Pappablogger om pappaperm.

[hol(L)y COW]

Joda. Det hadde sikkert vært mulig å dele permisjonen i to.

 

Men det er uaktuelt, og faktisk ikke oppe til diskusjon en gang.

 

Jeg er primæromsorgspersonen når barna er små. Den som barna roer seg hos, den som betyr trygghet og mat. Små babyer har ikke kapasitet til å ha mer enn en slik person i livet sitt, og hos oss er det meg. Når de blir større, stiller vi likt - men når barna er under året har jeg puppene og dermed mest tid med babyen. Jeg lar naturen styre og jeg har ikke energi eller ork eller psyke til å styre med flasker og pumping i tillegg til 3 barn, hus og jobb. Det er bare fullstendig uaktuelt.

 

Jeg nekter også å ta samfunnsmessige hensyn i planleggingen av vårt familieliv. I visse tilfeller triumferer naturen konstruerte likestillingsspørsmål. For oss koker det ned til hvem som har puppene og dermed den beste tilknytningen i barnets første levemåneder.

[Anonym bruker]

Du som jobber i barnehage aner ikke hvordan mor/far er hjemme.

 

Du beskriver egentlig godt hvor blåste mannfolk kan være, ikke så nøye med det og det. Helt avslappet holdning, eller er det problemer med å lese barnets signaler.

 

Ikke så nøye om barnet spiser og drikker nok, ikke så nøye om barnet fryser, ikke så nøye om det er to timer siden bleien skulle skiftes, ikke så nøye om barnet trenger trøst, ikke så nøye med å forstå hvorfor barnet skriker og har behov for noe som bør dekkes. Blæææhhhh

 

Heldigvis blir noen av disse flinkere når barnet blir eldre og de kan snakke. Men de fleste mødre er flinkere når barna er små og fanger lettere opp kommunikasjonen som er uten ord.

 

Nei, det går i feil retning om vi kvinner som ofte også påtar oss mesteparten av ansvaret for å holde familien AS gående, skal miste dyrbar tid når babyen er liten og stor del av utviklingen skjer.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: bafd4...694

[Luksusdyret]

Eg blir litt oppgitt over at alt skal vere så samleband-aktig Barseltid tek 6veker. Ungar kan ete mat når dei er 6 Mnd. Og den fantastiske motsetninga "Alle har krav på ammefri! Men tenk på alle bedriftene!". I same andedrag...

 

For det første: Det at mor og barn har størst behov første tida for å vere heime, er ikkje noko kvinner har konstruert opp over fleire generasjonar for å hindre far i å vere med borna sine. Det ER sist eg sjekka kvinna som går gravid og om det er amming i bilde er dette kvinna som gjennomfører.

 

For det andre: Sjølv om born etter anbefalingene kan ete fast føde når det er 4-6 mnd vil det ikkje seie at 1) bornet sjølv ynskjer det. 2) At bornet et nok fast føde til at det blir mett. I den alderen et ofte borna meir smaksprøver, også får det morsmelk eller me etterpå. 3) Det er ikkje utelukkande positivt for alle partar å skulle styre med pumping av mor, matlaging til den lille etc. Bei svett berre av å tenke på det å skulle skrelle, kutte, mose, vaske/koke oppvask etc når mine var eit halv år. Dei sov minimalt og det var full sirene om eg la dei ned for å lage mat/gå på do/husarbeid etc. Skulle eg jobba 100% samt laga babymat, pumpa meg og tatt meg av huset på kveldstid så raskt etter fødsel og barsel samt med nattimming og våkenetter, hadde eg bukka under.

 

Og uansett, det er rikelig med tid for far å vere pappa. La oss sei dei neste 60-70åra... Eller dei 16 timane han ikkje er på jobb...

 

 

Nå er vel de fleste av oss ute av 1950-tallet og jeg vedder på at så å si ingen tar alt med hus, barn og nattevåk når de går ut i jobb og far overtar perm. Hvis din mann forlanger at du skal gjøre alt i tillegg til jobb, mens han skal kun ha barnet i 8 timer daglig og hvile resten og sove hele nettene, har du blitt grundig lurt. Det går an i 2016 å sette krav til sin partner, be ham om å lette på den late ræva si og ta i et tak. Eller få barn med en som har mer i IQ enn en amøbe, tro meg, de finnes! Synes det er tragisk å lese at noen faktisk er så kua og har det slik hjemme :S

[Anonym bruker]

Det veddemålet hadde du tapt ! Høres så enkelt ut å si: bare stille krav til mannen

 

Men har du en av de som gir faen i om du sliter deg helt ut og ignorerer bønn om hjelp på hjemmebane så er det ikke så enkelt.

 

Merkelig nok så finnes det menn som kan virke som oppegående, snille mennesker HELT til det blir satt på prøve ETTER at barnet blir født. Da er det en hinder for hans frihet og alt er et ork.

 

Du kan ikke uttale deg på vegne av oss som har erfaring med denne typen av mannfolk fordi du ikke har erfaring med det selv !

 

Har venninner som har samme erfaring som meg, så jeg er ikke alene om denne erfaringen.

 

 

 

Anonymous poster hash: bafd4...694

[Luksusdyret]

Det veddemålet hadde du tapt ! Høres så enkelt ut å si: bare stille krav til mannen

 

Men har du en av de som gir faen i om du sliter deg helt ut og ignorerer bønn om hjelp på hjemmebane så er det ikke så enkelt.

 

Merkelig nok så finnes det menn som kan virke som oppegående, snille mennesker HELT til det blir satt på prøve ETTER at barnet blir født. Da er det en hinder for hans frihet og alt er et ork.

 

Du kan ikke uttale deg på vegne av oss som har erfaring med denne typen av mannfolk fordi du ikke har erfaring med det selv !

 

Har venninner som har samme erfaring som meg, så jeg er ikke alene om denne erfaringen.

 

 

 

Anonymous poster hash: bafd4...694

 

 

Men da skiller man seg og blir alenemor. For da får man så å si automatisk hele permisjonen. Man trenger ikke å leve i et dysfunksjonelt forhold med en drittsekk i 2016. En mann som ikke ønsker å bidra på hjemmebane og ikke er interessert i sine barn hadde ikke blitt gammel i mitt hus i hvert fall... Det er heller ikke snakk om "erfaring", men om å stå opp for seg selv. Hvis mannfolket ikke bidrar, har man ikke behov for et sånt mannfolk, og da klarer man seg bedre alene. Man slipper å kokkelere for mannen, rydde etter ham, vaske hans sure sokker og boksere. I tillegg har man det mer stabilt alene enn med en partner som behandler en som dritt.

[Anonym bruker]

Og du glemmer at når barnet er litt eldre men fortsatt liten med sine behov så har denne dusten mulighet til å ha samvær alene med barnet. Da er det bedre å holde ut til en er trygg på at han klarer oppgaven noenlunde.

 

Anonymous poster hash: bafd4...694

[Gjest Antarctica]

Hvordan vet du om det er en myte? høres ut som om du har en umoden mann hjemme og tror at alle er slik! Og dersom mannen får sjansen så lærer han seg å tolke barnet signaler slik som mor også måtte da hun ble kjent med barnet etter fødselen. Men istede for å la mann og barn bli kjent så står mor og roper over skulderen hans! "Hun gråter fordi hun er sulten!!! Hvorfor er ikke grøten klar allerede?!" Mens mannen atter en gang føler han har feilet og ikke strekker til!

Jeg snakker ikke om "en mann" eller "min mann". Min mann var bl a enslig pappa for sin sønn da han ble skilt, så jeg har overhodet ikke utelukket at de bedre eksemplarene finnes. De er bare ikke i flertall, hvis man snakker om det generelle bildet. Jeg er sikker på at både du og jeg gjør observasjoner, og f eks deltar i barselgrupper (her har det blitt tre, for min del, samt tre babysanggrupper...) og snakker med andre barns mødre, og med venninner, søsken og svigersøsken?

 

Med noen få unntak ser jeg veldig, veldig sjelden at menn har BEDRE forståelse av sitt barn enn mor, eller at han løser ting lettere, bedre og med større smidighet enn mor. Unntakene er bl a menn som har erfaring, menn som har hatt barn før, har småsøsken, eller især: menn som er flinke med dyr! Er han en god hundeeier, er han også god med ordløs kommunikasjon, og det er en kjempefordel.

 

At han føler han feiler er da uansett ikke mors problem. Han har samme plikt til å tilegne seg kunnskap om sitt barn som mora har. Ingen menn, selv ikke småbarnsfedre, jobber 24 timer i døgnet. Men generelt syns jeg de er langsommere på avtrekkeren, de avventer situasjoner og ser hva mor sier, de hører ikke forskjell på ulike måter å gråte på, de fanger ikke opp hvordan babyen beveger blikket, om den gaper fordi den gjesper, eller om den ligger og gaper til alle kanter etter puppen.

 

Så hvorfor skal det være mors skyld om de føler seg utilstrekkelige? Vi mødre har jo også en håpløs periode idet vi skal bli kjent med barnet, og for oss sammenfaller det i tid med barsel, bekkenløsningssmerter, såre bryster, hormonkaos og verk i stingene - hvorfor er det synd på MANNEN når han plages? Han må jo bare prøve seg fram, men det innebærer å

1) ikke overlevere ungen videre etter tretti sekunders misnøye

2) observere hva mor gjør og prøve å fange det opp

3) bruke TID og atter tid på barnet, også når barnet ikke skriker, og også når mor er i samme rom. Mange fedre melder seg ut når babyen ikke direkte krever dem. Det er sikkert bekvemt, men det vil også resultere i at ungen foretrekker mamma og blir vanskeligere å roe.

[Gjest Antarctica]

Men da skiller man seg og blir alenemor. For da får man så å si automatisk hele permisjonen. Man trenger ikke å leve i et dysfunksjonelt forhold med en drittsekk i 2016. En mann som ikke ønsker å bidra på hjemmebane og ikke er interessert i sine barn hadde ikke blitt gammel i mitt hus i hvert fall... Det er heller ikke snakk om "erfaring", men om å stå opp for seg selv. Hvis mannfolket ikke bidrar, har man ikke behov for et sånt mannfolk, og da klarer man seg bedre alene. Man slipper å kokkelere for mannen, rydde etter ham, vaske hans sure sokker og boksere. I tillegg har man det mer stabilt alene enn med en partner som behandler en som dritt.

Det er jo nettopp i spebarnsperioden at de fleste samlivsbrudd skjer... Og statistisk jobber ingen nordmenn mer (flere timer i uka) enn småbarnsfedrene.

 

Hva forteller det oss? At norske ekteskap er demokratiske, likestilte, og en arena der barna får like mye omsorg, og omsorg av samme kvalitet fra begge foreldre...?

[ulenissen]

Jeg snakker ikke om "en mann" eller "min mann". Min mann var bl a enslig pappa for sin sønn da han ble skilt, så jeg har overhodet ikke utelukket at de bedre eksemplarene finnes. De er bare ikke i flertall, hvis man snakker om det generelle bildet. Jeg er sikker på at både du og jeg gjør observasjoner, og f eks deltar i barselgrupper (her har det blitt tre, for min del, samt tre babysanggrupper...) og snakker med andre barns mødre, og med venninner, søsken og svigersøsken?

 

Med noen få unntak ser jeg veldig, veldig sjelden at menn har BEDRE forståelse av sitt barn enn mor, eller at han løser ting lettere, bedre og med større smidighet enn mor. Unntakene er bl a menn som har erfaring, menn som har hatt barn før, har småsøsken, eller især: menn som er flinke med dyr! Er han en god hundeeier, er han også god med ordløs kommunikasjon, og det er en kjempefordel.

 

At han føler han feiler er da uansett ikke mors problem. Han har samme plikt til å tilegne seg kunnskap om sitt barn som mora har. Ingen menn, selv ikke småbarnsfedre, jobber 24 timer i døgnet. Men generelt syns jeg de er langsommere på avtrekkeren, de avventer situasjoner og ser hva mor sier, de hører ikke forskjell på ulike måter å gråte på, de fanger ikke opp hvordan babyen beveger blikket, om den gaper fordi den gjesper, eller om den ligger og gaper til alle kanter etter puppen.

 

Så hvorfor skal det være mors skyld om de føler seg utilstrekkelige? Vi mødre har jo også en håpløs periode idet vi skal bli kjent med barnet, og for oss sammenfaller det i tid med barsel, bekkenløsningssmerter, såre bryster, hormonkaos og verk i stingene - hvorfor er det synd på MANNEN når han plages? Han må jo bare prøve seg fram, men det innebærer å

1) ikke overlevere ungen videre etter tretti sekunders misnøye

2) observere hva mor gjør og prøve å fange det opp

3) bruke TID og atter tid på barnet, også når barnet ikke skriker, og også når mor er i samme rom. Mange fedre melder seg ut når babyen ikke direkte krever dem. Det er sikkert bekvemt, men det vil også resultere i at ungen foretrekker mamma og blir vanskeligere å roe.

Da tror jeg vi har vidt forskjellige "nabolag". Her hvor jeg bor er de aller fleste menn like gode omsorgspersoner for sine barn som mor! Og har blitt 3ulike barselgrupper og babysanggrupper her også! Nå skal det sies at vi bor i er område med ressurssterke mennesker både økonomisk, utdanningsmessig og jobbmessig.

 

gjennom jobb har jeg mye og gjøre med familier, og det du snakker om er svært skjelden noe jeg møter på lengre! For 15år siden var din virkelighet noe man oftere kunne observere, men nå går det heldigvis lang tid mellom hver gang!

 

Men mor har også et ansvar i mine øyner for å legge tilrette for st far og baby fåt tid sammen og kan bli godt kjent! Har man flere barn er det fint dersom mor kan bruke tid sammen med dem og la far og baby kose seg sammen, med bleieskift, kos, pludring og etterhvert mat.

[ulenissen]

Det veddemålet hadde du tapt ! Høres så enkelt ut å si: bare stille krav til mannen

 

Men har du en av de som gir faen i om du sliter deg helt ut og ignorerer bønn om hjelp på hjemmebane så er det ikke så enkelt.

 

Merkelig nok så finnes det menn som kan virke som oppegående, snille mennesker HELT til det blir satt på prøve ETTER at barnet blir født. Da er det en hinder for hans frihet og alt er et ork.

 

Du kan ikke uttale deg på vegne av oss som har erfaring med denne typen av mannfolk fordi du ikke har erfaring med det selv !

 

Har venninner som har samme erfaring som meg, så jeg er ikke alene om denne erfaringen.

 

 

 

Anonymous poster hash: bafd4...694

Det høres jo ut som om du har fått barn med feil mann! Og da har du da som ansvar å stille krav eller gå! Eller synest du det er Ok at dine barn blir opplært til at fedre ikke trenger bidra i samme grad som mor? Endret 14. november 2016 av ulenissen

[Gjest Antarctica]

Da tror jeg vi har vidt forskjellige "nabolag". Her hvor jeg bor er de aller fleste menn like gode omsorgspersoner for sine barn som mor! Og har blitt 3ulike barselgrupper og babysanggrupper her også! Nå skal det sies at vi bor i er område med ressurssterke mennesker både økonomisk, utdanningsmessig og jobbmessig.

 

gjennom jobb har jeg mye og gjøre med familier, og det du snakker om er svært skjelden noe jeg møter på lengre! For 15år siden var din virkelighet noe man oftere kunne observere, men nå går det heldigvis lang tid mellom hver gang!

 

Men mor har også et ansvar i mine øyner for å legge tilrette for st far og baby fåt tid sammen og kan bli godt kjent! Har man flere barn er det fint dersom mor kan bruke tid sammen med dem og la far og baby kose seg sammen, med bleieskift, kos, pludring og etterhvert mat.

Det kan hun da så gjerne tilrettelegge for, men det hjelper jo ikke hvis ikke interessen kommer fra faren selv.

 

Jeg bor også i et nabolag med ressurssterke mennesker, men deres økonomi og utdanning gjør dessverre lite eller ingen ting for deres foreldreevner. Den mest ubrukelige forelderen (pappaen) jeg kjenner er en meget intelligent og ressurssterk advokat, men han når altså ikke min 22 år gamle niese til anklene. Selv om hun alltid er blakk og kun har videregående skole...

[Anonym bruker]

Jeg tok alt ansvar til barnet ble litt større og så avslutter jeg forholdet. Aldri angret et sekund. Samværsfar er fortsatt ikke verdens beste pappa men klarer sine 8 dager i måneden da stemor tar det meste av ansvaret.

 

Anonymous poster hash: bafd4...694

[Nebbdyret]

Nå er vel de fleste av oss ute av 1950-tallet og jeg vedder på at så å si ingen tar alt med hus, barn og nattevåk når de går ut i jobb og far overtar perm. Hvis din mann forlanger at du skal gjøre alt i tillegg til jobb, mens han skal kun ha barnet i 8 timer daglig og hvile resten og sove hele nettene, har du blitt grundig lurt. Det går an i 2016 å sette krav til sin partner, be ham om å lette på den late ræva si og ta i et tak. Eller få barn med en som har mer i IQ enn en amøbe, tro meg, de finnes! Synes det er tragisk å lese at noen faktisk er så kua og har det slik hjemme :S

Eg formulerte meg kanskje litt klønete. I vår situasjon har vi born som ikkje søv. Så den som er heime har meir enn nok med å vere med ungen. Og nattevåk i månedar tek på, så den som er i jobb prøvar så godt ein kan å avlaste når han/ho kjem heim. Når eg var i barselpermisjon var det mannen som måtte handle, lage middag, levere i barnehage, vaske huset etc. Og ja, han prøvde også å avlaste på natta, men vi hadde ein puppegal baby. Tru meg,vi prøvde alt, eg flytta t.o.m ut av soverommet, vekk frå mann og barn.Så i mi barseltid hadde eg meir enn nok med amming, baby og vår situasjon. Og sidan eg følte denne diskusjonen her var at alle er akkurat like flinke til alt som har med permisjon å gjere og det berre var å bytte roller, så prøvde eg på ein klønete måte å vise korleis eit slikt bytte ville blitt for meg.

 

Når det er sagt, så er kjernen i mitt poeng at det blir heilt feil at "stakkars fedre" må kreve at politikarane skal ta tak for at dei skal få lenger permisjon fordi dei meiner mor krev all felles permisjonen. Vel, då får du gi beskjed til partneren kva du ønsker då, ikkje gøyme deg bak politiske vedtak og ev. lovendringer!

 

Min mann har hatt lengst permisjon ein gang, eg har hatt lengst permisjon ein annan gang. Dette har vore eit resultat av kva som var best for oss som familie i dei ulike tilfella. Og det meiner eg bør vere ei privatsak å bestemme. Og kvar er dei mødrene som krev å få alt? Dei rundt oss har løyst permisjonen på 100 ulike måtar; nokre mødrer har studert så far har vore i permisjon, eller omvendt. Nokre har tatt ulønna for mor, andre igjen ulønna for far. Nokre har velt gradert permisjon, andre gongar har far hatt mest permisjon. Men å hyle at det er synd på far er heilt på trynet. Per idag har mor 6 veker, far har 10. Eigentleg bør mor kreve meir spør du meg.

[ulenissen]

Eg formulerte meg kanskje litt klønete. I vår situasjon har vi born som ikkje søv. Så den som er heime har meir enn nok med å vere med ungen. Og nattevåk i månedar tek på, så den som er i jobb prøvar så godt ein kan å avlaste når han/ho kjem heim. Når eg var i barselpermisjon var det mannen som måtte handle, lage middag, levere i barnehage, vaske huset etc. Og ja, han prøvde også å avlaste på natta, men vi hadde ein puppegal baby. Tru meg,vi prøvde alt, eg flytta t.o.m ut av soverommet, vekk frå mann og barn.Så i mi barseltid hadde eg meir enn nok med amming, baby og vår situasjon. Og sidan eg følte denne diskusjonen her var at alle er akkurat like flinke til alt som har med permisjon å gjere og det berre var å bytte roller, så prøvde eg på ein klønete måte å vise korleis eit slikt bytte ville blitt for meg.

 

Når det er sagt, så er kjernen i mitt poeng at det blir heilt feil at "stakkars fedre" må kreve at politikarane skal ta tak for at dei skal få lenger permisjon fordi dei meiner mor krev all felles permisjonen. Vel, då får du gi beskjed til partneren kva du ønsker då, ikkje gøyme deg bak politiske vedtak og ev. lovendringer!

 

Min mann har hatt lengst permisjon ein gang, eg har hatt lengst permisjon ein annan gang. Dette har vore eit resultat av kva som var best for oss som familie i dei ulike tilfella. Og det meiner eg bør vere ei privatsak å bestemme. Og kvar er dei mødrene som krev å få alt? Dei rundt oss har løyst permisjonen på 100 ulike måtar; nokre mødrer har studert så far har vore i permisjon, eller omvendt. Nokre har tatt ulønna for mor, andre igjen ulønna for far. Nokre har velt gradert permisjon, andre gongar har far hatt mest permisjon. Men å hyle at det er synd på far er heilt på trynet. Per idag har mor 6 veker, far har 10. Eigentleg bør mor kreve meir spør du meg.

Problemet med at deler av permisjonen ikke er kvotert til far, er at ein då veit at fedre tek ut mindre permisjon. Dette har ein sett på i forhold til st fedrekvoten er vorten auka og minska igjen. Det er dermed ikkje sakt at det er gunstig å dele den i to like delar! Årsaka til kvifor fedre tek ut mindre permisjon er samansett, men ein veit at mange arbeidsgivarar er svært negativ til st menn tek ut meir permisjon en dei er "pålagt" å ta ut. Då kan det væra vanskeleg å være mannen mot straumen!

 

For meg er det også viktig at kvinner og menn i fruktbar alder skal verte likestilte i arbeidslivet. Mange kvinner tapar i tilsettinger, fordi dei er kvinner som kanskje skal ha barn og permisjon.