Gå til innhold

«Du må gå til behandling»


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

52 minutes ago, Anonym bruker said:

Nei, vi søker beviselig ikke til det samme... 🙄 Å sørge for nærhet til en kjent person kontra å svi seg selv med sigaretter - det er ikke på noen som helst måte «det samme». 

Anonymkode: 1d63f...392

Ved overaktivering ser en vaktsomhet og skvettenhet, nervøsitet, uro og engstelse, angst og panikk, irritabilitet, sinne og aggressivitet, samt søvnvansker. Ved underaktivering ser en nedsatt reaksjon på omgivelsene, kroppslig nummenhet, følelsesmessig avflatning, passivitet, sløvhet og fjernhet.

Forklar meg hva som stemmer på deg og de andre du liksom er ekspert på. Ikke det samme?? 

Anonymkode: c4a0c...5f6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ved overaktivering ser en vaktsomhet og skvettenhet, nervøsitet, uro og engstelse, angst og panikk, irritabilitet, sinne og aggressivitet, samt søvnvansker. Ved underaktivering ser en nedsatt reaksjon på omgivelsene, kroppslig nummenhet, følelsesmessig avflatning, passivitet, sløvhet og fjernhet.

Forklar meg hva som stemmer på deg og de andre du liksom er ekspert på. Ikke det samme?? 

Anonymkode: c4a0c...5f6

Ok, venninna mi har alt dette: nervøsitet, uro og engstelse, angst og panikk, irritabilitet, aggressivitet, samt søvnvansker, nedsatt reaksjon på omgivelsene, kroppslig nummenhet, følelsesmessig avflatning, passivitet, sløvhet og fjernhet. Nesten hele boka, altså. Og hun kombinerer dem. F eks uro, engstelse, angst, passivitet og sløvhet samtidig. Hun kan sitte i sofaen uten å svare i annet enn enstavelsesord i flere timer i strekk, men likevel fortelle etterpå at hun var engstelig, urolig og redd mens hun satt der og virket helt frakoblet. Hun har også flashbacks og traumemareritt.
 

Broren min har angst og panikk, irritabilitet, sinne og aggressivitet, søvnvansker, følelsesmessig avflatning, og passivitet, som gir mer uro og angst fordi passiviteten får ham til å prokrastinere. Han har også en reaksjon som ligner fight or flight, som vanligvis ender med flight. Men hvis det ikke er mulig (f eks om bord i fly eller tog) kan den kanaliseres som aggresjon. Han har også andre ting som ikke er på denne lista. 

Selv har jeg søvnvansker og flashbacks, men også passivitet og sløvhet. Men jeg har også ting som ikke er nevnt her. 

Jeg er «liksom» ekspert på disse to fordi de velger å betro seg til meg og finner nytte i å verbalisere sine problemer til en som har litt erfaring. Selv om vi altså er traumatiserte av helt ulike erfaringer. 

(Glemte å nevne min eks, også traumeoffer, som jeg var samboer med i mange år. Hans symptomer lignet ikke mine, de heller.) 

Anonymkode: 1d63f...392

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutes ago, Anonym bruker said:

Ok, venninna mi har alt dette: nervøsitet, uro og engstelse, angst og panikk, irritabilitet, aggressivitet, samt søvnvansker, nedsatt reaksjon på omgivelsene, kroppslig nummenhet, følelsesmessig avflatning, passivitet, sløvhet og fjernhet. Nesten hele boka, altså. Og hun kombinerer dem. F eks uro, engstelse, angst, passivitet og sløvhet samtidig. Hun kan sitte i sofaen uten å svare i annet enn enstavelsesord i flere timer i strekk, men likevel fortelle etterpå at hun var engstelig, urolig og redd mens hun satt der og virket helt frakoblet. Hun har også flashbacks og traumemareritt.
 

Broren min har angst og panikk, irritabilitet, sinne og aggressivitet, søvnvansker, følelsesmessig avflatning, og passivitet, som gir mer uro og angst fordi passiviteten får ham til å prokrastinere. Han har også en reaksjon som ligner fight or flight, som vanligvis ender med flight. Men hvis det ikke er mulig (f eks om bord i fly eller tog) kan den kanaliseres som aggresjon. Han har også andre ting som ikke er på denne lista. 

Selv har jeg søvnvansker og flashbacks, men også passivitet og sløvhet. Men jeg har også ting som ikke er nevnt her. 

Jeg er «liksom» ekspert på disse to fordi de velger å betro seg til meg og finner nytte i å verbalisere sine problemer til en som har litt erfaring. Selv om vi altså er traumatiserte av helt ulike erfaringer. 

(Glemte å nevne min eks, også traumeoffer, som jeg var samboer med i mange år. Hans symptomer lignet ikke mine, de heller.) 

Anonymkode: 1d63f...392

hvis du hadde kunnet litt om dette hadde du visst du ikke skal leke ekspert og terapaut for venniner og søsken... poenget står fortsatt. du beskriver klassiske reaksjoner på traumer. over aktivering og under aktivering. noen har begge deler som du også beskriver her. vennina di feks har både over og under aktivering. 

du må også huske det broren og vennina di forteller deg er deres ord. 

sa ikke du at du var frisk også... du er ikke frisk hvis du fortsatt har ptsd og symptomer på traumene

Anonymkode: c4a0c...5f6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har gått til behandling fra jeg var 13 år. Behandling den gang og behandling nå er veldig forskjellig. Men funksjonell på hver sin måte. I de moderne metodene (i alle fall i min behandling nå de siste 3 år) har inneholdt samtaler med barna mine og øvrig familie som vil det. Det er tatt opp hvert halvår en vurdering om medisinering, samtaler med barn, samtaler med familie, samtaler med venner, og vurdering om man er suicidal, vurdering om man er ferdig behandlet eller ikke, og mye mer. Barna mine har det helt fint, de er vurdert av familieterapeuter og de er ikke påvirket av min sykdom. 
Jeg har aldri vært en dårlig forelder for barna mine. De trodde at det eldste barnet mitt var preget av min sykdom, men etter mange år med masing fra meg, kom hun inn på bup og fikk diagnose kraftig adhd. Men de første 10 årene av livet hennes fikk min sykdom skylden av terapeutene. Det måtte de trekke tilbake. 
Jeg ble meldt til barnevernet av en «venninne». Barnevernet kom inn, barnevernet så. Barnevernet skrev at jeg var en god forelder og at de ikke hadde noen bekymring for barna. 
Folk har brukt sykdommen min mot meg i årevis. Derfor nevner jeg ikke sykdommen min til noen. For så snart de vet at det finnes en diagnose der, så kan den brukes mot deg, og hva du sier blir irrelevant. Man blir automatisk en dårlig forelder, en dårlig venn og en dårlig kjæreste. Men jeg er jo ingen av delene

Anonymkode: da4ce...c63

Takk for svar. Jeg forstår at du har gått mye i behandling og fremdeles gjør det. Det er bra, for det viser at du tar ansvar for egen helse.

Du svarte imidlertid ikke på spørsmålene mine: "Hvordan greier du da i praksis å forholde deg til dine barns følelser, forstå deres følelser og takle dem godt nok? Hvordan lærer dine barn at det er ok å ha alle følelser hvis du aldri viser annet enn én følelse?"

Jeg ble også vurdert av ulike fagpersoner et par ganger i oppveksten, og deres konklusjon den gangen var at jeg hadde det helt fint. Som voksen sier fagpersoner at jeg ble traumatisert av min oppvekst med en syk mor. Som barn visste jeg akkurat hva jeg skulle si for å få alt til å fremstå som normalt og godt hjemme, og jeg påstod utad at jeg hadde det bra og alt var bra. Men jeg hadde jo ikke noe alternativ, i hvert fall ikke som jeg visste om. Det var ikke før jeg var nesten voksen at jeg forstod hvor ille ting faktisk hadde vært. Jeg ønsker ikke å gjøre deg usikker, for jeg ser at du har jobbet mye og fremdeles gjør det for å holde deg så frisk som mulig.

Du trenger heller ikke svare på de spørsmålene over her, men jeg håper du tenker gjennom dem og ev. tar det opp med terapeuten din, for som barn av en mor med slik diagnose (hun virker å ha mindre problemer enn du i ettertid), så vet jeg at selv om ting tilsynelatende kan virke som om det går bra med barna, så trenger det ikke å gjøre det. Barn er mestre i å overleve, mestre i å skjule. Spesielt når de lever med en person som selv skjuler så mye, da blir barna ofte gode på å lese hva andre forventer av dem, og dermed tilpasser væremåte og det de sier.

Men, jeg håper du har rett i at barna dine har det "helt fint". Ellers tror jeg nok det kan være lurt å ikke si for mye til for mange om diagnosen din, for det er mange fordommer ute og går, og så lenge du fortsetter å gå i behandling så har både du og, forhåpentligvis, ungene en sikkerhet der.

Anonymkode: 6ed08...5ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei, mine reaksjoner er ikke som dine selv når de trigges. Venninna mi har også den diagnosen, og hennes atferd er også ulik min og din. Det fins et utall måter å reagere på. 

Nei, jeg er ikke behandler «ned til et minimum». Jeg er frisk av både angst og depresjon.

Spørsmålet var om jeg hadde sett noen som kun hadde teoretisk erfaring om andres tristhet iverksette dette i samvær med f eks et barn som trengte adekvat trøst? Ja, det er vel nettopp det jeg har sett, og det funket ikke så supert. 

Anonymkode: 1d63f...392

Jeg støtter det du skriver i innlegget øverst og her fullt ut, med noe unntak av det siste du skriver.

Jeg har selv stått krisesituasjoner med barn og da klart å ivareta deres behov for trøst og omsorg så godt som jeg helst skulle ønske akkurat der og da, men jeg har etterpå snakket med barna, lyttet, forklart og trøstet. Midt i en krisesituasjon behøver en å rette oppmerksomheten dit den trengs mest i øyeblikket, feks på den som truer med vold, den alvorlig syke, i en viktig samtale på telefonen for å skaffe hjelp, eller på å selv få roet seg ned for å klare å trøste andre osv. 

 

Anonymkode: ff8e4...a0f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg støtter det du skriver i innlegget øverst og her fullt ut, med noe unntak av det siste du skriver.

Jeg har selv stått krisesituasjoner med barn og da klart å ivareta deres behov for trøst og omsorg så godt som jeg helst skulle ønske akkurat der og da, men jeg har etterpå snakket med barna, lyttet, forklart og trøstet. Midt i en krisesituasjon behøver en å rette oppmerksomheten dit den trengs mest i øyeblikket, feks på den som truer med vold, den alvorlig syke, i en viktig samtale på telefonen for å skaffe hjelp, eller på å selv få roet seg ned for å klare å trøste andre osv. 

 

Anonymkode: ff8e4...a0f

*ikke klart* skulle det stå

Anonymkode: ff8e4...a0f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Den generelle kunnskapen er at de som sliter med psykisk sykdom regnes som friske uten at det som plaget dem er borte. De fleste blir aldri helt friske, de blir bedre.

Anonymkode: da4ce...c63

Det stemmer virkelig ikke . Du fortolker all psykisk sykdom ut fra dine egne og andres egenerfaring med PTSD og tilhørende terapi, det gir ikke kunnskap, det gir navlebeskuing. 

Anonymkode: ff8e4...a0f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Jeg forstår at du har gått mye i behandling og fremdeles gjør det. Det er bra, for det viser at du tar ansvar for egen helse.

Du svarte imidlertid ikke på spørsmålene mine: "Hvordan greier du da i praksis å forholde deg til dine barns følelser, forstå deres følelser og takle dem godt nok? Hvordan lærer dine barn at det er ok å ha alle følelser hvis du aldri viser annet enn én følelse?"

Jeg ble også vurdert av ulike fagpersoner et par ganger i oppveksten, og deres konklusjon den gangen var at jeg hadde det helt fint. Som voksen sier fagpersoner at jeg ble traumatisert av min oppvekst med en syk mor. Som barn visste jeg akkurat hva jeg skulle si for å få alt til å fremstå som normalt og godt hjemme, og jeg påstod utad at jeg hadde det bra og alt var bra. Men jeg hadde jo ikke noe alternativ, i hvert fall ikke som jeg visste om. Det var ikke før jeg var nesten voksen at jeg forstod hvor ille ting faktisk hadde vært. Jeg ønsker ikke å gjøre deg usikker, for jeg ser at du har jobbet mye og fremdeles gjør det for å holde deg så frisk som mulig.

Du trenger heller ikke svare på de spørsmålene over her, men jeg håper du tenker gjennom dem og ev. tar det opp med terapeuten din, for som barn av en mor med slik diagnose (hun virker å ha mindre problemer enn du i ettertid), så vet jeg at selv om ting tilsynelatende kan virke som om det går bra med barna, så trenger det ikke å gjøre det. Barn er mestre i å overleve, mestre i å skjule. Spesielt når de lever med en person som selv skjuler så mye, da blir barna ofte gode på å lese hva andre forventer av dem, og dermed tilpasser væremåte og det de sier.

Men, jeg håper du har rett i at barna dine har det "helt fint". Ellers tror jeg nok det kan være lurt å ikke si for mye til for mange om diagnosen din, for det er mange fordommer ute og går, og så lenge du fortsetter å gå i behandling så har både du og, forhåpentligvis, ungene en sikkerhet der.

Anonymkode: 6ed08...5ef

Jeg forstår generelt at folk bli lei seg, sinte, ensomme, sure, glade osv. Jeg hadde de jo en gang. For mange år siden. Så har jeg lært meg at når barna er triste, trenger de kos og trøstende ord. Når de er sinte, så må vi finne årsaken til det og løse det. Når de er ensomme, så trenger de noe som gjør at de ikke føler seg ensomme. Sure barn kan være sure på rommet sitt. Jeg møter alltid barna på en god måte. De får selvsagt lov til å ha alle mulige følelser, og selv om jeg, for min del, ikke ser poenget med å være lei seg eller sint, eller hva det skulle være, så forstår jeg jo at det er jeg som ikke er normal, og at de er normale. Jeg er veldig flink til å snakke med barna om ting. Jeg kan si «når du ........, så blir xxx lei seg. Derfor kan du ikke gjøre det». Jeg møter barna på alle deres følelser fordi jeg vet at det er viktig. Jeg har fått mye hjelp til det å forstå følelser selv om jeg selv er så uheldig å mangle dem. Det finnes mange som kan noe om et tema uten å ha opplevd det selv. Feks psykologer. De har lest seg opp og lært seg hvordan forskjellige diagnoser fungerer. De har sett mennesker med forskjellige diagnoser, og dermed forstår de noe de ikke har opplevd selv. 

Anonymkode: da4ce...c63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det stemmer virkelig ikke . Du fortolker all psykisk sykdom ut fra dine egne og andres egenerfaring med PTSD og tilhørende terapi, det gir ikke kunnskap, det gir navlebeskuing. 

Anonymkode: ff8e4...a0f

Kan du vise til at jeg tar feil?

Anonymkode: da4ce...c63

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår generelt at folk bli lei seg, sinte, ensomme, sure, glade osv. Jeg hadde de jo en gang. For mange år siden. Så har jeg lært meg at når barna er triste, trenger de kos og trøstende ord. Når de er sinte, så må vi finne årsaken til det og løse det. Når de er ensomme, så trenger de noe som gjør at de ikke føler seg ensomme. Sure barn kan være sure på rommet sitt. Jeg møter alltid barna på en god måte. De får selvsagt lov til å ha alle mulige følelser, og selv om jeg, for min del, ikke ser poenget med å være lei seg eller sint, eller hva det skulle være, så forstår jeg jo at det er jeg som ikke er normal, og at de er normale. Jeg er veldig flink til å snakke med barna om ting. Jeg kan si «når du ........, så blir xxx lei seg. Derfor kan du ikke gjøre det». Jeg møter barna på alle deres følelser fordi jeg vet at det er viktig. Jeg har fått mye hjelp til det å forstå følelser selv om jeg selv er så uheldig å mangle dem. Det finnes mange som kan noe om et tema uten å ha opplevd det selv. Feks psykologer. De har lest seg opp og lært seg hvordan forskjellige diagnoser fungerer. De har sett mennesker med forskjellige diagnoser, og dermed forstår de noe de ikke har opplevd selv. 

Anonymkode: da4ce...c63

Takk for svar igjen. Forstår at dette er noe du har jobbet bevisst med, og det er bra :)

Anonymkode: 6ed08...5ef

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 18.10.2020 den 15.28, Anonym bruker skrev:

Men i det livet der er det jo komplett uansvarlig å pådra seg barn, så jeg håper du ikke har barn som faktisk bor med deg.

Anonymkode: 04062...eb5

Dette er jo helt uvitende å si.

Jeg har en venninne med pstd. Hun har 2 barn, de lider ingen nød verken fysisk eller psykisk pga hennes psykiske diagnose. 

Anonymkode: 0a162...d2a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

hvis du hadde kunnet litt om dette hadde du visst du ikke skal leke ekspert og terapaut for venniner og søsken... poenget står fortsatt. du beskriver klassiske reaksjoner på traumer. over aktivering og under aktivering. noen har begge deler som du også beskriver her. vennina di feks har både over og under aktivering. 

du må også huske det broren og vennina di forteller deg er deres ord. 

sa ikke du at du var frisk også... du er ikke frisk hvis du fortsatt har ptsd og symptomer på traumene

Anonymkode: c4a0c...5f6

Leker ikke ekspert eller «terapaut». De har selv tatt initiativet fordi de trenger et sted å ventilere ut. Jeg lytter. 

Min venninne og min bror er så tilgjengelige for meg at jeg i tillegg kan observere dem. For øvrig har ikke alle verdens psykiatere noe mer å gå ut fra de heller: deres hovedverktøy er samtalen, og de må gå ut fra at pasienten forteller det hun/han vil ha fram. I tillegg til atferden og spontane reaksjoner ellers, så er det ikke mer å hente for verken proffene eller meg. Jeg kan selvsagt ta høyde for at begge lyver og bløffer meg full, men det ser jeg på som en merkelig antakelse. At de sier «jeg føler uro» hvis de egentlig føler ro er jo mulig, men lite sannsynlig. HI i denne tråden, og alle andre som har skrevet her, kan jo også lyve. Men dersom vi ikke kan anta at noe som helst er sant, så er det meningsløst å snakke sammen.

Jeg ble frisk av generalisert angst og depresjoner i 2003/2004. Ble utsatt for en ny hendelse 10 år etter som har gitt meg posttraumatisk lidelse. Den ligner ikke på verken angst eller depresjon, men har gitt andre symptomer. 

Anonymkode: 1d63f...392

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan du vise til at jeg tar feil?

Anonymkode: da4ce...c63

Hele tråden her utgår jo fra at alle andre er kunnskapsløse og at alle lidelser ligner din. Mens folk som svarer i tråden forteller at de ikke har det som deg, selv om de har erfaringer og diagnoser som ligner dine.

På seg selv kjenner man ingen andre.

Anonymkode: 1d63f...392

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

eller på å selv få roet seg ned for å klare å trøste andre osv. 

 

Anonymkode: ff8e4...a0f

Det er vel akkurat dette som går automatisk hos dem som ikke har en så alvorlig lidelse - de trenger ikke først starte med «self-care» før de ivaretar evt. barn. Det går på ren automatikk. Selv var jeg rene roboten i den forstand, slo over i et helt eget gear når noe dramatisk skjedde. Har fått unger på legevakt, slukket branner og taklet andre kriser uten så mye som en skjelving i leppa helt til jeg selv fikk PTSD. Nå har jeg ikke den refleksen lenger - eller, det vet jeg ikke, for jeg unngår å ha eneansvar i situasjoner der kriser kan oppstå.

Anonymkode: 1d63f...392

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Som barn visste jeg akkurat hva jeg skulle si for å få alt til å fremstå som normalt og godt hjemme, og jeg påstod utad at jeg hadde det bra og alt var bra. Men jeg hadde jo ikke noe alternativ, i hvert fall ikke som jeg visste om. Det var ikke før jeg var nesten voksen at jeg forstod hvor ille ting faktisk hadde vært.

Dette er nok tilfelle i MANGE hjem.

Anonymkode: 1d63f...392

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I flere år har jeg jobbet med barn som har vært utsatt for foreldre som ikke har alt på stell. Erfaringen min er at disse foreldrene, akkurat som som du, forklarer og argumenterer svært godt for seg selv. Ofte finner de behandlere som lar seg rundsnakkes slik at den egentlige essensen ikke kommer frem. 
 

Det at du beskriver følelser, men ikke klarer å kjenne på de og forstå forteller at du ikke evner å sette deg mentalt inn i andres situasjoner og dermed vil ikke mestre alle situasjoner dine barn kommer opp i. Ei jente jeg kjente for omtrent 15 år siden sa: «Jeg er født sånn, jeg kan ikke forandre meg». Hun var 6 år. 
 

Du er voksen og skriver at du ikke kan bli bedre/forandre deg. Vel, dette vil dine barn lære av og det setter seg i ryggmargen. 
 

Traumer har som du sier to overordnede «grupper», men utfallet av dette vil likevel være like forskjellig som ekorn og elefant. Reaksjonsmønstre og indre kaos vil sjelden kunne komme til uttrykk likt hos andre med lignende traumer. 
 

Jeg håper du fortsetter i terapi og at barna dine klarer seg bra. 

Anonymkode: 8ccf9...044

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er vel akkurat dette som går automatisk hos dem som ikke har en så alvorlig lidelse - de trenger ikke først starte med «self-care» før de ivaretar evt. barn. Det går på ren automatikk. Selv var jeg rene roboten i den forstand, slo over i et helt eget gear når noe dramatisk skjedde. Har fått unger på legevakt, slukket branner og taklet andre kriser uten så mye som en skjelving i leppa helt til jeg selv fikk PTSD. Nå har jeg ikke den refleksen lenger - eller, det vet jeg ikke, for jeg unngår å ha eneansvar i situasjoner der kriser kan oppstå.

Anonymkode: 1d63f...392

Du er en aleneforelder som går ut fra at du kan styre verden slik at kriser ikke oppstår når du er alene? Jøss.

Anonymkode: 04062...eb5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du er en aleneforelder som går ut fra at du kan styre verden slik at kriser ikke oppstår når du er alene? Jøss.

Anonymkode: 04062...eb5

Nei. Du bommer over hele fjøla.

Men jeg har skiftet jobb for å slippe å ha ansvar for sårbare individer i krise. 

Anonymkode: 1d63f...392

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Traumer har som du sier to overordnede «grupper», men utfallet av dette vil likevel være like forskjellig som ekorn og elefant. Reaksjonsmønstre og indre kaos vil sjelden kunne komme til uttrykk likt hos andre med lignende traumer. 

Du må ikke tro du kan lære HI noe om traumer.

Anonymkode: 1d63f...392

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 20.10.2020 den 9.13, Anonym bruker skrev:

Ja, her er det visst mye klaging over «kunnskapsnivået» fordi HI mener at det bare er hun selv i hele verden som har kunnskap... men det er vel sånn at hver enkelt er ekspert på seg selv. Såpass får vi gi henne, på sitt eget tilfelle har hun mest kunnskap i verden! 

Anonymkode: 1d63f...392

Sant nok. Problemet er at hun ikke holder seg til å uttale seg om det.

Anonymkode: ff8e4...a0f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 20.10.2020 den 17.33, Anonym bruker skrev:

Kan du vise til at jeg tar feil?

Anonymkode: da4ce...c63

Kan du vise at du har belegg for din påstand? Ikke det nei.

Anbefaler deg å lese litt faglitteratur og forskning.

Anonymkode: ff8e4...a0f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 20.10.2020 den 22.24, Anonym bruker skrev:

Det er vel akkurat dette som går automatisk hos dem som ikke har en så alvorlig lidelse - de trenger ikke først starte med «self-care» før de ivaretar evt. barn. Det går på ren automatikk. Selv var jeg rene roboten i den forstand, slo over i et helt eget gear når noe dramatisk skjedde. Har fått unger på legevakt, slukket branner og taklet andre kriser uten så mye som en skjelving i leppa helt til jeg selv fikk PTSD. Nå har jeg ikke den refleksen lenger - eller, det vet jeg ikke, for jeg unngår å ha eneansvar i situasjoner der kriser kan oppstå.

Anonymkode: 1d63f...392

Hos alle mennesker pumper adrenalinet for fullt i en slik situasjon, skjerper sansene og handlekraften. Etterpå kommer det en reaksjon, det er normalen også hos psykisk friske mennesker.

Anonymkode: ff8e4...a0f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du er en aleneforelder som går ut fra at du kan styre verden slik at kriser ikke oppstår når du er alene? Jøss.

Anonymkode: 04062...eb5

Siden hun hsr mulighet til å unngå eneansvar i situasjoner der kriser kan oppstå, så burde det vel være enkelt å slutte seg til at hun ikke er en aleneforelder?

Anonymkode: ff8e4...a0f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hos alle mennesker pumper adrenalinet for fullt i en slik situasjon, skjerper sansene og handlekraften. Etterpå kommer det en reaksjon, det er normalen også hos psykisk friske mennesker.

Anonymkode: ff8e4...a0f

"Normalen" er så mangt.

Anonymkode: 1d63f...392

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Siden hun hsr mulighet til å unngå eneansvar i situasjoner der kriser kan oppstå, så burde det vel være enkelt å slutte seg til at hun ikke er en aleneforelder?

Anonymkode: ff8e4...a0f

Fra hovedinnlegget:

"Jeg sliter med å forholde meg til mennesker, og ønsker minst mulig kontakt med mennesker. Jeg ønsker også vennskap, men jeg forstår ikke venners følelser og takler ikke det faktum at de har følelser. For jeg har ikke det. Derfor velger jeg å ikke ha nært forhold til noen. Jeg har aldri vært forelsket. Jeg har aldri følt hjertet slå et ekstra slag, og jeg synes sex er en tragedie. Likevel har jeg fått barn. Men det betyr ikke at jeg setter pris på sex. ...Jeg vil ikke forholde meg til menn." Altså ser du noen plass for en partner i dette? (Nå burde det ikke vært barn i dette heller, VIRKELIG ikke, for dette er et veldig, veldig sykt og dypt dysfunksjonelt menneske.)

Anonymkode: 04062...eb5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...