Sliter med angst og depresjon, og null forståelse fra mannen

[Gjest Antarctica]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Du skriver at det ikke er liv laga. Basert på et vagt hovedinnlegg som ikke på noen måte gir deg nevneverdige opplysninger om hennes og hans forhold. 

Hva baserer du påstanden din på?

Anonymkode: fd603...7a9

På at HI selv, som lever i forholdet og kjenner mannen, sier det ikke er liv laga:

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Og jo mer jeg skriver nå skjønner jeg jo at det ikke er liv laga...

Anonymkode: eda44...a7d

Skudd i mørket herfra altså, men jeg TIPPER hun vet litt mer om relasjonen enn du gjør. Bare tipper, altså. 

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Pashla skrev:

På at HI selv, som lever i forholdet og kjenner mannen, sier det ikke er liv laga:

Skudd i mørket herfra altså, men jeg TIPPER hun vet litt mer om relasjonen enn du gjør. Bare tipper, altså. 

Haha, ja, her viser du sannelig hvor høyt kunnskapsnivået ditt er når det kommer til psykologi.

Anonymkode: fd603...7a9

[Gjest Antarctica]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Haha, ja, her viser du sannelig hvor høyt kunnskapsnivået ditt er når det kommer til psykologi.

Anonymkode: fd603...7a9

Har jeg framstilt meg som HIs psykolog...? I så fall tar jeg altfor dårlig betalt!

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Pashla skrev:

Har jeg framstilt meg som HIs psykolog...? I så fall tar jeg altfor dårlig betalt!

Nei, du har fremstilt deg som en som baserer råd om å gå fra mannen sin på null.

Anonymkode: fd603...7a9

[Anonym bruker]

Det er ikke alle som takler psykisk sykdom like bra, og det er ganske mange som overhodet ikke forstår det.

Mye mulig mannen din er av disse, og da er det som du sier rett og slett ikke liv laga når du sliter med akkurat dette.

Anonymkode: 37cfd...d24

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke alle som takler psykisk sykdom like bra, og det er ganske mange som overhodet ikke forstår det.

Mye mulig mannen din er av disse, og da er det som du sier rett og slett ikke liv laga når du sliter med akkurat dette.

Anonymkode: 37cfd...d24

Han sier han skal forsøke. Igjen. Men jeg ser ingen endring. Han ønsker jo å endre seg, men får det ikke til. Og det er da jeg sitter igjen og lurer på hva i pokker jeg skal gjøre, for dette tar sakte men sikkert livet av meg.

Et godt eksempel (som og viser at jeg ikke er så voldsomt kravstor) er når jeg oppdaget at han hadde gått bak ryggen min med andre damer sa han "jammen herregud, det betyr jo ingenting. Jeg skjønner ikke hvorfor du blir lei deg for det". Og det er sant. Han forstår ikke det, han. Virkelig ikke. Det er ikke for å være kjip...

Anonymkode: eda44...a7d

[Gjest Antarctica]

41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, du har fremstilt deg som en som baserer råd om å gå fra mannen sin på null.

Anonymkode: fd603...7a9

Nei, jeg ga henne ingen råd. Jeg støtter henne i hennes allerede etablerte tanke om at de to var ulike. Noe mer du vil ha presisert, så ta det på PM, ikke kupp HIs tråd.

[Anonym bruker]

Ta ham med til legen/psykologen og be legen forklare hvordan du har det og lag en plan for hvordan dere skal håndtere det sammen. Be ham også om å kontakte sin egen fastlege. Han eller hun kan gi hjelp og støtte for hvordan han kan håndtere dette og beskytte seg selv mot å bli syk selv. Angst er på en måte "smittsomt" så det er viktig at han tar vare på seg selv og barna.

Det er kjempevansklig å være pårørende ved psykisk sykdom. Noen ganger kan man føle seg både slem og utilstrekkelig selv om man faktisk gjør det rette. I en del tilfeller er det ikke samsvar mellom hva den syke ønsker av omgivelsene og hva som er bra for ham eller henne. Det er rett og slett veødig vanskelig.

Anonymkode: 126be...815

[Gjest Antarctica]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han sier han skal forsøke. Igjen. Men jeg ser ingen endring. Han ønsker jo å endre seg, men får det ikke til. Og det er da jeg sitter igjen og lurer på hva i pokker jeg skal gjøre, for dette tar sakte men sikkert livet av meg.

Et godt eksempel (som og viser at jeg ikke er så voldsomt kravstor) er når jeg oppdaget at han hadde gått bak ryggen min med andre damer sa han "jammen herregud, det betyr jo ingenting. Jeg skjønner ikke hvorfor du blir lei deg for det". Og det er sant. Han forstår ikke det, han. Virkelig ikke. Det er ikke for å være kjip...

Anonymkode: eda44...a7d

Nå er det kanskje på tide å lage en liste? Finne ut grunnene til å bli? For når dere verken har tillit mellom dere, ikke kan støtte hverandre, ikke er enige om foreldreskapet og ikke er samkjørte i hverdagen, så sitter du med flere minuser enn plusser til slutt...?

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Pashla skrev:

Nå er det kanskje på tide å lage en liste? Finne ut grunnene til å bli? For når dere verken har tillit mellom dere, ikke kan støtte hverandre, ikke er enige om foreldreskapet og ikke er samkjørte i hverdagen, så sitter du med flere minuser enn plusser til slutt...?

Jeg sitter definitivt med flere minuser enn plusser.... dessverre 

Anonymkode: eda44...a7d

[Gjest Antarctica]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg sitter definitivt med flere minuser enn plusser.... dessverre 

Anonymkode: eda44...a7d

Hva er plussene da, og er de store og viktige? 

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Pashla skrev:

Hva er plussene da, og er de store og viktige? 

Plussene er barna, at de får vokse opp i en A4 familie. Tryggheten med huset/området/vennene.... thats it 

Anonymkode: eda44...a7d

[Anonym bruker]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Plussene er barna, at de får vokse opp i en A4 familie. Tryggheten med huset/området/vennene.... thats it 

Anonymkode: eda44...a7d

Familien er vel ikke A4 om mor er syk og ikke får noe støtte hos far? Det høres ut som en vanskelig oppvekst for barna synes jeg...

Det høres ut som far bruker som en unnskyldning at han ikke begriper? En mann som ikke forstår hvorfor du blir lei deg når han går bak ryggen din med andre damer er enten dum selv eller lurer deg til å tro han ikke forstår deg.

Det er ikke lett å være pårørende til psykisk syke, og man skal ikke pålegge dem å være sjelesørger eller psykolog, de skal være partner og thats it, men noe empati må man regne med at en partner har altså. 

Anonymkode: 37cfd...d24

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Familien er vel ikke A4 om mor er syk og ikke får noe støtte hos far? Det høres ut som en vanskelig oppvekst for barna synes jeg...

Det høres ut som far bruker som en unnskyldning at han ikke begriper? En mann som ikke forstår hvorfor du blir lei deg når han går bak ryggen din med andre damer er enten dum selv eller lurer deg til å tro han ikke forstår deg.

Det er ikke lett å være pårørende til psykisk syke, og man skal ikke pålegge dem å være sjelesørger eller psykolog, de skal være partner og thats it, men noe empati må man regne med at en partner har altså. 

Anonymkode: 37cfd...d24

Neida, og jeg skjønner at jeg ikke kan forvente støtte 24/7 om jeg ligger sammenkveila i et hjørne og forsurer familien. Men det gjør jeg ikke. Jeg gjør det jeg skal, jeg leverer og henter, jeg ordner middag, jeg handler, følger opp ungene (hans jobb gjør at han ikke kan, det er og grobunn for diskusjoner). Men når min aller nærmeste dør og livet mitt faller i grus så forventer jeg jo at han er der for meg. I gode og i onde dager, og gudene skal vite at jeg har stått støtt i de onde. Dette har jo bygget seg opp over tid. Angsten har kommet som et resultat av ytre påvirkninger, samt null forståelse fra han. Han gjør det vanskelig for meg å tenke at vi har noe mer fremtid... dessverre.

Anonymkode: eda44...a7d

[Gjest Antarctica]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Plussene er barna, at de får vokse opp i en A4 familie. Tryggheten med huset/området/vennene.... thats it 

Anonymkode: eda44...a7d

Og barna dine trives og gjør en tilfredsstillende utvikling under denne veiledningen, emosjonelt og sosialt? De «merker» ikke at det er du som får alt på skinner når far er grumpy? De merker ikke at du går rundt uten å få kjærlighet?

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Pashla skrev:

Og barna dine trives og gjør en tilfredsstillende utvikling under denne veiledningen, emosjonelt og sosialt? De «merker» ikke at det er du som får alt på skinner når far er grumpy? De merker ikke at du går rundt uten å få kjærlighet?

Jeg vet at det du sier er helt rett. Jeg ville sagt det samme til meg selv...

Anonymkode: eda44...a7d

[Gjest Antarctica]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet at det du sier er helt rett. Jeg ville sagt det samme til meg selv...

Anonymkode: eda44...a7d

Kanskje det hadde vært lurt å ta dette med en tredjeperson, som kan hjelpe deg å sortere litt. Man kan bestille time på familievernkontoret også om man kommer aleine.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med det Pashla har skrevet. Jeg tror også at det er lurt om du tar timer på familiekontoret, både alene, og sammen med mannen, om han er villig til å bli med. Ellers kan du også ta kontakt med psykiatrisk sykepleier i kommunen, Hi, det skal være et lavterskeltilbud som er enklere å få enn det å komme til psykolog. Men få absolutt legen din til å søke deg til psykolog igjen, og om du føler det er vanskelig å fortelle legen din hvor vanskelig du har det, skriv det ned og gi dette til legen, da tror jeg det er enklere å snakke om det også.

Du sier at du mer eller mindre tar alt ansvar for hjem, hus og barn. Og de få gangene du ber mannen ta noe lite fordi du er dårlig, da vil han ikke. Det sier meg at du om dere går fra hverandre trolig ikke får særlig mer å gjøre, heller tvert om, siden du ikke også må rydde og vaske og krangle med en voksen mann i tillegg.

Du kan og bør forvente at den du lever med har et minste minimum av empati og omsorgsfølelse. Som andre sier kan det være tøft å leve med en med psykiske problemer, men det betyr likevel ikke at han bare kan melde seg ut som partner og far. Han har tydeligvis også hatt eller skapt problemer tidligere og du har da støttet ham fullt og helt. Det vil si at det er ganske enveis hos dere. Når han forteller deg at du bare ikke skal føle det du føler, når han bryter tilliten din og holder på med flere andre damer, og han heller ikke forstår at det er noe problem, da tenker jeg at dette enten er en nesten tilbakestående mann, eller at han er veldig manipulerende. Jeg heller mot det siste, fordi han mener at han kan gjøre som han vil, at han skal slippe å ta ansvar for familien, at du skal ta hensyn til ham når han har det vanskelig, men aldri motsatt, at han skal kunne holde på med andre damer uten at du skal ha noen følelser rundt det.

Jeg forstår at du sikkert føler på angst for å ev. bryte ut av forholdet, spesielt siden du har mistet en som stod deg så nær også. Men jeg tør påstå at du er langt mer ensom i det forholdet du lever i enn du vil være om du er alene. Mulig han sliter med å leve med deg også, men jeg tror du vil slite mindre om du lever uten han. Det å leve med en som tar så lite hensyn til deg som partner og dine følelser, det vil jo i seg selv kunne gjøre at du får depresjon og angst.

Men ta kontakt med de som kan hjelpe deg, legen din, psykiatrisk sykepleier, familievernkontoret. Bare bestem deg, ring til alle i morgen, da er du i gang ❤️

Anonymkode: 8069b...8ef

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en som var deprimert og hadde angst. Han la alt over på meg, at jeg var den som kunne gjøre han bedre. Hvis jeg bare gjorde ditt, eller bare gjorde datt... Alt var så tungt for han. Han kunne ikke se hva jeg måtte stå i. Jeg er en sterk person, men jeg greide ikke bære han slik han så for seg at var løsningen.

Her endte det i et veldig stygt brudd. Manipuleringen vil ingen ende ta og å samarbeide om barna, som han absolutt skal ha 50% men ikke greier å følge opp, er elendig.

Å forvente at de rundt deg skal fikse deg er aldri løsningen. Gå til en psykolog.

Anonymkode: 8cf0a...130

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var sammen med en som var deprimert og hadde angst. Han la alt over på meg, at jeg var den som kunne gjøre han bedre. Hvis jeg bare gjorde ditt, eller bare gjorde datt... Alt var så tungt for han. Han kunne ikke se hva jeg måtte stå i. Jeg er en sterk person, men jeg greide ikke bære han slik han så for seg at var løsningen.

Her endte det i et veldig stygt brudd. Manipuleringen vil ingen ende ta og å samarbeide om barna, som han absolutt skal ha 50% men ikke greier å følge opp, er elendig.

Å forvente at de rundt deg skal fikse deg er aldri løsningen. Gå til en psykolog.

Anonymkode: 8cf0a...130

Det du beskriver er jo en helt annen situasjon enn det Hi forteller om. Her er det jo mannen som legger alt på henne, hun har støttet ham gjennom kriser før, han vil ikke støtte henne, han viser ingen empati med henne og han velger å gå bak hennes rygg med damer i flertall. Hi forteller jo også at hun gjør alt hjemme, at hun fungerer for det meste, men at hun trenger litt støtte. Det er ikke manipulerende eller å legge alt over på mannen. Hun forventer jo heller ikke at mannen skal fikse henne, bare vise henne litt omtanke.

 

Anonymkode: 8069b...8ef

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det du beskriver er jo en helt annen situasjon enn det Hi forteller om. Her er det jo mannen som legger alt på henne, hun har støttet ham gjennom kriser før, han vil ikke støtte henne, han viser ingen empati med henne og han velger å gå bak hennes rygg med damer i flertall. Hi forteller jo også at hun gjør alt hjemme, at hun fungerer for det meste, men at hun trenger litt støtte. Det er ikke manipulerende eller å legge alt over på mannen. Hun forventer jo heller ikke at mannen skal fikse henne, bare vise henne litt omtanke.

 

Anonymkode: 8069b...8ef

Min eks så mente også han gjorde alt. Han gjorde ikke en dritt. Men han greide ikke se noe annet enn seg selv. 

Anonymkode: 8cf0a...130

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Min eks så mente også han gjorde alt. Han gjorde ikke en dritt. Men han greide ikke se noe annet enn seg selv. 

Anonymkode: 8cf0a...130

Jeg mener ikke at jeg gjør alt og ikke gjør noe. Jeg gjør alt. Det er mannen enig i. Han har bortimot 150 reisedøgn i året, og når han jobber "hjemme" er han borte fra 7 til 18 hver eneste dag, så det sier seg selv at jeg faktisk gjør alt. Han forventer jo på et vis at jeg stiller opp og tar meg av hus og hjem sånn at han kan ha den jobben han har, mens han ikke gir noe tilbake når han er hjemme. Det er han helt enig med meg i. Han vet jeg ofrer mye for familien, langt mer enn han selv ville gjort.

Vi har snakket dette temaet i hjel de siste ukene og han er skjønt enig i at ansvaret for å få dette til nå ligger hos han. Ikke fordi jeg sliter med det jeg gjør og han skal fikse meg, men fordi det er jeg som har fikset alt hele tiden tidligere og jeg har ingenting mer å gå på. Alle vennene mine er sjokkerte over hvor tafatt han faktisk er. Det eneste jeg forventer av han er at han gjør de tingene han sier han skal gjøre. Ikke noe mer. Men i hans hode tror han at han må gi meg gull og grønne skoger og det klarer han ikke, og da lar han være å prøve. Det er hans egne ord og refleksjoner rundt det. Fordi han sier han prøver, men når vi snakker om det sier han at han ikke får til å prøve fordi han er redd for å feile. Og da er vi faktisk like langt... Da er det jeg som atter en gang må fire på kravene. Vi har 3 barn, de skal følges opp, de skal ha mat på bordet, hjelp med lekser, rene klær, følges på aktiviteter og i bursdager og alt. ALT det faller på meg, fordi han ikke er tilstede. Ja, jeg hadde klart meg helt strålende alene, men da går det på bekostning av så mye annet.

Når jeg sier jeg er deprimert og sliter med angst så er ikke det noe som ødelegger meg i hverdagen. Jeg kommer meg gjennom det. Men når jeg har hatt en helvetes dag på jobb, fått panikkangst i barnehagen når jeg har henta minstemann og er helt utslitt når jeg kommer hjem, så skulle jeg ønske han kunne tatt seg av minstemann bare en times tid så jeg fikk henta meg inn. Thats it. Men ikke engang det klarer han...

Anonymkode: eda44...a7d

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mener ikke at jeg gjør alt og ikke gjør noe. Jeg gjør alt. Det er mannen enig i. Han har bortimot 150 reisedøgn i året, og når han jobber "hjemme" er han borte fra 7 til 18 hver eneste dag, så det sier seg selv at jeg faktisk gjør alt. Han forventer jo på et vis at jeg stiller opp og tar meg av hus og hjem sånn at han kan ha den jobben han har, mens han ikke gir noe tilbake når han er hjemme. Det er han helt enig med meg i. Han vet jeg ofrer mye for familien, langt mer enn han selv ville gjort.

Vi har snakket dette temaet i hjel de siste ukene og han er skjønt enig i at ansvaret for å få dette til nå ligger hos han. Ikke fordi jeg sliter med det jeg gjør og han skal fikse meg, men fordi det er jeg som har fikset alt hele tiden tidligere og jeg har ingenting mer å gå på. Alle vennene mine er sjokkerte over hvor tafatt han faktisk er. Det eneste jeg forventer av han er at han gjør de tingene han sier han skal gjøre. Ikke noe mer. Men i hans hode tror han at han må gi meg gull og grønne skoger og det klarer han ikke, og da lar han være å prøve. Det er hans egne ord og refleksjoner rundt det. Fordi han sier han prøver, men når vi snakker om det sier han at han ikke får til å prøve fordi han er redd for å feile. Og da er vi faktisk like langt... Da er det jeg som atter en gang må fire på kravene. Vi har 3 barn, de skal følges opp, de skal ha mat på bordet, hjelp med lekser, rene klær, følges på aktiviteter og i bursdager og alt. ALT det faller på meg, fordi han ikke er tilstede. Ja, jeg hadde klart meg helt strålende alene, men da går det på bekostning av så mye annet.

Når jeg sier jeg er deprimert og sliter med angst så er ikke det noe som ødelegger meg i hverdagen. Jeg kommer meg gjennom det. Men når jeg har hatt en helvetes dag på jobb, fått panikkangst i barnehagen når jeg har henta minstemann og er helt utslitt når jeg kommer hjem, så skulle jeg ønske han kunne tatt seg av minstemann bare en times tid så jeg fikk henta meg inn. Thats it. Men ikke engang det klarer han...

Anonymkode: eda44...a7d

Men hva skal du da ha ham til? Ikke bidrar ham hjemme, ikke har han omsorg for deg. Du blir jo sykere av å bo med en slik mann.

Skal du likevel fortsette med ham så bør dere gå i parterapi! Men han er kanskje ikke villig til det heller?

Anonymkode: 8069b...8ef

[Anonym bruker]

Kan det være at han har undertrykt alt av vonde følelser selv i veldig lang tid og dermed trigger det noe i han når du sliter og han går i shut down? Min mann sovner når ting er vanskelig. 

Anonymkode: d39f8...ba5

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men hva skal du da ha ham til? Ikke bidrar ham hjemme, ikke har han omsorg for deg. Du blir jo sykere av å bo med en slik mann.

Skal du likevel fortsette med ham så bør dere gå i parterapi! Men han er kanskje ikke villig til det heller?

Anonymkode: 8069b...8ef

Nei det er jo nettopp det. Jeg holder ut pga ungene. Jeg trenger han ikke og jeg blir ikke frisk av å være gift med han. Det er han klar over og. Men det er fortsatt en del av meg som ønsker at jeg skal være verdt det...

Han har ikke vært villig til terapi tidligere, men sier at hvis jeg ordner time så skal han bli med, men han vil ikke snakke....

Anonymkode: eda44...a7d