Blir så lei meg av ting svigermor sier..

[Bebis i April:)]

Joda, når tryggheten blir gang på gang å unnvære å dra på forskjellige ting som man vanligvis ville gjort, bare fordi at ungen gråter, da er man på god vei til å lære ungen sin en skikkelig bjørnetjeneste. Man skal jo lære dem å være trygg i forskjellige situasjoner, ikke at den eneste plassen som er trygg er hjemme hos en selv.

 

[Anonym bruker]

Hmm får en følelse av at det ikke er fremmedfrykt lengere, men seprasjonsangst gutten din har?

Han vil rett og slett kun være hos mamma og pappa. Dette bygger du oppunder ved at du alltid er der og ikke "trener" han til å være alene med andre. Dette kan bli svært traumatisk for han når han evt skal begynne i bhg. Fra å være kun med foreldre, skal han være sammen med mange fremmede, tenk litt på dette.

 

Det burde ikke være noen konkuranse mellom dere, hvem som har mest rett, men du burde tenke på fremtiden til gutten din. Det er nok det svigermoren din tenker på.

[Anonym bruker]

hadde barnet vært større hadde jeg støttet svigermor,men barn under ett år trenger KUN foreldrene:)

 

[Anonym bruker]

Det kan faktisk hende at gutten din slutter å gråte med en gang du har gått ....

Jeg synes du skal la svigemor (nærmeste familie) få en sjanse!

Gutten din har BARE godt av det!

[Bebis i April:)]

ang "Trenger kun foreldrene".... Ja så klart, til primærbehov osv, men de trenger jo også å lære at nærmeste familie ikke er noen slemme farlige skapninger. Hva med de som må begynne i bhg før de er 1 år, hvordan tror du det går med de, om de kun hadde fått lov å være sammen med mor og far?

[Anonym bruker]

som sagt så skreiv jeg trenger...men de som sender ungene ni barnehagen før fyldte ett år burde ikke ha barn spør du meg!

[Anonym bruker]

Av de barna som jeg kjenner som begynner å hyle med en gang de kommer på et annet fang enn foreldrenes, er veldig engstelige osv finnes det en fellesnevner; de er sammen med foreldrene sine nesten hele tiden!!!

 

La svigermor ta gutten på en times trilletur mens du støvsuger huset, la henne mate ham på kjøkkenet mens du tar deg en hvil på sofaen i stua osv... La henne hjelpe deg å la gutten forstå at menneskene rundt ham vil han bare godt...

 

Svigermor har et godt poeng, men ta det gradvis...

[Bebis i April:)]

Det er en helt annen diskusjon

[MrsLene]

Enig med svigermor. Dere begge hadde hatt godt av og vært litt fra hverandre. Men ikke begynn med overnatting. Ta noen timer av gangen. Hold deg i maks en halvtime unna, så du kan komme hvis det skulle bli for galt.

[Anonym bruker]

Det var du som spurte oss om råd, da må du tåle at vi sier det som det er.

[Anonym bruker]

Du bør hjelpe barnet ditt å bli kvitt "fremmedfrykten", og ikke bare godta at det er sånn det er.

 

Svigermora di har rett.

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig med svigermor faktisk:)

[Anonym bruker]

Jeg er enig med HI. Det er slett ikek sikkert det er hennes "skyld" at barnet er sånn. Noen barn er sånn av seg selv, andre ikke, dette har mye med personlighet å gjøre. Har selv hatt ett barn som var sånn og to som ikke var det.

Barnet er under ett år, for himmelens skyld. HVorfor skal dette presses frem? Ta det gradvis det neste halve året, så ser dere hvordan barnet er da.

 

Stol på deg selv, HI. Jeg tror sånne ting skal tas gradvis.

 

[Gjest]

Jeg mener du har mest rett. Noen barn er veldig følsomme, og å presse dem kan gjøre dem mer utrygge. Trygghet er en grunnleggende egenskap som noen virker å være født med, de fleste etablerer i løpet av det første leveåret, og noen aldri oppnår. Hvorfor vet man ikke, men stabilitet er en viktig faktor for å oppnå trygghet.

 

Så kan svigermor også ha et poeng, for noen mødre overfører ubevisst sin sparasjonsangst på babyen (jmf at barnet alltid gråter når mor leverer i bhg, men ikke når far gjør det).

Men svigermoren din er helt på bærtur når hun vil presse fram overnatting. Det er nok lurt å ta det noe mer gradvis.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg er enig med svigermor .

Hvor mange mnd er han ?

[Anonym bruker]

Forstår eg det rett at du har overlete babyen åleine til far over litt tid berre fire gonger på eit år? Problemet er vel at barnet får bekrefta frå deg at han er heilt avhengig av deg, og at framande er skumle, sidan du "reddar" han med ein gang han vert redd.

Eg skjønar at du ikkje vil presse han så han gret, men dette er noko de må jobbe med, for det er jo ikkje kjekt for han heller at han vert så redd at han gret. Kan hende du berre skal gå i eit anna rom til å byrje med, og så forlate han saman med besteforeldre 1/2 - 1 time etter kvart. Kan dei feks gå på trilletur åleine med han?

Vår gut vart og skeptisk til framande på den tid. Han må først sitje på mitt fang og snakke med den framande, før han kan gå over på det nye fanget og sitje så han ser meg. Etter kvart har han vorte så trygg på besteforeldra at han kan vere der åleine ein times tid. Eg var litt skeptisk første gang, og heldt meg i nærleiken, men det gjekk heilt fint. Det vert nok ei stund til han vert sendt på overnatting enno, pga amming.(er 6,5 mnd)

Eg synes det er deilig å få vere litt for meg sjølv til tider, medan han er heime med pappaen. Julehandelen er i allefall mykje lettare utan ein utålmodig pode i vogn.

Ser det er delte meiningar mellom dei som svarar deg her, men du får i allefall ta med deg at svigermor di seier det ho gjer i beste meining.

[Ugl@]

Minsta var livredd for andre hun også som baby ei lang periode, det gikk over av seg selv rundt 1års alderen da hun gradvis ble litt tryggere med andre. Hun hadde fremmedfrykt fra 3mnds alderen hun også, mannen jobba mye så hun var t.o.m redd ham når han hadde vært borte ei stund. Vokste det av seg, og greit, hun er litt beskjeden og trenger litt tid for å bli kjent med folk nå, men tør fort opp. Er 2 1/2år. Barn er individer, og noen er mer glad i folk enn det andre er, sånn er det bare. Ingen grunn til at ungen skal sove hos bestemoren hvis du selv ikke føler at barnet er modent for sånt, du er mamman, så kjenn på magefølelsen din og følg den :-)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om noen av de som er enige med svigermor kan noe om barnepsykologi og utvilking av barnets sinn ( faser og alder), og de forskjellige teoriene rundt dette? Kan godt være noen er uenig med teoretikerene, men de som ikke har lest fesk Eriksson eller Freud kunne kansje had nytte av å titta litt på det.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og innspill alle sammen :-)

 

15.48, kan du noe om dette? Vil du fortelle meg i korte trekk? På forhånd tusen takk:-)))

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er enig med svigermor, og har lest en god del psykologi.

Når du nevner Freud, tenker du på Sigmund eller Anna?

[Anonym bruker]

Nå er det vel både Freud og Eriksson ganske utdaterte, da... Vi hadde dem på pensum da jeg studerte pedagogikk midt på 90-tallet, fordi de ble regnet som frontfigurer for ulike retninger innenfor faget, men det er vel ingen som seriøst bruker dem som "mal" for noe som helst innen utviklingspsykologi lengre...

[Anonym bruker]

Barnelegen vår sa til oss at det sunneste for barnet faktisk er å ha det så stabilt som overhodet mulig fram til det er i hvertfall ett år gammelt, og så sakte og gradvis la det være sammen med andre når det begynner å nærme seg to. På den måten får man veldig trygge barn, sa legen.

 

Veldig mange tenker på seg selv når det gjelder dette, fordi de føler de må sette bort barnet i barnehage pga. økonomiske årsaker. Derfor finner man på andre grunner til at dette er gunstig, f.eks. at det er sunt for barnet, men det er faktisk ikke det før barnet nærmer seg to år.

 

 

[Anonym bruker]

Nei, håper virkelig ingen bruker Freud som mal lenger!

[Anonym bruker]

Og barnelegen din er eksperten? Man kan vel ha et stabilt liv selv om man treffer forskjellige mennesker og blir trygg på dem, vel?

[Anonym bruker]

Joda, jeg kan mye. Men er bare en snartur på nå og kan ikke begynne å legge ut i det vide og det brede.

 

Men kort fortalt så utvikler barn seg i faser der de også har forskjellige behov. Mor/ den som har den daglige omsorgen er viktigst første leveåret, det er også naturlig for mor og barn å være tett knyttet å leve litt i den boblen.

 

Mitt råd til deg er at la det bli en naturlig og glidende overgang, ikke klipp navlestrengen brualt av, det kan føre til at barnet får en opplevelse av traume. La andre kose og ha barnet i korte tidsrom, start med barnefar, gå deg en tur, ta en snartur til venninne, eller på trening så far og barn får alenetid sammen.

Din svigermor vil bare ha barnet for seg selv, slik er egosentriske og barnkleine bestemødre. Du har ikke gjort noe feil, kansje burde far had ungen litt mer alene, men det er ikke direkte feil at du har vært tilstede værendre hele veien. Et lite spedbarn forstår ikke at mamma finnes lengre hvis det ikke ser mamma, derfor er samsoving, eller i hvertfall det å dele soverom med barna det beste første 6-12 mnd.

Barnet ditt er nå i en alder der seperasjonsangsten er endel av bildet, og da er det ikke riktig å sende barnet bort på overnatting. Barnehage start er også hardt for barna i starten, det er derfor de anbefaler tilvenning. Jeg personlig ser ingen grunn til at småbarn har godt av å sove borte hos andre hvis det ikke er nødvendig av helsegrunner eller pga jobben til forelrene første par årene. Når barnet selv kan fortelle hva det har lyst til og ikke så blir det en annen sak. Det har fungert godt her, og vi har ingen problemer med å få barna til å overnatte borte hos andre i hvertfall. Gradvis tilvenning gir trygge og roligere barn.