Blir så lei meg av ting svigermor sier..

[Ugl@]

Man kan treffe forskjellige mennesker og alikvell ha et barn som ikke vil sitte på fanget til andre enn noen få utvalgte mennesker. Personligheten kan jo også spille litt inn. Jeg har had begge type barn, 4åringen stabbet rett bort til fremmede, strakte hender til hvem som helst og fantes aldri redd noen da hun var baby, mens minsta var hysterisk bare noen titta inn i vogna hennes, og gudforby om noen fant på å prøve å løfte henne opp, da rasa hun villt.

Minsta kan godt sove hos besteforeldrene nå, men vi valgte å vente til hun var nesten 2år før vi lot henne overnatte borte hos besteforeldrene uten at vi selv sov over der også. Gikk greit, og ungene fikk den gradvise overgangen fra å være sammen med mamma til daglig. Hun begynte i barnehage da hun var 16mnd, gikk helt greit det også. Denne hylingen og redselen for "fremmede" og mennesker hun ikke så daglig gikk over av seg selv da hun var mellom 11 og 13 mnd.

Hun er fortsatt litt beskjeden og stille når vi treffer fremmende, men får hun litt tid så tør hun fort opp når hun føler seg trygg på vedkommende, jeg synes det er tryggere, enn ei som kunne finne på å blitt med hvem som helst som ser snill ut og som smiler og sier hei, for slik var 4åringen før, heldigvis blitt litt mer beskjeden nå da pga alderen.

La "løsrivelsen" skje over tid, først med faren, så med besteforeldre og andre. Man trenger også litt tid som mor, for det er ikke lett å slippe andre til når man er vant til å ha alt ansvaret, man har tross alt en enorm kompetanse når det kommer til ens eget barn, som ingen andre har, man kjenner stemmen, rutinene, signalene, å overlate dette til andre er lettere sagt enn gjort. Jeg klarte det ikke over natta selv, men jeg gjorde det, litt etter litt av nødvendighet.

 

 

 

[Hyacinth Bucket]

Enig med deg. Han er jo ikke ett år engang og du kjenner barnet ditt best. "Å hoppe i det" kan du gjøre når han er litt eldre og du kan forklare ting. Det er deilig å få litt tid for seg selv, men om man bare blir gående og lure på om babyen skriker og er urolig så er poenget med egentid borte ettersom man ikke slapper av...

 

[Anonym bruker]

Jeg tror dette handler om at HI er sår på kritikk fra svigermor, mer enn noe annet, noe som er veldig forståelig! Rart dette med mors forhold til sine svigerforeldre, og som en regel bør vel svigerforeldrene holde munn om hvordan mora oppdrar barnet sitt, nettopp av den grunn at man er utrolig sårbar for kritikk på dette området! (Og kanskje spesielt fra den barnefarens familie.) Det kan godt hende at svigermor har rett, men likevel burde hun vel ikke sagt noe synes jeg da. (For man ser jo resultatet: At man bare skyver mora til barnebarnet lenger fra seg.) Kanskje litt kontroversielt å si, men jeg tror nok svigermødre og svigerfedre overalt i verden kommer lengst medd å skryte av mammaen, selv om man kanskje aller best ser hva svigerdattera gjør annerledes enn man selv ville ha gjort...

[Anonym bruker]

Ening med svigermor. Fremmedfrykt fra 3 mnd, hørtes rart ut.... Giner og blir sliten av å være sammen med andre mennesker når dere er sosial, mulig han bør være litt sammen med bestemor. Jeg mener at man skal se på den som en berikelse at besteforeldre ønsker å delta i barnebarnas liv.

[Anonym bruker]

Fremmedfrykt kan forekomme når som helst.

 

Vår jente hadde en periode med fremmedfrykt fra 4 mnd. Helsesøster sa at det mest vanlige er fra 7 mnd, men at det varierer fra unge til unge.

 

HI burde gjøre det som hun synes er best.

[Anonym bruker]

Det kommer litt an på besteforeldrene det, da.. Ikke alle som egner seg som barnevakter.

[Anonym bruker]

Til nn 21.09: Nå skriver jo HI i hovedinnlegget sitt av svigemor er en søt & hyggelig dame da! .... *oppgitt*

[Anonym bruker]

Jeg hadde samme problemet med det ene barnet mitt. Gjorde ikke forskjell på dem med tanke på det sosiale. Det ene barnet mitt tåler mye mer at mamma ikke er der, det andre slet vi med lenge at skulle finne roen hos andre. Jeg ble også mast på og det ble sagt at jeg bare skulle presse barnet. Men hvorfor? Jeg valgte å ikke gjøre det fordi jeg ikke følte det var rett. Det gikk over etter hvert. Når hun skulle begynne i barnehagen som 2.5 åring gikk tilvenning som en lek. Hun er et trygt barn som har vokst fra seg dette.

 

Jeg er ikke enig med svigermor, men jeg forstår selvsagt at hun er utålmodig.

[Anonym bruker]

freud var en gal,gal mann..

[Anonym bruker]

Har ei venninne som har det sånn som du: klarer ikke la andre får holde ungen sin,ikke la besteforledrene passe, er aldri utenfor døra, selv etter at ungene er lagt, tviholder på ungen når de er på besøk og gjør ikke det minste forsøk på å oppmuntre barna til å ta kontakt/være sosial med andre. Hun takler ikke at ungene gråter. Hun avskyr også lekekamerater til barna fordi det ender med gråt og krangling ( ungene mangler sosial trening), så de fleste nabo-ungene vil hun helst ikke ha i hus..

Nei, la barnet bli et sosialt vesen, og del han med andre.. Man får en eiertrang og et beskytterinnstinkt som overgår alt når man får barn! Men å sosialisere et barn er god omsorg, selv om det gjør vondt at barnet gråter litt. De tryggeste barna er de som har flere på "lag", familie og venner. det er en liten kneik HI må over, men en stor gevinst å la andre slippe til..

[Shamandalie]

Du trenger jo ikke sende gutten til svigermor på overnatting ved første forsøk, hva med å la svigermor komme hjem til dere noen timer på dagtid,mens du og pappan drar på juleshopping f.eks? Eller bytteshopping etter jul,hehe

 

Du skriver at du har vært borte fra han 4 kvelder ca,å da mener du etter leggetid eller? Dvs at gutten har hatt deg i øyesynet i hele sin levetid??

Da er det ikke rart han gråter i fanget hos andre. Det er ikke fremmedfrykt i mine ører,det er "avhengig av mamman sin frykt..."

 

Hvordan er dere hjemme da? Er du sånn som ikke får gjort noe når du er sammen med han f.eks, fordi du bare må sitte med han hele tiden? Eller kan han ligge på golvet å pludre mens du gjør husarbeid f.eks?

Slik at han ikke ser deg mener jeg da...??

[MrsLene]

Jøss, må vi være psykologer nå for å oppdra barn

[Anne-B.]

Nervøse barn blir ikke bedre av å tvinges til samvær med andre enn ommsorgsperson når de er så små. Kjenn på magefølelsen og ta det steg for steg, det er lurt å begynne treningen hjemme. Når dere har besøk, kan du ta små turer på kjøkkenet eller på do, og etter hvert avtale at du blir borte i lengre tidsintervaller. Det er ditt barn, ikke svigermors. At hun vil ha ham på overnatting, får pent vente. Den tid kommer.

[Anne-B.]

Selvfølgelig må du det, hverdagspsykologer er de beste beste menneskekjennerene, og det er det man må være som forelder. Hadde du ikke hatt evner til å lese ditt barn for hvilke behov det har, så hadde du vært dårlig egnet.

[Gjest]

Hehe, ja tydelegvis!

 

Eg er samd med deg HI, når barn er eit år så forstår dei at dei og mamma ikkje er ein person, dermed kjem det som oftest ei seperasjonsangst. Dette er elementær kunnskap! Barnet blir iallefall ikkje trygg på å berre bli satt hos dei uten mamma eller pappa tilstede, det kan i verste fall gjere meir skade enn godt.

 

Einkvar mor kjenn barnets gråt, og ein veit forskjellen på "mamma, ikkje gå ifrå meg"-gråt og "mamma, om du går no så trur eg at eg aldri kjem til å sjå deg igjen og eg er livredd"-gråt. Eg har ei dotter som eg var saman med nesten 24 timer i døgnet, heile tida. Der var det kun separasjonsangst akkurat rundt 1 års alderen, og det gjekk seg til fordi ho var trygg på at eg kom tilbake.

 

Er det blitt sånn at barna skal tene dei vaksne? At vi berre skal føde dei og så levere dei til nokon som vil vere barnevakt? Barn har ikkje behov for overnatting før dei er eitt år, og det er ingen besteforeldre som har krav på samvær heller. Dette må gå i barnets tempo.

 

HI seier jo også her at barnet er trygg på faren, derfor er det jo ikkje ho som er for hønemor heller. Syns det blir for dumt å seie at det er hennar feil at barnet har separasjonsangst, for alle barn er forskjellege og eg veit om fleire foreldre som har fått fleire barn kor nokon har sterk separasjonsangst mens andre har ikkje i det heile tatt. På samme måte som at nokon vaksne er redd for høgder mens andre er redde for edderkoppar;)

[Anonym bruker]

For et interessant innlegg.

Jeg er også enig med din svigermor.

Jeg har lest mye utviklingspsykologi, hvis ikke hadde jeg ikke hatt den utdanningen som jeg har. Det er så mange teoretikere der ute, så du vil finne mange som støtter både din tankegang, og også mange som støtter andres tankegang, jeg mener at dette likevel handler om sunn fornuft!

 

Alle barn har godt av å se andre barn og voksne, de har godt av å bli kjent med at verden består av andre enn kun barn, mor og far.

 

Prøv å løsriv deg litt, la farmor få ha barnet noen timer i første omgang, hvis du ikke begynner å øve på dette nå (også for din egen del), så kommer du til å slite med å overlate ungen til UKJENT personale i en barnehage!

[Anonym bruker]

Jeg gjetter på at det er HI som har separasjonsangst, ikke barnet.

 

For all del, du bør kanskje ta hensyn til din egen angst og ta det i ditt tempo, men selve barnet har bare godt av å bli trygg på andre voksenpersoner tidligst mulig.

 

Hva om du blir utsatt for en ulykke å må på sykehus en periode? Eller andre ting som gjør at barnet må være med andre omsorgspersoner? DA kan det plutselig bli (unødvendig) brått for barnet å forholde seg til andre enn bare mor.

[Gjest]

Men det er jo ikkje BERRE mor som ungen kan forhalde seg til, ungen har jo eit kjempegodt forhold til far! Kvifor tvinge barnet til å forhalde seg til andre personar når barnet ikkje er trygg?

[Anonym bruker]

Fordi det skaper en trygghet rundt og for barnet med flere omsorgspersoner, derfor.

 

Et afrikansk ordtak sier at det krever en landsby for å oppdra et barn, og det er jeg helt enig i.

Dess flere trygge voksne rundt barnet, dess bedre.

Og det fra dag EN.

[Gjest]

Sist eg var i Afrika så fant eg ut at barn er forskjellege der og! Som eg sa i første innlegget mitt her, eg var åleine med dottera mi nesten heile tida, ho er kjempetrygg på alt og alle no. Men vi hadde den vanlege separasjonsangsten som "alle" andre har rundt eittårsalderen. Mens ei venninne av meg som hadde masse familie og mykje avlastning hadde ein unge med så mykje separasjonsangst at det var trist å sjå på. Det betyr ikkje at eg valte rett eller at ho gjorde noko galt, det er barna som er forskjellege!

 

Kanskje nokon blir kurert med høgdeskrekk av å hoppe i strikk, mens andre vil kanskje få hjertestans med ein gong dei blir kasta uttafor. Så kva er det som er så vanskeleg med å ta ting i barnets tempo? Kanskje ungen er kjempetrygg på bestemor om ein måned! Men om barnet blir tvunget til å vere åleine mens han er redd kan det ta unødvendeg lang tid!

 

Rart at alle barn er like, men at dei vaksne er så forskjellege.

[Gjest]

Dessuten så har barn i afrika mykje meire kroppskontakt med sine foreldre/foresatte enn her i Noreg. Der bærer dei jo barna på ryggen fram og tilbake. Det gjorde eg også (etter inspirasjon frå Kenya) og det kan også vere derfor eg har fått ein såpass trygg unge.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Om barnet har hatt fremmedfrykt fra han var 3 mnd, så er det slik personligheten hans er. Man kan jobbe med å forbedre det, men det må gjøres sakte og fornuftig. Jeg kan ikke tenke meg at det er noe bra for et barn under ett år å plutselig skulle være hos noen andre en hel kveld, natt og morgen uten mammaen/papppaen sin når han tydligvis syns det er skummelt.

 

Jenta vår har alltid vært glad i nye mennesker, kaster seg i armene på ukjente folk som om de er hennes nærmeste venner. Men det er ikke "min fortjeneste" at hun er så glad i alle folk, det er bare slik hun er. På samme måte som HI sitt barn rett og slett bare er slik.

 

Men hi, du kan jo la svigermor ha han på overnatting mot at du eller faren også sover der. Da får svigermor være den etterlengtede "barnevakten" og barnet ditt føler seg trygg med deg i nærheten. Etter noen ganger slik, så kansje han blir helt trygg på svigermor og tør kansje sove der uten deg/pappaen.

 

 

Lykke til!

[MrsLene]

Helt enig med 12.09. Har ei datter på snart 3 mnd, som allerede har vært noen timer alene sammen med mine foreldre og overnatting hos svigers. Og det har gått bra. Nå har vi mye kontakt med foreldrene våre og snuppa ser de gjerne ett par ganger i uka. Tror det er veldig viktig å la andre ta seg litt av ungen. Gi mat, trille tur, leke på gulvet helt fra starten av . På denne måten blir barnet tryggere på andre enn bare mamma og pappa.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er hyggelig å se at innlegget mitt har skapt engasjement. Jeg leser svarene deres med stor interesse, og synes det kommer fram mange gode poeng - på begge sider. Det får meg til å tenke på nye måter, og til å ta med flere momenter i min vurdering.

 

Det er mange ting flere av dere sier som jeg ikke kjenner meg igjen i, eller som ikke stemmer med vår hverdag, men jeg kommenterer ikke hver enkeltting.

 

Vil bare si at jeg setter pris på innspillene deres

 

Tusen takk:-)

 

HI

[Anonym bruker]

Men spørsmålet mitt er om dette er noe du ser på som et problem (at du og barnet må være sammen hele tiden) og vil gjøre noe med, eller vil du bare "ha rett" og fortsette slik du gjør?

 

En annen anonym skrev: Forstår eg det rett at du har overlete babyen åleine til far over litt tid berre fire gonger på eit år?

 

Stemmer dette? I så fall har vel far en mening også? Hva mener han?