Fortelle ex at det er barn på vei...

[Anonym bruker]

Nå er det DU som kommer til angrep her, og beskriver meg og insinuerer ting. Problemet er at selv om man "skamroser" noen, så bagatelliserer du stemors følelser her: alle hadde sorg, unntatt henne. Alle skulle tas hensyn til av henne, og hun måtte passe på seg selv. Og ja, jeg mener at hvis faren sin sørget over fortiden, så burde han gå tilbake til kona og barna. Mange som gjøre det når de ser at det de hadde fra før var mer verdifullt enn det nye forholdet.

 

Du skriver i dette innlegget at steforeldre er noe man blir "prakka på". Feil. Voksne mennesker velger sine partnere. Selv om man har fått barn, skal man ikke velge mellom alternativet: bo sammen med en man ikke elsker/som er utro/som ikke kommuniserer osv, eller være alene resten av livet. Selv om man har fått barn, skal ikke livet ditt ta slutt, og du skal dedikere deg fullstendig til barna og ofre absolutt alt for dem. Hvis man kun konsentrerer seg om barna hele tiden, så tror jeg disse barna får problemer i voksenlivet.

 

Jeg sier ikke at dere var slemme mot stemor, MEN, når barna sliter med å akseptere noen, så vises det siden barna som regel ikke kan skjule følelsene sine overfor denne voksne personen på samme måte som de voksne kan.

 

Ordene fuckings, møkkakjerring osv (som egentlig hører tenårene til) er det DU som har nevnt. Ikke jeg.

 

Og ja, jeg VET hvordan det er å være stemor, nemlig vært det selv. Hele bygda gnålte om at jeg stjal eksmannen min fra moren til hans barn, selv om HUN dumpet ham 1 år før vi traff hverandre og fant seg ny (som ingen så stygt på). Jeg vet hvordan det er å måtte sette seg selv sist, aldri gjennomført noen familieplaner, konstant gå på tå og bli kjefta opp og ned av en stedatter i tenårene fordi man ikke kommer fra kjøkkenet til stua med middagen hennes, men ber henne om å hente det, siden man er over 8 måneder på veg og så vidt klarer å gå. Når ingenting man gjør er bra nok. Når man blir invitert i konfirmasjon til stebarnet av mora, og faren blir plassert ved siden av konfirmanten (noe som er naturlig), mens stemor blir plassert ute ved barnebordet, sammen med barn mellom 5 og 12 år (mor i denne situasjonen mente jeg var alt for ung for eksen hennes og poengterte det ved hver mulighet hun fikk). Så ikke kom hit og si at jeg ikke vet hvordan ting funker. Og nei, jeg fortalte heller ikke mine eks-stebarn at jeg gråt meg i søvn ofte og følte meg urettferdig behandlet siden jeg ALDRI ble hørt i mitt eget hus. Det er ikke noe man forteller om til andre enn dem som står deg svært nær, som mann eller foreldre.

[Anonym bruker]

Det er likevel du, og bare du, som klarer å plukke mitt innlegg fra hverandre og få det til å handle om noe annet enn hva det gjorde. Jeg fortalte en historie om en skilsmisse og nye relasjoner som utviklet seg til å bli noe fint, nettopp fordi de voksne var rause med hverandre. Moralen min var at man vinner på å ta hensyn til hverandre. Barna vinner på det. Men du har fått min fortelling til å handle om hvor synd det er på stemor og hvor slemme vi barna var. Godt jobba!

 

jeg har aldri bagatellisert stemors følelser. Det er du som overdramatiserer dem, uten å kjenne henne engang. Stemor opplevde ingen sorg. Det var mamma og vi barna som gjorde det. Stemor syntes det var vanskelig å skulle komme som en fremmed inn i familien, men det var hun som sagt innstilt på. Noe annet ville vært rart, da hun er en realistisk dame. Hun måtte heller ikke "passe på seg selv", hun hadde pappa der til å ta vare på seg, i motsetning til mamma. Merkelig hvordan du tror du vet noe som helst om hvordan dette foregikk og hva stemor har følt.

 

Jeg har heller aldri sagt at pappa sørget over fortiden. Hvor tar du alt dette fra? Pappa syntes det var leit at mamma og vi barna hadde det vondt. Hva slags mann hadde han vært om han ikke fant det trist? Tror du ikke de fleste opplever en skilsmisse som tøff, selv om de tror de på sikt får det bedre med ny partner?

 

Og hvorfor du babler i vei om at man ikke skal bli i et ulykkelig ekteskap forstår jeg ikke. Jeg har aldri påstått at man skal det, så hvorfor sier du dette til meg egentlig?

Det jeg mente med at stebarn blir "prakka på" steforeldre, er: barn velger ikke sine steforeldre! Det er det foreldrene som gjør! Og ettersom barna ikke velger disse menneskene selv, så mener JEG det er urimelg i forvente og kreve at barna skal skal ta disse menneskene inn i varmen just like that. Hadde DU gjort det? Har ikke barn, som voksne, lov til å bruke tid på å bygge seg opp tillit og kjærlighet i relasjoner til andre? Skal barn bare elske andre mennesker automatisk fordi foreldrene har valgt å leve med disse?

 

Ja, stemor opplevde helt sikkert at vi barna var usikre og tilbakeholdne på henne. Og jeg gjentar: DETTE VAR HUN FORBEREDT På! Som hun selv har sagt: hun ville syntes det var merkelig om vi IKKE reagerte på den måten. Hun hadde da aldri forventet at hun skulle bli tatt inn i varmen med en gang! Bare naive steforeldre tror det. Og OGSå som sagt: vi var snille med henne. Og fordi hun var den personen hun er, forståelsesfull, varm og hensynsfull, så utviklet vi altså et godt forhold. Er ikke det fint da? Du skal liksom bare terpe på at det var vanskelig for oss alle i starten. Eller nei, du skal bare terpe på at det var vanskelig for STEMOR i starten. Og ja, det var helt klart verst for mamma og oss barna, som var blitt forlatt av mannen og pappaen vår. Jeg tror enhver person med gjennomsnittlig empati kan forstå det.

 

Ja, det er åpenbart at du ikke har gode erfaringer med å være stemor. Men din erfaring har INGENTING med min erfaring å gjøre, og jeg er sikker på at du og min stemor har totalt forskjellige erfaringer på det å være stemor. Det at DU har hatt det vanskelig i din rolle, trenger ikke bety at MIN stemor har hatt det.

 

Det virker som om at fordi du har de erfaringene du har, så skal liksom ingen andre ha ulike erfaringer. Du har bare bestemt deg for at stebarn, fedre og ekskoner er slemme og stygge med stakkars stemora. Det er ikke alltid sånn skjønner du.

[Anonym bruker]

Langt på vei enig med innlegg 102. Jeg har vært stemor i godt over 2 år nå, og jeg er fullt klar over at jeg kom inn som en "konkurrent" av mamma og samtidig knuste drømmen jentungen (eldstejenta) hadde om at mor og far skulle flytte sammen igjen (selv om det gikk litt tid fra bruddet til jeg kom inn i bildet). Likevel føler jeg det veldig åpenbart at jeg er i siste rekke, på det stebarna viser ved sin oppførsel og hvordan de omgås meg. Jeg kommer bestandig i siste rekke. De er høflige og snille mot meg når de ikke er krevende og har sinneanfall (hvilket de også hadde lenge før bruddet med mor og far). Jeg gjør masse husarbeid for at ny-familien min skal ha det bra, jeg er høflig og snill tilbake overfor stebarna, jeg har gjort mange forsøk på å skape nærmere bånd og tatt dem til meg som best jeg klarer.

 

Men som tr.trolla påpeker, så blir steforeldre aldri det samme som foreldrene. Og det er i utgangspunktet helt ok, men jeg syns ikke det er ok når det BESTANDIG skal vises. Kan ikke steforeldre bli inkludert som den første man f.eks først deler en glede med i noen få titalls prosent av tida? Kan ikke steforelderen være den barna går til i noen titalls få titalls prosent av tida? Barna gjør det så opplagt at de er her for å besøke far. Og jeg syns det er sårt etter all den tida jeg har nedlagt i barna, at jeg etter 2 år betyr så lite for dem...

 

Kanskje de ser min oppofrelse når de er voksne, men det hjelper da sørgelig lite på livet nå. Og vet du hva tr.trolla? Jeg sørger faktisk jeg også. Jeg gikk inn i dette forholdet med en tro på at hvis jeg var god og viste forståelse for at bruddet var vanskelig for barna, så skulle vi til slutt føles mer eller mindre som en familie. Men det har ikke skjedd på tross av at jeg har gjort mitt ytterste for det, og jeg bærer på sorgen over å aldri få en familien som føles hel og alle er (nokså) glade i hverandre. Jeg vil ikke gå i fra samboer'n min. Jeg er altfor glad i han til det. Men jeg sørger over å måtte leve 50% av livet med barn som i utgangspunktet skulle ønske jeg ikke var der.... For det er realiteten. Vi kunne hatt det så mye finere om de var glad i meg fremfor å bare akseptere meg...

 

Om jeg og stebarna mine en dag har noen fortrolige samtaler, så kommer jeg aldri til å fortelle om den sorgen jeg har eller de talløse kveldene og nettene jeg har grått meg i søvn over situasjonen. Nei, du kan si hva du vet om din stemors situasjon, men du kan ikke si at du 100% sikkert vet hvordan din stemor hadde det. Har du tenkt på at din stemor kanskje var såpass vis at hun ville sørge for å ha en samtale med deg som oppfattes som god for deg? Hvor dine opplevelser og sorger var i fokus? Hvordan tror du at forholdet mellom deg og din stemor hadde blitt om hun f.eks hadde fortalt deg at hun slet veldig med å alltid komme i siste rekke? Føle på at hun ikke var optimal, og kanskje uønsket? Kanskje din stemor ønsket at forholdet dere i mellom skulle være optimalt resten av tida etter at du/dere barna har flyttet ut.

 

Livet med den du elsker er ikke nødvendigvis så topp når det deles med barn som ikke bryr seg så mye om deg, som tydelig viser at dere ikke er i familie. Så å si at stemor har det topp bare fordi hun fikk den hun elsket og aldri har slitt økonomisk, det blir ganske enkelt helt feil. Det er mange byrder steforelde må bære. Et brudd og en dannelse av en ny-familie med særkullsbarn er vanskelig for ALLE parter involvert, også steforeldre.

[Anonym bruker]

Nei, men utenfor var det ingen som så at jeg hadde det vanskelig. Barna opplevde det heller ikke slik, og jeg fikk høre fra andre at jeg ble ansett som urimelig som prioriterte mine behov OGSå opp i det hele. Så fra siden så det ut som jeg ikke hadde noen problemer overhode. Og hvordan klarte faren deres å ta vare på stemor, når hensyn til dere og deres mor alltid måtte komme først? Sier ikke at det er noe galt i det å ta hensyn, men det skal være forholdsmessig. Ikke at noen fortjener å bli tatt mer hensyn til enn andre. Si at jeg hadde blitt sammen med en som gikk fra kona si... Vil det si at jeg da hele livet måtte sette hennes behov foran mine, fordi hun hadde det tøft?

[Bee&Alie]

Har selv måtte svelge mange kameler som stemor.. men det er stort sett de voksne som har gjort det vanskelig.

 

Nå derimot har jeg vært i forholdet i over 2 år, og har en FANTASTISK stedatter som både sier hun elsker meg, savner meg, sier selv at vi er i samme familie, hvor heldig hun er som har så stor familie inkludert min, som gleder seg stort til å bli storesøster, som lytter og respekterer meg så og si på lik linje som foreldrene. å bli tatt inn i varmen av henne er ingenting jeg har noensinne krevd eller regnet med at jeg skulle bli. Men jeg håper også hun vil fortsette å føle dette videre i livet. Dette gjør også samvær og alt så myyye bedre, pluss at man så mye lettere føler et samhold med sitt stebarn. Jenta er empatisk og ser allerede nå hva søm gjør foreldrene lykkelige, og at jeg og pappaen passer som kjærester. Da er også hun glad!

 

Samtidig... heldigvis! Er moren samarbeidsvillig, fornuftig, viser respekt, og blander seg KUN inn i det som har med stebarnet å gjøre, og ble ikke grinete når hun fikk beskjed fra datteren om at et søsken var på vei. Selv om det var en veeeeldig hard start og omstilling for alle parter, har det utviklet seg til en toppers greie! Krysser fingre og tær for at det kan fortsette..

 

Så å lese her da at JEG som stemor blir et "symbol" på foreldrenes brudd, at stemor/far aldri vil bli like mye "satt pris på" uansett hva man gjør, og at VOKSNE ennå mener det hadde vært best om mor og far holdt sammen, synes jeg er rart.. Da må nok den sympatien dere barn følte med mor henge sterkt igjen, og at hun viste den fryktelig godt for dere barn. Er litt enig med hun over her.. du sier at barn, mor og til og med far slet (pga dårlig samvittighet?), da slet GARANERT stemor også. Men det er ikke så viktig ettersom dere ikke valgte henne? Man velger jo heller ikke sine foreldre? Da må kjærligheten til din stemor og far ha vært sterk isåfall.. å det bør du som voksen være glad for? På deres vegne?

[Bee&Alie]

Synes synd på stemødre som ofrer tid, penger, følelser, kjærlighet, husarbeid, omsorg osv til barn som ikke engang når de blir voksne setter såpass pris på det at de er glad stemor er der i ettertid! Greit å slite med kjærlighetssorg en god stund og dette ble tatt MASSE hensyn til da. Men dette har stemoren måtte være med på i 15-20-30 år uten å få kred av VOKSNE barn som bør se litt forbi hvor hardt det var som 8 åring. Man ser mer som voksen, og vet hva hun har lagt i det. Det var synd på mor da etter bruddet.. men jeg synes synd på stemor nå. Og alle stemødre som også får knust drømmen om en kjærlig familie... Man går vel naivt inn i et slikt forhold med tanker om at barna vil nok elske meg også etterhvert! og synes jeg også er kjempeviktig i livet deres! Dette er også en sorg... en langvarig sorg om det aldri snur.

[Vimmel]

100% enig med deg der, tr.trolla. Det er en langvarig sorg som aldri snur (med mindre steforeldren og stebarna klarer å etablere et godt forhold hvor man er viktige for hverandre)...

 

Man går nok altfor positiv og håpefull inn i et forhold hvor det er særkullsbarn, i den tro at alt vil gå seg til etterhvert, bare man viser godhet og velvillighet. Når man så endelig innser at egen positiv innstilling ikke er nok, så er man blitt så involvert at det ikke bare er å gå. Ofte så er jo forholdet til mannen veldig bra og riktig, og da er det ikke så lett å gå... Det blir frivillig tvang på en måte.

 

Et godt forhold mellom stebarna og steforelderen er uten tvil avhengig av at stebarna velger å slippe steforelderen inn i hjertet sitt (og motsatt). Barn er ikke følelsesmessige modne, men de kan rimelig fort velge å sosialt ekskludere eller inkludere. Det gjør de allerede i barnehagen... De lærer også fort de sosiale konsekvensene av sine valg. For veldig mange er empatien ganske godt utviklet. Derfor kan ikke stebarna holdes helt uten ansvar for hvordan relasjonen til steforelderen utvikler seg. Selv om den voksne har mest ansvar. Velger stebarna å bare vise normal folkeskikk overfor steforelderen, men ellers lukke seg, så er det begrenset hva steforelderen får gjort med saken... Og jeg har en mistanke om at mange stebarn velger å ekskludere steforelderen i større eller mindre grad. Det gjør at det blir veldig tungt å være steforelder.

[Anonym bruker]

Enig med deg over. Har hatt stedatter som skrøt til alle hvor mye aksept hun ga meg (hun var i tenårene). En gang spurte hun om jeg ville fylle ut noen spørsmål i "venneboken" hennes og lime inn bildet av meg. Noen år senere når hun glemte venneboken her, gikk jeg inn på side der jeg skrev for så å finne påskrift "Denne personen er syk i hodet" under bildet mitt. Der satt jeg og hørte på hennes fortellinger om venninner, kjærlighetssorg, laget middag til henne, kjørte henne overalt, og så var jeg alstå "syk i hodet mitt". Takk.

[Anonym bruker]

Enig med deg over. Har hatt stedatter som skrøt til alle hvor mye aksept hun ga meg (hun var i tenårene). En gang spurte hun om jeg ville fylle ut noen spørsmål i "venneboken" hennes og lime inn bildet av meg. Noen år senere når hun glemte venneboken her, gikk jeg inn på side der jeg skrev for så å finne påskrift "Denne personen er syk i hodet" under bildet mitt. Der satt jeg og hørte på hennes fortellinger om venninner, kjærlighetssorg, laget middag til henne, kjørte henne overalt, og så var jeg alstå "syk i hodet mitt". Takk.

 

Huff ja, jeg tror det er mange stebarn som bærer nag mot steforelderen sin... Og samtidig oppfører seg nogenlude mens de utnytter godene steforelderen tilbyr. Det er vanskelig å si hvor grensen går mellom å motta omsorg som barnet trenger, og utnytte omsorgen. Det er vel ingen fasit...

 

Du skal ikke se bort i fra at din stedatter ville ha deg til å skrive i venneboken hennes i en stund da hun satte pris på deg, også skrev at du var syk i hodet i en stund da hun var sinna på deg.

Tenåringer er veldig ambivalente i følelsene sine.

 

Jeg tror ikke noen stebarn ønsker å mislike steforelderen, men jeg tror at mange lett lar sin første holdning til steforelderen påvirke deres oppfattelse av steforelderen resten av oppveksten. Denne holdningen dannes gjerne på et tidspunkt da stebarna ennå er såre etter bruddet.