Jeg er ulykkelig.

[Anonym bruker]

Jeg kommer aldri til å finne meg noen andre uansett. Hvem har lyst på en ekkel og stygg alenemor med to barn uansett...de hadde ihvertfall ikke valgt meg.

 

Livet mitt føles som om det er over. Jeg orker ikke mer, klarer ikke leve sånn som dette. Når skal jeg noensinne bli lykkelig....jeg hater meg selv, og dette hjelper ikke akkurat på. Jeg føler meg som verdens verste, styggeste og dårligste menneske. Tårene bare triller og jeg klarer ikke å fungere. Har bare lyst å dø.

 

HI.

[Reveenka]

Hei du. Send meg en pm, da vel.

[Anonym bruker]

Takk for tilbud, men da er jeg ikke lenger anonym...

 

HI.

[Reveenka]

Nei, det er sant - men jeg har taushetsplikt c",)

[Anonym bruker]

Du kommer deg aldri ut fra dette. Du kommer til å ødelegge livene til barna dine. Herregud vet du hva du driver med?

 

Uansett hva vi sier til deg kommer du til å ta han tilbake.

 

Jeg sender deg en stor klem for det trenger du.

 

Søk hjelp!!!

[Anonym bruker]

Kjære HI!

Nå er det nok, den mannen din må du komme deg vekk fra. NÅ!! Du må flytte fokuset fra deg selv og dine behov over til barna dine - de har ikke godt av å vokse opp i et sånt miljø, og i verste fall vil de arve deres adferd.

 

Du sier at du aldri kommer til å finne en ny mann (noe jeg betviler sterkt), men uansett er det bedre å være ensom alene enn ensom i et forhold!

 

Kan du skrive opp 5 gode grunner til at du skal bli?

 

jeg er tilbake her litt senere i dag, må vekke lillegull nå.

 

Stor klem til deg og barna dine fra "minstemannmammaen"

[Anonym bruker]

1. Jeg elsker ham (alt for mye....)

 

2. Han er en utrolig god pappa (når han stiller opp), og ungene elsker og forguder ham

 

3. Han er en flott kjæreste på sine gode dager

 

4. Vi har barn sammen

 

5. Jeg vil ikke ha noen andre....ikke får jeg det heller.

 

 

Jeg elsker ham og jeg klarer meg ikke uten ham. Jeg ser at jeg virker "blind" og jeg er det kanskje også. Jeg vet at det han har gjort mot meg er utilgivelig, men selv om tilstanden hans ikke er noen unnskyldning er det ihvertfall en forklaring...

Han skal til legen igjen i uken, og jeg håper han tilbyr denne gang også, en plass til ham slik at han kan bli innlagt for å få ro og hvile.

 

Jeg virker sikkert helt idiot....jeg forstår reaksjonene deres. Men det er ufattelig vanskelig for meg også. Når han har vært lengst nede, har han kommet til meg og jeg har hjulpet ham med de praktiske tingene...

Jeg klarer bare ikke å gi slipp på ham, men håper heller at han får hjelp...

 

HI.

[Anonym bruker]

Det er du som trenger hjelp.

 

Kom deg bort fra han...ikke ødelegg livet til dine barn...det er nesten på kanten til mishandling.

 

Klem

[-Hengebuksvinet-]

Ta en lang pause fra denne mannen, om dere er ment for hverandre vil dere uansett finne sammen igjen. Ta vare på dette innlegget, og gi oss etter et halvt år en tilbakemelding på hva du synes om dine egne innlegg.

 

Jeg har selv vært borti en utrolig manipulerende og vanskelig mann, og vet det er vanskelig å gå når du har barn. Det som hjalp meg var faktisk at en utrolig kjekk og sjarmerende mann viste klar interesse for meg, og selv om dette ikke ble noe mer av (jeg ønsket det heller ikke) hjalp dette meg til å se at jeg fremdeles var attraktiv. Etter år med bare nedbytende kommentarer, var dette akkurat hva jeg trengte. Det utslagsgivende var imidlertid at han begynte å påvirke barnet vårt til å si stygge ting til meg også, noe han ikke klarte. Og når jeg da endelig betrodde meg til noen, var veien ut kort. For da fikk jeg klare tilbakemeldinger på at dette ikke var bra.

[-Hengebuksvinet-]

har spurt om er mann eller dame. På sett og vis er hun ganske maskulin, noe som understrekes av en tydelig, sort bart. Hun har hele fire barn, og ble alene like før jul etter et 10 år langt ekteskap. Det gikk imidlertid ikke lenge før hun hadde ny venn, og nå er de offisielt sett kjærester.

 

Og uansett om du aldri skulle finne deg en ny mann, så er man aldri mer ensom og svak enn i dårlig selskap.

[♥Stjernøye♥lille stjerne♥]

jeg må liksom bare svare på dette, har nemmelig vært igjennom det samme som deg for en del år tilbake og jeg kan si med hånden på hjertet at jeg vet åssen du har det nå...eneste forskjellen er at vi hadde ikke barn...

 

jeg var sammen med ham i ca 4 år, jeg mista alt av venner, han ødela rett og slett for meg, kallte meg masse stygt og behandla meg som dritt..snakka jeg med hans venner så klikka han og var sjalu i flere uker etter....og det kunne være at jeg tilfeldigvis tok telefonen pga den ringte...

 

jeg var så langt nede fysisk og psykisk at jeg ante ikke mine arme råd, prøvde å søke hjelp hos familie som så åssen han behandla meg og dem råda meg til å bli faktisk pga jeg hadde gjort så mye bra for han og han hadde forandra seg til noe kjempe bra...eeeh? jeg satt igjen som en idiot og jah jeg vurderte faktisk å ta livet mitt pga ham.....

 

i slutten av forholdet så begynte han å legge hånd på meg og pusen min og det var helt jævlig å se på jeg makta rett og slett ikke stå i mot ham lengre....jeg måtte spørre om lov for den minste ting mens han stakk når det passa ham...på toppen var han utro pga han fikk jo ikke tilfredstilt sine lyster av meg....nei for vi hadde jo liksom ikke sex da, på hans vilkår....jeg var som en nikkedukke uten egne meninger ol...var jeg på butikken og var der 5 min lengre så hadde jeg en huskestue uten like...

 

mamma hadde søkt meg inn på skole uten at jeg visste det og dte ble faktisk min redning ut av dritten, han klikka jo villt da han fikk høre om dette og enda mer da jeg takka ja til skolen...eneste grunnen til at han lot meg begynne var at dette var en såkalt jenteskole...

 

her traff jeg en gutt som ble min beste venn gjennom en tøff tid, han fikk mannet meg opp så mye at jeg faktiskl klarte å komme meg vekk...i dag er dette min samboer gjennom 10 år så man kan si at jeg gjorde et godt valg der.....

 

jeg vil bare si at om du trenger noen å snakke med søke hjelp hos ol så er jeg her, samma hvem du er....for sånne drittfyrer burde fått en omgang juling for å si det mildt....

 

et råd er kom deg vekk for deg sjøl og ikke minst dine barn, dem har dte ikke godt om ikke mammaen har det bra....

 

*klemme*