Sinnamannen

[Gjest Antarctica]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har sett på satsene mtp barnebidrag, og ser at far ved delt samvær ikke skal betale noe bidrag- men det forventes da at han dekker halvparten av utgiftene. Det er ganske mye det, når man begynner å regne på hva barn koster. Har jeg dem alene vil jeg kun få en brøkdel.. merkelig system! Så ene utregningen var at et barn koster ca 8000 kr, og far av disse skal far betale 1610 kr- og dette er for et barn som jeg vil ha over 3400 kr i utgifter på barnehage(med kostpenger) på. Penger er absolutt ikke alt altså, men det er et nødvendig onde i dagens samfunn.

Altså, dette skal du ikke se deg blind på. Far og mor har begge forsørgeransvar og det er ikke regulert i absolutte kronesummer. De skal bidra ut fra evne, enten barnet bor her eller der. 

Regnestykket «hva koster det å ha barn» er like logisk som «hvor fort kjører en bil» - det vil variere. Hvis ungene bor hos deg og har korte samvær hos ham blir bidraget mye større enn hvis de har mange overnattinger i måneden hos ham. 

Til syvende og sist: ingen penger i verden kan kjøpe tilbake den tryggheten du ble frastjålet som barn...

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ja, du får sagt det. Forskjellen er kanskje at vi har flere barn enn "normalen". Men ja, du fikk sagt det. Finnes sikkert de som har både 9 og 14 barn, som klarer dette fint uten å bli sint.. 

Men det er så rart med det, man blir vant ril at hans personlighet bare er slik. De eldste barna sier han imot, jenta ba han ril og med holde kjeft engang hun var sint her, så hun lar seg ikke pille på nesen. Usikker på om hun ville gjort dette om hun hadde vært redd ham, jeg tror kanskje ikke det. Til og med min far snakker positivt om hans sinne, for hva skulle jeg ha gjort uten en mann som satte barna på plass når de ikke hører etter?  Men han har nok ikke hørt mannen på det verste da, så han hadde forhåpentligvis skjønt meg bedre om han hadde opplevd det. 

Mannen min har alltid vært en hissigpropp- også før vi fikk barn, og slik jeg ser det nå er det de hverdagslige motgangene (som at barna ikke hører på ham, at han må mase gjentatte ganger etc) som til slutt får begeret til å renne over. Jeg kan komme "ny" inn i situasjonen, hvor han kan være fly forbannet, og når jeg da spør hva som skjer, så er det ofte han med en kjeftende stemme sier han blir alene med alt pga jobben min. 

Så ja, det er de hverdagslige ting.. 

 

hi

Anonymkode: 792ab...93b

Hvor mange barn har dere? Og hvorfor? Og hvorfor når du sier han alltid har vært sint?

Anonymkode: eb3ff...3b5

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor belønningssystem for å sove?? Gir ingen mening. Det beste man kan gi barna når de skal sove er nærhet og trygghet. Noe jeg får inntrykk av at barnet ikke får av verken mor eller far

Anonymkode: bb1c9...308

Hei! Barnet er 8 år, og har tidligere sovet i samme seng som lillesøster. Lillesøster ønsker nå mer plass, ønsker sove alene, og storebror må da sove alene (men på samme rom). Dette synes storebror er utrygt. Jeg har i det siste sittet i barnets seg/ utenfor hos barnet til det har sovnet. 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvor mange barn har dere? Og hvorfor? Og hvorfor når du sier han alltid har vært sint?

Anonymkode: eb3ff...3b5

Jeg er jo glad i denne mannen, og naiv. Har trodd på bot og bedring. Ønsket om en kjærnefamilie har gjort at jeg har dratt strikken alt for langt. Jeg har hatt ønske om mange barn, og er evig takknemlig for alle barna mine❤️

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Pashla skrev:

Altså, dette skal du ikke se deg blind på. Far og mor har begge forsørgeransvar og det er ikke regulert i absolutte kronesummer. De skal bidra ut fra evne, enten barnet bor her eller der. 

Regnestykket «hva koster det å ha barn» er like logisk som «hvor fort kjører en bil» - det vil variere. Hvis ungene bor hos deg og har korte samvær hos ham blir bidraget mye større enn hvis de har mange overnattinger i måneden hos ham. 

Til syvende og sist: ingen penger i verden kan kjøpe tilbake den tryggheten du ble frastjålet som barn...

Takk for svar! Kloke ord der på slutten❤️

Ja, jeg er ut fra bidragskalkulator at summen vil variere ut fra antall netter med samvær. Ville bare poengtere at økonomisk er det ingen fordel å ha aleneansvar (null samvær), da summen han må betale er mye mindre enn det koster å forsørge barna.

hi

Anonymkode: 792ab...93b

[CherryC]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er jo glad i denne mannen, og naiv. Har trodd på bot og bedring. Ønsket om en kjærnefamilie har gjort at jeg har dratt strikken alt for langt. Jeg har hatt ønske om mange barn, og er evig takknemlig for alle barna mine❤️

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Klart du er evig takknemlig. Men beklager altså, du gjør en slett jobb som mor. Din jobb er å beskytte dem, gi dem ett trygt hjem. Far kan du jo tydeligvis ikke stole på når det kommer til dette. Du/dere må handle NÅ.

[Anonym bruker]

38 minutter siden, Pashla skrev:

Kanskje det er sin egen jobb han skal slutte i, da. Han greier jo ikke kombinasjonen av jobb og familieliv, han må opp 06.30 stakkar. 

Hei, og takk for svar! Ja, hvorfor skal jeg slitte i jobben, og ikke han? Litt satt på spissen altså, men han hadde nattarbeid tidligere, og sa klart ifra at det ikke var noe for han. Aldri i verden om jeg tenkte tanken på å motsette meg hans ønske om å gå på dag, selv om vi økonomisk hadde kommet mye bedre ut av det om han jobbet natt.  Jeg tenker han også må kunne akseptere mitt ønske om å beholde jobben jeg har. Mulig noen synes jeg tilrettelegger for lite for mannen/ familien ved å mene dette, men nå har jeg jobbet redusert i mange år for å være hjemme med barna, nå føler jeg det er min tur å kunne stå i jobb i mer enn 50%.  Sier jeg opp jobben og han flytter/ det ikke hjelper på sinnet hans- hva har jeg da igjen for å forsørge oss? Jobben min er min og vår økonomiske trygghet- den synes jeg ikke han kan kreve at jeg skal si fra meg til fordel for en mindre/ dårligere betalt jobb. Om jeg må over på dag er det fordi at jeg har bestemt det, ikke for å tekke andres krav om det. 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

12 minutter siden, CherryC skrev:

Klart du er evig takknemlig. Men beklager altså, du gjør en slett jobb som mor. Din jobb er å beskytte dem, gi dem ett trygt hjem. Far kan du jo tydeligvis ikke stole på når det kommer til dette. Du/dere må handle NÅ.

Takk for din ærlige tilbakemelding. Det gjør meg vondt langt inn i hjertet at jeg har sviktet mine barn, slik du sier. Jeg har nok tenkt at far er en voksen person, som selv må stå til ansvar for sine handlinger. Håpt han skulle endre seg. Sett gleden hos barna ved å være sammen med ham, og vurdert situasjonen til å være levelig. Vært avhengig av han, både praktisk, følelsesmessig og økonomisk. Hadde ikke kommet meg på jobb uten han har jeg tenkt. Men jeg har aldri godtatt hans sinne, og det har jeg sagt klart ifra om til han. Det hjelper jo dessverre ikke barna stort, når han ikke klarer beherske seg. Takk for ditt svar!

hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er jo glad i denne mannen, og naiv. Har trodd på bot og bedring. Ønsket om en kjærnefamilie har gjort at jeg har dratt strikken alt for langt. Jeg har hatt ønske om mange barn, og er evig takknemlig for alle barna mine❤️

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Selvfølgelig er du det❤️ Men er han villig til å ta i mot hjelp for å håndtere sinnet sitt da? Hva sier han selv skal til for at ting skal bli bedre? Klarer dere å snakke om alle disse tingene når han ikke er sint? Dersom han er helt låst og ikke vil ha hjelp så må du sette ned foten nå. Hver eneste dag barna må leve i dette er en dag for mye. 

Litt annen situasjon, og skal prøve å ta det kort. Min far hadde alkoholproblemer i oppveksten. Dette kunne gå i perioder og ofte hadde han lengre perioder hvor han ikke drakk. Når han ikke drakk var han verdens beste pappa. Han kjørte oss på treninger, deltok på dugnader, leste bøker på sengekanten, lekte med oss og hevet aldri stemmen. Men vi visste aldri når det smalt. Og jeg skal love deg at selvom han hadde lange periode uten inntak av alkohol så gikk jeg konsekvent hver eneste dag og ventet på neste runde. Jeg var redd for å komme hjem fra skolen, eller å ta med venner hjem, for jeg visste aldri om han ville være full eller ikke. Var han full var han ofte sint. Og han snakket stygt om både meg, mamma og andre slektninger. Han var aldri fysisk slem, men den psykiske delen av det er vel så ille. Og det er de vonde periodene jeg husker best som voksen. Selvom jeg er uendelig glad i pappan min så har vi et anstrengt forhold i dag. Det tror jeg aldri kan repareres helt. 

Min mor satte ned foten til slutt. Men dessverre for sent, for mye var allerede ødelagt. Han fikk valget. Mamma rømte huset med oss, og sa at enten ber du om hjelp og rører aldri alkohol igjen. Eller så ville ikke vi komme hjem igjen. Det kom trusler om at han ville ta livet sitt (som mange ganger før) og all skyld ble lagt på alle andre enn han. Men endelig klarte mamma å stå i det, og han ba om hjelp. Har ikke rørt alkohol siden den kvelden (15 år siden.) men igjen.. Det hadde allerede gått mange år, og av den grunn er fortsatt mye vanskelig i dag. Ikke vent!! 

Anonymkode: 526c7...042

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Slik jeg forstår deg jobber du medleverturnus, tre dager på/ fire av? Det er jo klart at med tre (fire) barn som krever MYE og far står i det alene i tillegg til full jobb så blir han utslitt. Det er ikke greit at han mister kontroll over seg selv. Men det høres jo også ut som han har tatt opp med deg at det ikke fungerer? Når skal han ha tid til å hente seg inn? Han har aldri dager alene hjemme - slik du har med jevne mellomrom. Du sier du finner på mye med barna, men de er vel på skole/ bhg i mange timer hver dag? 
 

jeg ser en mann som sliter, og som ikke blir hørt. Du styrer showet. Hva gjør du for å ta hensyn til hans behov? 
 

Han må helt klart ta tak i sinnet sitt og få hjelp til det, det er ikke greit det som skjer hjemme hos dere nå, men det høres også ut som han har gått på veggen. 

Anonymkode: 2e1c9...9e7

Hei, og takk for svar! Ja, han har i sinne brølt ut at han mener jeg legger alt over på ham, og at han ikke støtter meg i å fortsette i jobben min. Alternativet er turnus, hvor jeg for å tjene like bra må jobbe 7 dager i uka, hvorav 2-3 seinvakter. Da tilfaller legginga på han igjen. Jeg ser ikke at dette utgjør en så stor forskjell, heller at jeg blir mer borte i barnas "hjemmetid". 

Mannen har gått på sinnemestringskurs, han har vært hos psykiatrisk sykepleier, hos psykolog, vi har i flere runder vært på familievernkontoret. Ingen har bedt meg dra for barnas skyld. Ingen! 

Jeg vet ikke om det er mer hjelp å få, annet enn at jeg tilrettelegger med mitt arbeid ved å jobbe kun 50% på dagtid, ordne alt i huset, og avsette egentid for far, samt ta alle "konflikter/ styr" med barna alene. Og satt på spissen så kan jeg jo da like godt være alene med barna.. han er jo sliten allerede når han kommer hjem fra jobb- hvorfor skal ikke han gå ned i stilling om jobben gjør han så sliten at han ikke takler "motgang" her hjemme? Jeg har vært hjemmeværende/ deltidsarbeidende i mange år, hvor han har jobbet fullt (med unntak av pappapermisjoner). Jeg føler ikke det er jeg som skal tilpasse meg- nå kan han tilpasse seg. Eller så får jeg tilpasse meg alene- men ikke fordi han bestemmer/ krever det. 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hei, og takk for svar! Ja, han har i sinne brølt ut at han mener jeg legger alt over på ham, og at han ikke støtter meg i å fortsette i jobben min. Alternativet er turnus, hvor jeg for å tjene like bra må jobbe 7 dager i uka, hvorav 2-3 seinvakter. Da tilfaller legginga på han igjen. Jeg ser ikke at dette utgjør en så stor forskjell, heller at jeg blir mer borte i barnas "hjemmetid". 

Mannen har gått på sinnemestringskurs, han har vært hos psykiatrisk sykepleier, hos psykolog, vi har i flere runder vært på familievernkontoret. Ingen har bedt meg dra for barnas skyld. Ingen! 

Jeg vet ikke om det er mer hjelp å få, annet enn at jeg tilrettelegger med mitt arbeid ved å jobbe kun 50% på dagtid, ordne alt i huset, og avsette egentid for far, samt ta alle "konflikter/ styr" med barna alene. Og satt på spissen så kan jeg jo da like godt være alene med barna.. han er jo sliten allerede når han kommer hjem fra jobb- hvorfor skal ikke han gå ned i stilling om jobben gjør han så sliten at han ikke takler "motgang" her hjemme? Jeg har vært hjemmeværende/ deltidsarbeidende i mange år, hvor han har jobbet fullt (med unntak av pappapermisjoner). Jeg føler ikke det er jeg som skal tilpasse meg- nå kan han tilpasse seg. Eller så får jeg tilpasse meg alene- men ikke fordi han bestemmer/ krever det. 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

HELT riktig, HI! Han må ta ansvar selv! 

Anonymkode: 341b9...427

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for din ærlige tilbakemelding. Det gjør meg vondt langt inn i hjertet at jeg har sviktet mine barn, slik du sier. Jeg har nok tenkt at far er en voksen person, som selv må stå til ansvar for sine handlinger. Håpt han skulle endre seg. Sett gleden hos barna ved å være sammen med ham, og vurdert situasjonen til å være levelig. Vært avhengig av han, både praktisk, følelsesmessig og økonomisk. Hadde ikke kommet meg på jobb uten han har jeg tenkt. Men jeg har aldri godtatt hans sinne, og det har jeg sagt klart ifra om til han. Det hjelper jo dessverre ikke barna stort, når han ikke klarer beherske seg. Takk for ditt svar!

hi

Anonymkode: 792ab...93b

Han er selvfølgelig ansvarlig for sine handlinger, men du har ansvaret for barna dine. Det har far også, men han har så og si fraskrevet seg ansvaret når han holder på slik han gjør. Den TYNNE tråden med trygghet hos barna er deg nå, så du må faktisk ta tak i dette. Du kan ikke ta tak i problemene til far. Det må han ønske å gjøre selv. Selv om barna svarer stygt tilbake så betyr det ikke at de ikke er utrygge. Og hvorfor snakker barna stygt tilbake til far? Jo, fordi far snakker stygt til deg og du har godtatt det i alle år. Barna lærer da at det er slik man snakker til andre mennesker. Det er greit å holde på sånn. Det er greit å tråkke på andre og ikke respektere de. 
 

Ja, far trenger nok hjelp. Mye mer enn bare sinnemestring og den hjelpa må han få på avstand fra dere. Så enten må han gå eller så må du og barna gjøre det. Barnefar til mine barn har slitt med enormt sinne og aggresjon hele livet. Han har truet og trakassert meg. Sagt han vil drepe meg uendelig ganger. Drevet med rus. Og den lista er laaang. Alle disse tingene opplevde han i sin barndom. Foreldrene kunne være fraværende med å feste og selge dop mens han var hjemme. Alle disse tingene har formet han slik han er nå fordi han ikke ble sett som barn. Folk visste om omsorgssvikt, men ingen gjorde noe for å hjelpe han, lille barnet, ut av det. Dette har for han skapt et enormt hat for mennesker og samfunnet. Dannet et bilde for han at alle mennesker er egoister og driter i andre. Dannet et bilde for han at materielle ting har mer å si enn omsorg. Så de problemene mannen din har bunner nok myyye i hans barndom også, for det sinnet der er ikke normalt. Som du sier, du har levd så lenge med han at det har blitt en normalitet. Mulig far også har opplevd slik sinne i livet sitt så lenge at det har påvirket han og det har blitt en normalitet for han. Han ser ikke selv hvor skadelig det er og at det ikke er bra for menneskene rundt han. Han påfører deg og barna skyld. Fordi han selv er skadet. Dette er ikke noe DU kan gjøre med. Han må selv innse at han trenger hjelp og virkelig ville bli bedre for deg og barnas skyld. Hvis du har en på 16 år som har levd med en slik far hele livet...da kan det være for sent for henne/han å omgjøre skaden det har påført barnet ditt. Du må søke hjelp utenfra og virkelig se barna dine! Både du og dine eldste barn kommer til å trenge hjelp til å bygge dere opp fra denne psykiske volden. Enten du vil innrømme det eller ikke.

Det har vært slutt mellom meg og barnefar i noen år nå og det er først nå i høst at jeg virkelig har begynt å bli meg selv igjen og forstå at slik livet med den mannen var, var galt. Det var ikke normalt. Det er først nå jeg skjønner at jeg ikke skal ha skyldfølelse for fars oppførsel mot meg og fars fravær i barnas liv. Han har valgt å ikke søke hjelp med problemene sine og han er pr dags dato IKKE egnet som far.

Anonymkode: bb1c9...308

[Anonym bruker]

Det er noen tråder på din som ryster en dypt i sjela. Dette er utrolig trist å lese. Barna deres lever i det verste man jeg kan leve: et uforutsigbarhet helvete. Selv gode perioder blir ødelagt av å vite at det vil smelle igjen...en eller annen gang.

For en stund siden var det en dame som klarte å forlate psykopatisk mann, men heiagjeng på dib. Du må også det.

 

Anonymkode: 63d98...3b1

[Anonym bruker]

Min far var sånn... selv om han bare har hatt ett sinneutbrudd på 10 år så går jeg alltid varsomt. Tør ikke ha han på besøk over mange dager alene fordi jeg ikke vet hva eller når det kan smelle. Jeg var hos han bare annenhver helg hele oppveksten, så lite som jeg var der har likevel ødelagt mitt forhold til han. 
Da jeg gikk på ungdomsskolen begynte jeg å gråte hver gang noen voksne ble sinte, selv om det ikke var på meg. Jeg er i midten av 30 årene, har 3 barn og har valgt minimalt med kontakt med min far for å vite at verken jeg eller mine barn skal oppleve hans psykotiske oppførsel. 
Vil legge til at jeg fungerer normalt og anser meg som frisk psykisk, men med ørsmå tilbakefall dersom min far blir sint. 
 

Da jeg var ca 13 år begynte jeg å skrike tilbake til faren min, da ble han mer fysisk og dro meg hardt i armene, lugget eller slo i veggene ved siden av meg. Jeg skriver dette fordi at når barna dine slutter å være redde så blir de sinte, og kanskje skriker tilbake. Hva slags makt har da din mann? Og hvordan vil han håndtere å miste makten over barna? 
 

Du MÅ beskytte dine barn. Du skrev at dere hadde ungdomsopprør så jeg antar at noen er i tenårene, hvor lenge har du latt barna dine bli utsatt for psykisk vold egentlig??? 
Ta de med deg og dra!! Idag! 

Anonymkode: 20e3d...a7e

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Min far var sånn... selv om han bare har hatt ett sinneutbrudd på 10 år så går jeg alltid varsomt. Tør ikke ha han på besøk over mange dager alene fordi jeg ikke vet hva eller når det kan smelle. Jeg var hos han bare annenhver helg hele oppveksten, så lite som jeg var der har likevel ødelagt mitt forhold til han. 
Da jeg gikk på ungdomsskolen begynte jeg å gråte hver gang noen voksne ble sinte, selv om det ikke var på meg. Jeg er i midten av 30 årene, har 3 barn og har valgt minimalt med kontakt med min far for å vite at verken jeg eller mine barn skal oppleve hans psykotiske oppførsel. 
Vil legge til at jeg fungerer normalt og anser meg som frisk psykisk, men med ørsmå tilbakefall dersom min far blir sint. 
 

Da jeg var ca 13 år begynte jeg å skrike tilbake til faren min, da ble han mer fysisk og dro meg hardt i armene, lugget eller slo i veggene ved siden av meg. Jeg skriver dette fordi at når barna dine slutter å være redde så blir de sinte, og kanskje skriker tilbake. Hva slags makt har da din mann? Og hvordan vil han håndtere å miste makten over barna? 
 

Du MÅ beskytte dine barn. Du skrev at dere hadde ungdomsopprør så jeg antar at noen er i tenårene, hvor lenge har du latt barna dine bli utsatt for psykisk vold egentlig??? 
Ta de med deg og dra!! Idag! 

Anonymkode: 20e3d...a7e

Takk for svar! Jeg har nok ikke skjønt alvoret i hans sinneutbrudd, og at dette er så skadelig som du her beskriver. Det er først nå i det siste, nær eldste barn sier at noe må endres, for slik kan vi ikke ha det- først da våkner jeg. Helt utrolig hvor naiv og dum jeg er, har satt mannens behov og ønske om å bevise bot og bedring forran det å beskytte dem. Jeg skjemmes! Men har aldri gjort det forsi jeg ikke brydde meg om barna, eller av vond hensikt. For barna er jo vant med dette, de ser ikke ut til å være redd ham, de lyder ikke selv om de hører far er på vei til å bli sint, de eldste sier imot og er mange ganger urimelige ovenfor ham, slik at jeg skjønner han blir sint- men ikke SÅ sint. Jeg har selv opplevd en far med sinneutbrudd. Ikke tatt noen skade av det. Hans pirking på at ting skal fares fint med, forsiktig med alt har i større grad satt spor hos meg- muligens i underbevisstheten fordi min far kunne få sinneutbrudd om noe var ødelagt/ fått hakk i seg etc. Jeg har som motvekt sagt at vi ikke skal være så redde for tingene våre- ja, behandle de normalt, men ikke være overforsiktig. 

Jeg er enig med deg- barna svarer faren, og faren føler nok han mister mer kontroll over barna når kjefting ikke fungerer. Ja hva blir det neste? Jeg tør ikke tenke tanken. 

Men hvor stor innflytelse tenker dere de eldste barna skal ha på bestemmelsen av samvær? Eldste er 16 år. Skal barnet få bestemme dette selv, eller er det på sin plass at jeg setter ned foten for å beskytte barnet? Barnet sier selv det vil ha samvær med far, at han tross alt er faren hennes, og at hun er glad i ham. Barn er jo utrolig lojale. Jeg tror nest eldste vil velge å være hos far mye, dette barnet er imot at vi går fra hverandre, og vil nok bruke dette mot meg om han flytter ut. At jeg sviktet/ kasta ut faren. jeg tenker barnet har behov for en forklaring på hvorfor ting skjer- håper det ikke er feil av meg. Synes synd på barna om de må gjennom et samlivsbrudd- det er mitt verste mareritt å utsette barna for et slikt traume- men samtidig er det kanskje mer traumatisk å bli, samt ansvarsfraskrivelse fra min side? 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

[*Miss Marple*]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar! Jeg har nok ikke skjønt alvoret i hans sinneutbrudd, og at dette er så skadelig som du her beskriver. Det er først nå i det siste, nær eldste barn sier at noe må endres, for slik kan vi ikke ha det- først da våkner jeg. Helt utrolig hvor naiv og dum jeg er, har satt mannens behov og ønske om å bevise bot og bedring forran det å beskytte dem. Jeg skjemmes! Men har aldri gjort det forsi jeg ikke brydde meg om barna, eller av vond hensikt. For barna er jo vant med dette, de ser ikke ut til å være redd ham, de lyder ikke selv om de hører far er på vei til å bli sint, de eldste sier imot og er mange ganger urimelige ovenfor ham, slik at jeg skjønner han blir sint- men ikke SÅ sint. Jeg har selv opplevd en far med sinneutbrudd. Ikke tatt noen skade av det. Hans pirking på at ting skal fares fint med, forsiktig med alt har i større grad satt spor hos meg- muligens i underbevisstheten fordi min far kunne få sinneutbrudd om noe var ødelagt/ fått hakk i seg etc. Jeg har som motvekt sagt at vi ikke skal være så redde for tingene våre- ja, behandle de normalt, men ikke være overforsiktig. 

Jeg er enig med deg- barna svarer faren, og faren føler nok han mister mer kontroll over barna når kjefting ikke fungerer. Ja hva blir det neste? Jeg tør ikke tenke tanken. 

Men hvor stor innflytelse tenker dere de eldste barna skal ha på bestemmelsen av samvær? Eldste er 16 år. Skal barnet få bestemme dette selv, eller er det på sin plass at jeg setter ned foten for å beskytte barnet? Barnet sier selv det vil ha samvær med far, at han tross alt er faren hennes, og at hun er glad i ham. Barn er jo utrolig lojale. Jeg tror nest eldste vil velge å være hos far mye, dette barnet er imot at vi går fra hverandre, og vil nok bruke dette mot meg om han flytter ut. At jeg sviktet/ kasta ut faren. jeg tenker barnet har behov for en forklaring på hvorfor ting skjer- håper det ikke er feil av meg. Synes synd på barna om de må gjennom et samlivsbrudd- det er mitt verste mareritt å utsette barna for et slikt traume- men samtidig er det kanskje mer traumatisk å bli, samt ansvarsfraskrivelse fra min side? 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Hva tror du blir verst for barna, å gjennomgå et brudd eller oppleve at du godtar måten far oppfører seg på? 

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar! Jeg har nok ikke skjønt alvoret i hans sinneutbrudd, og at dette er så skadelig som du her beskriver. Det er først nå i det siste, nær eldste barn sier at noe må endres, for slik kan vi ikke ha det- først da våkner jeg. Helt utrolig hvor naiv og dum jeg er, har satt mannens behov og ønske om å bevise bot og bedring forran det å beskytte dem. Jeg skjemmes! Men har aldri gjort det forsi jeg ikke brydde meg om barna, eller av vond hensikt. For barna er jo vant med dette, de ser ikke ut til å være redd ham, de lyder ikke selv om de hører far er på vei til å bli sint, de eldste sier imot og er mange ganger urimelige ovenfor ham, slik at jeg skjønner han blir sint- men ikke SÅ sint. Jeg har selv opplevd en far med sinneutbrudd. Ikke tatt noen skade av det. Hans pirking på at ting skal fares fint med, forsiktig med alt har i større grad satt spor hos meg- muligens i underbevisstheten fordi min far kunne få sinneutbrudd om noe var ødelagt/ fått hakk i seg etc. Jeg har som motvekt sagt at vi ikke skal være så redde for tingene våre- ja, behandle de normalt, men ikke være overforsiktig. 

Jeg er enig med deg- barna svarer faren, og faren føler nok han mister mer kontroll over barna når kjefting ikke fungerer. Ja hva blir det neste? Jeg tør ikke tenke tanken. 

Men hvor stor innflytelse tenker dere de eldste barna skal ha på bestemmelsen av samvær? Eldste er 16 år. Skal barnet få bestemme dette selv, eller er det på sin plass at jeg setter ned foten for å beskytte barnet? Barnet sier selv det vil ha samvær med far, at han tross alt er faren hennes, og at hun er glad i ham. Barn er jo utrolig lojale. Jeg tror nest eldste vil velge å være hos far mye, dette barnet er imot at vi går fra hverandre, og vil nok bruke dette mot meg om han flytter ut. At jeg sviktet/ kasta ut faren. jeg tenker barnet har behov for en forklaring på hvorfor ting skjer- håper det ikke er feil av meg. Synes synd på barna om de må gjennom et samlivsbrudd- det er mitt verste mareritt å utsette barna for et slikt traume- men samtidig er det kanskje mer traumatisk å bli, samt ansvarsfraskrivelse fra min side? 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Det blir folk av barn etter samlivsbrudd. Det er en stor lettelse for mange barn. Må han slå noen før du går? Du har allerede et angstbarn, må du ha flere?

Anonymkode: eb3ff...3b5

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar! Jeg har nok ikke skjønt alvoret i hans sinneutbrudd, og at dette er så skadelig som du her beskriver. Det er først nå i det siste, nær eldste barn sier at noe må endres, for slik kan vi ikke ha det- først da våkner jeg. Helt utrolig hvor naiv og dum jeg er, har satt mannens behov og ønske om å bevise bot og bedring forran det å beskytte dem. Jeg skjemmes! Men har aldri gjort det forsi jeg ikke brydde meg om barna, eller av vond hensikt. For barna er jo vant med dette, de ser ikke ut til å være redd ham, de lyder ikke selv om de hører far er på vei til å bli sint, de eldste sier imot og er mange ganger urimelige ovenfor ham, slik at jeg skjønner han blir sint- men ikke SÅ sint. Jeg har selv opplevd en far med sinneutbrudd. Ikke tatt noen skade av det. Hans pirking på at ting skal fares fint med, forsiktig med alt har i større grad satt spor hos meg- muligens i underbevisstheten fordi min far kunne få sinneutbrudd om noe var ødelagt/ fått hakk i seg etc. Jeg har som motvekt sagt at vi ikke skal være så redde for tingene våre- ja, behandle de normalt, men ikke være overforsiktig. 

Jeg er enig med deg- barna svarer faren, og faren føler nok han mister mer kontroll over barna når kjefting ikke fungerer. Ja hva blir det neste? Jeg tør ikke tenke tanken. 

Men hvor stor innflytelse tenker dere de eldste barna skal ha på bestemmelsen av samvær? Eldste er 16 år. Skal barnet få bestemme dette selv, eller er det på sin plass at jeg setter ned foten for å beskytte barnet? Barnet sier selv det vil ha samvær med far, at han tross alt er faren hennes, og at hun er glad i ham. Barn er jo utrolig lojale. Jeg tror nest eldste vil velge å være hos far mye, dette barnet er imot at vi går fra hverandre, og vil nok bruke dette mot meg om han flytter ut. At jeg sviktet/ kasta ut faren. jeg tenker barnet har behov for en forklaring på hvorfor ting skjer- håper det ikke er feil av meg. Synes synd på barna om de må gjennom et samlivsbrudd- det er mitt verste mareritt å utsette barna for et slikt traume- men samtidig er det kanskje mer traumatisk å bli, samt ansvarsfraskrivelse fra min side? 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Det jeg skriver om mine erfaringer er bare en brøkdel av hvor skadelig det er. Jeg har jobbet med meg selv i mange år (da jeg var yngre) for å bli frisk fra mine opplevelser som barn. 
 

Angst og redsel er de vanskeligste tingene å bli kvitt/frisk fra. Særlig når man blir utsatt for det fra svært ung alder. Det setter seg i ryggmargen og man forstår det ikke selv engang når man plutselig blir redd for banale ting, som ikke engang har noe med den personen som gjorde deg redd. 
 

du skriver at du prøver å lære barna at ting bare er ting. Og at du vokste opp med en far som ble rasende hvis noe var ødelagt. Jeg tror at det sitter i deg og at du derfor prøver å late som om at ting ikke har en verdi.. hvis du hadde sluppet å erstatte ødelagte ting og bilruter så hadde dere kanskje hatt det bedre økonomisk? 
 

Det blir også feil å la barna vokse opp i et hjem hvor man IKKE har respekt for ting, skal barna bare knuse mobilen sin fordi de vil ha ny da? Eller fordi de ble sinte på et mobilspill? De lærer jo av dere som foreldre at det er greit å knuse ting, også svært dyre ting. Du godtar at far knuser rundt seg, det betyr at du viser barna at det ikke gjør noe. 
 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår hvordan du har latt dette pågå i årevis og fortsatt lar det skje? 
 

hilsen hun som hadde en far som var sint.. 

Anonymkode: 20e3d...a7e

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg skriver om mine erfaringer er bare en brøkdel av hvor skadelig det er. Jeg har jobbet med meg selv i mange år (da jeg var yngre) for å bli frisk fra mine opplevelser som barn. 
 

Angst og redsel er de vanskeligste tingene å bli kvitt/frisk fra. Særlig når man blir utsatt for det fra svært ung alder. Det setter seg i ryggmargen og man forstår det ikke selv engang når man plutselig blir redd for banale ting, som ikke engang har noe med den personen som gjorde deg redd. 
 

du skriver at du prøver å lære barna at ting bare er ting. Og at du vokste opp med en far som ble rasende hvis noe var ødelagt. Jeg tror at det sitter i deg og at du derfor prøver å late som om at ting ikke har en verdi.. hvis du hadde sluppet å erstatte ødelagte ting og bilruter så hadde dere kanskje hatt det bedre økonomisk? 
 

Det blir også feil å la barna vokse opp i et hjem hvor man IKKE har respekt for ting, skal barna bare knuse mobilen sin fordi de vil ha ny da? Eller fordi de ble sinte på et mobilspill? De lærer jo av dere som foreldre at det er greit å knuse ting, også svært dyre ting. Du godtar at far knuser rundt seg, det betyr at du viser barna at det ikke gjør noe. 
 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår hvordan du har latt dette pågå i årevis og fortsatt lar det skje? 
 

hilsen hun som hadde en far som var sint.. 

Anonymkode: 20e3d...a7e

Heisann! Her tror jeg jeg har formulert meg feil. Selvfølgelig skal vi behandle tingene være med respekt, men jeg ønsker ikke at barna skal oppleve at jeg blir sint om noe blir ødelagt, eller gå på tå og hev slik jeg gjorde. Knuser guttungen paden sin i sinne, så blir jeg ikke sint. Men noen ny pad får han ikke. Det er en konsekvens av at han knuste den. Jeg er oppvokst med "pass på ditt, pass på datt", og slik vil ikke jeg gå ovenfor mine barn. Jeg reagerer enda dersom jeg blir "hakket" på, og det har nok den forklaringa at jeg vokste opp med mye av dette. Jeg var en gang sammen med en mann som hadde en serviett over fjernkontrollen, slik at den ikke skulle bli støvete. Slik vil ikke jeg ha det- vi skal kunne bruke tingene våre uten å hele tiden være på vakt for om det kan gå i stykker. Selvfølgelig ber jeg barna ta vare på tingene sine! 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Gjest Antarctica]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Heisann! Her tror jeg jeg har formulert meg feil. Selvfølgelig skal vi behandle tingene være med respekt, men jeg ønsker ikke at barna skal oppleve at jeg blir sint om noe blir ødelagt, eller gå på tå og hev slik jeg gjorde. Knuser guttungen paden sin i sinne, så blir jeg ikke sint. Men noen ny pad får han ikke. Det er en konsekvens av at han knuste den. Jeg er oppvokst med "pass på ditt, pass på datt", og slik vil ikke jeg gå ovenfor mine barn. Jeg reagerer enda dersom jeg blir "hakket" på, og det har nok den forklaringa at jeg vokste opp med mye av dette. Jeg var en gang sammen med en mann som hadde en serviett over fjernkontrollen, slik at den ikke skulle bli støvete. Slik vil ikke jeg ha det- vi skal kunne bruke tingene våre uten å hele tiden være på vakt for om det kan gå i stykker. Selvfølgelig ber jeg barna ta vare på tingene sine! 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Men mannen din driver likevel med materiell vold. Han respekterer verken dere eller tingene deres.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar! Jeg har nok ikke skjønt alvoret i hans sinneutbrudd, og at dette er så skadelig som du her beskriver. Det er først nå i det siste, nær eldste barn sier at noe må endres, for slik kan vi ikke ha det- først da våkner jeg. Helt utrolig hvor naiv og dum jeg er, har satt mannens behov og ønske om å bevise bot og bedring forran det å beskytte dem. Jeg skjemmes! Men har aldri gjort det forsi jeg ikke brydde meg om barna, eller av vond hensikt. For barna er jo vant med dette, de ser ikke ut til å være redd ham, de lyder ikke selv om de hører far er på vei til å bli sint, de eldste sier imot og er mange ganger urimelige ovenfor ham, slik at jeg skjønner han blir sint- men ikke SÅ sint. Jeg har selv opplevd en far med sinneutbrudd. Ikke tatt noen skade av det. Hans pirking på at ting skal fares fint med, forsiktig med alt har i større grad satt spor hos meg- muligens i underbevisstheten fordi min far kunne få sinneutbrudd om noe var ødelagt/ fått hakk i seg etc. Jeg har som motvekt sagt at vi ikke skal være så redde for tingene våre- ja, behandle de normalt, men ikke være overforsiktig. 

Jeg er enig med deg- barna svarer faren, og faren føler nok han mister mer kontroll over barna når kjefting ikke fungerer. Ja hva blir det neste? Jeg tør ikke tenke tanken. 

Men hvor stor innflytelse tenker dere de eldste barna skal ha på bestemmelsen av samvær? Eldste er 16 år. Skal barnet få bestemme dette selv, eller er det på sin plass at jeg setter ned foten for å beskytte barnet? Barnet sier selv det vil ha samvær med far, at han tross alt er faren hennes, og at hun er glad i ham. Barn er jo utrolig lojale. Jeg tror nest eldste vil velge å være hos far mye, dette barnet er imot at vi går fra hverandre, og vil nok bruke dette mot meg om han flytter ut. At jeg sviktet/ kasta ut faren. jeg tenker barnet har behov for en forklaring på hvorfor ting skjer- håper det ikke er feil av meg. Synes synd på barna om de må gjennom et samlivsbrudd- det er mitt verste mareritt å utsette barna for et slikt traume- men samtidig er det kanskje mer traumatisk å bli, samt ansvarsfraskrivelse fra min side? 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Jeg svarte deg i natt, Hi og har nå lest hele tråden som er kommet etter.

Dette forklarer mye, HI. Du er selv skadet etter en barndom med en altfor sint far. Du har vokst opp og lært at det er slik det skal være. Så fant du en slags motvekt med å tenke at man ikke trenger å bekymre seg så mye for materielle ting... mens du skaffet deg en mann som var slik du selv hadde lært at en far skal være - en mann med altfor stort sinneproblem, en mann som ikke tar ansvar for eget sinne, en mann som terroriserer familien.

Og dette forklarer også en annen ting jeg har stusset på - nemlig at hverken din mor eller far støtter deg særlig i dette, og at de bagatelliserer så mye din manns HELT uakseptable oppførsel. Men det er jo ikke rart i det hele tatt - de har levd samme livet selv! Din mor har levd med samme type mann, og skal hun kritisere din mann så må hun også innse at hun utsatte deg for noe av det samme sinnet, at hun og din far trolig har medvirket til at du selv endte med å velge samme type mann som din far, bare kanskje enda verre. Din far bagatelliserer det mer enn din mor - og selvfølgelig gjør han det, han sliter/slet jo med samme problematikken som din mann...

Men alt som er sagt, Hi - dere har forsøkt alt. ALT! Sinnemestringskurs, psykiatrisk sykepleier, psykolog, familievernkontor flere ganger. Du sier at ingen har bedt deg om å forlate ham. Og det er merkelig, så ille som din mann har vært og er. Jeg vil anta at det kanskje er to grunner til det - jeg tror ikke du heller har forstått hvor alvorlig dette faktisk har vært, og kanskje har dere begge pyntet litt på ting. Og om dere mot formodning har vært helt ærlige, så har din mann vist vilje til å følge opp behandling/kurs. Da får folk ofte en sjanse til å forbedre seg. Det merkeligste da er hvorfor ingen har snakket med deg om å gå fra ham når han har vist seg å ikke være mottakelig for behandling og kunne/ville endre seg.

Men alt dette er egentlig uvesentlig nå. Det som ER viktig er hva du nå gjør, og hvor fort du gjør det!

Jeg ville kontaktet nærmeste krisesenter om jeg var deg! For i realiteten har du ikke særlig støtte fra dine foreldre heller, og det kan sette deg i en skvis hvor du vil bli manipulert av dem til å gi mannen din flere sjanser/gå tilbake til ham. Jeg er redd for at hvis du ikke handler nå med det samme så vil du utsette det. Men for hver dag som går lever ungene dine enda en dag med utryggheten, blir mer skadet. Selv de dagene hvor din mann er normaltfungerende kan ikke dine barn slappe av og være trygge - for de vet ikke når han klikker neste gang, og de vet også at du skal på jobb igjen og at de da blir alene med ham... Ingen av dere kan fortsette å leve slik! Du kan ikke lenger la ungene dine leve slik! Nå må du vise ungene at du tar ansvar og begynner å beskytte dem. Og krisesenteret kan der være uvurderlig støtte for deg.

Alt praktisk vil ordne seg, og også det vil krisesenteret hjelpe deg med å finne ut av!

Gå. Nå!

Klem ❤️

 

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

 

Anonymkode: b8f1d...e43

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Heisann! Her tror jeg jeg har formulert meg feil. Selvfølgelig skal vi behandle tingene være med respekt, men jeg ønsker ikke at barna skal oppleve at jeg blir sint om noe blir ødelagt, eller gå på tå og hev slik jeg gjorde. Knuser guttungen paden sin i sinne, så blir jeg ikke sint. Men noen ny pad får han ikke. Det er en konsekvens av at han knuste den. Jeg er oppvokst med "pass på ditt, pass på datt", og slik vil ikke jeg gå ovenfor mine barn. Jeg reagerer enda dersom jeg blir "hakket" på, og det har nok den forklaringa at jeg vokste opp med mye av dette. Jeg var en gang sammen med en mann som hadde en serviett over fjernkontrollen, slik at den ikke skulle bli støvete. Slik vil ikke jeg ha det- vi skal kunne bruke tingene våre uten å hele tiden være på vakt for om det kan gå i stykker. Selvfølgelig ber jeg barna ta vare på tingene sine! 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Poenget mitt er at barna dine ser hva faren gjør og at du lar han holde på. Det kan «oversettes» i et barnehode til at dere ikke bryr dere. og hvorfor skal barna ta vare på tingene sine hvis ikke dere tar vare på deres ting? 
 

Hva lærer barna dine om ekteskap, samliv, respekt, trygghet og kjærlighet? 
 

Jeg lærte heldigvis litt om det hos min mor, likevel havnet jeg i et forhold som var skadelig. Min eks drakk (som min far) og jeg skjønte ikke hvor ille hvor ille det var før jeg satt hjemme og innså at jeg ikke hadde kontroll over eget liv eller egne penger. Min eks tok all kontroll og jeg fikk knapt gå ut døra. Hver kveld var han full og da ble jeg skjelt ut og fortalt hvor lite jeg var verdt. 
 

Nå er lykkelig, trygg og lever i et sunt parforhold. Barna mine er trygge og har et hjem hvor de alltid kan ha med venner inn. 
 

 

Anonymkode: 20e3d...a7e

[Anonym bruker]

Kjære HI. Jeg er helt enig med med de som svarer at du må gå, og at du må gå nå. Jeg ville bare sende deg en klem og tilføye at du ikke må gå helt i kjelleren over å få såpass krasse svar - det må gjøre utrolig vondt å lese hva mange her skriver, kanskje særlig fordi du begynner å se at de har rett. Jeg er helt sikker på at du har gjort det du har ment har vært best for ungene dine hele veien. 

Du har svart alle beundringsverdig rolig (til og med idioten som syntes det først og fremst var synd på stakkars, slitne far), og du virker oppegående, sterk og reflektert. Ta det med deg videre! Og husk at selv om det hadde vært godt med støtte fra f.eks. foreldrene dine, så trenger du ikke deres godkjennelse på noen måte, du er en voksen og selvstendig kvinne som tar de valgene for barna dine DU mener er best. Ingen har rett til å mene noe om andres eventuelle brudd uansett; kun de to i forholdet kjenner hele historien. 

Lykke til! Og husk at barn kan ha gode oppvekstvilkår også utenfor kjernefamilien. Selv kjente jeg først og fremst dyp lettelse da mine foreldre gikk fra hverandre, fordi de kranglet så mye, og på tross av at ingen ble rasende på den måten du beskriver. 

Anonymkode: 8f72c...3e5