«Du må gå til behandling»

[Anonym bruker]

Mange sliter psykisk, og det kan virke som at de som ikke gjør det ikke helt forstår hva det å få behandling innebærer. Det kan virke som at de tror at om folk bare får behandling, så blir man magisk psykisk frisk. Psykiske lidelser er ofte kroniske, og behandling hjelper en til å leve med den lidelsen man har, og å forstå den lidelsen man har. Den gjør en ikke frisk. Det er ikke som antibiotika. Forklarer man dette, så har man så klart ikke fått den rette behandlingen. Men det har de aller fleste fått. Men de aller fleste som sliter psykisk har, som de friske, en forventning- å bli frisk. 

Jeg har PTSD- kompleks type. Hvis du ikke vet hva dette er, så er det i korte trekk et eller flere traume(r) som har skjedd i barndommen som igjen fører til blant annet tilknytningsproblemer. Les her https://www.ptsdnor.no/hva-er-kompleks-ptsd/ før du uttaler deg videre om denne diagnosen.

I barndommen ble jeg altså utsatt for traumer. Jeg sliter med å forholde meg til mennesker, og ønsker minst mulig kontakt med mennesker. Jeg ønsker også vennskap, men jeg forstår ikke venners følelser og takler ikke det faktum at de har følelser. For jeg har ikke det. Derfor velger jeg å ikke ha nært forhold til noen. Jeg har aldri vært forelsket. Jeg har aldri følt hjertet slå et ekstra slag, og jeg synes sex er en tragedie. Likevel har jeg fått barn. Men det betyr ikke at jeg setter pris på sex. 
Jeg mener at mitt underliv er mitt. Jeg tar ingen gynekologiske undersøkelser, og jeg tar ikke av meg klærne for legen når han/hun skal lytte. Jeg vil ikke forholde meg til menn, og jeg sitter alltid nær utgangen av et rom i tilfelle jeg må flykte. Likevel har jeg fått barn. 
Jeg har en humørtype. Glad. Jeg gråter ikke når noen dør, jeg gråter ikke av smerte, jeg skriker ikke eller sier «au» en gang når jeg får vondt. Jeg har født hele tre barn, uten smertelindring og uten å si et ord om smerte. Men det var vondt.

Jeg har gått i terapi i årevis. Av og på. Nå har jeg gått ukentlig (hvis man trekker ut tiden med nedstenging) i 3 år. Den beste behandlingen har vært aksept. Jeg aksepterer at jeg er sånn jeg er, jeg må gjøre disse tingene. For det handler om å føle seg trygg. Jeg blir ALDRI frisk. Jeg må bare lære meg å leve med det som har skjedd, gjøre det litt mindre traumatisk. Mer enn det kan ikke noen psykolog hjelpe meg. Alle rundt meg må også lære seg å leve med det om de ønsker at jeg skal være der. Og de fleste gjør det. Men jeg blir aldri frisk. Jeg vil alltid være på vakt, og jeg vil alltid velge trappen i stedet for heisen om det er en mann i heisen. Jeg vil alltid være livredd og nesten se livet mitt passere  i revy i det jeg går opp trappen for det KAN komme en mann der også, så jeg planlegger en flukt hele tiden. Jeg har lært at det er helt ok. Jeg skal ikke lære meg å elske menn, eller akseptere menn. Jeg skal lære meg å se at jeg er som jeg er, og det er ikke min feil at jeg er blitt slik. Jeg må jobbe med meg selv hver dag, hvert sekund, med eller uten en terapaut som veileder meg. Jeg har gjenopplevd mitt største mareritt tusen ganger, minst, i terapien. Jeg vet at jeg aldri blir frisk.

Men alle andre. Spesielt de som vet for lite og kan for lite (men ofte tror de kan). De tror ofte at å gå i terapi skal gjøre en frisk. Det gjør det altså ikke. Noen ganger-ja, men for det meste nei. Det er en måte å se seg selv i et nytt lys, kanskje klarer jeg en dag å finne en mann jeg kan bli forelsket i, men det er helt ok å ikke gjøre det også. Jeg har i lang tid datet gifte menn. Nettopp fordi den tilknytningen jeg ikke ønsker er mest tilstede der. Så snart de vil være intime, så trekker jeg meg. Jeg kommer, ikke med gifte menn og ikke med single menn eller menn i forhold, lenger enn datingen.
 

Så, med all denne teksten som kan virke tåpelig eller «det er ikke sånn for alle». Så tenker jeg- dere som aldri har slitt med noe psykisk selv og mener dere vet så mye om terapi: hvorfor tror dere at dere vet svaret selv om det er feil svar? Og hvorfor forsøke å overbevise de som sliter om at de tar feil?

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke påstå noe om deg som ikke er sant. Men jeg syns du påstår mye selv som ikke rimer. Du er alltid glad, men likevel konstant livredd? Du har ingen følelser, men likevel er du på vakt? 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg i at det kan fremstå i overkant enkelt å "bare gå til psykolog" for enkelte. Samtidig er det jo det riktige rådet å gi til folk som beskriver voldsomt psykisk strev. Mange som skriver her inne, har aldri søkt behandling eller har gitt opp etter en dårlig erfaring, samtidig som de åpenbart strever enormt med hverdagen. Andre har gått i behandling over tid, men strever fremdeles på et slikt nivå at de trolig kan profittere på terapeutisk oppfølging selv uten mål å bli "frisk."

Jeg har også hatt en kompleks PTSD-diagnose, men er ikke sikker på om jeg kvalifiserer til den lenger. Antagelig, men i mild grad. Jeg hadde også en personlighetsforstyrrelse, den diagnosen er tatt bort. Jeg har ikke lenger annet enn mild angst i noen situasjoner og en tendens til nedstemthet om jeg ikke er obs på signalene. Det er resultatet av langvarig og svært krevende behandling, men også et godt eksempel på at det er mulig. Det krever dessverre at man er heldig med å møte en terapeut og en terapiform som er en god match og at man klarer å tilrettelegge livet slik at det er mulig å bruke den tiden det tar. 

Anonymkode: b6c05...527

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg skal ikke påstå noe om deg som ikke er sant. Men jeg syns du påstår mye selv som ikke rimer. Du er alltid glad, men likevel konstant livredd? Du har ingen følelser, men likevel er du på vakt? 

Anonymkode: 1d63f...392

Jeg har en følelse jeg viser

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enig med deg i at det kan fremstå i overkant enkelt å "bare gå til psykolog" for enkelte. Samtidig er det jo det riktige rådet å gi til folk som beskriver voldsomt psykisk strev. Mange som skriver her inne, har aldri søkt behandling eller har gitt opp etter en dårlig erfaring, samtidig som de åpenbart strever enormt med hverdagen. Andre har gått i behandling over tid, men strever fremdeles på et slikt nivå at de trolig kan profittere på terapeutisk oppfølging selv uten mål å bli "frisk."

Jeg har også hatt en kompleks PTSD-diagnose, men er ikke sikker på om jeg kvalifiserer til den lenger. Antagelig, men i mild grad. Jeg hadde også en personlighetsforstyrrelse, den diagnosen er tatt bort. Jeg har ikke lenger annet enn mild angst i noen situasjoner og en tendens til nedstemthet om jeg ikke er obs på signalene. Det er resultatet av langvarig og svært krevende behandling, men også et godt eksempel på at det er mulig. Det krever dessverre at man er heldig med å møte en terapeut og en terapiform som er en god match og at man klarer å tilrettelegge livet slik at det er mulig å bruke den tiden det tar. 

Anonymkode: b6c05...527

Jeg har blitt behandlet i 25 år av forskjellige kvinner. Likevel er jeg ikke frisk, og vil aldri bli det. Men jeg har ikke fått fei behandling 

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

Men i det livet der er det jo komplett uansvarlig å pådra seg barn, så jeg håper du ikke har barn som faktisk bor med deg.

Anonymkode: 04062...eb5

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har blitt behandlet i 25 år av forskjellige kvinner. Likevel er jeg ikke frisk, og vil aldri bli det. Men jeg har ikke fått fei behandling 

Anonymkode: da4ce...c63

Neida, jeg skjønner det. Det er slett ikke alle som blir friske, heller ikke jeg - men jeg har oppnådd en enorm bedring i psykisk helse og fungering i livet. Poenget mitt er bare at selv om du har rett i at det for noen kan fremstå enkelt å "bare gå til psykolog," så er det jo likevel et godt råd at man søker behandling om man har omfattende psykiske utfordringer. Man blir ikke frisk ved et trylleslag av den grunn, men svært mange kan få det svært mye bedre med riktig hjelp og stor egeninnsats. 

Anonymkode: b6c05...527

[Anonym bruker]

Jeg slet med angst da jeg var yngre, klarte ikke å studere eller gå ut alene. Kom til en skikkelig flink psykriater og ble helt frisk. Så det går an det også, men det er nok veldig ulikt både med tanke på hvilken lidelse man har og alvorlighetsgraden. Akkurat som med somatiske sykdommer, det er slett ikke alle man kan bli frisk fra der heller, men nok behandling til å fungere noenlunde.

Anonymkode: 82815...79a

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men i det livet der er det jo komplett uansvarlig å pådra seg barn, så jeg håper du ikke har barn som faktisk bor med deg.

Anonymkode: 04062...eb5

Hvorfor er det galt? Jeg er alenemor for 3 barn. Psykologene finner det uproblematisk, så hvorfor mener du det er et problem?

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er det galt? Jeg er alenemor for 3 barn. Psykologene finner det uproblematisk, så hvorfor mener du det er et problem?

Anonymkode: da4ce...c63

Psykologer er mest opptatt av et godt forhold til pasienten og se er mindre opptatt av barna. Så at psykologer sier dette til deg er ikke rart. 
Det betyr ikke at det er forsvarlig at du har omsorg for barn. 

Anonymkode: ebbbe...910

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er det galt? Jeg er alenemor for 3 barn. Psykologene finner det uproblematisk, så hvorfor mener du det er et problem?

Anonymkode: da4ce...c63

Når du beskriver at du ikke forstår at venner har følelser eller kan forholde deg til det, samt at du bare viser en humørtype til enhver tid - er det jo naturlig å undres over hvordan dette påvirker omsorgsevnene dine. Det er ikke bra for barn å vokse opp med noen som ikke klarer å sette seg inn i følelsene deres og sette egne følelsesreaksjoner til side, og heller ikke med noen som ikke viser et spekter av ulike følelser i ulike situasjoner. Men det kan selvsagt hende du har en helt annen fungering med egne barn enn med andre mennesker. 

Anonymkode: b6c05...527

[Anonym bruker]

Det har vel aldri blitt påstått at alle blir friske med terapi og behandling, men jeg tror alle med psykiske problemer har godt av å få hjelp til å sortere tanker og lære seg akseptere og leve med den de er.

Jeg kjenner til flere som aldri blir friske, men som gjennom terapi har et mye mer levelig liv.

Anonymkode: 41f48...0e4

[Anonym bruker]

Det eneste jeg klarer å tenke etter å ha lest teksten din er at du er egoistisk. Sykt egoistisk som setter barn til verden som må vokse opp med en så følelsesmessig skadet mor, og som går etter menn i forhold. 

Anonymkode: 855b5...e8e

[Anonym bruker]

Jeg har en veldig traumatisk barndom bak meg. Og slet med og få ofte flashbacks, og ofte i det offentlige, har skjedd mer enn en gang på full buss i rushen, og det er jo utrolig flaut og, for jeg er jo 100% i traumet da, full panikk og angst anfall. Og overgrepene gikk som en film på repetisjon i hodet hele tiden. Var og en periode veldig suicidal. Fikk bra traume behandling, og jeg er mye bedre i dag. Selvfølgelig er ikke traumene borte, men jeg har ikke hatt flashback på 2 år nå, avsluttet behandling for 1,5 år siden. Og nå går ikke filmen kronisk i hodet lenger. Den dukker opp daglig, men nå er det plass til mye annet. Og jeg finnes ikke suicidal lenger. Uten behandling så hadde nok ikke jeg vært her.

Og hvilket råd skal vi gi til de som sliter veldig psykisk. De må jo få hjelp, om ikke for å bli friske, men for å bli bedre.

Anonymkode: f62d9...4e8

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er det galt? Jeg er alenemor for 3 barn. Psykologene finner det uproblematisk, så hvorfor mener du det er et problem?

Anonymkode: da4ce...c63

Det hun sikter til er kanskje at du skal også lære barna hvordan følelser og relasjoner ser ut og håndteres. Og du greier jo ikke dette for deg selv engang. 

Hva hvis ett av barna opplevde et traume eller viste seg å ha en sykdom eller personlighetsforstyrrelse som gjør at de trenger en stabil voksen? Hvordan skal du hjelpe ham/henne å overkomme vanskelige følelser, eller å uttrykke dem? 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det eneste jeg klarer å tenke etter å ha lest teksten din er at du er egoistisk. Sykt egoistisk som setter barn til verden som må vokse opp med en så følelsesmessig skadet mor, og som går etter menn i forhold. 

Anonymkode: 855b5...e8e

Hun ligger jo ikke med dem engang 😑 Hva kan det skade da? 

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Psykologer er mest opptatt av et godt forhold til pasienten og se er mindre opptatt av barna. Så at psykologer sier dette til deg er ikke rart. 
Det betyr ikke at det er forsvarlig at du har omsorg for barn. 

Anonymkode: ebbbe...910

Det er ikke sånn det fungerer. Barna har også vært til samtale, og jeg har blitt vurdert sammen med barna. De finner ikke noe galt med meg som omsorgsperson. Dette er et problem du lager, ikke et som er reelt.

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når du beskriver at du ikke forstår at venner har følelser eller kan forholde deg til det, samt at du bare viser en humørtype til enhver tid - er det jo naturlig å undres over hvordan dette påvirker omsorgsevnene dine. Det er ikke bra for barn å vokse opp med noen som ikke klarer å sette seg inn i følelsene deres og sette egne følelsesreaksjoner til side, og heller ikke med noen som ikke viser et spekter av ulike følelser i ulike situasjoner. Men det kan selvsagt hende du har en helt annen fungering med egne barn enn med andre mennesker. 

Anonymkode: b6c05...527

Jeg er en god omsorgsperson. Jeg klarer å lære bort om følelser selv om jeg ikke forstår det. Jeg er jo blitt fortalt hvordan jeg bør reagere og hva jeg gjør galt følelsesmessig hele livet

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det eneste jeg klarer å tenke etter å ha lest teksten din er at du er egoistisk. Sykt egoistisk som setter barn til verden som må vokse opp med en så følelsesmessig skadet mor, og som går etter menn i forhold. 

Anonymkode: 855b5...e8e

Ja, og etter jeg har truffet disse mennene, dro jeg tett hjem til barna og fortalte det. 

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg er en god omsorgsperson. Jeg klarer å lære bort om følelser selv om jeg ikke forstår det. Jeg er jo blitt fortalt hvordan jeg bør reagere og hva jeg gjør galt følelsesmessig hele livet

Anonymkode: da4ce...c63

Og det tar du modell av når du skal oppdra barn? Syns ikke du skal lære dem opp via gaslighting.

Anonymkode: 1d63f...392

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det hun sikter til er kanskje at du skal også lære barna hvordan følelser og relasjoner ser ut og håndteres. Og du greier jo ikke dette for deg selv engang. 

Hva hvis ett av barna opplevde et traume eller viste seg å ha en sykdom eller personlighetsforstyrrelse som gjør at de trenger en stabil voksen? Hvordan skal du hjelpe ham/henne å overkomme vanskelige følelser, eller å uttrykke dem? 

Anonymkode: 1d63f...392

Jeg vet nøyaktig hvordan et traume oppleves, og jeg vet nøyaktig hvordan behandlingen fungerer. Jeg vet også hva psykologene har fortalt meg i alle år, og det klarer jeg fint å formidle tidligere. 

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Og det tar du modell av når du skal oppdra barn? Syns ikke du skal lære dem opp via gaslighting.

Anonymkode: 1d63f...392

Selvfølgelig. Fordi jeg ikke hadde disse følelsene som barn, så måtte jeg jo ha hjelp. Og hjelp fikk jeg. Jeg vet hva som gleder, hva som sårer, hva som gjør noen trist, og hva jeg kan si til noen som har det sånn. Jeg bare forstår ikke hvordan det er å ha det sånn. Mamma er en kjemperessurs for meg fordi hun alltid har vært der for å lære meg om alt dette.

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvfølgelig. Fordi jeg ikke hadde disse følelsene som barn, så måtte jeg jo ha hjelp. Og hjelp fikk jeg. Jeg vet hva som gleder, hva som sårer, hva som gjør noen trist, og hva jeg kan si til noen som har det sånn. Jeg bare forstår ikke hvordan det er å ha det sånn. Mamma er en kjemperessurs for meg fordi hun alltid har vært der for å lære meg om alt dette.

Anonymkode: da4ce...c63

Du har lest ei kokebok og veit hvordan mat smaker. Du har sett bilde av et basseng og tror du kan lære noen å svømme.

Anonymkode: 04062...eb5

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har en veldig traumatisk barndom bak meg. Og slet med og få ofte flashbacks, og ofte i det offentlige, har skjedd mer enn en gang på full buss i rushen, og det er jo utrolig flaut og, for jeg er jo 100% i traumet da, full panikk og angst anfall. Og overgrepene gikk som en film på repetisjon i hodet hele tiden. Var og en periode veldig suicidal. Fikk bra traume behandling, og jeg er mye bedre i dag. Selvfølgelig er ikke traumene borte, men jeg har ikke hatt flashback på 2 år nå, avsluttet behandling for 1,5 år siden. Og nå går ikke filmen kronisk i hodet lenger. Den dukker opp daglig, men nå er det plass til mye annet. Og jeg finnes ikke suicidal lenger. Uten behandling så hadde nok ikke jeg vært her.

Og hvilket råd skal vi gi til de som sliter veldig psykisk. De må jo få hjelp, om ikke for å bli friske, men for å bli bedre.

Anonymkode: f62d9...4e8

Jeg sier ikke at man ikke skal gi råd om behandling. Men hver gang de rådene kommer, så virker det som at det skal løse alt. I måten det blir sagt på. Skrittet for å gå til behandling er vanskelig for mange, og å innse det er enda vanskeligere. Jeg har deltatt masse i gruppeterapi også, og mange sier at når de har blitt rådet til behandling, og de selv inne enda har innsett det, så bidrar rådet til at det å ta skrittet tar enda lenger tid. For om man sier «nei, jeg trenger ikke det» så får man alltid et utrolig bitchy svar tilbake, som for eksempel «da vil du ikke bli bedre da!» eller «da kan du bare sitte der og innta offerrollen» De vet det ikke, men de gjør det vanskeligere å be om hjelp. 

Anonymkode: da4ce...c63

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du har lest ei kokebok og veit hvordan mat smaker. Du har sett bilde av et basseng og tror du kan lære noen å svømme.

Anonymkode: 04062...eb5

Det blir vel mer jeg har lest ei kokebok, så jeg vet fremgangsmåten. Jeg har sett en video av noen som svømmer, så jeg kan fortelle noen hvordan bevegelsene er. Smaken og finpussen av teknikken må de finne ut av selv. 
Jeg regner ikke med at du forteller andre ned til detalj om hvordan det er å føle seg trist? Følelser er individuelt også. 

Anonymkode: da4ce...c63