Jeg blir mobbet på høyskolen.

[Anonym bruker]

 

 

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

Når man blir gammel nok til å slutte å speile seg i andres bekreftelse er det veldig, veldig lett.

Fram til da kan man jo bruke tid og energi på mennesker som dypest sett ikke har noen som helst innvirkning på ens liv. Men det er ikke fruktbart.

 

Har du blitt mobbet noen gang?

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

[sug lut]

 

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".  

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

 

Ditt (HIs) problem er jo at du krever at alle skal ta din navlebeskuelse alvorlig. Å bli voksen handler tildels om å forstå hvor trang og liten din navle er, det er faktisk bare plass til deg der inne og du kan ikke kreve at alle andre krabber etter. Det er ikke mobbing, du er ikke krenket, du er bare ikke voldsomt vesentlig for alle alltid.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

Når man blir gammel nok til å slutte å speile seg i andres bekreftelse er det veldig, veldig lett.

Fram til da kan man jo bruke tid og energi på mennesker som dypest sett ikke har noen som helst innvirkning på ens liv. Men det er ikke fruktbart.

Har du blitt mobbet noen gang?

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

Ja.

Også som voksen.

 

Forskjellen er vel hva som biter på en. Og jeg syns faktisk ikke det HI forteller, at 6 (av hvor mange?) ikke prater og sosialiserer med henne, kan kalles mobbing. Man har ikke rett til å være venninne med alle. De velger selv hvem de vil omgås.

[Anonym bruker]

Ja, men da er det jo enkelt og greit. Alle som opplever mobbing på arbeidsplassen som et problem, behøver egentlig bare å slutte å grave seg i navlen og heller vokse opp, er det det du mener, sug lut?

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

[sug lut]

 

Ja, men da er det jo enkelt og greit. Alle som opplever mobbing på arbeidsplassen som et problem, behøver egentlig bare å slutte å grave seg i navlen og heller vokse opp, er det det du mener, sug lut?

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

 

Nei, ikke alle.

[Anonym bruker]

Så hvor ille bør det være for at det ikke bare er å få fingern ut av navlen? Fysisk gruppeskambank?

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

Når man blir gammel nok til å slutte å speile seg i andres bekreftelse er det veldig, veldig lett.

Fram til da kan man jo bruke tid og energi på mennesker som dypest sett ikke har noen som helst innvirkning på ens liv. Men det er ikke fruktbart.

Har du blitt mobbet noen gang?

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

Ja.

Også som voksen.

 

Forskjellen er vel hva som biter på en. Og jeg syns faktisk ikke det HI forteller, at 6 (av hvor mange?) ikke prater og sosialiserer med henne, kan kalles mobbing. Man har ikke rett til å være venninne med alle. De velger selv hvem de vil omgås.

 

 

Og alikevel så har du null forståelse og heller bagateliserer hvordan hi opplever det

 

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

Når man blir gammel nok til å slutte å speile seg i andres bekreftelse er det veldig, veldig lett.

Fram til da kan man jo bruke tid og energi på mennesker som dypest sett ikke har noen som helst innvirkning på ens liv. Men det er ikke fruktbart.

Har du blitt mobbet noen gang?

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

Ja.

Også som voksen.

 

Forskjellen er vel hva som biter på en. Og jeg syns faktisk ikke det HI forteller, at 6 (av hvor mange?) ikke prater og sosialiserer med henne, kan kalles mobbing. Man har ikke rett til å være venninne med alle. De velger selv hvem de vil omgås.

Og alikevel så har du null forståelse og heller bagateliserer hvordan hi opplever det

 

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

Nei, jeg håper å gi henne et annet perspektiv. Hvis disse menneskene var hennes beste venner fra før, ville det være en stor sorg å miste kontakten med dem.

 

Men de er ikke det, de er noen tilfeldige medstudenter. Og da kan man selv velge hvor mye de skal få lov å bety og hvor stor innvirkning de skal ha på ens eget sjeleliv.

[sug lut]

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

Nei, jeg håper å gi henne et annet perspektiv. Hvis disse menneskene var hennes beste venner fra før, ville det være en stor sorg å miste kontakten med dem.

 

Men de er ikke det, de er noen tilfeldige medstudenter. Og da kan man selv velge hvor mye de skal få lov å bety og hvor stor innvirkning de skal ha på ens eget sjeleliv.

 

Det er nok altfor jordnært og dramafritt.

[Iiiiik]

Hei igjen!

 

Jeg ser at jeg må oppklare noe :-)

Nei jeg har ikke bruk for å snakke med dem, sosialisere med dem eller være venner med dem. Mitt problem er den isfronten jeg blir møtt med, den stemningen som er i klassen. Jeg vet jeg blir snakket om, jeg vet de ikke liker meg og jeg vet at de ser på meg når jeg går i gangene.

Det er ubehagelig!

Noen klarer helt sikkert å være fullstendig likegyldig, trekke på skuldrene og si "Det får være deres problem!", men jeg er dessverre en person som tar det til meg og påvirkes emosjonelt av det. Jeg klarer ikke helt å følge den "Du skal endre deg selv" holdningen, fordi jeg mener man skal som voksne mennesker kunne forholde seg mer modent til hverandre til tross for uenigheter.

 

Igjen, jeg setter pris på alle svar. Takker igjen :-)

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

Dette er jo veldig relevant. Det er vel en aldri så liten mulighet for at du på grunn av din historie er ekstra krenkbar og kanskje også bittelitt mistenksom. Jeg har en helt annen oppveksthistorie og er veldig flink til å legge det på andre hvis det er noe som knirker. Sikkert til tider irriterende, men veldig godt for meg. 

 

Jeg oppfatter det du skriver sånn: 

En "dronning" blir utfordret i en diskusjon. 

• den som utfordrer har mannet seg opp og gjør det aggressivt eller klønete eller
• "dronningen" blir utrygg og hevngjerrig eller
• noen andre hisser "dronningen" opp og understreker at den andre dusten tror hun er noe

Utfordreren sier unnskyld og prøver å gjøre opp

• unnskyldningen virker ikke ekte eller
• "dronningen" tror lakeien bare smisker eller
• unnskyldningen virker faktisk ikke ekte

"Dronningen" samler hoffet og baksnakker utfordreren

• utfordreren er paraniod, de andre er ikke interesserte eller
• "dronningen" ønsker å holde på hoffet sitt - det er lite som er så samlende som en felles ytre fiende

Ufordreren ber om hjelp fra forelesere eller lærere

• "dronningen" får bekreftet at unnskyldningen og smilene bare var falskhet, utfordreren er ute etter henne eller
• konfrontasjonen blir for kraftig, det er å skyte spurv med kanoner eller
• å ta det opp var rett og riktig, men "dronningen" føler seg krenket av det

I alle ledd av denne fortellingen finnes det ulike måter å oppfatte det på. Kanskje er din oppfatning nærmest "det reelle", men til slutt handler det allikevel om å velge fokus. Jeg tviler sterkt på at du vil vinne frem med forventningen om at de skal like deg. Om det er rettferdig eller ikke, vet ikke vi andre. Du kan velge å slutte, du kan velge å alliere deg med andre i klassen, du kan velge å være en ensom ulv, du kan velge å drite i dem. Men samme hva som skjer, kan du velge bare for deg selv. Dessverre strever du i sosiale grupper, og dessverre ser det ut til at dine forsøk på å løse dette gir deg enda større strev. 

[Anonym bruker]

Jeg ble mobbet så det holdt på ungdomsskolen. Da jeg kom meg bort fra dem, så fant jeg ut at jeg faktisk er god nok som jeg er. Siden har jeg ikke latt meg mobbe, erte eller plage. Jeg gir rett og slett faen. Jeg er den jeg er, og driter i resten, verst for dem som er så ufattelig små at de må plage andre for å opphøye seg selv. Når man ikke lar seg plage, så er det heller ikke noe stas å fortsette plaginga, og de gir opp etter kort tid og sitter igjen med svarteper selv.

 

Når man har blitt såpass voksen at man går på høyskole, så klarer man det man vil.

 

HI, du må slutte å overanalysere alt! Gi faen! Stå på egne bein, drit i dem som ikke liker deg. Tro meg, det funker!

 

Anonymous poster hash: 02ce7...de8

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

Ditt (HIs) problem er jo at du krever at alle skal ta din navlebeskuelse alvorlig. Å bli voksen handler tildels om å forstå hvor trang og liten din navle er, det er faktisk bare plass til deg der inne og du kan ikke kreve at alle andre krabber etter. Det er ikke mobbing, du er ikke krenket, du er bare ikke voldsomt vesentlig for alle alltid.

Makan til bullshit!

 

 

Anonymous poster hash: 8ad69...63c

[Francine71]

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg skal gå litt mot strømmen her: slik jeg leser det du skriver så har du vært hakkekylling i skolesammenheng hele livet. Og nå har det skjedd på nytt på høyskole?Jeg tenker da at siden det er ulike mennesker du har gått på skole med, kan det være at du utstråler noe som gjør at du lett blir en hakkekylling? Jeg er redd for at dette kan følge deg videre inn i arbeidslivet om du ikke bryter mønsteret.Det er vanskelig å forandre på andre mennesker, det er lettere å forandre på seg selv og sin egen væremåte. Kan du lære noe av dette som du kan bruke til å komme deg bedre inn i det sosiale miljøet?Du skriver at den utløsende faktoren for mobbingen var at du luftet at du var uenig med "lederen" i klassen? De aller fleste tåler å diskutere å være uenige. Hvordan det blir mottatt har mest med hvordan motargumentene blir lagt fram, ikke det faktum at man er uenige. Kunne du ordlagt deg annerledes? Brukt annet tonefall? Hvordan var kroppspråket ditt?Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes at det er greit å bli behandlet slik som du blir behandlet. Jeg gjør det fordi jeg vil gjøre deg bevisst på hvordan du kan oppfattes av andre og at du kan trene på kommunikasjon slik at det reduserer mulighetene for at du havner i denne situasjonen på nytt.Om du orker, kan du evt. be om å få ordet i en time å si noe om det. Du kan beklage at ting ble som de ble, og be om å få en "fresh start". Det står respekt av å gjøre noe sånt, kanskje dine medstudenter vil komme til å se deg i et nytt lys å gi deg en ny sjanse?Anonymous poster hash: f272f...28a

Nei. Jeg har god selvinnsikt, og jeg vet med meg selv at jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette.Jeg møtte henne ansikt til ansikt og foreslo at vi skulle legge dette bak oss og starte på nytt. Det var hun helt enig i.Dagen etter hørte jeg at hun hadde samlet 6 av mine studievenner for å snakke om meg.Jeg har møtt henne med ønske om samarbeid, jeg har prøvd å tilbringe tid med henne og være så imøtekommende jeg kan... Det har ikke hjulpet!Tro meg, jeg har analysert denne situasjonen mange ganger. Jeg kan ikke med livets innsats se hva jeg har gjort.HiAnonymous poster hash: 32c36...436

Nei? Nei vel.Deres respons på deg handler ikke om hva du har fortjent eller ikke eller om du har gjort noe galt. Det handler om din effekt på andre. Om du hadde god selvinnsikt, slik du skriver at du har, så hadde du svart noe helt annet en det du svarte meg. En person med god selvinnsikt reflekterer over seg selv og effekten man har på andre. Selv om du mener at du ikke har gjort noe galt, så har du likevel hatt den effekten på andre at hele klassen stenger deg ute fra fellesskapet. En hel klasse med studenter på en høyskole gjør ikke sånn bare fordi "lederen" sier det.Anonymous poster hash: f272f...28a

Jeg har ikke sagt at hele klassen stenger meg ute. Jeg har sagt at hennes gjeng skaper problemer for min trivsel, fordi de velger å baksnakke meg, ignorere meg og hviske når jeg går forbi.Når jeg selv utmerket godt vet at jeg har tatt kontakt og bedt om våpenhvile, samt smilt og vært hyggelig og prøvd å få igang samtaler, så forstår jeg ikke helt hvordan jeg kan være problemet nei.HiAnonymous poster hash: 32c36...436

Ok. Så fordi 7 av hele klassen ikke vil "leke" med deg, så orker du ikke å gå på skolen?? Drit i dem, skap relasjoner med resten av studentene istedet! Slik du la det fram virket det som om alle i klassen var i mot deg. Du må bare tåle at ikke alle liker deg. Sånn er livet. Og tro meg; du er ikke så spesiell at så mange bruker store deler av sin tid til å snakke om deg.P.S. ingenting av det du har skrevet så langt viser at du har god selvinnsikt.Anonymous poster hash: f272f...28a

Er det noen grunn til at du velger å bli så angripende?Jeg synes det er et problem at voksne mennesker velger å utestenge en medstuderende, ikke minst på en så ufin måte som de har valgt å gjøre.For meg er det et problem. At du hadde valgt å heve deg over det og ikke la det gå inn på deg er jo supert. Jeg er en person som reagerer når jeg blir baksnakket og utestengt.Å si "Du er ikke så spesiell" blir litt unødvendig. Jeg påstår da ingen steder at jeg er spesiell?Men jeg har havnet i en ubehagelig konflikt som jeg ønsker å finne en løsning på.Jeg har prøvd å samarbeide og tilbringe tid med dem uten virkning. Så da spør jeg etter hjelp til å finne en ny løsning.Dine svar er ikke spesielt mye til hjelp, tvert imot.Derimot setter jeg veldig pris på alle andre konstruktive svar som har kommet frem i tråden ❤️HiAnonymous poster hash: 32c36...436

Jeg ga deg mange konstruktive råd. En annen bruker var helt enig med meg. Du avviste alle rådene mine med å si at du har gjort alt riktig og at du har god selvinnsikt. Mennesker med selvinnsikt ønsker å lære, å utvikle seg. Hvorfor bruke energi på å kjempe en kamp du ikke kommer til å vinne dersom du ikke er villig til å endre atferd? Det du har gjort hittil har tydeligvis ikke fungert.Jeg angriper ikke. Jeg blir irritert når mennesker ber om råd men som sitter med fasiten og nekter å høre på råd når de får dem.Anonymous poster hash: f272f...28a

Men, du påstår jo selv du har fasiten?Jeg svarte saklig på din melding at jeg allerede hadde prøvd din løsning.Så blir du irritert fordi du mener jeg skal ta din løsning mer til meg, enn det jeg gjorde?Så den fremgangsmåten du mener irriterer deg, er jo den samme fremgangsmåte du selv bruker?HiAnonymous poster hash: 32c36...436

Eh, hva? Det du skriver er jo helt det motsatte av det jeg skriver. Du har snakket med vedkommende uten å lykkes og skriver at du har gjort alt riktig. Jeg skriver at jeg råder deg å reflektere over egen atferd (ikke-verbal kommunikasjon som kroppspråk, toneleie osv.) for å se om det kan være nyttig for deg å trene på kommunikasjon og evt endre atferd i møte med andre mennesker. Det avfeier du fullstendig ved å svare at du har gjort alt riktig og at de derfor ikke har noen god grunn til å mobbe deg. Jeg har aldri påstått at jeg har fasiten, annet en at ingen blir mobbet pga et enkelt tilfelle som en uenighet uten at det ligger noe mer bak.  Anonymous poster hash: f272f...28a

Du later til å vite ekstremt lite hva mobbing er. Les deg opp!

[soleia]

Det eg ville råda deg til, er jobbe med deg sjølv for å ikkje late desse menneska få makt over deg. Ikkje bruk energi på å bli venner eller prøve å bekjempe dei, men late kva dei meiner og seier vere utan betydning for deg. Prøv heller å finne nokon du trives saman med, og dyrk heller det forholdet.

No er de jo tydelegvis to stk med felles sak. Vil tru det er fleire normalt oppegåande folk i klassen som ser toskeskapen i det desse damene(?) held på med, og heller vil forhalde seg til andre utan slike ungdomsskule diva-fakter.

Det var iallefall min overlevelsesstrategi på ungdomsskulen. Eg måtte ut av klassen for å finne "mitt" miljø. Eg stortrivdes ikkje på skulen, men overlevde greit, med gode karakterar.

 

Synes forøvrig du høyres ut som ei tøff dame, feks i møte med "sjølvinnsiktsdama" her, og er overbevist om at dette kan du klare! Ikkje lat nokre umodne fjolls mobbe deg vekk frå utdanninga di.

Endret 10. oktober 2015 av soleia

[sug lut]

 

 

 

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

Ditt (HIs) problem er jo at du krever at alle skal ta din navlebeskuelse alvorlig. Å bli voksen handler tildels om å forstå hvor trang og liten din navle er, det er faktisk bare plass til deg der inne og du kan ikke kreve at alle andre krabber etter. Det er ikke mobbing, du er ikke krenket, du er bare ikke voldsomt vesentlig for alle alltid.

Makan til bullshit!

 

 

Anonymous poster hash: 8ad69...63c

 

Ja, men da foreslår jeg at man krever at skolen skaffer seg en policy på lekegrupper, ta-følge-til-skolen-grupper og at selvsagt må alle inviteres i alles bursdag. Evt kan man la være og påberope seg at her er det voksne mennesker.

[Anonym bruker]

Hei HI. Jeg har ikke lest igjennom hele tråden, men har fått med meg at de har fått noen krasse svar. Blås i dem. Jeg vet godt at mobbing finnes på høgskoler og universiteter. Jeg så det da jeg var på universitetet og nå studerer jeg på høgskolen og det finnes der også. Det er ikke jeg som blir mobbet i klassen min, men en annen dame. Det er gruppen vår som har fått kjempestore problemer med rett og slett å tåle henne (hun er ganske spesiell, men måten de andre reagerer på henne er ikke proporsjonal og okei i det hele tatt). Min opplevelse er at mange voksne ikke har rukket å bli voksne og små konflikter blir store og personlige og blir veldig vonde for alle som er involvert. Det er utrolig slitsomt og vanskelig å forholde seg til. Og ikke minst er det et problem når det kommer til gruppearbeid. Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, annet enn å holde hode hevet og forsøke alt du kan å ikke fokusere mer på konflikten. Det er eneste måte man kan få alle andre til å se at du er den fornuftige på. Du må aldri la deg vippe av pinnen og bli følsom, rett og slett. Man må bare være fornuftig hele tiden. Det er eneste måte man kan "vinne" på. Men jeg ville egentlig bare si at jeg vet godt at mobbing finnes på høgskole. Det finnes ufine folk over alt og høyere utdanning er dessverre ikke noe unntak. God klem til deg og lykke til.

 

Anonymous poster hash: 7c4b9...578

[Anonym bruker]

Takker igjen for gode råd og svar ❤️

 

Jeg vet at dette er en reell situasjon, og for meg som står i situasjonen så er det veldig lett å se og føle.

Det handler ikke om å være dramatisk eller innbilsk. Det handler ikke om at jeg tror jeg er spesiell eller "verdt å snakke om" som noen så elegant påstår.

 

Men ren utestengelse, baksnakking og sure blikk er ubehagelig. Uansett om man er 5 år, 15 år, 25 år eller 70 år.

Det må være lov å snakke om uten å bli hånet.

Mener jeg!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg skal gå litt mot strømmen her: slik jeg leser det du skriver så har du vært hakkekylling i skolesammenheng hele livet. Og nå har det skjedd på nytt på høyskole?Jeg tenker da at siden det er ulike mennesker du har gått på skole med, kan det være at du utstråler noe som gjør at du lett blir en hakkekylling? Jeg er redd for at dette kan følge deg videre inn i arbeidslivet om du ikke bryter mønsteret.Det er vanskelig å forandre på andre mennesker, det er lettere å forandre på seg selv og sin egen væremåte. Kan du lære noe av dette som du kan bruke til å komme deg bedre inn i det sosiale miljøet?Du skriver at den utløsende faktoren for mobbingen var at du luftet at du var uenig med "lederen" i klassen? De aller fleste tåler å diskutere å være uenige. Hvordan det blir mottatt har mest med hvordan motargumentene blir lagt fram, ikke det faktum at man er uenige. Kunne du ordlagt deg annerledes? Brukt annet tonefall? Hvordan var kroppspråket ditt?Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes at det er greit å bli behandlet slik som du blir behandlet. Jeg gjør det fordi jeg vil gjøre deg bevisst på hvordan du kan oppfattes av andre og at du kan trene på kommunikasjon slik at det reduserer mulighetene for at du havner i denne situasjonen på nytt.Om du orker, kan du evt. be om å få ordet i en time å si noe om det. Du kan beklage at ting ble som de ble, og be om å få en "fresh start". Det står respekt av å gjøre noe sånt, kanskje dine medstudenter vil komme til å se deg i et nytt lys å gi deg en ny sjanse?Anonymous poster hash: f272f...28a

Nei. Jeg har god selvinnsikt, og jeg vet med meg selv at jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette.Jeg møtte henne ansikt til ansikt og foreslo at vi skulle legge dette bak oss og starte på nytt. Det var hun helt enig i.Dagen etter hørte jeg at hun hadde samlet 6 av mine studievenner for å snakke om meg.Jeg har møtt henne med ønske om samarbeid, jeg har prøvd å tilbringe tid med henne og være så imøtekommende jeg kan... Det har ikke hjulpet!Tro meg, jeg har analysert denne situasjonen mange ganger. Jeg kan ikke med livets innsats se hva jeg har gjort.HiAnonymous poster hash: 32c36...436

Nei? Nei vel.Deres respons på deg handler ikke om hva du har fortjent eller ikke eller om du har gjort noe galt. Det handler om din effekt på andre. Om du hadde god selvinnsikt, slik du skriver at du har, så hadde du svart noe helt annet en det du svarte meg. En person med god selvinnsikt reflekterer over seg selv og effekten man har på andre. Selv om du mener at du ikke har gjort noe galt, så har du likevel hatt den effekten på andre at hele klassen stenger deg ute fra fellesskapet. En hel klasse med studenter på en høyskole gjør ikke sånn bare fordi "lederen" sier det.Anonymous poster hash: f272f...28a

Jeg har ikke sagt at hele klassen stenger meg ute. Jeg har sagt at hennes gjeng skaper problemer for min trivsel, fordi de velger å baksnakke meg, ignorere meg og hviske når jeg går forbi.Når jeg selv utmerket godt vet at jeg har tatt kontakt og bedt om våpenhvile, samt smilt og vært hyggelig og prøvd å få igang samtaler, så forstår jeg ikke helt hvordan jeg kan være problemet nei.HiAnonymous poster hash: 32c36...436

Ok. Så fordi 7 av hele klassen ikke vil "leke" med deg, så orker du ikke å gå på skolen?? Drit i dem, skap relasjoner med resten av studentene istedet! Slik du la det fram virket det som om alle i klassen var i mot deg. Du må bare tåle at ikke alle liker deg. Sånn er livet. Og tro meg; du er ikke så spesiell at så mange bruker store deler av sin tid til å snakke om deg.P.S. ingenting av det du har skrevet så langt viser at du har god selvinnsikt.Anonymous poster hash: f272f...28a

Er det noen grunn til at du velger å bli så angripende?Jeg synes det er et problem at voksne mennesker velger å utestenge en medstuderende, ikke minst på en så ufin måte som de har valgt å gjøre.For meg er det et problem. At du hadde valgt å heve deg over det og ikke la det gå inn på deg er jo supert. Jeg er en person som reagerer når jeg blir baksnakket og utestengt.Å si "Du er ikke så spesiell" blir litt unødvendig. Jeg påstår da ingen steder at jeg er spesiell?Men jeg har havnet i en ubehagelig konflikt som jeg ønsker å finne en løsning på.Jeg har prøvd å samarbeide og tilbringe tid med dem uten virkning. Så da spør jeg etter hjelp til å finne en ny løsning.Dine svar er ikke spesielt mye til hjelp, tvert imot.Derimot setter jeg veldig pris på alle andre konstruktive svar som har kommet frem i tråden ❤️HiAnonymous poster hash: 32c36...436

Jeg ga deg mange konstruktive råd. En annen bruker var helt enig med meg. Du avviste alle rådene mine med å si at du har gjort alt riktig og at du har god selvinnsikt. Mennesker med selvinnsikt ønsker å lære, å utvikle seg. Hvorfor bruke energi på å kjempe en kamp du ikke kommer til å vinne dersom du ikke er villig til å endre atferd? Det du har gjort hittil har tydeligvis ikke fungert.Jeg angriper ikke. Jeg blir irritert når mennesker ber om råd men som sitter med fasiten og nekter å høre på råd når de får dem.Anonymous poster hash: f272f...28a

Men, du påstår jo selv du har fasiten?Jeg svarte saklig på din melding at jeg allerede hadde prøvd din løsning.Så blir du irritert fordi du mener jeg skal ta din løsning mer til meg, enn det jeg gjorde?Så den fremgangsmåten du mener irriterer deg, er jo den samme fremgangsmåte du selv bruker?HiAnonymous poster hash: 32c36...436

Eh, hva? Det du skriver er jo helt det motsatte av det jeg skriver. Du har snakket med vedkommende uten å lykkes og skriver at du har gjort alt riktig. Jeg skriver at jeg råder deg å reflektere over egen atferd (ikke-verbal kommunikasjon som kroppspråk, toneleie osv.) for å se om det kan være nyttig for deg å trene på kommunikasjon og evt endre atferd i møte med andre mennesker. Det avfeier du fullstendig ved å svare at du har gjort alt riktig og at de derfor ikke har noen god grunn til å mobbe deg. Jeg har aldri påstått at jeg har fasiten, annet en at ingen blir mobbet pga et enkelt tilfelle som en uenighet uten at det ligger noe mer bak. Anonymous poster hash: f272f...28a

Du later til å vite ekstremt lite hva mobbing er. Les deg opp!

Jeg har opplevd det samme som HI, så jeg trenger ikke å lese meg opp. Personlig erfaring er grunnlaget for mine svar. I mitt tilfelle var misunnelse hovedproblemet. En jente i klassen snudde alle mot meg, jeg hadde ingen. HI har iallefall resten av klassen. Jeg har selvinnsikt nok til å se at jeg kunne reagert annerledes. Jeg tok tak i meg selv og min egen væremåte og ting ordnet seg til slutt. HI velger selv om hun vil ta i mot mine råd eller ikke. Tydeligvis ønsker hun ikke mine råd, fordi det ikke er henne som er problemet. Hun har nemlig gjort alt riktig..

 

 

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

[Anonym bruker]

Takker igjen for gode råd og svar ❤️

 

Jeg vet at dette er en reell situasjon, og for meg som står i situasjonen så er det veldig lett å se og føle.

Det handler ikke om å være dramatisk eller innbilsk. Det handler ikke om at jeg tror jeg er spesiell eller "verdt å snakke om" som noen så elegant påstår.

 

Men ren utestengelse, baksnakking og sure blikk er ubehagelig. Uansett om man er 5 år, 15 år, 25 år eller 70 år.

Det må være lov å snakke om uten å bli hånet.

Mener jeg!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

Det må du bare mene, helt greit, men du har fått mange gode råd og ser ikke ut til å være særlig interessert.

 

Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Gi faen! Du er voksen, ikke bry deg, ikke overanalyser alt. Det kan føles ekkelt en stund, men det blir du som vinner til slutt hvis du bare står på. Hvorfor i himmelens navn er det viktig å tekkes disse småjentene?

 

Anonymous poster hash: 02ce7...de8