Uføre mennesker

[Cersei Lannister]

Blitt sammen med en som er ufør? Vet ikke, kommer rett og slett på hva han sliter med. 

 

Jeg ser generelt på personen, og skal ærlig innrømme jeg hadde ikke blitt sammen med en som jeg må delvis ta meg av. Har nok av bekymringer og arbeid med meg selv og barnet mitt. 

 

Men ufør pga skade og klarer seg stort sett selv i hverdagen? ingen problemer. Uføre og har begrensninger som jeg må "fikse"? neppe. Gjelder forsåvidt for "friske" menn og, jeg ser etter en partner som kan bidra i hverdagen på lik linje som meg, ikke en jeg må ta meg av. Da kan jeg heller få meg et til barn.

[Superdolly]

Har du møtt en ufør, har du møtt EN ufør. De kan ikke puttes i en stor sekk og kategoriseres som like, for de er akkurat som alle andre: Forskjellige.

 

For min del ville svaret stått og falt på mannen, ikke uførheten. Muligens årsaken til at han var ufør, om det spiller inn. Det du, hi, nevner om at du er usikker på om du kan snakke med ham fordi du er redd for at det skal gjøre ham dårligere, ville vært en dealbreaker for meg. Jeg trenger en mann jeg kan snakke med, en som kan være der for meg når jeg har det vondt og vanskelig (ikke at det er så ofte, men likevel), og en som tåler at vi snakker om forholdet. Både det som fungerer og det som ikke fungerer. Det siste er kanskje aller viktigst.

 

Jeg trenger også en mann som gir meg tid og rom til å være meg selv. Jeg kan ikke være hele hans sosiale liv, og tilbringe all tid utenom jobben med ham. Jeg trenger tid til å gå tur med hunden, ri på hest, gå på ski og være sammen med venninner. Og jeg trenger å kunne gjøre dette uten skyldfølelse.

 

Jeg hadde ikke gått fra min mann om han skulle bli ufør, tror jeg. Det er vanskelig å si før man står oppe i det. Men vi har mange år sammen bak oss, og det fungerer som et lim i forholdet. Vi har en lang historie som jeg ikke uten videre vil kaste fra meg. Fordi det er ham.

 

Men en eventuell ny mann ville blitt målt og veiet, for å si det sånn. For jeg har sett på nært hold hvor oppspist og tom man kan bli som pårørende. Det er ikke lett å være syk, men det er neimen ikke lett å være pårørende heller alltid.

[Anonym bruker]

Uff... dette var trist lesning 😢 Så mange grusomme holdninger...

Jeg har fått en ryggmargsskade og kommer til å bli ufør.

Jeg er skilt. Og trist å tenke på at mange mener min verdi som menneske sank så betraktelig etter ulykken.

Jeg er et ressurssterkt menneske, intelligent og bereist. Men det er tydeligvis i mange Øynes ikke nok. I tillegg har jeg pådratt meg en dyp depresjon på grunn av min nåværende livssituasjon. Så jeg er nå også i katagorien psykisk syk. Løp var det en som skrev...!

 

Anonymous poster hash: cd82d...254

[Anonym bruker]

Du er jo ikke noe bedre sjøl heller da, der du sitter på din moralske hest. Å være sammen med en ufør handler om mye, mye mer enn "det å være ufør".

 

Det handler om økonomi, om å være på ulike stadier i livet, om ulike mål og verdier, ulikt energinivå, forskjell i omgangskrets, ulikt behov for den andre i hverdagen osv.

 

Du er trangsynt og dømmende.

 

Anonymous poster hash: a2487...3a5

Har man andre verdier som ufør altså?

 

Om noen er dømmende her, så er det deg.

 

Anonymous poster hash: a13f6...ac6

[Anonym bruker]

Uff... dette var trist lesning 😢 Så mange grusomme holdninger...

Jeg har fått en ryggmargsskade og kommer til å bli ufør.

Jeg er skilt. Og trist å tenke på at mange mener min verdi som menneske sank så betraktelig etter ulykken.

Jeg er et ressurssterkt menneske, intelligent og bereist. Men det er tydeligvis i mange Øynes ikke nok. I tillegg har jeg pådratt meg en dyp depresjon på grunn av min nåværende livssituasjon. Så jeg er nå også i katagorien psykisk syk. Løp var det en som skrev...!

 

Anonymous poster hash: cd82d...254

Holdningene man ser blandt damene er inne er mye verre enn dem man ser blandt menn. Vet ikke om det sier noe om forumet eller kvinner generelt.

 

Anonymous poster hash: a13f6...ac6

[Anonym bruker]

Uff... dette var trist lesning Så mange grusomme holdninger...

Jeg har fått en ryggmargsskade og kommer til å bli ufør.

Jeg er skilt. Og trist å tenke på at mange mener min verdi som menneske sank så betraktelig etter ulykken.

Jeg er et ressurssterkt menneske, intelligent og bereist. Men det er tydeligvis i mange Øynes ikke nok. I tillegg har jeg pådratt meg en dyp depresjon på grunn av min nåværende livssituasjon. Så jeg er nå også i katagorien psykisk syk. Løp var det en som skrev...!

 

Anonymous poster hash: cd82d...254

 

Velg heller å fokusere på de som svarer konstruktivt og realistisk om temaet, ikke de som bare avslører fordommer og i stor grad kunnskapsløshet der de skjærer alle over en kam.

 

Din ev. uførhetsgrad sier ikke noe om deg som person. En depresjon pga. oppstått svært endret livssituasjon/funksjon er ganske vanlig, men det vil du få hjelp til og det vil du kunne jobbe deg ut av, så din depresjon må ikke være en varig tilstand.

 

Ta kontakt med http://www.lars.no/

Foreningen for ryggmargsskadde, der kan du få råd. Kanskje har de også et likemanntilbud, det kan være godt å ha noen å snakke med som har gått gjennom det du går gjennom og som har avfunnet seg med situasjonen og ikke minst funnet glede og funksjon i livet igjen. Det er mange grader av ryggmargsskader, men til og med mange av de som har alvorligere skader kan ofte etterhvert bli forbausende aktive. Om du ikke allerede har fått informasjon om det, sjekk også ut hvilke hjelpemidler du har mulighet til å få gjennom hjelpemiddelsentralen, hjelpemidler som kan hjelpe deg til å bli mer aktiv igjen, f.eks. med sykkel, ski osv. Ergoterapeut i kommunen bør også gi deg informasjon om dette. Mener det også finnes kurs innimellom hvor man kan få komme og prøve ulike slike typer utstyr.

 

Ikke bry deg med dustesvarene her inne, de angår ikke deg (eller andre), de bare avslører fordommer. Den rette mannen vil se deg for den du er! De fordomsfulle vil du ikke ha likevel.

 

Anonymous poster hash: f4b25...289

[Anonym bruker]

Uff... dette var trist lesning 😢 Så mange grusomme holdninger...

Jeg har fått en ryggmargsskade og kommer til å bli ufør.

Jeg er skilt. Og trist å tenke på at mange mener min verdi som menneske sank så betraktelig etter ulykken.

Jeg er et ressurssterkt menneske, intelligent og bereist. Men det er tydeligvis i mange Øynes ikke nok. I tillegg har jeg pådratt meg en dyp depresjon på grunn av min nåværende livssituasjon. Så jeg er nå også i katagorien psykisk syk. Løp var det en som skrev...!

 

Anonymous poster hash: cd82d...254

Ja, jeg skrev løp. Psykisk sykdom ødelegger mest sannsynligvis partneren helt. Er man ufør på grunn av psykisk sykdom (snakker da ikke om ødelagt rygg etc) har man som regel mer enn nok med seg selv. Behøver verken å tilsette egne barn eller nye barn til den elendige miksen hvis de ikke allerede er der fra før av og må leve med det...

Min mor var aldri 100% og ingen av oss ungene vil ha mer kontakt enn absolutt nødvendig (maks 1-2x i året). Har også hatt 3 ekser med psykiske problemer (funnet ut etter inngått forhold og to av dem var suicidale og en ble ufør pga bipolaritet).

Man prøver i det lengste å "redde" dem alle, men det er like greit å innse at psykisk syke folk- spesielt de som er uføre pga det- aldri kan bli bedre og du vil ødelegge livet ditt (og eventuelle barn i miksen).

 

 

Anonymous poster hash: a0346...37f

[Anonym bruker]

Nei, hadde aldri blitt sammen med en ufør fordi vi hadde aldri fungert sammen - jeg trenger et skikkelig arbeidsjern av en mann, ikke en syk en...

 

Anonymous poster hash: 9b0af...720

[Anonym bruker]

Nei!

Jeg er selv ufør og har nok med min egen sykdom.

Også pga det økonomiske, uføre får lite penger og jeg orker ikke tanken på å alltid ha dårlig råd.

Bra ikke mannen din tenkte sånn som du tenker når han ble sammen med deg da.

 

 

Anonymous poster hash: d1598...ff7

[Anonym bruker]

Hvilke holdninger har en som er ufør pga. sansetap som er uforenlige med dine?Anonymous poster hash: 5eb23...11f

Hvis du må være 100ør pga sansetap (hørsel f.eks) tenker jeg at du VIL være helt ufør ja. Og det må du ikke egentlig. Tilrettelegging ja, helt komplett ufør? Nei

 

Du greier å leve, bevege deg og bidra selv om du er døv, blind eller sitter i rullestol. Med tilrettelegging.

Men mange legger seg ned og vil ikke gjøre noenting, bare få betalt. Det er ganske tøft å måtte stå på max hele livet hvis man har en normalt god helse for at landet skal ha råd til å fø på alle som ikke kan eller vil bidra med noe tilbake.

 

Bare litt bidrag tilbake ville skape mye goodwill fra det arbeidende samfunnet. Just sayin

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8d6c9...51f

[Anonym bruker]

Hvis du må være 100ør pga sansetap (hørsel f.eks) tenker jeg at du VIL være helt ufør ja. Og det må du ikke egentlig. Tilrettelegging ja, helt komplett ufør? Nei

 

Du greier å leve, bevege deg og bidra selv om du er døv, blind eller sitter i rullestol. Med tilrettelegging.

Men mange legger seg ned og vil ikke gjøre noenting, bare få betalt. Det er ganske tøft å måtte stå på max hele livet hvis man har en normalt god helse for at landet skal ha råd til å fø på alle som ikke kan eller vil bidra med noe tilbake.

 

Bare litt bidrag tilbake ville skape mye goodwill fra det arbeidende samfunnet. Just sayin

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8d6c9...51f

Jeg slutter ikke å la meg sjokkere.

Kan vi to ta en prat? Helst etter du har vært gjennom noe traumatisk som setter hele livet og fremtiden din ut av spill?? Det er så lett å mene alt mulig før man er i situasjonen selv! Jeg er nemlig helt sikker på at 99% av de som blir uføre, som meg, kunne gitt hva som helst for å bare være frisk og jobbe!

 

 

Anonymous poster hash: cd82d...254

[Anonym bruker]

 

Velg heller å fokusere på de som svarer konstruktivt og realistisk om temaet, ikke de som bare avslører fordommer og i stor grad kunnskapsløshet der de skjærer alle over en kam.

 

Din ev. uførhetsgrad sier ikke noe om deg som person. En depresjon pga. oppstått svært endret livssituasjon/funksjon er ganske vanlig, men det vil du få hjelp til og det vil du kunne jobbe deg ut av, så din depresjon må ikke være en varig tilstand.

 

Ta kontakt med http://www.lars.no/

Foreningen for ryggmargsskadde, der kan du få råd. Kanskje har de også et likemanntilbud, det kan være godt å ha noen å snakke med som har gått gjennom det du går gjennom og som har avfunnet seg med situasjonen og ikke minst funnet glede og funksjon i livet igjen. Det er mange grader av ryggmargsskader, men til og med mange av de som har alvorligere skader kan ofte etterhvert bli forbausende aktive. Om du ikke allerede har fått informasjon om det, sjekk også ut hvilke hjelpemidler du har mulighet til å få gjennom hjelpemiddelsentralen, hjelpemidler som kan hjelpe deg til å bli mer aktiv igjen, f.eks. med sykkel, ski osv. Ergoterapeut i kommunen bør også gi deg informasjon om dette. Mener det også finnes kurs innimellom hvor man kan få komme og prøve ulike slike typer utstyr.

 

Ikke bry deg med dustesvarene her inne, de angår ikke deg (eller andre), de bare avslører fordommer. Den rette mannen vil se deg for den du er! De fordomsfulle vil du ikke ha likevel.

 

Anonymous poster hash: f4b25...289

Tusen takk for langt svar ❤ Jeg får god oppfølging av alle instanser, men det er fremdeles tøft 😢

 

Jeg svever mellom å bare ville dø til å tenke positivt. Det er en jævlig situasjon på alle mulige måter, og hadde det ikke vært for barna mine hadde jeg bare gitt opp. Det kommer jeg selvfølgelig aldri til å gjøre pga dem!

 

Hele livet er snudd opp ned og vil aldri bli det samme. I tillegg til å være syk skal man finne en ny mening med livet. Mye av min identitet er knyttet opp mot min jobb.

Jeg sliter med å tenke på hvilken verdi jeg vil være for en fremtidig partner. Og det er en stor sorg at jeg kanskje aldri får oppleve å bli elsket i et parforhold mer.

 

 

Anonymous poster hash: cd82d...254

[Anonym bruker]

Hvis du må være 100ør pga sansetap (hørsel f.eks) tenker jeg at du VIL være helt ufør ja. Og det må du ikke egentlig. Tilrettelegging ja, helt komplett ufør? Nei

 

Du greier å leve, bevege deg og bidra selv om du er døv, blind eller sitter i rullestol. Med tilrettelegging.

Men mange legger seg ned og vil ikke gjøre noenting, bare få betalt. Det er ganske tøft å måtte stå på max hele livet hvis man har en normalt god helse for at landet skal ha råd til å fø på alle som ikke kan eller vil bidra med noe tilbake.

 

Bare litt bidrag tilbake ville skape mye goodwill fra det arbeidende samfunnet. Just sayin

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8d6c9...51f

Jeg er rett og slett helt målløs nå.

 

Vet du at, for å bruke ditt eksempel med å ha mistet hørsel som en sans, så er det ikke bare "mørkt" i øra. Det følger med mange følgeplager av å være døv. Som f.eks vondt i hodet, nakke og øyner, pluss at muskulaturen i nakke og øvre del av ryggen stivner, øyene blir mye tørrere fordi man blunker veldig lite siden man kompenserer med å lese på munn. Og det er virkelig ikke bare peanøtter å lese på munn heller, øyene og hjernen er i konstant bruk.

 

Å miste en sans gir store ringvirkninger for resten av kroppen!

 

Anonymous poster hash: 5eb23...11f

[Herognå]

Skjønner at du er ufør med en sånn reaksjon. Har ikke sagt noe om at han er lat, tvert imot faktisk. Veldig aktiv mann. Er mer bekymring rundt det at livene våre passer dårlig sammen. Jeg går på jobb fem dager i uken, han er hjemme med mye tid. Kanskje jeg ikke har muligheten til å gi nok av meg selv.

 

Anonymous poster hash: fed2e...e00

Du skjønner tydeligvis ingenting, for jeg er sykepleier i 65 % nattestilling. Jobber resterende fridager statlig, så blir over 100 % jobb på meg per uke. Jeg blir bare provosert når jeg får et inntrykk av at folk tenker at uføre er late. Det var ikke verre enn det.

[Herognå]

Du er jo ikke noe bedre sjøl heller da, der du sitter på din moralske hest. Å være sammen med en ufør handler om mye, mye mer enn "det å være ufør".

 

Det handler om økonomi, om å være på ulike stadier i livet, om ulike mål og verdier, ulikt energinivå, forskjell i omgangskrets, ulikt behov for den andre i hverdagen osv.

 

Du er trangsynt og dømmende.

 

Anonymous poster hash: a2487...3a5

Synes det er ganske spesielt at man kan sette en merkelapp på andre at de er trangsynte og dømmende etter ett innlegg. For min del sier det mere om deg enn om meg. Jeg har et barn selv som automatisk blir ufør ved 18 års alder, så ikke snakk om ting på mine vegne og lat som om jeg ikke vet hva det handler om. Du vet ingenting om hverken meg eller livet mitt.

[Herognå]

Til HI; Man må ikke glemme at selv om det er mennesker som er uføre, så er det faktisk noen som klarer å kjempe seg tilbake til arbeidslivet. Det er kanskje ikke mange, det vet jeg ingenting om. Men det er noen. En i nær familie av meg var ufør i flere år. Så fikk hun barn, ville være et bedre forbilde for barna sine. Kjempet seg sakte, men sikkert tilbake iløpet av noen år. Startet med en sag i uken, nå er minsten 5 år og hun jobber 80 %. Ting KAN endre seg. At en blir uføre betyr ikke det at ting aldri kan endre seg. Sykdommer kan bedre seg, man kan finne motivasjon, osv.

[Anonym bruker]

Hvis du må være 100ør pga sansetap (hørsel f.eks) tenker jeg at du VIL være helt ufør ja. Og det må du ikke egentlig. Tilrettelegging ja, helt komplett ufør? Nei

 

Du greier å leve, bevege deg og bidra selv om du er døv, blind eller sitter i rullestol. Med tilrettelegging.

Men mange legger seg ned og vil ikke gjøre noenting, bare få betalt. Det er ganske tøft å måtte stå på max hele livet hvis man har en normalt god helse for at landet skal ha råd til å fø på alle som ikke kan eller vil bidra med noe tilbake.

 

Bare litt bidrag tilbake ville skape mye goodwill fra det arbeidende samfunnet. Just sayin

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8d6c9...51f

 

Jeg vet om både døve, blinde og personer med store lammelser som jobber.

 

Men det er også store forskjeller på ulike personer innen de samme gruppene, ergo kan du ikke konkludere så bastant som du sier at alle kan bidra, selv om de fleste kanskje har evne til det. En annen sak er selvfølgelig at det hjelper ikke om de både kan og vil arbeide når de svært ofte ikke får jobber fordi arbeidsgivere ikke vil ansette dem, heller ikke det offentlige.

 

Så for de det gjelder er det ofte ikke bare vilje og evne det står på, men det å få muligheten til å vise hva man kan.

Just saying...

 

Anonymous poster hash: f4b25...289

[Herognå]

Til HI; Man må ikke glemme at selv om det er mennesker som er uføre, så er det faktisk noen som klarer å kjempe seg tilbake til arbeidslivet. Det er kanskje ikke mange, det vet jeg ingenting om. Men det er noen. En i nær familie av meg var ufør i flere år. Så fikk hun barn, ville være et bedre forbilde for barna sine. Kjempet seg sakte, men sikkert tilbake iløpet av noen år. Startet med en sag i uken, nå er minsten 5 år og hun jobber 80 %. Ting KAN endre seg. At en blir uføre betyr ikke det at ting aldri kan endre seg. Sykdommer kan bedre seg, man kan finne motivasjon, osv.

[Anonym bruker]

Er vel nettopp derfor jeg sjøl som er ung ufør tenker at jeg kommer til å være singel til jeg dør.. 

For det første tenker jeg at det ville vært egoistisk av meg selv å innlede et forhold med noen. 

Mye normale ting jeg ikke kan bidra med. 

Holde følge med normale folk. 

Ja, etc, etc, etc..  

Anonymous poster hash: 74ace...e3b

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt svar ❤ Jeg får god oppfølging av alle instanser, men det er fremdeles tøft

 

Jeg svever mellom å bare ville dø til å tenke positivt. Det er en jævlig situasjon på alle mulige måter, og hadde det ikke vært for barna mine hadde jeg bare gitt opp. Det kommer jeg selvfølgelig aldri til å gjøre pga dem!

 

Hele livet er snudd opp ned og vil aldri bli det samme. I tillegg til å være syk skal man finne en ny mening med livet. Mye av min identitet er knyttet opp mot min jobb.

Jeg sliter med å tenke på hvilken verdi jeg vil være for en fremtidig partner. Og det er en stor sorg at jeg kanskje aldri får oppleve å bli elsket i et parforhold mer.

 

 

Anonymous poster hash: cd82d...254

 

Bra du får god oppfølging

 

Den prosessen du er i er en stor omstilling på så mange måter, og det er også et stort sorgarbeid når man mister funksjon.

Jeg har ikke mistet den funksjonen som du har, men jeg er syk og har de siste årene ikke kunnet jobbe. Fremtiden er usikker, jeg kan bli helt frisk, eller jeg kan ende med å miste ganske mye funksjon.

Jeg har/hadde også knyttet veldig mye av min identitet til jobben, og det er tøft når man mister det. En ting er sorg over funksjonstap, en annen er sorg over tap av jobb og det sosiale som dermed også forsvinner.

Men det blir bedre. Du vet det med tiden osv... Det virker uoverkommelig når man har det som verst, men etterhvert kommer man til et punkt hvor man bare må akseptere tingenes tilstand og akseptere at visse ting er borte. Vær snill med deg selv i tankene dine, det tar tid å finne tilbake til den virkelige identiteten din. Når identitet er knyttet opp mot hva man gjør så er fokuset da på handlinger, og mindre på person. Det som har vært viktig for meg er å minne meg selv på at selv om jeg ikke jobber så beholder jeg utdanningen jeg har og den kunnskapen jeg har. Ingen kan ta fra meg det. Jeg kan fremdeles kalle meg xxx, selv om jeg ikke jobber med det nå.

Jeg er også singel, og jeg har brutt ned ting til de helt elementære tingene. Jeg er et godt menneske, jeg gjør mitt beste for de rundt meg, jeg har stor empati, jeg er i bunn ganske enkel å ha med å gjøre (det er likevel lov å ha vanskelige perioder), jeg har humor, jeg bryr meg, jeg er intelligent, jeg har humor, jeg følger med i samfunnet. Jeg kan lytte, jeg er ikke redd for å snakke om problemer, jeg har takhøyde for andres problemer og feil. Jeg unner andre å ha det bra. Osv. osv. Det er slike ting som virkelig er viktig og som definerer meg som person. Alle de gode sidene er mer enn nok til at noen kan elske meg. Og om jeg møter en mann som ikke ser det, da er han ikke rett for meg. Om jeg møter en mann som velger å vektlegge noen begrensninger mer enn alle fordelene, da er han ikke mann for meg, og da elsker han heller ikke meg. Jeg kan selvfølgelig likevel bli såret og oppgitt - men det sier ikke noe om meg som person. Det sier bare noe om noen funksjoner i mitt liv, men det er ikke meg.

Innimellom blir jeg også oppgitt med tanke på å møte en mann igjen. Men så minner jeg meg selv på det som jeg har skrevet over her, og da kjenner jeg at det på et vis er greit likevel. Det er bedre å være singel enn å leve i et dårlig forhold. Dermed er det også på et vis mitt valg å ikke gå inn i et forhold bare fordi en mann viser interesse, hvis jeg selv ikke har nok følelser for ham. Og med den tanken tar jeg på en måte tilbake følelsen av å ha litt mer kontroll. Jeg velger å vente til den rette dukker opp.

Når man er sammen med en person så er man det jo som regel fordi personen er akkurat den den er, som person, ikke pga. alt mulig ytre. Og selv om du sliter nå så har du fremdeles alle de personlige egenskapene som du alltid har hatt, og det er de en ny mann også vil bry seg om. I tillegg vil du utvikle deg mer pga. de erfaringene du nå har, og det vil også gjøre at du får enda mer menneskekunnskap enn du hadde før. Så verdi for en fremtidig partner, det vil du absolutt ha

 

En jeg vet om er i utgangspunktet lam fra halsen og ned. Pga. flere omkonstruerende operasjoner har han fått en viss funksjon i armene, men fremdeles lite. Han har vært i flere lengre og gode forhold etter at han fikk skaden, selv om han må ha hjelp en time-halvannen hver morgen for morgenstell og frokost (det ordner kommunen og ikke partnerne). Han jobber til og med litt, hadde en statusjobb tidligere, og har fått tilpasset oppgaver slik at han kan gjøre litt arbeid tilknyttet utdanningen sin. Og han er på mange måter mer aktiv enn jeg noengang har vært, reiser på ferier i ut- og innland, hopper i strikk surret fast i rullestolen +++ De damene han har vært sammen med har vært flotte, selvstendige og aktive damer med gode jobber. Og de har sagt at selv om det har vært utfordringer så er det ham som person de har falt for. Jeg hadde faktisk ikke problemer med å forstå at de hadde falt for ham.

Han har lært meg mye om det å snu tankene. Han var ekstremt aktiv på fritiden før han skadet seg og hadde en travel og viktig karrierejobb før, så han mistet mye, spesielt mtp. hvor ekstremt aktiv han alltid var på alle måter utenom jobben. Men han sa at han måtte til bunns i seg selv for å se at han som person hadde samme verdi som tidligere, og at selv om livet blir anderledes enn forventet så vil han fortsette å leve best mulig. Den innstillingen hans prøver jeg å huske når det føles for vanskelig.

Men man skal la seg selv sørge, for det er som regel noe som må til for å komme til akseptet. Og når man aksepterer, da begynner man å se nye muligheter i den nye hverdagen. Du vil også komme dit!

 

Det er lov å ha dårlige dager eller perioder, men det vil bli flere bedre og gode dager etterhvert. Behold troen på det. Du trenger ikke vite hvordan livet ditt ser ut om ett eller fem eller ti år, bare hold fast på at det skal komme mer glede inn i livet ditt igjen.

 

Og så hever du deg over de med fordommer som slenger ut av seg ubetenksomme kommentarer på at anonymforum. De vet uansett ikke noe om ditt liv, ergo har ikke deres uttalelser noe med deg eller ditt liv å gjøre. I virkeligheten velger du bort slike folk, og så velger du inn positive personer i livet ditt.

 

Anonymous poster hash: f4b25...289

[Anonym bruker]

Nei, jeg hadde aldri blitt sammen med en mann som var ufør.

 

Om en mann hadde blitt syk og ufør mens vi var sammen hadde saken vært annerledes.

 

Anonymous poster hash: 9027d...282

[Juliea Ruler]

Kommer an på.

Jeg er glad i å være aktiv og å kunne reise. Jeg krever også felles oppfølging av barna og husarbeid. Er han frisk nok til det og med vanlig god økonomi så kanskje.

 

Hvis ikke han kunne tatt sin del med barn og hjem så nei.

[Anonym bruker]

Kunne vært med en ufør mann om jeg ble forelsket i han, eller om mannen jeg var sammen med ble ufør

 

Anonymous poster hash: 02af9...63e

[Anonym bruker]

Jeg er ufør å har vært det hele mitt voksne liv. Kjæresten min er amerikaner å syntes det er kjempe flott! For da kan jeg være hjemme med barna sån som de er i usa. Jeg har dager jeg gjør masse! Å dager jeg omtrent ikke rører meg fra sofaen. Han hjelper til hjemme og med barna men jeg gjør mest. For oss funker det kjempe bra. Men kan skjønne at ikke alle ser det på samme måten.. min ex bare jobbet. Var aldri hjemme å når han var det nektet han å gjøre noe nyttig pga han hadde jo fri! Ser for meg at man lett kan bli små irritert på noen som er hjemme støtt å ikke alltid gjør så mye også.. tror det handler om å finne rette personen, "allt" går med den rette personen tror jeg

 

Anonymous poster hash: 50f36...b8a

[Anonym bruker]

Nå er det forskjell på menn og kvinner da. Menn som er uføre er, etter min erfaring, late, drikker mye øl, tjukke, gidder ikke gjøre stort annet enn å sitte hjemme og stirre på TV hele dagene, følger ikke med i det som skjer i nyhetsbildet, er litt mentalt etterblevne (ikke som i handikappet, men som i, gjør ingenting med den muskelen som er i toppen heller, så den er like mye ute av form som resten av kroppen).

 

Aldri i livet om jeg kunne vært sammen med en ufør mann! Forskjellen på menn og kvinner er at kvinner i alle fall tar et tak der en kan, vasker hjemme, holder orden, følger med på ting, leser mye, holder seg oppdatert, osv. 

Anonymous poster hash: 64caf...e36