Skal jeg ringe og etterlyse mannen og ungen?

[Anonym bruker]

Hei. 

Nå har jeg ikke lest alle kommentarene du har fått eller alt du har svart på. Jeg tenker at når mannen din er på jobb eller borte så pakker du med deg noen ting og tar barna med på krisesenteret. Du nevner lenger opp at dere skal ha konfirmasjon til våren for eldste. Han kan nok bli konfirmert uansett om dere bor hjemme eller ikke. Blir bare en litt annerledes konfirmasjon enn det du hadde tenkt. Det økonomiske ordner seg alltids. Dersom du flytter ut med barna dine så har du krav på stønader fra NAV. Dette er blant annet noe krisesenter kan hjelpe deg med. Dersom du ikke ønsker å være på krisesenteret nært deg selv kan du få "overflytting" til et annet senter. 

 

Jeg jobber i bvtj og møter ofte på mødre som deg. Det du lever under kategoriseres som vold. Barna dine er vitne til dette og da er de også utsatt for vold. Konsekvensene for barna dine og deg selv er veldig store ved å forbli hos mannen din. Dette skal jeg ikke gå lenger inn på. Er nok ikke det du trenger å høre. Jeg forstår at du synes det er vanskelig å bare dra. Barna dine har jo alt sitt i det huset. Men husk, alt det materielle betyr ingenting for barna dine dersom de ikke har en mamma. Av erfaring så tenker jeg at de merker at du ikke er der 100 % for dem. Når man er utsatt for vold så er det vanskelig å være fullt og helt tilgjengelig for barna sine. Tenker at du ikke trenger å bekymre deg for om du blir å miste barna dine. Det skal mye til for at mannen din klarer det. Bvtj er vant til det meste og har hørt det meste. Bvtj kan også hjelpe deg med evt å komme på krisesenter, evt snakke med politiet. Politiet kan hjelpe deg med besøksforbud for mannen din. Du har mange muligheter foran deg. 

 

Stå på! Dette klarer du. Jeg har troen på deg  

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8dd64...f71

[Anonym bruker]

Hi her.

De har kommet hjem nå.

 

Ja hvorfor blir jeg egentlig hos denne mannen?

Mest sannsynlig fordi jeg er ufør og har veldig lav inntekt. Eier ikke huset vi bor i nå,mannen som eier, så jeg står igrunnen på bar bakke hvis jeg flytter. Har tre barn fra barnehage til ungdomsskole, og bor i en litwn by hvor alle vet om alle, og dette føles så skamfullt. Mammaen til en på skolen til barna jobber på krisesenteret, og det ville vært så flaut. Dessuten vet jeg så lite om hva krisesenteret kan gjøre for meg. Og hvordan i all verden vil jeg få med meg de eldste barna dit? Den eldste er bare opptatt av å spille på pcn sin, med kompisene sine, og da trenger han utstyret sitt og hurtig internettlinje. Og jeg vil ikke reise fra ungene mine, de er det jeg som har brukt all min tid på i alle år. Og drar jeg på krisesenteret så er iallefall all framtid med mannen over, og det er så skummelt, det skjer så brått liksom.

boligprisene her vi bor, og leieprisene også, er veldig høye. Og å flyttte ut av byen med så store unger anser jeg ikke som ideelt. De har hele sitt miljø her.

Dessuten skal eldste konfirmeres til våren, og vi skal ha selskapet her hjemme. Flytter jeg så ødelegger jeg jo alt.

Jeg ser rett og slett ingen løsning her.

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

Du bør i alle fall begynne å samle bevis... Ta opp krangler, skrive logg. Jeg vet ikke hvor gamle de andre barna er, men de er nok livredde.. Den dama du kjenner på krisesenteret - hun kommer til å bli din beste venn og allierte dersom du møter opp der med din historie. Jeg tror du må være forberedt på at eldste blir hos far. Det er andre ting som er viktigere for han nå enn mamma. Men han vil slutte helt å respektere deg dersom du blir. Hvordan vil du at han skal behandle sine fremtidige kjærester? Moren til sine barn? Fett blir det ikke for deg, men du vil være et friere menneske som kan styre ditt eget liv, ikke gå på tå hev, ikke bli krenket.

 

Jeg håper du finner mot og styrke i deg selv og noen rundt deg, slik at du kan ta barna dine ut av dette. I år er det konfirmasjon, neste år er det kanskje skolestart, neste år der igjen noe annet.. Om tre år er eldste myndig og du kan uansett ikke bestemme. Du må bare prøve å reparere forholdet mellom dere, for sannsynligvis klandrer han ikke bare far for at hsns foreldre ikke fungerer..

 

Lykke til hi, jeg tror du bryter opp til slutt!

 

 

 

Anonymous poster hash: af55d...258

[Anonym bruker]

Kjære HI!

 

Krisesenter kan hjelpe deg med det aller meste! Og de har internet til sønnen din du får gratis juridisk rådgivning, hjelp til å finne bolig, hjelp til søknader til nav osv.

 

Mannen skal selvsagt betale bidrag, og du vil få redusert utgift til bhg, ekstra barnetrygd osv. Så det er ikke slik at du må leve på den inntekten du har i dag.

 

At han ikke slår betyr ikke at han ikke mishandler deg, for det gjør han. Og barna ser det. De blir ødelagt av det. Sønnen min har nå posttraumatisk stressyndrom på grunn av farens behandling av meg.

 

Når jeg bodde på Krisesenter, kom det inn en dame som deg. Ufør, lite nettverk, tre barn, fra barneskole til ungdomsskole. De ansatte hjalp henne SÅ mye, og under samtaler med barna kom det etterhvert frem mer og mer som barna slet med. Her var det heller ingen fysisk vold. Men kjeftingen og ustabiliteten var MER enn nok til å være ødeleggende for barna!!!!

 

DU MÅ TA ANSVAR FOR DINE BARNS BARNDOM OG OPPVEKST!!

 

Tro meg, krisesenter og barnevern KAN hjelpe deg! Og du trenger det! Og de gjennomskuer sånne drittmenn på lang avstand, det er jobben deres! Ha litt tillit til dem!

 

Anonymous poster hash: 70041...675

[Gjest Antarctica]

Så lenge du fortsetter å finne unnskyldninger vil barna fortsette å ta skade. Skjønner ikke at folk kan skylde på uvesentlige ting som at det blir flaut å dra på krisesenter.

[Anonym bruker]

Hi her

 

Han er veldig god på å snakke for seg, og han får det jo til å høres ut som om det er meg det er noe galt med. Og jeg begynner nesten å lure iblant. Som han sa i dag da jeg sa at han ikke kan snakke sånn til meg, at jeg aldri noen gang sier så stygge ting om han, da sa han jeg gjør det samme, bare ved stilltiende drittslenging. At jeg kjenner han så godt og vet hvilke punkter jeg skal trykke på og at jeg bruker det bevisst. At jeg ikke trenger å si noe. Noe som absolutt ikke stemmer, jeg blir jo like overrasket hver gang han blir sint.

Derfor er jeg så redd for at han greier å snakke folk trill rundt og så mister jeg ungene.

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

 

Det er jo nettopp pga. dette du må søke hjelp, HI! Han bruker alle slike teknikker for at du skal tvile på deg selv. For når du tviler på deg selv, da kontrollerer han deg og kan gjøre hva han vil med deg.

 

Oppsøk krisesenteret - du trenger virkelig hjelp! I morgen når mannen er dratt på jobb så ringer du nærmeste krisesenter. Om du er redd for at mannen din skal finne ut at du har ringt dit, da er det i hvert fall på høy tid å skaffe seg hjelp! Du kan også gå innom politistasjonen og be dem hjelpe deg til et krisesenter, der kan du også diskutere hva som må gjøres med tanke på barna og alt praktisk etterhvert.

 

Dette har pågått altfor lenge, Hi. Som mor plikter du å gjøre det riktige nå!

 

Anonymous poster hash: c1778...2c0

[Anonym bruker]

Hva ville gjort det lettere for deg når det kommer til å ta en avgjørelse om å dra? Hvilke ting må ordnes? Er det bare det økonomiske eller er det andre ting som kan løses slik at du lettere kan pakke og dra? Anonymous poster hash: cd05a...f96

Hi her

 

Er nok mest den økonomiske bekymringen dessverre. Å leve på 16000 + barnetrygd i mnd går jo bare ikke. Og om ikke så mange år er ungene voksne, og da faller jo ekstrainntekten bort også.

Hadde jeg vunnet i lotto hadde jeg gått på dagen.

 

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

[Anonym bruker]

Du gjer da samme mot barna dine som min mor gjorde mot meg. Sterkt påvirka, og det går ikkje over.

 

Anonymous poster hash: 6eb80...42c

[februarprins2013]

barna først alltid, kan ikke tenke sånn du gjør ang økonomi og bosted, du får støtte som alenemor, han må betale fars bidrag, og barnevernet er der for begge ,ikke kun han, skjønner det ikke er noe særlig,men noen ganger må barna gå først

[Anonym bruker]

 

Hva ville gjort det lettere for deg når det kommer til å ta en avgjørelse om å dra? Hvilke ting må ordnes? Er det bare det økonomiske eller er det andre ting som kan løses slik at du lettere kan pakke og dra? Anonymous poster hash: cd05a...f96

Hi her

 

Er nok mest den økonomiske bekymringen dessverre. Å leve på 16000 + barnetrygd i mnd går jo bare ikke. Og om ikke så mange år er ungene voksne, og da faller jo ekstrainntekten bort også.

Hadde jeg vunnet i lotto hadde jeg gått på dagen.

 

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

 

Selvfølgelig går det an å leve på det, det er jo endel som ikke har så mye mer i inntekt enn det. Det er bare unnskyldninger

 

Anonymous poster hash: 86867...8a6

[Anonym bruker]

 

Hva ville gjort det lettere for deg når det kommer til å ta en avgjørelse om å dra? Hvilke ting må ordnes? Er det bare det økonomiske eller er det andre ting som kan løses slik at du lettere kan pakke og dra? Anonymous poster hash: cd05a...f96

Hi her

 

Er nok mest den økonomiske bekymringen dessverre. Å leve på 16000 + barnetrygd i mnd går jo bare ikke. Og om ikke så mange år er ungene voksne, og da faller jo ekstrainntekten bort også.

Hadde jeg vunnet i lotto hadde jeg gått på dagen.

 

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

 

 

Det økonomiske er bare en unnskyldning for ikke å gå, HI!

Du kan ikke la barna dine fortsatt måtte leve i en familie med en far som gjør at dere alle blir skadet, kanskje for livet. Som en eller flere andre har skrevet, forskning viser at barn som ser mor bli mishandlet (fysisk eller psykisk) får skader på samme måte som om de selv ble utsatt for det direkte!

 

Vil du virkelig la barna leve sine siste barndomsår med å bli enda mer skadet?

I så fall burde hverken du eller mannen ha ansvar for barn... dessverre.

 

Som mor har du ansvar for barna dine, HI. Og det ansvaret må du ta nå! Hvis ikke bedriver du ganske grov omsorgssvikt!

 

Du har din inntekt, du vil få bidrag, du vil få andre støtteordninger. Krisesenteret vil hjelpe deg med det praktiske slik at du og barna kan finne et sted å bo og greie dere.

 

Det finnes ingen flere grunner til å ikke gå, HI. Du MÅ ta ansvar nå!

Kontakt krisesenteret eller gå innom politistasjonen i morgen, da får du hjelp, da er du ikke lenger alene.

 

Du kan ikke fortsette å gjøre ingenting, for da er du med på at barna dine blir enda mer skadet!

 

Anonymous poster hash: c1778...2c0

[Anonym bruker]

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over. 

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen. 

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge,  og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag. 

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

[Anonym bruker]

 

Hva ville gjort det lettere for deg når det kommer til å ta en avgjørelse om å dra? Hvilke ting må ordnes? Er det bare det økonomiske eller er det andre ting som kan løses slik at du lettere kan pakke og dra? Anonymous poster hash: cd05a...f96

Hi her

 

Er nok mest den økonomiske bekymringen dessverre. Å leve på 16000 + barnetrygd i mnd går jo bare ikke. Og om ikke så mange år er ungene voksne, og da faller jo ekstrainntekten bort også.

Hadde jeg vunnet i lotto hadde jeg gått på dagen.

 

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

Vet du,det trur jeg ikke du hadde gjort!

Han er en mann med psykopatiske trekk,det er lettere å bli enn å gå.

 

Har vært i dette i mange år selv,det som fikk meg ut var barna. Jeg ville ikke at de skulle vokse opp i dette og havne i samme senere. Det er nemlig ganske vanlig. Noe jeg selv også er vitne til ang mine foreldre.

 

Økonomisk klarer du deg. Selv visste jeg at mitt liv kunne stå i fare om han ikke beholdt huset. Gjorde det tryggeste og han bor der forsatt, jeg tar 3.5 mill som tap. Det er så verdt det.

 

Det er ingen unnskyldninger, du må redde barna dine ut av dette.

 

Anonymous poster hash: fc3a9...723

[Gjest Antarctica]

 

Hva ville gjort det lettere for deg når det kommer til å ta en avgjørelse om å dra? Hvilke ting må ordnes? Er det bare det økonomiske eller er det andre ting som kan løses slik at du lettere kan pakke og dra? Anonymous poster hash: cd05a...f96

Hi her

 

Er nok mest den økonomiske bekymringen dessverre. Å leve på 16000 + barnetrygd i mnd går jo bare ikke. Og om ikke så mange år er ungene voksne, og da faller jo ekstrainntekten bort også.

Hadde jeg vunnet i lotto hadde jeg gått på dagen.

 

 

Anonymous poster hash: 0c704...f3d

Han skal jo betale bidrag.

[Anonym bruker]

Det som bekymrer meg er overskriften din.

Du er redd han gjør barna noe?

 

Anonymous poster hash: fc3a9...723

[Anonym bruker]

Har de kommet hjem?

 

Anonymous poster hash: 61588...d3a

[Anonym bruker]

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over.

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen.

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge, og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag.

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Stor klem til deg. Kjempestor!

 

 

Anonymous poster hash: d7114...19e

[Anonym bruker]

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over.

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen.

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge, og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag.

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Stor klem til deg. Kjempestor!

 

 

Anonymous poster hash: d7114...19e

 

 

takk

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

[Anonym bruker]

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over. 

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen. 

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge,  og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag. 

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

 

sender deg en klem <3

 

Anonymous poster hash: 060f1...5db

[Anonym bruker]

Vær så snill og hent styrke til å gå.

Jeg har vært der og ser først i etterkant hvor sykt han oppførte seg.

Har du noen å snakke med? Kolleger, familie?

 

Anonymous poster hash: f3d39...637

[Anonym bruker]

 

Leste du det som damen fra barnevernstjenesten over her skrev? Det økonomiske ordner seg, du har krav på mer økonomisk støtte en du er klar over.

 

Jeg vil fortelle deg en ting jeg vil du skal ha i bakhodet ditt.

 

For 7 år siden så sto jeg i akkurat samme sko som deg. Med en mann som var en verdensmester til å framstå som en virkelig flott mann for omverden, manipulerende og prøvde stadig å vri ting slik at det så ut som alt var min feil, trodde jeg.

Han psyket meg ut på samme måte som du beskriver, skrek til meg, kalte meg stygge ting, brukte inntekten min mot meg, at jeg var verdiløs, stygg, kontrollerte telefonen min osv.

 

Etter flere år med dette så var jeg helt knekt, fortvilet og så mørkt på hele tilværelsen min, og hadde ikke selvbilde igjen.

Hadde også masse unnskyldninger for å bli.

En dag ble han voldelig, med toåringen mellom beina mine. Han slo meg i svime mens toåringen sto mellom beina mine og gråt hysterisk.

 

En nabo under oss varslet politiet, og politi og barnevern kom med flere biler og hentet barna og meg ut. Dette ble svært dramatisk, da mannen var helt i klikk og hadde knust hele stua og jeg lå i en blodpøl på gulvet mens barne gråt og var livredde.

 

Barna og jeg ble sendt på krisesenter, mannen fikk besøksforbud, jeg fikk voldsalarm, barnevernet skaffet en trygg og fin leilighet som de betalte, de ordnet møbler, klær til ungene, fikk hentet leker osv i huset der vi bodde før og hjalp meg med å søke forskjellige stønader jeg hadde krav på.

 

Men etter kort tid måtte jeg ringe barnevernet og be de hente barna mine, jeg hadde gått på veggen.

Jeg var blitt så ødelagt, så full av angst og utslitt at jeg ikke lenger var istand til å ta vare på de.

 

Barna ble hentet og havnet tilslutt i fosterhjem. De ble splittet til hver sin by. Nå 7 år etter bor de framdeles i fosterhjem, fordi de har bodd der så lenge, og det ville ikke være bra å bryte de opp. Jeg har god kontakt med barnevernet og fosterforeldrene. jeg brukte 4 år på å komme meg på beina. og har i dag en fantastisk mann og ett nydelig lite barn, men jeg savner barna mine hver eneste dag.

 

IKKE LA DET GÅ SÅ LANGT! Det er ikke verd det! Få opp øynene dine og pass på barna dine. Kontakt barnevernstjenesten, de hjelper deg med å komme deg vekk, og få normalisert livet deres. Dette er VELDIG alvorlig omsorgssvikt du driver med, fortjener ikke barna dine en trygg hverdag?

 

Anonymous poster hash: 9bbb5...1d3

Å herregud... Nå begynte jeg faktisk å gråte... Mange klemmer til deg, så godt å høre at du har det bra i dag...(og skjønner selvfølgelig at du savner barna dine)...😊❤️

 

Anonymous poster hash: 240c3...764

[Hjertefru]

Men hvis du er så håpløs som mannen din skal ha det til, hvorfor drar han ikke selv da? Det kan du spørre ham om. Så kan du si at du tar konsekvensen av det om ikke han gjør det, og dermed forlater ham. Du har din inntekt, og med bidrag mm kommer det økonomiske til å ordne seg. Hadde også hatt en langsiktig plan om å flytte nærmere egen familie. Vet de hvordan du har det?

Men nå kjenner jo ikke jeg mannen, så hvis du mistenker en slik handlemåte fra din side kan få ham til å klikke og gå løs fysisk på deg må du nesten bare ta med deg de barna du får med deg når han er ut av huset og komme deg unna. Krisesenter er en plass du kan få hjelp og råd. Svelg stoltheten.

I ditt tilfelle kan det hende jeg hadde venta til etter eldstes konfirmasjon, men det kommer an på hvor stor faren for voldsutøvelse er.

Skjønner at du føler deg liten og alene, men her er ditt eneste valg å være sterk for dine barns skyld. Han er ikke en god far så lenge han behandler mor sånn i barns nærvær.

Klem til deg!

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg er 100% sikker på at det er mye bedre for alle barna dine om du hadde røsket dem med deg i morgen den dag og flyttet til andre kanten av landet til familien din. Det de vokser opp i er psykisk mishandling og omsorgssvikt. Nå er det kanskje drastisk å flytte av gårde slik jeg skrev innledningsvis, men kom deg på krisesenter. De kan hjelpe deg! Det er IKKE flaut i det hele tatt! De veileder og råder deg i denne situasjonen slik de har hjulpet mang en kvinne før deg.

Det er en ekstremt vanskelig situasjon for deg hi, men du må komme deg unna. Jeg ville enten ha dratt på krisesenter ganske kjapt eller satt meg ned og laget en langsiktig plan hvor målet f.eks er å finne seg leilighet og flytte ut til sommeren. Du kan kanskje be en god venninne om hjelp til planlegging, men om det ikke går kan du kanskje søke hjelp her på forumet? Noen som kan hjelpe deg å sortere tanker, finne ut om det praktiske, lage en god plan, tipse deg om hvem som kan hjelpe videre, osv. 

 

Du er et fullverdig menneske uansett hva mannen din sier, du ER verdt noe og du FORTJENER så mye mer enn å bli behandlet slik og at barna ser at deres kjære mamma blir behandlet slik. Slik behandler man ikke en hund en gang! 

 

Økonomisk vil du klare deg uansett hi. Du vil få hjelp og støtte! Det blir kanskje ikke noen luksus og du vil kanskje ikke eie noe eget i begynnelsen, men du vil ha tak over hodet, klær på kroppen, mat på bordet og nok til å leve helt fint sammen med barna dine. 

 

Dere alle sammen fortjener et mye bedre liv enn det denne mannen kan gi dere! 

Anonymous poster hash: 1c334...954

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med en psykopat far og har aldri tilgitt mamma for at hun ble hos han.

 

Han slo henne og oss ( 3 barn) og jeg sliter med dårlig selvbilde, angst og depresjon den dag i dag nå 45 år gammel.

Anonymous poster hash: f7052...37f

[Anonym bruker]

Du må gå!

Om du bor nært Ålesund kan jeg hjelpe deg.

 

Anonymous poster hash: 1827c...c10

[Fandens Oldemor]

Jeg vil ikke engang pakke det inn: Jeg driter i om du synes det er flaut. Det øyeblikket du fikk barn gav du opp muligheten til å sette deg selv og dine ønsker og behov først. Du HAR barn, og de vokser opp med grov omsorgssvikt. Du er den som kan hjelpe dem, og da gjør du selvfølgelig det!

 

Nå har du fått forklart at du vil klare deg økonomisk, så legg bort unnskyldningene. Gjør noe med dette nå, gi barna dine det livet de fortjener å ha. Greit at han er den fæle her, men du er ikke stort bedre når du er den eneste som kan gjøre noe med det og likevel velger å la være.