Min 4 åring - tror han mangler noe

[Anonym bruker]

Takker masse for alle svar. Skal forsøke å svare dere alle og enhver imorgen. Jeg kan opplyse om at ifjor sommer skjedde det en alvorlig hendelse i min familie. Jeg kan ikke si hva i frykt for å bli gjenkjent. Jeg kan bare nevne stikkord: Voldtekt, drap, straffbar handling (som rystet oss til beinmargen) og at jeg er mor til offeret. Da skjønner dere kanskje hvorfor det har drøyet ut å be om hjelp. Jeg skal som sagt svare hver og en imorgen uten å nevne hendelsen. Ingen spørsmål ifht hendelsen nevnt her nå vil bli besvart/. Dere kan kalle meg troll etc. men jeg røper ikke hendelsen/.

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takker masse for alle svar. Skal forsøke å svare dere alle og enhver imorgen. Jeg kan opplyse om at ifjor sommer skjedde det en alvorlig hendelse i min familie. Jeg kan ikke si hva i frykt for å bli gjenkjent. Jeg kan bare nevne stikkord: Voldtekt, drap, straffbar handling (som rystet oss til beinmargen) og at jeg er mor til offeret. Da skjønner dere kanskje hvorfor det har drøyet ut å be om hjelp. Jeg skal som sagt svare hver og en imorgen uten å nevne hendelsen. Ingen spørsmål ifht hendelsen nevnt her nå vil bli besvart/. Dere kan kalle meg troll etc. men jeg røper ikke hendelsen/.

Anonymkode: 70ca3...9b5

Dere er vel alle traumatiserte - den "umulige" ungen også. Lykke til.

Anonymkode: 3406b...7d7

[Anonym bruker]

Google "circle of security" (og få hjelp av helsesøster)

Anonymkode: 7967b...39d

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takker masse for alle svar. Skal forsøke å svare dere alle og enhver imorgen. Jeg kan opplyse om at ifjor sommer skjedde det en alvorlig hendelse i min familie. Jeg kan ikke si hva i frykt for å bli gjenkjent. Jeg kan bare nevne stikkord: Voldtekt, drap, straffbar handling (som rystet oss til beinmargen) og at jeg er mor til offeret. Da skjønner dere kanskje hvorfor det har drøyet ut å be om hjelp. Jeg skal som sagt svare hver og en imorgen uten å nevne hendelsen. Ingen spørsmål ifht hendelsen nevnt her nå vil bli besvart/. Dere kan kalle meg troll etc. men jeg røper ikke hendelsen/.

Anonymkode: 70ca3...9b5

Da bør det være et kriseteam inn i bildet, eller andre. 

Det unnskylder ikke behandlingen av gutten som da i tillegg sikkert er traumatisert. Han har garantert fått med seg at noe har skjedd. Stakkars forvirret liten gutt. 

Anonymkode: 8605a...494

[soleia]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takker masse for alle svar. Skal forsøke å svare dere alle og enhver imorgen. Jeg kan opplyse om at ifjor sommer skjedde det en alvorlig hendelse i min familie. Jeg kan ikke si hva i frykt for å bli gjenkjent. Jeg kan bare nevne stikkord: Voldtekt, drap, straffbar handling (som rystet oss til beinmargen) og at jeg er mor til offeret. Da skjønner dere kanskje hvorfor det har drøyet ut å be om hjelp. Jeg skal som sagt svare hver og en imorgen uten å nevne hendelsen. Ingen spørsmål ifht hendelsen nevnt her nå vil bli besvart/. Dere kan kalle meg troll etc. men jeg røper ikke hendelsen/.

Anonymkode: 70ca3...9b5

Så forferdeleg! No må du søkje, og ta i mot, masse hjelp for å få livet og familien i balanse.  Kan hende skal du få hjelp frå barnevernet og, dette klarar du ikkje å stå i åleine.  Klem til deg.

[Anonym bruker]

For en ulykkelig liten gutt 💔

Han er 4 år! Ikke 14. 

Anonymkode: 4fa46...15a

[Anonym bruker]

Hei. 

 

Jeg kommenterte litt tidligere ang. min sønn som utredesfor asperger nå. Ville bare si at her har jeg også blitt forvirret fordi det skjedde ting i familien som gjorde at jeg lenge tenkte på det som mulige traumer og at det handlet om trygghet/utrygghet. Men når jeg tenker tilbake så har alltid dette barnet vært "krevende", krevd en helt annen oppfølging enn broren, jeg har vært så slite, grått så mange tårer, vært fortvilet for han, meg, resten av familien, vært redd for fremtiden osv. Håper dette kan bli en oppvåkning så du får den hjelpen dere trenger. Jeg ville bedt fastlegen henvise barnet til BUP. De kan også gi veiledning. Sånn som det er nå kan dere ikke fortsette. Sender deg en klem!  

Anonymkode: 068a1...60e

[Anonym bruker]

Hei! Jeg kjenner meg litt igjen i historien din, mindre utagering, men like mye sinne og frustrasjon. Vi har en jente som aldri kom seg ut av 2-årstrassen (vår opplevelse) Ingenting gikk greit, alt var en kamp. Hun var verdens skjønneste jente, bare hun fikk gjøre som hun ville. 

Jeg var fast bestemt på at hun ikke skulle få viljen sin, at vi ikke skulle føye hennes luner, og jo mer bestemt jeg ble, desto sintere ble hun. Vi hadde heldigvis en pappa i hus, som er rolig og avbalansert, son tok over når det kokte over for meg. Til slutt trakk jeg meg vekk, fordi jeg ikke klarte å kommunisere med henne på en god måte. 

Alle råd jeg fikk fra helsestasjon og alle andre plasser var å være konsekvent. Og det var jeg! Hele tiden. 

Så snublet jeg over en tråd her inne med et godt spørsmål: på hvilken måte snakker du til henne? Jeg gikk rett i forsvar og forsvarte meg kraftig, men det hadde begynt å spire.... 

Jeg forventer bråk, og dermed var jeg avvisende og sint allerede ved første kontakt. Kanskje ikke så rart at hun ikke ville samarbeide. 

Mitt råd ril deg: se dette som ditt problem, og prøv å finne ut av hvordan du kan forandre deg, slik at kommunikasjonen blir bedre. 

Jeg begynte med kos og kroppskontakt. Massevis!!! Og så anstrengte jeg meg for å være hyggelig. Hver gang hun gjorde motstand mot å pusse tenner/ kle på seg/ spise/ sett inn det som passer, forklarte jeg vennlig at jeg forstår at du gjerne vil leke nå, og likevel vil jeg at du skal komme. Så enkelt, så vanskelig. 

Vi har fått er helt annet forhold etter dette. Masse kos og latter, jeg må bremse effektiviteten, og la stresset fare, og da kommer hun sakte men sikkert. Hun bestemmer fremdeles ikke, men hun blir sett og respektert  for sine synspunkter. 

Håper dere også finner veien ut av dette! Ta imot hjelp! Lykke til! Det er mulig 💕

Anonymkode: dddd7...568

[Anonym bruker]

På 2.4.2017 den 18.38, Anonym bruker skrev:

Ja, kanskje han følte at jeg ga blaffen. Det gjorde jeg ikke men jeg såg ingen andre løsninger enn å enten vente med å ta den med en annen dag, eller at han selv måtte bære den, for da kan han ikke skylde på meg om den ble våt. Han har en tendens til å skylde på alle andre rundt seg, samme hva det er og det uten at andre har noe skyld. Det være seg andre barn, hans søsken, hans besteforeldre eller hvem han fant på at skulle feile. Årsaken til at jeg ga opp for fort har nok bakgrunn i at jeg kjenner til det helvete som begynner, helt uavhengig av tegningen fordi problemet hans da går videre til andre påstander, som "du slo meg" da jeg minutter senere tok på ham selen. En kveld han skulle legge seg fant han hindring ved at pleddet som han pleier ha rundt seg, hang annerledes enn det pleier. vi hadde hatt vaskehjelp som istedenfor å henge det over dynen slik jeg pleier, hadde hengt det på senga. Da var han igang og helvete var løs. Han skriker så høyt at det ikke er mulig å komme til ordet og samme om det var meg eller vaskehjelpen, så har jeg ingen forståelse for at han lar seg komme helt ut av kontroll for bagateller. Dermed begynte jeg å google asbergers og autist. Jeg følte jeg såg litt likheter. Tegningen var på ingen måte ferdig og hver dag har de tegninger med seg hjem. Denne dagen en på armen, nøkler, alle pakkinelliker og så må han komme med detaljene sine. Hans yngre søsken klarer faktisk se at det ikke var mulig å gjennomføre dette og innfinner seg med det, mens han her mangler det sosiale, og får ikke med seg det som foregår rundt ham i det hele tatt om du skjønner hva jeg mener. Nå var min mor nettopp her og ga meg noen blodige hvepsestikk og mente at jeg bare skal holde rundt ham når han begynner. Ja, jeg trenger desidert hjelp til å kunne respektere ham under disse raseriene (han blir en engel når han forstår at han har såret), helt til han har glemt og det går gjerne en dag mellom hver gang. 

Anonymkode: 70ca3...9b5

Har han endret adferd etter at dere gikk gjennom det traumet, eller har han hatt den samme adferden over lang tid? 

Anonymkode: dddd7...568

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da bør det være et kriseteam inn i bildet, eller andre. 

Det unnskylder ikke behandlingen av gutten som da i tillegg sikkert er traumatisert. Han har garantert fått med seg at noe har skjedd. Stakkars forvirret liten gutt. 

Anonymkode: 8605a...494

Hei,

vi har hatt kriseteam. Jeg får full oppfølging av leger og psykologer men det er verre med de små, dessverre.  Jeg har merket at gutten min har slitt kansje fra fødselen av faktisk. Men det har nå eskalert. 

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hei! Jeg kjenner meg litt igjen i historien din, mindre utagering, men like mye sinne og frustrasjon. Vi har en jente som aldri kom seg ut av 2-årstrassen (vår opplevelse) Ingenting gikk greit, alt var en kamp. Hun var verdens skjønneste jente, bare hun fikk gjøre som hun ville. 

Jeg var fast bestemt på at hun ikke skulle få viljen sin, at vi ikke skulle føye hennes luner, og jo mer bestemt jeg ble, desto sintere ble hun. Vi hadde heldigvis en pappa i hus, som er rolig og avbalansert, son tok over når det kokte over for meg. Til slutt trakk jeg meg vekk, fordi jeg ikke klarte å kommunisere med henne på en god måte. 

Alle råd jeg fikk fra helsestasjon og alle andre plasser var å være konsekvent. Og det var jeg! Hele tiden. 

Så snublet jeg over en tråd her inne med et godt spørsmål: på hvilken måte snakker du til henne? Jeg gikk rett i forsvar og forsvarte meg kraftig, men det hadde begynt å spire.... 

Jeg forventer bråk, og dermed var jeg avvisende og sint allerede ved første kontakt. Kanskje ikke så rart at hun ikke ville samarbeide. 

Mitt råd ril deg: se dette som ditt problem, og prøv å finne ut av hvordan du kan forandre deg, slik at kommunikasjonen blir bedre. 

Jeg begynte med kos og kroppskontakt. Massevis!!! Og så anstrengte jeg meg for å være hyggelig. Hver gang hun gjorde motstand mot å pusse tenner/ kle på seg/ spise/ sett inn det som passer, forklarte jeg vennlig at jeg forstår at du gjerne vil leke nå, og likevel vil jeg at du skal komme. Så enkelt, så vanskelig. 

Vi har fått er helt annet forhold etter dette. Masse kos og latter, jeg må bremse effektiviteten, og la stresset fare, og da kommer hun sakte men sikkert. Hun bestemmer fremdeles ikke, men hun blir sett og respektert  for sine synspunkter. 

Håper dere også finner veien ut av dette! Ta imot hjelp! Lykke til! Det er mulig 💕

Anonymkode: dddd7...568

Tusen takk. Dette var nyttig lesing. Jeg var hos legen min igjen idag og vi ble enige om at jeg skulle prøve nettopp dette. Så idag prøvde jeg. 1/2 time med krakilsk oppførsel. Jeg holdt ham på fanget, han strittet imot, jeg holdt ham fast, koste med ham, sa jeg er glad i ham. Han klorte, kløp og ble villere og villere. Et kvarter holdt jeg ham og gjentok det samme på ny og på ny. Husets ytterligerer beboere gikk forbi og ba ham roe seg og jeg holdt fast. Han var rasende. Jeg la ham tilslutt på gulvet fordi han var så ustyrlig. Et kvarter til tok det. Han ble helt svett, varm, spyttet på meg men jeg svarte bare tilbake at han skulle få lov å være sint. tilsutt måtte jeg slippe ham, for han ble så utslitt. Koste med kinnene hans, snudde meg bort et sekund og der var han sovnet. Koste mye med ham mens han sov. Det hele begynte med at han absolutt ville ut og gå tur rett før leggetid. Jeg er spent på om jeg lykkes nå. Skal gjøre det samme neste gang. Dette er i samråd med lege siden helsestasjon bruker 3 1/2 måned på å kalle meg inn/. 

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Har han endret adferd etter at dere gikk gjennom det traumet, eller har han hatt den samme adferden over lang tid? 

Anonymkode: dddd7...568

Han har hatt problemer før også, men det har eskalert nå. 

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hei. 

 

Jeg kommenterte litt tidligere ang. min sønn som utredesfor asperger nå. Ville bare si at her har jeg også blitt forvirret fordi det skjedde ting i familien som gjorde at jeg lenge tenkte på det som mulige traumer og at det handlet om trygghet/utrygghet. Men når jeg tenker tilbake så har alltid dette barnet vært "krevende", krevd en helt annen oppfølging enn broren, jeg har vært så slite, grått så mange tårer, vært fortvilet for han, meg, resten av familien, vært redd for fremtiden osv. Håper dette kan bli en oppvåkning så du får den hjelpen dere trenger. Jeg ville bedt fastlegen henvise barnet til BUP. De kan også gi veiledning. Sånn som det er nå kan dere ikke fortsette. Sender deg en klem!  

Anonymkode: 068a1...60e

Tusen takk, jeg kjenner meg igjen. Jeg er litt redd BUP, hører så mye negativt at jeg håpet vi kunne løse dette uten å havne i et system/. Må vi, så må vi men jeg ønsker å forsøke nye metoder. Det er som mange sier; time out fungerer ikke på ham.

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

For en ulykkelig liten gutt 💔

Han er 4 år! Ikke 14. 

Anonymkode: 4fa46...15a

Jeg vet. Og han er verdens nydeligste når han ikke har disse reaksjoner/

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

På 2.4.2017 den 18.43, Anonym bruker skrev:

Jeg venter på time underlagt helsestasjonen etter tips fra legen. Lite alenetid med ham og jeg skjems av å si men jeg orker ikke alenetid med ham. Det har gått såpass langt dette at jeg ikke lengre liker ham og det merker han nok/. Ønsker ikke at han skal premieres med alenetid og så skal de andre ungene føle at han blir premiert. Det er blitt en veldig vond sirkel

Anonymkode: 70ca3...9b5

Fy f***! Les det du selv skriver. Nå må du ta tak med en gang og innse at dette er DITT ansvar! 

«jeg liker han ikke». «ønsker ikke å belønne han med egentid». 

Du er med på å skape dette! Ditt ansvar!! Du er voksen -han er barn.

Anonymkode: fd141...db4

[Anonym bruker]

På 2. april 2017 den 19.23, Anonym bruker skrev:

Hva om det feiler han noe? At han ikke forstår sosiale koder? At han ikke får til? At det er vondt når det er uorden? Tenkt på konsekvensene... Han skjønner ikke, får ikke til og det fører til straff. Som du ikke  har forutsetninger for å unngå. Tenk deg den frustrasjonen. Det vil jo bare bli verre og verre for de voksne skjønner ikke og klarer ikke hjelpe. Stakkars unge! Du sier jo selv, det funker på de andre men ikke på han. Likevel virker du sikker på at han "gjør det med vilje", han finner noe annet skrev du... 

 

Når det er sagt så kjenner jeg følelsen. Har et slikt barn. Har grått og vært så frustrert at jeg ille visste hva jeg skulle gjøre. Det som funker på andre funker IKKE på han. Det bare gjør at ting eskalerer. Men har likevel aldri filmet, hatt vann på lørdagsgodt, lagd avtaler jeg VET han ikke klarer å holde (legge opp til særlig selvfølelse vil jeg kalle det). Jeg ba om hjelp. Involverte bhg, barnevernet og nå ppt og han skal nå videre til BUP. Han har mest sannsynlig asperger. 

Anonymkode: 068a1...60e

Ja, min bekymring går på om det er noe galt/. Jeg har som nevnt også bedt om hjelp men skal se hva vi får til før jeg inkluderer barnevernet. Barnevernet har gjort såpass mye dumt i mange kommuner at det er det aller siste jeg gjør, dessverre. 

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

På en måte minner gutten om slik min ene datter var, med unntak av at hennes reaksjon var motsatt. Hun taklet ikke å ikke ha kontroll. Det skulle ingenting til før verden falt sammen for henne. Da ble hun helt apatisk og vi fikk ikke kontakt med henne.

I dag er hun en helt vanlig tenåring med venner og fritidsaktiviteter, men det krevde mye jobbing av oss i noen år. Det viktigste var å forberede henne på alt som skulle skje. Alle detaljer måtte forklares på forhånd.  Når det gikk galt holdt vi rundt henne til kroppen hennes slappet av. Noen ganger tok det 2 minutter, andre ganger 15.

Samtidig utfordret vi henne på å tørre å prøve ting hun var redd for og vi roste uhemmet for salt mulig. 

Nå tør hun nesten alt, fra å stå slenge på en sene forran 500 mennesker til å konfrontere en venninne med et vanskelig spørsmål eller ta baklengs salto fra stupbrette.

Datteren bår fikk aldri noen diagnose, men i ettertid ser vi at vi nok burde søkt faglig hjelp da det sto på. Nå er hun i hvertfal helt fin.

Anonymkode: 1230d...1fc

[Anonym bruker]

Da har jeg lest hele tråden. Ser faktisk ingen grunn til å tro at det er noe «galt» med gutten din (utifra det som står her). 

Men at du trenger veiledning er det ingen tvil om. Du gjør så vanvittig mange feilvurderinger og du motarbeider sønnen din. Du trenger hjelp! Legg bort den uopplyste skepsisen du har for div etater, og ta imot all den hjelpen du kan få!!

Anonymkode: fd141...db4

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

På en måte minner gutten om slik min ene datter var, med unntak av at hennes reaksjon var motsatt. Hun taklet ikke å ikke ha kontroll. Det skulle ingenting til før verden falt sammen for henne. Da ble hun helt apatisk og vi fikk ikke kontakt med henne.

I dag er hun en helt vanlig tenåring med venner og fritidsaktiviteter, men det krevde mye jobbing av oss i noen år. Det viktigste var å forberede henne på alt som skulle skje. Alle detaljer måtte forklares på forhånd.  Når det gikk galt holdt vi rundt henne til kroppen hennes slappet av. Noen ganger tok det 2 minutter, andre ganger 15.

Samtidig utfordret vi henne på å tørre å prøve ting hun var redd for og vi roste uhemmet for salt mulig. 

Nå tør hun nesten alt, fra å stå slenge på en sene forran 500 mennesker til å konfrontere en venninne med et vanskelig spørsmål eller ta baklengs salto fra stupbrette.

Datteren bår fikk aldri noen diagnose, men i ettertid ser vi at vi nok burde søkt faglig hjelp da det sto på. Nå er hun i hvertfal helt fin.

Anonymkode: 1230d...1fc

Tusen takk for god informasjon. Jeg tror han lider av autisme eller asbergers. Han går også litt i en transe og det er helt umulig å få kontakt med ham. Jeg skal gjøre som dere, bare kose med ham til han blir slapp. Jeg tror jeg har funnet en metode nå men det gjenstår å se. Godt å høre at det finnes håp. Jeg merket idag at da jeg gjorde det slik, fikk også søsken lyst til å kose med ham. 

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da har jeg lest hele tråden. Ser faktisk ingen grunn til å tro at det er noe «galt» med gutten din (utifra det som står her). 

Men at du trenger veiledning er det ingen tvil om. Du gjør så vanvittig mange feilvurderinger og du motarbeider sønnen din. Du trenger hjelp! Legg bort den uopplyste skepsisen du har for div etater, og ta imot all den hjelpen du kan få!!

Anonymkode: fd141...db4

Min skepsis er ikke grunnløs men ja, jeg gjør og har gjort mye feil.

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Mamma`n til Will& Ailo]

Har synet hans blitt sjekket?

[Iiiiik]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Min skepsis er ikke grunnløs men ja, jeg gjør og har gjort mye feil.

Anonymkode: 70ca3...9b5

Men det er jo ofte sånn når man strever, at det er lett for utenforstående å se "feil" ved deg som mamma. Det ser man i denne tråden også. Min erfaring er at når man får et utfordrende barn, så mister man også de gode foreldreferdighetene man egentlig har, fordi "ingenting" fungerer. Dermed bekrefter du og hjelpeapparatet hverandre negativt - du opplever at de er ute etter deg, de ser at du ikke er mottakelig for innspill. Jeg skjønner at dette er knalltøft, men be om hjelp og vær åpen på at du er engstelig for hvorvidt hjelpen blir hjelpsom. Prøv å tenke at de ikke er ute etter deg, det de egentlig vil er å forstå hvordan ting henger sammen. Siden det er du som er voksen, er det riktig å kreve langt mer av deg enn av 4-åringen. Jeg synes det er modig av deg å erkjenne at du slett ikke liker ham så godt for tiden, men jeg regner med at det også er veldig sårt å ha kommet dithen. Det kan snus! 

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Mamma`n til Will& Ailo skrev:

Har synet hans blitt sjekket?

Ikke noe mer enn ved vanlige helsesjekker. Jeg er helt sikker at han ikke har svekket syn. Han får med seg absolutt alle detaler. 

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Iiiiik skrev:

Men det er jo ofte sånn når man strever, at det er lett for utenforstående å se "feil" ved deg som mamma. Det ser man i denne tråden også. Min erfaring er at når man får et utfordrende barn, så mister man også de gode foreldreferdighetene man egentlig har, fordi "ingenting" fungerer. Dermed bekrefter du og hjelpeapparatet hverandre negativt - du opplever at de er ute etter deg, de ser at du ikke er mottakelig for innspill. Jeg skjønner at dette er knalltøft, men be om hjelp og vær åpen på at du er engstelig for hvorvidt hjelpen blir hjelpsom. Prøv å tenke at de ikke er ute etter deg, det de egentlig vil er å forstå hvordan ting henger sammen. Siden det er du som er voksen, er det riktig å kreve langt mer av deg enn av 4-åringen. Jeg synes det er modig av deg å erkjenne at du slett ikke liker ham så godt for tiden, men jeg regner med at det også er veldig sårt å ha kommet dithen. Det kan snus! 

Takk. Ja, jeg har bedt om hjelp men ønsker ikke alle instanser på banen samtidig. Dersom vi nå klarer å løse dette ved kos, så er ingenting bedre, etter min oppfatning. Vi venter parallellt på helsestasjon og jeg har jevnlig oppfølging med både min og hans lege. Jeg anser min lege for å være ekstraordinær flink. 

Anonymkode: 70ca3...9b5

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk, jeg kjenner meg igjen. Jeg er litt redd BUP, hører så mye negativt at jeg håpet vi kunne løse dette uten å havne i et system/. Må vi, så må vi men jeg ønsker å forsøke nye metoder. Det er som mange sier; time out fungerer ikke på ham.

Anonymkode: 70ca3...9b5

Hva er det du er redd for med BUP? De kan jo HJELPE deg!!!?

Anonymkode: ff57d...e4c