Min bestevenninne og jeg...

[Anonym bruker]

... vi er dønn like. Har kjent hverandre i noen få år, men har vært "perfect match" fra dag en. Vi snakker sammen hver dag og er sammen med og uten barn så ofte vi bare kan.

 

Problemet:

 

I starten hadde vi begge mye empati for andre. Jeg kunne gråte når jeg så barn i flyktningeleir og leste historier om barn som døde osv. Jeg brydde meg om andre rundt meg og hva de synes om meg. Jeg tok til meg andres kritikk og var alltid på vakt overfor folk for at jeg skulle si de rette tingene og gjøre de rette tingene slik st jeg ble akseptert av "medforeldre" her jeg bor.

 

Men så forandret alt seg. Vi laget vår egen lille boble. Jeg hører om tanten til fetteren til per som fikk et barn som døde og tenker "javel". Jeg ser bilder fra tyrkiske flyktningeleire og tenker "ok. Men det er vel bedre det enn krig." Jeg vil ikke ha flyktninger inn i landet og mener muslimer er "folkeslaget" vi skal passe oss mest for. Aller helst vil jeg bare finne en øde skog og "flytte fra menneskeheten", selv om det ikke er mulig. Men jeg orker ikke andre mennesker mer. Jeg driter i hva andre synes om meg, jeg liker Putin og er ærlig om det og jeg gjør narr av Trump (det er jeg vel ikke alene om). Problemet er vel at jeg liker meg inne i denne boblen vi har laget oss og er blitt ekstremt egosentrisk. De eneste menneskene i denne verden jeg føler empati for er nær familie og barna mine og henne og hennes barn. Fredag skal jeg i begravelse til en grandtante. Jeg stiller opp fordi min mor ikke skal være der alene, ikke fordi jeg synes det er så trist og jeg elsket henne. Har møtt henne jevnlig fra jeg var barn, men føler ikke spesielt på at dette er trist. Jeg gråt i både bryllup og begravelser før, nå er det blitt en del av livets gang bare. Men så trives jeg så godt i denne boblen da. Jeg er 100% trygg og jeg synes jeg er blitt en bedre person av det. Før taklet jeg barna mine dårlig. Man skulle ha en viss fasade. Nå er jeg relativt åpen om at det er alt fra et helvete til lykke å ha barn. Det er alle ting fra a-å å være mor. Det er vanskelig! Og folk rundt meg liker meg mer og mer etter forandringen fordi jeg ikke prøver så hardt lenger. Men jeg trenger bare henne. Noen mener vi har et direkte usunt forhold fordi empatien jeg hadde har prellet av, men jeg liker å være litt hard og er glad for at jeg ikke føler så mye for alle hele tiden. Det var veldig slitsomt.

 

Synes dere dette høres ut som usunt vennskap?

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Nei, høres ut som du har det greit med deg selv. Det med Putin skjønner jeg ikke. Men jeg takler ikke folk som gråter av bilder og bryr seg veeeldig om andre. Så vi kunne vært venner

 

Alle kan ikke bry seg om alt og alle.

 

Anonymous poster hash: d0f29...497

[Anonym bruker]

... vi er dønn like. Har kjent hverandre i noen få år, men har vært "perfect match" fra dag en. Vi snakker sammen hver dag og er sammen med og uten barn så ofte vi bare kan.

 

Problemet:

 

I starten hadde vi begge mye empati for andre. Jeg kunne gråte når jeg så barn i flyktningeleir og leste historier om barn som døde osv. Jeg brydde meg om andre rundt meg og hva de synes om meg. Jeg tok til meg andres kritikk og var alltid på vakt overfor folk for at jeg skulle si de rette tingene og gjøre de rette tingene slik st jeg ble akseptert av "medforeldre" her jeg bor.

 

Men så forandret alt seg. Vi laget vår egen lille boble. Jeg hører om tanten til fetteren til per som fikk et barn som døde og tenker "javel". Jeg ser bilder fra tyrkiske flyktningeleire og tenker "ok. Men det er vel bedre det enn krig." Jeg vil ikke ha flyktninger inn i landet og mener muslimer er "folkeslaget" vi skal passe oss mest for. Aller helst vil jeg bare finne en øde skog og "flytte fra menneskeheten", selv om det ikke er mulig. Men jeg orker ikke andre mennesker mer. Jeg driter i hva andre synes om meg, jeg liker Putin og er ærlig om det og jeg gjør narr av Trump (det er jeg vel ikke alene om). Problemet er vel at jeg liker meg inne i denne boblen vi har laget oss og er blitt ekstremt egosentrisk. De eneste menneskene i denne verden jeg føler empati for er nær familie og barna mine og henne og hennes barn. Fredag skal jeg i begravelse til en grandtante. Jeg stiller opp fordi min mor ikke skal være der alene, ikke fordi jeg synes det er så trist og jeg elsket henne. Har møtt henne jevnlig fra jeg var barn, men føler ikke spesielt på at dette er trist. Jeg gråt i både bryllup og begravelser før, nå er det blitt en del av livets gang bare. Men så trives jeg så godt i denne boblen da. Jeg er 100% trygg og jeg synes jeg er blitt en bedre person av det. Før taklet jeg barna mine dårlig. Man skulle ha en viss fasade. Nå er jeg relativt åpen om at det er alt fra et helvete til lykke å ha barn. Det er alle ting fra a-å å være mor. Det er vanskelig! Og folk rundt meg liker meg mer og mer etter forandringen fordi jeg ikke prøver så hardt lenger. Men jeg trenger bare henne. Noen mener vi har et direkte usunt forhold fordi empatien jeg hadde har prellet av, men jeg liker å være litt hard og er glad for at jeg ikke føler så mye for alle hele tiden. Det var veldig slitsomt.

 

Synes dere dette høres ut som usunt vennskap?

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

Må legge til at hun er blitt likedan i dette vennskapet

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Nei, høres ut som du har det greit med deg selv. Det med Putin skjønner jeg ikke. Men jeg takler ikke folk som gråter av bilder og bryr seg veeeldig om andre. Så vi kunne vært venner

 

Alle kan ikke bry seg om alt og alle.

 

Anonymous poster hash: d0f29...497

Hadde ikke vennelisten min vært fulm, så kunne du fått en plass😂

 

Men jeg blir tiltalt som frekk og slem her inne også. Rett og slett fordi jeg ikke gidder å være så vennlig i det jeg sier og gjør. Orker ikke lenger si "tre positive før en negativ ting" (merket at mens jeg skrev det, så sa jeg det inni hodet mitt i apende tone) Jeg er egentlig dritt lei av å være samfunnskorrekt og samfunnsakseptert

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Tror ikke du har laget noen "boble" - du har bare blitt voksen. Det å føle med noen betyr ikke at man må føle deres smerte. Når man er voksen ser man også sine begrensninger i forhold til hva man faktisk får gjort noe med, med mindre man er glødende engasjert og går inn i politikken.

Man ser også at den tid og kjærlighet man har strekker seg nok til de aller nærmeste, men kanskje ikke mye lenger.

Ang hun over her som syns det er greit å være ufordragelig - deg om det. Viser egentlig bare at du mangler klasse og takt. Men vær din egen dommer: dersom du er stolt av deg selv så spiller det jo ingen rolle hva andre tenker. Selv holder jeg meg til høyere standarder og behandler alle mennesker rundt meg med respekt og omtanke, så lenge de ikke oppfører seg som drittsekker.

 

Anonymous poster hash: f9f64...5f8

[Anonym bruker]

Tror ikke du har laget noen "boble" - du har bare blitt voksen. Det å føle med noen betyr ikke at man må føle deres smerte. Når man er voksen ser man også sine begrensninger i forhold til hva man faktisk får gjort noe med, med mindre man er glødende engasjert og går inn i politikken.

Man ser også at den tid og kjærlighet man har strekker seg nok til de aller nærmeste, men kanskje ikke mye lenger.

Ang hun over her som syns det er greit å være ufordragelig - deg om det. Viser egentlig bare at du mangler klasse og takt. Men vær din egen dommer: dersom du er stolt av deg selv så spiller det jo ingen rolle hva andre tenker. Selv holder jeg meg til høyere standarder og behandler alle mennesker rundt meg med respekt og omtanke, så lenge de ikke oppfører seg som drittsekker.

 

Anonymous poster hash: f9f64...5f8

Poenget er at jeg ikke føler med noen andre enn de jeg brur meg om. Og ang "hun over her" som synes det er greit å være ufordragelig, så er det også meg, HI. Jeg er ikke ufordragelig. Jeg er bare ikke et menneske som orker å dille og dulle med voksne mennesker.

 

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som du bruker dette vennskapet som en unnskyldning for at du har verdier og meninger som mange andre oppfatter som egoistiske, usympastisk og kanskje kald?

 

Du og jeg er veldig uenige politisk og har nok veldig ulike verdier og menneskesyn. Synes du burde stå for det du mener og slutte å "skylde på" dette vennskapet. Du har selv ansvaret for dine egne meninger.

Anonymous poster hash: 6c3da...df9

[Anonym bruker]

 

Jeg synes det høres ut som du bruker dette vennskapet som en unnskyldning for at du har verdier og meninger som mange andre oppfatter som egoistiske, usympastisk og kanskje kald?

 

Du og jeg er veldig uenige politisk og har nok veldig ulike verdier og menneskesyn. Synes du burde stå for det du mener og slutte å "skylde på" dette vennskapet. Du har selv ansvaret for dine egne meninger.

 

Anonymous poster hash: 6c3da...df9

Det kan være, men jeg var ikke som dette før. Kanskje jeg har "funnet meg selv" i dette vennskapet. Jeg har nesten forandret personlighet etter at vi ble venner.

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Tror ikke du har laget noen "boble" - du har bare blitt voksen. Det å føle med noen betyr ikke at man må føle deres smerte. Når man er voksen ser man også sine begrensninger i forhold til hva man faktisk får gjort noe med, med mindre man er glødende engasjert og går inn i politikken.

Man ser også at den tid og kjærlighet man har strekker seg nok til de aller nærmeste, men kanskje ikke mye lenger.

Ang hun over her som syns det er greit å være ufordragelig - deg om det. Viser egentlig bare at du mangler klasse og takt. Men vær din egen dommer: dersom du er stolt av deg selv så spiller det jo ingen rolle hva andre tenker. Selv holder jeg meg til høyere standarder og behandler alle mennesker rundt meg med respekt og omtanke, så lenge de ikke oppfører seg som drittsekker.

 

Anonymous poster hash: f9f64...5f8

Tenkte akkuratt det samme. Dette er ikke vennskapet som gjør det sånn. Du har blitt voksen rett og slett.

 

 

Anonymous poster hash: 3f3cc...9a1

[Anonym bruker]

Tenkte akkuratt det samme. Dette er ikke vennskapet som gjør det sånn. Du har blitt voksen rett og slett.

 

 

Anonymous poster hash: 3f3cc...9a1

Fint å bli voksen i en alder av 35 da😂

 

Jeg var voksen før altså. Men jeg ble påvirket av andres triste skjebner. Noe jeg ikke lenger gjør

 

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Poenget er at jeg ikke føler med noen andre enn de jeg brur meg om. Og ang "hun over her" som synes det er greit å være ufordragelig, så er det også meg, HI. Jeg er ikke ufordragelig. Jeg er bare ikke et menneske som orker å dille og dulle med voksne mennesker.

 

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

Jeg duller og diller ikke heller.

Men det er en lang avstand fra å bare være "voksen" til å være helt avstumpet.

 

Jeg er glad jeg slipper å være deg. Den dagen noen i din egen nærmeste krets dør, får du se hvordan empati kan spille en rolle.

 

Anonymous poster hash: de087...478

[Anonym bruker]

Det er jo ikke unormalt å ikke føle med alle og enhver, men det er kanskje litt rart at du har gått fra å være overempatisk til det motsatte? Eller møtte du henne da du var 14, og nå er du blitt voksen? Eller så kan det hende at du har kommet i kontakt med følelsene dine, slik at du har funnet ut hvem du er.

 

Så klart folk liker deg bedre når du er deg selv. Selv reagerer jeg veldig på andre der det ikke er samsvar mellom det de sier og det de gjør. Det er bra at du er deg selv, men pass på at du ikke overdriver og blir usympatisk. Eller brenner bruer. Det kan lett bli sånn når man endelig har funnet ut noe om seg selv, men om noen år vil man kanskje bli mer balansert. 

 

Selv er jeg ikke spesielt empatisk mot ukjente, og jeg gråter ikke av tv-reportasjer. Så jeg synes ikke at man er kald av den grunn. Jeg setter det å være ærlig høyt, og at det skal være samsvar mellom ord og handling. Men jeg synes likevel det er greit å tenke over hvordan man snakker til andre, hva som passer seg å si, ja å lese situasjonen, ikke bare helt ukritisk "være seg selv". Det gjelder å finne en balanse. 

 

Jeg synes også at forholdet til din venninne høres litt usunt ut. Det at dere er helt like og bare trenger hverandre. Jeg hadde aldri orket å ha et sånt vennskap. Har det ikke sånn med mannen en gang. Mine venner er egne individer med egne meninger. De er ikke helt like meg, men ulike interessante personer som eksisterer helt uavhengig av meg. 

 

Anonymous poster hash: f2712...9e4

[Anonym bruker]

Jeg duller og diller ikke heller.

Men det er en lang avstand fra å bare være "voksen" til å være helt avstumpet.

 

Jeg er glad jeg slipper å være deg. Den dagen noen i din egen nærmeste krets dør, får du se hvordan empati kan spille en rolle.

 

Anonymous poster hash: de087...478

Wow! Jeg sier at jeg ikke føler empati, ikke at jeg ikke viser det. Jeg mistet noen i nær familie for et år siden. Og for 2 år siden og for 4 år siden. Men det betyr ikke at jeg forlanger og forventer ikke at alle er like triste som meg. Noen av de finnes ikke triste i det hele tatt og det er greit. De mistet bare et fjernt familiemedlem, jeg mistet min far.

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

 

Det er jo ikke unormalt å ikke føle med alle og enhver, men det er kanskje litt rart at du har gått fra å være overempatisk til det motsatte? Eller møtte du henne da du var 14, og nå er du blitt voksen? Eller så kan det hende at du har kommet i kontakt med følelsene dine, slik at du har funnet ut hvem du er.

 

Så klart folk liker deg bedre når du er deg selv. Selv reagerer jeg veldig på andre der det ikke er samsvar mellom det de sier og det de gjør. Det er bra at du er deg selv, men pass på at du ikke overdriver og blir usympatisk. Eller brenner bruer. Det kan lett bli sånn når man endelig har funnet ut noe om seg selv, men om noen år vil man kanskje bli mer balansert.

 

Selv er jeg ikke spesielt empatisk mot ukjente, og jeg gråter ikke av tv-reportasjer. Så jeg synes ikke at man er kald av den grunn. Jeg setter det å være ærlig høyt, og at det skal være samsvar mellom ord og handling. Men jeg synes likevel det er greit å tenke over hvordan man snakker til andre, hva som passer seg å si, ja å lese situasjonen, ikke bare helt ukritisk "være seg selv". Det gjelder å finne en balanse.

 

Jeg synes også at forholdet til din venninne høres litt usunt ut. Det at dere er helt like og bare trenger hverandre. Jeg hadde aldri orket å ha et sånt vennskap. Har det ikke sånn med mannen en gang. Mine venner er egne individer med egne meninger. De er ikke helt like meg, men ulike interessante personer som eksisterer helt uavhengig av meg.

 

 

Anonymous poster hash: f2712...9e4

Trenger jo familien også.

 

Jeg viser ikke tydelig at jeg er totalt uten empati. Men jeg klarer nok ikke skjule det helt heller. Jeg er ikke en sånn som sier rett ut hva jeg mener hele tiden, men blir jeg spurt er jeg ærlig og skyver ikke ting under en stol. Med mindre jeg tydelig ser ar det er et menneske jeg må trå varsomt med. Som lett tar seg bør av ting, er stille og sjenert. Eller såkalt "høysensitiv" (som jeg heller ikke tror på, men det er en annen debatt)

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Jeg sliter litt med å se hva problemstillingen her egentlig er, og sammenhengen mellom vennskapet ditt og manglende empati. Men er det det at folk bekymrer seg over at du er lett påvirkelig og at du har endret deg totalt etter at du ble venner med denne dama? For det er litt rart at du er 35 og bare har kjent henne noen få år, og at du og følelsene dine har endret seg radikalt. Men som jeg har vært inne på før, det kan være så uskyldig som at du nå har blitt tryggere på deg selv, du tør å sette grenser og dermed  tar du ikke inn "alt". 

 

Og som sagt, så synes jeg personlig at det høres usunt ut med et så intenst vennskap som det virker som at dere har. 

Anonymous poster hash: f2712...9e4

[Anonym bruker]

Wow! Jeg sier at jeg ikke føler empati, ikke at jeg ikke viser det. Jeg mistet noen i nær familie for et år siden. Og for 2 år siden og for 4 år siden. Men det betyr ikke at jeg forlanger og forventer ikke at alle er like triste som meg. Noen av de finnes ikke triste i det hele tatt og det er greit. De mistet bare et fjernt familiemedlem, jeg mistet min far.

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

Ok. Og hvis du hadde vært så populær og godt likt som du tror du er, ville du ha mottatt nabolagets og dine bekjentes omsorg og empati underveis i sorgen. Når du snakker så avstumpet som du gjør, høres du bare ødelagt og forsteinet ut.

 

 

 

Anonymous poster hash: de087...478

[Anonym bruker]

Ok. Og hvis du hadde vært så populær og godt likt som du tror du er, ville du ha mottatt nabolagets og dine bekjentes omsorg og empati underveis i sorgen. Når du snakker så avstumpet som du gjør, høres du bare ødelagt og forsteinet ut.

 

 

 

Anonymous poster hash: de087...478

Fikk en del blomster på døra og masse kondolanser, men de sørget ikke slik jeg gjorde og det var greit. Mange spurte hvordan det gikk i lang tid etterpå. Jeg kondolerer og sender gjerne en blomst, men jeg sørger ikke slik de gjør.

 

Jeg har ikke sagt at jeg er hverken populær eller godt likt. Jeg skrev at jeg er bedre likt nå. Det kan jo være alt fra at det før var en som likte meg, nå er det 5 til å bli populær.

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

 

Jeg sliter litt med å se hva problemstillingen her egentlig er, og sammenhengen mellom vennskapet ditt og manglende empati. Men er det det at folk bekymrer seg over at du er lett påvirkelig og at du har endret deg totalt etter at du ble venner med denne dama? For det er litt rart at du er 35 og bare har kjent henne noen få år, og at du og følelsene dine har endret seg radikalt. Men som jeg har vært inne på før, det kan være så uskyldig som at du nå har blitt tryggere på deg selv, du tør å sette grenser og dermed tar du ikke inn "alt".

 

Og som sagt, så synes jeg personlig at det høres usunt ut med et så intenst vennskap som det virker som at dere har.

 

Anonymous poster hash: f2712...9e4

Jeg har aldri værtlett påvirkelig. De er bekymret for at vi er så nære og at det bare er oss "hele tiden". Jeg har jo andre venner også, men de er redd at dersom vennskapet ryker eller en av oss skulle dø (lite sannsynlig, men en mulighet), så står jeg der alene uten noen. De er vel også litt bekymret fordi jeg i løpet av få år har forandret meg fra sippete og deprimert til sterk og staut. Jeg var bare deppa og overempatisk før jeg møtte henne. Nå er jeg sjelden deprimert. Har mine perioder, men de varer så kort.

 

Jeg føler meg tryggere på meg selv og hvem jeg er ja.

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg. Jeg har blitt så kynisk..

Fra å støtte all innvandring, donere penger, involvere meg i støtteaksjoner...til å tenke "Glem det.. La Islam bare bli borte nå."

Jeg føler ikke lenger den giverglede og varme, nå føler jeg mer og mer avsky.

Pinlig.. Og jeg snakker ikke høyt om det!

Men nå vil jeg ha ut alle de som kom med flyktningstrømmen. Ikke kun i Norge, men hele Europa.

 

 

 

Anonymous poster hash: 343d2...f17

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg. Jeg har blitt så kynisk..

Fra å støtte all innvandring, donere penger, involvere meg i støtteaksjoner...til å tenke "Glem det.. La Islam bare bli borte nå."

Jeg føler ikke lenger den giverglede og varme, nå føler jeg mer og mer avsky.

Pinlig.. Og jeg snakker ikke høyt om det!

Men nå vil jeg ha ut alle de som kom med flyktningstrømmen. Ikke kun i Norge, men hele Europa.

 

 

 

Anonymous poster hash: 343d2...f17

Ja, når "bystanders" får sin menneskelighet nedbrutt, tillater man holocaust og Rwanda å finne sted...

 

Anonymous poster hash: de087...478

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg. Jeg har blitt så kynisk..

Fra å støtte all innvandring, donere penger, involvere meg i støtteaksjoner...til å tenke "Glem det.. La Islam bare bli borte nå."

Jeg føler ikke lenger den giverglede og varme, nå føler jeg mer og mer avsky.

Pinlig.. Og jeg snakker ikke høyt om det!

Men nå vil jeg ha ut alle de som kom med flyktningstrømmen. Ikke kun i Norge, men hele Europa.

 

 

 

Anonymous poster hash: 343d2...f17

Jeg snakker ikke høyt om det, men jeg snakker om det😂 Jeg er dritt lei av at jeg skal bli kalt rasist bare fordi jeg mener Norge ikke kan redde verden. Jeg har dratt den litt langt noen ganger, men ikke offentlig. Men det er mest fordi jeg synes det er gøy.

 

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Jeg har aldri værtlett påvirkelig. De er bekymret for at vi er så nære og at det bare er oss "hele tiden". Jeg har jo andre venner også, men de er redd at dersom vennskapet ryker eller en av oss skulle dø (lite sannsynlig, men en mulighet), så står jeg der alene uten noen. De er vel også litt bekymret fordi jeg i løpet av få år har forandret meg fra sippete og deprimert til sterk og staut. Jeg var bare deppa og overempatisk før jeg møtte henne. Nå er jeg sjelden deprimert. Har mine perioder, men de varer så kort.

 

Jeg føler meg tryggere på meg selv og hvem jeg er ja.

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

Står du der alene uten noen - når du er så godt likt?

 

Anonymous poster hash: de087...478

[Anonym bruker]

Ja, når "bystanders" får sin menneskelighet nedbrutt, tillater man holocaust og Rwanda å finne sted...

 

Anonymous poster hash: de087...478

Oj! Jeg visste ikke at ved å ønske å stoppe innvandring så var man tilhenger av jødedrap og folkemord!

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Står du der alene uten noen - når du er så godt likt?

 

Anonymous poster hash: de087...478

Tenkte du backfire?

 

Nei. Dette er hva familien min bekymrer seg for. Ikke jeg.

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

[Anonym bruker]

Oj! Jeg visste ikke at ved å ønske å stoppe innvandring så var man tilhenger av jødedrap og folkemord!

 

Anonymous poster hash: a2195...3a5

Nei, det er veldig få som er "tilhenger" av det. Men det holder med noen få, hvis en million andre er likegyldige. Det var vel det Elie Wiesel prøvde å få fram i sine bøker.

 

Anonymous poster hash: de087...478