Sinnamannen

[Anonym bruker]

Nå trenger jeg virkelig råd av dere.. mannen min er en tilstedeværende, omsorgsfull og god mann, unntatt når han blir sint. Etter en lang dag på jobb har han ikke tålmodighet igjen, og da kan han ikke tåle om barna lager styr, feks ved legging. 

Sist gang var jeg på vei ut døra til jobb, hvorpå han stampet over gulvet, og høylytt fortalte at han var så lei, at han var alene om alt (ja, han blir det når jeg drar på jobb), at han mente jeg måtte endre arbeidstider, og at han snart ville dra til helvette herifra. Ett av barna har utfordringer meg å legge seg, og forstyrret søstra som lå på samme rom, og ikke fikk sove. Vi hadde kun noen dager i forveien avtalt med dette barnet at han skulle spørre mamma eller pappa om å sitte inne hos ham dersom han var redd og ikke fikk sove, og pappaen lovte da da vi snakket om dette å ikke bli sint om barnet spurte. Jeg tenkte da at jeg kunne be faren om å sitte inne hos barnet, da det ville være vanskelig for barnet å spørre selv, da faren var sint i utgangspunktet. Jeg tenkte tilsedeværelse ville roe ned barnet, men da jeg spirte far om han kunne sette seg litt inn ril guttungen, hylte han til meg "ikke faen". I stedet kom han masjerende ut på gangen med barnet, som hylte enda mer. Barnet hylte og sa jeg ikke fikk dra på jobb, men jeg svarte at jeg skjønte han ikke ville jeg skulle dra, men at jeg dessverre var nødt.  Jeg hadde jo et håp om at ting roet seg når jeg kom ut av hus. Jeg dro på jobb, og fikk videoer tilsendt av de to eldste barna, hvor faren ropte at han var så lei, og at "hun (altså meg) kan bare dra seg til helvetet med det helvettes arbeidet sitt hele helvettes kjerringa." Dette sa han mens barna hørte på. Fikk også video hvor det hørtes at faren (min mann) slo i veggene i sinne. Meldinger om at "pappa er skummel, og at jeg måtte love å ikke dra på arbeid flere ganger" fikk jeg også. 

Jeg ble veldig fortvilt, mannen har hatt et sinneproblem i alle år. Noen perioder er bedre, men de store toppene kommer igjen og igjen, med kortere eller lengre tid mellom. Han har lovt bot og bedring utallige ganger, gått til psykiatrisk sykepleier, psykolog, tatt sinnemestringskurs, uten at sinnet blir vesentlig bedre over tid. 

Denne gangen er det litt annerledes, jeg ser ingen anger, ingen uoppfordret unnskyldning. Han sier han ikke vil at vi skal gå fra hverandre, men om jeg vil ut av forholdet skal han kreve delt omsorg, og får han ikke det skal han lage helvete for meg. 

Mannen legger mye av skylda på meg, muligens fordi det er vanskelig å innrømme feilene, når han vet at ultimatene (psykolog og sinnemestring) er oppbrukt. Hver gang jeg forsøker snakke med han blir han oppfarende, begynner snakke om mine feil, som at jeg lar alt over på ham når jeg drar på jobb, at jeg sover på sofa( ja, jeg må ha avstand til ham for å ikke gå dukken følelsesmessig da han sårer meg mye, og for å beskytte meg selv når jeg begynner innse det kan gå mot et brudd), og at jeg ikke legger til rette (synes ikke jeg gjør annet), eller at jeg har så mye rot på kvisten fordi jeg har tatt vare på barnas klær etc. Og når han er ferdig med å legge skylda over på meg, så går han, sier han er ferdig snakka. Jeg forsøkte stille han spørsmål via meldinger (barna er ofte til stede, så tenkte det var greit å få svar på en del på denne måten), men da fikk jeg bare til svar at han skulle fokusere på barna framover. Når jeg da sa at jeg ikke hadde tro på bedring mtp sinnet,  og stilte spørsmål med hvorfor han behandlet oss slik han gjorde, ba han meg slutte stille spørsmål, og hevdet jeg drev med psykisk terror. Så blokkerte han meg på sms.

Kan nevne at han også tidligere har hatt sinneutbrudd akkurat når jeg var på vei på jobb, og jeg valgte da å spørre han om jeg kunne dra på jobb, og fikk til svar at jeg kunne dra meg til helvette derifra. Jeg sa at jeg gjerne ville høre fra ham at han hadde kontroll før jeg dro, men fikk da bare samme svar en gang til. Også den gangen var barna vitne til hans uttalelser, og ene ungen klamra seg til meg og hylte at jeg ikke måtte dra. Jeg skal ikke si for sikkert at det var farens sinne som gjorde at barnet ville ha meg hjemme, (barnet har daglig "angst" for å legge seg, redd alle sovner før han), men barnet har i etterkant uttalt noe slikt som at det er dumt når jeg drar, for da er det ingen som kan roe han ned. 

Etter siste episode hadde jeg fått nok, de to små hadde også fått beskjed av sin far morgenen etter at han skulle flytte ut ( uten å snakke med meg om dette, slik at vi kunne si det i lag). Jeg tok mot til meg og ringte min mor og ba om hjelp. Hun ville stille opp, og sa hun regnet med det var på helg? Vel, jeg jobber også ukedager, og hun sa hun kunne ha dem 1-2 dager i uka. Hun hadde dem 3 netter den første uka, og skal ha dem 2 netter denne uka. Mannen min blir sint når jeg forteller barna at de skal til min mor, kommer med uttalelse om at han forventer det bare er en natt.. nei, to, svarer jeg. Guttungen, som er redd for å legge seg hyler og skriker, vil ikke overnatte til min mor ( hun er i mine øyne verdens snilleste, gjør alt for at barna skal være trygge, legger seg samtidig med barna for at barnet skal finne trygghet etc. Barna sovnet uten noe gråt etc hos henne nå i forrige uke).. Så der sitter de da, to mot en. Jeg sier at det blir slik, da dette er avtalt med min mor. Mannen sier da  jeg bare må bestille mekling (jeg har etterspurt dette hos ham tidligere i uka, men da gav han uttrykk for at han ikke ville.) jeg har forsøkt forklare mannen min at jeg ikke ønsker å straffe han, at det ikke er derfor jeg sender barna bort til min mor, men for at han skal slippe stå alene i alt, at han trengs for å hjelpe de større barna med lekser, samt at jeg må beskytte de små for hans sinne. 

Jeg trives godt i jobben, og har sagt til min mann at jeg ønsker å fortsette i stillinga jeg har nå. Av prinsipp føler jeg ikke for å skulle endre arbeidstid fordi HAN bestemmer det. Da er det mye jeg må slutte med, for det er mye annet han også klager over, feks om jeg strikker ( da mener han jeg burde gjøre husarbeid etc, men dersom jeg spør om vi skal ta en turn med husarbeid etter barna er lagt får jeg alltid i en irritabel mine til svar at jeg må forstå at han er sliten, og har behov for å bare sitte å slappe av etter kl. 20..Vasker jeg for mye klær er det også feil, for det blir så rotete på stua da jeg må tørke klærne der etc. Får jeg ikke fyr i ovnen, får jeg negativ tilbakemelding også der. Tørker jeg ikke av de halvvåte matboksene når jeg tar de fra koppmaskina, så kicker han på det også. En gang ba jeg han bytte røykvarslerbatteri (gikk meg på han hadde fjernet røykvarsleren på soverommet), da ble han sur for dette også, klikka med å dryle hele røykvarsleren i søpla. Han har tidligere ødelagt mye i sinne, bla knust bakruta på bilen min, slått merker i flere dører, knust lysbryter etc, men dette har bedret seg de siste årene, heldigvis.

Jeg jobber nå i snitt 3 dager i uka, og friheten med å ha 4 dager fri (med bedre lønn enn han), gir meg mye tid med barna de dagene jeg har fri, tid til husarbeid, alenetid, samt økonomisk er det lønnsomt. Skulle jeg byttet arbeidstid, måtte det være for barnas skyld ( men da uten at dette skulle være mannens avgjørelse), men ved dagjobbing klarer vi oss ikke økonomisk. Har regnet ut at jeg må jobbe ca 130% på dagtid om jeg skal beholde lønna. Denne lønna er vi avhengig av.. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har støttet barna på at det ikke er greit at pappa er så sint, og jeg har sagt til meg selv at jeg må sørge for at dette ikke skjer igjen. Min mor gir uttrykk for at hun ikke kan ha barna mer enn ca halvparten av mine vakter. Min mor har sympati med både meg og min mann. Hun skjønner at han nok er sliten, og vil ikke umyndiggjøre han ved å ha barna uten hans "samtykke". Har tenkt på alternativet om at storesøster på 16 år kan passe de minste, men er redd det blir mye for henne når gutten ikke vil legge seg på kveldene, og nok får "panikk" når jeg ikke er der. 

Enn så lenge er barna hos min mor, og mannen la seg i kveld med et sint drag i ansiktet, knapt snakket til meg i ettermiddag, og da med en hard, ufølsom stemme. 

Jeg skjønner at det i min sak er enkelt å si at jeg må gå fra han, og at jeg bare kan jobbe dag.

Mannen har mange gode sider også, han er ikke bare sint.. han har alltid stilt opp for barna hva gjelder alt fra bleieskift, handballkamper, dugnader, henting og levering i barnehage, leksegjøring etc. Han gjør husarbeid, leker med barna. Ja, totalt har han mange gode sider, og barna er veldig glade i ham også. Eldste mener vi ikke kan ha det slik hjemme lenger, at pappa er mye sint, også på dagtid. Men hun sier hun også vil være hos pappa om han flytter ut. Ja, de eldste barna er jo såpass store at de kan bestemme dette selv? Men så føles det litt motstridende å få han til å flytte ut, for så å sende barna til ham alene.. Redselen for at han blir sint ved samvær, hvor jeg ikke er tilstede, har egentlig vært en tanke som flere ganger har skremt meg fra å gå fra han. 

Kan man nekte far samvær? Og vil dette i såfall være til beste for barna? Dette vil kanskje oppleves traumatisk for barna, som er vant med å ha pappaen sin rundt seg hver dag.. samtidig er jeg livredd for at sinnet hans skal gjøre større skade på barnas sinn.. 

Huff, ikke enkelt dette. Er det noen som vil gi meg noen gode råd, eller har opplevd liknende selv? 

Går jeg fra han kommer jeg meg ikke på jobb, og da klarer jeg ikke forsørge oss. Føler sterkt for å beskytte barna fra ham, men er redd jeg gjør ting verre ved å gå fra han.. men samtidig- slik kan vi ikke ha det! 

Har forsøkt familievernkontoret flere ganger, siste gang endte med at han gikk i sinne midt under timen, og terapauten mente at det måtte han bare gjøre, og at det måtte vi akseptere. Kom ingen vei der med å snakke med han..

 

 

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

Du lever - og lar dine barn leve i! - et psykisk og materielt voldelig forhold hvor du har mistet gangsynet og ungene dine er blitt skadet!

Det hjelper ikke at du "støtter" barna ved å si at det ikke er greit at han oppfører seg slik, for så å gå fra dem når han er så sint og de er redde ham.

Det eneste ansvarlige er å gå fra ham, og gjøre det før ungene dine blir enda mer skadet enn de er! Det er omsorgssvikt å fortsette å bo med en slik mann og overlate ungene til ham når han er så sint!!!

Du har masse journalføringer fra fvk, sikkert fra psykolog og sinnemestringskurs, du har beviser om hans ustabilitet og vold på video og du har bevis fra barnas meldinger til deg når de har vært alene med ham og er redde når du er på jobb.

Gå fra ham og krev samvær med tilsyn inntil han har gått nok i behandling til å bli mer stabil og kan greie å besinne seg.

Og du må ta tak i dette NÅ! Om nødvendig drar du på krisesenteret, for dette kan bare ikke fortsette!

NÅ må du ta ansvar og beskytte ungene dine!

Anonymkode: b8f1d...e43

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Jeg håper ikke barna er blitt skadet, slik du sier, men skjønner at dette ikke er bra for dem. 

Har nok holdt ut alt for lenge, tenkt at det var til beste for barna om vi er sammen, da far har mange positive sider også. Det har toppet meg for meg nå, da han har latt sitt sinne få utbrudd når jeg er på mitt mest sårbare (på vei ut døra- kun minutter til jeg må være på jobb), og har latt sinnet fortsette etter jeg har forlatt huset. I ettertid kan jeg si jeg burde ha ringt på jobb og meldt avbud, men dette sitter langt inne så nært innpå vaktens start. Jeg trodde jo ting skulle ordne seg da jeg var ut av huset, og at sinnet hans var mer som en demonstrasjon mot meg og mitt arbeid (som ikke fungerer når jeg ikke er til stede).

Men rent praktisk- slike krisesentre- jeg får nok ikke med meg de eldste barna, eldste vil ha samvær med far, og nest yngste forsvarer far en del med at han er sliten, og at han skjønner far blir lei av stadig styr på de yngste barna. Men om jeg skulle tatt de med, må de vel søkes fri fra skole? Eller drar vi bare? Hva med jobben min, må jeg ha sykemelding? Og hva kan de gjøre for oss? Mannen blir nok bare boende til vi flytter hjem igjen, eller må vi flytte til et helt annet sted? Det vil nok i såfall bli en tilleggsbelastning for barna, mtp skole, venner, familie, husværet etc.. 

Jeg tenker at det ved krise kan være et alternativ å "flykte" til min mor, men i første omgang håper jeg på å få løst dette som to voksne mennesker.

Ja, dokumentasjon vil nok finnes, det vil jeg tro, så sant det ikke er kort foreldelsesfrist på slikt. 

Men jeg bekymrer meg mye for å bli alene, spesielt med tanke på alt ansvaret (oppfølging av alle barn, økonomi etc) 

tenker du det er forsvarlig å la 16-åringen passe de minste barna, slik at vi har økonomi til å beholde huset? 

Anonymkode: 792ab...93b

[Gjest Antarctica]

Du ser det ikke klart nå, men ungene dine vil takke deg for å ha fått dem ut av det forholdet. De HAR allerede tatt skade. De er jo redd ham og  kaller ham skummel. Hør på henne som svarte deg. Få ham ut av livene deres, han ønsker jo ikke å endre seg.

[Anonym bruker]

Du har forsøkt så godt du har kunnet, sørget for at mannen måtte jobbe med sinnet sitt og strukket deg langt. Nå går det ikke lenger, og du må gå fra han.

Ungene vil sikkert reagere forskjellig, siden de er i forskjellig alder, men de kommer til å få det bedre uten det raseritrollet i sin daglige nærhet.

Hvor gammel er de yngste? Kan du få flokken med på at dere alle tar et tak i overgangsfasen? Storesøster kan passe, og den engstelige kan gjøre sitt beste for å sovne uten at noen sitter der. Sånn er livet, det røyner på av og til, men en ukontrollert, skummel far kan man heldigvis slippe å rundt seg på daglig basis!

Samvær bør være med tilsyn, inntil han evner å se hva han selv gjør. Du har kanskje dokumentasjon, og du har fire (?) redde barn, som nok kan formidle sin redsel til barnevernet, dersom det blir nødvendig.

Her må du bare stå på for ungene dine! Behold jobben som sikrer deg mest inntekt, kanskje kan du få en «nattmamma», f eks en student som overnatter. Hvis det blir vanskelig med jobben i en periode, så kan du sikkert få sykemelding. (Ja, i dette tilfellet er det samfunnsøkonomisk forsvarlig.)

Dette har mange vært nødt til å gjøre før deg, du er åpenbart den mest oppegående og sterke i dette parforholdet. Lykke til!

Anonymkode: b0786...e38

[Anonym bruker]

Dette må du bare komme deg ut av, vær ærlig om hvor ille det er til alle instanser som blir koblet inn. Ta vare på sms, ta opp samtaler med den "mannen" osv så du har dokumentasjon.

Jeg har selv vært der, hadde to barn med en slik "mann", de var 11 og 5 da jeg endelig klarte å få oss vekk, og dessverre sliter barna mine psykisk. Den yngste mest. 

De er voksne i dag, yngste har gått i behandling siden tenårene, og har fått diagnoser pga hvordan far var, og må gå på tabletter for å fungere. 

Så vær så snill og reager... i dag!

Anonymkode: 8b9f2...baa

[Anonym bruker]

Du må for søren komme deg vekk og ikke la ungene være alene med han. Han driver med psykisk mishandling og du aksepterer det. Du er åpenbart kuet og redd han selv. 

Skjønner det er vanskelig når jobben kaller men ærlig talt, overlate barna dine til å være alene med en du vet er en idiot?

Finner ikke ord. 

Anonymkode: 87573...527

[Anonym bruker]

Raseri og psykisk mishandling er like ille, om ikke verre,  «som fysisk mishandling. Hva hadde du gjort om han slo barna (og deg)?

Du må faktisk redde barna dine. Jeg kan love deg at det ikke er fotballkampene med pappa de kommer til å huske fra barndommen sin!

Og du trenger jo ikke benytte krisesenter om du ikke føler at det er nødvendig. Du har en god jobb, støtte i din mor og de eldste barna og du fremstår oppegående og ressurssterk, du trenger ikke denne mannen til noe. Han bør aldri få være alene med de minste barna spesielt. 

Du må faktisk redde ungene dine, hi. 

Anonymkode: 8da57...c42

[Anonym bruker]

Hvorfor er han sint, da? Hvorfor er han sliten? 

 

Anonymkode: c0f37...1f5

[Anonym bruker]

Ta med ungene og LØP! Han får aldri i livet så stor samværsprosent som han ønsker, ungene har PÅ FILM at han bedriver psykisk mishandling. 

Anonymkode: 341b9...427

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ta med ungene og LØP! Han får aldri i livet så stor samværsprosent som han ønsker, ungene har PÅ FILM at han bedriver psykisk mishandling. 

Anonymkode: 341b9...427

Men hvorfor er han sliten? 

Anonymkode: c0f37...1f5

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er han sint, da? Hvorfor er han sliten? 

 

Anonymkode: c0f37...1f5

Hei! Mannen jobber dagtid, og står opp kl. 06:30. Han må bruke "hodet" i jobben. Her hjemme preges ettermiddagene av barn som krever oss non stop, da vi har trassalder, leksegjøring, handballkamper, ungdomskriser og øving til prøver med de eldre barna. I tillegg husarbeid, men iom vi er så mange, blir det også mer husarbeid. 

Mannen tåler ikke rot sier han. Hos oss blir det raskt noe rot (barnas leker etc), samt at huset generelt er for lite tilpasset vårt behov/for lite. Selv legger han gjerne neste dags klær på kjøkkenbordet, eller på gulvet. 

Så hva gjør denne mannen sint? Det er nok en kombinasjon av flere faktorer, både at han står på hele dagen, og blir sliten av alle krav, og nok føler han ikke har plass til alenetid. Bår jeg da drar på jobb, blir han alene med det som egentlig er minst en tomannsjobb her hjemme, og jeg tror han synes det er urettferdig ( han blir alene om alt, mens jeg har fire dager fri i uka). Den viktigste faktoren ligger nok i han selv- hans temperament. 

 Jeg kan godt skjønne han er sliten og at han kan bli lei, og av og til sint- men det er måten dette sinnet kommer til uttrykk på, som bekymrer meg. 

Jeg kan også bli sliten og lei, men jeg går ikke rundt og hyler og kjefter, og slår i veggene. Jeg tenker det er han som voksenperson som må ta ansvar for sitt sinne, uavhengig av alle triggerne som kan være tilstede. 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hei! Mannen jobber dagtid, og står opp kl. 06:30. Han må bruke "hodet" i jobben. Her hjemme preges ettermiddagene av barn som krever oss non stop, da vi har trassalder, leksegjøring, handballkamper, ungdomskriser og øving til prøver med de eldre barna. I tillegg husarbeid, men iom vi er så mange, blir det også mer husarbeid. 

Mannen tåler ikke rot sier han. Hos oss blir det raskt noe rot (barnas leker etc), samt at huset generelt er for lite tilpasset vårt behov/for lite. Selv legger han gjerne neste dags klær på kjøkkenbordet, eller på gulvet. 

Så hva gjør denne mannen sint? Det er nok en kombinasjon av flere faktorer, både at han står på hele dagen, og blir sliten av alle krav, og nok føler han ikke har plass til alenetid. Bår jeg da drar på jobb, blir han alene med det som egentlig er minst en tomannsjobb her hjemme, og jeg tror han synes det er urettferdig ( han blir alene om alt, mens jeg har fire dager fri i uka). Den viktigste faktoren ligger nok i han selv- hans temperament. 

 Jeg kan godt skjønne han er sliten og at han kan bli lei, og av og til sint- men det er måten dette sinnet kommer til uttrykk på, som bekymrer meg. 

Jeg kan også bli sliten og lei, men jeg går ikke rundt og hyler og kjefter, og slår i veggene. Jeg tenker det er han som voksenperson som må ta ansvar for sitt sinne, uavhengig av alle triggerne som kan være tilstede. 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Så han lever et helt vanlig a4-liv der han må stå opp, gå på jobb, og ta seg av hus og barn. Det gjør alle vi andre også, noen av oss er tilogmed alene hver eneste dag. Og det klarer vi helt uten å terrorisere barna våre!

Løp, løp, løp! 

Anonymkode: 341b9...427

[Anonym bruker]

Det går en grense for hvor lenge man skal prøve.

Det går en grense for hvor mye man skal akseptere.

I mine øyne har du passert begge.

Man får alltid høre at folk nå om dage ikke prøver nok før de går fra hverandre osv. Det stemmer ikke i ditt tilfelle.

Hvorfor han ikke har kontroll, hvorfor han tyranniserer deg og barna er akkurat nå underordnet. Faktum er at han gjør det. Dermed er du nødt til å si stopp. Og jeg tror du er nødt å ha hjelp også. Til det praktiske, til støtte for deg osv. Det høres ut som han kan komme til å gjøre alvor av å lage et helvete.

Ikke påta deg skylden for hans manglende sinnekontroll. Ikke ta på deg ansvaret for at han ikke vil være alene med barna. Det er du vel helt sikkert også når han er på jobb? Vi lever ikke i 1950. Fedre forventes å kunne ta like mye ansvar som mødre. 

Om du er i tvil om hva du skal gjøre så ring fvk og få en time alene for å snakke situasjonen igjennom og få hjelp til å finde veien videre.

Dette greier du!

Anonymkode: c89cd...e1f

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Så han lever et helt vanlig a4-liv der han må stå opp, gå på jobb, og ta seg av hus og barn. Det gjør alle vi andre også, noen av oss er tilogmed alene hver eneste dag. Og det klarer vi helt uten å terrorisere barna våre!

Løp, løp, løp! 

Anonymkode: 341b9...427

Ja, du får sagt det. Forskjellen er kanskje at vi har flere barn enn "normalen". Men ja, du fikk sagt det. Finnes sikkert de som har både 9 og 14 barn, som klarer dette fint uten å bli sint.. 

Men det er så rart med det, man blir vant ril at hans personlighet bare er slik. De eldste barna sier han imot, jenta ba han ril og med holde kjeft engang hun var sint her, så hun lar seg ikke pille på nesen. Usikker på om hun ville gjort dette om hun hadde vært redd ham, jeg tror kanskje ikke det. Til og med min far snakker positivt om hans sinne, for hva skulle jeg ha gjort uten en mann som satte barna på plass når de ikke hører etter?  Men han har nok ikke hørt mannen på det verste da, så han hadde forhåpentligvis skjønt meg bedre om han hadde opplevd det. 

Mannen min har alltid vært en hissigpropp- også før vi fikk barn, og slik jeg ser det nå er det de hverdagslige motgangene (som at barna ikke hører på ham, at han må mase gjentatte ganger etc) som til slutt får begeret til å renne over. Jeg kan komme "ny" inn i situasjonen, hvor han kan være fly forbannet, og når jeg da spør hva som skjer, så er det ofte han med en kjeftende stemme sier han blir alene med alt pga jobben min. 

Så ja, det er de hverdagslige ting.. 

 

hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

Herregud, dette må du få slutt på! Dette er jo helt klart omsorgssvikt. Vold fra far, og du svikter dem!

Mange barn som har opplevd psykisk/fysisk vold blir mest sint på mor fordi hun ikke beskyttet dem.

Du bør lese barneboken som heter Sinna mann. Du og barna dine vil kjenne dere igjen. 

Anonymkode: 63d98...3b1

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det går en grense for hvor lenge man skal prøve.

Det går en grense for hvor mye man skal akseptere.

I mine øyne har du passert begge.

Man får alltid høre at folk nå om dage ikke prøver nok før de går fra hverandre osv. Det stemmer ikke i ditt tilfelle.

Hvorfor han ikke har kontroll, hvorfor han tyranniserer deg og barna er akkurat nå underordnet. Faktum er at han gjør det. Dermed er du nødt til å si stopp. Og jeg tror du er nødt å ha hjelp også. Til det praktiske, til støtte for deg osv. Det høres ut som han kan komme til å gjøre alvor av å lage et helvete.

Ikke påta deg skylden for hans manglende sinnekontroll. Ikke ta på deg ansvaret for at han ikke vil være alene med barna. Det er du vel helt sikkert også når han er på jobb? Vi lever ikke i 1950. Fedre forventes å kunne ta like mye ansvar som mødre. 

Om du er i tvil om hva du skal gjøre så ring fvk og få en time alene for å snakke situasjonen igjennom og få hjelp til å finde veien videre.

Dette greier du!

Anonymkode: c89cd...e1f

Takk for svar! Far vil gjerne ha barna alene når det kommer til samværsfordeling, samt når min mor nå har steppet inn (han føler seg degradert og umyndiggjort som far), men ofte når han har hatt barna alene i det daglige (som når jeg har vært på jobb), så jlager han over hvor sliten og lei han er, og kan bli sint for motgang. Jeg er ikke så mye alene med barna, da han jobber som oftest når de er på skole/ bhg. Men ja, jeg har vært dager og uker alene med dem, og det går jo bra, selv om det selvsagt er slitsomt og utfordrende til tider, men også mye kos.

 

hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

Jeg håper noen av barna tar mot til seg og forteller en voksen om hvordan det er hjemme hos dere., fordi dere trenger hjelp.

Anonymkode: 63d98...3b1

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nå trenger jeg virkelig råd av dere.. mannen min er en tilstedeværende, omsorgsfull og god mann, unntatt når han blir sint. Etter en lang dag på jobb har han ikke tålmodighet igjen, og da kan han ikke tåle om barna lager styr, feks ved legging. 

Sist gang var jeg på vei ut døra til jobb, hvorpå han stampet over gulvet, og høylytt fortalte at han var så lei, at han var alene om alt (ja, han blir det når jeg drar på jobb), at han mente jeg måtte endre arbeidstider, og at han snart ville dra til helvette herifra. Ett av barna har utfordringer meg å legge seg, og forstyrret søstra som lå på samme rom, og ikke fikk sove. Vi hadde kun noen dager i forveien avtalt med dette barnet at han skulle spørre mamma eller pappa om å sitte inne hos ham dersom han var redd og ikke fikk sove, og pappaen lovte da da vi snakket om dette å ikke bli sint om barnet spurte. Jeg tenkte da at jeg kunne be faren om å sitte inne hos barnet, da det ville være vanskelig for barnet å spørre selv, da faren var sint i utgangspunktet. Jeg tenkte tilsedeværelse ville roe ned barnet, men da jeg spirte far om han kunne sette seg litt inn ril guttungen, hylte han til meg "ikke faen". I stedet kom han masjerende ut på gangen med barnet, som hylte enda mer. Barnet hylte og sa jeg ikke fikk dra på jobb, men jeg svarte at jeg skjønte han ikke ville jeg skulle dra, men at jeg dessverre var nødt.  Jeg hadde jo et håp om at ting roet seg når jeg kom ut av hus. Jeg dro på jobb, og fikk videoer tilsendt av de to eldste barna, hvor faren ropte at han var så lei, og at "hun (altså meg) kan bare dra seg til helvetet med det helvettes arbeidet sitt hele helvettes kjerringa." Dette sa han mens barna hørte på. Fikk også video hvor det hørtes at faren (min mann) slo i veggene i sinne. Meldinger om at "pappa er skummel, og at jeg måtte love å ikke dra på arbeid flere ganger" fikk jeg også. 

Jeg ble veldig fortvilt, mannen har hatt et sinneproblem i alle år. Noen perioder er bedre, men de store toppene kommer igjen og igjen, med kortere eller lengre tid mellom. Han har lovt bot og bedring utallige ganger, gått til psykiatrisk sykepleier, psykolog, tatt sinnemestringskurs, uten at sinnet blir vesentlig bedre over tid. 

Denne gangen er det litt annerledes, jeg ser ingen anger, ingen uoppfordret unnskyldning. Han sier han ikke vil at vi skal gå fra hverandre, men om jeg vil ut av forholdet skal han kreve delt omsorg, og får han ikke det skal han lage helvete for meg. 

Mannen legger mye av skylda på meg, muligens fordi det er vanskelig å innrømme feilene, når han vet at ultimatene (psykolog og sinnemestring) er oppbrukt. Hver gang jeg forsøker snakke med han blir han oppfarende, begynner snakke om mine feil, som at jeg lar alt over på ham når jeg drar på jobb, at jeg sover på sofa( ja, jeg må ha avstand til ham for å ikke gå dukken følelsesmessig da han sårer meg mye, og for å beskytte meg selv når jeg begynner innse det kan gå mot et brudd), og at jeg ikke legger til rette (synes ikke jeg gjør annet), eller at jeg har så mye rot på kvisten fordi jeg har tatt vare på barnas klær etc. Og når han er ferdig med å legge skylda over på meg, så går han, sier han er ferdig snakka. Jeg forsøkte stille han spørsmål via meldinger (barna er ofte til stede, så tenkte det var greit å få svar på en del på denne måten), men da fikk jeg bare til svar at han skulle fokusere på barna framover. Når jeg da sa at jeg ikke hadde tro på bedring mtp sinnet,  og stilte spørsmål med hvorfor han behandlet oss slik han gjorde, ba han meg slutte stille spørsmål, og hevdet jeg drev med psykisk terror. Så blokkerte han meg på sms.

Kan nevne at han også tidligere har hatt sinneutbrudd akkurat når jeg var på vei på jobb, og jeg valgte da å spørre han om jeg kunne dra på jobb, og fikk til svar at jeg kunne dra meg til helvette derifra. Jeg sa at jeg gjerne ville høre fra ham at han hadde kontroll før jeg dro, men fikk da bare samme svar en gang til. Også den gangen var barna vitne til hans uttalelser, og ene ungen klamra seg til meg og hylte at jeg ikke måtte dra. Jeg skal ikke si for sikkert at det var farens sinne som gjorde at barnet ville ha meg hjemme, (barnet har daglig "angst" for å legge seg, redd alle sovner før han), men barnet har i etterkant uttalt noe slikt som at det er dumt når jeg drar, for da er det ingen som kan roe han ned. 

Etter siste episode hadde jeg fått nok, de to små hadde også fått beskjed av sin far morgenen etter at han skulle flytte ut ( uten å snakke med meg om dette, slik at vi kunne si det i lag). Jeg tok mot til meg og ringte min mor og ba om hjelp. Hun ville stille opp, og sa hun regnet med det var på helg? Vel, jeg jobber også ukedager, og hun sa hun kunne ha dem 1-2 dager i uka. Hun hadde dem 3 netter den første uka, og skal ha dem 2 netter denne uka. Mannen min blir sint når jeg forteller barna at de skal til min mor, kommer med uttalelse om at han forventer det bare er en natt.. nei, to, svarer jeg. Guttungen, som er redd for å legge seg hyler og skriker, vil ikke overnatte til min mor ( hun er i mine øyne verdens snilleste, gjør alt for at barna skal være trygge, legger seg samtidig med barna for at barnet skal finne trygghet etc. Barna sovnet uten noe gråt etc hos henne nå i forrige uke).. Så der sitter de da, to mot en. Jeg sier at det blir slik, da dette er avtalt med min mor. Mannen sier da  jeg bare må bestille mekling (jeg har etterspurt dette hos ham tidligere i uka, men da gav han uttrykk for at han ikke ville.) jeg har forsøkt forklare mannen min at jeg ikke ønsker å straffe han, at det ikke er derfor jeg sender barna bort til min mor, men for at han skal slippe stå alene i alt, at han trengs for å hjelpe de større barna med lekser, samt at jeg må beskytte de små for hans sinne. 

Jeg trives godt i jobben, og har sagt til min mann at jeg ønsker å fortsette i stillinga jeg har nå. Av prinsipp føler jeg ikke for å skulle endre arbeidstid fordi HAN bestemmer det. Da er det mye jeg må slutte med, for det er mye annet han også klager over, feks om jeg strikker ( da mener han jeg burde gjøre husarbeid etc, men dersom jeg spør om vi skal ta en turn med husarbeid etter barna er lagt får jeg alltid i en irritabel mine til svar at jeg må forstå at han er sliten, og har behov for å bare sitte å slappe av etter kl. 20..Vasker jeg for mye klær er det også feil, for det blir så rotete på stua da jeg må tørke klærne der etc. Får jeg ikke fyr i ovnen, får jeg negativ tilbakemelding også der. Tørker jeg ikke av de halvvåte matboksene når jeg tar de fra koppmaskina, så kicker han på det også. En gang ba jeg han bytte røykvarslerbatteri (gikk meg på han hadde fjernet røykvarsleren på soverommet), da ble han sur for dette også, klikka med å dryle hele røykvarsleren i søpla. Han har tidligere ødelagt mye i sinne, bla knust bakruta på bilen min, slått merker i flere dører, knust lysbryter etc, men dette har bedret seg de siste årene, heldigvis.

Jeg jobber nå i snitt 3 dager i uka, og friheten med å ha 4 dager fri (med bedre lønn enn han), gir meg mye tid med barna de dagene jeg har fri, tid til husarbeid, alenetid, samt økonomisk er det lønnsomt. Skulle jeg byttet arbeidstid, måtte det være for barnas skyld ( men da uten at dette skulle være mannens avgjørelse), men ved dagjobbing klarer vi oss ikke økonomisk. Har regnet ut at jeg må jobbe ca 130% på dagtid om jeg skal beholde lønna. Denne lønna er vi avhengig av.. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har støttet barna på at det ikke er greit at pappa er så sint, og jeg har sagt til meg selv at jeg må sørge for at dette ikke skjer igjen. Min mor gir uttrykk for at hun ikke kan ha barna mer enn ca halvparten av mine vakter. Min mor har sympati med både meg og min mann. Hun skjønner at han nok er sliten, og vil ikke umyndiggjøre han ved å ha barna uten hans "samtykke". Har tenkt på alternativet om at storesøster på 16 år kan passe de minste, men er redd det blir mye for henne når gutten ikke vil legge seg på kveldene, og nok får "panikk" når jeg ikke er der. 

Enn så lenge er barna hos min mor, og mannen la seg i kveld med et sint drag i ansiktet, knapt snakket til meg i ettermiddag, og da med en hard, ufølsom stemme. 

Jeg skjønner at det i min sak er enkelt å si at jeg må gå fra han, og at jeg bare kan jobbe dag.

Mannen har mange gode sider også, han er ikke bare sint.. han har alltid stilt opp for barna hva gjelder alt fra bleieskift, handballkamper, dugnader, henting og levering i barnehage, leksegjøring etc. Han gjør husarbeid, leker med barna. Ja, totalt har han mange gode sider, og barna er veldig glade i ham også. Eldste mener vi ikke kan ha det slik hjemme lenger, at pappa er mye sint, også på dagtid. Men hun sier hun også vil være hos pappa om han flytter ut. Ja, de eldste barna er jo såpass store at de kan bestemme dette selv? Men så føles det litt motstridende å få han til å flytte ut, for så å sende barna til ham alene.. Redselen for at han blir sint ved samvær, hvor jeg ikke er tilstede, har egentlig vært en tanke som flere ganger har skremt meg fra å gå fra han. 

Kan man nekte far samvær? Og vil dette i såfall være til beste for barna? Dette vil kanskje oppleves traumatisk for barna, som er vant med å ha pappaen sin rundt seg hver dag.. samtidig er jeg livredd for at sinnet hans skal gjøre større skade på barnas sinn.. 

Huff, ikke enkelt dette. Er det noen som vil gi meg noen gode råd, eller har opplevd liknende selv? 

Går jeg fra han kommer jeg meg ikke på jobb, og da klarer jeg ikke forsørge oss. Føler sterkt for å beskytte barna fra ham, men er redd jeg gjør ting verre ved å gå fra han.. men samtidig- slik kan vi ikke ha det! 

Har forsøkt familievernkontoret flere ganger, siste gang endte med at han gikk i sinne midt under timen, og terapauten mente at det måtte han bare gjøre, og at det måtte vi akseptere. Kom ingen vei der med å snakke med han..

 

 

Anonymkode: 792ab...93b

Jeg gadd ikke å lese hele innlegget engang før jeg kjente det koker i meg! Det jeg skriver nå kommer kanskje til å føles tungt for deg. Du kommer kanskje til å føle deg angrepet og verre enn du gjorde før. Men jeg skriver dette fordi jeg har vært der selv og jeg forsto ikke hvor unormalt og kritisk situasjonen var før politiet og barnevernet ble innblandet og jeg er evig takknemlig for det! Så dette sier jeg kun så du skal noen lunde forstå at du må ta grep og det finnes hjelp!!! ❤️

Først og fremst - Syns du dette er optimale levevilkår for barna dine? Syns du dette er sunt og god omsorg? Vi viser støtte ved å gjøre, ikke si. Her sier du noe til barna, men viser noe annet når du likevel drar på jobb når barna er redd. Det er ikke støtte og møte barnas behov. Det er prioritering av jobb over barnas trygghet og sikkerhet. Det faren driver med er psykisk vold og hva vet du, kanskje fysisk vold når du ikke er tilstede? Eller kanskje du ikke tør å fortelle her inne at han faktisk gjør dèt også? Faren driver med terror og omsorgssvikt. Barna er allerede skadet og hvis du ikke tar tak i dette nå pronto så kommer barna til å bli så skadet at de får problemer i relasjon og tilknytning med andre mennesker i voksenalder. Man skal ikke finne seg i alt. Her ser jeg kun at saken kommer til å bli verre og det tar nok ikke lang tid før noen utenfor ser traumatiserte barn og tilkaller barnevernet - og det er faktisk på sin plass hvis du ikke gjør noe NÅ! Ta med barna og stikk. Kontakt familie eller venner. Krisesenter er også en trygg og god plass! Der tror jeg du kan få samtaler både med en psykolog og advokat gratis. De på krisesenteret er også behjelpelig med anmeldelser til politi og å finne bopel til deg og barna. De er også taushetsplikt og er veldig flinke til å beskytte menneskene de har der. Faren slipper ikke inn dit og får ingen informasjon om at dere er der. Ta vare på alt far skriver til deg og videoer han sender og så snakker du med en advokat. At han skal kreve omsorg og ta barna i fra deg kan han se LENGE etter. Barna kan også uttrykke at de er redd faren og ikke vil møte han, evnt uten tilsyn. Bare slapp helt av! Ikke vær redd for at han skal skrive dritt om deg og true folk rundt deg. Det er bare «bra» for da har du vitner og stiller sterkere. Men viktigst av alt - KOM DEG VEKK NÅ! Det er INGENTING som er så viktig for å ivareta barna dine og deres psyke. Dette har pågått lenge nok.

 

Anonymkode: bb1c9...308

[Anonym bruker]

Om du ikke tar tak nå og noen melder bekymring på dere, risikerer du at barna blir fjernet fra hjemmet ved hastetiltak. Du bidrar til at barna blir mishandlet av far. 

Kan du leve med det?

Anonymkode: 8da57...c42

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Herregud, dette må du få slutt på! Dette er jo helt klart omsorgssvikt. Vold fra far, og du svikter dem!

Mange barn som har opplevd psykisk/fysisk vold blir mest sint på mor fordi hun ikke beskyttet dem.

Du bør lese barneboken som heter Sinna mann. Du og barna dine vil kjenne dere igjen. 

Anonymkode: 63d98...3b1

Takk for svar!

Har sett noen episoder av sinna mann eller noe slikt på barnetv for en tid tilbake. Kjenner meg igjen, men føler ikke mannen her drar det så langt. Det virka som mannen på filmen endret humør uten triggere utenifra. Ingen barn her som gjemmer seg, ingen raseriutbrudd hvor ting kastes rundt etc. Men ja, kjenne oss igjen, det vil vi nok. 

 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar!

Har sett noen episoder av sinna mann eller noe slikt på barnetv for en tid tilbake. Kjenner meg igjen, men føler ikke mannen her drar det så langt. Det virka som mannen på filmen endret humør uten triggere utenifra. Ingen barn her som gjemmer seg, ingen raseriutbrudd hvor ting kastes rundt etc. Men ja, kjenne oss igjen, det vil vi nok. 

 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Ser du selv at du forsvarer han? Og med det, deg selv også?

Er det liksom ikke ille nok at barna ikke vil være alene med far og at minst et barn er så engstelig at det ikke tør å sovne alene? Hva skal til for at du stiller opp for barna dine?

Anonymkode: 8da57...c42

[Anonym bruker]

4 minutes ago, Anonym bruker said:

Takk for svar!

Har sett noen episoder av sinna mann eller noe slikt på barnetv for en tid tilbake. Kjenner meg igjen, men føler ikke mannen her drar det så langt. Det virka som mannen på filmen endret humør uten triggere utenifra. Ingen barn her som gjemmer seg, ingen raseriutbrudd hvor ting kastes rundt etc. Men ja, kjenne oss igjen, det vil vi nok. 

 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Du prøver å bagatellisere det mannen din gjør.

Vet du egentlig om dine barn følger meg på hans tonefall og forutser sinneutbrudd bare ved en ørliten nyanseforskjell i stemmen? Følger de med på kroppsspråket i frykt?

Trigger de sinneutbrudd for å "bli ferdig med det"?

Hvem av barna er det som tar brodden av utbruddene for å beskytte de andre? Denne eldste datteren?

Og hva tenker de egentlig om at deres mor forlater dem med en skrikende pappa? Jeg som VOKSEN hadde ikke villet være alene med han.

Du svikter her. 

Anonymkode: 63d98...3b1

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hei! Mannen jobber dagtid, og står opp kl. 06:30. Han må bruke "hodet" i jobben. Her hjemme preges ettermiddagene av barn som krever oss non stop, da vi har trassalder, leksegjøring, handballkamper, ungdomskriser og øving til prøver med de eldre barna. I tillegg husarbeid, men iom vi er så mange, blir det også mer husarbeid. 

Mannen tåler ikke rot sier han. Hos oss blir det raskt noe rot (barnas leker etc), samt at huset generelt er for lite tilpasset vårt behov/for lite. Selv legger han gjerne neste dags klær på kjøkkenbordet, eller på gulvet. 

Så hva gjør denne mannen sint? Det er nok en kombinasjon av flere faktorer, både at han står på hele dagen, og blir sliten av alle krav, og nok føler han ikke har plass til alenetid. Bår jeg da drar på jobb, blir han alene med det som egentlig er minst en tomannsjobb her hjemme, og jeg tror han synes det er urettferdig ( han blir alene om alt, mens jeg har fire dager fri i uka). Den viktigste faktoren ligger nok i han selv- hans temperament. 

 Jeg kan godt skjønne han er sliten og at han kan bli lei, og av og til sint- men det er måten dette sinnet kommer til uttrykk på, som bekymrer meg. 

Jeg kan også bli sliten og lei, men jeg går ikke rundt og hyler og kjefter, og slår i veggene. Jeg tenker det er han som voksenperson som må ta ansvar for sitt sinne, uavhengig av alle triggerne som kan være tilstede. 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b

Nei, nei, nei, nei NEI. Her påtar du deg skyld og medfølelse for mannen din for noe som overhodet ikke er greit eller normalt! Selv om far ikke er aggressiv og sint hele tiden så går barna på eggeskall og bare venter på at det skal eksplodere, og den frykten....jeg får så vondt på vegne av barna dine at jeg har ikke ord. Jeg har levd sånn med samboer og barn og det har preget meg så kraftig. Jeg mistet meg selv en periode, var hele tiden redd for humørskifte til far, var alltid redd for om det var jeg som hadde gjort noe galt hvis han var sint (for han kunne bli sint for ting han overhodet ikke hadde grunn til å bli sint for), han var psykelig opptatt av kontroll etc. Jeg trodde det var normalt jeg og jeg forsto jo at han kunne være sliten, at han kunne bli såra hvis jeg hadde gode kompiser slik at han følte seg trua. Det var jo litt synd på han da. Han som var den eneste som hadde jobb og sto på for meg og barna. Det var jo ikke normalt! Dagen han brølte foran 1 åringen og ødela leken hens såpass at barnet ble livredd og krangelen endte i fysisk vold så kom politiet og barnevernet tok barna. Det var en prosess, men jeg skjønner NÅ at ingenting var min feil. Ingenting av dette var normalt. Han hadde ingen rett til å oppføre seg sånn her! Så det du skriver her er en blindkvinnes ord av en som psykisk terroriserer og har brutt deg ned med frykt såpass at du ikke klarer å ivareta barna dine engang. 
 

Hva tror du at barna lærer av sin far? Far viderefører sinneproblemer til barna sine og lærer barna å snakke nedlatende og respektløst til andre. Syns du far lærer barna gode verdier? Våkn opp.

Anonymkode: bb1c9...308

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Om du ikke tar tak nå og noen melder bekymring på dere, risikerer du at barna blir fjernet fra hjemmet ved hastetiltak. Du bidrar til at barna blir mishandlet av far. 

Kan du leve med det?

Anonymkode: 8da57...c42

Hei, og takk for svar! Nei, det kan jeg ikke leve med. 

Jeg har et problem med at jeg nok bagatelliserer hans sinne, har levd med det for lenge, eller så får jeg det til å høres ut som det skjer oftere enn det jeg har inntrykk av når jeg skriver.  

Hvor går grensen mellom et sinne som er ok, og et sinne som trenger hastevedtak? Er det hyppigheten av sinneutbruddene, måten han er sint på, hva han sier, når han gjør det, hvorvidt barna blir skremt?  Det er jo lov å være sint.

Jeg føler det har gått for langt, både hva gjelder måten utbruddene skjer på ( roping, kjefting), men også pga hva barna sier og hva de må oppleve at han sier om meg. Et av de eldste barna bagatelliserer nå i ettertid hans sinneutbrudd og mener jeg ikke må finne på å gå fra pappa.

Far har visstnok unnskyldt seg ovenfor de yngste barna i etterkant av siste sinneutbrudd. 

Hi

Anonymkode: 792ab...93b