«Du må gå til behandling»

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, de har det helt fint

Anonymkode: da4ce...c63

Jeg har ikke svart tidligere i tråden, og nå spør jeg fordi jeg oppriktig lurer.

Du skriver selv at du ikke forstår andres følelser og at du ikke takler å forholde deg til andres følelser. Hvordan greier du da i praksis å forholde deg til dine barns følelser, forstå deres følelser og takle dem godt nok? Hvordan lærer dine barn at det er ok å ha alle følelser hvis du aldri viser annet enn én følelse? Hvordan kan du være så sikker på at barna dine faktisk har det "helt fint"?

Jeg er oppvokst med en mor som nok har gjennomgått mye av det samme som det du har, men hun gikk ikke i behandling før som godt voksen, etter jeg var flyttet ut. Hennes sykdom har helt tydelig preget meg, men det forstod aldri min mor da jeg vokste opp, og hun forstår fremdeles ikke det, selv etter mye behandling. I hennes øyne har hun alltid vært en god mor. Det har hun også vært på noen måter, men på andre måter, som hun ikke selv hverken forstår eller vil prøve å forstå, så har hun traumatisert meg, kun ved sine reaksjonsmønstre overfor meg og hennes begrensninger og krav til de rundt seg. Jeg har selv måttet gå i terapi for å bearbeide det oppveksten med min mor har gjort mot meg. Ingen fanget opp i min oppvekst hva jeg levde med.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere deg, jeg lurer oppriktig, for min erfaring er at innsikten i hvor stor grad egen sykdom påvirker barna ikke alltid er den beste i slike tilfeller. Så når du skriver at de rundt deg må tilpasse seg deg, og at du ikke forstår eller takler andres følelser, da har jeg vanskelig for å forstå hvordan du sikrer at dine barns følelser blir møtt på en god nok måte, derfor spør jeg. Og kanskje også for å bevisstgjøre at det kan være noe som stadig må være et tema også i behandlingen din og/eller med de du har rundt deg som ev. støtter deg og barna.

Ellers støtter jeg det d1a over her skriver, ikke gi opp troen på at du kan blir symptomfri etterhvert og kunne leve tilnærmet normalt. Min mor gikk i flere år i behandling uten særlig effekt, men fant etterhvert en annen terapeut som har hjulpet henne enormt. Som d1a skriver, det finnes ulike behandlinger og det gjøres stadig fremskritt i behandlinger også.

Anonymkode: 6ed08...5ef

[Anonym bruker]

Jeg har kompleks ptsd etter traumer fra barne- og ungdomsårene og jeg kjenner meg godt igjen i det hi skriver. Jeg blir litt matt når noen her inne skal mene så mye om noe de ikke har peiling på. Jeg har også barn, og selv om jeg sliter med følelser, så sliter ikke barnet. Selv om jeg ikke kjenner følelser på samme måte som "alle andre", klarer jeg fint å oppdra barnet. Det er mye jeg måtte lære underveis, jeg handler ofte ut ifra logikk og ikke følelser, men ungen min er glad og fornøyd, vi klemmer og vi snakker om følelser. Hun er nå 14 år, og selv om jeg ikke alltid vet hva jeg driver på med, er hun harmonisk, har masse empati og sympati, hun snakker og viser følelser osv. Man kan fint oppdra barn selv om man ikke er innenfor normalen så lenge man tar grep og ansvar, og det er helt hinsides å lese enkelte av svarene her i tråden. Men det er typisk dib, tråkk på den som lager tråden👏👏

Anonymkode: d33b1...bd5

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har kompleks ptsd etter traumer fra barne- og ungdomsårene og jeg kjenner meg godt igjen i det hi skriver. Jeg blir litt matt når noen her inne skal mene så mye om noe de ikke har peiling på. Jeg har også barn, og selv om jeg sliter med følelser, så sliter ikke barnet. Selv om jeg ikke kjenner følelser på samme måte som "alle andre", klarer jeg fint å oppdra barnet. Det er mye jeg måtte lære underveis, jeg handler ofte ut ifra logikk og ikke følelser, men ungen min er glad og fornøyd, vi klemmer og vi snakker om følelser. Hun er nå 14 år, og selv om jeg ikke alltid vet hva jeg driver på med, er hun harmonisk, har masse empati og sympati, hun snakker og viser følelser osv. Man kan fint oppdra barn selv om man ikke er innenfor normalen så lenge man tar grep og ansvar, og det er helt hinsides å lese enkelte av svarene her i tråden. Men det er typisk dib, tråkk på den som lager tråden👏👏

Anonymkode: d33b1...bd5

Nå er det neppe noe du har perspektiv nok til å se selv.

Anonymkode: 04062...eb5

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Nå er det neppe noe du har perspektiv nok til å se selv.

Anonymkode: 04062...eb5

Hva baserer du det på?

Anonymkode: d33b1...bd5

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har kompleks ptsd etter traumer fra barne- og ungdomsårene og jeg kjenner meg godt igjen i det hi skriver. Jeg blir litt matt når noen her inne skal mene så mye om noe de ikke har peiling på. Jeg har også barn, og selv om jeg sliter med følelser, så sliter ikke barnet. Selv om jeg ikke kjenner følelser på samme måte som "alle andre", klarer jeg fint å oppdra barnet. Det er mye jeg måtte lære underveis, jeg handler ofte ut ifra logikk og ikke følelser, men ungen min er glad og fornøyd, vi klemmer og vi snakker om følelser. Hun er nå 14 år, og selv om jeg ikke alltid vet hva jeg driver på med, er hun harmonisk, har masse empati og sympati, hun snakker og viser følelser osv. Man kan fint oppdra barn selv om man ikke er innenfor normalen så lenge man tar grep og ansvar, og det er helt hinsides å lese enkelte av svarene her i tråden. Men det er typisk dib, tråkk på den som lager tråden👏👏

Anonymkode: d33b1...bd5

Hvorfor tror du at du er den eneste som vet hva det er snakk om? Flere her har vært utsatt for traumer og overgrep i barndom og ungdom. Flere her har blitt diagnostisert med posttraumatisk lidelse. Jeg er selv blant dem. Men å stille kritiske spørsmål er ikke det samme som å «tråkke» på noen? 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Traumer oppleves ganske likt ja. Handlingsmønsteret et ganske likt. Det er forsket på hvordan man reagerer i situasjoner, og reaksjonene er ganske like. Uavhengig av hva traumet er.

Anonymkode: da4ce...c63

Dette er feil. Traumets art og personens resiliens og hundre andre faktorer spiller inn. F eks har misbruk og voldtekter skadet meg, men ikke gjort meg følelsesløs (som du) og heller ikke gitt meg en generell frykt for menn (som din) og ikke går jeg og er konstant på vakt heller. Jeg har ingen irrasjonell frykt for å bli voldtatt i en heis i et offentlig bygg, selv om jeg har opplevd gjentatte overgrep fra jeg var 7 til 15 år. Traumet er der, men det er ulikt ditt. 

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Depresjoner og angst finnes det god behandling for. Men de fleste blir bedre, ikke friske. De kan falle tilbake. 
Medisiner gjør en ikke frisk. Hva skjer når de slutter å ta medisinen? Er sykdommen borte da? 

Jeg vet ikke hvordan andre sykdommer fungerer i hodet til folk, derfor bruker jeg egen diagnose. 

Psykisk sykdom handler om å bli så frisk det er mulig å bli, og så bruke verktøyene man har fått videre

Anonymkode: da4ce...c63

Feil, jeg har hatt både depresjoner og angst. Begge deler er borte nå. Kjenner også mange som har hatt en av delene eller begge, men som ikke har plager mer nå.

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan vet du det? Har du sett dette i praksis? 

Anonymkode: da4ce...c63

Ja, jeg har sett voksne som er så lite fintfølende i relasjon til barn, fordi de har mer enn nok med seg selv, at de ikke klarer å gi den trøst eller annen emosjonell støtte barnet trenger. Det er vanligere enn man skulle tro.

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

På 18.10.2020 den 14.48, Anonym bruker skrev:

Mange sliter psykisk, og det kan virke som at de som ikke gjør det ikke helt forstår hva det å få behandling innebærer. Det kan virke som at de tror at om folk bare får behandling, så blir man magisk psykisk frisk. Psykiske lidelser er ofte kroniske, og behandling hjelper en til å leve med den lidelsen man har, og å forstå den lidelsen man har. Den gjør en ikke frisk. Det er ikke som antibiotika. Forklarer man dette, så har man så klart ikke fått den rette behandlingen. Men det har de aller fleste fått. Men de aller fleste som sliter psykisk har, som de friske, en forventning- å bli frisk. 

Jeg har PTSD- kompleks type. Hvis du ikke vet hva dette er, så er det i korte trekk et eller flere traume(r) som har skjedd i barndommen som igjen fører til blant annet tilknytningsproblemer. Les her https://www.ptsdnor.no/hva-er-kompleks-ptsd/ før du uttaler deg videre om denne diagnosen.

I barndommen ble jeg altså utsatt for traumer. Jeg sliter med å forholde meg til mennesker, og ønsker minst mulig kontakt med mennesker. Jeg ønsker også vennskap, men jeg forstår ikke venners følelser og takler ikke det faktum at de har følelser. For jeg har ikke det. Derfor velger jeg å ikke ha nært forhold til noen. Jeg har aldri vært forelsket. Jeg har aldri følt hjertet slå et ekstra slag, og jeg synes sex er en tragedie. Likevel har jeg fått barn. Men det betyr ikke at jeg setter pris på sex. 
Jeg mener at mitt underliv er mitt. Jeg tar ingen gynekologiske undersøkelser, og jeg tar ikke av meg klærne for legen når han/hun skal lytte. Jeg vil ikke forholde meg til menn, og jeg sitter alltid nær utgangen av et rom i tilfelle jeg må flykte. Likevel har jeg fått barn. 
Jeg har en humørtype. Glad. Jeg gråter ikke når noen dør, jeg gråter ikke av smerte, jeg skriker ikke eller sier «au» en gang når jeg får vondt. Jeg har født hele tre barn, uten smertelindring og uten å si et ord om smerte. Men det var vondt.

Jeg har gått i terapi i årevis. Av og på. Nå har jeg gått ukentlig (hvis man trekker ut tiden med nedstenging) i 3 år. Den beste behandlingen har vært aksept. Jeg aksepterer at jeg er sånn jeg er, jeg må gjøre disse tingene. For det handler om å føle seg trygg. Jeg blir ALDRI frisk. Jeg må bare lære meg å leve med det som har skjedd, gjøre det litt mindre traumatisk. Mer enn det kan ikke noen psykolog hjelpe meg. Alle rundt meg må også lære seg å leve med det om de ønsker at jeg skal være der. Og de fleste gjør det. Men jeg blir aldri frisk. Jeg vil alltid være på vakt, og jeg vil alltid velge trappen i stedet for heisen om det er en mann i heisen. Jeg vil alltid være livredd og nesten se livet mitt passere  i revy i det jeg går opp trappen for det KAN komme en mann der også, så jeg planlegger en flukt hele tiden. Jeg har lært at det er helt ok. Jeg skal ikke lære meg å elske menn, eller akseptere menn. Jeg skal lære meg å se at jeg er som jeg er, og det er ikke min feil at jeg er blitt slik. Jeg må jobbe med meg selv hver dag, hvert sekund, med eller uten en terapaut som veileder meg. Jeg har gjenopplevd mitt største mareritt tusen ganger, minst, i terapien. Jeg vet at jeg aldri blir frisk.

Men alle andre. Spesielt de som vet for lite og kan for lite (men ofte tror de kan). De tror ofte at å gå i terapi skal gjøre en frisk. Det gjør det altså ikke. Noen ganger-ja, men for det meste nei. Det er en måte å se seg selv i et nytt lys, kanskje klarer jeg en dag å finne en mann jeg kan bli forelsket i, men det er helt ok å ikke gjøre det også. Jeg har i lang tid datet gifte menn. Nettopp fordi den tilknytningen jeg ikke ønsker er mest tilstede der. Så snart de vil være intime, så trekker jeg meg. Jeg kommer, ikke med gifte menn og ikke med single menn eller menn i forhold, lenger enn datingen.
 

Så, med all denne teksten som kan virke tåpelig eller «det er ikke sånn for alle». Så tenker jeg- dere som aldri har slitt med noe psykisk selv og mener dere vet så mye om terapi: hvorfor tror dere at dere vet svaret selv om det er feil svar? Og hvorfor forsøke å overbevise de som sliter om at de tar feil?

Anonymkode: da4ce...c63

Det er stor forskjell på psykiske lidelser, både når det gjelder symptomer, prognoser og behandlingsformer. Mange vil som du sier måtte belage seg på å leve med det, men i det minste få det noe bedre og få verktøy de kan bruke når de har behov for det med rett behandling. Svært mange vil også oppleve å få feks sterk depresjon eller angst i en periode i livet og bli helt friske av dette.

Anonymkode: ff8e4...a0f

[Anonym bruker]

På 18.10.2020 den 19.19, Anonym bruker skrev:

Antakelig fordi du ikke har nok kunnskap til å uttale deg

Anonymkode: da4ce...c63

Du har en arroganse som er ganske utrolig tatt i betraktning at den kun baserer seg på dine egne opplevelser. Hun du svarer har helt rett i at behandlere ikke alltid er flinke nok til å melde fra. 

Anonymkode: ff8e4...a0f

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er feil. Traumets art og personens resiliens og hundre andre faktorer spiller inn. F eks har misbruk og voldtekter skadet meg, men ikke gjort meg følelsesløs (som du) og heller ikke gitt meg en generell frykt for menn (som din) og ikke går jeg og er konstant på vakt heller. Jeg har ingen irrasjonell frykt for å bli voldtatt i en heis i et offentlig bygg, selv om jeg har opplevd gjentatte overgrep fra jeg var 7 til 15 år. Traumet er der, men det er ulikt ditt. 

Feil, jeg har hatt både depresjoner og angst. Begge deler er borte nå. Kjenner også mange som har hatt en av delene eller begge, men som ikke har plager mer nå.

Ja, jeg har sett voksne som er så lite fintfølende i relasjon til barn, fordi de har mer enn nok med seg selv, at de ikke klarer å gi den trøst eller annen emosjonell støtte barnet trenger. Det er vanligere enn man skulle tro.

Anonymkode: 1d63f...392

Jeg snakker ikke om hvordan traumet har formet en som person, men hvordan handlingsmønstrene er. Noen overaktiveres, noen underaktiveres, noen har stort toeransevindu, noen har små. Men når ptsd trigges, så er handlingene like.

Det er ingenting feil i at depresjoner og angst kan behandles ned til et minimum. 

Jeg har ikke mer enn nok med meg selv. Dessuten var spørsmålet mitt om hun hadde sett noen bruke det de har lært om følelser brukes i praksis. Har du sett dette?

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du har en arroganse som er ganske utrolig tatt i betraktning at den kun baserer seg på dine egne opplevelser. Hun du svarer har helt rett i at behandlere ikke alltid er flinke nok til å melde fra. 

Anonymkode: ff8e4...a0f

Den baseres på mer enn egne opplevelser. Det baseres på hva mange andre jeg har gått i terapi sammen med også opplever

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke svart tidligere i tråden, og nå spør jeg fordi jeg oppriktig lurer.

Du skriver selv at du ikke forstår andres følelser og at du ikke takler å forholde deg til andres følelser. Hvordan greier du da i praksis å forholde deg til dine barns følelser, forstå deres følelser og takle dem godt nok? Hvordan lærer dine barn at det er ok å ha alle følelser hvis du aldri viser annet enn én følelse? Hvordan kan du være så sikker på at barna dine faktisk har det "helt fint"?

Jeg er oppvokst med en mor som nok har gjennomgått mye av det samme som det du har, men hun gikk ikke i behandling før som godt voksen, etter jeg var flyttet ut. Hennes sykdom har helt tydelig preget meg, men det forstod aldri min mor da jeg vokste opp, og hun forstår fremdeles ikke det, selv etter mye behandling. I hennes øyne har hun alltid vært en god mor. Det har hun også vært på noen måter, men på andre måter, som hun ikke selv hverken forstår eller vil prøve å forstå, så har hun traumatisert meg, kun ved sine reaksjonsmønstre overfor meg og hennes begrensninger og krav til de rundt seg. Jeg har selv måttet gå i terapi for å bearbeide det oppveksten med min mor har gjort mot meg. Ingen fanget opp i min oppvekst hva jeg levde med.

Jeg skriver ikke dette for å kritisere deg, jeg lurer oppriktig, for min erfaring er at innsikten i hvor stor grad egen sykdom påvirker barna ikke alltid er den beste i slike tilfeller. Så når du skriver at de rundt deg må tilpasse seg deg, og at du ikke forstår eller takler andres følelser, da har jeg vanskelig for å forstå hvordan du sikrer at dine barns følelser blir møtt på en god nok måte, derfor spør jeg. Og kanskje også for å bevisstgjøre at det kan være noe som stadig må være et tema også i behandlingen din og/eller med de du har rundt deg som ev. støtter deg og barna.

Ellers støtter jeg det d1a over her skriver, ikke gi opp troen på at du kan blir symptomfri etterhvert og kunne leve tilnærmet normalt. Min mor gikk i flere år i behandling uten særlig effekt, men fant etterhvert en annen terapeut som har hjulpet henne enormt. Som d1a skriver, det finnes ulike behandlinger og det gjøres stadig fremskritt i behandlinger også.

Anonymkode: 6ed08...5ef

Jeg har gått til behandling fra jeg var 13 år. Behandling den gang og behandling nå er veldig forskjellig. Men funksjonell på hver sin måte. I de moderne metodene (i alle fall i min behandling nå de siste 3 år) har inneholdt samtaler med barna mine og øvrig familie som vil det. Det er tatt opp hvert halvår en vurdering om medisinering, samtaler med barn, samtaler med familie, samtaler med venner, og vurdering om man er suicidal, vurdering om man er ferdig behandlet eller ikke, og mye mer. Barna mine har det helt fint, de er vurdert av familieterapeuter og de er ikke påvirket av min sykdom. 
Jeg har aldri vært en dårlig forelder for barna mine. De trodde at det eldste barnet mitt var preget av min sykdom, men etter mange år med masing fra meg, kom hun inn på bup og fikk diagnose kraftig adhd. Men de første 10 årene av livet hennes fikk min sykdom skylden av terapeutene. Det måtte de trekke tilbake. 
Jeg ble meldt til barnevernet av en «venninne». Barnevernet kom inn, barnevernet så. Barnevernet skrev at jeg var en god forelder og at de ikke hadde noen bekymring for barna. 
Folk har brukt sykdommen min mot meg i årevis. Derfor nevner jeg ikke sykdommen min til noen. For så snart de vet at det finnes en diagnose der, så kan den brukes mot deg, og hva du sier blir irrelevant. Man blir automatisk en dårlig forelder, en dårlig venn og en dårlig kjæreste. Men jeg er jo ingen av delene

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har gått til behandling fra jeg var 13 år. Behandling den gang og behandling nå er veldig forskjellig. Men funksjonell på hver sin måte. I de moderne metodene (i alle fall i min behandling nå de siste 3 år) har inneholdt samtaler med barna mine og øvrig familie som vil det. Det er tatt opp hvert halvår en vurdering om medisinering, samtaler med barn, samtaler med familie, samtaler med venner, og vurdering om man er suicidal, vurdering om man er ferdig behandlet eller ikke, og mye mer. Barna mine har det helt fint, de er vurdert av familieterapeuter og de er ikke påvirket av min sykdom. 
Jeg har aldri vært en dårlig forelder for barna mine. De trodde at det eldste barnet mitt var preget av min sykdom, men etter mange år med masing fra meg, kom hun inn på bup og fikk diagnose kraftig adhd. Men de første 10 årene av livet hennes fikk min sykdom skylden av terapeutene. Det måtte de trekke tilbake. 
Jeg ble meldt til barnevernet av en «venninne». Barnevernet kom inn, barnevernet så. Barnevernet skrev at jeg var en god forelder og at de ikke hadde noen bekymring for barna. 
Folk har brukt sykdommen min mot meg i årevis. Derfor nevner jeg ikke sykdommen min til noen. For så snart de vet at det finnes en diagnose der, så kan den brukes mot deg, og hva du sier blir irrelevant. Man blir automatisk en dårlig forelder, en dårlig venn og en dårlig kjæreste. Men jeg er jo ingen av delene

Anonymkode: da4ce...c63

Altså, nå må du virkelig gi deg. En halvårlig vurdering av mors suicidalitet er altså ikke noe som det er normalt for barn å vokse opp med. Heller ikke vedvarende deltakelse i mors terapi. At mor er familiens store prosjekt er ikke sunt for noen, minst av alt ungene.

Anonymkode: 04062...eb5

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Altså, nå må du virkelig gi deg. En halvårlig vurdering av mors suicidalitet er altså ikke noe som det er normalt for barn å vokse opp med. Heller ikke vedvarende deltakelse i mors terapi. At mor er familiens store prosjekt er ikke sunt for noen, minst av alt ungene.

Anonymkode: 04062...eb5

Det er en vurdering som gjøres halvårlig og den er ganske standard. Mitt nivå av suicidalitet har alltid vært 0. Jeg har aldri vært suicidal. Barna VURDERES  om de skal delta. De har deltatt på samtale 2 ganger. Den eldste begge gangene, de yngste en gang. Her leser du virkelig det du vil lese. Men det er ikke uvanlig.

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg snakker ikke om hvordan traumet har formet en som person, men hvordan handlingsmønstrene er. Noen overaktiveres, noen underaktiveres, noen har stort toeransevindu, noen har små. Men når ptsd trigges, så er handlingene like.

Det er ingenting feil i at depresjoner og angst kan behandles ned til et minimum. 

Jeg har ikke mer enn nok med meg selv. Dessuten var spørsmålet mitt om hun hadde sett noen bruke det de har lært om følelser brukes i praksis. Har du sett dette?

Anonymkode: da4ce...c63

Nei, mine reaksjoner er ikke som dine selv når de trigges. Venninna mi har også den diagnosen, og hennes atferd er også ulik min og din. Det fins et utall måter å reagere på. 

Nei, jeg er ikke behandler «ned til et minimum». Jeg er frisk av både angst og depresjon.

Spørsmålet var om jeg hadde sett noen som kun hadde teoretisk erfaring om andres tristhet iverksette dette i samvær med f eks et barn som trengte adekvat trøst? Ja, det er vel nettopp det jeg har sett, og det funket ikke så supert. 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du har en arroganse som er ganske utrolig tatt i betraktning at den kun baserer seg på dine egne opplevelser. Hun du svarer har helt rett i at behandlere ikke alltid er flinke nok til å melde fra. 

Anonymkode: ff8e4...a0f

Ja, her er det visst mye klaging over «kunnskapsnivået» fordi HI mener at det bare er hun selv i hele verden som har kunnskap... men det er vel sånn at hver enkelt er ekspert på seg selv. Såpass får vi gi henne, på sitt eget tilfelle har hun mest kunnskap i verden! 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, mine reaksjoner er ikke som dine selv når de trigges. Venninna mi har også den diagnosen, og hennes atferd er også ulik min og din. Det fins et utall måter å reagere på. 

Nei, jeg er ikke behandler «ned til et minimum». Jeg er frisk av både angst og depresjon.

Spørsmålet var om jeg hadde sett noen som kun hadde teoretisk erfaring om andres tristhet iverksette dette i samvær med f eks et barn som trengte adekvat trøst? Ja, det er vel nettopp det jeg har sett, og det funket ikke så supert. 

Anonymkode: 1d63f...392

Jeg har ikke skrevet noe om hvordan min reaksjon er når det trigges. Traumer behandles ganske likt. Og reaksjonsmønsteret er rimelig likt. Boken «tilbake til nåtid» er en bok om traumer og den beskriver også at reaksjonsmønsteret med overaktiverkng eller underaktivering er rimelig likt. Forskjellen er ofte hvor fort man kommer seg tilbake til toleransevinduet man har og hvor stort det er. 
 

At du er helt frisk, betyr ikke at det gjelder flertallet. 
 

Jeg klarer det fint selv om det ikke fungerer for alle. Mange klarer det faktisk helt fint. 
 

Hvordan reagerer du når du trigges?

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, her er det visst mye klaging over «kunnskapsnivået» fordi HI mener at det bare er hun selv i hele verden som har kunnskap... men det er vel sånn at hver enkelt er ekspert på seg selv. Såpass får vi gi henne, på sitt eget tilfelle har hun mest kunnskap i verden! 

Anonymkode: 1d63f...392

Jeg mener at de som lever med det har mer kunnskap enn de som ikke gjør det. Og at psykologer innehar mer kunnskap enn andre. 

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke skrevet noe om hvordan min reaksjon er når det trigges. Traumer behandles ganske likt. Og reaksjonsmønsteret er rimelig likt. Boken «tilbake til nåtid» er en bok om traumer og den beskriver også at reaksjonsmønsteret med overaktiverkng eller underaktivering er rimelig likt. Forskjellen er ofte hvor fort man kommer seg tilbake til toleransevinduet man har og hvor stort det er. 
 

At du er helt frisk, betyr ikke at det gjelder flertallet. 
 

Jeg klarer det fint selv om det ikke fungerer for alle. Mange klarer det faktisk helt fint. 
 

Hvordan reagerer du når du trigges?

Anonymkode: da4ce...c63

Det finnes mer enn én bok om traumebehandling ... 🙄 Jeg har gått til ulike behandlere med ulik metodikk. Det er et utall av teorier og praksiser.

Du sa aldri noe om «flertallet» heller, du påsto kjekt og greit at man ikke kan bli frisk. Men det kan man. Og jeg er ikke den eneste, jeg er ikke engang den eneste i min omgangskrets. 
 

Når jeg trigges, søker jeg til mennesker. Venninna mi søker til ensomhet. Broren min søker til selvskading. Vi er bare 3 eksempler, men vi er totalt ulike....

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mener at de som lever med det har mer kunnskap enn de som ikke gjør det. Og at psykologer innehar mer kunnskap enn andre. 

Anonymkode: da4ce...c63

Men du refererer jo som om ditt tilfelle er et generelt og allmenngyldig et. Det er jo feil. 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det finnes mer enn én bok om traumebehandling ... 🙄 Jeg har gått til ulike behandlere med ulik metodikk. Det er et utall av teorier og praksiser.

Du sa aldri noe om «flertallet» heller, du påsto kjekt og greit at man ikke kan bli frisk. Men det kan man. Og jeg er ikke den eneste, jeg er ikke engang den eneste i min omgangskrets. 
 

Når jeg trigges, søker jeg til mennesker. Venninna mi søker til ensomhet. Broren min søker til selvskading. Vi er bare 3 eksempler, men vi er totalt ulike....

Anonymkode: 1d63f...392

Altså velger du overaktivering og de to andre underaktivering. Når jeg trigges, overaktiveres jeg for det meste, men reaksjonen min er underaktivert

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men du refererer jo som om ditt tilfelle er et generelt og allmenngyldig et. Det er jo feil. 

Anonymkode: 1d63f...392

Den generelle kunnskapen er at de som sliter med psykisk sykdom regnes som friske uten at det som plaget dem er borte. De fleste blir aldri helt friske, de blir bedre.

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Den generelle kunnskapen er at de som sliter med psykisk sykdom regnes som friske uten at det som plaget dem er borte. De fleste blir aldri helt friske, de blir bedre.

Anonymkode: da4ce...c63

Eeehhh.... Ok. Dette er din versjon og fortolkning av de prognoser du selv har blitt forespeilet, og så har du utvidet det til en allmenn sannhet. 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Altså velger du overaktivering og de to andre underaktivering. Når jeg trigges, overaktiveres jeg for det meste, men reaksjonen min er underaktivert

Anonymkode: da4ce...c63

Du, spar deg for å spille fagperson overfor folk du ikke kjenner. Det er nettopp det du går til felts mot i hovedinnlegget! 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

49 minutes ago, Anonym bruker said:

Det finnes mer enn én bok om traumebehandling ... 🙄 Jeg har gått til ulike behandlere med ulik metodikk. Det er et utall av teorier og praksiser.

Du sa aldri noe om «flertallet» heller, du påsto kjekt og greit at man ikke kan bli frisk. Men det kan man. Og jeg er ikke den eneste, jeg er ikke engang den eneste i min omgangskrets. 
 

Når jeg trigges, søker jeg til mennesker. Venninna mi søker til ensomhet. Broren min søker til selvskading. Vi er bare 3 eksempler, men vi er totalt ulike....

Anonymkode: 1d63f...392

Dere søker til det samme. Triggers under og over aktivering. 

Anonymkode: c4a0c...5f6

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dere søker til det samme. Triggers under og over aktivering. 

Anonymkode: c4a0c...5f6

Nei, vi søker beviselig ikke til det samme... 🙄 Å sørge for nærhet til en kjent person kontra å svi seg selv med sigaretter - det er ikke på noen som helst måte «det samme». 

Anonymkode: 1d63f...392