Jeg ønsker ikke at hans barn skal flytte til oss slik det er nå.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Så ettersom det er tungt for mor så skal hun legge det ansvaret over på stemor som formelt ikke har noe ansvar for gutten? Ærlig talt hvor mye skal man legge på stemor samt frita mor og far? Det er to stykker som har ansvar for gutten, og de to må finne en løsning som fungerer for gutten uten å legge ansvar og omsorgsbyrden på stemor.

Forøvrig ser jeg at du jevnt over har gjennomtenkte betraktninger rundt dette, men den siste kommentaren reagerte jeg på.

Anonymkode: cd09f...3dc

Hun kan inke legge ansvaret på stemor, men hun har ikke noen større plint til å ha gutten boende hos seg enn det far har. Hvis gutten vil bo hos far må far og stemor bestemme h ordan de vil ordne dette. At far fortsetter i den jobben han har mens ztemor tar mest ansvar hjemme er en mulighet. At far får en jobb hvor han slipper reising og at stemor går opp til 100% stilling er en annen mulighet.

Så lenge far og stemor bor sammen og så vidt jeg forstår har felles økonomi er det ikke noe rart i at stemor tar en del absvar for gutten mens far jobber og tjener penger til hele familien. Om nødvendig kan jo far, som er far til alle ungene, være den som jobber redusert og tar seg mest av barna mens stemor blir hovedforsørger for alle sammen. De må rett og slett finne ut hva som passer for dem. Det som ikke er en mulighet er å si at gutten er mors ansvar.

Anonymkode: 73b7f...570

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Slik jeg forstår det, har stemor ikke noe imot at gutten bor der så lenge far tar ansvar og er tilstede i hverdagen. Per i dag gjør han ikke det. 

Den faktiske situasjonen er derimot at stemor har allerede 2 barn som hun er mye med alene (fordi far er mye bortreist) og snart har hun også et spedbarn og våkenetter. I tillegg forventer nå far (og en sjokkerende mange av dere her inne!) at hun skal med et smil ta over hovedansvaret for en krevende 13-åring, for ja, la oss være ærlig her, en tenåring som vil flytte pga "mye krangling og diverse" er gjerne krevende for andre voksne også. At guttens egen mor er enig i at han flytter, støtter bare under at gutten er en håndfull og at hun håndterer han ikke lenger. Og det er jo ikke helt utenkelig at gutten kanskje ser for seg at hos far blir det andre boller og at der vil  han få lov til å gjøre akkurat som han vil. Og denne situasjonen mener foreldrene (og flere av dere) at er rimelig at stemor skal ta hovedansvaret for! 

Jeg skjønner ts veldig godt, og jeg synes hun skal si ifra i klartekst at hvis far vil ha gutten boende på fulltid, får han også ta ansvar og finne seg en jobb som gjør at han er hjemme hver dag for å følge opp alle barna og dra sin del av lasset. Hvis ikke får gutten fortsette å bo hos mor og da er det på fars kappe. 

Anonymkode: 4cd23...c11

Det er da ingen her som har sagt at stemor skal ta ansvaret for 13-åringen?

Det som er sagt mange ganger nå er at hun ikke kan nekte far å bestemme at han skal flytte til dem, men at hun da må stille krav til at far faktisk stiller opp. Far har tre barn, hvorav en er en ungdom med en annen mor, skal han bo der må han rett og slett trappe ned på reising og ta vare på han.

Anonymkode: 362c3...a61

[Anonym bruker]

Svaret er jo enkelt. De bestemmer det, men må også ta ansvaret for det som følger med. Dvs at far må være tilstede hjemme. Det er ikke ditt ansvar. 

Anonymkode: 3012b...dba

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Svaret er jo enkelt. De bestemmer det, men må også ta ansvaret for det som følger med. Dvs at far må være tilstede hjemme. Det er ikke ditt ansvar. 

Anonymkode: 3012b...dba

Svaret er ikke så enkelt, verken på den ene eller andre måten. Når to mennesker bor sammen, bestemmer de sammen om enda et barn skal flytte inn hos dem. Og hvis barnet flytter inn, må begge de voksne ta ansvar. 

Anonymkode: c1f87...b10

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Svaret er ikke så enkelt, verken på den ene eller andre måten. Når to mennesker bor sammen, bestemmer de sammen om enda et barn skal flytte inn hos dem. Og hvis barnet flytter inn, må begge de voksne ta ansvar. 

Anonymkode: c1f87...b10

Far har barn. Å si nei til å ha sitt eget barn boende synes jeg ikke man kan, men de må bli enige om hvordan de sal gjøre det med arbeod og finnansiering.

Anonymkode: 73b7f...570

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er da ingen her som har sagt at stemor skal ta ansvaret for 13-åringen?

Det som er sagt mange ganger nå er at hun ikke kan nekte far å bestemme at han skal flytte til dem, men at hun da må stille krav til at far faktisk stiller opp. Far har tre barn, hvorav en er en ungdom med en annen mor, skal han bo der må han rett og slett trappe ned på reising og ta vare på han.

Anonymkode: 362c3...a61

Nei, men så skriver jo stemor selv at slik situasjonen er i dag vil hun ikke ha gutten boende på fulltid, nettopp fordi hun vet at hun blir sittende igjen med ansvaret. Ikke at hun ikke vil ha gutten der. 

Far har jo tidligere vist i klartekst at hva hun måtte mene om saken er uviktig, her gjør han og mor og barn akkurat som passer de uten å snakke med andre, så jeg ser det som lite sannsynlig at han selv tar ansvar og bytter jobb for å tilpasse seg livet som firebarnsfar. 

Anonymkode: 4cd23...c11

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Nei, men så skriver jo stemor selv at slik situasjonen er i dag vil hun ikke ha gutten boende på fulltid, nettopp fordi hun vet at hun blir sittende igjen med ansvaret. Ikke at hun ikke vil ha gutten der. 

Far har jo tidligere vist i klartekst at hva hun måtte mene om saken er uviktig, her gjør han og mor og barn akkurat som passer de uten å snakke med andre, så jeg ser det som lite sannsynlig at han selv tar ansvar og bytter jobb for å tilpasse seg livet som firebarnsfar. 

Anonymkode: 4cd23...c11

Poenget er at hun kan ikke si nei til å ha gutten boende der, men hun kan si nei til å gjøre jobben.

Anonymkode: 73b7f...570

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Poenget er at hun kan ikke si nei til å ha gutten boende der, men hun kan si nei til å gjøre jobben.

Anonymkode: 73b7f...570

Og hvordan tror du det vil fungere i praksis i hverdagen? Tror du det vil gagnes noen at gutten flytter til de, når far er bortreist hele tiden og stemor ikke har ork eller kapasitet til å følge opp 13-åringen? Med mindre far bytter jobb er det best for alle at gutten fortsetter å bo hos mor. 

Anonymkode: 4cd23...c11

[Anonym bruker]

Her er det bare en løsning som funker på noe som helst nivå: Far må endre jobbsituasjonen sin. Dere må selvsagt åpne hjemmet deres for din manns egen sønn. Alt annet er relasjonsødeleggende, og tvil om dette ville ha vært skilsmissegrunn hvis det var mitt barn. Men - selv om dette vil påvirke deg betydelig, er det ikke du som har hovedansvaret, det er mannen din. Gutten trenger pappaen sin, han trenger ham nå og enda mer hvis han flytter til dere.

Anonymkode: fe973...e8d

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Og hvordan tror du det vil fungere i praksis i hverdagen? Tror du det vil gagnes noen at gutten flytter til de, når far er bortreist hele tiden og stemor ikke har ork eller kapasitet til å følge opp 13-åringen? Med mindre far bytter jobb er det best for alle at gutten fortsetter å bo hos mor. 

Anonymkode: 4cd23...c11

Det må de finne ut av. 

Det kan godt hende det beste er at far bytter jobb. Om det betyr at han vil tjene mindre slik at det blir sutt på at hun kan jobbe redusert eller at de må gå drastisk ned i levestandard må hun godta det.

Anonymkode: 73b7f...570

[Anonym bruker]

Hvor ble du av, Hi?

Først av alt vil jeg bare si at jeg synes det er flott at du og 13-åringen har et godt forhold! Ikke alle stemødre har det til sine stebarn... 13-åringen vet jo hvor mye faren er bortreist, så det at han likevel vil flytte til deg (for det er jo det som egentlig er realiteten, ikke at han flytter til sin far, for far er jo bare en gjest som er innom eget hjem innimellom), det er et kompliment til deg og den relasjonen du har greid å få til gutten.

Når det er sagt så synes jeg det er mye som er ille med innlegget ditt. Veldig mye! Ikke med deg, men med hele situasjonen.

Bare for å ta det praktiske først - jeg går ut fra at mannen din har ordnet det slik at han kan sette inn penger på to kontoer til deg i ditt navn - den ene for å kompensere deg for de 40 % med lønn du taper? Og det andre for å spare til pensjon tilsvarende det du taper ved å kun jobbe 60 %? Hvis ikke må du kreve en slik ordning umiddelbart. Og det er helt uavhengig av hva som skjer videre med 13-åringen.

Og så til 13-åringen. Stakkars gutt! Han har to foreldre som ingen av dem tar særlig alvorlig på det ansvaret de har som guttens foreldre. Moren takler ikke krangling, da er det greit å la ham flytte til far. Far sier selvfølgelig kan gutten bo hos meg, men ignorerer helt det faktum at han knapt bor der selv.

Gutten tilhører familien din, HI, akkurat like mye som det dine egne barn gjør. Ditt og mannens hjem er like mye hans hjem som dine barns hjem. Og akkurat det får jeg egentlig ikke noen følelse av at du protesterer på. Men du protesterer på to ting, slik jeg ser det. Det ene er at guttens hovedbosted skal endres brått og helt uten at du en gang er blitt tatt med i diskusjonen. Det andre er at du føler du ikke har kapasitet nå til å gjøre en så god jobb som hovedomsorgstaker for gutten, som du mener man bør. Om jeg tolker deg rett er du faktisk den eneste (av mor, far og deg) som har en ansvarlig tilnærming til dette.

Guttens følelser oppi dette også - han har en mor som synes det er helt greit at han flytter til deg, for hun takler ikke kranglingen. Kan godt være det er riktig for gutten og at det føles godt for ham at mor godtar det. Men det kan like gjerne være at han føler at moren ikke bryr seg nok til å kjempe for ham, at han bare er til bry, at han ikke er ønsket. Slik jeg tolker det så tviler jeg på at foreldrene har forsøkt å snakke mye med gutten. Og så er det flytting "til far"... det er i realiteten ikke en flytting "til far", det er en flytting til fars kone, hvor far også vil være innimellom. Gutten er nok veldig klar over akkurat det, men realiteten kan likevel bli tøffere enn han innså, når han ser hvor lite far faktisk er tilstede og at han nå ikke bare må dele far med to mindre søsken, men snart også en baby som sikkert vil ta mer tid av far (om han gidder stille opp med baby, da) enn gutten innser. Hvor står gutten da? Da har han flyttet, byttet miljø, kanskje både skole og venner, fra en mor som synes det er en lettelse å slippe ham (det er det han vil føle selv om mor kanskje savner ham og kun er lettet over å slippe kranglene og bråket), og en far som er helt fraværende i lange perioder og bare delvis tilgjengelig de periodene han er "hjemme". Det kan gå bra. Men det kan like gjerne bli veldig tøft for 13-åringen.

Mange her sier at en 13-åring stort sett greier seg selv. Jeg ville tenkt motsatt i en god overgangsperiode - en 13-åring som flytter fra det som har vært hovedhjemmet hans lenge, som får en ny hovedomsorgsperson, som kanskje må tilpasse seg et helt nytt miljø også med skole/venner - det er en 13-åring som jeg ville tenkt vi måtte være forberedt på kanskje vil trenge ekstra mye oppfølging og omtanke for å få til å slå rot. Å bo fast er noe annet enn det å være et sted på samvær. Selv om hjemmet og personene i hjemmet er kjent er det krevende på en annen måte å bo der fast - ikke bare for de voksne, men like mye for barnet.

Hi er gravid eller høygravid, hun skal ut i permisjon. Ingen vet hvordan helsen hennes er eller blir fremover en periode. Ingen vet heller hvordan babyen blir, om det blir en "enkel" baby og alt går enkelt og greit, eller om det blir mye nattevåk, sykdom, kolikk osv. Det vi faktisk vet er at Hi er alene om alt ansvar det meste av tiden fordi hennes mann prioriterer å ha en jobb hvor han reiser så mye. Slik His situasjon er nå føler hun at hun ikke greier å stille opp så godt som hun burde gjøre hvis 13-åringen flytter permanent til henne. Det er en ærlig sak. Hun sier ikke noe som tilsier at hun ikke vil 13-åringen skal bo hos henne fast, det eneste hun sier i hovedinnlegget sitt er at det er for mye for henne nå.

Mannen ble rasende da hun tok opp at hun også vil bli inkludert i prosessen med å bestemme hvor hans barn skal bo. Det er på ingen måte urimelig. Hun sier jo ikke at hun ikke vil ha 13-åringen boende hos seg, hun sier at hun vil inkluderes i prosessen. Noe som bare skulle mangle siden det mor og far til gutten bestemmer ikke går utover dem selv, men Hi. Foreldrene tar for gitt at Hi uten å blunke skal ta på seg å bli guttens hovedomsorgstaker. For far har jo tenkt å fortsette sitt liv slik han alltid har gjort... så det skulle bare mangle at kona ikke gjør som han befaler henne til å gjøre... Men det er kanskje ikke så rart at His mann er så respektløs som han er, for han viser jo tydelig at han ikke tar ansvar for eldste barnet nå, og han har heller ingen som helst forståelse for at det å få to nye barn på full tid (for det er det Hi i realiteten nå får) er langt mer krevende enn å ha to små pluss en 13-åring på samvær.

Hi - mannen din har lite respekt for deg, han tar ikke det ansvaret han har som far på alvor, og han har ikke noe begrep om hva det faktisk betyr å være en ansvarlig far - hverken følelsesmessig eller praktisk! Han er dessuten en veldig dårlig partner slik han overstyrer deg og slik han som en selvfølge overlater alt til deg. Du har selvfølgelig også et ansvar mtp. at du har valgt å få tre barn med en mann som du vet i praksis ikke er tilstede, ikke tar ansvar og som synes det er greit at kvinnene i hans liv tar ansvar for de barna han lager. Han har sikkert mange gode sider også, men en god partner og far er han ikke.

Slik foreldrene til gutten nå har rigget alt synes jeg likevel det er vanskelig å skulle nekte gutten å flytte til dere. For hvis han nå ikke får flytte til dere, hvor er han da? Da har han en far som alltid er borte (og som ikke bryr seg nok til å være tilstede i barnas liv), han har en mor som egentlig ikke vil ha ham boende hos seg (føler trolig gutten), og han får da også en stemor som heller ikke vil ha ham (føler han). Og du, Hi, er trolig den han i øyeblikket ser på som den han kan ha det best med. For han vet jo at hvis han flytter "til far", så er det i realiteten å flytte til deg.

Og da står alle overfor et stort spørsmål - hvordan få dette til å fungere bra nok for alle parter?

Nr. 1 må være at du drar mannen din med deg til familievernkontoret. Der har du og han en stor jobb å gjøre, for han må begynne å se på deg som en likeverdig partner, ikke bare en hushjelp/barnepasser som skal gjøre som hun blir fortalt. Ikke bare må dere rydde opp i forholdet dere har, men dere bør også starte en annen prosess - kommunikasjon med guttens mor, far og deg sammen. Mor og far er i ferd med å gjøre deg til guttens hovedomsorgsperson, da må de også inkludere deg i planene og organiseringen. Bare en slik ting som hva skjer om far som vanlig er langt borte og noe oppstår i din familie (deg og alle barna), vil mor troppe opp og avlaste for 13-åringen, hvordan vil det være for 13-åringen, er det praktisk gjennomførbart siden hun bor for langt unna til at 50/50 er mulig?

Du og mannen bør også vurdere hvordan du kan avlastes noe, ev. hushjelp, vaskehjelp, barnevakt. Det blir mye mer på deg når du plutselig også må forventes å måtte kjøre 13-åringen hit og dit på aktiviteter (om dere ikke bor slik til at alt er innen gå/sykkelradius). Hvordan sikrer dere at han får holde kontakten med kompiser der han bodde hos mor?

ALT må diskuteres. Og du og mannen bør også ta den diskusjonen far garantert ikke ønsker å ta, og som flere andre har nevnt - nå har han straks fire barn, da må han også vurdere å bytte til en jobb hvor han ikke er så mye borte og heller få en jobb hvor han kan begynne å ta ansvar for barna sine. Han har nå en gyllen mulighet til å få være tilstede for sin eldste få år til, hvis han er villig til det. Noe sier meg at jobben er viktigere for ham enn det meste annet...

Jeg håper dere finner ut av det til beste for alle.

 

Anonymkode: 1368c...3c1

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvor ble du av, Hi?

Først av alt vil jeg bare si at jeg synes det er flott at du og 13-åringen har et godt forhold! Ikke alle stemødre har det til sine stebarn...

***SNIPP***

ALT må diskuteres. Og du og mannen bør også ta den diskusjonen far garantert ikke ønsker å ta, og som flere andre har nevnt - nå har han straks fire barn, da må han også vurdere å bytte til en jobb hvor han ikke er så mye borte og heller få en jobb hvor han kan begynne å ta ansvar for barna sine. Han har nå en gyllen mulighet til å få være tilstede for sin eldste få år til, hvis han er villig til det. Noe sier meg at jobben er viktigere for ham enn det meste annet...

Jeg håper dere finner ut av det til beste for alle.

 

Anonymkode: 1368c...3c1

Dette (og hele resten av innlegget ditt)! ⬆️

Du får sagt alt det jeg ønsket å få sagt! 

Anonymkode: 4cd23...c11

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Svaret er ikke så enkelt, verken på den ene eller andre måten. Når to mennesker bor sammen, bestemmer de sammen om enda et barn skal flytte inn hos dem. Og hvis barnet flytter inn, må begge de voksne ta ansvar. 

Anonymkode: c1f87...b10

Når du velger å dele livet med noen som har barn fra før, så er dette realiteten man må leve med. Barnas behov går foran voksne frem til de selv er voksne. 

Nå er det jo slik at å leve i partnerskap i Norge er frivillig (for de fleste) så den andre har jo valget om en ønsker å bli i så tilfelle. Et godt partnerskap så ville dette vært en samtale med alle parter involvert og det ville vært mulig å finne en god løsning sammen, men er det jo ikke tilfelle. 

Svaret er fremdeles enkelt. Det er bare vanskelig å leve med. To forskjellige ting. 

Anonymkode: 3012b...dba

[Nyttårs barn]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når du velger å dele livet med noen som har barn fra før, så er dette realiteten man må leve med. Barnas behov går foran voksne frem til de selv er voksne. 

Nå er det jo slik at å leve i partnerskap i Norge er frivillig (for de fleste) så den andre har jo valget om en ønsker å bli i så tilfelle. Et godt partnerskap så ville dette vært en samtale med alle parter involvert og det ville vært mulig å finne en god løsning sammen, men er det jo ikke tilfelle. 

Svaret er fremdeles enkelt. Det er bare vanskelig å leve med. To forskjellige ting. 

Anonymkode: 3012b...dba

Hvis ikke denne guttens mamma er helt ubrukelig så vil det beste for ham være å bli der han er. Sannsynligvis er ønsket om å flytte motivert av at der får han (tror han) friere tøyler og mer frihet. 

Alle vi her inne vet at en 13-åring som krangler med foreldrene er helt normalt, dette er en periode som de må gå igjennom og da er det viktig med trygge voksne og stabile rammer. 

Dette får han ikke i fars nye familie med tre småbarn(en svært liten) og med en far som nesten ikke har tid til å være der. Klart at et barn skal tas med på råd og fars hjem er like mye hans hjem, det er jeg på det rene med. Men det betyr ikke at det er rett å flytte dit på heltid nå.

[Anonym bruker]

57 minutter siden, Nyttårs barn skrev:

Hvis ikke denne guttens mamma er helt ubrukelig så vil det beste for ham være å bli der han er. Sannsynligvis er ønsket om å flytte motivert av at der får han (tror han) friere tøyler og mer frihet. 

Alle vi her inne vet at en 13-åring som krangler med foreldrene er helt normalt, dette er en periode som de må gå igjennom og da er det viktig med trygge voksne og stabile rammer. 

Dette får han ikke i fars nye familie med tre småbarn(en svært liten) og med en far som nesten ikke har tid til å være der. Klart at et barn skal tas med på råd og fars hjem er like mye hans hjem, det er jeg på det rene med. Men det betyr ikke at det er rett å flytte dit på heltid nå.

Hvordan vet du at det vil være bedre for ham å bo med moe enn med far? Han kommer sikkert til å krsngle med far og stemor også, men det kan godt hende gan vil få det bedre hos far.

Anonymkode: 73b7f...570

[Anonym bruker]

Takk for svar, jeg er enig i mye av det mange av dere sier. 

Mannen har fått beskjed da dette har vert et tema at det ikke er et problem at han bor hos oss så lenge mannen min har jobb der han kan aktivt delta i familien. Dette svarer han meg ikke på, derfor tolker jeg det som at han unngår det og tror «problemet løser seg av seg selv» eller hvordan jeg skal forklare det. 

Han er absolutt typen til å «fremheve» seg selv med hvor raus han er utad og ovenfor mor til gutten.

Ja, jeg ser på dette som en stor tillitserklæring fra gutten. Og det kan godt hende han tror han slipper mye mer unna med ting her, og/eller han faktisk ikke forstår hvor mye far er bortreist. Man kan bare spekulere der for øyeblikket. 

Hadde jeg oppleve at jeg ble respektert og inkludert hadde jeg nok ikke delt dette innlegget her. 

Jeg kjenner hele situasjonen skremmer meg, jeg er redd jeg ikke strekker til. Hva om jeg ikke klarer å følge opp slik de forventer, hvem blir da syndebukken?

 Jeg føler måten mannen min og mor overstyrer det hele uten å inkludere meg ikke er ok. Jeg mener uansett om far jobber her eller der skal såklart bonusmor/far inkluderes, da man er en såpass stor del av livet til barnet, skal man bidra på best mulig måte er man nødt til å inkluderes og informeres. 

Hvis det er tilfelle nå, hvordan blir det da hvis han flytter hit og jeg ender med alt alene, skal de da også komme inn å bestemme hva jeg gjør rett og galt i mitt eget hjem der jeg må gjøre jobben og de skal sette reglene? 

Mor og hennes mann sliter allerede med han, hvordan skal jeg da klare det «alene»? 

Hva om jeg synest ting er vanskelig, hadde det vert min sønn hadde det vert ok å si det høyt! Men pga dette er bonusbarn er det ikke ok å synest ting er vanskelig, det er tabu, man blir uglesett og kritisert hvis man ikke synest alt alltid er en dans på roser! Men det er likt med ens eget barn også, jeg har hatt mange kamper med mitt eldste barn der jeg har sittet rådvill, men det er ingen som ser ned på meg av den grunn. 

Jeg ønsker å gjøre alle til lags, men man må vel kunne sette grenser for seg selv rundt disse omstendigheter? Jeg har også tidligere erfart at jeg blir satt til siden for at far skal «imponere» biomor med å være hjelpsom og raus når jeg har vert nede for telling og trengt han på det meste selv. Kanskje dette er med på å sette inn disse følelsene i meg. 

Jeg og gutten har et godt forhold, jeg har fulgt han både på fritidsaktiviteter, tannlege og mye annet når foreldrene ikke kan. Jeg passer alltid på at rommet hans er vasket og rene sengklær når han kommer. Han har alltid klær i skapet som passer. Dette gjør jeg av eget ønske, da jeg liker det. Det er viktig for meg at han føler han har tilhørighet her på lik linje som de andre barna, jeg er også generelt opptatt av at de ser stelte i klærne. 

Skal sies han er noe umoden for alderen, han må passes mye mer på, en flere andre på samme alder jeg kjenner.  Far kan nok bidra mer, han sluntrer mye unna hvis han får sjans.  Da jeg møtte han fremsto han som en veldig ansvarsfull mann, da var det nok meg han viste de han nå viser biomor. 

Ja, jeg et enig i at her må vi nok en runde på familievernkontoret. 

Ble mye tekst her, skal prøve forklare om noe er uklart. (På farten til fotballkamp) 

Hi

 

Anonymkode: ce489...a62

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvor ble du av, Hi?

Først av alt vil jeg bare si at jeg synes det er flott at du og 13-åringen har et godt forhold! Ikke alle stemødre har det til sine stebarn... 13-åringen vet jo hvor mye faren er bortreist, så det at han likevel vil flytte til deg (for det er jo det som egentlig er realiteten, ikke at han flytter til sin far, for far er jo bare en gjest som er innom eget hjem innimellom), det er et kompliment til deg og den relasjonen du har greid å få til gutten.

Når det er sagt så synes jeg det er mye som er ille med innlegget ditt. Veldig mye! Ikke med deg, men med hele situasjonen.

Bare for å ta det praktiske først - jeg går ut fra at mannen din har ordnet det slik at han kan sette inn penger på to kontoer til deg i ditt navn - den ene for å kompensere deg for de 40 % med lønn du taper? Og det andre for å spare til pensjon tilsvarende det du taper ved å kun jobbe 60 %? Hvis ikke må du kreve en slik ordning umiddelbart. Og det er helt uavhengig av hva som skjer videre med 13-åringen.

Og så til 13-åringen. Stakkars gutt! Han har to foreldre som ingen av dem tar særlig alvorlig på det ansvaret de har som guttens foreldre. Moren takler ikke krangling, da er det greit å la ham flytte til far. Far sier selvfølgelig kan gutten bo hos meg, men ignorerer helt det faktum at han knapt bor der selv.

Gutten tilhører familien din, HI, akkurat like mye som det dine egne barn gjør. Ditt og mannens hjem er like mye hans hjem som dine barns hjem. Og akkurat det får jeg egentlig ikke noen følelse av at du protesterer på. Men du protesterer på to ting, slik jeg ser det. Det ene er at guttens hovedbosted skal endres brått og helt uten at du en gang er blitt tatt med i diskusjonen. Det andre er at du føler du ikke har kapasitet nå til å gjøre en så god jobb som hovedomsorgstaker for gutten, som du mener man bør. Om jeg tolker deg rett er du faktisk den eneste (av mor, far og deg) som har en ansvarlig tilnærming til dette.

Guttens følelser oppi dette også - han har en mor som synes det er helt greit at han flytter til deg, for hun takler ikke kranglingen. Kan godt være det er riktig for gutten og at det føles godt for ham at mor godtar det. Men det kan like gjerne være at han føler at moren ikke bryr seg nok til å kjempe for ham, at han bare er til bry, at han ikke er ønsket. Slik jeg tolker det så tviler jeg på at foreldrene har forsøkt å snakke mye med gutten. Og så er det flytting "til far"... det er i realiteten ikke en flytting "til far", det er en flytting til fars kone, hvor far også vil være innimellom. Gutten er nok veldig klar over akkurat det, men realiteten kan likevel bli tøffere enn han innså, når han ser hvor lite far faktisk er tilstede og at han nå ikke bare må dele far med to mindre søsken, men snart også en baby som sikkert vil ta mer tid av far (om han gidder stille opp med baby, da) enn gutten innser. Hvor står gutten da? Da har han flyttet, byttet miljø, kanskje både skole og venner, fra en mor som synes det er en lettelse å slippe ham (det er det han vil føle selv om mor kanskje savner ham og kun er lettet over å slippe kranglene og bråket), og en far som er helt fraværende i lange perioder og bare delvis tilgjengelig de periodene han er "hjemme". Det kan gå bra. Men det kan like gjerne bli veldig tøft for 13-åringen.

Mange her sier at en 13-åring stort sett greier seg selv. Jeg ville tenkt motsatt i en god overgangsperiode - en 13-åring som flytter fra det som har vært hovedhjemmet hans lenge, som får en ny hovedomsorgsperson, som kanskje må tilpasse seg et helt nytt miljø også med skole/venner - det er en 13-åring som jeg ville tenkt vi måtte være forberedt på kanskje vil trenge ekstra mye oppfølging og omtanke for å få til å slå rot. Å bo fast er noe annet enn det å være et sted på samvær. Selv om hjemmet og personene i hjemmet er kjent er det krevende på en annen måte å bo der fast - ikke bare for de voksne, men like mye for barnet.

Hi er gravid eller høygravid, hun skal ut i permisjon. Ingen vet hvordan helsen hennes er eller blir fremover en periode. Ingen vet heller hvordan babyen blir, om det blir en "enkel" baby og alt går enkelt og greit, eller om det blir mye nattevåk, sykdom, kolikk osv. Det vi faktisk vet er at Hi er alene om alt ansvar det meste av tiden fordi hennes mann prioriterer å ha en jobb hvor han reiser så mye. Slik His situasjon er nå føler hun at hun ikke greier å stille opp så godt som hun burde gjøre hvis 13-åringen flytter permanent til henne. Det er en ærlig sak. Hun sier ikke noe som tilsier at hun ikke vil 13-åringen skal bo hos henne fast, det eneste hun sier i hovedinnlegget sitt er at det er for mye for henne nå.

Mannen ble rasende da hun tok opp at hun også vil bli inkludert i prosessen med å bestemme hvor hans barn skal bo. Det er på ingen måte urimelig. Hun sier jo ikke at hun ikke vil ha 13-åringen boende hos seg, hun sier at hun vil inkluderes i prosessen. Noe som bare skulle mangle siden det mor og far til gutten bestemmer ikke går utover dem selv, men Hi. Foreldrene tar for gitt at Hi uten å blunke skal ta på seg å bli guttens hovedomsorgstaker. For far har jo tenkt å fortsette sitt liv slik han alltid har gjort... så det skulle bare mangle at kona ikke gjør som han befaler henne til å gjøre... Men det er kanskje ikke så rart at His mann er så respektløs som han er, for han viser jo tydelig at han ikke tar ansvar for eldste barnet nå, og han har heller ingen som helst forståelse for at det å få to nye barn på full tid (for det er det Hi i realiteten nå får) er langt mer krevende enn å ha to små pluss en 13-åring på samvær.

Hi - mannen din har lite respekt for deg, han tar ikke det ansvaret han har som far på alvor, og han har ikke noe begrep om hva det faktisk betyr å være en ansvarlig far - hverken følelsesmessig eller praktisk! Han er dessuten en veldig dårlig partner slik han overstyrer deg og slik han som en selvfølge overlater alt til deg. Du har selvfølgelig også et ansvar mtp. at du har valgt å få tre barn med en mann som du vet i praksis ikke er tilstede, ikke tar ansvar og som synes det er greit at kvinnene i hans liv tar ansvar for de barna han lager. Han har sikkert mange gode sider også, men en god partner og far er han ikke.

Slik foreldrene til gutten nå har rigget alt synes jeg likevel det er vanskelig å skulle nekte gutten å flytte til dere. For hvis han nå ikke får flytte til dere, hvor er han da? Da har han en far som alltid er borte (og som ikke bryr seg nok til å være tilstede i barnas liv), han har en mor som egentlig ikke vil ha ham boende hos seg (føler trolig gutten), og han får da også en stemor som heller ikke vil ha ham (føler han). Og du, Hi, er trolig den han i øyeblikket ser på som den han kan ha det best med. For han vet jo at hvis han flytter "til far", så er det i realiteten å flytte til deg.

Og da står alle overfor et stort spørsmål - hvordan få dette til å fungere bra nok for alle parter?

Nr. 1 må være at du drar mannen din med deg til familievernkontoret. Der har du og han en stor jobb å gjøre, for han må begynne å se på deg som en likeverdig partner, ikke bare en hushjelp/barnepasser som skal gjøre som hun blir fortalt. Ikke bare må dere rydde opp i forholdet dere har, men dere bør også starte en annen prosess - kommunikasjon med guttens mor, far og deg sammen. Mor og far er i ferd med å gjøre deg til guttens hovedomsorgsperson, da må de også inkludere deg i planene og organiseringen. Bare en slik ting som hva skjer om far som vanlig er langt borte og noe oppstår i din familie (deg og alle barna), vil mor troppe opp og avlaste for 13-åringen, hvordan vil det være for 13-åringen, er det praktisk gjennomførbart siden hun bor for langt unna til at 50/50 er mulig?

Du og mannen bør også vurdere hvordan du kan avlastes noe, ev. hushjelp, vaskehjelp, barnevakt. Det blir mye mer på deg når du plutselig også må forventes å måtte kjøre 13-åringen hit og dit på aktiviteter (om dere ikke bor slik til at alt er innen gå/sykkelradius). Hvordan sikrer dere at han får holde kontakten med kompiser der han bodde hos mor?

ALT må diskuteres. Og du og mannen bør også ta den diskusjonen far garantert ikke ønsker å ta, og som flere andre har nevnt - nå har han straks fire barn, da må han også vurdere å bytte til en jobb hvor han ikke er så mye borte og heller få en jobb hvor han kan begynne å ta ansvar for barna sine. Han har nå en gyllen mulighet til å få være tilstede for sin eldste få år til, hvis han er villig til det. Noe sier meg at jobben er viktigere for ham enn det meste annet...

Jeg håper dere finner ut av det til beste for alle.

 

Anonymkode: 1368c...3c1

Hør. Hør.

Anonymkode: fe973...e8d

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tenker at gutten enten må bo hos mor, eller at far går fra stemor og han og gutten bor sammen. Gutten bør ikke utsettes for denne stemoren, det kan ødelegge han for all framtid. 

Anonymkode: 05fdc...4d6

Hvis far går fra nåværende samboer og mor til 3 av hans barn. Hvordan skal de da gjøre det når far må dra på jobbreiser? Skal 13 åringen være hjemme aleine på ukesvis? 

Anonymkode: c0bfb...19d

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar, jeg er enig i mye av det mange av dere sier. 

Mannen har fått beskjed da dette har vert et tema at det ikke er et problem at han bor hos oss så lenge mannen min har jobb der han kan aktivt delta i familien. Dette svarer han meg ikke på, derfor tolker jeg det som at han unngår det og tror «problemet løser seg av seg selv» eller hvordan jeg skal forklare det. 

Han er absolutt typen til å «fremheve» seg selv med hvor raus han er utad og ovenfor mor til gutten.

Ja, jeg ser på dette som en stor tillitserklæring fra gutten. Og det kan godt hende han tror han slipper mye mer unna med ting her, og/eller han faktisk ikke forstår hvor mye far er bortreist. Man kan bare spekulere der for øyeblikket. 

Hadde jeg oppleve at jeg ble respektert og inkludert hadde jeg nok ikke delt dette innlegget her. 

Jeg kjenner hele situasjonen skremmer meg, jeg er redd jeg ikke strekker til. Hva om jeg ikke klarer å følge opp slik de forventer, hvem blir da syndebukken?

 Jeg føler måten mannen min og mor overstyrer det hele uten å inkludere meg ikke er ok. Jeg mener uansett om far jobber her eller der skal såklart bonusmor/far inkluderes, da man er en såpass stor del av livet til barnet, skal man bidra på best mulig måte er man nødt til å inkluderes og informeres. 

Hvis det er tilfelle nå, hvordan blir det da hvis han flytter hit og jeg ender med alt alene, skal de da også komme inn å bestemme hva jeg gjør rett og galt i mitt eget hjem der jeg må gjøre jobben og de skal sette reglene? 

Mor og hennes mann sliter allerede med han, hvordan skal jeg da klare det «alene»? 

Hva om jeg synest ting er vanskelig, hadde det vert min sønn hadde det vert ok å si det høyt! Men pga dette er bonusbarn er det ikke ok å synest ting er vanskelig, det er tabu, man blir uglesett og kritisert hvis man ikke synest alt alltid er en dans på roser! Men det er likt med ens eget barn også, jeg har hatt mange kamper med mitt eldste barn der jeg har sittet rådvill, men det er ingen som ser ned på meg av den grunn. 

Jeg ønsker å gjøre alle til lags, men man må vel kunne sette grenser for seg selv rundt disse omstendigheter? Jeg har også tidligere erfart at jeg blir satt til siden for at far skal «imponere» biomor med å være hjelpsom og raus når jeg har vert nede for telling og trengt han på det meste selv. Kanskje dette er med på å sette inn disse følelsene i meg. 

Jeg og gutten har et godt forhold, jeg har fulgt han både på fritidsaktiviteter, tannlege og mye annet når foreldrene ikke kan. Jeg passer alltid på at rommet hans er vasket og rene sengklær når han kommer. Han har alltid klær i skapet som passer. Dette gjør jeg av eget ønske, da jeg liker det. Det er viktig for meg at han føler han har tilhørighet her på lik linje som de andre barna, jeg er også generelt opptatt av at de ser stelte i klærne. 

Skal sies han er noe umoden for alderen, han må passes mye mer på, en flere andre på samme alder jeg kjenner.  Far kan nok bidra mer, han sluntrer mye unna hvis han får sjans.  Da jeg møtte han fremsto han som en veldig ansvarsfull mann, da var det nok meg han viste de han nå viser biomor. 

Ja, jeg et enig i at her må vi nok en runde på familievernkontoret. 

Ble mye tekst her, skal prøve forklare om noe er uklart. (På farten til fotballkamp) 

Hi

 

Anonymkode: ce489...a62

Det høres jo ut som om du har lagt opp til dette helt frivillig og helt selv. 

«Jeg passer alltid på at rommet hans er vasket og rene sengklær når han kommer. Han har alltid klær i skapet som passer.»

Hvorfor skal far tro at du plutselig skal slutte å ta ansvar når du har grabba det med begge hender?

Anonymkode: 8ac0b...6d0

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

For et utrolig vemmelig svar. Jeg forstår ikke at noen svarer i slike tråder bare for å være ekle og gjøre en vanskelig situasjon verre. 

HI kan ikke styre kontakten mellom far og sønn, men hun har selvsagt noe hun skulle sagt om hvem som skal bo i hennes hjem. Det at hun ser problemer knyttet til at en tenåring skal flytte inn slik situasjonen er nå, er ikke motbydelig - det er å vise evne til refleksjon og konsekvenstenking. Det er ikke noe hedersverdig i å ta imot et barn i et hjem uten å ha tenkt ordentlig gjennom det først. HI har først og fremst ansvar for sine egne barn. 

Anonymkode: c1f87...b10

Er du seriøs? 

Det er ikke snakk om å ta inn hvilket som helst barn, eller et fosterbarn. Det er snakk om sønnen til mannen. Og hvorfor er det hennes hjem? Det er DERES hjem, og han har selvfølgelig all rett til å gjøre plass til sin egen sønn. 

Anonymkode: ab880...123

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Poenget er at hun kan ikke si nei til å ha gutten boende der, men hun kan si nei til å gjøre jobben.

Anonymkode: 73b7f...570

Selvfølgelig kan stemor si nei til at gutten skal flytte inn til dem. Gutten bor hos mor og slik er det, skal dette forandres må både far og stemor si ja til det. 

Anonymkode: cd09f...3dc

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tenker at gutten enten må bo hos mor, eller at far går fra stemor og han og gutten bor sammen. Gutten bør ikke utsettes for denne stemoren, det kan ødelegge han for all framtid. 

Anonymkode: 05fdc...4d6

Herregud så motbydelige folk som svarer her inne? Slik det er nå vil far og mor at gutten skal bo hos far. Far er ikke der særlig mye, ergo faller alt på stemor. Veldig vokser av stemor å sifra at det blir for mye å ha ene ansvar for fire barn, hvorav det ene ikke er hennes engang. Her er det far og mor sim er egoistiske og bare tenker på seg selv. Mor slipper jo ungen, og far får kosetid da han en sjelden gang er hjemme. Helt utrolig! Stemor er den eneste som evner reflektere å være voksen her.

Anonymkode: 3c3a4...f7f

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det høres jo ut som om du har lagt opp til dette helt frivillig og helt selv. 

«Jeg passer alltid på at rommet hans er vasket og rene sengklær når han kommer. Han har alltid klær i skapet som passer.»

Hvorfor skal far tro at du plutselig skal slutte å ta ansvar når du har grabba det med begge hender?

Anonymkode: 8ac0b...6d0

Å ha rent rom og sørge for at gutten har klær i skapet når han kommer på samvær, er da noe helt annet enn å ha hovedansvaret for gutten på fulltid mens foreldrene fraskriver seg alt ansvar! 

Anonymkode: 4cd23...c11

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det høres jo ut som om du har lagt opp til dette helt frivillig og helt selv. 

«Jeg passer alltid på at rommet hans er vasket og rene sengklær når han kommer. Han har alltid klær i skapet som passer.»

Hvorfor skal far tro at du plutselig skal slutte å ta ansvar når du har grabba det med begge hender?

Anonymkode: 8ac0b...6d0

Til Hi - ikke kast bort en kalori på å svare på dette og visse andre idiotinnlegg i tråden din.

 

Anonymkode: 1368c...3c1

[Mia_73]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det høres jo ut som om du har lagt opp til dette helt frivillig og helt selv. 

«Jeg passer alltid på at rommet hans er vasket og rene sengklær når han kommer. Han har alltid klær i skapet som passer.»

Hvorfor skal far tro at du plutselig skal slutte å ta ansvar når du har grabba det med begge hender?

Anonymkode: 8ac0b...6d0

Er du full? Dopa? Du kan seriøs ikke mene det og samtidig være klar i hodet.