Gutt nr 2 - skuffa

[4nydelige]

Kjenner jeg blir litt provosert. Samtidig som jeg kan skjønne det.

 

Jeg har 3 nydelige jenter og det er helt topp med tette i samme kjønn, venter nå nr. 4 og vet du hva---det er ei jente og jeg fins ikke skuffa.

 

Jeg er blitt velsignet med 4, forhåpentligvis velskapte, barn og da har man ikke lov til å klage.

 

 

[ღ 1 rosa -07 og 1 blå -09 ღ]

ja -ikke sant!!

[Mone snart3barnsmor]

hva feiler denne birrisj05.02.09?????? hun er jo helt gal... går jo ann å styre disse hormonene du snakker om da, litt iallefall... får da være grenser for hvor engasjert mann skal bli...

 

denne HI skrev dette innlegget for å lufte tankene sine, ja forstår da det, var sikkert bra for henne det, nå sier hun jo at hun er over alt å gleder seg masse, kjempe bra, kjempe glad på hennes vegne...

 

men siden hun skriver dette så må hun da regne med å få reaksjoner både positivt og negativt....

 

nå er det jo denne birrisj05.02.09 som er på "landet" spør du meg....

[Gjest]

Bra innlegg, birrisj05.02.09 og viktig tråd, HI.

Ser på skuffelse som en naturlig følelse når en ufriillig må gi slipp på en forventet fremtid. Heldigvis går dette som regel over når man greier å konstruere og se for seg den alternative fremtiden. Følelsen er reell og det er viktig å sette ord dette.

Folkens, sjekk utgaven av Mamma som er i salg nå. Der er det en artikkel om akkurat dette temaet.

[momitrollet]

Veldig mange innlegg her, tydeligvis noe som de fleste er opptatt av, enten de syntes det er ok og ønske eller ikke.

Jeg har selv to gutter med 7 års mellomrom, nå er yngstemann 6 år og jeg venter nummer 3, og ja jeg syntes det hadde vært veldig stas med en jente...... ikke redd for å si det. Noen her har snakker om at man skal tenke på de som får alvorlig syke barn, jeg har ikke det, men var det selv, jeg ble født med alvorlig hjertefeil, men flike leger fikset meg så jeg har fått leve og fått æren av å bli mamma, men likevel ønsker jeg meg en jente, jeg vet ikke hvorfor, men sånn føler jeg det nå og den følelsen kan jeg ikke bare fjerne..... Jeg vet at jeg blir like gla i en sønn til, men ønskene får ingen ta fra meg....... Bare et lite hjertesukk fra meg

[Mone snart3barnsmor]

selvfølgelig kan mann ha ønsker, men å bli skuffa er vell å dra den litt langt.

[Lotteliten85*Fødeklar*]

Synes det er KJEMPE flott at folk er ærlige med følelsene sine og forteller det slik de har det! Fordi det får i alle fall meg som førstegangs gravid til å ikke føle meg unormal!! Eller utilstrekkelig!! Folk har en forventning til alt mulig,hvordan en skal te seg,hvordan en skal føle ditt og datt men mest av alt skal en være overbærende lykkelig over hele graviditeten! Er det rart folk får depresjoner? Forventnigene er sky høye!!

Jeg synes ikke det er så lett å gå rundt å være så sinnsykt lykkelig hele tiden,jeg er forferdelig sliten,jeg har smerter,er kvalm og eier ikke overskudd!! Sånei,det betyr ikke at jeg kommer til å bli en dårligere mor enn dere andre hysterisk lykkelige!

Jeg mener i alle fall at det er lov å føle seg skuffet når man har håper i ukevis på en jente eller en gutt og ikke får det,det betyr vel ikke at folk ikke er takknemmelige for å få ett velskapt barn selv om!

 

Hilsen en som føler seg som Miranda i SATC mange ganger...

[Lotteliten85*Fødeklar*]

Og til dere som ikke kan skjønne noen ting av andres følelser,fordi alt i deres øyne bare er fryd og gammen,dere provoserer meg!!!

Stakkars dere,dere var vel bare så uheldig at dere aldri fikk evnen til å føle empati,og evnen til å sette seg inn i andres situasjon. For dere ser bare ting fra deres eget stå sted...

Skjønner ikke hvorfor dere svarer på innlegget her i det hele tatt når dere ikke har noe å komme med,og dere aldri har følt det på samme måten likevel...Det hjelper ikke henne å få en haug med kritikk på hva hun føler,man kan tross alt ikke styre følelsene sine!!

Men det føles sikkert bra for dere å få folk til å føle seg som en dritt,som ikke har normale tanker eller hva er det egentlig dere vil oppnå?? Bare lurer....

[Clementine]

Vi har ei datter på to, og jeg er gravid med en gutt. Ble helt sjokka på ul, er bare jenter i familien, så hadde forventet det, og aldri tenkt at det kunne vært gutt. Hadde ønsket oss et bare som ligner den fantastiske jenta vi har, og det får vi jo, selv om det er gutt.

 

Det som provoserer, er alle som sier: "Å så heldig som får gutt når du har jente fra før, da trenger dere ikke flere!" Akkurat som om vi hadde valgt å få flere barn hvis vi fikk to jenter, men ikke nå som vi får en av hver. Hva er det for noe dritt?

[godiva med 3 gull]

Og der LOTTELITEN85 klarte du virkelig å dra denne tråden ut av sammenheng.

He he he nå ble det rett og slett patetisk.

Siden vi er totalt uten empati osv.. he he he. utrolig morsomt.

Ville tro at du hadde evnen til å skjønne andres følelser. Er jo det du har messet om.

Veldig spesielt.

[elize m/3 prinsesser & 1 prins]

Selv om du HI er skuffet kommer det nok til å bli kjempekjekt for gutten din å få en liten bror! Kanskje dere får flere barn engang? Man vet aldri hva framtiden bringer, det kan jeg skrive under på!

 

Er nesten 2 år mellom mine jenter, og å se hvor stor glede de har hatt av hverandre gjennom hele oppveksten er helt fantastisk! Og ja, jeg tenkte absolutt inni meg at jeg ønsket meg en jente 1 gang og at det hadde vært kjekt med en 2 gang og. Da jeg alltid ønsker meg en 'close' søster selv. Er 10 år mellom meg og min søster og 2 brødre imellom der igjen.

 

MEN: Så ble minstejenta født med store hjerteproblemer, og deretter fulgte flere operasjoner, 3 mnd på sykehus osv..

 

Nå når vi nå venter barn igjen hadde jeg bare en tanke i hodet: Vær så snill! La barnet være friskt!

Det viste seg etterhvert at vi ventet tvillinger, Og ultralydene til nå har vist at de er friske begge to. Men jeg kommer alikevel ikke til å klare å slappe helt av før de er født. Forøvrig skal vi nå ha en gutt og en jente. Kjempekjekt det! For jeg vet at mannen min hadde et lite ønske om en gutt selv om han ikke sa det høyt;o)

[jubalong 5+1= 6]

Hmmmm, nå begynte dette å bli vel langt og litt dumt...

:-)

Lykke til alle sammen..

Vi kommer likevel til å krangle om hvem som er de beste mødrene i tiden etterpå også, vi sees på Dib om et halvt år...he he!!

[birrisj05.02.09]

"Og der LOTTELITEN85 klarte du virkelig å dra denne tråden ut av sammenheng."

Gjorde hun ikke! Er jo dere som drar konklusjoner i det vide og det breie.. og jeg har aldri opplevd det å ikke kunne få barn, og heller ikke opplevd å miste, eller å få et barn med en alvorlig sykdom, så jeg har nok ikke helt samme ståsted som dere som har det.. det vil si, jeg har da bare et ufødt barn, aldri opplevd fødsel eller noe engang.. og det er ikke fordi jeg ikke har sympati, overhodet ikke, det er fordi folk som ikke har opplevd sorgen med å ikke kunne få barn og mistet selv aldri kan greie å tenke seg til hvordan det er.. så beklager alle dere som føler dere støtt fordi alt dere ønsker er et friskt barn - men er nok ingen andre som ønsker noe annet!

[birrisj05.02.09]

Jeg sa ikke at det er tøft å stå frem med at man egentlig ville ha jente, jeg sa at det er tøft å stå frem med den negative FØLELSEN!

Jeg er selv førstegangs, og HELDIGVIS jobba jeg sammen med ei som hata å være gravid.. så visste jeg at det var normalt når jeg selv ble gravid, og aller mest bare har lyst å få gullet ut og bli ferdig med hele svangerskapet, NÅ! Alle snakker om at det er såååååå fantastisk å være gravid - ikke misforstå - det ER fantastisk.. men jeg vinkler det litt annerledes - jeg synes det er selve livet i magen som er fantastisk, og det faktum at jeg skal bli mamma, det er en helt ubeskrivelig lykke! Men jeg hater likevel selve graviditeten. Når jeg ble gravid, så fikk jeg høre "åååååh, jeg savner å være gravid" osv.. "jeg savner magen" and so on. Hadde ikke jeg visst at det finnes flere som ikke liker å være gravid, så hadde jeg seriøst vært deprimert! Og trodd at jeg ikke fortjente å være gravid, og å bli mamma - fordi jeg hadde feil følelse av hele greia! Samme opplegget er det ang. kjønn.. derfor synes jeg det er kjempeviktig å snakke om akkurat dette, fordi jeg ikke ønsker at andre skal føle seg deppa fordi de har "feile" følelser.. derfor gneller jeg om det, og derfor maser jeg om det! Fordi det er viktig å vite, for noen!

Så at jeg er helt gal mone'Tuva07+Jentespire09, hehe, ja værsågo bare synes det

Kanskje disse følelsene ikke kommer hvis jeg blir gravid for andre gang...!? Kanskje jeg da vet mer om hvordan det var å få dette første barnet - uansett kjønn og blabla.. dere trenger ikke skyte meg fordi jeg er førstegangs og har annerledes tanker...

momitrollet: du sa det på en bra måte.. "Jeg vet at jeg blir like gla i en sønn til, men ønskene får ingen ta fra meg!"

godiva m/2 jenter+baby i mai: og det er også veldig spesielt at dere ikke klarer å se sammenhengen... see?

 

[godiva med 3 gull]

Og det jeg mente var at det var veldig spes at lotteliten messet og messet om hvor forståelsesfull det var viktig å være, for så å angripe oss med andre meninger. Snakk om å møte seg selv i døren uten å skjønne det.

Jeg mener absolutt ikke at noen som ønsker seg et kjønn mer enn noe annet blir dårlige mødre. Bare at jeg ikke fatter at det er mulig å føle sånn. Men som du sier, ant ikke opplevd å miste osv som endel av oss andre.

[Mone snart3barnsmor]

oki, nå skal jeg faktisk være enig med deg birrisj05.02.09....

 

-jeg og hater å være gravid

-hater å se fet å jævli ut

-blir dåli når alle sier "ååååå det er så vakert å gå gravid" svada svada

-magen bare henger fra forige svangerskap

-strekkmerkene bare kryper over hele kroppen

-grine vææææææær dag fordi alle rundt meg er stokk dumme

-ingen skjønner hva jeg mener eller sier

-alt er blææææææææææææ

 

MEN det kunne ALDRI falt meg inn å føle meg SKUFFET over kjønnet på min nydelige og hærlige baby inni magen min... ALDRI...

[birrisj05.02.09]

Ja, jeg vet ikke hvordan det føles å miste, og ikke kunne få..

Så jeg har et litt annet ståsted.. og jeg mener ovethodet ikke at kjønn er viktig - jeg mener bare at man må få bekrefta den følelsen akkurat der og da, sånn at man kan tenke videre - og ikke sitte å deppe fordi man føler feil osv. Det er mange førstegangs her inne, blant annet meg, som ofte ikke har like mye peiling som dere flergangsfødende.. jeg tipper at hvis jeg blir gravid en gang til, så kommer ikke denne følelsen i det hele tatt.. fordi jeg da vet hvordan det er å ha et eget barn osv. Og setter pris på det på en litt annen måte enn når man overhodet ikke aner hvordan det er å faktisk ha et egetprodusert barn! Ikke at jeg ikke setter like stor pris på det nå, men jeg har bare enda ikke opplevd den følelsen av å få barnet mitt på brystet for første gang..

[birrisj05.02.09]

mone'Tuva07+Jentespire09:

Det kunne aldri falt deg inn nei, men vet du ikke at man faktisk ikke velger hva man skal føle? Det er jo selvfølgelig ingen som ønsker å bli skuffa, det er jo ikke noe god følelse!

Og det er heller ikke sånn at jeg tenker at jeg ikke vil ha barnet om det ikke står til forventningene mine.. man håper selvfølgelig at barnet er friskt og sunt - og jeg hadde selvfølgelig ikke ville gitt det bort om det ikke var det, det hadde vært like mye mitt og like høyt elsket uansett. Samme er det med kjønn.. jeg bygde meg opp en forventning om at det skulle være jente, fordi jeg ønska det, og alle gjetta jente osv, og da er det naturlig at jeg fikk et lite.. ja, ikke sjokk, men.. det ble ikke som jeg trodde, og DA ble jeg.. en slags skuffa ja.. og det betyr ikke at en gutt er noe mindre velkommen.. det betyr bare at jeg måtte bearbeide, eller.. ikke bearbeide, for det måtte jeg jo ikke, det forsvant jo av seg selv igjen når "sjokket" hadde lagt deg.. men at jeg måtte venne meg til den nye tanken bare..

Så det blir litt feil å si at "jeg kunne ALDRI bli skuffa pga kjønn", for det er ikke noe man velger å bli!

[bebis*i*magen]

Ser at dette er et tema mange har meninger om... har forståelse for at dere som har mistet eller har vansker med å bli gravide, har ekstra følsomme antenner ute når det gjelder det å få et barn... jeg har nok også mine antenner, på andre områder og ville trolig vært uenig i mye av det dere tenker(om det så er en reaksjonstanke)... men ville ikke falle meg inn å angripe dere fordet.... bare fordi vi er forskjellige.

 

Til birrisj05.02.09: Fint å lese innleggene dine. Ser at du forstår hva jeg mener...

[frua]

Jeg foreslår at vi setter en strek her.

Som "pappatiltoogenpåvei" skriver, så er dette et tema i magasinet "mamma" som er i salg nå. Det er nok interessant lesing.

...i fremtiden... jeg er sikkert på at mange kommer til å møte seg selv i døren... om det ikke er innenfor dette temaet, så et annet "tabubelagt" tema. Lykke til alle sammen!

[Nøtt]

Da må jeg si at det er utrolig dumt å bygge opp forventinger til kjønn!! Hvorfor gjør man egentlig det? Man VET jo at det er 50/50 hva slags kjønn det blir, og da er det tåpelig å forvente at det blir det ene framfor det andre.

[Mia29]

Hei!

 

Frua skriver at det vel snart er på tide å avslutte denne tråden. Der må jeg vel i grunn si meg enig, men klarer selvfølgelig ikke å dy meg fra å synse litt selv først ;o) Ikke første gang dette temaet er oppe her inne og jeg har skrevet et langt svar om dette før, så skal prøve å begrense meg denne gangen. (Prøve.)

 

Aller først må jeg si at jeg skjønner deg godt "bebis *i* magen." Som du alt har sett gjennom mange innlegg her er du ikke alene om disse følelsene selv om alle ikke føler det samme. Jeg vil også si at jeg skjønner at Brisj blir så veldig engasjert og provosert da det oppleves spesiellt når noen setter seg til doms over følelsene dine og sier at det du føler er galt. Å gi synspunkter kan gjøres på mange måter, man kan si man ikke føler det samme, si man ikke kjenner seg igjen osv. Men noen av innleggene her oppleves noe sårende for de som faktisk opplever eller har opplevd en skuffelse over barnets kjønn.

 

For det er jo ikke slik at det er barnet i seg selv man er skuffet over. Men det er en forventning som har bristet. Skuffelse vil da kunne være en naturlig reaksjon. Kanskje ikke rasjonellt, men like fullt menneskelig og jeg vil tørre å påstå helt normalt. (Jeg sier ikke dermed at det er unormalt å ikke bli skuffet. Normalbegrepet kan ha rom for flere måter å reagere på.) Rasjonellt kan jeg jo lett si at kjønn ikke spiller noen rolle, men likevel sitter jeg og flere med meg og har en forventning til hvilket kjønn det blir. Vi kan ikke altid forklare hvorfor vi ser for oss det ene eller andre, men noe styrer oss likevel. Da kan veien til skuffelse bli kort for flere av oss når forventningene ikke innfris. Jeg mener altså at denne opplevelsen er helt normal, og det er ingen grunn til å skamme seg over denne følelsen. Vi blir ikke automatisk dårlige mødre (eler fedre) av den grunn. Det som derimot betyr noe er at vi ikke lar denne skuffelsen få henge ved og prege vårt forhold til barnet. Det vil vel også de færreste av oss gjøre. Etter en stund, og kanskje særlig når barnet kommer så vil vi elske det for det det er, fordi det er vårt barn som vi har vært så heldige å få.

 

Men skuffelse er naturlig. Vi har så mange forventninger til barna våre som ikke kommer til å innfris at skuffelse for mange av oss nærmest er uunngåelig. Kanskje ønsker vi oss ei prinsesse med barbie sengetøy, mens hennes drøm er å få spidermangardiner til jul. Kanskje ønsker far seg en fotballspiller slik han aldri ble, mens sønnen synes det er gøyest med badminton. Men barna våre skal vi ønske uansett.

 

Bare forbered dere. Første skuffelse kan komme allerede når barnet kommer ut. Vi tror alle vi får den nydeligste babyen på fødestuen, og om andre ikke synes det så tror vi at vi vil synes det. Men det er jammen ikke alltid det blir slik heller. Når den yngste broren min ble født kom han ut som en yngre utgave av ET. Blå og rimelig deformert i hodet. (Men frisk og glad.) Mamma synes han så så fæl ut at når hun sendte takkekort til venner og kjente som hadde gitt gaver og blomster så brukte hun et bilde hvor den andre broren min var med da det dempet inntrykket av lille ET. (Som er en pen voksen mann i dag.) Fælt vil sikkert noen si. Men likevel menneskelig. Jeg på min side var en sjalu storesøster som ble kjempefornærmet fordi jeg ikke fikk være med på bildet også. Poenget mitt er at når det kommer til barn og familie forøvrig så er vi ikke alltid rasjonelle. Vi tenker og gjør ting som virker dumt for andre og som vi kanskje skammer oss over. Men det er ikke disse enkelttilfellene av skuffelse eller sjalusi eller hva det nå måtte være som gjør oss til dårlige mødre, fedre, søsken, besteforeldre eller samfunnsborgere forøvrig.

 

Beklager at jeg ikke ble så kort som jeg prøvde å være. Hvis jeg nå ødela forventningene deres er det helt greit at dere blir litt skuffa ;o)

 

Ha en fortsatt fin søndag!

[Helene <3 Sarah&Anniken]

 

Fantastisk fine og saklige innlegg fra Brissj og Mia29 synes jeg, og stiller meg blant de som har opplevd slike følelser (både ang svangerskap og andre ting i livet)

 

Alle dere som mener dere har kontroll over hormonene og følelsene deres burde publisere bøker og videreføre lærdommen - tror det finnes en hel verden full av kvinner som skulle ønske de kunne den kunsten.

 

Det er lov å ikke kunne forstå hvordan skuffelse av kjønn oppstår, men det er utrolig mange latterlige og sinnsykt provoserende svar fra mange av dere.

[toa med 2 jenter og spire:)]

skuffa skjønner ikke jeg da.får stor sannsynlig mi 3 jente,men er overlykkelig for det!ønsker meg stort en gutt også,men kansje jeg får sjansen og bli gravid igjen senere og få det da.mannen ble skuffet,men tror det gikk fort over.alltid sagt han at vi bare får jenter og det har jo stemt til nå så:)gla jeg bare får friske barn jeg.og tenk og gøy dine kommer til å ha detsammen oppi gjennom.tett i alder og gutter begge to.gøy for dem og det er jo bare å prøve igjen senere da:)

[ღ 1 rosa -07 og 1 blå -09 ღ]

når jeg leser slike innlegg som dette, "jeg får gutt nr 2 og blir skuffa", -begynner jeg virkelig å lure på HVEM som sitter på forum her, jeg... for å komme å påstå at dette er "normale" følelser, å bli skuffa over at livet man skal bære frem angivlig har "feil kjønn" er IKKE en normalt ... rett og slett.

 

 

kjønn på bebiss bør lissom være en helt sekundær tanke?? d er himla mye annet å tenke på når man venter en baby, enn hvilket kjønn d har; og ikke bare TENKE på kjønn, men henge seg opp i d, og attpåtil bli skuffa hvis d ikke er "riktig" ...

 

d her er bare rart.