Overdramatiseres smerten ved fødsel?

[Anonym bruker]

å føde gutten min er det desidert vondeste og jæveligste jeg har vært med på. Han nektet å komme seg langt nok ned i bekkenet så det endte med to mislykkede sugekoppforsøk og til slutt tang. Når de drev å dyttet alle disse tingene oppi der hadde jeg en "utamegsjælopplevelse" fordi det var så sinnsykt vondt. Og gutten kom ut og pustet ikke osv......Så jeg skal ha samtale med jordmor på sykehuset neste gang jeg skal føde, og da vil jeg ha det klart at hvis det samme skjer igjen SKAL jeg ha ks.

[Anonym bruker]

Hei,

 

som om jeg hadde skrevet det selv...

Men det var andre gangen jeg fødte. Det gikk faktisk veldig, veldig bra. Første gangen var...ja, selv om fødselen gikk fint, så hadde jeg aldri trodd at man kan ha så vondt.

Andre gangen, som sagt, da var jeg (og samboern min) så konsentrert på oppgaven vi skulle gjøre, og jobbet fantastisk som team.

 

Men begge svangerskapene mine har vært en ordentlig utfordring for hele familien, og kolikken på nummer 2.

 

Vi er fornøyde nå, med våre 2. Føles som man har kommet i mål, selv om det akkurat har begynt!

 

 

 

[Økologisk_knekkebrød]

Ingrid Kristin 20.05.07, kjempeflott for deg at du hadde en så lett fødsel! Men å si at man ikke kan definere rier som vondt henger jo ikke på greip, da sier du jo at alle vi som opplevde fødselen som helt for jævlig vond bare lyver, eller er noen pyser.. Riene jeg hadde var så vonde at jeg besvimte flere ganger, og jeg er livredd for å bli gravid igjen. Jeg tør ikke tenke tanken på å måtte gjennom en fødsel igjen.

 

(Jeg er også plaget med så ekstrem hodepine at jeg ikke greier å tenke, og har lyst til å kappe hodet av meg, men de smertene er ingenting i forhold til smertene jeg hadde under riene.)

[Forskeren]

Min første fødsel endte i hasteks, derfor var jeg utrolig spent denne gangen. Men en kort og intens fødsel (selvsagt vondt, men på langt nær så ille som jeg hadde tenkt - selv om jeg fikk totalruptur - og alt uten smertestillende) andre gang ga meg utrolig selvfølelse! Kan ikke sammenlignes med hastesnittet første gang.

 

Jeg gjør det gjerne igjen!

[mamma'n til bitteliten]

Jeg gjør det ikke igjen ... Nå har jeg to flotte barn og det får være nok. Første fødsel var vel "normal" ... hadde j..lig vondt i ryggen mellom riene og fikk ikke den pausa venninnene mine hadde forberedt meg på. Ikke fikk jeg smertestillende heller, og pressing i 2 timer er litt slitsomt, men det gikk da! Andre fødsel gikk fort, så fort at jeg ikke kom meg tilbake til sykehuset (ble sendt hjem først).... og det var VONDT, VONDT, VONDT!!!!

Så jeg er takknemlig for de to jeg har, og skulle ulykken være ute kommer jeg til å få en vanvittig fødselsangst ...

[Gjest]

Kjære alle sammen....

 

Først, til dere som har gått HARDT ut mot meg pga mitt svar: Jeg kan skjønne at dere kanskje er litt misunnelige, at dere har hatt vonde fødsler og at dere derfor ønsker dere i min situasjon. MEN vær så snill å ikke la det gå utover meg. Det er faktisk ikke min skyld at jeg ikke hadde en vond fødsel.

 

Jeg fikk også høre skrekkhistorier, men valgte å ikke høre på dem. Tror også dette er en av grunnene til at jeg ikke hadde det spesielt vondt under riene (fordi jeg klarte å slappe av, jeg var ikke redd for neste ri). Jeg gikk derfor inn i fødsel med den innstilling at dette gjorde ikke vondt, så fikk jeg heller ta de voldsomme smertene (som jeg hadde hørt så mye om) om de kom (men de kom ikke). Det KJENNES jo, det er ikke det. Men jeg syns ikke det er vondt..

 

Har du hatt en vond vond vond fødsel, som noen sier de har hatt, så burde dere jo hjelpe andre til å slippe det, og ikke prakke hodene demmes fulle med skrekkhistoriene deres. Beklager altså, men det mener jeg..

 

Mener ikke å tråkke noen på tærne her, men måtte bare få svare tilbake....

 

 

[Anonym bruker]

He he, jeg syns det blir VELDIG DRØYT å påstå at de som hadde det helt jævlig hadde det pga innstilling.

 

For å være helt ærlig så aner jo ikke du noe om hva slags innstilling vi andre har hatt i forkant av fødselen, hvilke omstendigheter som påvirket oss og ikke minst hvordan fødselen vår var.

 

Kan jo hende at du bare var veldig heldig også vet du. At du rett og slett hadde en helt anerledes fødsel enn alle de som hadde så vondt. Det er ikke utenkelig.

 

Jobba mye med avspenning i mitt liv, men hjalp ikke så mye under fødsel det. Og jeg gikk inn i det med innstillinga om at: dette skal jeg ikke overdramatisere og at det er ikke sikkert smertestillende er nødvendig.

 

 

Siden alle får pepper for alt for tida og jeg ikke orker det nå så er jeg anonym for anledningen.

 

[Økologisk_knekkebrød]

Akkurat slik som det ikke er din skyld at du ikke hadde en vond fødsel er det heller ikke min skyld at jeg hadde en jævlig vond fødsel.

 

Selv om din fødsel var lett kan du ikke si at alle andre skal ha en like lett fødsel, eller at det er innstillingen det er noe feil med!

 

Jeg gruet meg ikke til fødselen i det hele tatt. Visste at det kom til å bli vondt, men jeg så fram mot fødselen. Jeg var heller ikke redd under fødselen. Dessverre ble det ikke som jeg hadde trodd.

 

At noen har en kjempetøff fødsel kan du ikke bare blåse av, fordi du selv ikke hadde det!

 

 

(Jeg var forresten den anonyme her oppe, som ikke forteller noen om hvordan fødselen var, nettopp fordi jeg ikke vil skremme noen. Alle fødsler er forskjellig, og det er ikke noen vits at jeg skal skremme førstegangsfødende med min fødeopplevelse, for deres kan bli helt annerledes.)

 

Beklager rotete innlegg, gutten våkner, så jeg måtte være veldig rask.

[mayaya]

Jeg vil si smertene var til å overleve med (men jammen ikke mer) helt til de kom med tanga. Da trodde jeg at jeg måtte takke for meg.

[MammaTilNick]

riene var ikke spesielt vonde, men det var slitsomt å ha dem så lenge og intens!men pressriene!da trodde jeg min siste time hadde kommet!men jeg kan føde igjenn jah!det er jo over etter noen timer=)

[Anonym bruker]

Jeg har høy smerteterskel. Men likevel, fødselen var det mest ekstreme jeg har opplevd. Jeg sluttet å puste og sovnet fordi det var så hardt på slutten. Jeg husker ikke siste timen...

 

Så jeg overdriver ikke!

[Anonym bruker]

jeg vil heller føde enn å brekke ett bein.

 

syntes ikke det var så ille som jeg hadde trodd.Når man klarer å jobbe med riene i stedet for å hyle og skrike gjør det ikke så vondt.

[Anonym bruker]

Du siste anonym: Jeg ropte ikke, og jeg jobbet kjempe bra MED riene. Fikk masse skryt over hvor godt jeg jobbet og at jeg pustet helt rett. Jeg var godt forberedt!

 

Likevel: Jeg syns det å føde var EKSTREME smerter! MYYYYE verre enn noe annet! Men det er verdt det likevel da:)

 

Så smertene oppleves forskjellig selv om man jobber helt riktig.

[meg & to små vampyrer]

Veeeel.... det stemmer ikke for alle.

Jeg hylte ikke. Pustet meg gjennom alle riene, avslapning (så godt man kan) og avspenning og ingen skriking der.

Men det var allikevel mye verre enn jeg skulle trodd. Og jeg går rundt med kronisk magekatarr ellers, altså, er vant til smerter.

 

Og for noen hjelper det jo faktisk å få det ut gjennom hyl når man har det vondt, da---

 

 

Noen av dere som hadde en grei fødsel synes å tro at de som hadde det så vondt "gjorde noe feil". F.eks. "ikke nok avspening", "jobbet mot smertene", "hørte ikke på skrekkhistorier og var derfor ikke anspent"...

 

Det er veldig provoserende at dere er såpass sikre på at dette er noe man kan velge, når så mange av oss har ganske så smertefullt fått merke at dette ikke er valgfritt.

[Kaja_07]

 

Mange som har svart her så egentlig unødvendig å si noe mer. Ble bare så utrolig provosert av innleggene dine, Ingrid Kristin. Virker som du lever i den tro at alle som sier det å føde var helt jævlig enten overdramatiserer eller var skremt på forhånd / hadde dårlig innstilling. Alle har forskjellige fødsler, noen lite vondt , noen helt jævlig vondt. Noen kaster opp, noen vondt i ryggen, noen i magen, noen i hodet . Noen lange, noen korte.. noen med mange pauser , noen uten pauser i det hele tatt. Virker ikke som at du helt har forstått det. Jeg selv hadde en "heldig" fødsel i den måte at det gikk raskt, ingen komplikasjoner og barnet var velskapt. Men det er garantert det mest jævlige jeg noen gang har gjort, enda jeg var ganske rolig og "gledet" meg veldig. Fortsatt har jeg fødselen friskt i minnet og gruer meg til neste gang jeg skal føde. Men jeg vil jo ha flere barn, så kommer til å gjøre det igjen av den grunn... (håper jeg har glemt en del innen den tid..)

 

Ingrid Kristin, vet ikke om du noen gang kommer til å forstå det før du selv får en sinnsyk smertefull fødsel. Men det unner jeg deg allikevel ikke. Du kan fortelle folk alt du vil om din fine fødsel, det er flott for "verpeklare" kvinner å høre positive historier. Men ikke rakk ned på oss andre når du ikke har en aning om hvor smertefulle våre fødsler var.

 

 

[Økologisk_knekkebrød]

Godt sagt, meg & lille vampyr!

[Anonym bruker]

jeg syntes også det var vondt, men jeg ble overrasket over hvor godt pusteteknikkene funket. Hvis jeg flippa ut på ei ri og begynte å gråte i stedet ble det mmyye verre..

 

jeg synes også det var vondt,men jeg gjør det gjerne 10 ganger til.. hehe.. men tror det holder med to unger til her i huset

 

alle har forskjellig smerteterskel

[nourateadni]

vel, min fødsel gikk bedre enn forventet, hadde forventet mer smerte.. men riene var ufattelig vonde, men å sy etterpå var nesten like vondt.. min fødsel varte heller ikke lenge, og pressriene var så kraftig at hun var ute på 10 min..

selvom det å føde gjorde ganske vondt, så var det ikke helt forferdlig..

når det er sagt så tviler jeg ikke et sekund på noen som sier t å føde var ekstremt vondt.. ikke alle er like, har innsett det og røver alltid se ting fra forskjellige synsvinkler

 

jeg overdrev kanskje litt i åpningsfasen, da klagde jeg over de fæle riene.. men de var jo så irriterende at jeg måtte klage, ellers så hadde jeg klikket helt når det var som værst..

 

 

[Anonym bruker]

Eg har ein temmelig høy smerteterskel, og stilte veldig "open-minded" til fødselen. Men dei smertene eg hadde ved fødselen var hinsides hva eg kunne forestille meg. Smertene var konstante, babyen lå "feil" og det holdt på å gå galt. Fødselen varte i fleire døgn. Eg fikk beskjed om at eg måtte ha ein særdeles høg smerteterskel som klarte meg "helskinnet" gjennom uten smertestillende (som eg ikke kunne få pga babyen). Ikke det at eg hadde noke valg da, hehe

Når det er sagt, vil eg si at det var sjølve åpningsfasen og alt den innebar eg syntes var grusom. Å presse ut babyen var berre ein lettelse Men å si at fødselsmerter er overdramatisert, er noke av det mest provoserande eg har lest på lenge.

[Storebror & Lillesøster]

noen jgjør det faktisk ikke igjen pga smerten,mens andre glemmer det,og man får jo noe fantastisk ut av det hele,så smertene er virkelig verdt det...

 

Selv må jeg si at jeg ble positivt overrasket når han var ute,hadde trodd det var verre så trengte ikke tid til og glemme det en gang...

[Kakeåndsen]

Jeg har hatt to vidt forskjellige fødsler.

 

Første var grusom fysisk, tok nesten 2 døgn og jeg ville bare bli ferdig samme hva. Sa gang på gang at jeg ikke orket mer og kastet opp i/etter hver ri en periode pga smertene. Hadde pressrier i flere timer, men vesla stod så langt oppe i bekkenet mitt at til slutt måtte de ta henne med vakum.

 

Andre fødsel var ganske lett, hadde 5-6 virkelig vonde rier før pressriene starte (hadde rier i nesten ti timer da, men bare de aller siste som var jævlige). Kroppen min jobbet med meg og minst stod langt nede og var ute i løpet av ti minutter.

 

Men selv om min andre fødsel var ganske lett var det vondt nok til at jeg er glad for at sambo og jeg er enige om at det var min siste fødsel.

[seff]

Jeg er absolutt ikke enig i at smertene overdramatiseres. Det er ikke rart at vi føder igjen, naturen er smart nok til å la oss glemme hvor vondt det var. En må ikke være hjernekirurg for å tenke seg fram til det, liksom

[mittlillebøllefrø&bøllefrøkna]

Nei, det overdramatiseres ikke!! Vel, kanskje noen gjør det da men...

 

Jeg hadde så vondt at jeg kasta opp og dreit på meg og grein og var helt ute av stand til å klare å bevege meg. Det tok meg rundt 3 mnd å komme meg over smertene. Alle sa at man glemte de med en gang ungen ble lagt på brystet; NOT RIGHT!! Smertene fortsatte jo, gud hjelpe meg!!

 

Men som noen andre har skrevet, kroppen og sinnet vårt er innstilit på en måte som gjør at vi, heldigvis, "glemmer" smertene etter en stund. Og det har jeg også, så nå har jeg allerede begynt å planlegge når vi skal forsøke å få nestemann.

[Gjest]

Med fare for å gjenta meg selv.. Mitt første innlegg....

 

Svaret mitt er helt klart at JA, smertene overdramatiseres. !!!!!!Noen har sikkert noen forjævelige fødsler.. det skal ikke skyves under en stol. Men de aller fleste har helt greie fødsler!!!!!!! Ja, det kjennes.. men vondt er det ikke.. Og jeg gikk med rier i tre døgn før ting virkelig begynte å skje.. Men jeg mener fortsatt at det ikke var så forferdelig vondt, bare innmari intenst..

 

Jeg har faktisk hatt værre smerter. Og jeg vil si at man ikke kan definere rier som vondt.. Det å brekke et bein er vondt, en fødsel er ikke vond....

 

Siden det ikke går an å utheve skrift her, så har jeg satt noe av det jeg skrev innenfor noen !! LES DET OGSÅ. før dere går løs på meg'a.. Vær så snill å ikke si at jeg er dum, når dere ikke klarer å lese alt jeg skriver en gang.

 

Jeg godtar da at det er folk som har vonde fødsler. Jeg har ALDRI sagt noe annet. det er verre med dere... som ikke godtar at jeg hadde en lett en....

[Helene <3 Sarah]

 

Jeg hadde helt ærlig ventet meg mye værre.. Gikk med SKIKKELIGE maserier hver natt i en uke før jeg fikk drypp, så var kanskje blitt herdet

 

Min fødsel var utrolig intens og varte 3timer, og nr 2 ble planlagt før vi var ute av fødestua! Ventet på den typen smerte som jeg bare ikke kunne takle, men den kom aldri. Var bare fullt konsentrert på at "nå skal du ut!"

 

Det som var vondt var å bli sydd etterpå! Auauau