Fortelle ex at det er barn på vei...

[Gjest Lykkeliggift_]

Om "eks-foreldrene" har god kontakt å de faktisk kan snakke sammen om ting og uting, så er det vel bare naturlig at det kommer opp. Men i de mer trøblete forhold mellom ekser så sier det seg selv at man verken er fristet til å si noe, eller egentlig bryr seg om det skulle komme flere barn..?

 

Men hvorfor mener da eksen over at hun burde få vite nyheten FøR alle andre i familien, som for eksempel besteforeldre til det kommende barnet osv? Hvorfor tror hun at hun har førsterett på nyheten? Hun er ikke i nærere slekt eller har nærere forhold til denne familien enn de andre vel?

[¤Hippie¤]

Om "eks-foreldrene" har god kontakt å de faktisk kan snakke sammen om ting og uting, så er det vel bare naturlig at det kommer opp. Men i de mer trøblete forhold mellom ekser så sier det seg selv at man verken er fristet til å si noe, eller egentlig bryr seg om det skulle komme flere barn..?

 

Men hvorfor mener da eksen over at hun burde få vite nyheten FøR alle andre i familien, som for eksempel besteforeldre til det kommende barnet osv? Hvorfor tror hun at hun har førsterett på nyheten? Hun er ikke i nærere slekt eller har nærere forhold til denne familien enn de andre vel?

 

Nei, herregud! Om det er tilfelle, så er det noe galt en plass. Jeg mente det mer sånn at når tiden er inne, og de kommende foreldrene har fortalt det til slekt og venner, da kan de si det til eksen, om de er så heldige å fortsatt ha et bra forhold (på vennskapsnivå selvfølgelig ) . Men det er vel ingen som mener at eksen burde vite det før kommende besteforeldre f.eks??

[Anonym bruker]

Stemor har ikke opplysningsplikt, er ikke det jeg mener, men jeg hadde uansett foretrukket å få vite det på en litt annen måte og ikke sammen med hele den lykkelige familien. Vi har som tidligere nevnt et godt forhold alle sammen. Jeg har ikke følelser for eksen min på den måten, men det at pappan til sønnen min går videre å får en ny familie gjør jo atdet dukker opp litt tanker.. Trodde det var helt normalt jeg:-)De har forøvrig vært gift i 3 år nå og har tre barn.. og vi har fremdeles et godt forhold.

 

Så du mener at du skal informeres FøR resten av familien, selv om du er mannens EKS? Ikke rart mange stemødre ikke holder ut. Du har jo fortsatt følelser for eksen og vil gjerne ha ham tilbake... Tror nok han velger sin nye dame fremfor deg, så det er bare å gå videre (har vært borti sånn eks selv, som laget leven fordi jeg og eksmannen hennes skulle ha barn - det passet visst ikke for henne).

 

Herregud så ensspora og sjalue mange av dere stemødre virker.

Det FINNES andre følelser enn sjalusi i slike situasjoner skjønner du. At en mor trenger litt tid på å fordøye nyheten om at barnet hennes skal få et søsken, trenger ikke å ha noe med sjalusi å gjøre, eller at hun føler barnefaren er mest "sin"... jeeez, noen av dere er virkelig helt på tuppa!

Hvorfor antar du at hun over vil ha eksen sin tilbake? Har hun skrevet NOE SOM HELST om det?

Tror det er DU som er sjalu, hvis det er så krise for deg at far ringer mor til sine barn og forteller at de skal få søsken.

 

I alle andre sammenhenger i livet så etterstreber de aller fleste å ta hensyn til hverandres følelser. Men MOR? Næhæhæi, hun skal vi IKKE ta hensyn til, tvert i mot, henne skal vi gjøre det så kjipt for som overhode mulig! Hvis vi tar hensyn til henne så kan det jo hende hun innbilder seg at hun EIER eksmannen veitu.

 

Jeg er da ingen stemor, jeg som skrev innlegget du kommenterte. Jeg har vært stemor før, og vi fortalte faktisk til eksen til eksmannen at jeg var gravid. Reaksjonen var at hun kom på døra og laget helvete og spredde masse dritt om meg i bygda og kontaktet NAV der hun skrev at jeg var for ung til å ha barn (i 20-årene), og hun gjerne ville ha mer bidrag hvis vi beholdt. Dama ble riktignok ansett for å være gal av alle rundt, men det hjalp ikke meg på humøret akkurat...

 

Jeg mener at måten anonym skriver på, at hun må fordøye nyheten, det er ekkelt, at hun ikke har følelser for han lenger "på den måten" (hvilken måte da?? man kan da kun ha følelser som følelser vel?), understreker at hun ikke er følelsesmessig ferdig med eksen, og synes at situasjonen med ny dame og nytt barn er ekkelt og ubehagelig. Det er helt og holdent HENNES problem. Jeg sier ikke hun vil ha ham tilbake, men hun er ikke ferdig med ham. Det er ikke noe far eller nydama skal ta hensyn til, er det noe man sliter med, så velter man ikke problemet over på andre. Tror de fleste hadde slitt med å få seg ny dame hvis dama måtte akseptere at han måtte trøste eksen og ta masse hensyn til henne. Den som skal hensyntas her, er BARNET. At man forteller den lykkelige nyheten foran hele familien, inkludert barnets mor, er vel den mest vanlige og mest heldige måten å gjøre det på? Hadde jeg vært denne eksn, så hadde jeg følt meg inkludert i familien og situasjonen med det nye barnet hvis jeg fikk vite nyheten sammen med de andre i familien. Men er man kravstor så er man kravstor, dessverre.

[Anonym bruker]

Hmm, jeg har ikke så mye formeninger som bastant sier hva som er rett og hva som er galt i enhver situasjon... Sinna-reaksjoner fra mødre som får høre at ny-familien får en familieforøkelse tror jeg vil komme uansett om de får høre nyheten såkalt skånsomt eller ikke.

 

Har man mistanke om at mor vil få en voldsom negativ reaksjon, så heller jeg mot å mene at hun skal få nyheten uten at særkullsbarna er til stede. Eller noen andre barn for den saks skyld - for da tar man hensyn til barna. De skal få slippe å se voldsomme reaksjoner og krangler, enten det gjelder X eller Y, så langt det lar seg gjøre. Og særlig i slike tilfeller vil særkullsbarna komme i lojalitetskonflikt. De har nok som det er med å flytte mellom 2 hjem.

 

Men vet man at mor ønsker å få vite at det kommer et nytt medlem i den nye familien på en skånsom måte, da er det ingenting galt i å ta hensyn til det hvis man vil. MEN jeg vil likevel påpeke at det er den kommende morens (stemorens) ønsker i den nye familien som bør tas hensyn til - om det står mellom hva stemoren føler og hva moren føler. Man skal ikke glemme at det er opprettet en ny familie, og hvem som nyheten deles med er til syvende og sist den nye familiens valg. Mor er og blir utenfor den nye familien selv om hun har barn som lever i den. Hun har dermed ikke noe krav om at hennes følelser blir tatt hensyn til. Så den vordene moren og faren kan sammen bestemme hvordan nyheten skal leveres og til hvem. Den nye ungen vil jo uansett ankomme enten de involverte føler det sånn eller sånn!.. Realiteten må man forholde seg til:)

 

Jeg er stemor u/barn selv og fulgt diskusjonen litt siden jeg vil komme i den situasjonen en gang - da et nytt familiemedlem kommer i ny-familien jeg har med min mann. Jeg sier ikke at dette er oppskriften for alle, men vi har direkte og indirekte forberedt både stebarna og moren på at det vil komme søsken i løpet av de neste 2-3 årene (så sant jeg og min mann kan få barn sammen). Vi har snakket hyggelig sammen om det, jeg har holdt og passet på min søsters baby når vi har hatt barna, og barna har også snakket med sin mor om at søskene bli halvsøsken og ikke helsøsken osv, og sikkert om hva de føler ang. det hele. Dermed har alle parter blitt forberedt i god tid på forhånd. Jeg håper og tror at det er lurt.

 

Jeg vil også gjerne påpeke at jeg godt kan forstå den moren som skriver at hun ikke synes det var så hyggelig å få nyheten midt i fleisen foran hele den lykkelige nyfamilien. Utav måten hun skriver på, virker det for meg som at hun ikke ønsket eksmannen sin tilbake, men at det ble merkelige følelser likevel som ikke bare kan tilskrives sjalusi. Om han går videre og danner en ny familie, så blir det RART å se det på så nært hold likevel. Se samholdet og lykken med den nye dama. Særlig hvis hun selv ikke har funnet en ny mann å være lykkelig med. Man trenger ikke å ville ha mannen, selv om man gjerne ville hatt lykken - om dere som leser dette forstår? Det er vanskelig å beskrive, for følelsen er bare at det kjennes rart, trist og så definitivt helt ok på en gang liksom. Jeg har kjent på det selv når eks'er har fått ny kjæreste. Jeg har generelt sett ikke hatt noe i mot at eks'ene har gått videre, og jeg har ikke ønsket dem tilbake. Likevel har det vært litt kjipt om jeg selv ikke hadde truffet en ny og god kjæreste enda.

[Anonym bruker]

Hmm, jeg har ikke så mye formeninger som bastant sier hva som er rett og hva som er galt i enhver situasjon... Sinna-reaksjoner fra mødre som får høre at ny-familien får en familieforøkelse tror jeg vil komme uansett om de får høre nyheten såkalt skånsomt eller ikke.

 

Har man mistanke om at mor vil få en voldsom negativ reaksjon, så heller jeg mot å mene at hun skal få nyheten uten at særkullsbarna er til stede. Eller noen andre barn for den saks skyld - for da tar man hensyn til barna. De skal få slippe å se voldsomme reaksjoner og krangler, enten det gjelder X eller Y, så langt det lar seg gjøre. Og særlig i slike tilfeller vil særkullsbarna komme i lojalitetskonflikt. De har nok som det er med å flytte mellom 2 hjem.

 

Men vet man at mor ønsker å få vite at det kommer et nytt medlem i den nye familien på en skånsom måte, da er det ingenting galt i å ta hensyn til det hvis man vil. MEN jeg vil likevel påpeke at det er den kommende morens (stemorens) ønsker i den nye familien som bør tas hensyn til - om det står mellom hva stemoren føler og hva moren føler. Man skal ikke glemme at det er opprettet en ny familie, og hvem som nyheten deles med er til syvende og sist den nye familiens valg. Mor er og blir utenfor den nye familien selv om hun har barn som lever i den. Hun har dermed ikke noe krav om at hennes følelser blir tatt hensyn til. Så den vordene moren og faren kan sammen bestemme hvordan nyheten skal leveres og til hvem. Den nye ungen vil jo uansett ankomme enten de involverte føler det sånn eller sånn!.. Realiteten må man forholde seg til:)

 

Jeg er stemor u/barn selv og fulgt diskusjonen litt siden jeg vil komme i den situasjonen en gang - da et nytt familiemedlem kommer i ny-familien jeg har med min mann. Jeg sier ikke at dette er oppskriften for alle, men vi har direkte og indirekte forberedt både stebarna og moren på at det vil komme søsken i løpet av de neste 2-3 årene (så sant jeg og min mann kan få barn sammen). Vi har snakket hyggelig sammen om det, jeg har holdt og passet på min søsters baby når vi har hatt barna, og barna har også snakket med sin mor om at søskene bli halvsøsken og ikke helsøsken osv, og sikkert om hva de føler ang. det hele. Dermed har alle parter blitt forberedt i god tid på forhånd. Jeg håper og tror at det er lurt.

 

Jeg vil også gjerne påpeke at jeg godt kan forstå den moren som skriver at hun ikke synes det var så hyggelig å få nyheten midt i fleisen foran hele den lykkelige nyfamilien. Utav måten hun skriver på, virker det for meg som at hun ikke ønsket eksmannen sin tilbake, men at det ble merkelige følelser likevel som ikke bare kan tilskrives sjalusi. Om han går videre og danner en ny familie, så blir det RART å se det på så nært hold likevel. Se samholdet og lykken med den nye dama. Særlig hvis hun selv ikke har funnet en ny mann å være lykkelig med. Man trenger ikke å ville ha mannen, selv om man gjerne ville hatt lykken - om dere som leser dette forstår? Det er vanskelig å beskrive, for følelsen er bare at det kjennes rart, trist og så definitivt helt ok på en gang liksom. Jeg har kjent på det selv når eks'er har fått ny kjæreste. Jeg har generelt sett ikke hatt noe i mot at eks'ene har gått videre, og jeg har ikke ønsket dem tilbake. Likevel har det vært litt kjipt om jeg selv ikke hadde truffet en ny og god kjæreste enda.

 

At hun ikke har funnet en ny mann er vel strengt tatt hennes eget problem. Den nye familien skal da verken skaffe mann til eksdama eller ta hensyn til at hun er singel og synes det er kjipt at eksmann stiftet ny familie. Det er kjipt når eks har fått ny dame og du er alene, for da føler du at du kanskje aldri finner noen ny, og at den nye dama er bedre enn deg. Men det er følelser som DU må jobbe med, du kan ikke forlange at hele verden tar hensyn til følelsene dine. Tar du hensyn til stemor sine følelser og ønsket måte å dele nyheten på? Hvorfor i svarte skal kun eksdama tas hensyn til og tilrettelegges for? Hvor rettferdig er det?

[Anonym bruker]

Det finnes ingen fasit her....Noen har bra forhold til sine stebarns mor, andre ikke. En sak har alltid 2 sider, så det er vel sjelden det bare er mors skyld at forholdet er ugreit, eller at det bare er stemor sin skyld (eller pappa'n for den saks skyld). Har man et skikkelig dårlig forhold, føles det unaturlig å fortelle en slik nyhet personlig, ansikt til ansikt, har man et bra forhold føles det kanskje naturlig å gjøre det. Noen mødre ønsker å få vite det gjennom eksen, andre ikke. Det er helt umulig å finne det rette svaret her....folk er så forskjellige. Det som er riktig for en, kan bli helt galt for en annen. Det at en ting er galt for deg, behøver ikke bety at du sitter med fasiten for hva som er riktig. Det hjelper fælt å prøve å sette seg inn i den andres situasjon, da får man gjerne litt mer forståelse. Det gjelder for begge parter. Da kan man kanskje møtes på en gyllen middelvei, og ikke irritere seg over alt og alle. Det gjør i tillegg livet litt lettere, og ikke minst for barna som er midt i det hele.

[Anonym bruker]

Hmm, jeg har ikke så mye formeninger som bastant sier hva som er rett og hva som er galt i enhver situasjon... Sinna-reaksjoner fra mødre som får høre at ny-familien får en familieforøkelse tror jeg vil komme uansett om de får høre nyheten såkalt skånsomt eller ikke.

 

Har man mistanke om at mor vil få en voldsom negativ reaksjon, så heller jeg mot å mene at hun skal få nyheten uten at særkullsbarna er til stede. Eller noen andre barn for den saks skyld - for da tar man hensyn til barna. De skal få slippe å se voldsomme reaksjoner og krangler, enten det gjelder X eller Y, så langt det lar seg gjøre. Og særlig i slike tilfeller vil særkullsbarna komme i lojalitetskonflikt. De har nok som det er med å flytte mellom 2 hjem.

 

Men vet man at mor ønsker å få vite at det kommer et nytt medlem i den nye familien på en skånsom måte, da er det ingenting galt i å ta hensyn til det hvis man vil. MEN jeg vil likevel påpeke at det er den kommende morens (stemorens) ønsker i den nye familien som bør tas hensyn til - om det står mellom hva stemoren føler og hva moren føler. Man skal ikke glemme at det er opprettet en ny familie, og hvem som nyheten deles med er til syvende og sist den nye familiens valg. Mor er og blir utenfor den nye familien selv om hun har barn som lever i den. Hun har dermed ikke noe krav om at hennes følelser blir tatt hensyn til. Så den vordene moren og faren kan sammen bestemme hvordan nyheten skal leveres og til hvem. Den nye ungen vil jo uansett ankomme enten de involverte føler det sånn eller sånn!.. Realiteten må man forholde seg til:)

 

Jeg er stemor u/barn selv og fulgt diskusjonen litt siden jeg vil komme i den situasjonen en gang - da et nytt familiemedlem kommer i ny-familien jeg har med min mann. Jeg sier ikke at dette er oppskriften for alle, men vi har direkte og indirekte forberedt både stebarna og moren på at det vil komme søsken i løpet av de neste 2-3 årene (så sant jeg og min mann kan få barn sammen). Vi har snakket hyggelig sammen om det, jeg har holdt og passet på min søsters baby når vi har hatt barna, og barna har også snakket med sin mor om at søskene bli halvsøsken og ikke helsøsken osv, og sikkert om hva de føler ang. det hele. Dermed har alle parter blitt forberedt i god tid på forhånd. Jeg håper og tror at det er lurt.

 

Jeg vil også gjerne påpeke at jeg godt kan forstå den moren som skriver at hun ikke synes det var så hyggelig å få nyheten midt i fleisen foran hele den lykkelige nyfamilien. Utav måten hun skriver på, virker det for meg som at hun ikke ønsket eksmannen sin tilbake, men at det ble merkelige følelser likevel som ikke bare kan tilskrives sjalusi. Om han går videre og danner en ny familie, så blir det RART å se det på så nært hold likevel. Se samholdet og lykken med den nye dama. Særlig hvis hun selv ikke har funnet en ny mann å være lykkelig med. Man trenger ikke å ville ha mannen, selv om man gjerne ville hatt lykken - om dere som leser dette forstår? Det er vanskelig å beskrive, for følelsen er bare at det kjennes rart, trist og så definitivt helt ok på en gang liksom. Jeg har kjent på det selv når eks'er har fått ny kjæreste. Jeg har generelt sett ikke hatt noe i mot at eks'ene har gått videre, og jeg har ikke ønsket dem tilbake. Likevel har det vært litt kjipt om jeg selv ikke hadde truffet en ny og god kjæreste enda.

 

At hun ikke har funnet en ny mann er vel strengt tatt hennes eget problem. Den nye familien skal da verken skaffe mann til eksdama eller ta hensyn til at hun er singel og synes det er kjipt at eksmann stiftet ny familie. Det er kjipt når eks har fått ny dame og du er alene, for da føler du at du kanskje aldri finner noen ny, og at den nye dama er bedre enn deg. Men det er følelser som DU må jobbe med, du kan ikke forlange at hele verden tar hensyn til følelsene dine. Tar du hensyn til stemor sine følelser og ønsket måte å dele nyheten på? Hvorfor i svarte skal kun eksdama tas hensyn til og tilrettelegges for? Hvor rettferdig er det?

 

Her ser det ut som du har lest hele innlegget også bare glemt alt det andre jeg skrev over - som om det ikke var skrevet:) Der hadde du nemlig sett i avsnitt 3 at jeg skriver akkurat det motsatte av det du tillegger meg... Der skriver jeg at det ikke er noe galt i å ta hensyn til biomor - OM de to voksne i den nye familien ønsker det. Også skriver jeg at det er den KOMMENDE morens (altså stemorens/den nye damas) ønsker som bør bli tatt hensyn til - at hvordan nyheten skal deles og med hvem er helt opp til den nye familien. Det skriver jeg nettopp fordi det er 2 voksne i den nye familien. Hva om mannen ønsker å fortelle det til eksdama først? Har ikke han noen rett til å bli tatt hensyn til (sånn i et tenkt scenario)?

 

Og jeg har ikke sagt at jeg har hatt kjipe følelser lenge etterpå at jeg har truffet ekskjæresten med ny dame. Og trodd at jeg aldri vil finne ny kjæreste eller at den nye dama er bedre enn meg. Likevel har det vært merkelig akkurat der og da - i situasjonen - når nyheten var fersk for meg. Jeg har jo tross alt vært nær eks'ene mine engang... Det er nok mer minnene som gjør det merkelig antar jeg. Men jeg har jo også minnene om hva som gikk galt og hvorfor vi ikke passet sammen. Så jeg har aldri ønsket eks'en tilbake.

 

Jeg kan godt tenke meg at minnene om den tida mannen og eksdama skulle få første baby lett kan dukke opp f.eks. Da blir det litt melankolske stemning for biomor. Men kan jeg få spørre om hvorfor du ønsker biomor dit pepper'n gror bare fordi hun får litt merkelige følelser av f.eks en sånn nyhet? Er hun et dårligere mennekse for det? Hva så om hun mimrer litt melankolsk og må fordøye det hele? Hvorfor blir du så opprørt? Hva har det å si for deg? Som du sier så er det biomor som må bearbeide eventuelle følelser, og det må hun få sjansen til. Men man kan ikke frata henne retten til å få slike følelser, ved å ønske henne dit pepper'n gror straks de dukker opp. Hun er da bare et menneske hun også.

 

Nå kjenner ikke jeg til din situasjon... Men jeg har en mistanke om at det er en sammenheng mellom hvordan forholdet til biomor er, hvor mye eksen tar hensyn til biomor, og hvor lenge det nye forholdet har vart - og hvor greit man syns det er å ta hensyn til biomor og rett og slett ikke bry seg så mye mer om detaljer... Jeg har hatt et greit forhold til biomora selv de årene jeg har vær stemor, men må si at det er mye mindre sjalusi og ønsking dit pepper'n gror nå enn det var de første 1-1,5 årene.

[Anonym bruker]

Hmm, jeg har ikke så mye formeninger som bastant sier hva som er rett og hva som er galt i enhver situasjon... Sinna-reaksjoner fra mødre som får høre at ny-familien får en familieforøkelse tror jeg vil komme uansett om de får høre nyheten såkalt skånsomt eller ikke.

 

Har man mistanke om at mor vil få en voldsom negativ reaksjon, så heller jeg mot å mene at hun skal få nyheten uten at særkullsbarna er til stede. Eller noen andre barn for den saks skyld - for da tar man hensyn til barna. De skal få slippe å se voldsomme reaksjoner og krangler, enten det gjelder X eller Y, så langt det lar seg gjøre. Og særlig i slike tilfeller vil særkullsbarna komme i lojalitetskonflikt. De har nok som det er med å flytte mellom 2 hjem.

 

Men vet man at mor ønsker å få vite at det kommer et nytt medlem i den nye familien på en skånsom måte, da er det ingenting galt i å ta hensyn til det hvis man vil. MEN jeg vil likevel påpeke at det er den kommende morens (stemorens) ønsker i den nye familien som bør tas hensyn til - om det står mellom hva stemoren føler og hva moren føler. Man skal ikke glemme at det er opprettet en ny familie, og hvem som nyheten deles med er til syvende og sist den nye familiens valg. Mor er og blir utenfor den nye familien selv om hun har barn som lever i den. Hun har dermed ikke noe krav om at hennes følelser blir tatt hensyn til. Så den vordene moren og faren kan sammen bestemme hvordan nyheten skal leveres og til hvem. Den nye ungen vil jo uansett ankomme enten de involverte føler det sånn eller sånn!.. Realiteten må man forholde seg til:)

 

Jeg er stemor u/barn selv og fulgt diskusjonen litt siden jeg vil komme i den situasjonen en gang - da et nytt familiemedlem kommer i ny-familien jeg har med min mann. Jeg sier ikke at dette er oppskriften for alle, men vi har direkte og indirekte forberedt både stebarna og moren på at det vil komme søsken i løpet av de neste 2-3 årene (så sant jeg og min mann kan få barn sammen). Vi har snakket hyggelig sammen om det, jeg har holdt og passet på min søsters baby når vi har hatt barna, og barna har også snakket med sin mor om at søskene bli halvsøsken og ikke helsøsken osv, og sikkert om hva de føler ang. det hele. Dermed har alle parter blitt forberedt i god tid på forhånd. Jeg håper og tror at det er lurt.

 

Jeg vil også gjerne påpeke at jeg godt kan forstå den moren som skriver at hun ikke synes det var så hyggelig å få nyheten midt i fleisen foran hele den lykkelige nyfamilien. Utav måten hun skriver på, virker det for meg som at hun ikke ønsket eksmannen sin tilbake, men at det ble merkelige følelser likevel som ikke bare kan tilskrives sjalusi. Om han går videre og danner en ny familie, så blir det RART å se det på så nært hold likevel. Se samholdet og lykken med den nye dama. Særlig hvis hun selv ikke har funnet en ny mann å være lykkelig med. Man trenger ikke å ville ha mannen, selv om man gjerne ville hatt lykken - om dere som leser dette forstår? Det er vanskelig å beskrive, for følelsen er bare at det kjennes rart, trist og så definitivt helt ok på en gang liksom. Jeg har kjent på det selv når eks'er har fått ny kjæreste. Jeg har generelt sett ikke hatt noe i mot at eks'ene har gått videre, og jeg har ikke ønsket dem tilbake. Likevel har det vært litt kjipt om jeg selv ikke hadde truffet en ny og god kjæreste enda.

 

At hun ikke har funnet en ny mann er vel strengt tatt hennes eget problem. Den nye familien skal da verken skaffe mann til eksdama eller ta hensyn til at hun er singel og synes det er kjipt at eksmann stiftet ny familie. Det er kjipt når eks har fått ny dame og du er alene, for da føler du at du kanskje aldri finner noen ny, og at den nye dama er bedre enn deg. Men det er følelser som DU må jobbe med, du kan ikke forlange at hele verden tar hensyn til følelsene dine. Tar du hensyn til stemor sine følelser og ønsket måte å dele nyheten på? Hvorfor i svarte skal kun eksdama tas hensyn til og tilrettelegges for? Hvor rettferdig er det?

 

Her ser det ut som du har lest hele innlegget også bare glemt alt det andre jeg skrev over - som om det ikke var skrevet:) Der hadde du nemlig sett i avsnitt 3 at jeg skriver akkurat det motsatte av det du tillegger meg... Der skriver jeg at det ikke er noe galt i å ta hensyn til biomor - OM de to voksne i den nye familien ønsker det. Også skriver jeg at det er den KOMMENDE morens (altså stemorens/den nye damas) ønsker som bør bli tatt hensyn til - at hvordan nyheten skal deles og med hvem er helt opp til den nye familien. Det skriver jeg nettopp fordi det er 2 voksne i den nye familien. Hva om mannen ønsker å fortelle det til eksdama først? Har ikke han noen rett til å bli tatt hensyn til (sånn i et tenkt scenario)?

 

Og jeg har ikke sagt at jeg har hatt kjipe følelser lenge etterpå at jeg har truffet ekskjæresten med ny dame. Og trodd at jeg aldri vil finne ny kjæreste eller at den nye dama er bedre enn meg. Likevel har det vært merkelig akkurat der og da - i situasjonen - når nyheten var fersk for meg. Jeg har jo tross alt vært nær eks'ene mine engang... Det er nok mer minnene som gjør det merkelig antar jeg. Men jeg har jo også minnene om hva som gikk galt og hvorfor vi ikke passet sammen. Så jeg har aldri ønsket eks'en tilbake.

 

Jeg kan godt tenke meg at minnene om den tida mannen og eksdama skulle få første baby lett kan dukke opp f.eks. Da blir det litt melankolske stemning for biomor. Men kan jeg få spørre om hvorfor du ønsker biomor dit pepper'n gror bare fordi hun får litt merkelige følelser av f.eks en sånn nyhet? Er hun et dårligere mennekse for det? Hva så om hun mimrer litt melankolsk og må fordøye det hele? Hvorfor blir du så opprørt? Hva har det å si for deg? Som du sier så er det biomor som må bearbeide eventuelle følelser, og det må hun få sjansen til. Men man kan ikke frata henne retten til å få slike følelser, ved å ønske henne dit pepper'n gror straks de dukker opp. Hun er da bare et menneske hun også.

 

Nå kjenner ikke jeg til din situasjon... Men jeg har en mistanke om at det er en sammenheng mellom hvordan forholdet til biomor er, hvor mye eksen tar hensyn til biomor, og hvor lenge det nye forholdet har vart - og hvor greit man syns det er å ta hensyn til biomor og rett og slett ikke bry seg så mye mer om detaljer... Jeg har hatt et greit forhold til biomora selv de årene jeg har vær stemor, men må si at det er mye mindre sjalusi og ønsking dit pepper'n gror nå enn det var de første 1-1,5 årene.

 

For å ta det med en gang, jeg er ingen stemor og mine barn får heller aldri stemor av diverse årsaker. Men jeg har hatt ekser, og faren til barna ble forlovet med ny dame i sin tid. jeg ønsker overhode ikke biomor i saken dit peppern gror eller sier hun er dårligere menneske fordi hun har rare følelser. MEN! Jeg sier at det er HENNES følelser som kun HUN kan jobbe med. Hvis jeg for eksempel sliter med at jeg synes mine venninner er penere enn meg og "stjeler" oppmerksomhet fra meg, og de inviterer meg med på byen - så kan jeg ikke forlange at de lar være å pynte seg av hensyn til mine følelser, slik at jeg føler meg penere på deres bekostning. Her i verden er man herre over sine egne følelser og sin egen lykkes smed. Må si at jeg er litt farget av at ingen har noen sinne sydd putene under armene på meg eller tatt hensyn til alt jeg måtte føle og mene. Man må tilpasse seg, og ikke bli sur, snytt, stille krav osv. Man oppnår ikke noe god samarbeid hvis man kommer med krav man egentlig ikke har. I saken fortalte eksmann og nydama om nyheten til hele familien OG eksen samtidig - de har inkludert henne i den krets de ville dele den lykkelige nyheten med. Noe hun ikke kunne forvente i utgangspunktet siden HUN ( i motsetning til barnet hun har med eksmannen) ikke er deres familie. Men de valgte altså å gjøre det, og da kommer hun med sine "følelser" og blir sur for det. Som sagt, når det gjelder SAMARBEID mellom ekser, nye partnere osv, så er det så komplisert at man må fire på kravene sine og ikke kreve at alle tar hensyn til følelsene dine. Hvordan kan hun tro at eksen og nydama vet at hun ikke er over ham enda, og må få nyheten på "skånsom" måte? De fleste voksne mennesker synes den måten de gjorde det på, er helt grei. Man kan ikke kreve at andre tar hensyn til omstendigheter de ikke vet om, ingen i denne verden er tankelesere.

 

Og tilbake til det hvis mannen ville ta hensyn til eksens ønsker framfor den nye damas ønsker - hvorfor i all verden stifter han ny familie når eksdamas ønsker skal gå foran den nye damas? Her er det ikke snakk om noe urimelig heller...

[Bee&Alie]

Skal man gå rundt å ta hensyn til eksens følelser i en ny familie hele tiden, er man ikke i et parforhold med 2 voksne... men 3! En eks er en eks uansett barn eller ikke.. De fleste vil helst ikke være i et forhold med 3 voksne? Og ta hensyn til eksens følelser pga det de har opplevd før? Det er BARNA man skal ta hensyn til..

 

Så om mor sitter i den NYE familiens stue, med eks og den nye damen og kan drikke kaffe der uten problemer.. bør ikke en slik nyhet være noe problem. HUN kan iallefall ikke mene at hun ble informert på en "ufølsom" og feil måte bare fordi hun tenker tilbake på fortiden og synes det er sårt?? Da hadde jeg også syntes det hadde vært ekkelt å ha mor i min stue, for da ER ikke den nye situasjonen akseptert for henne. Så hvorfor sitter hun der?? Det er HENNES følelser, selv om de er menneskelige, så er det ikke ny dame og eksen sitt problem. Jeg ville aldri trodd om mor hadde følt det var helt ok å komme inn i MIN stue for å drikke kaffe med MIN familie, at hun sitter "bitter" og sår å tenker på fortiden. Da trenger hun ikke sitte der.. ville følt det falskt og... ekkelt!

 

HUN kan ikke på NOEN måte kreve hvordan hun skal få nyheten servert. For HVA er det å ta hensyn til?? Jo HENNES følelsesmessige problemer i forhold til fortiden?? Tar man slikt hensyn til alle andre ekser også??

 

Synd, trist, leit.. at mor mener den nyheten var "ufølsom" å få på den måten fra hele familien.. men tenker hun på mannen og fortiden på den måten, bør hun ikke sitte i stuen der fra start av!

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest annet enn hovedinnlegget her.

 

Min eks fortalte ikke meg at de skulle ha barn. Jeg husker ærlig talt ikke hvordan jeg fikk vite det heller. For det hadde da ikke noe betydning i mitt liv.

 

Jeg kjørte vår felles til sykehuset rett etter fødselen, slik at han fikk hilse på babyen. Og kjøpte med en bamse fra den stolte storebroren, så han hadde en liten gave til babyen

 

Man har da ikke noe styring på ekser ellers, så hvorfor tro at man har det når det kommer til å stifte familie? Man har heller ikke informasjonsplikt, og slikt som graviditet og barn kommer jo liksom opp i dagen til slutt likevel.

[Bee&Alie]

Begge tomler opp til fornuftig mor #86!

[Anonym bruker]

Denne sterke uviljen enkelte i denne tråden viser til å "ta hensyn til mors følelser" får meg til å tenke og huske litt.

 

Mamma og pappa ble skilt da jeg var 8 år. Det var dritvondt. Helt jævlig. Hele fundamentet i tilværelsen min gikk i oppløsning. Men med tiden gikk det seg til, slik som det gjør for de fleste skilsmissebarn.

 

Pappa fikk seg ganske fort ny dame, som ble min stemor. Mulig hun var grunnen til bruddet, det vil jeg og søsknene mine trolig aldri få vite, og det er uansett ikke så viktig.

Jeg anså min stemor som en trussel. En konkurrent til mamma. Det var helt jævlig å se hvor lykkelige pappa og stemor var, mens mamma var helt nedkjørt.

 

Folk i denne tråden omtaler forlatte "biomødre" som sjalue og bitre. Er ikke dette helt menneskelige følelser å kjenne på etter et brudd, når han du trodde du skulle dele livet ditt med velger å leve med en annen? Ja, mamma var trist, bitter og sikkert sjalu også. Selvfølgelig var hun det. Og det forstår jeg godt.

 

Min stemor var en god kvinne. Forståelsesfull. Snill. Hun gjorde alt riktig, og var i så måte en perfekt stemor. Hun prøvde ikke å ta noen morsrolle. Hun viste på en tydelig måte når vi var på samvær at pappa OG hun var sjef i huset, at hun ikke fant seg i noe tull. Utover det var hun bare en ressurs for oss barna. Vi fikk aldri et veldig nært forhold så lenge vi var små. Vi aksepterte henne og var på mange måter glade i henne, men hun ble aldri noen erstatning for mamma. Ikke prøvde hun på det heller.

 

Det er først i voksen alder jeg VIRKELIG har lært å sette pris på henne. På veldig mange måter er hun et enormt forbilde for meg, mer enn hva mamma er. Min respekt for henne er enorm, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad i henne.

 

Og hvorfor det?

Jo, det tror jeg rett og slett er pga måten hun og pappa har forholdt seg til mamma. Og dette har jeg først sett nå i voksen alder. Det er enkelte ting barn ikke får med seg, men som man forstår når man blir voksen.

De har "tatt hensyn til mammas følelser", noe jeg får inntrykk av at mange her inne mener er en dødssynd. De har gjort mye for å gjøre bruddet enklere for henne.

 

Pappa og stemor har hatt en stødig økonomi, da de begge har veldig godt betalte jobber. Mamma har vært en fattig alenemor med veldig lav inntekt.

Så når vi har feiret bursdager (noe vi HELDIGVIS kunne gjøre både med mamma, pappa og stemor), så ga pappa og stemor en liten gave, på linje med mamma sin. "Ekstragaven" til flere tusen gav de uten at mamma visste om det, for at hun ikke skulle føle seg dum, og at hennes gave var mindre verdt.

 

Om det var noe som angikk oss da vi var på samvær, så ringte de alltid og pratet med mamma. Ikke fordi de MåTTE, men fordi de ønsket å vise mamma at de anså henne for viktig, de ville ikke overse henne.

 

Og dette er bare noe de gjorde for å ta "hensyn til mors følelser" (fyrsj og føy). Det var selvsagt bare i starten, til mamma kom seg godt på beina igjen og ikke hadde det samme behovet for å bli tatt hensyn til.

 

De MåTTE ikke ta dette hensynet. Men de valgte å gjøre det, for å gjøre bruddet og overgangen til nye partnerforhold mest mulig skånsomt for ALLE parter. Fordi både pappa og stemor er gode mennesker med en grunnholdning som sier at i den grad det er mulig, så tar man hensyn til medmenneskene sine. Også når dette medmennesket er en "bitter og sjalu biomor".

 

Og det er DISSE tingene jeg og mine søsken har sett nå i ettertid. Og det er disse tingene som gjør at vi har sånn respekt for måten pappa og stemor gjorde ting på. Hvordan de virkelig gjorde en innsats for å gjøre ting lettere for mamma og for oss.

 

Dette var tanker som kom til meg da jeg leste denne tråden. Og jeg håper dere alle husker at barn en dag blir voksne, og da forstår de så mye, mye mer. Og barna blir våre strengeste dommere.

[Gjest Lykkeliggift_]

Det du beskriver over, er fornuftige hensyn. Man skal IKKE ta hensyn til at en eks ikke jobber med seg selv for å komme over eksmannen. Det er ikke den nye damas jobb, kun eksens. Hvis hun sitter ofte i stua hos eks og nydama, og samtidig fortsatt har følelser for eksen, så er dette vel ikke den smarteste måten å komme over eksen på? Altså, se ham i sitt eget hjem ofte uten sammenheng med levering og henting av barna?

 

Alle har ansvar for egne følelser. Når mor i innlegget mener at far og stemor burde vært tankelesere og GJETTET til at hun enda ikke var kommet over eksmannen, og formidle nyhet på en måte hun ønsker (men som hun ikke forteller), så er hun etter min mening kravstor. Vil du noe, så sier du det i klartekst. Hvis ikke, ikke regn med forståelse.

[Anonym bruker]

#88 : For en utrolig familie du har vokst opp i Dessverre så er det ikke slik for alle, men slik som moren din hadde det, utfra de du skriver, så er det så "moro" å lese hvor forsiktige men samtidig så fornuftige din far og ste-mor var /er. Skulle virkelig ønske at vi hadde et slik forhold til mitt barns mor, slik at vi kunne skåne barnet mest mulig. Men etter sikkert 2000 forsøk, gav vi opp. Hun sa ting som et barn IKKE skal høre, rett foran det, og da var min siste respekt for henne borte. Vi har prøvd og prøvd i flere år å få henne til å samarbeide og å være snille å greie, men uten hell. Det at din mor faktisk godtok din ste-mor og ikke laget kvalm (såvidt jeg vet) er så stort av din mor, at jeg har ikke ord!!

 

Heldigvis så har mitt andre ste-barns mor tatt til fornuft og begynt å samarbeide, selv om vi ikke tåler hverandre Det går på å legge sine egne tanker og følelser til side for barna! Nå snakker vi om ting som skjer osv, for barnets skyld. Det er så godt!!

 

Jeg vet dette er helt "off topic" men måtte bare kommentere denne

[Anonym bruker]

#88 : For en utrolig familie du har vokst opp i Dessverre så er det ikke slik for alle, men slik som moren din hadde det, utfra de du skriver, så er det så "moro" å lese hvor forsiktige men samtidig så fornuftige din far og ste-mor var /er. Skulle virkelig ønske at vi hadde et slik forhold til mitt barns mor, slik at vi kunne skåne barnet mest mulig. Men etter sikkert 2000 forsøk, gav vi opp. Hun sa ting som et barn IKKE skal høre, rett foran det, og da var min siste respekt for henne borte. Vi har prøvd og prøvd i flere år å få henne til å samarbeide og å være snille å greie, men uten hell. Det at din mor faktisk godtok din ste-mor og ikke laget kvalm (såvidt jeg vet) er så stort av din mor, at jeg har ikke ord!!

 

Heldigvis så har mitt andre ste-barns mor tatt til fornuft og begynt å samarbeide, selv om vi ikke tåler hverandre Det går på å legge sine egne tanker og følelser til side for barna! Nå snakker vi om ting som skjer osv, for barnets skyld. Det er så godt!!

 

Jeg vet dette er helt "off topic" men måtte bare kommentere denne

 

Ja, jeg skjønner jeg har vært heldig slik situasjonen ble. Selv om jeg den dag i dag gjerne heller skulle ønske mine foreldre var sammen.

 

Men det er ikke bare min mamma som skal ha kred for å ha "godtatt min stemor og ikke laget kvalm". Mye av grunnen til at dette gikk så godt, var at også stemor godtok min mamma. Hun viste forståelse for den situasjonen min mor var kommet i. Hun aksepterte at dette var vanskelig for mamma og at de måtte ta hensyn til hennes følelser i den grad det var mulig. Hun aksepterte mamma som en del av hennes nye liv, fordi hun var den viktigste personen i oss barnas liv. Og dette gjorde hun fordi hun var smart nok til å forstå at ALLE ville vinne på dette.

 

Så at ting utviklet seg så bra som det etterhvert gjorde, har like mye med hvordan pappa og stemor behandlet min mor, som omvendt.

Gode mellommenneskelig forhold krever velvilje fra alle parter.

[Anonym bruker]

#88 : For en utrolig familie du har vokst opp i Dessverre så er det ikke slik for alle, men slik som moren din hadde det, utfra de du skriver, så er det så "moro" å lese hvor forsiktige men samtidig så fornuftige din far og ste-mor var /er. Skulle virkelig ønske at vi hadde et slik forhold til mitt barns mor, slik at vi kunne skåne barnet mest mulig. Men etter sikkert 2000 forsøk, gav vi opp. Hun sa ting som et barn IKKE skal høre, rett foran det, og da var min siste respekt for henne borte. Vi har prøvd og prøvd i flere år å få henne til å samarbeide og å være snille å greie, men uten hell. Det at din mor faktisk godtok din ste-mor og ikke laget kvalm (såvidt jeg vet) er så stort av din mor, at jeg har ikke ord!!

 

Heldigvis så har mitt andre ste-barns mor tatt til fornuft og begynt å samarbeide, selv om vi ikke tåler hverandre Det går på å legge sine egne tanker og følelser til side for barna! Nå snakker vi om ting som skjer osv, for barnets skyld. Det er så godt!!

 

Jeg vet dette er helt "off topic" men måtte bare kommentere denne

 

Ja, jeg skjønner jeg har vært heldig slik situasjonen ble. Selv om jeg den dag i dag gjerne heller skulle ønske mine foreldre var sammen.

 

Men det er ikke bare min mamma som skal ha kred for å ha "godtatt min stemor og ikke laget kvalm". Mye av grunnen til at dette gikk så godt, var at også stemor godtok min mamma. Hun viste forståelse for den situasjonen min mor var kommet i. Hun aksepterte at dette var vanskelig for mamma og at de måtte ta hensyn til hennes følelser i den grad det var mulig. Hun aksepterte mamma som en del av hennes nye liv, fordi hun var den viktigste personen i oss barnas liv. Og dette gjorde hun fordi hun var smart nok til å forstå at ALLE ville vinne på dette.

 

Så at ting utviklet seg så bra som det etterhvert gjorde, har like mye med hvordan pappa og stemor behandlet min mor, som omvendt.

Gode mellommenneskelig forhold krever velvilje fra alle parter.

 

Nå er jeg i en ganske så annen situasjon her enn slik ca alle andre, men likevel.. Dette syns jeg rett og slett er et godt eksempel på hvordan også en ste-mor skal være. Første bud bør være respekt for hverandre! Slik din har hatt for moren din og situasjonen. I mitt tilfelle så var det vel rundt 3år siden bruddet, og ifra den dagen mitt ste-barns mor skjønte at dette stakkars barnet bare var i veien, så har hun straffet spesielt barnet og faren, ved for eksempel drapstrusler osv. Så jeg har heller aldri hatt "muligheten" til å prøve å gjøre dette bra.

Men OM jeg hadde vært i samme situasjon som din ste-mor, møtt mannen ganske rett etter bruddet, så hadde jeg ALDRI!!!! kommet til å være en sånn type "jeg skal ha kontroll over mannen, han får ikke hente/levere barna hos mor uten meg osv" fordi når man går inn i et forhold til en person med barn, så må man faktisk godta at barna ER DER, også moren!!

 

åh, som jeg skulle ønske at absolutt alle kunne ha et like stort hjerte og intelligens som din far og ste-mor.. Takk for et flott innlegg!! Håper alle tar lærdom av dette! (Beklager en del rot, håper du skjønner mitt poeng, er litt sånn derre trøtt...)

[Anonym bruker]

Det du beskriver over, er fornuftige hensyn. Man skal IKKE ta hensyn til at en eks ikke jobber med seg selv for å komme over eksmannen. Det er ikke den nye damas jobb, kun eksens. Hvis hun sitter ofte i stua hos eks og nydama, og samtidig fortsatt har følelser for eksen, så er dette vel ikke den smarteste måten å komme over eksen på? Altså, se ham i sitt eget hjem ofte uten sammenheng med levering og henting av barna?

 

Alle har ansvar for egne følelser. Når mor i innlegget mener at far og stemor burde vært tankelesere og GJETTET til at hun enda ikke var kommet over eksmannen, og formidle nyhet på en måte hun ønsker (men som hun ikke forteller), så er hun etter min mening kravstor. Vil du noe, så sier du det i klartekst. Hvis ikke, ikke regn med forståelse.

 

Jeg vet ikke helt hvilket innlegg eller person du sikter til. Og det er uansett ikke så viktig.

 

Poenget mitt var, helt uavhengig av hva andre har skrevet om sine situasjoner her inne, at barn blir voksne, og barn forstår etterhvert mer og mer om forholdene mellom foreldre og steforeldre. De forstår også etterhvert om en eller flere har vært urimelige.

 

Grunnen til at jeg skrev dette, var fordi jeg oppfattet en holdning her inne som tilsier at man bare ikke skal ta hensyn til eksers følelser. Fordi man ikke må. Fordi man ikke vil. Fordi man ikke selv oppnår noe med det. Fordi eksens følelser er eksens problem.

Og dette er holdninger jeg, som skilsmissebarn, finner merkelige. Barns lojalitet ligger ALLTID hos foreldrene. Jeg hadde hatt et helt annet forhold til stemor i dag om hun ikke hadde vært velvillig og tatt hensyn til mamma.

 

Det var mitt poeng.

 

Og hvis min stemor hadde forlagt at min mamma skulle "jobbe med seg selv for å komme over eksen" , så hadde jeg ment at HUN var kravstor.

Ingen VELGER å ha kjærlighetssorg. Kjærlighetssorg er en av de verste sorgene å komme seg gjennom, og det likestilles med å miste noen i døden. At noen ikke tar fornuftige valg i denne sorgprosessen mener jeg virkelig man skal utvise forstålese for.

"Alle har ansvar for egne følelser"... det hørtes utrolig kaldt ut, og jeg forstår ikke helt hva det innebærer. Hvordan tar man ansvar for følelsene sine?

Vi mennesker er styrt av fornuft, og vi er styrt av følelser. å forvente at noen utelukkende skal la seg styre av fornuften, det er... vel... kravstort.

[Gjest Lykkeliggift_]

Det du beskriver over, er fornuftige hensyn. Man skal IKKE ta hensyn til at en eks ikke jobber med seg selv for å komme over eksmannen. Det er ikke den nye damas jobb, kun eksens. Hvis hun sitter ofte i stua hos eks og nydama, og samtidig fortsatt har følelser for eksen, så er dette vel ikke den smarteste måten å komme over eksen på? Altså, se ham i sitt eget hjem ofte uten sammenheng med levering og henting av barna?

 

Alle har ansvar for egne følelser. Når mor i innlegget mener at far og stemor burde vært tankelesere og GJETTET til at hun enda ikke var kommet over eksmannen, og formidle nyhet på en måte hun ønsker (men som hun ikke forteller), så er hun etter min mening kravstor. Vil du noe, så sier du det i klartekst. Hvis ikke, ikke regn med forståelse.

 

Jeg vet ikke helt hvilket innlegg eller person du sikter til. Og det er uansett ikke så viktig.

 

Poenget mitt var, helt uavhengig av hva andre har skrevet om sine situasjoner her inne, at barn blir voksne, og barn forstår etterhvert mer og mer om forholdene mellom foreldre og steforeldre. De forstår også etterhvert om en eller flere har vært urimelige.

 

Grunnen til at jeg skrev dette, var fordi jeg oppfattet en holdning her inne som tilsier at man bare ikke skal ta hensyn til eksers følelser. Fordi man ikke må. Fordi man ikke vil. Fordi man ikke selv oppnår noe med det. Fordi eksens følelser er eksens problem.

Og dette er holdninger jeg, som skilsmissebarn, finner merkelige. Barns lojalitet ligger ALLTID hos foreldrene. Jeg hadde hatt et helt annet forhold til stemor i dag om hun ikke hadde vært velvillig og tatt hensyn til mamma.

 

Det var mitt poeng.

 

Og hvis min stemor hadde forlagt at min mamma skulle "jobbe med seg selv for å komme over eksen" , så hadde jeg ment at HUN var kravstor.

Ingen VELGER å ha kjærlighetssorg. Kjærlighetssorg er en av de verste sorgene å komme seg gjennom, og det likestilles med å miste noen i døden. At noen ikke tar fornuftige valg i denne sorgprosessen mener jeg virkelig man skal utvise forstålese for.

"Alle har ansvar for egne følelser"... det hørtes utrolig kaldt ut, og jeg forstår ikke helt hva det innebærer. Hvordan tar man ansvar for følelsene sine?

Vi mennesker er styrt av fornuft, og vi er styrt av følelser. å forvente at noen utelukkende skal la seg styre av fornuften, det er... vel... kravstort.

 

Ja, jeg mener at når en eks ikke klarer å komme over eksmannen eller finne ny mann, så er det først og fremst HENNES problem som hun må jobbe med. Eksmannen har funnet seg ny samboer, og nå skal de bli en liten familie. Jeg kan ikke se i HI noe om at denne nye familien ekskluderer eller forskjellsbehandler særkullsbarnet. Du har ikke kjærlighetssorg hvis du kan sitte og kvitre med eksen og nydama over en kaffekopp - jeg har hatt kjærlighetssorg, og kunne aldri i verden tenke meg å sitte sammen med eksen og skravle for å komme over ham..

 

Oppfatter jeg deg riktig ut fra det du skrev om at "hvis min stemor hadde forlangt at min manne skulle "jobbe med seg selv" så hadde hun vært kravstor" slik at STEMOR må ta hensyn til mor, men ikke andre veien? Hvorfor? Skal ikke alle ta hensyn til hverandre? Og gi TYDELIGE signaler? Hvis mor synes situasjonen er vanskelig, må hun si det. Hadde jeg vært i denne stemors sted, så hadde jeg oppfattet det faktum at mor ofte var og skravlet med meg og mannen, som et tegn på at hun har akseptert situasjonen. Når man sender så tvetydige signaler, så kan man ikke forvente at alle går rundt på tå og lytter etter hva du vil.

 

Hadde min mann satt eksens behov ALLTID foran mine egne, så hadde jeg begynt å lure på hvorfor i det hele tatt han gikk fra eksen og etablerte ny familie, når HUN alltid skal være foran meg? Altså, først kommer barnet/barna, så eksen, og så nydama? Hvem i all verden aksepterer å ALLTID havne på siste plass? Ihvertfall ikke folk med respekt for seg selv.

 

Man tar ansvar for følelsene sine ved å jobbe seg gjennom vanskelige situasjonen, og ikke velter sine problemer over på andre og mener at andre skal løse dem.

 

Jeg har selv en gang i tiden datet en mann som måtte sjekke ALT vi gjorde med eksen sin og snakket med henne i telefonen hver gang han var på besøk her. Før vi i det hele tatt hadde noe som helst som lignet på forhold eller nærkontakt hadde han allerede fortalt henne om meg, hvor ofte vi møttes, hvilke planer HAN hadde for meg og ham (uten å sjekke det med meg først) osv osv. Jeg rømte fra hele situasjonen. å leve hele livet og være prisgitt en annen person man ikke har noen relasjon eller forpliktelser til, hadde vært ødeleggende for meg.

 

I innlegget over der anonym skriver om den snille stemora - stakkars dame. Hun skriver at barna kun i voksen alder begynte å sette pris på henne - dvs de ikke gjorde det mens de vokste opp, uansett hvor mye hensyn hun tok. Jeg er ikke stemor selv, men mine barn har stefar. Og det har aldri oppstått noen som helst problemer med å akseptere ham osv. Tror det avhenger av hvordan man tilrettelegger hele situasjonen.

[Anonym bruker]

Det du beskriver over, er fornuftige hensyn. Man skal IKKE ta hensyn til at en eks ikke jobber med seg selv for å komme over eksmannen. Det er ikke den nye damas jobb, kun eksens. Hvis hun sitter ofte i stua hos eks og nydama, og samtidig fortsatt har følelser for eksen, så er dette vel ikke den smarteste måten å komme over eksen på? Altså, se ham i sitt eget hjem ofte uten sammenheng med levering og henting av barna?

 

Alle har ansvar for egne følelser. Når mor i innlegget mener at far og stemor burde vært tankelesere og GJETTET til at hun enda ikke var kommet over eksmannen, og formidle nyhet på en måte hun ønsker (men som hun ikke forteller), så er hun etter min mening kravstor. Vil du noe, så sier du det i klartekst. Hvis ikke, ikke regn med forståelse.

 

Jeg vet ikke helt hvilket innlegg eller person du sikter til. Og det er uansett ikke så viktig.

 

Poenget mitt var, helt uavhengig av hva andre har skrevet om sine situasjoner her inne, at barn blir voksne, og barn forstår etterhvert mer og mer om forholdene mellom foreldre og steforeldre. De forstår også etterhvert om en eller flere har vært urimelige.

 

Grunnen til at jeg skrev dette, var fordi jeg oppfattet en holdning her inne som tilsier at man bare ikke skal ta hensyn til eksers følelser. Fordi man ikke må. Fordi man ikke vil. Fordi man ikke selv oppnår noe med det. Fordi eksens følelser er eksens problem.

Og dette er holdninger jeg, som skilsmissebarn, finner merkelige. Barns lojalitet ligger ALLTID hos foreldrene. Jeg hadde hatt et helt annet forhold til stemor i dag om hun ikke hadde vært velvillig og tatt hensyn til mamma.

 

Det var mitt poeng.

 

Og hvis min stemor hadde forlagt at min mamma skulle "jobbe med seg selv for å komme over eksen" , så hadde jeg ment at HUN var kravstor.

Ingen VELGER å ha kjærlighetssorg. Kjærlighetssorg er en av de verste sorgene å komme seg gjennom, og det likestilles med å miste noen i døden. At noen ikke tar fornuftige valg i denne sorgprosessen mener jeg virkelig man skal utvise forstålese for.

"Alle har ansvar for egne følelser"... det hørtes utrolig kaldt ut, og jeg forstår ikke helt hva det innebærer. Hvordan tar man ansvar for følelsene sine?

Vi mennesker er styrt av fornuft, og vi er styrt av følelser. å forvente at noen utelukkende skal la seg styre av fornuften, det er... vel... kravstort.

 

Ja, jeg mener at når en eks ikke klarer å komme over eksmannen eller finne ny mann, så er det først og fremst HENNES problem som hun må jobbe med. Eksmannen har funnet seg ny samboer, og nå skal de bli en liten familie. Jeg kan ikke se i HI noe om at denne nye familien ekskluderer eller forskjellsbehandler særkullsbarnet. Du har ikke kjærlighetssorg hvis du kan sitte og kvitre med eksen og nydama over en kaffekopp - jeg har hatt kjærlighetssorg, og kunne aldri i verden tenke meg å sitte sammen med eksen og skravle for å komme over ham..

 

Oppfatter jeg deg riktig ut fra det du skrev om at "hvis min stemor hadde forlangt at min manne skulle "jobbe med seg selv" så hadde hun vært kravstor" slik at STEMOR må ta hensyn til mor, men ikke andre veien? Hvorfor? Skal ikke alle ta hensyn til hverandre? Og gi TYDELIGE signaler? Hvis mor synes situasjonen er vanskelig, må hun si det. Hadde jeg vært i denne stemors sted, så hadde jeg oppfattet det faktum at mor ofte var og skravlet med meg og mannen, som et tegn på at hun har akseptert situasjonen. Når man sender så tvetydige signaler, så kan man ikke forvente at alle går rundt på tå og lytter etter hva du vil.

 

Hadde min mann satt eksens behov ALLTID foran mine egne, så hadde jeg begynt å lure på hvorfor i det hele tatt han gikk fra eksen og etablerte ny familie, når HUN alltid skal være foran meg? Altså, først kommer barnet/barna, så eksen, og så nydama? Hvem i all verden aksepterer å ALLTID havne på siste plass? Ihvertfall ikke folk med respekt for seg selv.

 

Man tar ansvar for følelsene sine ved å jobbe seg gjennom vanskelige situasjonen, og ikke velter sine problemer over på andre og mener at andre skal løse dem.

 

Jeg har selv en gang i tiden datet en mann som måtte sjekke ALT vi gjorde med eksen sin og snakket med henne i telefonen hver gang han var på besøk her. Før vi i det hele tatt hadde noe som helst som lignet på forhold eller nærkontakt hadde han allerede fortalt henne om meg, hvor ofte vi møttes, hvilke planer HAN hadde for meg og ham (uten å sjekke det med meg først) osv osv. Jeg rømte fra hele situasjonen. å leve hele livet og være prisgitt en annen person man ikke har noen relasjon eller forpliktelser til, hadde vært ødeleggende for meg.

 

I innlegget over der anonym skriver om den snille stemora - stakkars dame. Hun skriver at barna kun i voksen alder begynte å sette pris på henne - dvs de ikke gjorde det mens de vokste opp, uansett hvor mye hensyn hun tok. Jeg er ikke stemor selv, men mine barn har stefar. Og det har aldri oppstått noen som helst problemer med å akseptere ham osv. Tror det avhenger av hvordan man tilrettelegger hele situasjonen.

 

Jeg forstår ikke hvorfor du skal trekke inn et spesifikt eksempel i ditt svar til meg, når jeg hele tiden har vært klar på at jeg snakker på generelt grunnlag, basert på mine erfaringer som skilsmissebarn. Du skal liksom være uenig med meg, men forholder deg ikke til hva JEG skriver, bare hva andre har skrevet tidligere i tråden, spesielt denne moren som satt og drakk kaffe hos eksen... jeg forstår ikke hvorfor du skal trekke inn dette hele tiden.

 

Og hvor har jeg skrevet at bare stemor skal ta hensyn? Hvor tar du det fra? Selvfølgelig skal alle ta hensyn til hverandre.

I MITT tilfelle derimot, og slik tror jeg det er for mange, så var det MAMMA som lå nede. Og vi barna. Det var HUN som var blitt forlatt. Det var HUN som opplevde at han hun var gift med dro fra hjemmet sitt for å etablere ny familie.

Da er det, i min verden, HUN som hadde mest behov for å bli tatt hensyn til.

Og heldigvis hadde jeg en far og en stemor som faktisk forsto dette. Og det er nok mye av grunnen til at vi har et så fint forhold i dag.

Mamma trengte heller ikkke å "være tydelig på" at hun hadde det vondt. Det var ganske tydelig for alle oss som var henne nær. Og ganske åpenbart også, ettersom hun var blitt forlatt av mannen sin etter mange års ekteskap og flere barn. Men hun prøvde å være sterk.

 

Hvorfor du skal trekke inn dette med menn som ALLTID skal sette eksens behov foran sin nye kones forstår jeg ikke. Jeg har aldri snakket om noe sånt. Det å ta hensyn til sin eks følelser er ikke det samme som å alltid sette hennes behov foran.

 

"Man tar ansvar for følelsene sine ved å jobbe seg gjennom vanskelige situasjonen, og ikke velter sine problemer over på andre og mener at andre skal løse dem."

Og hva har dette med mitt innlegg å gjøre? Mamma jobbet seg gjennom den vanskelige situasjonen hun opplevde ved å bli forlatt. Så i følge din definisjon så tok hun ansvar for følelsene sine. Men det var selvsagt ikke gjort på et blunk! Som alle andre mennesker som opplever stor sorg, så tar det tid også for de som blir forlatt av den de elsker. Det tok mamma to år før hun begynte å komme seg på beina følelsesmessig igjen.

Du snakker nesten som om mamma var en drittkjerring som var slem mot pappa og stemor. Det var hun ikke. Men hun var såret. Og bitter. Forståelig nok. Ville ikke du vært det samme?

 

Og er det MIN stemor du synes så synd på? Hvorfor? Litt merkelig at du finner sånn sympati med henne, men ikke min mor. Noen grunn til det? Jeg skal love deg at mamma har hatt det tusen ganger tøffere enn min stemor. Stemor fikk mannen hun elsket, og har aldri hatt det tøft økonomisk.

 

"Vi fikk aldri et veldig nært forhold så lenge vi var små. Vi aksepterte henne og var på mange måter glade i henne, men hun ble aldri noen erstatning for mamma. Ikke prøvde hun på det heller."

Synes du dette høres så fælt ut altså? At vi barna aksepterte henne og var på mange måter glade i henne? Hadde du forlagt mer som stemor, for at det ikke skulle være "stakkars DEG"? Merkelig fokus å ha.

 

Vi barna var 8 år og yngre da mamma og pappa ble skilt og pappa og stemor ble sammen. Du forstår sikkert at dette var kjempetøft for oss. Likevel så mener du det er synd på stemor? Selv om jeg skriver at vi etterhvert fikk et veldig nært forhold, og at jeg i dag har veldig høy respekt for henne?

Må si du har veldig store forventninger til små barn som nettopp har opplevd at mamma og pappa går fra hverandre. Og at det kommer en "konkurrent" til mamma inn i pappas liv. For det er ofte det en stemor er i små barns øyne.

 

Så jeg forstår ikke hvorfor du synes så synd på henne. Forholdene i vår familie har utviklet seg superbra, nettopp fordi stemor og pappa var som de var. Her feires jul og bursdager sammen. Og selv om det i seg selv ikke er et mål for mange, så har det vært helt fantastisk for oss barna.

 

Så hvis du ønsker å diskutere mine erfaringer videre med meg, så setter jeg pris på om du forholder deg til det JEG skriver om, og ikke eksempler fra andre i tråden.

[Gjest Lykkeliggift_]

Det du beskriver over, er fornuftige hensyn. Man skal IKKE ta hensyn til at en eks ikke jobber med seg selv for å komme over eksmannen. Det er ikke den nye damas jobb, kun eksens. Hvis hun sitter ofte i stua hos eks og nydama, og samtidig fortsatt har følelser for eksen, så er dette vel ikke den smarteste måten å komme over eksen på? Altså, se ham i sitt eget hjem ofte uten sammenheng med levering og henting av barna?

 

Alle har ansvar for egne følelser. Når mor i innlegget mener at far og stemor burde vært tankelesere og GJETTET til at hun enda ikke var kommet over eksmannen, og formidle nyhet på en måte hun ønsker (men som hun ikke forteller), så er hun etter min mening kravstor. Vil du noe, så sier du det i klartekst. Hvis ikke, ikke regn med forståelse.

 

Jeg vet ikke helt hvilket innlegg eller person du sikter til. Og det er uansett ikke så viktig.

 

Poenget mitt var, helt uavhengig av hva andre har skrevet om sine situasjoner her inne, at barn blir voksne, og barn forstår etterhvert mer og mer om forholdene mellom foreldre og steforeldre. De forstår også etterhvert om en eller flere har vært urimelige.

 

Grunnen til at jeg skrev dette, var fordi jeg oppfattet en holdning her inne som tilsier at man bare ikke skal ta hensyn til eksers følelser. Fordi man ikke må. Fordi man ikke vil. Fordi man ikke selv oppnår noe med det. Fordi eksens følelser er eksens problem.

Og dette er holdninger jeg, som skilsmissebarn, finner merkelige. Barns lojalitet ligger ALLTID hos foreldrene. Jeg hadde hatt et helt annet forhold til stemor i dag om hun ikke hadde vært velvillig og tatt hensyn til mamma.

 

Det var mitt poeng.

 

Og hvis min stemor hadde forlagt at min mamma skulle "jobbe med seg selv for å komme over eksen" , så hadde jeg ment at HUN var kravstor.

Ingen VELGER å ha kjærlighetssorg. Kjærlighetssorg er en av de verste sorgene å komme seg gjennom, og det likestilles med å miste noen i døden. At noen ikke tar fornuftige valg i denne sorgprosessen mener jeg virkelig man skal utvise forstålese for.

"Alle har ansvar for egne følelser"... det hørtes utrolig kaldt ut, og jeg forstår ikke helt hva det innebærer. Hvordan tar man ansvar for følelsene sine?

Vi mennesker er styrt av fornuft, og vi er styrt av følelser. å forvente at noen utelukkende skal la seg styre av fornuften, det er... vel... kravstort.

 

Ja, jeg mener at når en eks ikke klarer å komme over eksmannen eller finne ny mann, så er det først og fremst HENNES problem som hun må jobbe med. Eksmannen har funnet seg ny samboer, og nå skal de bli en liten familie. Jeg kan ikke se i HI noe om at denne nye familien ekskluderer eller forskjellsbehandler særkullsbarnet. Du har ikke kjærlighetssorg hvis du kan sitte og kvitre med eksen og nydama over en kaffekopp - jeg har hatt kjærlighetssorg, og kunne aldri i verden tenke meg å sitte sammen med eksen og skravle for å komme over ham..

 

Oppfatter jeg deg riktig ut fra det du skrev om at "hvis min stemor hadde forlangt at min manne skulle "jobbe med seg selv" så hadde hun vært kravstor" slik at STEMOR må ta hensyn til mor, men ikke andre veien? Hvorfor? Skal ikke alle ta hensyn til hverandre? Og gi TYDELIGE signaler? Hvis mor synes situasjonen er vanskelig, må hun si det. Hadde jeg vært i denne stemors sted, så hadde jeg oppfattet det faktum at mor ofte var og skravlet med meg og mannen, som et tegn på at hun har akseptert situasjonen. Når man sender så tvetydige signaler, så kan man ikke forvente at alle går rundt på tå og lytter etter hva du vil.

 

Hadde min mann satt eksens behov ALLTID foran mine egne, så hadde jeg begynt å lure på hvorfor i det hele tatt han gikk fra eksen og etablerte ny familie, når HUN alltid skal være foran meg? Altså, først kommer barnet/barna, så eksen, og så nydama? Hvem i all verden aksepterer å ALLTID havne på siste plass? Ihvertfall ikke folk med respekt for seg selv.

 

Man tar ansvar for følelsene sine ved å jobbe seg gjennom vanskelige situasjonen, og ikke velter sine problemer over på andre og mener at andre skal løse dem.

 

Jeg har selv en gang i tiden datet en mann som måtte sjekke ALT vi gjorde med eksen sin og snakket med henne i telefonen hver gang han var på besøk her. Før vi i det hele tatt hadde noe som helst som lignet på forhold eller nærkontakt hadde han allerede fortalt henne om meg, hvor ofte vi møttes, hvilke planer HAN hadde for meg og ham (uten å sjekke det med meg først) osv osv. Jeg rømte fra hele situasjonen. å leve hele livet og være prisgitt en annen person man ikke har noen relasjon eller forpliktelser til, hadde vært ødeleggende for meg.

 

I innlegget over der anonym skriver om den snille stemora - stakkars dame. Hun skriver at barna kun i voksen alder begynte å sette pris på henne - dvs de ikke gjorde det mens de vokste opp, uansett hvor mye hensyn hun tok. Jeg er ikke stemor selv, men mine barn har stefar. Og det har aldri oppstått noen som helst problemer med å akseptere ham osv. Tror det avhenger av hvordan man tilrettelegger hele situasjonen.

 

Jeg forstår ikke hvorfor du skal trekke inn et spesifikt eksempel i ditt svar til meg, når jeg hele tiden har vært klar på at jeg snakker på generelt grunnlag, basert på mine erfaringer som skilsmissebarn. Du skal liksom være uenig med meg, men forholder deg ikke til hva JEG skriver, bare hva andre har skrevet tidligere i tråden, spesielt denne moren som satt og drakk kaffe hos eksen... jeg forstår ikke hvorfor du skal trekke inn dette hele tiden.

 

Og hvor har jeg skrevet at bare stemor skal ta hensyn? Hvor tar du det fra? Selvfølgelig skal alle ta hensyn til hverandre.

I MITT tilfelle derimot, og slik tror jeg det er for mange, så var det MAMMA som lå nede. Og vi barna. Det var HUN som var blitt forlatt. Det var HUN som opplevde at han hun var gift med dro fra hjemmet sitt for å etablere ny familie.

Da er det, i min verden, HUN som hadde mest behov for å bli tatt hensyn til.

Og heldigvis hadde jeg en far og en stemor som faktisk forsto dette. Og det er nok mye av grunnen til at vi har et så fint forhold i dag.

Mamma trengte heller ikkke å "være tydelig på" at hun hadde det vondt. Det var ganske tydelig for alle oss som var henne nær. Og ganske åpenbart også, ettersom hun var blitt forlatt av mannen sin etter mange års ekteskap og flere barn. Men hun prøvde å være sterk.

 

Hvorfor du skal trekke inn dette med menn som ALLTID skal sette eksens behov foran sin nye kones forstår jeg ikke. Jeg har aldri snakket om noe sånt. Det å ta hensyn til sin eks følelser er ikke det samme som å alltid sette hennes behov foran.

 

"Man tar ansvar for følelsene sine ved å jobbe seg gjennom vanskelige situasjonen, og ikke velter sine problemer over på andre og mener at andre skal løse dem."

Og hva har dette med mitt innlegg å gjøre? Mamma jobbet seg gjennom den vanskelige situasjonen hun opplevde ved å bli forlatt. Så i følge din definisjon så tok hun ansvar for følelsene sine. Men det var selvsagt ikke gjort på et blunk! Som alle andre mennesker som opplever stor sorg, så tar det tid også for de som blir forlatt av den de elsker. Det tok mamma to år før hun begynte å komme seg på beina følelsesmessig igjen.

Du snakker nesten som om mamma var en drittkjerring som var slem mot pappa og stemor. Det var hun ikke. Men hun var såret. Og bitter. Forståelig nok. Ville ikke du vært det samme?

 

Og er det MIN stemor du synes så synd på? Hvorfor? Litt merkelig at du finner sånn sympati med henne, men ikke min mor. Noen grunn til det? Jeg skal love deg at mamma har hatt det tusen ganger tøffere enn min stemor. Stemor fikk mannen hun elsket, og har aldri hatt det tøft økonomisk.

 

"Vi fikk aldri et veldig nært forhold så lenge vi var små. Vi aksepterte henne og var på mange måter glade i henne, men hun ble aldri noen erstatning for mamma. Ikke prøvde hun på det heller."

Synes du dette høres så fælt ut altså? At vi barna aksepterte henne og var på mange måter glade i henne? Hadde du forlagt mer som stemor, for at det ikke skulle være "stakkars DEG"? Merkelig fokus å ha.

 

Vi barna var 8 år og yngre da mamma og pappa ble skilt og pappa og stemor ble sammen. Du forstår sikkert at dette var kjempetøft for oss. Likevel så mener du det er synd på stemor? Selv om jeg skriver at vi etterhvert fikk et veldig nært forhold, og at jeg i dag har veldig høy respekt for henne?

Må si du har veldig store forventninger til små barn som nettopp har opplevd at mamma og pappa går fra hverandre. Og at det kommer en "konkurrent" til mamma inn i pappas liv. For det er ofte det en stemor er i små barns øyne.

 

Så jeg forstår ikke hvorfor du synes så synd på henne. Forholdene i vår familie har utviklet seg superbra, nettopp fordi stemor og pappa var som de var. Her feires jul og bursdager sammen. Og selv om det i seg selv ikke er et mål for mange, så har det vært helt fantastisk for oss barna.

 

Så hvis du ønsker å diskutere mine erfaringer videre med meg, så setter jeg pris på om du forholder deg til det JEG skriver om, og ikke eksempler fra andre i tråden.

 

Mitt opprinnelige svar var på situasjonen i tråden. At mor var lei seg fordi hun fikk vite om graviditeten sammen med andre, samtidig som hun satt hos eks og nydama og kvitret over en kopp kaffe ofte. Ja, din mor viste sikkert med hele seg at hun hadde det vondt. Men hun lot ikke å være bestevenninne med eks og stemor, for så å forvente at de skulle ta hensyn til følelser hun ikke viser? Som sagt, jeg svarte ikke på DIN situasjon. Og ja, jeg synes at det du skriver om at dere "aksepterte" stemor og ikke satt pris på henne før dere ble voksne, vitner om at hun også har hatt det tøft. Jeg har vært stemor selv og havnet BESTANDIG sist i rekka. Etter barna, eks, mor osv. Og jeg mener at barna heller ikke skal være først alltid. Hvis familien har planlagt en tur med felles barn og stebarnet, så skal ikke turen avlyses bare fordi stebarnet plutselig en time før avreise har bestemt seg for at det vil ikke hun/han være med på. Når våre felles barn begynte å stille i siste rekka sammen med meg, pluss andre omstendigheter, flyttet jeg.

[Bee&Alie]

Denne sterke uviljen enkelte i denne tråden viser til å "ta hensyn til mors følelser" får meg til å tenke og huske litt.

 

Mamma og pappa ble skilt da jeg var 8 år. Det var dritvondt. Helt jævlig. Hele fundamentet i tilværelsen min gikk i oppløsning. Men med tiden gikk det seg til, slik som det gjør for de fleste skilsmissebarn.

 

Pappa fikk seg ganske fort ny dame, som ble min stemor. Mulig hun var grunnen til bruddet, det vil jeg og søsknene mine trolig aldri få vite, og det er uansett ikke så viktig.

Jeg anså min stemor som en trussel. En konkurrent til mamma. Det var helt jævlig å se hvor lykkelige pappa og stemor var, mens mamma var helt nedkjørt.

 

Folk i denne tråden omtaler forlatte "biomødre" som sjalue og bitre. Er ikke dette helt menneskelige følelser å kjenne på etter et brudd, når han du trodde du skulle dele livet ditt med velger å leve med en annen? Ja, mamma var trist, bitter og sikkert sjalu også. Selvfølgelig var hun det. Og det forstår jeg godt.

 

Min stemor var en god kvinne. Forståelsesfull. Snill. Hun gjorde alt riktig, og var i så måte en perfekt stemor. Hun prøvde ikke å ta noen morsrolle. Hun viste på en tydelig måte når vi var på samvær at pappa OG hun var sjef i huset, at hun ikke fant seg i noe tull. Utover det var hun bare en ressurs for oss barna. Vi fikk aldri et veldig nært forhold så lenge vi var små. Vi aksepterte henne og var på mange måter glade i henne, men hun ble aldri noen erstatning for mamma. Ikke prøvde hun på det heller.

 

Det er først i voksen alder jeg VIRKELIG har lært å sette pris på henne. På veldig mange måter er hun et enormt forbilde for meg, mer enn hva mamma er. Min respekt for henne er enorm, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad i henne.

 

Og hvorfor det?

Jo, det tror jeg rett og slett er pga måten hun og pappa har forholdt seg til mamma. Og dette har jeg først sett nå i voksen alder. Det er enkelte ting barn ikke får med seg, men som man forstår når man blir voksen.

De har "tatt hensyn til mammas følelser", noe jeg får inntrykk av at mange her inne mener er en dødssynd. De har gjort mye for å gjøre bruddet enklere for henne.

 

Pappa og stemor har hatt en stødig økonomi, da de begge har veldig godt betalte jobber. Mamma har vært en fattig alenemor med veldig lav inntekt.

Så når vi har feiret bursdager (noe vi HELDIGVIS kunne gjøre både med mamma, pappa og stemor), så ga pappa og stemor en liten gave, på linje med mamma sin. "Ekstragaven" til flere tusen gav de uten at mamma visste om det, for at hun ikke skulle føle seg dum, og at hennes gave var mindre verdt.

 

Om det var noe som angikk oss da vi var på samvær, så ringte de alltid og pratet med mamma. Ikke fordi de MåTTE, men fordi de ønsket å vise mamma at de anså henne for viktig, de ville ikke overse henne.

 

Og dette er bare noe de gjorde for å ta "hensyn til mors følelser" (fyrsj og føy). Det var selvsagt bare i starten, til mamma kom seg godt på beina igjen og ikke hadde det samme behovet for å bli tatt hensyn til.

 

De MåTTE ikke ta dette hensynet. Men de valgte å gjøre det, for å gjøre bruddet og overgangen til nye partnerforhold mest mulig skånsomt for ALLE parter. Fordi både pappa og stemor er gode mennesker med en grunnholdning som sier at i den grad det er mulig, så tar man hensyn til medmenneskene sine. Også når dette medmennesket er en "bitter og sjalu biomor".

 

Og det er DISSE tingene jeg og mine søsken har sett nå i ettertid. Og det er disse tingene som gjør at vi har sånn respekt for måten pappa og stemor gjorde ting på. Hvordan de virkelig gjorde en innsats for å gjøre ting lettere for mamma og for oss.

 

Dette var tanker som kom til meg da jeg leste denne tråden. Og jeg håper dere alle husker at barn en dag blir voksne, og da forstår de så mye, mye mer. Og barna blir våre strengeste dommere.

 

Synes, ut i fra din stemor, far og mor`s situasjon, at dette var riktig gjort av din stemor og far! Jeg er ikke IMOT å ta hensyn, men man kan ikke gjette seg til hvordan mor har det heller. I deres situasjon var mor såret og hadde det vondt, da far og stemor ble sammen tidlig etter bruddet. Stemor og far var tydelig klar over at hun slet! Det går utover barna også som er viktigst! Dette blir jo meget individuelt fra situasjon til situasjon.. Men man kan ikke gå rundt i alle år å ta hensyn til alt og alle andre. Men som sagt må man se an situasjonen. Over her har vi kommentert på hun som satt å drakk kaffe i deres stue, og tilsynelatende alt var bra. Det her HER vi mener at mor ikke kan kreve å bli tatt ekstra hensyn til.

 

"Ja, jeg skjønner jeg har vært heldig slik situasjonen ble. Selv om jeg den dag i dag gjerne heller skulle ønske mine foreldre var sammen."

 

Synes din stemor høres ut som en flott dame! Noe det virker som også du mener. Men samtidig midt oppi det hele... alt hun selv har gjort for dere, hvor lykkelig hun gjorde din far, de hensyn hun tok til alle, det hun gav dere barn, hvor lenge hun faktisk har vært i deres liv, og så utrolig til forbilde hun er, hvor glad du har blitt i henne.. så ville du fortsatt valgt henne bort? Du ønsker den dag i dag... så mange år etter, at far og mor heller var sammen. Må si det satt en liten støkk i meg.. Så utrolig god din stemor tydeligvis var, så ville jo ikke hun ha vært i livet ditt da. Jeg skjønner det jo på en måte.. men du er voksen nå, og hatt henne der det meste av ditt liv. Da trodde og håpte jeg at man også får det båndet med stemor, at man ikke ville vært uten henne.

 

Men da er nok jeg naiv. Må vel bare innse at mitt stebarn, uansett hva jeg gjør de nærmeste 15-20 årene, sikkert også alltid vil ønske dette i bunn. Din stemor har tydeligvis ofret mye for dere i mange mange år, og gjort din far lykkelig! Noe du ser på i ettertid at du ville vært foruten? Men det er vel sikkert derfor mange sier det er en utakknemlig rolle å ha!

[Anonym bruker]

Denne sterke uviljen enkelte i denne tråden viser til å "ta hensyn til mors følelser" får meg til å tenke og huske litt.

 

Mamma og pappa ble skilt da jeg var 8 år. Det var dritvondt. Helt jævlig. Hele fundamentet i tilværelsen min gikk i oppløsning. Men med tiden gikk det seg til, slik som det gjør for de fleste skilsmissebarn.

 

Pappa fikk seg ganske fort ny dame, som ble min stemor. Mulig hun var grunnen til bruddet, det vil jeg og søsknene mine trolig aldri få vite, og det er uansett ikke så viktig.

Jeg anså min stemor som en trussel. En konkurrent til mamma. Det var helt jævlig å se hvor lykkelige pappa og stemor var, mens mamma var helt nedkjørt.

 

Folk i denne tråden omtaler forlatte "biomødre" som sjalue og bitre. Er ikke dette helt menneskelige følelser å kjenne på etter et brudd, når han du trodde du skulle dele livet ditt med velger å leve med en annen? Ja, mamma var trist, bitter og sikkert sjalu også. Selvfølgelig var hun det. Og det forstår jeg godt.

 

Min stemor var en god kvinne. Forståelsesfull. Snill. Hun gjorde alt riktig, og var i så måte en perfekt stemor. Hun prøvde ikke å ta noen morsrolle. Hun viste på en tydelig måte når vi var på samvær at pappa OG hun var sjef i huset, at hun ikke fant seg i noe tull. Utover det var hun bare en ressurs for oss barna. Vi fikk aldri et veldig nært forhold så lenge vi var små. Vi aksepterte henne og var på mange måter glade i henne, men hun ble aldri noen erstatning for mamma. Ikke prøvde hun på det heller.

 

Det er først i voksen alder jeg VIRKELIG har lært å sette pris på henne. På veldig mange måter er hun et enormt forbilde for meg, mer enn hva mamma er. Min respekt for henne er enorm, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad i henne.

 

Og hvorfor det?

Jo, det tror jeg rett og slett er pga måten hun og pappa har forholdt seg til mamma. Og dette har jeg først sett nå i voksen alder. Det er enkelte ting barn ikke får med seg, men som man forstår når man blir voksen.

De har "tatt hensyn til mammas følelser", noe jeg får inntrykk av at mange her inne mener er en dødssynd. De har gjort mye for å gjøre bruddet enklere for henne.

 

Pappa og stemor har hatt en stødig økonomi, da de begge har veldig godt betalte jobber. Mamma har vært en fattig alenemor med veldig lav inntekt.

Så når vi har feiret bursdager (noe vi HELDIGVIS kunne gjøre både med mamma, pappa og stemor), så ga pappa og stemor en liten gave, på linje med mamma sin. "Ekstragaven" til flere tusen gav de uten at mamma visste om det, for at hun ikke skulle føle seg dum, og at hennes gave var mindre verdt.

 

Om det var noe som angikk oss da vi var på samvær, så ringte de alltid og pratet med mamma. Ikke fordi de MåTTE, men fordi de ønsket å vise mamma at de anså henne for viktig, de ville ikke overse henne.

 

Og dette er bare noe de gjorde for å ta "hensyn til mors følelser" (fyrsj og føy). Det var selvsagt bare i starten, til mamma kom seg godt på beina igjen og ikke hadde det samme behovet for å bli tatt hensyn til.

 

De MåTTE ikke ta dette hensynet. Men de valgte å gjøre det, for å gjøre bruddet og overgangen til nye partnerforhold mest mulig skånsomt for ALLE parter. Fordi både pappa og stemor er gode mennesker med en grunnholdning som sier at i den grad det er mulig, så tar man hensyn til medmenneskene sine. Også når dette medmennesket er en "bitter og sjalu biomor".

 

Og det er DISSE tingene jeg og mine søsken har sett nå i ettertid. Og det er disse tingene som gjør at vi har sånn respekt for måten pappa og stemor gjorde ting på. Hvordan de virkelig gjorde en innsats for å gjøre ting lettere for mamma og for oss.

 

Dette var tanker som kom til meg da jeg leste denne tråden. Og jeg håper dere alle husker at barn en dag blir voksne, og da forstår de så mye, mye mer. Og barna blir våre strengeste dommere.

 

Synes, ut i fra din stemor, far og mor`s situasjon, at dette var riktig gjort av din stemor og far! Jeg er ikke IMOT å ta hensyn, men man kan ikke gjette seg til hvordan mor har det heller. I deres situasjon var mor såret og hadde det vondt, da far og stemor ble sammen tidlig etter bruddet. Stemor og far var tydelig klar over at hun slet! Det går utover barna også som er viktigst! Dette blir jo meget individuelt fra situasjon til situasjon.. Men man kan ikke gå rundt i alle år å ta hensyn til alt og alle andre. Men som sagt må man se an situasjonen. Over her har vi kommentert på hun som satt å drakk kaffe i deres stue, og tilsynelatende alt var bra. Det her HER vi mener at mor ikke kan kreve å bli tatt ekstra hensyn til.

 

"Ja, jeg skjønner jeg har vært heldig slik situasjonen ble. Selv om jeg den dag i dag gjerne heller skulle ønske mine foreldre var sammen."

 

Synes din stemor høres ut som en flott dame! Noe det virker som også du mener. Men samtidig midt oppi det hele... alt hun selv har gjort for dere, hvor lykkelig hun gjorde din far, de hensyn hun tok til alle, det hun gav dere barn, hvor lenge hun faktisk har vært i deres liv, og så utrolig til forbilde hun er, hvor glad du har blitt i henne.. så ville du fortsatt valgt henne bort? Du ønsker den dag i dag... så mange år etter, at far og mor heller var sammen. Må si det satt en liten støkk i meg.. Så utrolig god din stemor tydeligvis var, så ville jo ikke hun ha vært i livet ditt da. Jeg skjønner det jo på en måte.. men du er voksen nå, og hatt henne der det meste av ditt liv. Da trodde og håpte jeg at man også får det båndet med stemor, at man ikke ville vært uten henne.

 

Men da er nok jeg naiv. Må vel bare innse at mitt stebarn, uansett hva jeg gjør de nærmeste 15-20 årene, sikkert også alltid vil ønske dette i bunn. Din stemor har tydeligvis ofret mye for dere i mange mange år, og gjort din far lykkelig! Noe du ser på i ettertid at du ville vært foruten? Men det er vel sikkert derfor mange sier det er en utakknemlig rolle å ha!

 

Ja, stemor er en flott dame, ingen tvil om det! Mamma og pappa er også flotte mennesker, så jeg har vært heldig med mine foreldre og steforeldre.

Og den måten pappa og stemor behandlet mamma på, er nettopp mye av grunnet til at jeg setter så pris på dem. Måten de nettopp tok hensyn til hennes sorg og følelser. Anerkjennelsen av henne.

 

Og jo, jeg mener at man bør etterstrebe å ta hensyn til andre. Innenfor rimelighetens grenser så klart. Vi gjør det jo hele tiden ellers, forsøker å ta hensyn til våre medmennesker. Jeg forstår ikke hvorfor dette ikke skal gjelde også i situasjoner der familier blir brutt opp. Det er vel nettopp kanskje DA man trenger å ta mest hensyn til hverandre, av så mange årsaker. Og jada, som sagt, innenfor rimelighetens grenser. I denne tråden synes jeg det regjerer en holdnig som sier at "jeg gidder ikke ta hensyn, for jeg Må ikke!" Det synes jeg er trist, da jeg har sett hvor viktig det er med denne omtanken for hverandre.

 

Angående det siste du skriver så blir det litt vanskelig. Om å ville valgt henne bort... nå ble nå ting som de ble, så det blir helt umulig for meg å skulle ha valgt noe annerledes Nå. Men DA ønsket jeg så klart at mamma og pappa holdt sammen. Det er jo en grunn til at fagfolk oppfordrer foreldre til å gjøre ALT for å holde sammen til det beste for barna sine. Skilsmisser ER vondt., og det preger en gjennom hele livet. Det sies jo at skilsmissebarn er mer trolig til å bli skilt selv. Når basen i ens liv blir brutt opp så gjør det nok noe med et barn på et dypt plan, og preger kanskje dennes syn på relasjoner i ettertid.

 

Jeg ønsker egentlig ikke å ta stilling til om jeg ville valgt henne vekk eller ikke. Det er uansett ikke aktulelt, og har aldri vært det. Men ja, jeg ønsket lenge at mamma og pappa skulle bli sammen igjen.

Og oppi all rosen til stemor, så føler jeg at mamma er blitt litt glemt her. Også HUN taklet denne skilsmissen på en god måte, ut i fra sine forutsetninger. Mamma har vært en fantastisk, oppofrende og elskelig mor. Hun har betydd alt for meg, og min lojalitet har alltid vært hos henne. Slik skal det selvsagt være også, uten at det betyr at jeg ikke er glad i stemor. Jeg tror stemødre gjør en kjempetabbe om de prøver å konkurrere med mor om barnas gunst.

Jeg har kanskje overdrevet litt i min omtale av stemor også. Hun har ikke gjort "alt" for oss, hennes forhold til pappa har på ingen måte vært perfekt, hun tok ikke spesielle "hensyn" heller, eller "ofret" mye... egentlig så har hun hatt det ganske enkelt. Det var HUN som fikk mannen hun ønsket, hun hadde stebarn som var greie å forholde seg til, hun hadde en godt betalt jobb... det var ikke HUN som var i en vanskelig situasjon, sett i forhold til mamma. Hun var på ingen måte perfekt eller en helgen. Det har vært enkelt for henne å være en god stemor.

Men jeg gir henne selvsagt kred for å ha vært nettopp det. Og spesielt kred gir jeg henne altså nettopp pga måten hun og pappa tok hensyn til mamma på. Hadde de ignorert hennes sorg og behov for å bli "sett", så hadde jeg trolig hatt et helt annet forhold til pappa i dag.

 

Så om jeg ville vært henne foruten? Jeg hadde i hvert fall ikke manglet noe i livet om hun ikke ble en del av det. Tror ingen går og føler at de "savner" en stemor eller stefar. De fleste barn som vokser opp i velfungerende hjem ønsker nok at mamma og pappa skal være sammen.

Men når situasjonen først ble som den ble, så er jeg selvsagt glad for at det var HUN, og ingen andre, som etterhvert ble en del av livet mitt. Nettopp fordi hun er en flott person.

[Anonym bruker]

 

Mitt opprinnelige svar var på situasjonen i tråden. At mor var lei seg fordi hun fikk vite om graviditeten sammen med andre, samtidig som hun satt hos eks og nydama og kvitret over en kopp kaffe ofte. Ja, din mor viste sikkert med hele seg at hun hadde det vondt. Men hun lot ikke å være bestevenninne med eks og stemor, for så å forvente at de skulle ta hensyn til følelser hun ikke viser? Som sagt, jeg svarte ikke på DIN situasjon. Og ja, jeg synes at det du skriver om at dere "aksepterte" stemor og ikke satt pris på henne før dere ble voksne, vitner om at hun også har hatt det tøft. Jeg har vært stemor selv og havnet BESTANDIG sist i rekka. Etter barna, eks, mor osv. Og jeg mener at barna heller ikke skal være først alltid. Hvis familien har planlagt en tur med felles barn og stebarnet, så skal ikke turen avlyses bare fordi stebarnet plutselig en time før avreise har bestemt seg for at det vil ikke hun/han være med på. Når våre felles barn begynte å stille i siste rekka sammen med meg, pluss andre omstendigheter, flyttet jeg.

 

Vel, du skal ikke være bekymret for min stemor.

Vi har hatt mange fortrolige samtaler etter at jeg ble voksen. Stemor er en veldig varm og høyst oppegående kvinne. Hun hadde ingen forventninger om at vi, barna, skulle lykkelig ta imot henne med åpne armer. Hun, som i våre øyne (vi var barn!) hadde "stjålet" pappa. Hun er skilsmissebarn selv, så hun visste hvordan dette utartet seg for oss barna. Barn er barn. De tenker ikke som voksne. Og det gjorde heller ikke vi. Selvsagt aksepterte vi henne ikke fra dag en. Men vi var alltid snille med henne, selv om vår lojalitet alltid var først og fremst hos mamma.

 

Det var ikke hun som opplevde sorg. Det var vi barna, og mamma. Til en viss grad pappa også, som så at vi barna slet, og som hadde skyldfølelse fordi han hadde brutt opp familien. Men nettopp fordi stemor var den hun var, måten hun tok hensyn til vår alles sorg på, så løste dette seg helt fint. Som jeg skrev så lærte vi etterhvert å akseptere henne, og ble med tiden glade i henne også. Noe mer kan man vel egentlig ikke forlange?

[Anonym bruker]

 

Mitt opprinnelige svar var på situasjonen i tråden. At mor var lei seg fordi hun fikk vite om graviditeten sammen med andre, samtidig som hun satt hos eks og nydama og kvitret over en kopp kaffe ofte. Ja, din mor viste sikkert med hele seg at hun hadde det vondt. Men hun lot ikke å være bestevenninne med eks og stemor, for så å forvente at de skulle ta hensyn til følelser hun ikke viser? Som sagt, jeg svarte ikke på DIN situasjon. Og ja, jeg synes at det du skriver om at dere "aksepterte" stemor og ikke satt pris på henne før dere ble voksne, vitner om at hun også har hatt det tøft. Jeg har vært stemor selv og havnet BESTANDIG sist i rekka. Etter barna, eks, mor osv. Og jeg mener at barna heller ikke skal være først alltid. Hvis familien har planlagt en tur med felles barn og stebarnet, så skal ikke turen avlyses bare fordi stebarnet plutselig en time før avreise har bestemt seg for at det vil ikke hun/han være med på. Når våre felles barn begynte å stille i siste rekka sammen med meg, pluss andre omstendigheter, flyttet jeg.

 

Vel, du skal ikke være bekymret for min stemor.

Vi har hatt mange fortrolige samtaler etter at jeg ble voksen. Stemor er en veldig varm og høyst oppegående kvinne. Hun hadde ingen forventninger om at vi, barna, skulle lykkelig ta imot henne med åpne armer. Hun, som i våre øyne (vi var barn!) hadde "stjålet" pappa. Hun er skilsmissebarn selv, så hun visste hvordan dette utartet seg for oss barna. Barn er barn. De tenker ikke som voksne. Og det gjorde heller ikke vi. Selvsagt aksepterte vi henne ikke fra dag en. Men vi var alltid snille med henne, selv om vår lojalitet alltid var først og fremst hos mamma.

 

Det var ikke hun som opplevde sorg. Det var vi barna, og mamma. Til en viss grad pappa også, som så at vi barna slet, og som hadde skyldfølelse fordi han hadde brutt opp familien. Men nettopp fordi stemor var den hun var, måten hun tok hensyn til vår alles sorg på, så løste dette seg helt fint. Som jeg skrev så lærte vi etterhvert å akseptere henne, og ble med tiden glade i henne også. Noe mer kan man vel egentlig ikke forlange?

 

Nei, men du skriver samtidig at uansett hvor god stemor var, så hadde du ønsket at dine foreldre heller var sammen. Virkelig? Unner du ikke faren din å være lykkelig? Må alt dreie seg om at mor fikk hjertet knust? Du vet ingenting om grunnen til at han gikk. Jeg har gifte foreldre, som verken har snakket sammen uten å krangle eller vært nære hverandre siden jeg var 5-6 år gammel. Tro meg, jeg ville heller at de skilte lag og en av dem fikk hjertet sitt knust, enn ¨å vokse opp på den måten! "Selvsagt aksepterte vi ikke henne fra dag en. Men vi var alltid snille med henne" er en motsigelse. Barn viser at de ikke aksepterer voksne ved å være frekke, tause eller slemme mot dem. Som du sier selv, barn tenker ikke som voksne. Og hva i all verden vet du om hun opplevde sorg eller ikke? Kanskje det at hun ikke fikk aksept hos dere på lenge, slet på henne selv om hun ikke viste det? Du virker ganske egosentrisk. Alle hadde det ille, både dere, moren deres og faren (altså, hvis han var ulykkelig, hvorfor gikk ikke han tilbake til moren deres?), mens stemor hadde det strålende fint. Jada. Virker som at stemor i deres situasjon har hatt engletålmodighet og at dere ikke tok noe særlig hensyn til henne. Hadde jeg havnet i en familie der jeg måtte sette alle sine hensyn foran mine hele tiden, så hadde jeg gått. Det er ikke sunt å utslette seg selv for mann, hans barn, hans eks og faens oldemor, unnskyld språket. Stemor passet på å ta hensyn til dere, moren deres og faren deres. Hvem passet på at hun hadde det bra, har du noen gang tenkt på det?

[Anonym bruker]

 

Mitt opprinnelige svar var på situasjonen i tråden. At mor var lei seg fordi hun fikk vite om graviditeten sammen med andre, samtidig som hun satt hos eks og nydama og kvitret over en kopp kaffe ofte. Ja, din mor viste sikkert med hele seg at hun hadde det vondt. Men hun lot ikke å være bestevenninne med eks og stemor, for så å forvente at de skulle ta hensyn til følelser hun ikke viser? Som sagt, jeg svarte ikke på DIN situasjon. Og ja, jeg synes at det du skriver om at dere "aksepterte" stemor og ikke satt pris på henne før dere ble voksne, vitner om at hun også har hatt det tøft. Jeg har vært stemor selv og havnet BESTANDIG sist i rekka. Etter barna, eks, mor osv. Og jeg mener at barna heller ikke skal være først alltid. Hvis familien har planlagt en tur med felles barn og stebarnet, så skal ikke turen avlyses bare fordi stebarnet plutselig en time før avreise har bestemt seg for at det vil ikke hun/han være med på. Når våre felles barn begynte å stille i siste rekka sammen med meg, pluss andre omstendigheter, flyttet jeg.

 

Vel, du skal ikke være bekymret for min stemor.

Vi har hatt mange fortrolige samtaler etter at jeg ble voksen. Stemor er en veldig varm og høyst oppegående kvinne. Hun hadde ingen forventninger om at vi, barna, skulle lykkelig ta imot henne med åpne armer. Hun, som i våre øyne (vi var barn!) hadde "stjålet" pappa. Hun er skilsmissebarn selv, så hun visste hvordan dette utartet seg for oss barna. Barn er barn. De tenker ikke som voksne. Og det gjorde heller ikke vi. Selvsagt aksepterte vi henne ikke fra dag en. Men vi var alltid snille med henne, selv om vår lojalitet alltid var først og fremst hos mamma.

 

Det var ikke hun som opplevde sorg. Det var vi barna, og mamma. Til en viss grad pappa også, som så at vi barna slet, og som hadde skyldfølelse fordi han hadde brutt opp familien. Men nettopp fordi stemor var den hun var, måten hun tok hensyn til vår alles sorg på, så løste dette seg helt fint. Som jeg skrev så lærte vi etterhvert å akseptere henne, og ble med tiden glade i henne også. Noe mer kan man vel egentlig ikke forlange?

 

Nei, men du skriver samtidig at uansett hvor god stemor var, så hadde du ønsket at dine foreldre heller var sammen. Virkelig? Unner du ikke faren din å være lykkelig? Må alt dreie seg om at mor fikk hjertet knust? Du vet ingenting om grunnen til at han gikk. Jeg har gifte foreldre, som verken har snakket sammen uten å krangle eller vært nære hverandre siden jeg var 5-6 år gammel. Tro meg, jeg ville heller at de skilte lag og en av dem fikk hjertet sitt knust, enn ¨å vokse opp på den måten! "Selvsagt aksepterte vi ikke henne fra dag en. Men vi var alltid snille med henne" er en motsigelse. Barn viser at de ikke aksepterer voksne ved å være frekke, tause eller slemme mot dem. Som du sier selv, barn tenker ikke som voksne. Og hva i all verden vet du om hun opplevde sorg eller ikke? Kanskje det at hun ikke fikk aksept hos dere på lenge, slet på henne selv om hun ikke viste det? Du virker ganske egosentrisk. Alle hadde det ille, både dere, moren deres og faren (altså, hvis han var ulykkelig, hvorfor gikk ikke han tilbake til moren deres?), mens stemor hadde det strålende fint. Jada. Virker som at stemor i deres situasjon har hatt engletålmodighet og at dere ikke tok noe særlig hensyn til henne. Hadde jeg havnet i en familie der jeg måtte sette alle sine hensyn foran mine hele tiden, så hadde jeg gått. Det er ikke sunt å utslette seg selv for mann, hans barn, hans eks og faens oldemor, unnskyld språket. Stemor passet på å ta hensyn til dere, moren deres og faren deres. Hvem passet på at hun hadde det bra, har du noen gang tenkt på det?

 

Herrejemini. Det virker nesten som om du tar dette personlig. Det virker som om du tror du vet bedre enn meg hvordan ting var. Er det jeg skriver så provoserende for deg? Hvorfor?

 

Jeg har aldri skrevet at jeg hadde ønsket at mine foreldre heller var sammen. DA ønsket jeg det. Og om jeg så hadde ønsket det: er det så ondt av meg? ønsker ikke de fleste barn at foreldrene skal holde sammen? Hvorfor tror du egentlig mange barn oppelver det så kritisk når foreldrene skiller lag?

 

Føler nesten at du kjefter på meg, for å ha opplevd en skilsmisse som vond da jeg var åTTE år gammel. ALT dreie seg om at mamma fikk sitt hjerte knust? Hvorfor mener du alt dreier seg om det? Nøyaktig hvor leser du at det var tilfelle? Tvert imot har jeg vel skrevet mest om stemor, og hvordan hun og pappa forholdt seg til oss og mamma?

 

Og ikke kom her og lat som om du kjenner til min families situasjon bedre enn meg selv. Det virker som du skaper sannheter ut i fra DINE erfaringer. Ikke bland dem inn i mine er du snill. Jeg vet utmerket godt hvorfor pappa gikk. Jeg vet også utmerket godt at jeg unner pappa all lykke i verden, så ikke kom med dumme, påståelige spørsmål.

Og at dine foreldre ikke snakket sammen har overhode ingenting med vår families situasjon å gjøre. Du har NULL peiling på hvordan forhold min mamma og pappa hadde.

 

Og nei, det er ingen motsigelse å si at vi ikke aksepterte henne fra dag en men var snille med henne. At du definerer aksept på din egne måte har heller ingenting med meg å gjøre. Du vet INGENTING om hvordan jeg og mine søsken var mot vår stemor. At du antar at vi var frekke, tause eller slemme får være din sak. Jeg gidder ikke forsvare meg mot sånne dustete påstander.

Hvis du går rundt og tror at barn flest som nettopp har gått gjennom foreldrenes brudd aksepterer foreldrenes nye partnere just like that, så får du bare gjøre det. Du viser særdeles lite innsikt i hvordan barn tenker og føler i slike situasjoner. Heldigvis viste min stemor langt større forståelse for disse følelsene enn hva jeg mistenker du ville ha gjort.

 

Hvorvidt min stemor opplevde sorg eller ikke... som sagt har jeg hatt mange fortrolige samtaler med min stemor etter at jeg ble voksen. Jeg vet i hvert fall bedre enn deg hvordan hun har hatt det. Stemor har fortalt meg at hun var takknemlig og ydmyk for måten hun ble tatt i mot på av oss barna på. At det var vanskelig i starten, som det var for ALLE involverte,men at hun var forberedt på dette. Hun er som sagt skilsmissebarn selv, og visste nøyaktig hvordan vi følte det.

 

Og hvorfor ikke pappa gikk tilbake til mamma hvis han var "ulykkelig" som du sier? Ser du selv hvor idiotisk spørsmålet ditt er? Eller tror du det er helt umulig å ta et valg man selv mener er best, men allikvel være lei seg for de konsekvenser dette får for sine nærmeste? Tror du pappa skulle ha tenkt "neimen, se på det, kona og barna ble jo DEPPA fordi jeg stakk jo! nei, ser man det. Jeg får vel dra tilbake til kona da". Tror du det er så enkelt?

 

Du kaller meg egosentrisk og påstår at vi ikke har tatt hensyn til vår stemor. Vel, BEKLAGER at jeg som 8-åring hadde det reaksjonsmønsteret jeg hadde. Beklager at jeg som barn ikke følte plikt til å ta hensyn til min stemors følelser. Beklager at jeg ikke anså det som min plikt å "passe på henne".

 

Det er helt utrolig at du i det hele tatt klarer å vri mitt innlegg til å handle om hvor fæle vi har vært mot stemor. Jeg har jo skamrost dama, Og det DU henger deg opp i, er at jeg og mine søsken brukte tid på å akseptere henne, tid på å bli glad i henne. DETTE er det du mener er grunn nok til å nesten kjefte meg ut. Vel, jeg mener det er for mye forlangt av barn som nettopp har opplevd sin livs største krise, at de umiddelbart skal ta steforeldre inn i varmen. Steforeldre, som gjerne blir stående som selve symbolet på bruddet mellom mamma og pappa. Og selv når jeg har understreket hvor godt forhold jeg og stemor har i dag, så skal du liksom problematisere ting. Helt utrolig merkelig.

 

Du må huske på en ting: vi voksne velger våre partnere. Det er ikke vi barna som velger våre steforeldre. Steforeldre er noe vi blir "prakka på". Da er det helt, fullstendig urimelig å forvente at små barn uten videre skal bli bestekompis med denne personen. Som i alle andre mellommenneskelige forhold, så tar det tid å bygge opp tillit og kjærlighet til hverandre. Barn i forhold til steforeldre er intet unntak. Selv om du åpenbart mener jeg er en egosentrisk, hensynsløs møkkakjerring som ikke tok stemor inn i varmen umiddelbart. Som fuckings 8-åring.