Jeg er ulykkelig.

[-Hengebuksvinet-]

jobbe deg til bunns i problemene deres, vil du aldri få et mer stabilt og lykkelig liv. Jeg har dessverre selv vært der du er, men jeg er heldigvis utstyrt med en veldig sterk psyke og lot meg ikke knekke eller bli for avhengig av eksen. Men dette bidro jo selvfølgelig til at han ble mer provosert, for han kunne ikke fatte at jeg ikke "tok til meg" og reagerte på alt det stygge han sa til meg.

 

Jeg tror alt handler om å respektere seg selv. Jeg holdt dessverre ut altfor lenge, og kastet bort dyrebare år av livet mitt i et superdårlig forhold. Dette gjorde jeg pga at han hele tiden manipulerte meg til dårlig samvittighet, for at jeg ville splitte familien vår. På denne måten la han ansvaret for hvorvidt vi fortsatte over på meg, selv om det var han som ikke var villig til å arbeide for at forholdet skulle bli bedre. I ettertid kan jeg ikke fatte hva jeg så i dette patetiske mennesket, for det er faktisk ikke synd på folk som behandler sine nærmeste dårlig.

 

Lær deg å like deg selv. Vær klar over at du er mer verdt enn dette, og ikke minst at barna dine fortjener bedre enn dette. Jeg garanterer deg at om du klarer å ta en pause fra denne mannen på 6-8 uker, så kan du aldri tenke deg å hoppe tilbake i din tidligere posisjon. Da er det ev han som må krype og tilpasse seg for å få en ny sjanse.

[Anonym bruker]

Ååå....det er så sant det dere skriver, men det er så ufattelig vanskelig. Jeg VIL jo ikke være uten han, fordi jeg trenger han hos meg. Men så har jeg jo ikke vært så lenge uten han at jeg har fått muligheten til å smake på livet uten han..

 

Det er så gale at jeg tenker at jeg heller vil sitte her hjemme med han enn å gå ut å ha det gøy med venner...men det har jeg jo ikke muligheten til uansett...

 

Jeg er bare tom, har ikke flere ord. Klarer ikke å forstå hva jeg har gjort for å fortjene dette.

 

HI.

[-Hengebuksvinet-]

For at du skal få det bra er du nødt til å bli glad i deg selv, uavhengig av om du skal være i et forhold eller ikke. Og dette har ikke noe med hva man fortjener å gjøre.

 

Jeg prøver å være flink til å signalisere at jeg fortjener kun det beste, på lik linje med at mannen min og barna mine fortjener kun det beste. Var nok mye snillere mot eksen min som behandlet meg dårlig enn jeg er nå. For nå er jeg mye mer opptatt av at også mine behov skal dekkes. Eller snill og snill, jeg er vel mindre selvutslettende for å si det rett ut. Og det merkelige er at både menn og kvinner flest tiltrekkes mer av folk som har litt bein i nesa og egne meninger. En dørmatte blir man fort lei av, uavhengig av om den er pen.

 

Missforstå meg ikke. Jeg synes det er helt uakseptabelt at mannen din behandler deg dårlig, og mener ikke å si at dette er din skyld. Det jeg mener er at man ikke kommer noen vei med å være for snill, og at mange mennesker tråkker på og utnytter dem som er for snille.

[Gjest]

kvinner som blir missbrukt i hjemmet elsker sine menn.. og vil aldri gå i fra dem.. de er blitt avhengie av dem.. det høres helt rart ut, hvorfor bli i lag med en som banker deg, eller bare kjefter og snakker nedsettende til deg.. her er hvorfor..

 

dette livet kjenner du til, og om enn hvor teit det høres ut, så er det trygt for deg.. du vet hva du har, og i tillegg, har han dratt deg så langt ned, at du selv føler at du ikke er verdt noe mere... men jeg låver, det finnes en der ute, som vil elske deg, og ikke behandle deg som dritt.

et liv uten han, er skremmende, fordi det er nytt, og ukjent.

 

så, hvorfor gå fra noe som er kjent og trygt (uansett hvor usunt) til noe nytt og skremmende..

 

fordi du og dine barn fortjener det.

[Anonym bruker]

Du har veldig rett i det du skriver, og ja jeg er nok i grunnen litt skyld i det, selv om han gjør uakseptable ting. For jeg elsker han noe så enormt høyt, alt for mye sikkert. Og har jeg en avtale, dropper jeg den gladelig for han. Jeg kunne gjort alt for ham, og han er fullstendig klar over det. Han vet at jeg tar han lett tilbake om han har oppført seg som en drittsekk for så å komme smilende og blid tilbake etter en stund...

 

Jeg skal jobbe med det og prøve å respektere meg selv. Jeg vet så godt at det er mye mer tiltrekkende, og jeg har blitt så alt for avhengig av ham at jeg selv har forsvunnet.

 

HI.

[-Hengebuksvinet-]

At han vet at han alltid kan komme tilbake, uansett hva han gjør. Hver gang det er slutt forfølger dama han for å tilfredsstille hans minste behov, og når de er sammen er hun livredd for å sette grenser. Jeg kjenner dessverre mannen hennes fra gammelt av, og vet at hun ikke kommer noen vei med denne oppførselen. Har prøvt å sagt det til henne, men det går ikke inn.

 

Hun er en søt jente, og hadde nok vært drømmedama om hun hadde litt egne meninger og mer bein i nesa. Men ved å utslette seg selv fullstendig blir hun bare et patetisk haleheng. Og ikke noe spennende for en kar som han.

[Northernlights]

Utrolig mange bra svar til deg, HI.

Skriver virkelig under på mye av det 1+1+1=4 skriver.

 

Det som fikk meg til å dra fra min eks etter et langt mareritt av et ekteskap (7 år), var at jeg plutselig satte barna FØRST!

Jeg så ikke lenger muligheten for å utsette ungene for behandlingen mer, og dro min kos. Tvert og plutselig. Ikke noe mere om og men.

Jeg har siden blitt takket av den ene datteren min,som hadde det vondest, for at jeg dro (han er ikke faren hennes)

 

Jeg skulle bare ha dratt så mye tidligere....

[Anonym bruker]

Jeg tenker at kanskje du har et eller annet hang up, siden du elsker denne mannen over alt på jord! Det finnes mange slike kvinner som nesten tenner på å bli tråkket på. Dessverre! Kanskje du hadde trengt litt terapi for å bli kvitt hva det enn er som gjør at du elsker enn man som behandler deg slik!

Det er ikke meninga her og sparke en som ligger nede; bare et forsøk på å gi et konstruktivt råd!

[Anonym bruker]

her er "minstemannmammaen" igjen :-)

 

Får deg ikke helt ut av hodet. HVordan går det?

 

Jeg hang meg litt opp i det å skrive 5 positive ting om deg selv. Klarer du det? Jeg skal hjelpe deg på vei, og så kan du ta resten - ok?

1) Du har lett for å utrykke følelser (ut fra det jeg har lest her), noe som er veldig bra i et forhold. Din NESTE mann kommer til å sette stor pris på det!

2) Du tar tak i problemer og er villig til å strekke deg langt for dem du er glad i, noe ditt NESTE forhold vil profittere på.

3) Du virker veldig snill!!

 

Din tur! :-)

 

Du skrev dessuten noe om at du ikke ville leve uten ham fordi du trenger ham. Feil! Du trenger ikke ham, det er han som "trenger" deg! For å ha noen å trykke ned, slik at han kan styrke sitt ego.

 

Og en siste ting: Hvis det blir mas når du forteller foreldrene dine, så får det bare bli det. De vil helt sikkert ditt beste, og kan nok hjelpe deg å fjerne skylappene dine. Foreldre har en tendens til å se ting døtrene ikke ser i sin blinde forelskelse. Snakker av erfaring :-/

 

Har du noen hos deg i kveld?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er helt overveldet over at så mange har tatt seg tid til å høre på meg, støtte meg og gi meg råd. Tusen, tusen takk!!!

 

Så til deg, minstemannmammaen (godt du har fått deg et nick:))

Fem positive ting om meg selv, vet jeg ikke om jeg klarer i dag...

Ja, jeg har veldig lett for å uttrykke følelser, men det er tydeligvis for mye av det gode. "Kjæresten min" mener det er for voldsomt og bare mas, ergo en negativ ting.

Jeg strekker meg tydeligvis alt for langt også...det har jo negativ virkning, jeg gir og gir, men får ingenting tilbake.

Snill tror jeg at jeg er, men ikke i følge kjæresten min, jeg driver jo med telefonterror, er en gal psykopat og drittkjerring...

Ble en dårlig liste dette her, visst..

 

Om det virkelig er over, så tror jeg aldri at jeg finner en ny likevel. Har ikke lyst på noen andre, og hven vil vel uansett ha en stygg og utslitt alenemor med to barn...

 

Jeg er alene i dag også...klarer ikke noe annet. Jeg skal ikke gi etter. Jeg har så enormt lyt å ringe han, sende melding og si at jeg elsker og savner han....men jeg skal ikke gjøre det, da "taper" jeg...

Jeg ønsker selvfølgelig at han skal ta kontakt, men det skjer vel ikke...

 

HI.

[-Hengebuksvinet-]

Enten en som du stoler 100% på, eller en profesjonell. Gjennom å sette ord på disse tingene vil du kanskje få en større forståelse for hvorfor ting er som de er. Dessuten vil det gjøre det vanskeligere å feie ting under teppet i ettertid.

[Anonym bruker]

Er dette et tydelig tegn på at jeg er enten

a) Hjernevasket

Deprimert

c) Avhengig

eller

d) Desperat?

 

Jeg snakket med moren hans for ikke så lenge siden, og da hadde han vært hos henne en god stund. Han er (som dere sikkert har forstått) ikke en veldig pratsom person, men de hadde snakket ganske mye, og han hadde sagt at han trodde det ville ordne seg mellom oss, men at vi trengte tid.

 

(Dessverre) sitter jeg her nå, ti kilo lettere....jeg er trist, såret, forbanna og lei meg, men likevel forsvant bittelitt av den klumpen jeg har hatt inni meg, nettopp fordi jeg elsker ham så inderlig mye og ikke har lyst å miste ham...

 

Er dette et dårlig tegn? :-(

 

HI.

[Anonym bruker]

Det kommer ann på hva du vil ha ut av livet det...

 

Jeg ser på det som et dårlig tegn etter at jeg har lest hele tråden, men hvis du vil være dørmatte resten av livet å lystre han som en uønsket hund hele livet så har du lov til det, men du har også lov til å leve ditt eget liv og være lykkelig!

 

Du bestemmer over deg selv og dine handlinger og hvis mannen din, mora di, vennina di ikke liker det så synd for dem. De eneste du er ansvarlig for er barna dine. Regner med at de synes det er helt ok å måtte avvente lynne til faren sin og tilpasse seg etter humøret hans for så å bestemme om de kan leke eller om de må være sinte. Eller kanskje de synes det er helt ok at du om noen år henter dem på skolen med beskjeden nå er pappa sur igjen så være stille da dere går inn, vær ordentlig sånn som pappa liker dere og ikke noe tull.

Eller tenk om de begynner å behandle deg akkurat sånn som mannen din behandler deg, kaller deg opp, nekter å lytte fordi de ikke respekterer deg, men igjen det er DITT valg å bli det er DU som lever livet ditt.

La oss si at du angrer bittert og har det vanskelig i fem år hvis du går ifra han, men det er jo ikke noe imot de tre dagene i måneden opp igjennom femti år ( 1800 dager, det blir altså 16000 dager med vanlig liv) som kan veies opp mot sammenhengene smerte i fem år( 1825 dager) Man sier jo forørig at ingen smerte varer evig, men personlig ville jeg nok ha foretrukket 1825 dager med smerte for så å kunne leve et liv der jeg kunne ha blitt lykkelig i motsetning til å bli kalt fitte, drittkjerring og psykopat i 16000 dager..

 

[Anonym bruker]

Oi det var litt av et regnestykke....du har veldig rett i det du sier...og du er vel også da garantert uenig i å gi den siste sjansen?

 

Jeg ser at flere av dere skriver at han minner om en psykopat, og jeg kan til dels være enig da han nok har en del av symptomene..men jeg har også troen på at han kan forandre seg...hvis han får hjelp selvsagt.

 

Huff, jeg ser at jeg er tilbake igjen i "gamle-modus" nå...jeg må legge meg og prøve å slappe av nå. Han har jo ikke tatt kontakt med meg igjen likevel...

 

Igjen takker jeg for at dere har tatt dere tid til å svare meg på innleggene mine, og støttet meg. Uansett så merkelig det høres ut, så har det betydd mye for meg, og det har hjulpet meg å komme meg gjennom disse dagene. I går orket jeg absolutt ingenting, i dag laget jeg ihvertfall middag og fikk handlet litt. Har kost mye med mine utrolig herlige barn og vi har ledd og lekt en del.

 

God natt alle sammen. Jeg kommer nok tilbake i morgen.

 

HI.

[Anonym bruker]

kunne ha skrevet innlegget selv, har det akkurat likt. Fikk lyst til å klippe innlegget ditt ut å sende det til kjæresten min. Jeg elsker han veldig høyt, men jeg tror jeg må forlate min store kjærlighet. Vi kan ikke forandre mennesker, vi må spørre oss selv om vi kan leve med dem slik de er.

[Anonym bruker]

Så trist å lese. Jeg unner absolutt ingen å ha det slik som jeg har det nå.

 

Dagen i dag har gått lettere men det er fortsatt vondt. Jeg har egentlig troen på at om han får hjelp og blir innlagt (legen foreslo det) for å slappe av, så kan ting endre seg til det bedre. Det er bare det at han nekter for at han har et problem/er deprimert...og dermed er det jo heller ikke fristende å bli lagt inn, det forstår jeg jo....men om han bare kunne innse det...

 

Huff...han har enda ikke tatt kontakt. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg sitter og "venter" på det, det skjer vel akkurat når jeg minst venter det (om han gidder å ta kontakt i det hele tatt da...)

 

HI.

[Anonym bruker]

Nå er det så vondt igjen...stikker langt inni hjertet mitt. Og det verste er barna...de lurer jo på hvorfor han ikke er her....dette er helt grusomt.

To døgn siden vi har hatt noe som helst kontakt...

 

Håper morgendagen blir bedre igjen. Har nesten lyst å bare gå å legge meg med en gang, men det sier jo seg selv at det er helt umulig med våkne barn...

 

Igjen, det er godt å ha denne siden å få utløp for sinne, sorg, og utmattelse. Takk.

 

HI.

[Anonym bruker]

Hei alle sammen.

Syns det er greit å bruke dette innlegget til å skrive ned mine tanker og følelser omkring dette, det blir nesten som en dagbok.

 

Er fortsatt utrolig takknemlig for alle de gode og støttende svarene jeg har fått, det betyr mye for meg at det finnes gode mennesker der ute som er villige til å komme med gode råd og litt empati selv om det er til en person man ikke kjenner.

 

Dagen i dag har vært grei...jeg fikk en melding av han i dag...han sier han kommer imorgen, men jeg vet ikke om jeg har så veldig lyst å slippe ham rett inn i varmen igjen. Mener at det han gjorde var uakseptabelt og at hvis tingene ikke skal snakkes om eller ordnes opp i, vet jeg faktisk ikke om jeg er interessert i å prøve engang.

 

Vet at flere mener at jeg bare bør gå...men dette er virkelig mannen jeg elsker og som jeg har barn med. Jeg skal ikke forsvare ham, er enig med at selv om han er deprimert, er det respektløst og frekt å bruke det for å være stygg mot meg. Blir det ikke slutt på den drittslengingen og oppførselen, orker jeg ikke mer.

 

Så jeg har ihvertfall blitt bestemt på ett område.

 

HI.

[-Hengebuksvinet-]

Jeg blir så lei meg når jeg leser dette siste innlegget ditt. Du skriver at du ikke er sikker på om du vil slippe han RETT inn i varmen igjen, og da har du jo allerede bestemt deg for å ta han tilbake.

 

Husk at du nå velger:

- Ustabilt hjem for barna dine

- At barna dine sannsynligvis vil gå inn i samme type, usunne forhold når den tid kommer

- At du aldri kan slappe av. Må være blid når det passer han, og gå på tå når han ønsker det. Noe som også vil gjelde barna dine

- Du vil ikke finne lykken i livet. Du velger heller å gjøre din lykkeligste tid til en uforutsigbar tid.

- Du viser mannen at han kan gjøre akkurat som han vil, og bli motatt med åpne armer. Noe som fører til at han vil miste enda mer respekt for deg og kanskje endatil forakte svakheten din.

- Hadde denne mannen elsket og respektert deg, hadde kanskje det ovenforstående vært verdt det.

 

Jeg er kanskje stygg her, men mener at det er hårreisende at han bare sender en melding om at han kommer i morgen. Som om det er en selvfølge at han da er velkommen. Og jeg synes det er ille at du lar barna dine vokse opp i et sånt hjem, under påskudd av at du elsker han. Ta heller en pause på et par måneder, så tenker jeg at du finner ut at avhengighet og å elske ikke er det samme.

 

Lykke til, uansett. Men tro du meg. Slipper du han i hus igjen i morgen, tar det ikke lang tid før han overbeviser deg om at også dette var din feil.

[snowcake]

Signerer Hengebuksvinet, jeg. Tenk deg veldig godt om!!! Og btw, hva har han drevet med i disse dagene? En sak er om du velger (du har et valg her! ) å leve i et destruktivt og for deg et selvutslettende forhold, men barna dine fortjener faktisk at du setter dem foran deg selv. Ta en pause, ikke la han komme hjem igjen med det første og se hva han da sier/gjør? Hvor viktig er du og ungene for han? (Stygt ja, men det virker jo virkelig ikke som han bryr seg om dere). Lykke til, men TENK DEG GODT OM.

[Anonym bruker]

En eneste dag varte det. Han kom fredag, var helt ydmyk og akkurat som en annen person. Ga meg komplimenter, kysset på meg, holdt på meg, sa han hadde savnet meg. Vi hadde en utrolig fin kveld til tross for tidligere ting.

Men i går klikket det igjen. Jeg vet ikke hva som utløste det, og han vil heller ikke svare, men det klikket ihvertfall helt for han, skjelte meg ut og tok hardt tak i meg, ødela alt i en mils omkrets og var bare helt gal.

Snakket såvidt med ham tidligere men når jeg prøvde å spørre hva som hadde skjedd, fikk jeg beskjed om at jeg var en psykopat og måtte bare dra til helvete og holde meg langt unna han.

 

Det føles som om livet mitt er over. Jeg har det helt forbanna jævlig og jeg skjønner ikke hvordan jeg noensinne skal klare å komme over denne følelsen. Det stikker dypt i hjertet mitt og jeg føler meg bare helt ødelagt, mislykket...føler meg ikke verdt en dritt og skjønner ikke hva jeg har her å gjøre.

 

HI.

[Anonym bruker]

Du er alt for god for han!!!!!!!

 

Skrift låsen og få han innlagt, siden han nå begynner å vise voldlige tendenser så kan det være at neste gang han tar all agresjonen på deg og ikke på inventaret..

 

Nå er svaret veldig klart! Kom deg unna så fort som f***, få han innlagt!!! Det er HAN som det er noe feil med og ikke deg, du er bare for snill og god. Dette er ikke kjærlighet!

Kanskje du er sammen med han fordi du trives de kveldene han er snill, men du kan IKKE leve på hans humør det kan heller ikke barna dine!

Gjør deg selv det beste du kan gjøre i livet ditt, skap deg et nytt et uten han! om et år vil du takke deg selv for at du faktisk har vært så sterk at du sa stopp i tide!

 

Du er sterkere enn du tror og du kan klare ALT du vil, men du må bare ta det første skritet. Det er også det vanskligste, men husk at det er bare et lite skritt av mange!

 

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke noenting. Alt føles bare helt forjævlig og grusomt. Sitter bare her og gråter og føler meg som det verste mennesket som noen gang har blitt født. Det må jo være noe galt med meg siden han syns det er helt greit å behandle meg på den måten.

 

Jeg hater dette her, det er det verste jeg noensinne har vært med på. Jeg føler meg så tom, så ødelagt.......jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føles som om jeg må kaste opp nå, er så kvalm og sliten og lei og knust. Hjelp meg...

 

HI.

[Anonym bruker]

Ta alle de kroppslige reaksjonene som kommer og bli sint!

Sint fordi han behandler deg sånn, sint fordi du finner deg i å bli behandlet sånn, sint fordi han tråkker på deg, sint fordi han er så usikker på seg selv at han må rakke ned på deg!

 

Med alt dette sinne så gjør du noe konstruktivt og kommer deg vidre i livet!

Legg en plan som ikke innebærer å løpe tilbake til han hver gang han vil det!

DU FORTJENNER BEDRE ENN DETTE!!!!

DU ER VERDT MYE MER ENN HAN!!

DU ER BEDRE ENN HAN!!

Gjennta det til deg selv til du vet det!!!

Hvis du ikke klarer å komme deg ut på egenhånd så snakk med familien din, venner, helsesøster, legen eller presten!!!

Kom deg vekk nå før det er for sent!!!

 

[Reveenka]

Lille venn - gjør som de andre over her sier - ta smerten ved å bryte forholdet nå, istedetfor å lide i et ukjent antall måneder eller år fremover.

Han elsker deg ikke - da ville han ALDRI behandlet deg slik, det må du bare innse. Vil behandle en du elsker på denne måten? Nei, tenkte meg det.

 

Steng ham ute, bytt lås, reis til familien din - hva som helst. Du kan ikke fortsette med dette, tenk på barna dine - hvordan vil de ha det i en slik familie?

 

Du vil ha det vondt ett år eller max halvannet, kanskje - og så er du ferdig med ham; det er helt sant, jeg lover!

Og da er du fri til å finne lykken med en som respekterer deg.

(Been there, done that.... desverre). Det vil skje!

 

 

Kvitt deg med ham, han kan ikke gi deg noe og du har ikke noe ansvar for hans liv og lykke.