Jeg er ulykkelig.

[Gjest]

Flott:) Hvis du mener det du akkurat har skrevet har du tatt første skrittet i riktig retning. Det er jo ganske typisk psykopater å leke Dr jekyll and Mr hyde. Det forvirrer hjernecellene dine maksimalt og etter en tid danser du etter hans pipe. DU fortjener bedre og UNGENE fortjener bedre. Jeg er sikker på at du er en fantastisk person som i løpet av noen mnd kommer til å blomstre:)

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Tilbake etter legging av minsten som lovet :-)

 

Jeg har selv vært gjennom et vondt brudd med en jeg TRODDE jeg elsket. Vi var sammen i 7 år, og til slutt hadde jeg blit helt avhengig av ham. Alt forgikk på hans premisser, og jeg avlyste gladelig avtaler jeg hadde hvis han bestemte seg for å være hjemme en kveld. Snakk om naut... :-(

 

Den første mnd etter at han gikk var helt forj..., og trøsten min var(tro det eller ei) at ble det for ille kunne jeg alltids hoppe ut av vinduet. Slik gikk ukene, og en kveld jeg la meg kom jeg på at jeg ikke hadde felt en tåre over ham den dagen. Bruddet førte til at jeg tok opp en gammel hobby, fikk ny vennegjeng og møtte mannen jeg nå er gift med og virkelig elsker! Det andre var langt fra virkelig kjærlighet, bare avhengighet. Tro meg, det har verken du eller din mann godt av.

 

Du må finne styrke i venner og familie til å komme deg ut av dette, og finne tilbake til deg selv. Det er virkelig tøft mens det står på, men jeg lover deg at det er til det beste! For deg og barn(a) dine. Synes du ikke at du selv er verdt det, så tenk på ungen(e) - de fortjener en lykkelig mamma. Du risikerer at de blir skadet psykisk av å vokse opp under slike forhold!

 

Ring en venn eller famile NÅ og be om å få bo der i natt. Fortell hele historien uten å forsvare ham. Når troll kommer frem i lyset sprekker de som kjent! :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt svar anonym som har lagt minstemann.

 

"Alt forgikk på hans premisser, og jeg avlyste gladelig avtaler jeg hadde hvis han bestemte seg for å være hjemme en kveld."

Det skremmer meg at jeg kunne ha skrevet dette selv. Jeg har sagt nei til mange som har spurt meg om å finne på noe, fordi jeg håper at kanskje han vil være hjemme med meg. Jeg har ofret alt for han, mens han fortsatt lever sitt gamle liv, går ut med sine venner når det passer han osv osv osv...han sier til meg at jeg må skaffe meg noen venner...men når skal jeg gjøre det da?

 

Jeg vil vekk men samtidig ikke...dessverre fordi jeg elsker han. Og jeg vil at barna skal vokse opp med han også....faen at alt skal være så vanskelig.

 

HI.

[Anonym bruker]

jeg hadde det sånn. og jeg gikk. vanskelig i starten, men nå har jeg det bedre en noen gang. mye bedre å være ensom alene en ensom i et forhold fant jeg fort ut. men ensomheten gikk over, nå har jeg det kjempebra!. du har bare ett liv. ett eneste, og det er slik du velger å leve det? du gjør deg selv til ett offer ved å bli. gjør du ikke noe med det nå, vil du sitte og si nøyaktig det samme om 20 år. høres ikke ut som han er villig til å endre seg, og du vet innerst inne at du ikke har noe valg..

[Anonym bruker]

Hei... Jeg har opplevd nesten akkurat det samme som deg. Nå er det slutt da, å det takker jeg gud for.

Han hadde/har psykiske problemer han å..Depremert nesten hele tiden. Å klarte ikke helt å kontrolere seg. Han har sagt alt mulig dritt til, at han hata meg, ville aldri se meg igjen. Kalt meg stygge ting. Til å med slått meg en gang. Å det var helt grusomt, for akkurat som deg så elska jeg han så utrolig høyt fordet....Jeg sleit no helt forferdelig. Men jeg klarte å bryte med han. Å nå har jeg det helt topp med sønnen min. Ønsker deg virkelig lykke til. Håper det ordner seg for deg. Stakkars, det er vondt.. Tenker på deg...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle...det er så jævlig vondt, har en stor klump i hjertet og klarer ikke gjøre noenting.

Det er så ufattelig vanskelig å gi slipp på den man elsker. Jeg håper jo...hele tiden.....han KAN jo forandre seg....

Faen altså...

 

HI.

[Anonym bruker]

Nei. Han kan ikke forandre seg.

Men DU kan forandre deg. Og du må skjønne at kjærlighet er noe man også gjør, ikke bare en følelse. Kjærlighet er f.eks å vise respekt for den man elsker.

Tenk om du hadde en venninne/datter som var sammen med en så nedbrytende fyr. Klart du hadde gjort alt du kunne for å få opp selvrespekten til jenta slik at hun innså at hun fortjente mye bedre. Du fortjener bedre.

 

Du vet tydeligvis ikke hva kjærlighet gjør når den er riktig. Alt du vet om kjærlighet har han vridd på.

Finn ut hva den egentlig er. Den er nydelig.

 

Behandle deg selv som din egen beste venninne. Og tenk på alt det flotte som venter deg hvis du skaper et trygt og stabilt hjem for deg og barna dine. De fortjener det også.

Dette klarer du. Du trenger ham ikke. Det lover jeg deg.

 

[Anonym bruker]

Jeg føler meg så mislykket. Så tom innvendig, men fullstendig mislykket. Det er helt for jævlig.

 

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli lykkelig igjen, jeg føler ikke jeg fortjener det. Jeg må jo virkelig være en drittsekk siden han kan behandle meg så dårlig.

 

Husker ikke om jeg skrev det i sted, men før han dro, var tingene jeg fikk høre blant annet at jeg var en drittkjerring, en idiot, en psykopat og en fittekjerring. Han har knust det lille jeg har av selvtillit, men likevel elsker jeg ham og savner han noe inn for jæv........det går ikke et sekund uten at jeg tenker på ham, og jeg føler meg tom og naken uten ham. Jeg HATER å være i denne situasjonen, og jeg har mest lyst til å bare forsvinne fra alt dette drittet...

 

HI.

[snowcake]

Prat med noen! Det virker som du er så langt nede nå at du trenger folk rundt deg som kan støtte deg. Mulig jeg tar veldig feil (og da beklager jeg!), men noe sier meg at du ikke har hatt det så greitt tidligere også ? Del tankene dine med noen og få hjelp til å hente deg inn igjen. Du kan få det bedre, selv om det vil kreve jobbing fra din side. Tenk på ungene dine! Hva er å elske for deg? Kan du virkelig elske en person som bryter deg så systematisk ned? Du fortjener så mye bedre, men det er kun du som kan (og MÅ) ta tak i det. Du kan ikke forandre han. Ta vare på deg selv...

[Anonym bruker]

Du har rett...jeg har aldri hatt det noe særlig bra med meg selv, men denne mannen har gjort meg lykkelig. Derfor er det så ufattelig vanskelig for meg å godta dette.

 

Jeg vet at han har et problem, men han nekter å snakke om ting. Har vi dårlig dag, sier han at vi får snakke om det en annen dag, og har vi en fin dag, sier han at han ikke vil ødelegge den gode stemningen, så ting blir liksom aldri snakket ordentlig om. Og hvis jeg sier at det er viktig for meg å prate om dette, blir han kjempesint og sier at jeg pusher han og bare skal la han være i fred.

 

Jeg orker ikke prate med noen. Jeg vil bare ha han her og ligge i armene hans...eller ringe og høre stemmen hans. Men jeg vet han ikke tar telefonen om jeg ringer. Og jeg vet han ikke vil høre fra meg. Men jeg ønsker at han skal angre og ringe meg og beklage..og sånn som det føles nå så tar jeg han tilbake på rappen og så går det to dager før vi er tilbake i det "gamle" systemet...

 

Jeg klarer ikke dette, det er alt for vanskelig for meg.

 

HI.

[snowcake]

Uff, det må være veldig vondt å være deg akkurat nå. Men dette klarer du! Du ser jo selv at du lever i et veldig destruktivt forhold der han bryter deg ned, du ser hvilket mønster forholdet deres er preget av, og hvilken atferd han har og hva det gjør med deg. Du må selv ta ansvar for ditt liv, men som mor har du også ansvar for å gi ungene dine en trygg og god oppvekst!!! Å vokse opp under slike forhold er så skadelig for barn, hjemmet skal liksom være deres trygge base der de lærer fra sine rollemodeller og der deres behov skal bli dekket. Unger får med seg så mye, de værer stemninger og utrygghet. Har du ingen mulighet til å ta med deg ungene og reise til venner/familie noen dager? For å få en pause? Skjønner at det kan være vondt å snakke med andre om dette (særlig hvis alle tror dere har det kjempebra), men hvis du er veldig sliten, trist og oppgitt trenger du andre som kan gjøre ting litt lettere for deg. Ønsker deg alt godt.

[Anonym bruker]

Takk for det...du ramser opp mye av problemet ja...alle tror vi har det så flott, og jeg orker bare ikke en million spørsmål og hvorfor, hvordan bla bla bla..orker ikke sitte å forsvare meg og forklare. Det blir for mye for meg, og jeg kommer til å bli enda mer nedbrutt og trist.

 

Jeg håper morgendagen blir lettere men jeg har mine tvil. Jeg vet at det ikke er bra for barna, og spesielt største merker veldig godt når mamma er lei seg...det er så trist og sårt men jeg klarer bare ikke holde masken, og det gjør at jeg føler meg enda mer mislykket, og jeg fortjener ikke å være mamma til mine to nydelige barn.

 

De gir meg så enormt mye, men jeg trenger han. Faen jeg trenger han. Jævla idioten...

 

HI.

[snowcake]

Kanskje det kunne vært en ide å prate med noen utenforstående? Jeg gir meg ikke på det der... Ta en time alene på familievernkontoret el noe, får å få tenkt litt høyt, få ut frustrasjon? Håper du får en så god natt som mulig...

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en "sånn en" for mange år siden. Vi hadde ikke barn sammen, men ellers høres forholdene like ut. Eneste løsningen for meg var å kvitte meg med han, en prosess som tok flere år.....

[Anonym bruker]

Da har jeg kommet meg gjennom natten, barnehagelevering og en rask (og nødvendig...) handletur.

Jeg er fortsatt helt knust og ødelagt, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Har så vondt i hjertet at jeg er kvalm, har bare lyst til å spy...

 

Jeg har verdens nydeligste barn, men jeg føler meg fullstendig knekt, jeg har mistet en viktig del i livet mitt. Jeg klarer ikke å fokusere på at jeg er verdens heldigste mamma, for jeg føler meg som verdens mest mislykkede mamma. Alt er for ferskt til å jeg klarer å konsentrere meg om noe som helst. Livet føles ødelagt.

 

Det er godt for meg å kunne skrive ned tankene mine her, så takk til dere som leser og som har fulgt meg.

 

HI.

[Anonym bruker]

Hei, hvordan går det med deg?

 

Du MÅ prate med noen, selv om du kommer til å grine enda mer og føle deg helt på felgen. Etterpå vil du kjenne deg litt lettere. Delt glede er dobbel glede, mens delt sorg er halv sorg, ikke sant?

 

Kan du ikke være så snill å kontakte noen? Har du ingen familie, venner e.l? Evt fastlege?

 

Klem fra meg med minstemann

[Gjest]

du burde tenke på å gå til en psykolog.. for å få ut alt dette, du vil ha godt av det. og barna dine fortjener å ha en mamma som gir 100% akkurat nå, har du ikke mulighet til det. du er en slik person, som vekker noe i meg.. et ønske om å gjøre det bra for deg.. (jeg er av den typen som vil beskytte de som trenger det) gi deg en klem, og si at alt vil bli bra. du vil overleve dette, og komme ut på andre siden sterkere. det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere.. og ALDRI la noe knekke deg. for du, som alle andre, er en unik person, som det bare finnes en av... barna dine har bare en mamma, og det er deg.. så gjør det du må, for å komme deg gjennom dette, og bli en sterkere og mer selvsikker person. det vil både du og barna dine ha godt av. hvis du trenger noen å snakke med, så send ei melding, så får du msn adr min.

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du svarer og tar deg tid til meg, det hjelper det også, tro meg.

 

Jeg har snakket litt med moren hans og hun skjønner ikke så mye. Hun tror liksom ikke helt at han er deprimert men det virker helt tydelig for meg ihvertfall. Hun er lei seg og syns det er så rart, og hun håper det ordner seg. Men hun kan jo ikke gjøre stort hverken til eller fra, så selv om det er godt å snakke med henne, hjelper det forsåvidt ikke noe særlig, annet enn at jeg får ut litt av det jeg har inni meg.

 

Jeg orker ikke snakke med foreldrene mine. Vet hvordan det blir. Mas, mas, mas, og de begynner å klage på ham, og det orker jeg ikke.

Fastlegen? Tja....han er ikke rette typen, tror jeg..vurderte å ringe hans lege for å fortelle han tingene som har skjedd i det siste, han har jo taushetsplikt så han kan jo ikke si at jeg har ringt. Men han kan fiske litt neste gang han er der. Legen snakket nemlig om å legge han inn slik at han fikk slappet av...jeg syns det er en god ide men det selv han selvsagt ikke selv.

 

Har også lurt på om jeg skal ringe jordmoren min som jeg har hatt i begge svangerskapene, for hun er et av de flotteste og mest forståelsesfulle menneskene jeg kjenner. Og sist gang vi hadde litt problemer, snakket jeg med henne, fikk time selv om jeg ikke var gravid. Og hun støttet meg og bare ga meg en klem, så at jeg trengte det...

 

Han har ikke gitt lyd fra seg, og jeg tviler på at han gjør det, ikke i dag heller. Det går i grunnen ikke bedre med meg, jeg er helt rådvill og føler meg helt forjævlig.

 

HI.

[Anonym bruker]

Tusen takk...nå triller tårene igjen....jeg klarer ikke slutte å grine, jeg klarer ikke å fungere.

 

Jeg prøvde å snakke med en psykolog for et par måneder siden, men følte at vi ikke fikk noe god kontakt, det var noe som skurret så jeg orket ikke det mer. Jeg burde kanskje prøve igjen men jeg ler meg for svak. Får jeg komme raskere til om det går gjennom fastlegen?

 

Jeg vet jo så inderlig godt at det som ikke knekker meg gjør meg sterkere, men akkurat nå er jeg bare knekt og ikke sterk i det hele tatt.

 

HI.

[Anonym bruker]

Flott skrevet, 1+1+1=4!

 

Signerer!

 

Klem fra "minstemann" :-)

[Gjest]

det er ikke alle mennesker som har god kjemi, slik er det bare, kanskje den neste du går til, vil være bedre for deg. nå vet jeg ikke hvor du bor, men hvis du bor på en liten plass, er det lettere å komme inn.. men bor du i en storby, er det enkles, og raskest å få en privat praktiserende.. men.. dette er dyrt. Du burde absolutt snakke med fastlegen din, og fortelle hva du gjennomgår. det kan hjelpe, men da må du ikke holde tilbake. det er tungt, men vær så åpen som du klarer.

 

 

jo, du er sterk.. for.. du velger å leve videre, for barna dine.. en svakere person, ville kanskje tatt selvmord, så, jo DU ER STERK.

 

jeg har ikke erfaring med en mann som ødelegger meg, men har selv gått til psykolog, for andre grunner... b.l.a missbrukt som barn. jeg har også følt meg svak, men sitter her ennå.. og alle erfaringene jeg har hatt i livet, både negative, og positive, har gjort meg til det mennesket jeg er i dag.

[Anonym bruker]

Jeg vet at det er erfaringene som former oss, men jeg er ikke glad for at jeg er den jeg er i dag. Jeg skulle ønske jeg var en annen, jeg skulle ønske jeg hadde det bra.

Jeg vil også være lykkelig, men jeg vil jo være lykkelig med han jeg elsker....

 

Men jeg innser at han må jeg gi slipp på og gi opp, selv om det er helt grusomt. Jeg har store problemer med å takle det.

 

Takk alle sammen.

 

HI.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i hovedinlegget. Jeg er stygt redd for at du har med en psykopat å gjøre. Kom deg bort!!!!

[Anonym bruker]

Støtter den over (var det 1+1+1=4?) som sier at du må snakke med noen, og gjerne en psykolog. Jeg har selv gått til kognitiv psykolog (av andre årsaker) en kort periode for noen år siden, og jeg synes det var utrolig nyttig.

 

Å snakke med en nøytral tredjepart kan hjelpe deg til å sette tingene i perspektiv, og få litt orden på tankene dine. Vedkommende kan også hjelp deg med å "snu" på tankene dine, sånn at du utvikler mer adekvate tanke- og handlingsmønstre. Nå høres du ut som om du inntar en reaktiv rolle, mens kanskje trenger du å bli mer proaktiv?

 

Med det mener jeg at du selv må bli hovedpersonen i ditt eget liv og ta ansvar-i-handling for å være lykkelig, i stedet for å gjøre deg og din lykke avhengig av andres handlinger. Da blir du et offer i stedet for en "helt", og det er ikke heldig. Du bør ut av offerrollen så snart som mulig slik at du kan ta kontroll over livet ditt.

 

 

[Gjest]

kjære HI du er ikke glad for å være den du er, for du står midt oppi det nå. jeg likte heller ikke meg selv før.. men jeg har fått hendelsene på avstand, og er nå fornøyd med meg selv.. (til en viss grad) vi kvinner har en tendens til aldri å bli helt fornøyde med oss selv.. desverre.. sett deg ned og prøv å skrive 5 positive ting med deg selv. 5 ting ved deg selv du liker. det er ikke så lett som det høres ut, værtfall hvis man er langt nede.. første gang jeg prøvde dette, kom jeg på 2 ting.. men nå har jeg mange ) men det har tatt tid, støtte ,og en del selvgranskning. bare å slutte å tenke stykt om seg selv, er en stor bragd..