Gå til innhold

Skal jeg ringe og etterlyse mannen og ungen?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg vil ikke engang pakke det inn: Jeg driter i om du synes det er flaut. Det øyeblikket du fikk barn gav du opp muligheten til å sette deg selv og dine ønsker og behov først. Du HAR barn, og de vokser opp med grov omsorgssvikt. Du er den som kan hjelpe dem, og da gjør du selvfølgelig det!

 

Nå har du fått forklart at du vil klare deg økonomisk, så legg bort unnskyldningene. Gjør noe med dette nå, gi barna dine det livet de fortjener å ha. Greit at han er den fæle her, men du er ikke stort bedre når du er den eneste som kan gjøre noe med det og likevel velger å la være.

Støtter denne.

 

Anonymous poster hash: fc3a9...723

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hvordan går det med deg HI?

 

Anonymous poster hash: 70f2c...9bb

Skrevet

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over.

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen.

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge, og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag.

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Du virker som et fantastisk og sterkt menneske! Det er det som kalles ubetinget kjærlighet,og evnen til å sette barna foran en selv.

Masse klemmer til deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: dc95e...97c

Skrevet

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over.

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen.

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge, og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag.

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Du virker som et fantastisk og sterkt menneske! Det er det som kalles ubetinget kjærlighet,og evnen til å sette barna foran en selv.

Masse klemmer til deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: dc95e...97c

Enig med deg. Endte opp med å gråte her

:(

For en FANTASTISK mamma du er! Det skal jammen et stort hjerte til for å klare å ta et valg som du tok. Et hjerte så mye større en mange. All beundring i verden til deg!

Om bare flere foreldre var som deg, først hjelpe barna så seg selv. Og du klarte det :)

Og jeg er glad du har det godt nå, at du har fine dager :)

Og til og med nå, som du har det bra, setter du barna først. Mange ville revet barna ut av fosterhjem, uten tanke på stabiliteten de trenger, men av egoisme (for all del, dette er også forståelig, jeg ville kanskje gjort det samme) for å få være med barna, uansett pris. Du er et STORT menneske! Virkelig.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f26a...de3

Skrevet

Kjære HI, dette kan ordne seg, alt du trenger er å ta det ene vanskelige skritt og be om hjelp. I forhold til å miste barnestønader osv når barna blir eldre så kan du også tenke deg at du vil ha mindre utgifter i forhold til klær, mat og diverse så selv om det blir mindre penger så blir jo utgiftene også noe mindre. Har ikke lest de andre postene dine men det virker som dette har holdt på lenge nå og slik de andre reagerer her så er det faktisk viktig at du våkner opp og innser at du skader barna dine ved å bli i et voldelig forhold. Mannen min gjorde den tabben, han ble i et forhold med en psykopatisk kvinne og mange år senere så er det fortsatt ting som jeg må jobbe med for å reverse noen av skadene som hun påførte han. Andre har jeg greid å hjelpe han gjennom men hun greide å ødelegge en flott og selvsikker mann til å bli en skygge av segselv. Både menn og kvinner kan gjøre dette og det eneste som hjelper er å komme seg vekk og få hjelp. Barna vil ikke takke deg for å ha blitt i et voldelig forhold. 

Stor klem, jeg heier på deg!



Anonymous poster hash: c6bb8...561
Skrevet

 

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over.

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen.

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge, og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag.

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Du virker som et fantastisk og sterkt menneske! Det er det som kalles ubetinget kjærlighet,og evnen til å sette barna foran en selv.

Masse klemmer til deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: dc95e...97c

Enig med deg. Endte opp med å gråte her

:(

For en FANTASTISK mamma du er! Det skal jammen et stort hjerte til for å klare å ta et valg som du tok. Et hjerte så mye større en mange. All beundring i verden til deg!

Om bare flere foreldre var som deg, først hjelpe barna så seg selv. Og du klarte det :)

Og jeg er glad du har det godt nå, at du har fine dager :)

Og til og med nå, som du har det bra, setter du barna først. Mange ville revet barna ut av fosterhjem, uten tanke på stabiliteten de trenger, men av egoisme (for all del, dette er også forståelig, jeg ville kanskje gjort det samme) for å få være med barna, uansett pris. Du er et STORT menneske! Virkelig.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f26a...de3

 

 

Takk for hyggelige tilbakemeldinger. Nei, jeg vil ikke rive de opp.

Jeg tror de har det best der de er, med familiene de har fått over så mange år, skole, venner og fritidsaktiviteter.

Men jeg holder kontakten så godt jeg kan med de, og vil prøve å forklare så godt jeg kan hvorfor det ble slik.

De har fått helt fantastiske fosterhjem, som elsker de så utrolig høyt. Og det er det som er viktigst for meg, at de har det godt og trygt.

Å være foreldre handler av og til om å sette barna forran sitt eget hjerte, selv om det gjør vondt.

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Skrevet

 

 

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over.

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen.

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge, og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag.

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Du virker som et fantastisk og sterkt menneske! Det er det som kalles ubetinget kjærlighet,og evnen til å sette barna foran en selv.

Masse klemmer til deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: dc95e...97c

Enig med deg. Endte opp med å gråte her

:(

For en FANTASTISK mamma du er! Det skal jammen et stort hjerte til for å klare å ta et valg som du tok. Et hjerte så mye større en mange. All beundring i verden til deg!

Om bare flere foreldre var som deg, først hjelpe barna så seg selv. Og du klarte det :)

Og jeg er glad du har det godt nå, at du har fine dager :)

Og til og med nå, som du har det bra, setter du barna først. Mange ville revet barna ut av fosterhjem, uten tanke på stabiliteten de trenger, men av egoisme (for all del, dette er også forståelig, jeg ville kanskje gjort det samme) for å få være med barna, uansett pris. Du er et STORT menneske! Virkelig.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f26a...de3

 

 

Takk for hyggelige tilbakemeldinger. Nei, jeg vil ikke rive de opp.

Jeg tror de har det best der de er, med familiene de har fått over så mange år, skole, venner og fritidsaktiviteter.

Men jeg holder kontakten så godt jeg kan med de, og vil prøve å forklare så godt jeg kan hvorfor det ble slik.

De har fått helt fantastiske fosterhjem, som elsker de så utrolig høyt. Og det er det som er viktigst for meg, at de har det godt og trygt.

Å være foreldre handler av og til om å sette barna forran sitt eget hjerte, selv om det gjør vondt.

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

 

Du har et fantastisk stort hjerte for barna dine :)

 

Anonymous poster hash: 86867...8a6

Skrevet

Har du tenkt mer over hva du skal gjøre hi?

 

Anonymous poster hash: fc3a9...723

Skrevet

Hvordan går det hi?



Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3
Skrevet

Tør/vil du fortelle hvor i landet du bor?

Landsdel, fylke eventuelt sted dersom det er en større plass. Er sikker på at mange her vil hjelpe deg. Jeg bor i Nordland.

 

Anonymous poster hash: f3d39...637

Skrevet

Hi her.

 

Han har roet seg veldig, tror han skjønte at han var langt over hva som var greit.

Jeg og ungene reiser bort i vinterferien, når vi kommer tilbake skal jeg snakke med han og si hva som vil skje ved neste utbrudd.

Jeg tror jeg har tøffet meg opp litt, iallefall bittelitt, og jeg tror jeg kommer til å be om hjelp på krisesenteret dersom han ikke endrer seg. For helt alene greier jeg ikke dette, trenger hjelp til å stake opp den videre veien og til å få litt selvtillitt til å møte alle nye utfordringer.

Tusen takk for alle svar

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

Gjest Antarctica
Skrevet

Hi her.

 

Han har roet seg veldig, tror han skjønte at han var langt over hva som var greit.

Jeg og ungene reiser bort i vinterferien, når vi kommer tilbake skal jeg snakke med han og si hva som vil skje ved neste utbrudd.

Jeg tror jeg har tøffet meg opp litt, iallefall bittelitt, og jeg tror jeg kommer til å be om hjelp på krisesenteret dersom han ikke endrer seg. For helt alene greier jeg ikke dette, trenger hjelp til å stake opp den videre veien og til å få litt selvtillitt til å møte alle nye utfordringer.

Tusen takk for alle svar

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

Godt å høre!

Lykke til!!

Skrevet

Godt å høre at du ser det, Hi. Kanskje du i vinterferien kan ta en telefon til et krisesenter for å få litt råd før du tar det opp med ham igjen, hva som vil skje videre.

En mann som har vært slik som din over tid, han vil ikke endre seg av seg selv. Mest trolig vet han ikke hvordan (eller hvorfor) han skal endre seg heller.

 

Så søk råd hos et krisesenter. Tvil aldri på at du er sterk nok til å komme deg unna og til å greie deg selv!

 

Lykke til!



Anonymous poster hash: c1778...2c0
Skrevet

Forresten HI, så kan man når som helst prate med Krisesenteret, uten at man flytter dit. Mange går dit på samtaler i en prosess der de bygger opp motet til å få gjort noe med situasjonen.

 

 

Selvfølgelig har han roet seg, han vet han gikk for langt. Likevel gjør han det igjen og igjen. Du vet at det vil komme flere episoder.

 

Og for hver episode sitter han også igjen med frustrasjon og dårlige følelser. Som igjen vil føre til at utblåsningene over tid vil bli verre og grovere.

 

Håper du klarer å sette barna dine først. Du er deres advokat her i livet.

 

Anonymous poster hash: 70041...675

Skrevet

Hi her.

 

Han har roet seg veldig, tror han skjønte at han var langt over hva som var greit.

Jeg og ungene reiser bort i vinterferien, når vi kommer tilbake skal jeg snakke med han og si hva som vil skje ved neste utbrudd.

Jeg tror jeg har tøffet meg opp litt, iallefall bittelitt, og jeg tror jeg kommer til å be om hjelp på krisesenteret dersom han ikke endrer seg. For helt alene greier jeg ikke dette, trenger hjelp til å stake opp den videre veien og til å få litt selvtillitt til å møte alle nye utfordringer.

Tusen takk for alle svar

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

Hvorfor vente på neste utbrudd? Dårlig unnskyldning! Kontakt krisesenteret nå,kom deg ut av dette. Hjelp barna dine til en god barndom.

 

Anonymous poster hash: fc3a9...723

Skrevet

Hi her.

 

Han har roet seg veldig, tror han skjønte at han var langt over hva som var greit.

Jeg og ungene reiser bort i vinterferien, når vi kommer tilbake skal jeg snakke med han og si hva som vil skje ved neste utbrudd.

Jeg tror jeg har tøffet meg opp litt, iallefall bittelitt, og jeg tror jeg kommer til å be om hjelp på krisesenteret dersom han ikke endrer seg. For helt alene greier jeg ikke dette, trenger hjelp til å stake opp den videre veien og til å få litt selvtillitt til å møte alle nye utfordringer.

Tusen takk for alle svar

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

Det må du aldri finne på å gjøre. Du drar på vinterferie og kommer aldri tilbake. Det er når du drar han blir farlig. Du må dra rett på krisesenter etter ferien. Når han blir truet med hva som kan skje. Blir han desperat.

 

Anonymous poster hash: 15382...6a1

Skrevet

Hadde hoppet over vinterferien om han vet hvor dere er.

 

Anonymous poster hash: fc3a9...723

Skrevet

Hi her.

 

Han har roet seg veldig, tror han skjønte at han var langt over hva som var greit.

Jeg og ungene reiser bort i vinterferien, når vi kommer tilbake skal jeg snakke med han og si hva som vil skje ved neste utbrudd.

Jeg tror jeg har tøffet meg opp litt, iallefall bittelitt, og jeg tror jeg kommer til å be om hjelp på krisesenteret dersom han ikke endrer seg. For helt alene greier jeg ikke dette, trenger hjelp til å stake opp den videre veien og til å få litt selvtillitt til å møte alle nye utfordringer.

Tusen takk for alle svar

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

Jeg synes det er trist å lese at han har spunnet deg inn i nettet sitt igjen. Han kommer sannsynligvis aldri til å forandre seg. Han roer seg ned fordi du sannsynligvis har sagt noe om hva du mener, ikke fordi han angrer eller vil forandre seg. Han kommer aldri til å forandre seg på egenhånd. Nå snakker han deg bare etter munnen, til det en dag smeller igjen. Det må du sørge for at ikke skjer. Reis vekk med barna for alltid

 

Anonymous poster hash: 86867...8a6

Skrevet

Hi her.

 

Han har roet seg veldig, tror han skjønte at han var langt over hva som var greit.

Jeg og ungene reiser bort i vinterferien, når vi kommer tilbake skal jeg snakke med han og si hva som vil skje ved neste utbrudd.

Jeg tror jeg har tøffet meg opp litt, iallefall bittelitt, og jeg tror jeg kommer til å be om hjelp på krisesenteret dersom han ikke endrer seg. For helt alene greier jeg ikke dette, trenger hjelp til å stake opp den videre veien og til å få litt selvtillitt til å møte alle nye utfordringer.

Tusen takk for alle svar

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

 

Dette er bare tull. Når du har blitt behandlet slik over tid, er det bare ett tidsspørsmål før det smeller skikkelig, og det kan bli direkte farlig! Du må ikke finne på å si at du drar på krisesenter 

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Skrevet

Kom deg bare unna,nå! Vær så snill.

 

Anonymous poster hash: fc3a9...723

Gjest Darwinia:-)
Skrevet

 

 

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over.

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen.

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge, og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag.

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Du virker som et fantastisk og sterkt menneske! Det er det som kalles ubetinget kjærlighet,og evnen til å sette barna foran en selv.

Masse klemmer til deg!

 

 

 

Anonymous poster hash: dc95e...97c

Enig med deg. Endte opp med å gråte her

:(

For en FANTASTISK mamma du er! Det skal jammen et stort hjerte til for å klare å ta et valg som du tok. Et hjerte så mye større en mange. All beundring i verden til deg!

Om bare flere foreldre var som deg, først hjelpe barna så seg selv. Og du klarte det :)

Og jeg er glad du har det godt nå, at du har fine dager :)

Og til og med nå, som du har det bra, setter du barna først. Mange ville revet barna ut av fosterhjem, uten tanke på stabiliteten de trenger, men av egoisme (for all del, dette er også forståelig, jeg ville kanskje gjort det samme) for å få være med barna, uansett pris. Du er et STORT menneske! Virkelig.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 3f26a...de3

Takk for hyggelige tilbakemeldinger. Nei, jeg vil ikke rive de opp.

Jeg tror de har det best der de er, med familiene de har fått over så mange år, skole, venner og fritidsaktiviteter.

Men jeg holder kontakten så godt jeg kan med de, og vil prøve å forklare så godt jeg kan hvorfor det ble slik.

De har fått helt fantastiske fosterhjem, som elsker de så utrolig høyt. Og det er det som er viktigst for meg, at de har det godt og trygt.

Å være foreldre handler av og til om å sette barna forran sitt eget hjerte, selv om det gjør vondt.

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Jeg hiver meg på bølgen og bøyer meg i støvet💜 For en fantastisk gave du har gitt, og gir, dine barn.

Skrevet

Du må ikkje utsette ungane dine for å vekse opp i ei krigssone. Du får det mykje betre åleine, på ein liten hybel framfor å leve under desse forholda.

Hadde ikkje ringt politiet heilt enno, iallefall venta til kl 20, om dette var i min familie.

Jeg lever i et forhold helt likt HIs.

Det er ikke så enkelt å komme seg bort.

 

Hva når han krever hovedomsorgen for barna? Om han ikke får det, hvordan tror dere ungene får det ved samvær?

Nå er jeg iallfall tilstede og kan forsvare ungene mot urettferdig og stygg behandling.

 

Jeg håper vi får det til en dag, HI. Klem til deg😊

 

Anonymous poster hash: 97239...67e

Skrevet

 

Du må ikkje utsette ungane dine for å vekse opp i ei krigssone. Du får det mykje betre åleine, på ein liten hybel framfor å leve under desse forholda.

Hadde ikkje ringt politiet heilt enno, iallefall venta til kl 20, om dette var i min familie.

Jeg lever i et forhold helt likt HIs.

Det er ikke så enkelt å komme seg bort.

 

Hva når han krever hovedomsorgen for barna? Om han ikke får det, hvordan tror dere ungene får det ved samvær?

Nå er jeg iallfall tilstede og kan forsvare ungene mot urettferdig og stygg behandling.

 

Jeg håper vi får det til en dag, HI. Klem til deg

 

Anonymous poster hash: 97239...67e

 

 

Du tror du forsvarer ungene mot urettferdig og stygg behandling. Men det du gjør er at du lar ungene fortsette å leve 100 % i et hjem som er skadelig for dem.

 

Går du og mannen ikke behandler barna bra så melder du ham til barnevernet.

 

Å bli med barn i slike forhold er en form for omsorgssvikt, dessverre.

 

Slike menn truer som regel om å ville ha hovedomsorgen, men det er en del av manipuleringsspillet de bruker for å holde taket på kona.

 

Anonymous poster hash: c1778...2c0

Skrevet

 

Du må ikkje utsette ungane dine for å vekse opp i ei krigssone. Du får det mykje betre åleine, på ein liten hybel framfor å leve under desse forholda.

Hadde ikkje ringt politiet heilt enno, iallefall venta til kl 20, om dette var i min familie.

Jeg lever i et forhold helt likt HIs.

Det er ikke så enkelt å komme seg bort.

 

Hva når han krever hovedomsorgen for barna? Om han ikke får det, hvordan tror dere ungene får det ved samvær?

Nå er jeg iallfall tilstede og kan forsvare ungene mot urettferdig og stygg behandling.

 

Jeg håper vi får det til en dag, HI. Klem til deg😊

 

Anonymous poster hash: 97239...67e

Det er hva du innbiller deg, det.

For barna er du nok ikke en beskytter. Du er en "enabler", dvs en som tilrettelegger og muliggjør hans overgrep.

 

Anonymous poster hash: b25d9...4bb

Skrevet

 

Du må ikkje utsette ungane dine for å vekse opp i ei krigssone. Du får det mykje betre åleine, på ein liten hybel framfor å leve under desse forholda.

Hadde ikkje ringt politiet heilt enno, iallefall venta til kl 20, om dette var i min familie.

Jeg lever i et forhold helt likt HIs.

Det er ikke så enkelt å komme seg bort.

 

Hva når han krever hovedomsorgen for barna? Om han ikke får det, hvordan tror dere ungene får det ved samvær?

Nå er jeg iallfall tilstede og kan forsvare ungene mot urettferdig og stygg behandling.

 

Jeg håper vi får det til en dag, HI. Klem til deg😊

 

Anonymous poster hash: 97239...67e

 

Slik tenkte jeg også. Men med barnevern og krisesenter i ryggen, fikk ikke far mer enn et par timer samvær i måneden, med tilsyn. Han kunne etter hvert fått mer samvær, fremdeles med tilsyn, men han følger ikke opp kriteriene for å tilrettelegge for dette. Selv om han snakker om at han skal gjøre det, mye snakk og lite handling. Så hvis du kontakter barnevernet, vil de hjelpe deg.

 

Og jeg vet at du innbiller deg selv at han er for manipulerende og kan snakke alle rundt. Men barnevernet har med slike idioter å gjøre hver eneste dag, de gjennomskuer ham.

 

Etter at jeg og barna kom oss vekk, lærte jeg at jeg også har skadet barna mine, ved at jeg ikke beskyttet dem mot faren. Når faren var sint og barna ble redd, kunne jeg ikke vende oppmerksomheten mot dem for å trygge og trøste dem. Jeg måtte roe ned faren. Og dette har skadet barna mine. Det er enkle psykologiske mekanismer. Barn forstår ikke at du faktisk prioriterer dem ved å få faren rolig. De opplever bare at ingen av foreldrene tilbyr virkelig trygghet.

 

Selv har jeg slitt masse psykisk i etterkant. Hadde jeg kommet meg unna tidligere, ville ikke skadene hos meg heller vært så store. Og jeg kunne vært en bedre mamma for barna mine.

 

Men alt i alt lever vi et utrolig mye bedre liv nå! Vi er trygge og avslappet! Vi er glade og har livskvalitet!

 

Gjør noe med livet ditt!

 

 

Anonymous poster hash: 70041...675

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...