Jeg er ulykkelig.

[Anonym bruker]

Jeg har en samboer som jeg elsker over alt, men jeg er ulykkelig.

Han er en av dem som ikke har "vokst opp" enda.

Ønsker han å finne på noe, gjør han det uten å høre med meg først. Ønsker jeg å gjøre noe, må jeg spørre nærmest en måned i forveien, og jeg gruer meg til å spørre han for jeg er redd han skal bli sint på meg.

 

Vi har et utrolig bra sexliv, og man skulle tro at vi ikke hadde et eneste problem i forholdet, når vi har sex. Det er mye passion, og vi kliner og kysser mye, og er romantiske, er ikke bare sånn bang bang.

 

Men han behandler meg så ufattelig dårlig. Han har ingen respekt for meg, klikker for den minste ting og kaller meg for en sutreunge om jeg blir lei meg. Hvis jeg blir skikkelig sint fordi han ikke gidder å gjøre noenting, er jeg psykopat i følge ham.

 

Han kan bestemme seg for at han ikke gidder å være her, og istedenfor å si ting på en fin måte, finner han heller på noe å krangle om slik at han bare stikker i sinne. Og prøver jeg å ringe han, truer han med å slå av telefonen om jeg ringer igjen.

Dagen etterpå kan han være i strålende humør og finne ut at vi skal ha det fint, og da må jeg være lykkelig og bare godta, ellers klikker han igjen.

 

Om han er i dårlig humør går forholdet rett til helvete, er han i godt humør MÅ jeg også være det for at vi skal ha det fint.

 

Han er sykemeldt fra jobben pga. psykiske problemer og har diagnosen depresjoner, men legen tror han er på vei til å bli bedre. Det tror ikke jeg...Han sier og kaller meg for stygge ting hele tiden, og plutselig kan han smile og være blid.

 

Alt jeg ønsker er at vi skal være en familie med stabilitet og trygghet, visshet om at kveldene blir tilbrakt sammen hjemme med mindre noe annet er avtalt, og at jeg kan krype inn i armkroken hans og vite han blir glad. Men sånn er det ikke. Jeg føler at jeg plager han og er i veien. Og han gir inntrykk av det også. Men han vil ikke gjøre det slutt, han ønsker at vi skal være sammen og vil ikke være uten meg.

 

Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg føler at alle er lykkelig mens jeg går rundt og er trist omtrent hele tiden. Men jeg klarer ikke å forlate han jeg elsker.

[Gjest]

Sikkert noen som har det myyyyyyyyyyyyyyyyye værre enn deg....trøst deg med det du!

[Anonym bruker]

Takk for et saklig svar.

 

HI.

[:::) Frøken Velferdsrett]

og hvordan har barnet dere det? oppi det hele?

[Anonym bruker]

Barna merker det...men prøver å skjule det mest mulig. Det barna merker er at jeg er trist fordi han hele tiden går ut og lar meg sitte igjen alene.

 

Kan noen poste hovedinnlegget på Skravlesiden også?

 

HI.

[Anonym bruker]

Sikkert kjempefint!!!! (NOT!)

Det hun er ute etter er kanskje litt backing her, at noen sier at dette er ikke bra for noen av dere. Sett ned foten, eller sett hele forholdet på pause, så får han se om det blir jævlig mye bedre uten deg!

[M by M]

Man er sin egen lykkes smed

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å sette ting på pause, men har kanskje ikke vært flink nok. For han kommer tilbake etter to dager og sier at han ikke vil være uten oss og at han savner oss og angrer og bla bla bla...

 

Så går det et par dager før han har en dårlig dag igjen, og da er jeg en drittkjerring...

 

Vi har store problemer med kommunikasjonen, og prøver jeg å snakke med ham om disse tingene, ber han meg slutte å mase og holde kjeft. Vurderer samtaleterapi men tviler på at jeg får han med meg...

 

HI.

[Anonym bruker]

Utrolig mange oppbackende og saklige svar du fikk her, hi! Speiler vel bare personligheten til de(n) som postet det.

 

Ønsker deg lykke til, jeg er redd du bare må sette hardt mot hardt.Mannen din må få bedre hjelp, forholdet overlever ikke sånn som det er nå. Er ikke så mye vi kan hjelpe med her siden vi ikke kjenner dere som personer, men håper alt ordner seg til det beste for begge.

 

(og noen ganger er ikke medisinering så dumt, iallfall ikke i en overgangsperiode)

[-Hengebuksvinet-]

Mannen din har tydeligvis all makten i forholdet, og respekterer deg ikke som en voksen og medbestemmende partner. Selvfølgelig er det ikke lett å slite med depresjoner, men han kan heller ikke bruke dette som en unnskyldning for dårlig oppførsel. For her virker det nesten som dere har kommet inn i et mønster der alt skal gå etter hans pipe, og ved minste antydning til motstand stikker han av.

 

Klarer du å leve på denne måten? Jeg hadde aldri klart å smile og late som at alt var bra, dagen etter at mannen min hadde oppført seg som en idiot. Bare for at jeg visste at han ellers ville lage bråk. Hva gjør dette med selvbildet ditt? En ting er jo å leve med dette en stund, men om det blir et mønster vil jeg si at det må jo ødelegge all livskvalitet. Klarer du å respektere en sånn mann?

 

Jeg kjenner en som går gjennom en lignende periode med sin mann. Hun har ved flere anledninger flyttet ut, og han har da sagt at det er bare å komme tilbake. Og fått det til å virke som om det er bare opp til henne, hvorvidt hun vil ødelegge familien. Men så kommer hun tilbake, og han fortsetter som før. Nå har hun klart å holde seg borte i 3 uker, og de skal gjennom familierådgivning. Han sier hele tiden at det er bare opp til henne, men denne gangen har hun ennå ikke gått i fellen og gitt etter. Vi rundt backer henne opp mye, for innerst inne så vet hun jo at hun om 14 dager vil sitte i den samme, gamle deprimerende situasjonen, om de ikke tar ondet ved roten denne gangen.

 

Så mitt råd til deg er å tenke godt over hva du vil med livet ditt. Tiden da barna er små er for mange den beste tiden i hele livet vårt, og har du virkelig råd til å skusle bort disse fine årene på frustrasjoner?

[Anonym bruker]

To ting du kan gjøre:

 

1. Dra

 

2. Bli

 

Hvis du blir i dette forholdet, har du da hjerte til å fortelle barna dine senere at det er din feil at dine barn er oppvokst med en slik far og kanskje viser samme oppførsel.

 

Det de ser hjemme kopierer de selv.

 

Jeg er knallhard her mot deg men er i samme situasjon.

Vel her har det bare gått i oppmerkinger og lite følelser da. Men her har vi vørt gjennom terapi på fam. kontoret OG han går personlig til psykolog...Hvis ikke hadde vi nå vært separert.

 

Han har 1 sjanse hos meg...ikke 3,4,5,6,ellr 7. Han har fått 1

 

Og holder han seg ikke drar jeg med barna. Her hos oss går det fremover...men kjære det er bare DU som kan gjøre noe med dette...

 

Innerst inne vet jeg at du VET...at dette ikke er noe fremtid å gi barna.

 

Det høres hardt ut, men barna er de som lider mest her IKKE du.

Tenk på barna...sett foten ned og gi han 1 sjanse...blir det mere tul lså er det over...OG da må du være sterk...holde ord og ikke gi etter.

 

Ønsker deg masse lykke til...

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, dere siste som har svart her.

 

Jeg kan si det sånn at i dag har han kalt meg for bl.a. drittkjerring, psykopat, idiot og fittekjerring. Han sa at han ikke gadd mer av meg, og dro sin vei og slo av telefonen.

 

HI.

[Anonym bruker]

Der har du svaret ditt. Kom deg vekk. Dette er ikke bra for verken deg eller barna. Hvis du har lyst til å bo sammen med den du elsker, må det bli på dine premisser og ikke på hans.

[Anonym bruker]

Men nå har jeg ikke lenger muligheten til å bo sammen med han jeg elsker for han har bedt meg dra til helvete og dratt fra meg.

 

HI.

[Anonym bruker]

jeg er en av de anonyme som har svart deg tidligere.

 

Jeg forstår ikke at man kan elske en som behandler en på denne måten. Kan du med hånden på hjertet si at du ELSKER ham? For meg er det å elske en annen å respektere personen for alt den er, kan du virkelig respektere at han kaller sine barns mor for slike ting?

 

Mishandling er ikke bare fysisk, og er nesten farligere når det går på psykisk nedbrytning. Kom deg vekk!

[Anonym bruker]

Dessverre kan jeg si med hånden på hjertet at jeg elsker han, ja.. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg dratt forlengst. Men nå fikk jeg ikke engang dra selv...han "vant" igjen. Han har all makt over meg og behandler meg verre enn dritten på bakken.

 

Likevel er jeg så knust nå at jeg ikke klarer å holde meg. Sitter og gråter og er bare ødelagt. Mitt fullstendig mislykkede liv har blitt verre.

 

HI.

[Anonym bruker]

Stakkars deg, jeg vet ikke hva jeg skal si for å hjelpe deg.Ring familievernkontoret, de må kunne hjelpe deg med hva du skal gjøre videre. Vil du bort eller vil du jobbe være i forholdet?

[Anonym bruker]

Har dessverre ikke tid til å i deg så gjennomtenkte og lange svar nå, skal se hva jeg får gjort når minsten er i seng. Jeg tenker på deg i mellomtiden, kanskje det hjelper litt :-)

[Anonym bruker]

Ja takk, alt hjelper.

 

I og med at jeg elsker han så ønsker jeg jo å være i forholdet, men ikke når han behandler meg på den måten. Og det har han jo tydeligvis tenkt å fortsette med.

 

Fordi jeg prøvde å ringe han i sted, sa han at jeg drev med telefonterror og ba meg aldri kontakte han igjen.

 

Jeg er helt ødelagt, klarer ikke å fungere.

 

HI.

[snowcake]

Kjære deg! du vet nok hva du må gjøre nå... Skjønner at det er tøft, men du må samle alt du har av krefter å dra fra samboeren din. NÅ! Ikke sitt å vent på at han kommer tilbake. Har du ingen du kan dra til i kveld, familie eller venner? Ta med ungen(e) og stikk! Hvor lenge har du hatt det slik? Det høres utrolig nedbrytende ut, tenk på ungen(e) og deg selv, be andre om hjelp, snakk med andre! Tror du trenger hjelp til å komme deg ut av dette. For meg høres det ut som du er avhengig av han, at han har så stor makt over deg at du ikke ser klart selv. Be noen om hjelp, NÅ!!! Sender deg mange gode tanker og en stor porsjon styrke!

[Anonym bruker]

Du har rett ellebella, jeg er veldig avhengig av han. Han er tross alt mannen jeg elsker og ønsket å leve livet mitt med. Dessverre vet han hvor mye han betyr for meg, og vet at han kan behandle meg som dritt, stikke av i noen dager for så å komme tilbake og "unnskylde" seg og så har vi det liksom fint igjen.

Han styrer alt, og det går ikke an å komme seg ut av det mønsteret.

 

Jeg har hatt det sånn i kanskje et år...men vi har gode perioder også, virkelig gode. Når vi har det fint, er det absolutt ingenting som kan overgå det. Jeg har prøvd og prøvd, men han kan plutselig finne ut at jeg plager han, og stikke av. Og om jeg da prøver å ringe er jeg en psykopatisk terrorist...dette har ødelagt meg og jeg har null selvtillit igjen. Han får meg til å føle meg dritt.

 

Jeg VET at det riktige er å droppe han for godt...men jeg vet også at jeg er minst like ulykkelig uten ham...

 

HI.

[Gjest]

-fortsetter du forholdet med den psykopaten, så er DU med på å Ødelegge Dine Barn psykisk...også, blir en "bra" familie da, ja....not.

-du må da vel være mere glad i barna(e) en ham !?!

[snowcake]

Har han vært deprimert like lenge? Hvordan var forholdet/han før? Får han hjelp (som funker) for depresjonen? Samtaleterapri/medisin? Snakker dere om de vonde periodene når dere har det bra eller er det ikke-tema, nettopp fordi dere har det så bra? Vet andre rundt deg hvordan du har det i forholdet? Ett år er lenge å bli utsatt for psykisk nedbryting/terror. Det er det dette er, uansett om han er slik fordi han er deprimert. Ingen du kan ta kontakt med? Helsestasjon, fastlege? Anbefaler deg så sterkt at du må kontakte lege/psykolog (prøv privat så får du time raskt) for å få hjelp til å bygge opp deg selv... Ungen(e) din(e) får med seg mer enn du/dere tror... Ingen barn fortjener å vokse opp i så utrygge emosjonelle forhold. Er ikke så sikker på at du blir så ulykkelig uten han, sikkert fælt i begynnelsen fordi du er så avhengig av han og han har brutt deg ned så mye, men da slipper du å være på tå hev for humøret og dagsformen og all drittslenginga. Hadde familievernkontoret vært noe? Tror du trenger hjelp fra andre til å klare å komme deg bort fra han/ stille krav til han.

[Gjest]

han psykopaten du elsker så høyt har i vertfall klart å få deg til miste all respekt for deg selv. Du gjentar stadig hvor mye du elsker han osv, men elsker du ikke deg selv? Elsker du ikke ungene dine? Er det noe jeg er sikker på så er det det at han før eller senere kommer til å behandle ungene akkurat slik han behandler deg! Vil du virkelig det?

 

Det du trenger er en laaaaaaang pause slik at du kan finne styrken i deg selv igjen. Først da kan du egentlig vite om du elsker han så mye som du tror du gjør. Først når du elsker deg selv igjen vil du ha styrke til å vise han at du ikke lar deg kødde med. Det tullet han driver med nå er en meget bevisst handling og resultatet lar seg jo ikke vente på. Han ønsker at du skal trygle og be på dine knær om at han skal komme tilbake. Det skal du IKKE!! Ikke gi han den gleden. Jeg synes du skal sette opp en liste over ALLE hans negative sider....tipper den blir veldig lang. Så skal du lese den så mange ganger om dagen at du til slutt innser hvilken drittsekk han er.

 

Lykke til og please ikke svar at du elsker han så høyt at du er villig til å la han ødelegge hele familien. Ta ansvar for barna dine og fremtiden deres. Barn fortjener og være trygge hos en mor og far som elsker dem, støtter dem og bygger opp under dem.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke tenkt å ta kontakt med ham før han tar kontakt selv. Uansett hvor mye jeg elsker ham så tror jeg dette forholdet er ødelagt likevel.

 

Nei, jeg elsker ikke meg selv. Jeg hater meg selv og har alltid gjort det. Men han har fått meg til å føle meg bra. Han kommer (kom) stadig med komplimenter til meg.

 

Men nå drar han meg ned og forhøyer seg selv. Han har flere ganger sagt at hvis jeg kunne bestemt hadde jeg låst han inn i et skap og hatt han der, fordi jeg ønsker ikke at han skal ha noe liv. Det er HELT feil. Men det er det at han bestemmer seg for å gjøre det og det uten å ta hensyn til at jeg alltid sitter alene hjemme med ungene.

 

Jeg kommer ikke til å unnskylde han eller ta han tilbake, med mindre han er den som faktisk trygler og ber...og det har han aldri gjort før så det skjer vel ikke nå heller.

 

Men det er ikke lett å bare glemme den man elsker, for uansett hvor dårlig han behandler meg så trenger jeg han fortsatt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde følelser for ham men det har jeg.

 

HI.