Blir så lei meg av ting svigermor sier..

[Anonym bruker]

Så små barn har ingenting på overnatting å gjøre, de har ikke noe utbytte av det. Enig med HI!

[Anonym bruker]

Det er flere grunner til at barn bør være litt alene med andre voksne. Jeg tenker ikke da hele natten, for det har det ikke behov for, men annen voksenkontakt er viktig.

 

Da dattera mi var 6 måneder så ble jeg innlagt på sykehus, der måtte jeg bli i 4 måneder, de neste 3 månedene var jeg sengeliggende hjemme.

 

Min mann som er verdens mest fantastiske far tok seg av dattera vår alene, han ble "alenefar" over natta. Det var utrolig tøft for ham, og jeg er så utrolig glad for at datteren vår kjente foreldrene våre godt i forkant av dette. Det var helt nødvendig at han fikk litt avlastning med henne når dette sto på.

 

Vi vet hvor skjørt livet er, hvor nær jeg var å miste livet mitt. DERFOR er det viktig for meg at mine barn kjenner andre voksne omsorgspersoner. Vissheten om at barnet har det vondt hos "ukjente kjente" når jeg/ faren kjemper for livet, er verre enn å la barnet være alene og skrike når jeg går på kafe med en venninne..

[Figa]

Jeg kan faktisk ikke skjønne hva det er du blir lei deg av. Hun sier jo ingenting slemt til deg. Det virker som om svigermoren din har veldig lyst til å tilbringe tid sammen med barnebarnet sitt. Og jeg tror, som mange andre her, at barnet ditt hadde hatt godt av å bli vant til å være med andre. Datteren min er også veldig skeptisk til andre mennesker. Når vi går fra henne hylskriker hun. Men to minutter etter at vi har gått slutter hun å gråte. Så kanskje du kan prøve det med barnet ditt. Både han og du har godt av litt tid med andre.

[Anonym bruker]

Jeg vil likevel svare på noen spørsmål :-)

 

Jeg ser på dette som et potensielt problem for gutten min, helt klart. Hvis dette ikke bedrer seg blir det vanskelig med barnehagetilvenning. Dessuten vil jeg selvfølgelig gjerne at han får glede av et godt forhold til besteforeldre, øvrig familie og venner. Jeg synes naturligvis det er vondt å se på at han blir så redd, og jeg prøver å handle på måter som gjør at han kan komme seg ut av dette.

 

Noen mener at dette kan løses ved å "hoppe i det", som i å f.eks overlate han til svigermor over tid, selv om han gråter og skriker, og at han på den måten vil lære å være sosial, lære at andre ikke vil han vondt, at han kan ha fine opplevelser uten at jeg er der sammen med han, og at han vil huske dette senere, og dermed lære det gradivs... Hvis jeg har forstått dere riktig?

 

Jeg heller mer mot det mange også sier her at følelsen av trygghet skapes i de næreste relasjonene når barn er så små som gutten min er. Jeg mener at han først må bli trygg i seg selv og sammen med meg og pappan sin, for dernest å sakte introdusere andre mennesker mer og mer - på en gradvis måte. Jeg mener jo også at han absolutt må lære seg sosiale ferdigheter, og lære seg at andre mennesker vil han godt - at det ikke er noe å være redd for, men forskjellen ligger altså i at jeg mener dette best bør gjøres sakte men sikkert.

 

Når det er sagt vil jeg gjerne legge til at vi ikke lever et isolert liv i en boble som noen er inne på. Det går aldri mer enn en uke uten at vi er sammen med familie eller venner, og gutten min er også vant til store sammenkomster, da min mann har mange søsken og nevøer/nieser. Altså er han vant til andre mennesker, og har vært det hele sitt liv.

 

Likevel har vi sett fra han var ca. 3 måneder at han har reagert med redsel når andre har sett på han, snakket til han eller forsøkt å bære han. Dette høres kanskje rart ut for andre, og jeg vet det fordi mange ikke tror meg - før de ser det selv! Han begynte å hyle bare noen så ned i barnevognen hans, selv om jeg forsøkte alt jeg kunne å smile og snakke med lys og blid stemme om denne snille personen som ville se på han (dere skjønner tegningen). Denne frykten for andre enn pappan og meg har gått litt i bølger, men sånn jeg ser det aldri vært fraværende. Han er mindre redd for de litt nærere enn for folk han aldri har sett før, men han er aldri helt trygg slik jeg ser det. Jeg kan jo f.eks nevne at mormor aldri har hørt han le, tiltross for at han naturligvis ler daglig her hjemme sammen med oss.

 

Vi har hele tiden forsøkt å gå gradvis frem med tanke på fangsitting hos andre osv. Det er ikke sånn at jeg har sittet og tviholdt på han på mitt eget fang. Svigermor skifter f.eks alltid bleie når vi er sammen med dem. Da tar hun han med inn på badet og prater og koser med han mens hun skifter bleie. Noen ganger går det bra, men de aller fleste gangene ender det med at han begynner å gråte, og jeg kan høre at han er redd. Svigerfar har også tatt han med på små trilleturer, og jeg har hørt at han har grått når jeg har gått ut på trappa for å se etter dem.

 

For, det er klart jeg blir nervøs for å overlate han til andre når jeg vet at han gråter og har det vondt!

 

Når det gjelder barnevakt har vi forsøkt to ganger. En gang overlot vi han til svigerforeldrene mine da vi skulle på husvisning (han var da 4 måneder). Vi var borte i tre-fire timer (husker ikke eksakt) og fikk høre etterpå at han hadde grått veldig mye. Svigermor mente det var fordi han hadde på seg for stram bukse (for øvrig en bukse han hadde hatt på seg hele dagen uten å gråte). Problemet slik jeg ser det med dette er at de IKKE ringte oss, til tross for at han gråt. Det inngir ikke tillit synes jeg. Jeg sa ikke noe om det, men synes det er vondt å tenke på. Den andre gangen vi prøvde med barnevakt var han vel 6 måneder, og vi skulle handle masse greier på ikea, living osv og tenkte det kunne være deilig å slippe å ha han med. Min mor skulle passe han, men en halvtime etter vi hadde dratt, ringte min mor fortvilet og sa hun hadde grått hele tiden. Han var helt svett og hikstet da vi kom tilbake.. (da hadde han grått hysterisk i en time!)

 

Beklager, dette ble langt.... men jeg synes det er leit å lese endel av svarene deres, blant annet de som antyder at det er jeg som lider av separasjonsangst og ikke gutten min. Jeg ønsker jo det beste for han, og prøver å gjøre det jeg tenker er best... og det er klart det er fare for at jeg gjør noe feil... Jeg kan og vet ikke alt, og kan bare kjenne på det jeg føler i mammahjertet mitt..

 

HI

 

 

 

[Anonym bruker]

Denne gangen holder jeg med svigermor.

 

Skal du ha en mammadalt livet igjennom. Tror du virkelig han kommer til å forandre seg visst du ikke klarer å løsrive deg fra han.

 

Du sier fremmedfrylt... Hvorfor har han det da? Kan ikke komme helt av seg selv. Barna får det når dem ikke er sammen med andre mennesker. Eller mor vil han skal ha det så hun har en unnskyldning for å ikke sende han i fra seg...

 

La han få være hos din svigermor. Kan være han storkoser seg og ikke vil hjem etterpå.

 

Datteren min skrek da hun skulle til mine oldeforeldre en dag ( overnatte) Da vi kom for å hente henne så ville hun ikke hjem for hun hadde hatt det så moro der. Så da var det skrik og hyl da vi skulle hjem.

 

 

[Gjest]

Kanskje en ide å lese hele tråden før du blir så påståelig, 13.42?

[Anonym bruker]

Det som er litt kjipt er at hvis dere begge blir syke (du og pappan) og trenger virkelig barnevakt. Hva gjør dere da? Det at barnet kan bli litt mer kjent med en, sånn som svigermor er bare bra tror jeg. Hun kommer jo til og ta kjempegodt vare på lille gutten din.

Kan han ikke besøke svigermor en lørdag da dere er ute og handler, vasker huset ol? (fire fem timer). Hvis han bare gråter ringer svigermor dere. Må ikke overnatte første gang han er hos svigermor.

 

Hvis dere abslott ikke vil det. Så kommer nok fremmedfrykten til og bli borte når gutten bli 2-3 år. Har opplevd det samme med ei venninnes baby, han grein grein og skulle bare sitte hos moren, var nesten så ikke pappan fikk legge han og ta han opp. Men det løsner seg til da han blir større og får leke med andre barn, og evt begynner i barnehage.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Så heldig du er som har en svigermor som bryr seg om deg og barnet!

Og istedet for å gå rett i forsvar, så kanskje du kan snakke med mannen din, svigermor og helsesøster for eks om situasjonen?

Å sitte å gi råd om hva, hvordan og hvorfor på et anonymt forum synes jeg er ekstremt vanskelig. Men kanskje du heller skal se på det positive? Og neste gang du er hos svigers, og de finner tonen, hva med å gi dem 10-20 minutter sånn at du får lufta deg? Start med korte turer, og øk på etterhvert som tida går. Og at pappan ikke kan være alene med ungen sin er jo helt fælt... Her har dere en jobb å gjøre, ellers kan du selv bli utslitt av det...

 

Dersom barnet skal i bhg kan det bli en fryktelig opplevelse for dere begge dersom dette fortsetter sånn...

 

Lykke til, bruk helsesøster for det hun er verdt og sett pris på en svigermor som bryr seg om dere.

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at hun har mer rett enn deg. Det er jo ofte mors frykt for barnets frigjørelse som skaper fremmedfrykten hos barnet.

[Anonym bruker]

så du mener virkelig at det ved tre måneders alder var HIs frykt for barnets frigjørelse som skapte fremmedfrykt?

 

[Anonym bruker]

Følg magefølelsen din. Blir gutten din tvinget, kan det gå lenger tid før han faktsik vil være borte fra deg av egen fri vilje. Barn skal ikke tvinges til slike ting. Og DRIT i svigermor. Gjør det DU mener er best for deg og ditt barn. Svigermødre (og andre for den saks skyld) sier masse rart for å få ting på sin måte. Dessuten er mye endret fra man oppdro barn på 60 og 70 tallet.

 

jeg synes du gjør det helt rett slik som du sier her du gjør. Det er jo ikke akkurat som dere sitter mutters alene hjemme dere to. Han treffer jo andre mennesker, men på SINE premisser.

 

Og uansett barn TRENGER ikke å overnatte borte når de er så små. Det kan de gjøre senere når de er klar for det.

 

Nei HI stå på krava dine med god samvittighet:-)

Hilsen en som pgså har en svigermor som prøver å tøye strikken sin vel mye når hun er her. (bare på andre områder)

[Anonym bruker]

Hei HI. Vet du, barn må läres til å bli sosiale individer, de må utsettes for andre enn mor og far for å, etterhvert, bli uavhegige mennesker som stoler på seg selv og på andre. Mener absolutt ikke at du bör låne han bort enhel natt, men kanskje en times tid i ny og ne??!

 

Du skriver at gutten har fremmedfrykt og da blir det jo også ditt/deres ansvar å hjelpe han gjennom dette slik at han forstår at han kan ha det tryggt hos andre også. Tror du gjör han en gedigen björnetjeneste ved å knytte han slik til deg at han ikke stoler på andre enn deg (og eventuelt pappa).

[Anonym bruker]

Mine gutter (2,5 og 9 år) har alltid vært tillitsfulle og trygge, både sammen med oss og andre. Totalt har de oppholdt seg kanskje 10 min i en Babybjørn.

[Anonym bruker]

Jeg blir litt irritert av å lese enkelte av innleggene her jeg. Det er faktisk ganske vanlig at små barn er redd for andre enn foreldrene, ofte går dette i perioder, spesielt i 4, 7 og 12 mnd alderen.

 

Det ville jo vært helt idiotisk av HI å levere ungen til svigermor for overnatting når barnet er redd bestemoren! Han ville jo grått og vært livredd!!!

 

Jeg har selv to barn, eldstemann kunne glatt blitt med postmannen hjem, har aldri vært skeptisk til noen. Ynstemann har vært livredd alt og alle fra han var 3 mnd-13 mnd. Vi har prøvd å ha barnevakt til ham mange ganger, og han har hylt hver eneste gang, selv om han kjente barnevakten godt. Da han var rundt 13 mnd passet min mor ham for første gang i noen timer uten gråt.

 

Dette er noe som går over, men han må jo gradvis vennes til å være uten mamma når han begynner å bli klar for det.

Anbefaler deg å øve på å si "hade" til ham og gå når han er sammen med pappa. Gå ut en tur, vask klær, handletur ol uten ham vær tydelig når du går og ikke vær så lenge borte slik at han ser du kommer raskt tilbake. Etterhvert kan dere "avansere" til at bestemor har ham når du skal ut et ærend. Ikke begynn med overnatting! Skal love deg at dette snart går over !

[Anonym bruker]

Ærlig talt, dere som nevner Freud og Eriksons teorier innen utviklingspsykologien og støtter HI.. dere har jo virkelig ikke skjønt det! Jeg hadde nesten nettopp (november) en eksamen i psykologi; barnas utviklingspsykologi og separasjon. Sensur nå den 15.des, og fikk B. Så joda, jeg vet hva jeg snakker om. Det stemmer at det er flere faser innen utviklingspsykologien.

 

" Utviklingspsykologi kan forklares med hvordan et barns verden endrer seg psykisk, sosialt og atferdsmessig. Mennesket er et sosialt vesen, og det er viktig for alle mennesker med tilknytning til foreldre eller omsorgspersoner allerede fra fosterlivet og fødselen. Den viktigste faktoren i barnets psykologiske utvikling er kontakten mellom barn og omsorgsperson, det første året. Det å finne tilhørighet, aksept, bekreftelse, mening og sammenheng i tilværelsen. Det er også videre viktig for den følelsesmessige tilknytningen.

 

[LES HER HI, VIKTIG]

Men det er likevel viktig for barnet å lære seg å bli selvstendig allerede fra småbarnsstadiet, det å lære seg å leke alene, være med andre barn, være med andre mennesker i kortere perioder og kunne være en plass uten å se foreldre eller omsorgspersoner til enhver tif. Fordi det på sikt kan føre til usikkerhet og utygghet. Tilknytningen som liten kan ha stor betydning for psykisk og fysisk helse i voksen alder. (Håkonsen, 2003, http://www.intermedia.uio.no/ariadne/idehistorie/idehistoriske-epoker/1900-tallet/1900-1945/freud. Helgesen, 2008. Håkonsen, 2003).

 

Utviklingspsykologien inneholder som sagt en rekke teorier. Blant annet en teori av den tyske psykologen Erik Erikson (1902-1994), der han er mest kjent for Eriksons psykososiale utviklingsstadier som blant annet viser konflikter og behov. Barns følelsesmessige utvikling i samspill med omgivelsene var det han da særlig studerte. Teorien hans, som ble utviklet på 1950 – tallet og er en videreutvikling av Freuds teorier og beskriver utviklingen av menneskets personlighet fra fødsel til alderdom i åtte psykososiale trinn:

 

1. Spedbarnsalder: Grunnleggende tillit eller mistillit

2. Småbarnsalder: Selvstendighet eller skam og tvil

3. Lekealder: Initiativ eller skyldfølelse

4. Skolealder: Arbeidslyst eller mindreverdighet

5. Ungdomstid: Identitet eller rolleforvirring

6. Tidlig voksne: Intimitet eller isolasjon

7. Voksne: Utvikling eller stagnasjon

8. Alderdom: Integritet eller fortvilelse

(Egeberg, Halse, Gjerlang, Jonassen, Ringsted. Wedel-Brandt, 2000: 80)

 

Rundt 1970 uførte Mary Ainsworth et eksperiment som gjaldt bakgrunnen for tilknytning og fremmedfrykt innen utviklingspsykologien. Dette gjorde hun:

Mor og barn ble plassert i et rom fult av leker og ble observert gjennom et enveis-speil. En fremmed person kommer inn i rommet, og snakker med moren. Deretter går moren ut av rommet og etterlater barnet til den fremmede. Etter en stund kommer moren tilbake. Basert på barnets respons til dette eksperimentet finner man tre typer tilknytning.

 

[LES]

Trygg tilknytning:

 

Barnet er urolig når omsorgsperson forlater rommet, men finner fort roen til å leke. Og når personen kommer tilbake føler barnet for å trøstes lett, før det igjen går tilbake til samme aktivitet og stemningsleie som da personen først var i rommet. Disse barna er trygge på å utforske verden på egenhånd bare de gjevnlig ser at omsorgspersoner er til stede. Dette viser det nære følelsemessige båndet mellom barn og omsorgspersoner. Her er omsorgpersonen pålitelige, barnets trygge havn og barnet er sikker på hvor de har hverandre.

 

 

Utrygg, motstridende tilknytning:

 

Barnet protesterer kraftig når omsorgsperson forlater rommet, og viser sinne og frustrasjon når personen kommer tilbake. Barnet bruker lengre tid på å roe seg, og er ofte sutrete og klengete etterpå. Barnet bryr seg ikke om lekene i rommet. Omsorgspersonen her er uforutsigbare og barnet er usikker på hvor de har hverandre.

 

Utrygg, unngående tilknytning:

 

Barnet reagerer ikke på at omsorgspersonen er borte fra rommet eller kommer tilbake. Barnet ignorerer omsorgspersonen. Det betyr ikke noe særlig hvor omsorgsperson er, og barnet kan godt henvende seg til den fremmede. Disse barna virker mer usosiale og mindre nysgjerrige utover de neste årene. Her er omsorgpersonene avisende og utilgjengelig.

 

Disse observasjonene indikerer at et varmt ”morsinstinkt” er veldig viktig for en sikker tilknytning mellom barn og omsorgsperson. Det er viktig å huske på at forholdet mellom omsorgsperson og barn er en toveis-jobb. Forldre eller omsorgsperson påvirker barnet i stor grad, og barnet påvirker foreldre eller omsorgsperson. For eksempel ser vi at noen barn kan ha vanskelig for å løsrive seg fra sine foreldre eller omsorgspersoner fordi mor/far ikke klarer å gi slipp. De viktigste båndene mellom foreldre og omsorgsperson og barn utvikles fra barnet er født til det er 3 år gammelt. (Helgesen, 2008. Walker, Payne, Smith og Jarrett, 2007. Håkonsen, 2003) "

 

Noe å tenke på, HI? Det tror jeg nok

[Anonym bruker]

 

"Noe å tenke på, HI? Det tror jeg nok:)"

 

For en kjip kommentar annie 20 46: B på eksamen i psykologi, gratulerer med det. Men empati med HI sin situasjon, se det har du ikke..

 

[Anonym bruker]

Du må ta hensyn til ditt barn, ikke til svigermor.

 

 

Til dere som holder med svigermor: Hva om dette barnet har en diagnose?

Autistdiagnose, for eksempel. Hun kan gjøre ubotelig skade ved å presse et slikt barn i feil retning.

[Anonym bruker]

Jeg var avsolutt ikke ute etter å ha empati for HI i sin situasjon, da ville jeg ha skrevet det!!

 

Jeg var kun ute etter å skrive det slik som det er i utviklingspsykologien, som jeg nettopp gjorde, og syns hun bør tenke over det før hun avfeier de som holder med svigermor. For der står det svart på hvitt at barn som er i småbarnsalderen (1-3 år), ikke spedbarnsalderen (0-1), faktisk trenger å sosialiseres og begynne sin vei på å bli selvstendig.

 

Er meget fornøyd med B ja! Takk.

 

20.46

[Anonym bruker]

Det som er så rart med empati er at det er en følelse, og som derfor springer fram i en av seg selv, og det spiller derfor ingen rolle hva du er eller ikke er _ute etter_ .. Dette skjønner du sikkert, du som fikk B på psykologieksamen?

[Anonym bruker]

Jeg er så absolut enig med deg!!! Jeg håper virkelig du stoler på deg selv i denne situasjonen for du handler helt riktig. Jeg er utdannet spesialpedagog og har jobbet som det og som ped.leder i barnehage i mange år.

 

Jeg har vært på flere kurs og vært på ulike foredrag hvor det støttes at man ikke skal presse små barn. I den alderen barnet ditt er nå så er det du og pappaen som er de viktigste personene for han og slik skal det også være.

[Anonym bruker]

uten tvil, her har HI rett!

gjør hva du selv føler er rett og ikke la deg påvirke av mange tåpelige svar her..

kun du og faren kjenner barnet deres best, og vet hva som er det beste for han. barnet er så lite enda, og skal ikke presses til ting!!!

det kommer til å g over, noen barn trenger bare litt tid med andre. du skriver selv du er sosial med andre, og da kommer det til å gå helt fint

[Anonym bruker]

Slik som dere har det hadde vi det med vår eldste. Ble skeptisk til "fremmede" allerede 3mnd. gammel. Det som gjorde dette vanskelig var at det er så mange som har så lite forståelse for det. Mange skylder på mor og mener en skal presse barnet. Mitt barn skilte tydelig på personer og var mer skeptisk til noen enn andre, så hadde overhodet ikke noe med seperasjonsangst fra mor å gjøre.

 

HI, du må ikke høre på de og la deg presse!!!! Dette kan gjøre det vondt verre. Stol på deg selv og gjør som du mener er best. Er vist mange som ikke forstår at det er stor forskjell på barn som gråter i "protest" for at mor går, mot barn som skriker hysterisk fordi de er livredd de/den de er med. Disse barna blir kun reddere og mer utrygg om en presser de for mye.

 

Eldste min ble som sagt skeptisk allerede 3mnd. gammel. Dette gjaldt da de fleste andre enn foreldre i starten. De fleste rundt oss respekterte dette og det gikk da fort over (innen ett par mnd). Barnet hadde da ingen problemer med å bli passet, være på overnatting o.l hos blandt annet flere i familien. Når vi var/er med disse storkoser h*n seg, og bryr seg katta om foreldrene er i nærheten eller ikke.

MEN, ene besteforelderen trodde ikke det gikk ann å bli skeptisk så tidlig og respekterte ikke at eldste var redd. Mente da at h*n bure presses og bare venne seg til det. Kunne ofte bli irritert og sa blandt annet at h*n var en mammadalt og måtte vennes av med det. Kunne f.eks holde barnet fast på fanget selv om h*n skrek hysterisk etter å komme seg bort. Jeg lot meg overkjøre av denne besteforelderen i starten (første 8-9mnd). Lot dem bl.a passe h*n alene selv om dette var helt forferdelig for mammahjertet. Dette gikk ikke bra, og barnet kunne gjerne skrike hysterisk hele tiden (stoppet ikke etter 5 min som mange over her sier). Dette endte med at eldstemann kun er blitt mer utrygg på denne personen og trekker seg unna i alle anledninger. Noe som er trist for alle parter. Angrer på at jeg ikke stolte på egne instinkter. Blitt litt bedre nå når jeg setter litt grenser for denne besteforelderen. Prøver å passe på at de møtes litt ofte og slik at de blir bedre kjent og at barnet får tid å bygge opp litt trygghet her. Kan nå leke litt og være litt sammen med denne uten at jeg el. far er i samme rom. Men er fortsatt utrygg på å bli passet alene av denne besteforelderen.

 

Eldste min er et beskjedent barn i noen settinger, men dette er ikke på noen måte noe problem. (kun der vi presset det er problemer enda) Går i barnehage hver dag, kan fint være på overnattinger, bli passet av andre, snakker uten problem med "fremmede". Har ingen problemer her. Noen mennesker er rett og slett født beskjeden/skeptisk, noen mer enn andre. Sånn er det bare, og om dette respekteres er det helt uproblematisk.

 

Beklager at det ble så langt, men ble så engasjert når jeg leste alle de tullete svarene du har fått. De har hvertfall ikke kjent dette på kroppen eller hatt erfaring med skeptiske barn. Så stol på deg selv og magefølelsen din. Du kjenner barnet ditt best og vet hva som er best for dere. Så order dette seg med tiden. Svigermor må bare smøre seg med tolmodighet og heller sørge for at barnet blir trygg/kjent med hun over tid. Lykke til

[Anonym bruker]

Enig med bebis i april.

 

Fortsetter du sånn som du gjør nå, så får du om 10 år en gutt som henger i skjørtekanten din

[Anonym bruker]

Enig med deg HI. Min eldste var aldri redd fremmede, men nr 2 og nr 3 ble veldig tidlig redd for fremmede. Forresten ikke bare fremmede, men også besteforeldre, tanter og onkler.

 

Kunne aldri i livet ha tenkt meg å forsere deres grenser i forhold til hva de opplever som trygt. Ja, fremmede får snakke med dem, og holde dem dersom ungene vil det. Men aldri om jeg lar barnet mitt være hylskrikende av redsel hos et menneske det ikke vil være hos.

Nr 2 ble kvitt dette en gang etter 1 års alderen. Og ja, barna mine møter mange mennesker hele tiden. Det er bare et medfødt personlighetstrekk.

Jeg mener engstelige barn trenger å trygges og forsiktig pushes, men aldri slippes alene ut i situasjoner hvor de er redde. Forresten har jeg aldri skjønt hvorfor barn under 1 år skal overnatte hos andre enn foreldrene sine, men det er nå bare min mening.

[Anonym bruker]

Babyer blir på et tidspunkt skeptiske til alle som ikke er mamma og pappa og søsken, rundt 4 måneder +/- (fremmedfrykten)

 

At svigermor stresser og psyker deg ut på denne måten er helt forkastelig - klart at gutten din er glad i deg, mammaen hans, det skulle bare mangle! Det kommer til å ta mange år før man frigjør seg fra de små, men det husker vel ikke hun ...

 

Begynn med å la noen være barnevakt mens du handler eller bare er ute en tur med hunden, altså en liten time eller to - (nå kommer den slemme engelen og sier at du skal be noen andre enn svigermor om den tjenesten ..)