Gå til innhold

Sliter med angst og depresjon, og null forståelse fra mannen


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Mannen min eier ikke forståelse for psykisk helse. Jeg er en fighter, som står i så mye dritt, men nå har det sagt stopp. Jeg er deprimert, sliter med panikkangst, tankekjør, sover ikke på natta, føler at livet spiser meg opp. Mannen vet ikke hvordan han skal håndtere dette og avviser alle mine behov. Han er i stor grad en del av årsaken til at ting har blitt som det har blitt, men han ser ikke sin egen rolle i dette. Det går på helsa løs for min del og jeg er bare blitt en skygge av meg selv, og en veldig dårlig utgave av min egen person.

HVORDAN skal jeg få han til å forstå? Han sier selv at han ikke skjønner, at det blir for mye for han, at han ikke klarer å håndtere det... What to do?? Noen som har vært i lignende situasjon og kommet godt ut av det?

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvorfor fortsetter du å være sammen med en som er en av årsakene til at du er deprimert og har angst?

Anonymkode: d8478...a1f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor fortsetter du å være sammen med en som er en av årsakene til at du er deprimert og har angst?

Anonymkode: d8478...a1f

Fordi det er mer komplekst enn som så. Vi har barn, hus, hjem, et liv. Min bakgrunn kommer som kasta over meg når ting er som de er og jeg trenger trygghet og stabilitet. Jeg er livredd for å rive opp ungene fordi JEG ikke er fornøyd.

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ikke påtvinge noen din forståelse av din egen situasjon.

Du sier selv at mannen har sagt han ikke skjønner, at det blir for mye, at han ikke klarer å håndtere det. Hvis du vil at han skal respektere din psyke må du også respektere hans. Hvis han sier at han ikke klarer å takle det (slik kanskje du forventer at han skal) så er det en helt ærlig sak. Depresjon, angst osv ER tungt for de som står ved siden av den syke. Det er ikke bare å si at han skal forstå deg, at han skal håndtere det og deg og at han skal tilfredsstille dine behov.

Sympati og empati - DET bør han selvfølgelig ha. Akkurat som du skal ha det ovenfor han. Men å kreve tilfredstillelse av dine behov alene kan du ikke kreve av en partner.

Hvis han er årsaken til din sykdom så bør du sterkt vurdere å gjøre noe med den situasjonen. Jeg skjønner at du tviler på om det er riktig å utsette barna for et brudd, men de er heller ikke tjent med en mot som hevder at hun blir psykisk syk pga far. Og et brudd behøver jo ikke nødvendigvis bety at du river opp ungene.

Anonymkode: abf26...028

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dra til psykolog. Dvs søk deg inn og håp du får plass. Så tar du med ham én time der og får psykolog en til å forklare dette her

Anonymkode: 99a1a...ac4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Du kan ikke påtvinge noen din forståelse av din egen situasjon.

Du sier selv at mannen har sagt han ikke skjønner, at det blir for mye, at han ikke klarer å håndtere det. Hvis du vil at han skal respektere din psyke må du også respektere hans. Hvis han sier at han ikke klarer å takle det (slik kanskje du forventer at han skal) så er det en helt ærlig sak. Depresjon, angst osv ER tungt for de som står ved siden av den syke. Det er ikke bare å si at han skal forstå deg, at han skal håndtere det og deg og at han skal tilfredsstille dine behov.

Sympati og empati - DET bør han selvfølgelig ha. Akkurat som du skal ha det ovenfor han. Men å kreve tilfredstillelse av dine behov alene kan du ikke kreve av en partner.

Hvis han er årsaken til din sykdom så bør du sterkt vurdere å gjøre noe med den situasjonen. Jeg skjønner at du tviler på om det er riktig å utsette barna for et brudd, men de er heller ikke tjent med en mot som hevder at hun blir psykisk syk pga far. Og et brudd behøver jo ikke nødvendigvis bety at du river opp ungene.

Anonymkode: abf26...028

Nei, det har du helt rett i. Jeg må respektere at han ikke får til. Men, det er ikke store tingene jeg ønsker. Jeg trenger f.eks å snakke med han om jeg har en dårlig dag, det klarer han ikke. Jeg trenger at han avlaster meg med ungene når jeg er sliten, det klarer han ikke. De tingene jeg "forventer" av han er ting som de fleste gjør uten å få beskjed. Når jeg ligger på sofaen og gråter fordi angsten er for stor så ønsker jeg at han kommer å holder rundt meg og sier at det ordner seg. Det gjør han aldri.

Han er ikke årsaken, men han har ikke bidratt til at jeg har fått det bedre. Vi har hatt mange turbulente år pga valg han har tatt. Jeg har stått i det og ordnet opp. Så har jeg hatt det utrolig tungt de siste to årene pga ytre faktorer, og han har ikke vært der for meg enda så mye jeg har bedt om det.

Når jeg snakker om hvordan jeg føler ting svarer han ofte med "men det trenger du ikke føle" eller "du overreagerer" osv. Når vi snakker om det handler det om at han ikke vet hvordan han skal håndtere dette. Jeg er ikke der at jeg ligger i fosterstilling på sofaen apatisk, jeg funker i hverdagen. Jeg biter tenna sammen, drar på jobb, henter unger, ordner middag, steller i huset. Men tankekjøret tar aldri slutt og det sliter meg ut.

Jeg blir bare så rådvill når jeg ikke har noen å lene meg til...

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dra til psykolog. Dvs søk deg inn og håp du får plass. Så tar du med ham én time der og får psykolog en til å forklare dette her

Anonymkode: 99a1a...ac4

Jeg ba om henvisning, klarte ikke å få frem hvor ille det var fordi jeg bare grein, som resulterte i en tynn henvisning også fikk jeg avslag...

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg ba om henvisning, klarte ikke å få frem hvor ille det var fordi jeg bare grein, som resulterte i en tynn henvisning også fikk jeg avslag...

Anonymkode: eda44...a7d

Prøv på nytt... Og skriv et brev der du er ærlig.

Anonymkode: 99a1a...ac4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Prøv på nytt... Og skriv et brev der du er ærlig.

Anonymkode: 99a1a...ac4

Ja, jeg bør kanskje det.

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det har du helt rett i. Jeg må respektere at han ikke får til. Men, det er ikke store tingene jeg ønsker. Jeg trenger f.eks å snakke med han om jeg har en dårlig dag, det klarer han ikke. Jeg trenger at han avlaster meg med ungene når jeg er sliten, det klarer han ikke. De tingene jeg "forventer" av han er ting som de fleste gjør uten å få beskjed. Når jeg ligger på sofaen og gråter fordi angsten er for stor så ønsker jeg at han kommer å holder rundt meg og sier at det ordner seg. Det gjør han aldri.

Han er ikke årsaken, men han har ikke bidratt til at jeg har fått det bedre. Vi har hatt mange turbulente år pga valg han har tatt. Jeg har stått i det og ordnet opp. Så har jeg hatt det utrolig tungt de siste to årene pga ytre faktorer, og han har ikke vært der for meg enda så mye jeg har bedt om det.

Når jeg snakker om hvordan jeg føler ting svarer han ofte med "men det trenger du ikke føle" eller "du overreagerer" osv. Når vi snakker om det handler det om at han ikke vet hvordan han skal håndtere dette. Jeg er ikke der at jeg ligger i fosterstilling på sofaen apatisk, jeg funker i hverdagen. Jeg biter tenna sammen, drar på jobb, henter unger, ordner middag, steller i huset. Men tankekjøret tar aldri slutt og det sliter meg ut.

Jeg blir bare så rådvill når jeg ikke har noen å lene meg til...

Anonymkode: eda44...a7d

Å bruke sine nærmeste som samtalepartnere ved angst og depresjon er som oftest en dårlig ide. Det vil sliten dem ut. Og han er jo ærlig på at han ikke takler det.

Gå til psykolog. Har du fått avslag hos det offentlige kan du velge å gå privat. Eller du kan bruke kommunehelsetjenesten med psykiatrisk sykepleier. Ikke pålegg mannen å være terapeut og samtalepartner.

Når han sier at du overreagerer aller at du ikke trenger å føle det sånn og slik, så er kanskje det riktig - rasjonelt sett. Angst og depresjon gjør at man kan bli utrolig fokusert på egen situasjon og seg selv og dersom han føler at dine reaksjoner er overveldende, lite realistiske osv så kanskje de faktisk er det?

Anonymkode: abf26...028

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Å bruke sine nærmeste som samtalepartnere ved angst og depresjon er som oftest en dårlig ide. Det vil sliten dem ut. Og han er jo ærlig på at han ikke takler det.

Gå til psykolog. Har du fått avslag hos det offentlige kan du velge å gå privat. Eller du kan bruke kommunehelsetjenesten med psykiatrisk sykepleier. Ikke pålegg mannen å være terapeut og samtalepartner.

Når han sier at du overreagerer aller at du ikke trenger å føle det sånn og slik, så er kanskje det riktig - rasjonelt sett. Angst og depresjon gjør at man kan bli utrolig fokusert på egen situasjon og seg selv og dersom han føler at dine reaksjoner er overveldende, lite realistiske osv så kanskje de faktisk er det?

Anonymkode: abf26...028

Jeg har gått til psykolog og det er fint, men jeg trenger å ha en hjemme jeg kan støtte meg til når ting er tungt.
 

Når han sier jeg overreagerer kan det være f.eks at jeg sier "jeg føler kanskje at det ble litt dumt når jeg gråt i armene dine og du sovnet. Jeg trengte deg der". Og får til svar at "jammen herregud, jeg satt jo der...."
Jeg er ganske selvkritisk og VET hva jeg sier og gjør, og hva som er irrasjonelt og ikke. Jeg vet jeg har forlangt for mye før, derfor har jeg fira på absolutt alle krav. Men det er bagateller, som at jeg trenger trøst når jeg er lei meg fordi min aller nærmeste døde. Jeg trenger ikke akkurat da at han bare MÅ i butikken å kjøpe spiker... Om du skjønner hva jeg mener. Han distanserer seg fra absolutt alt og det gjør det bare vanskeligere for meg...

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jo mer jeg skriver nå skjønner jeg jo at det ikke er liv laga... :(

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vært i samme situasjon som deg Hi! Har barn sammen.  Har vært sliten, deprimert og hat panikkangst. Han ville ikke forstå meg. Sa til han hvordan jeg føler han er mot meg, at jeg blir dårligere måten han er med meg. 

Nå har han blitt bedre, snillere, viser mere empati. 

Anonymkode: 23a64...c35

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Antarctica
6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og jo mer jeg skriver nå skjønner jeg jo at det ikke er liv laga... :(

Anonymkode: eda44...a7d

Der tror jeg du har rett. Dere har helt og totalt ulike forventninger om hva et samliv skal være. Han låter avstumpa...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Pashla skrev:

Der tror jeg du har rett. Dere har helt og totalt ulike forventninger om hva et samliv skal være. Han låter avstumpa...

Han er nok det. Det hadde bare vært så mye enklere å forholde seg til om holdningene hans var at jeg ikke fortjente bedre, eller at han ga faen. Men jeg VET at han bare ikke evner, og da blir alt så mye vanskeligere... :(

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært i samme situasjon som deg Hi! Har barn sammen.  Har vært sliten, deprimert og hat panikkangst. Han ville ikke forstå meg. Sa til han hvordan jeg føler han er mot meg, at jeg blir dårligere måten han er med meg. 

Nå har han blitt bedre, snillere, viser mere empati. 

Anonymkode: 23a64...c35

Det har jeg også sagt de siste to årene uten at det skjer noe endring. Men flott at dere fikk det bedre :)

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Antarctica
19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han er nok det. Det hadde bare vært så mye enklere å forholde seg til om holdningene hans var at jeg ikke fortjente bedre, eller at han ga faen. Men jeg VET at han bare ikke evner, og da blir alt så mye vanskeligere... :(

Anonymkode: eda44...a7d

Han kan jo ikke for det hvis han ikke har mer på lur enn det du ser. Men så lenge du fortsetter å forvente at han skal begynne å bry seg, så vil du bli mer syk. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, Pashla skrev:

Der tror jeg du har rett. Dere har helt og totalt ulike forventninger om hva et samliv skal være. Han låter avstumpa...

Neida, man skal ikke ha utfordringer her i livet. Man skal ikke jobbe seg gjennom ting. Er mannen uenig er han en dum tosk man skal kvitte seg med. 

Anonymkode: fd603...7a9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Antarctica
Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Neida, man skal ikke ha utfordringer her i livet. Man skal ikke jobbe seg gjennom ting. Er mannen uenig er han en dum tosk man skal kvitte seg med. 

Anonymkode: fd603...7a9

Jeg ser bare én dum tosk her. Og det er en med svak leseforståelse og en hær av stråmenn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Nei, det har du helt rett i. Jeg må respektere at han ikke får til. Men, det er ikke store tingene jeg ønsker. Jeg trenger f.eks å snakke med han om jeg har en dårlig dag, det klarer han ikke. Jeg trenger at han avlaster meg med ungene når jeg er sliten, det klarer han ikke. De tingene jeg "forventer" av han er ting som de fleste gjør uten å få beskjed. Når jeg ligger på sofaen og gråter fordi angsten er for stor så ønsker jeg at han kommer å holder rundt meg og sier at det ordner seg. Det gjør han aldri.

Han er ikke årsaken, men han har ikke bidratt til at jeg har fått det bedre. Vi har hatt mange turbulente år pga valg han har tatt. Jeg har stått i det og ordnet opp. Så har jeg hatt det utrolig tungt de siste to årene pga ytre faktorer, og han har ikke vært der for meg enda så mye jeg har bedt om det.

Når jeg snakker om hvordan jeg føler ting svarer han ofte med "men det trenger du ikke føle" eller "du overreagerer" osv. Når vi snakker om det handler det om at han ikke vet hvordan han skal håndtere dette. Jeg er ikke der at jeg ligger i fosterstilling på sofaen apatisk, jeg funker i hverdagen. Jeg biter tenna sammen, drar på jobb, henter unger, ordner middag, steller i huset. Men tankekjøret tar aldri slutt og det sliter meg ut.

Jeg blir bare så rådvill når jeg ikke har noen å lene meg til...

Anonymkode: eda44...a7d

Han er virkelig helt på vidda når han kommer med kommentarer som "Dette trenger du ikke å føle". Snakk om å undertrykke følelser. Du føler det du føler og han kan ikke si at en følelse er feil, selv om han selv ikke skjønner det. Håper han ikke håndterer barnas følelser like elendig 

Anonymkode: 9777e...c73

Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det har jeg også sagt de siste to årene uten at det skjer noe endring. Men flott at dere fikk det bedre :)

Anonymkode: eda44...a7d

Vet ikke hvor lenge dette skal vare. Nå er det tredje dag. :)

Anonymkode: 23a64...c35

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han er virkelig helt på vidda når han kommer med kommentarer som "Dette trenger du ikke å føle". Snakk om å undertrykke følelser. Du føler det du føler og han kan ikke si at en følelse er feil, selv om han selv ikke skjønner det. Håper han ikke håndterer barnas følelser like elendig 

Anonymkode: 9777e...c73

Jo, han gjør dessverre det. Og det er ikke av vrangvilje, men av manglende evne til å få til.

Jeg er veldig obs på å bruke "riktige" utrykk. "Når du gjør sånn føler jeg at..." istedenfor å anklage. Men han går helt i vranglås, og henger seg opp i en bitteliten setning selv om bilde er kjempestort. Når han da roer seg forteller han at han ikke klarer/får til/ forstår... Og da er vi like langt. Jeg kan ikke bruke all tiden på å detaljforklare når jeg har det kjipt. Jeg trenger bare å bli sett og hørt... Og jeg trenger at ikke jeg MÅ være superblid hele tiden for at han skal være det. Han er helt elendig på å forholde seg til at jeg har en dårlig dag. Da blir han sur og tverr, hisser seg opp på ungene og vips så er det igjen min oppgave å ta meg sammen, og få alt til å gå på skinner...

Anonymkode: eda44...a7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Pashla skrev:

Jeg ser bare én dum tosk her. Og det er en med svak leseforståelse og en hær av stråmenn.

Når man ikke klarer å svare 🤣

Anonymkode: fd603...7a9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Antarctica
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Når man ikke klarer å svare 🤣

Anonymkode: fd603...7a9

Eksakt hva er der å svare på, når noen siterer mitt innlegg, og kommer med noen helt tilfeldig valgte påstander, som har null sammenheng med sitatet? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Pashla skrev:

Eksakt hva er der å svare på, når noen siterer mitt innlegg, og kommer med noen helt tilfeldig valgte påstander, som har null sammenheng med sitatet? 

Du skriver at det ikke er liv laga. Basert på et vagt hovedinnlegg som ikke på noen måte gir deg nevneverdige opplysninger om hennes og hans forhold. 

Hva baserer du påstanden din på?

Anonymkode: fd603...7a9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...