kan ikke få sagt nok til mannen min.
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #4 Skrevet 9. desember 2011 Takk.... Godt å kunne si det til noen også... Det er bare min mann og jeg som vet det foreløbig... Jeg vet ikke hvordan de dårlige nyhetene skal "luftes...." Mitt hjerte blør for barna mine.... og at jeg ikke kan få oppleve deres oppvekst.
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #5 Skrevet 9. desember 2011 Å herregud.. Jeg vet ikke hva di skal gjøre, annet enn å å skrike mer..
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #7 Skrevet 9. desember 2011 tro meg, det har jeg gjort.... Når vi satt oss i bilen istad, jeg hylte så høyt jeg klarte...... Ser at mannen knekker totalt. At jeg aldri skal kose mine kjæreste i livet igjen... Høre de herlige ordene de har å si.... Utviklingen.... Gleden... Nå blir det bare en grav igjen....? Det er mye som må planlegges, og jeg vet igrunn ikke helt hvordan jeg skal klare å planlegge slikt. Er det virkelig noen som klarer det, å planlegge sin begravelse....? Men det er vel bedre at jeg gjør, enn å overlate annsvaret til andre. De har nok. Jeg VET at mine barn blir tatt godt tatt vare på.... men... ja.. det er bare Men....
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #8 Skrevet 9. desember 2011 Nor så grusomt. Kan ikke forstå hvordan du har det nå det er ingenting jeg kan si som gjør det noe bedre for deg.... Men en ting vil jeg si. Min mamma er død. Hun døde riktig nok ikke da jeg var liten, men da jeg var 21 år. Jeg savner ting fra henne. Hådskrevne vrev, kort, sanger osv. Bilder av oss sammen. Ting som minner meg om henne. Jeg har bevist gjort slike ting med mine barn, og akkurat nå holder jeg på å lage en sangbok til begge to. Jeg skriver ned de sangene vi synger ofte og pynter med bilser og små tegninger. Jeg håper på å leve til jeg er "110", jeg gjør dette i tilfelle.... Minnedagbok er det mange som lager, man filmer seg selv og det man vil si til barna sine nå og det man tror man ville sagt til barna når de f. Eks blir tennåringer, får den første kjæresten osv... Kommer til å tenke på deg i lang tid fremover, ønsker deg og dine alt vil i tuden som kommer... Mange klemmer fra meg <3
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #10 Skrevet 9. desember 2011 Takk for gode ideer 18:21... Det skal jeg absolutt gjøre! Takk for gode ord og tanker... _Når dette først skal skje, håper jeg det skjer "fort". Og ikke over lang tid. Det tror jeg er verre for deres del. Samtidig som jeg gjerne vil holde igjen til siste tynne tråd...
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #11 Skrevet 9. desember 2011 Huff, hva skal man si:( Urettferdig og uforståelig... klem til deg
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #12 Skrevet 9. desember 2011 Det er urettferdig uansett hvem som må dø av sykdommer... Men jeg kan ikke sette ord på følelsene mine.... Jeg skriker pga barna... jeg elsker dem så høyt... Jeg vil så gjerne se dem vokse opp..... Bare gråter av å skrive dette...
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #13 Skrevet 9. desember 2011 God, varm klem til deg<3 livet er så altfor urettferdig noen ganger:'(
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #14 Skrevet 9. desember 2011 Ikke noe håp? Hva er det da? Kan det ikke finnes en kur? Stor klem!!!!!!!
Storebror & Lillebror Skrevet 9. desember 2011 #15 Skrevet 9. desember 2011 Så grusomt trist Jeg føler så inderlig med deg! Håper det kommer en mirakelkur som får deg frisk. Stor klem til deg <3
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #16 Skrevet 9. desember 2011 Gråter for deg hi.. Sender deg og barna dine gode klemmer og varme tanker.. ord blir fattige..
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #17 Skrevet 9. desember 2011 En mirakelkur hadde vært flott, men desverre skjer ikke dette i min tid.... Mannen er som sagt helt knekt. Jeg vet samtidig at han aldri kommer til å ville ha noen etter meg. Han er slik.... En for alltid, eller ingen... Så det blir ensomt. Men han sier han vil bare ha fokuset på at barna skal få en trygg, god oppvekst.. Noe som varmer... Han har gått nå..en evig lang tur i skogen... Vi må planlegge hvordan barna og besteforeldre får vite det... Det som er rart, er at for en uke ca, hadde jeg en rar drøm... Drømte at det kom en mann i svart dress, og tok tak i armen min, rolig. Tok meg inn en dør, alt var hvitt og "kald stil"... men med et STORT vindu på en måte, til denne verdenen. Han sa at alt er bedre her... Jeg fikk lov å gå til familien, men han sto med meg. Min mor forsto ikke hvorfor jeg hadde med en mann, men hele tiden prøvde jeg å be om hjelp!!!! Men jeg fikk ikke LOV å si det rett ut...... kysset barna, og gikk tilbake til det andre rommet... Det var først når jeg sto opp, at jeg forsto hva meninga var.....
*Lucky-Baby* Skrevet 9. desember 2011 #18 Skrevet 9. desember 2011 Så utrolig trist ( Gråter sammen med deg Men finnes det ingen kur? Ingen håp? Prøv å ikke gi opp, hvem vet hva som skjer i medisinverden innen et år? Kanskje de finner en kur som hjelper? stor klem til deg <3
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #19 Skrevet 9. desember 2011 Herregud så grusomt!! Er du sikker på at det ikke er noe som kan gjøres?? Uff, så forferdelig... Ønsker alt det beste for deg og dine og håper på et mirakel! Og ta masse bilder, masse film. Skriv brev til barna dine og til mannen din. Uff.... Stor klem
Cat.68 Skrevet 9. desember 2011 #20 Skrevet 9. desember 2011 Så vanvittig vondt og trist. Kan ikke for mitt liv forestille meg den vanmakt og angst du må føle, og ikke minst sorg for å forlate dem du elsker aller mest. Ord rekker ikke til for å si hvor vondt det er å forestille seg å måtte havne i en slik situasjon som du er i nå. Og du står mitt oppi det helvete jeg ikke engang tør å tenke på. Er det kreft? Finnes det ikke en ørliten sjanse engang for at du kan kjempe deg ut av dette.?? Huff en mega stor varm klem fra meg.
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #21 Skrevet 9. desember 2011 nei. Kan si såpass at det er stor spredning, og vi har prøvd det vi kan... De ga meg opp til 6 mnd... Så da rekker jeg forhåpentligvis bursdagen til mini. Hennes første <3 Skal filme masse og ta massevis av bilder!!! Jeg hadde/ har en sparekonto, eller en buffer da, som det mangler nesten 100 000 på, pga uforventede ting osv. Jeg skal iallfall, på noe vis, få satt inn 100 000 inn på den igjen. ( Veldig viktig for meg, personlig. Jeg tar lett på slike ting, når jeg brukte av penger som ikke er "lov" for meg selv..... Så jeg må finne en løsning på å skaffe penger å sette inn.....) Høres kanskje dumt ut, å tenke på slikt nå, men det betyr mye for meg...
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #22 Skrevet 9. desember 2011 18.21 her. Jeg hadde og en drøm dagen før mamma døde. Det var mammas samboer, som døde to mnd før mamma døde, som kom til oss. Han spurte meg om hva jeg, min daværende samboer og vår sønn gjorde i mammas leilighet. Jeg sa at mamma lå på sykehuset og at hun var veldig syk. Deretter spurte jeg han om han ikke bare kunne gå å hente henne. I drømmen min viste jeg at han var død, for jeg husker jeg sa til han "så varm du er" jeg var overrasket over dette siden han var død. Han burde jo være kald.... Dagen etter døde mamma.... Det er alle foreldres store skrekk! Jeg anbefaler mammen din å lese "veien til karlsvognen". Mamma fikk meg til å lese den før hun døde. Det er en "fantastisk" dagbok skrevet av mannen til ei som ligger for døden av kreft. Hvordan de taklet det, hverdagen, hvordan budskapet skulle gå til familien, hva de gjorde de siste mnd, barna, barnebarna osv. En utrolig gripende bok, men en som kanskje kan hjelpe din mann og deg i denne grusomme tiden... Hilsen 18.21
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #23 Skrevet 9. desember 2011 Ja, det er kreft. Mer vil jeg ikke gå inn på nå. Har jo hatt et håp, i lang tid.. Og kjempet like mye, men ser jo nå at det ikke går. Men psykisk, gir jeg ikke opp... Ja, jeg har skikkelig angst for dette... Skikkelig hjelpesløs.
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #24 Skrevet 9. desember 2011 Dette er så trist, jeg klarer ikke å slutte å gråte, tenker så mye på deg, og på mannen din, barna dine... Hvor vanskelig det må være... Sender en stor klem, og skal be for deg..
Anonym bruker Skrevet 9. desember 2011 #25 Skrevet 9. desember 2011 Jeg føler ord blir fattige når man leser noe som dette. Sender deg og dine nærmeste en klem og varme tanker nå og i tiden som kommer.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå