Jeg blir mobbet på høyskolen.

[Anonym bruker]

 

 

 

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Uvesentlige? Det blir jo 3 veldig ensomme år hvis jeg skal innstille meg på å ikke komme i kontakt med noen?

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

 

For det første studerer du for å lære. Studier er ikke en hyggelig grupperunk. Om du så ikke har en eneste sosial kontakt er det fremdeles studiene som teller. For det andre er det ikke de du tilfeldigvis har timer med som trenger være det sosiale livet ditt på høyskolen, det er de du faktisk får en god kjemi med - og det kan være han foran deg i bokhandelen eller de du havner på bord med i kantina eller noen helt andre.

 

Wow, så enkelt det må være å være deg, som er så heldig å ha svaret øg løsninger på alle livets problemer

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

 

Det handler om å ha riktig fokus, ikke om å ha løsningen på alle livets problemer. 

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

[Anonym bruker]

 

Jeg skal gå litt mot strømmen her: slik jeg leser det du skriver så har du vært hakkekylling i skolesammenheng hele livet. Og nå har det skjedd på nytt på høyskole?

 

Jeg tenker da at siden det er ulike mennesker du har gått på skole med, kan det være at du utstråler noe som gjør at du lett blir en hakkekylling? Jeg er redd for at dette kan følge deg videre inn i arbeidslivet om du ikke bryter mønsteret.

 

Det er vanskelig å forandre på andre mennesker, det er lettere å forandre på seg selv og sin egen væremåte. Kan du lære noe av dette som du kan bruke til å komme deg bedre inn i det sosiale miljøet?

 

Du skriver at den utløsende faktoren for mobbingen var at du luftet at du var uenig med "lederen" i klassen? De aller fleste tåler å diskutere å være uenige. Hvordan det blir mottatt har mest med hvordan motargumentene blir lagt fram, ikke det faktum at man er uenige. Kunne du ordlagt deg annerledes? Brukt annet tonefall? Hvordan var kroppspråket ditt? 

 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes at det er greit å bli behandlet slik som du blir behandlet. Jeg gjør det fordi jeg vil gjøre deg bevisst på hvordan du kan oppfattes av andre og at du kan trene på kommunikasjon slik at det reduserer mulighetene for at du havner i denne situasjonen på nytt. 

 

Om du orker, kan du evt. be om å få ordet i en time å si noe om det. Du kan beklage at ting ble som de ble, og be om å få en "fresh start". Det står respekt av å gjøre noe sånt, kanskje dine medstudenter vil komme til å se deg i et nytt lys å gi deg en ny sjanse?

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

 

 

Her går du nok i en klassisk naiv felle, evner ikke å se forskjell på konflikt og mobbing, og har problemer med å innse at voksne mennesker også kan være ondsinnede og umodne.

 

Jeg har full tiltro til at det ikke nødvendigvis er noe som helst annet enn det HI beskriver som en som har blitt fornærmet, som er årsaken. Det er dessuten en ting å bli fornærmet over noe, og noe helt annet å mene at det er en legitim grunn til å starte "krig".

 

En konflikt kan være saklig eller personlig, men har alltid to parter.

Mobbing er usaklig og negativt personfokus, med kun en deltakende part i (den videre) "konflikten".

Mobbing som opprinnelig begynte med en uenighet, er mest vanlig (på fagspråk kalt Stridsmobbing/ensidig krigføring).

 

Jeg ble selv aldri mobbet på skolen. Jeg pleier å bli greit likt av kolleger og ledere på jobb, samt ofte få mye ansvar i stillinger.

Men jeg har med 5 års mellomrom selv opplevd mobbing rettet mot meg i 2 av 12 arbeidsforhold jeg totalt har hatt, dersom man inkluderer sommerjobber også. Begge gangene har jeg hatt personlige problemer (kjærlighetssorg en gang for eksempel) som nok har gjort at jeg har virket mer sårbar enn de andre, og slikt merker mobbere raskt.

 

Den første gangen det skjedde viste det seg i ettertid at det hadde værtde verre enn jeg visste da det pågikk, ifølge det sjefen min fortalte i ettertid. Jeg klarte den gang å samle de kreftene jeg hadde, hevet hodet, viste synlig nedlatenhet og parerte/ tok igjen med samme mynt når mobberen forsøkte seg, og det stanset det hele.

Året etter gjorde den samme mobberen et nytt mobbeforsøk mot en ny kollega som flere ganger ble forvirret og på gråten, men da kom tigeren i meg frem og jeg oppdaget en ting: At det er langt lettere å ta hardt til motmæle når man ser noen drite ut og hakke på andre, enn det er når slikt rettes mot en selv.

 

Verre er det med mer "skjult" mobbing, slik du beskriver HI.

Håper det ordner seg for deg!

 

Anonymous poster hash: 3b07b...cff

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skal gå litt mot strømmen her: slik jeg leser det du skriver så har du vært hakkekylling i skolesammenheng hele livet. Og nå har det skjedd på nytt på høyskole?

 

Jeg tenker da at siden det er ulike mennesker du har gått på skole med, kan det være at du utstråler noe som gjør at du lett blir en hakkekylling? Jeg er redd for at dette kan følge deg videre inn i arbeidslivet om du ikke bryter mønsteret.

 

Det er vanskelig å forandre på andre mennesker, det er lettere å forandre på seg selv og sin egen væremåte. Kan du lære noe av dette som du kan bruke til å komme deg bedre inn i det sosiale miljøet?

 

Du skriver at den utløsende faktoren for mobbingen var at du luftet at du var uenig med "lederen" i klassen? De aller fleste tåler å diskutere å være uenige. Hvordan det blir mottatt har mest med hvordan motargumentene blir lagt fram, ikke det faktum at man er uenige. Kunne du ordlagt deg annerledes? Brukt annet tonefall? Hvordan var kroppspråket ditt? 

 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes at det er greit å bli behandlet slik som du blir behandlet. Jeg gjør det fordi jeg vil gjøre deg bevisst på hvordan du kan oppfattes av andre og at du kan trene på kommunikasjon slik at det reduserer mulighetene for at du havner i denne situasjonen på nytt. 

 

Om du orker, kan du evt. be om å få ordet i en time å si noe om det. Du kan beklage at ting ble som de ble, og be om å få en "fresh start". Det står respekt av å gjøre noe sånt, kanskje dine medstudenter vil komme til å se deg i et nytt lys å gi deg en ny sjanse?

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

 

 

Her går du nok i en klassisk naiv felle, evner ikke å se forskjell på konflikt og mobbing, og har problemer med å innse at voksne mennesker også kan være ondsinnede og umodne.

 

Jeg har full tiltro til at det ikke nødvendigvis er noe som helst annet enn det HI beskriver som en som har blitt fornærmet, som er årsaken. Det er dessuten en ting å bli fornærmet over noe, og noe helt annet å mene at det er en legitim grunn til å starte "krig".

 

En konflikt kan være saklig eller personlig, men har alltid to parter.

Mobbing er usaklig og negativt personfokus, med kun en deltakende part i (den videre) "konflikten".

Mobbing som opprinnelig begynte med en uenighet, er mest vanlig (på fagspråk kalt Stridsmobbing/ensidig krigføring).

 

Jeg ble selv aldri mobbet på skolen. Jeg pleier å bli greit likt av kolleger og ledere på jobb, samt ofte få mye ansvar i stillinger.

Men jeg har med 5 års mellomrom selv opplevd mobbing rettet mot meg i 2 av 12 arbeidsforhold jeg totalt har hatt, dersom man inkluderer sommerjobber også. Begge gangene har jeg hatt personlige problemer (kjærlighetssorg en gang for eksempel) som nok har gjort at jeg har virket mer sårbar enn de andre, og slikt merker mobbere raskt.

 

Den første gangen det skjedde viste det seg i ettertid at det hadde værtde verre enn jeg visste da det pågikk, ifølge det sjefen min fortalte i ettertid. Jeg klarte den gang å samle de kreftene jeg hadde, hevet hodet, viste synlig nedlatenhet og parerte/ tok igjen med samme mynt når mobberen forsøkte seg, og det stanset det hele.

Året etter gjorde den samme mobberen et nytt mobbeforsøk mot en ny kollega som flere ganger ble forvirret og på gråten, men da kom tigeren i meg frem og jeg oppdaget en ting: At det er langt lettere å ta hardt til motmæle når man ser noen drite ut og hakke på andre, enn det er når slikt rettes mot en selv.

 

Verre er det med mer "skjult" mobbing, slik du beskriver HI.

Håper det ordner seg for deg!

 

Anonymous poster hash: 3b07b...cff

 

 

15- års mellomrom, skulle det stå.

 

Anonymous poster hash: 3b07b...cff

[Anonym bruker]

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

 

Du bør nok holde deg til å uttale deg om det du kan noe om, og ikke synse så veldig her.

 

De færreste trives med ensomhet, men mange takler det. Å i tillegg oppleve baksnakking og utfrysning man ikke får bukt med et sted der man må oppholde seg, vi være noe annet. Det vil være en stor belastning for enhver.

 

Anonymous poster hash: 3b07b...cff

[Anonym bruker]

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Jeg går på universitet og var nylig på felykurs over flere uker der jeg delte rom med tre andre. Jo - man må forholde seg til andre mennesker, også på høyere utdannelser. På høyskole vet jeg det er mye gruppearbeid. Så for en ganhs skyld snakker du bare tull.

 

HI, hva går dere? Håper ikke denne gjengen skal bli spl, vpl eller lærere!! 😨😲😲😲

 

Anonymous poster hash: ab6ca...952

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skal gå litt mot strømmen her: slik jeg leser det du skriver så har du vært hakkekylling i skolesammenheng hele livet. Og nå har det skjedd på nytt på høyskole?

 

Jeg tenker da at siden det er ulike mennesker du har gått på skole med, kan det være at du utstråler noe som gjør at du lett blir en hakkekylling? Jeg er redd for at dette kan følge deg videre inn i arbeidslivet om du ikke bryter mønsteret.

 

Det er vanskelig å forandre på andre mennesker, det er lettere å forandre på seg selv og sin egen væremåte. Kan du lære noe av dette som du kan bruke til å komme deg bedre inn i det sosiale miljøet?

 

Du skriver at den utløsende faktoren for mobbingen var at du luftet at du var uenig med "lederen" i klassen? De aller fleste tåler å diskutere å være uenige. Hvordan det blir mottatt har mest med hvordan motargumentene blir lagt fram, ikke det faktum at man er uenige. Kunne du ordlagt deg annerledes? Brukt annet tonefall? Hvordan var kroppspråket ditt?

 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes at det er greit å bli behandlet slik som du blir behandlet. Jeg gjør det fordi jeg vil gjøre deg bevisst på hvordan du kan oppfattes av andre og at du kan trene på kommunikasjon slik at det reduserer mulighetene for at du havner i denne situasjonen på nytt.

 

Om du orker, kan du evt. be om å få ordet i en time å si noe om det. Du kan beklage at ting ble som de ble, og be om å få en "fresh start". Det står respekt av å gjøre noe sånt, kanskje dine medstudenter vil komme til å se deg i et nytt lys å gi deg en ny sjanse?

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

 

Nei. Jeg har god selvinnsikt, og jeg vet med meg selv at jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette.

 

Jeg møtte henne ansikt til ansikt og foreslo at vi skulle legge dette bak oss og starte på nytt. Det var hun helt enig i.

Dagen etter hørte jeg at hun hadde samlet 6 av mine studievenner for å snakke om meg.

 

Jeg har møtt henne med ønske om samarbeid, jeg har prøvd å tilbringe tid med henne og være så imøtekommende jeg kan... Det har ikke hjulpet!

 

Tro meg, jeg har analysert denne situasjonen mange ganger. Jeg kan ikke med livets innsats se hva jeg har gjort.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

 

Nei? Nei vel.

 

Deres respons på deg handler ikke om hva du har fortjent eller ikke eller om du har gjort noe galt. Det handler om din effekt på andre. Om du hadde god selvinnsikt, slik du skriver at du har, så hadde du svart noe helt annet en det du svarte meg. En person med god selvinnsikt reflekterer over seg selv og effekten man har på andre. Selv om du mener at du ikke har gjort noe galt, så har du likevel hatt den effekten på andre at hele klassen stenger deg ute fra fellesskapet. En hel klasse med studenter på en høyskole gjør ikke sånn bare fordi "lederen" sier det.

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

 

 

For noe tøv. Du er klar over at det du beskriver nettopp er mobbing? Og at du forsøker for harde livet å snu dette til at det må være

den som plages sin feil. Du benytter catch22- argumentasjon. Sier hun at hun ikke har gjort noe for å fortjene dette, så mangler hun selvinnsikt og har derfor fått som fortjent. Hadde hun sagt at hun kanskje kunne gjort noe annerledes, så "innrømmer hun skyld" og har nok bare fått som fortjent.

 

Det skal ikke mer en ett råttent eple til for å smitte en hel kurv, og usannheter kan være svært farlig og alene være noe som får andre til å ta avstand. Både Big Brother og Paradise hotel har etter jeg det leste i media hatt flere tilfeller hvor en eller to drar med omtrent alle andre på utstøtelse og direkte mobbing. 

 

Kjære HI. Mobbere er vanligvis opptatt av makt. Din fortvilelse skaper ikke empati, og ditt forsoningsforsøk oppfattes ikke som modenhet, men som svakhet som gir henne overtak. Mobiliser alt ditt sinne og din styrke, vit at du ikke skal ha skyldfølelse, og ta et sint oppgjør før det er for sent.

 

Anonymous poster hash: 3b07b...cff

[Anonym bruker]

 

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Jeg går på universitet og var nylig på felykurs over flere uker der jeg delte rom med tre andre. Jo - man må forholde seg til andre mennesker, også på høyere utdannelser. På høyskole vet jeg det er mye gruppearbeid. Så for en ganhs skyld snakker du bare tull.

 

HI, hva går dere? Håper ikke denne gjengen skal bli spl, vpl eller lærere!!

 

Anonymous poster hash: ab6ca...952

 

 

Av en eller annen grunn gjetter jeg på sosionomer...

 

Anonymous poster hash: 3b07b...cff

[Anonym bruker]

Hei igjen alle!

 

Takker for støtten dere nye som har svart :-) jeg prøver å gå med hodet hevet!

Men det er vanskelig når det er full isfront man møter.

 

I går fikk jeg bevist hvor direkte ondskapsfulle de kan være. De fikk en annen jente i klassen til å løpe gråtende hjem fra skolen. Ren trakassering! Igjen fordi det ble uenigheter.

 

Jeg har snakket med henne, og vi har blitt enige om å gå til veileder og få hjelp.

Det er overhodet ikke akseptabelt dette her.

Jeg føler mer jeg er tilbake i 7.klasse, enn på høyskolen.

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

[sug lut]

 

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Jeg går på universitet og var nylig på felykurs over flere uker der jeg delte rom med tre andre. Jo - man må forholde seg til andre mennesker, også på høyere utdannelser. På høyskole vet jeg det er mye gruppearbeid. Så for en ganhs skyld snakker du bare tull.

 

HI, hva går dere? Håper ikke denne gjengen skal bli spl, vpl eller lærere!!

 

Anonymous poster hash: ab6ca...952

 

Altså, om man på et høyskolestudium klarer å grave seg så langt ned i opplevelsen av intriger og klikker og krangler og "jeg blir holdt utenfor og de snakker sikkert om meg" at man ikke kan jobbe på faglige gruppeprosjekter må jeg jo bare gå ut fra at HI aldri heller kan funke i yrkeslivet. Jeg jobber fortløpende med folk jeg ikke nødvendigvis tåler trynet på i sosiale sammenhenger, men å jobbe på felles prosjekter har lite med akkurat det å gjøre. Ikke mist hele fokuset her nå: det er seks-sju medstudenter HI snakker om, og som gjør at hun er så eeeeensom og lager stort nok drama til at hun muligens ikke kan studere mer. Det er infantilt.

Endret 9. oktober 2015 av sug lut

[Anonym bruker]

 

 

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Jeg går på universitet og var nylig på felykurs over flere uker der jeg delte rom med tre andre. Jo - man må forholde seg til andre mennesker, også på høyere utdannelser. På høyskole vet jeg det er mye gruppearbeid. Så for en ganhs skyld snakker du bare tull.

 

HI, hva går dere? Håper ikke denne gjengen skal bli spl, vpl eller lærere!!

 

Anonymous poster hash: ab6ca...952

 

Altså, om man på et høyskolestudium klarer å grave seg så langt ned i opplevelsen av intriger og klikker og krangler og "jeg blir holdt utenfor og de snakker sikkert om meg" at man ikke kan jobbe på faglige gruppeprosjekter må jeg jo bare gå ut fra at HI aldri heller kan funke i yrkeslivet. Jeg jobber fortløpende med folk jeg ikke nødvendigvis tåler trynet på i sosiale sammenhenger, men å jobbe på felles prosjekter har lite med akkurat det å gjøre. Ikke mist hele fokuset her nå: det er seks-sju medstudenter HI snakker om, og som gjør at hun er så eeeeensom og lager stort nok drama til at hun muligens ikke kan studere mer. Det er infantilt.

 

 

 

Vel, jeg er venneløs og alltid har vært det. Kan ikke de norske sosiale kodene og har alltid vært frosset ut/holdt utenfor, dolket i ryggen, sveket på det groveste av folk som later som de er mine venner. Likevel fungerer jeg utmerket i arbeidslivet, opplever aldri konflikter med ledelsen og har til og med fått stor lønnsforhøyelse mens jeg var (uplanlagt) gravid, uten å spørre om slik forhøyelse selv - altså deres initiativ alene. Likevel føler jeg meg som en sosial taper, jeg er ensom og ulykkelig fordi jeg verken har venninner, folk å omgås med, og ingen liker meg her jeg bor. Heldigvis har jeg barn som jeg trives med, de er med på aktiviteter der jeg får møtt andre voksne, selv om jeg ikke orker å bli nære venner med noen av dem. Så sug lut, det går an å være fullstendig sosial taper og fungere fint i arbeidslivet. Jeg har aldri mistet en jobb, fått en advarsel, hatt personalkonflikter med kollegaer, bortsett fra eks-sjefen som hadde konflikter med 80 % av alle ansatte fordi hun var manipulerende rasistisk bitch.

 

Anonymous poster hash: 431f7...faa

[Anonym bruker]

 

 

Jeg skal gå litt mot strømmen her: slik jeg leser det du skriver så har du vært hakkekylling i skolesammenheng hele livet. Og nå har det skjedd på nytt på høyskole?

 

Jeg tenker da at siden det er ulike mennesker du har gått på skole med, kan det være at du utstråler noe som gjør at du lett blir en hakkekylling? Jeg er redd for at dette kan følge deg videre inn i arbeidslivet om du ikke bryter mønsteret.

 

Det er vanskelig å forandre på andre mennesker, det er lettere å forandre på seg selv og sin egen væremåte. Kan du lære noe av dette som du kan bruke til å komme deg bedre inn i det sosiale miljøet?

 

Du skriver at den utløsende faktoren for mobbingen var at du luftet at du var uenig med "lederen" i klassen? De aller fleste tåler å diskutere å være uenige. Hvordan det blir mottatt har mest med hvordan motargumentene blir lagt fram, ikke det faktum at man er uenige. Kunne du ordlagt deg annerledes? Brukt annet tonefall? Hvordan var kroppspråket ditt?

 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes at det er greit å bli behandlet slik som du blir behandlet. Jeg gjør det fordi jeg vil gjøre deg bevisst på hvordan du kan oppfattes av andre og at du kan trene på kommunikasjon slik at det reduserer mulighetene for at du havner i denne situasjonen på nytt.

 

Om du orker, kan du evt. be om å få ordet i en time å si noe om det. Du kan beklage at ting ble som de ble, og be om å få en "fresh start". Det står respekt av å gjøre noe sånt, kanskje dine medstudenter vil komme til å se deg i et nytt lys å gi deg en ny sjanse?

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

Nei. Jeg har god selvinnsikt, og jeg vet med meg selv at jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette.

 

Jeg møtte henne ansikt til ansikt og foreslo at vi skulle legge dette bak oss og starte på nytt. Det var hun helt enig i.

Dagen etter hørte jeg at hun hadde samlet 6 av mine studievenner for å snakke om meg.

 

Jeg har møtt henne med ønske om samarbeid, jeg har prøvd å tilbringe tid med henne og være så imøtekommende jeg kan... Det har ikke hjulpet!

 

Tro meg, jeg har analysert denne situasjonen mange ganger. Jeg kan ikke med livets innsats se hva jeg har gjort.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

Hvordan foregikk egentlig denne samtalen....?

Du sier du ble fryst ut etter at du hadde markert uenighet i dn sak, på en god og ordentlig måte. Hvordan gikk dialogen for seg egentlig? Beklager du at du hadde vært uenig, hvorpå hun godtok beklagelsen (for at du var uenig ?!?), dere bestemte dere for å legge det bak dere mot at du aldri uttrykker uenighet igjen...?

 

Det MÅ da ha kommet frem noe annet i denne samtalen som viser hva jenta faktisk reagerte på, annet enn at du var uenig med henne i en sak?

 

Anonymous poster hash: f3173...f7f

[sug lut]

 

 

 

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Jeg går på universitet og var nylig på felykurs over flere uker der jeg delte rom med tre andre. Jo - man må forholde seg til andre mennesker, også på høyere utdannelser. På høyskole vet jeg det er mye gruppearbeid. Så for en ganhs skyld snakker du bare tull.

 

HI, hva går dere? Håper ikke denne gjengen skal bli spl, vpl eller lærere!!

 

Anonymous poster hash: ab6ca...952

 

Altså, om man på et høyskolestudium klarer å grave seg så langt ned i opplevelsen av intriger og klikker og krangler og "jeg blir holdt utenfor og de snakker sikkert om meg" at man ikke kan jobbe på faglige gruppeprosjekter må jeg jo bare gå ut fra at HI aldri heller kan funke i yrkeslivet. Jeg jobber fortløpende med folk jeg ikke nødvendigvis tåler trynet på i sosiale sammenhenger, men å jobbe på felles prosjekter har lite med akkurat det å gjøre. Ikke mist hele fokuset her nå: det er seks-sju medstudenter HI snakker om, og som gjør at hun er så eeeeensom og lager stort nok drama til at hun muligens ikke kan studere mer. Det er infantilt.

 

 

 

Vel, jeg er venneløs og alltid har vært det. Kan ikke de norske sosiale kodene og har alltid vært frosset ut/holdt utenfor, dolket i ryggen, sveket på det groveste av folk som later som de er mine venner. Likevel fungerer jeg utmerket i arbeidslivet, opplever aldri konflikter med ledelsen og har til og med fått stor lønnsforhøyelse mens jeg var (uplanlagt) gravid, uten å spørre om slik forhøyelse selv - altså deres initiativ alene. Likevel føler jeg meg som en sosial taper, jeg er ensom og ulykkelig fordi jeg verken har venninner, folk å omgås med, og ingen liker meg her jeg bor. Heldigvis har jeg barn som jeg trives med, de er med på aktiviteter der jeg får møtt andre voksne, selv om jeg ikke orker å bli nære venner med noen av dem. Så sug lut, det går an å være fullstendig sosial taper og fungere fint i arbeidslivet. Jeg har aldri mistet en jobb, fått en advarsel, hatt personalkonflikter med kollegaer, bortsett fra eks-sjefen som hadde konflikter med 80 % av alle ansatte fordi hun var manipulerende rasistisk bitch.

 

Anonymous poster hash: 431f7...faa

 

Ja, det går an om du klarer å skille jobb og privatliv - men det er jo der HI sliter.

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg skal gå litt mot strømmen her: slik jeg leser det du skriver så har du vært hakkekylling i skolesammenheng hele livet. Og nå har det skjedd på nytt på høyskole?

 

Jeg tenker da at siden det er ulike mennesker du har gått på skole med, kan det være at du utstråler noe som gjør at du lett blir en hakkekylling? Jeg er redd for at dette kan følge deg videre inn i arbeidslivet om du ikke bryter mønsteret.

 

Det er vanskelig å forandre på andre mennesker, det er lettere å forandre på seg selv og sin egen væremåte. Kan du lære noe av dette som du kan bruke til å komme deg bedre inn i det sosiale miljøet?

 

Du skriver at den utløsende faktoren for mobbingen var at du luftet at du var uenig med "lederen" i klassen? De aller fleste tåler å diskutere å være uenige. Hvordan det blir mottatt har mest med hvordan motargumentene blir lagt fram, ikke det faktum at man er uenige. Kunne du ordlagt deg annerledes? Brukt annet tonefall? Hvordan var kroppspråket ditt?

 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes at det er greit å bli behandlet slik som du blir behandlet. Jeg gjør det fordi jeg vil gjøre deg bevisst på hvordan du kan oppfattes av andre og at du kan trene på kommunikasjon slik at det reduserer mulighetene for at du havner i denne situasjonen på nytt.

 

Om du orker, kan du evt. be om å få ordet i en time å si noe om det. Du kan beklage at ting ble som de ble, og be om å få en "fresh start". Det står respekt av å gjøre noe sånt, kanskje dine medstudenter vil komme til å se deg i et nytt lys å gi deg en ny sjanse?

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

 

Nei. Jeg har god selvinnsikt, og jeg vet med meg selv at jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette.

 

Jeg møtte henne ansikt til ansikt og foreslo at vi skulle legge dette bak oss og starte på nytt. Det var hun helt enig i.

Dagen etter hørte jeg at hun hadde samlet 6 av mine studievenner for å snakke om meg.

 

Jeg har møtt henne med ønske om samarbeid, jeg har prøvd å tilbringe tid med henne og være så imøtekommende jeg kan... Det har ikke hjulpet!

 

Tro meg, jeg har analysert denne situasjonen mange ganger. Jeg kan ikke med livets innsats se hva jeg har gjort.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

 

Nei? Nei vel.

 

Deres respons på deg handler ikke om hva du har fortjent eller ikke eller om du har gjort noe galt. Det handler om din effekt på andre. Om du hadde god selvinnsikt, slik du skriver at du har, så hadde du svart noe helt annet en det du svarte meg. En person med god selvinnsikt reflekterer over seg selv og effekten man har på andre. Selv om du mener at du ikke har gjort noe galt, så har du likevel hatt den effekten på andre at hele klassen stenger deg ute fra fellesskapet. En hel klasse med studenter på en høyskole gjør ikke sånn bare fordi "lederen" sier det.

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

 

 

For noe tøv. Du er klar over at det du beskriver nettopp er mobbing? Og at du forsøker for harde livet å snu dette til at det må være

den som plages sin feil. Du benytter catch22- argumentasjon. Sier hun at hun ikke har gjort noe for å fortjene dette, så mangler hun selvinnsikt og har derfor fått som fortjent. Hadde hun sagt at hun kanskje kunne gjort noe annerledes, så "innrømmer hun skyld" og har nok bare fått som fortjent.

 

Det skal ikke mer en ett råttent eple til for å smitte en hel kurv, og usannheter kan være svært farlig og alene være noe som får andre til å ta avstand. Både Big Brother og Paradise hotel har etter jeg det leste i media hatt flere tilfeller hvor en eller to drar med omtrent alle andre på utstøtelse og direkte mobbing. 

 

Kjære HI. Mobbere er vanligvis opptatt av makt. Din fortvilelse skaper ikke empati, og ditt forsoningsforsøk oppfattes ikke som modenhet, men som svakhet som gir henne overtak. Mobiliser alt ditt sinne og din styrke, vit at du ikke skal ha skyldfølelse, og ta et sint oppgjør før det er for sent.

 

Anonymous poster hash: 3b07b...cff

 

 

 

Må signere det. Jeg har også blitt mobbet hele livet, og både læreren og foreldrene mine sa at JEG måtte endre seg - læreren sier at siden jeg ble mobbet for de fattige klærne mine (vi hadde ikke råd til nye fjonge klær), så måtte jeg kanskje spare på maten eller selge noen av lekene og kjøpe meg ordentlige klær-. Jeg måtte slutte å være stille og alvorlig/nerdete, og begynne å tvangsflire fordi de andre flirte hele tiden og fjaset, så jeg kunne gli lettere inn. Hele livet mitt har jeg fått skylda for mobbingen, for mennenes utroskap, for alt det fæle folk har gjort mot meg. Det er utrolig belastende å få skylda for sånt. Nei, man skal ikke endre hele personligheten sin for å slippe å bli hakket på - alle mennesker er forskjellige, alle har gode sider og mindre gode sider. Man kan ikke gjøre alle til lags samtidig. Hvis de ikke ønsker å omgås deg på grunn av din personlighet/utseende/stil så er det kanskje like greit. Ordentlige folk godtar andre slik de er.

 

Anonymous poster hash: 431f7...faa

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Jeg går på universitet og var nylig på felykurs over flere uker der jeg delte rom med tre andre. Jo - man må forholde seg til andre mennesker, også på høyere utdannelser. På høyskole vet jeg det er mye gruppearbeid. Så for en ganhs skyld snakker du bare tull.

 

HI, hva går dere? Håper ikke denne gjengen skal bli spl, vpl eller lærere!!

 

Anonymous poster hash: ab6ca...952

 

Altså, om man på et høyskolestudium klarer å grave seg så langt ned i opplevelsen av intriger og klikker og krangler og "jeg blir holdt utenfor og de snakker sikkert om meg" at man ikke kan jobbe på faglige gruppeprosjekter må jeg jo bare gå ut fra at HI aldri heller kan funke i yrkeslivet. Jeg jobber fortløpende med folk jeg ikke nødvendigvis tåler trynet på i sosiale sammenhenger, men å jobbe på felles prosjekter har lite med akkurat det å gjøre. Ikke mist hele fokuset her nå: det er seks-sju medstudenter HI snakker om, og som gjør at hun er så eeeeensom og lager stort nok drama til at hun muligens ikke kan studere mer. Det er infantilt.

 

 

 

Vel, jeg er venneløs og alltid har vært det. Kan ikke de norske sosiale kodene og har alltid vært frosset ut/holdt utenfor, dolket i ryggen, sveket på det groveste av folk som later som de er mine venner. Likevel fungerer jeg utmerket i arbeidslivet, opplever aldri konflikter med ledelsen og har til og med fått stor lønnsforhøyelse mens jeg var (uplanlagt) gravid, uten å spørre om slik forhøyelse selv - altså deres initiativ alene. Likevel føler jeg meg som en sosial taper, jeg er ensom og ulykkelig fordi jeg verken har venninner, folk å omgås med, og ingen liker meg her jeg bor. Heldigvis har jeg barn som jeg trives med, de er med på aktiviteter der jeg får møtt andre voksne, selv om jeg ikke orker å bli nære venner med noen av dem. Så sug lut, det går an å være fullstendig sosial taper og fungere fint i arbeidslivet. Jeg har aldri mistet en jobb, fått en advarsel, hatt personalkonflikter med kollegaer, bortsett fra eks-sjefen som hadde konflikter med 80 % av alle ansatte fordi hun var manipulerende rasistisk bitch.

 

Anonymous poster hash: 431f7...faa

 

Ja, det går an om du klarer å skille jobb og privatliv - men det er jo der HI sliter.

 

 

 

Må tilføye at mange mennesker som er ordentlig "outstanding" - genierklærte forskere, oppfinnere osv har vært fullstendig sosialt klønete og likevel har klart å oppnå noe. Jeg er ganske ordinær av meg, men hardt arbeidende og ikke-konfliktsøkende. Siden jeg ikke har noen venner, synes jeg det er fælt at ingen på jobben vil omgås meg privat, men jeg viser det ikke til kollegaene mine, synes bare det er kjipt. Føler meg utilpass på julebord og lignende.

 

Anonymous poster hash: 431f7...faa

[Anonym bruker]

 

 

 

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Jeg går på universitet og var nylig på felykurs over flere uker der jeg delte rom med tre andre. Jo - man må forholde seg til andre mennesker, også på høyere utdannelser. På høyskole vet jeg det er mye gruppearbeid. Så for en ganhs skyld snakker du bare tull.

 

HI, hva går dere? Håper ikke denne gjengen skal bli spl, vpl eller lærere!!

 

Anonymous poster hash: ab6ca...952

Altså, om man på et høyskolestudium klarer å grave seg så langt ned i opplevelsen av intriger og klikker og krangler og "jeg blir holdt utenfor og de snakker sikkert om meg" at man ikke kan jobbe på faglige gruppeprosjekter må jeg jo bare gå ut fra at HI aldri heller kan funke i yrkeslivet. Jeg jobber fortløpende med folk jeg ikke nødvendigvis tåler trynet på i sosiale sammenhenger, men å jobbe på felles prosjekter har lite med akkurat det å gjøre. Ikke mist hele fokuset her nå: det er seks-sju medstudenter HI snakker om, og som gjør at hun er så eeeeensom og lager stort nok drama til at hun muligens ikke kan studere mer. Det er infantilt.

Har det rablet for deg? Jeg synes vanligvis at du virker oppegående, kvikk og argumenterer godt og saklig. I denne saken er jeg veldig uenig med deg. Mener du at så lenge mobbingen er i en profesjonell sammenheng (og ikke i første klasse på barneskolen), så skal en bare ta seg sammen og tåle alt? Men du synes kanskje ikke dette kvalifiserer til mobbing? Mobbing på arbeidsplass/studiested er for det første uakseptabelt og for det andre svært kostbart samfunnsøkonomisk da det kan ødelegge en person helt og føre til at personen går ut av arbeidslivet.

 

HI; det du beskriver er hårreisende. Stå på👍

 

 

Anonymous poster hash: 1d086...c37

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg skal gå litt mot strømmen her: slik jeg leser det du skriver så har du vært hakkekylling i skolesammenheng hele livet. Og nå har det skjedd på nytt på høyskole?

 

Jeg tenker da at siden det er ulike mennesker du har gått på skole med, kan det være at du utstråler noe som gjør at du lett blir en hakkekylling? Jeg er redd for at dette kan følge deg videre inn i arbeidslivet om du ikke bryter mønsteret.

 

Det er vanskelig å forandre på andre mennesker, det er lettere å forandre på seg selv og sin egen væremåte. Kan du lære noe av dette som du kan bruke til å komme deg bedre inn i det sosiale miljøet?

 

Du skriver at den utløsende faktoren for mobbingen var at du luftet at du var uenig med "lederen" i klassen? De aller fleste tåler å diskutere å være uenige. Hvordan det blir mottatt har mest med hvordan motargumentene blir lagt fram, ikke det faktum at man er uenige. Kunne du ordlagt deg annerledes? Brukt annet tonefall? Hvordan var kroppspråket ditt?

 

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes at det er greit å bli behandlet slik som du blir behandlet. Jeg gjør det fordi jeg vil gjøre deg bevisst på hvordan du kan oppfattes av andre og at du kan trene på kommunikasjon slik at det reduserer mulighetene for at du havner i denne situasjonen på nytt.

 

Om du orker, kan du evt. be om å få ordet i en time å si noe om det. Du kan beklage at ting ble som de ble, og be om å få en "fresh start". Det står respekt av å gjøre noe sånt, kanskje dine medstudenter vil komme til å se deg i et nytt lys å gi deg en ny sjanse?

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

Nei. Jeg har god selvinnsikt, og jeg vet med meg selv at jeg har ikke gjort noe for å fortjene dette.

 

Jeg møtte henne ansikt til ansikt og foreslo at vi skulle legge dette bak oss og starte på nytt. Det var hun helt enig i.

Dagen etter hørte jeg at hun hadde samlet 6 av mine studievenner for å snakke om meg.

 

Jeg har møtt henne med ønske om samarbeid, jeg har prøvd å tilbringe tid med henne og være så imøtekommende jeg kan... Det har ikke hjulpet!

 

Tro meg, jeg har analysert denne situasjonen mange ganger. Jeg kan ikke med livets innsats se hva jeg har gjort.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

Nei? Nei vel.

 

Deres respons på deg handler ikke om hva du har fortjent eller ikke eller om du har gjort noe galt. Det handler om din effekt på andre. Om du hadde god selvinnsikt, slik du skriver at du har, så hadde du svart noe helt annet en det du svarte meg. En person med god selvinnsikt reflekterer over seg selv og effekten man har på andre. Selv om du mener at du ikke har gjort noe galt, så har du likevel hatt den effekten på andre at hele klassen stenger deg ute fra fellesskapet. En hel klasse med studenter på en høyskole gjør ikke sånn bare fordi "lederen" sier det.

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

 

Jeg har ikke sagt at hele klassen stenger meg ute. Jeg har sagt at hennes gjeng skaper problemer for min trivsel, fordi de velger å baksnakke meg, ignorere meg og hviske når jeg går forbi.

 

Når jeg selv utmerket godt vet at jeg har tatt kontakt og bedt om våpenhvile, samt smilt og vært hyggelig og prøvd å få igang samtaler, så forstår jeg ikke helt hvordan jeg kan være problemet nei.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

Ok. Så fordi 7 av hele klassen ikke vil "leke" med deg, så orker du ikke å gå på skolen?? Drit i dem, skap relasjoner med resten av studentene istedet! Slik du la det fram virket det som om alle i klassen var i mot deg. Du må bare tåle at ikke alle liker deg. Sånn er livet. Og tro meg; du er ikke så spesiell at så mange bruker store deler av sin tid til å snakke om deg.

 

P.S. ingenting av det du har skrevet så langt viser at du har god selvinnsikt.

 

Anonymous poster hash: f272f...28a

Er det noen grunn til at du velger å bli så angripende?

Jeg synes det er et problem at voksne mennesker velger å utestenge en medstuderende, ikke minst på en så ufin måte som de har valgt å gjøre.

For meg er det et problem. At du hadde valgt å heve deg over det og ikke la det gå inn på deg er jo supert. Jeg er en person som reagerer når jeg blir baksnakket og utestengt.

 

Å si "Du er ikke så spesiell" blir litt unødvendig. Jeg påstår da ingen steder at jeg er spesiell?

Men jeg har havnet i en ubehagelig konflikt som jeg ønsker å finne en løsning på.

Jeg har prøvd å samarbeide og tilbringe tid med dem uten virkning. Så da spør jeg etter hjelp til å finne en ny løsning.

Dine svar er ikke spesielt mye til hjelp, tvert imot.

 

Derimot setter jeg veldig pris på alle andre konstruktive svar som har kommet frem i tråden ❤️

 

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

Hvorfor har du et så stort behov for å tilbringe tid sammen med akkurat disse 7 personene?

 

 

Anonymous poster hash: e8406...20f

[Anonym bruker]

Mobbing på arbeidsplassen (og tydeligvis også på høyskoler) er et stort problem. Jeg forundres over at for eksempel sug lut, som jeg til nå har syntes virker oppegående, ikke har fått med seg dette.

 

Og til deg, HI: Dersom du opplever at denne situasjonen forringer studiesituasjonen din, bør du ta det opp med skolen, gjerne skriftlig. Skolen er, på samme måter som arbeidsplasser, forpliktet til å ta slike ting alvorlig. Jeg tror dessverre ikke at det hjelper å diskutere mer med "lederen" av hønsegjengen.

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

[Luksusdyret]

 

Mobbing på arbeidsplassen (og tydeligvis også på høyskoler) er et stort problem. Jeg forundres over at for eksempel sug lut, som jeg til nå har syntes virker oppegående, ikke har fått med seg dette.

 

Og til deg, HI: Dersom du opplever at denne situasjonen forringer studiesituasjonen din, bør du ta det opp med skolen, gjerne skriftlig. Skolen er, på samme måter som arbeidsplasser, forpliktet til å ta slike ting alvorlig. Jeg tror dessverre ikke at det hjelper å diskutere mer med "lederen" av hønsegjengen.

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

 

 

 

Sug lut har mange kontroversielle meninger og svært lite empati. Så overrasker ikke meg. Men ikke bare hun, svært mange mener at både barn og voksne må "gå i seg selv" for å se om det er noe galt med dem og at det er derfor de blir mobbet. At de kan prøve å være som de populære, da slipper de sikkert å bli mobbet. Veldig få fokuserer på at mobberen er problemet, de synes synd på mobberne og mener at mobbeofferet må inkludere mobber på sin egen bekostning, i bursdager, andre sammenkomster osv. Fordi mobberen har det sikkert sååå fælt hjemme og kan ikke noe for at han/hun mobber. Det er hovedgrunnen til at man ikke får bukt med mobbingen i norske skoler.

[Anonym bruker]

Hei igjen!

 

Jeg ser at jeg må oppklare noe :-)

Nei jeg har ikke bruk for å snakke med dem, sosialisere med dem eller være venner med dem. Mitt problem er den isfronten jeg blir møtt med, den stemningen som er i klassen. Jeg vet jeg blir snakket om, jeg vet de ikke liker meg og jeg vet at de ser på meg når jeg går i gangene.

Det er ubehagelig!

Noen klarer helt sikkert å være fullstendig likegyldig, trekke på skuldrene og si "Det får være deres problem!", men jeg er dessverre en person som tar det til meg og påvirkes emosjonelt av det. Jeg klarer ikke helt å følge den "Du skal endre deg selv" holdningen, fordi jeg mener man skal som voksne mennesker kunne forholde seg mer modent til hverandre til tross for uenigheter.

 

Igjen, jeg setter pris på alle svar. Takker igjen :-)

 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 32c36...436

[Anonym bruker]

Huff! Snakk om å sparke noen som ligger nede!

 

Jeg ble utestengt, baksnakket og mobbet av en gruppe i klassen på videregående. Det resulterte i at ingen andre i klassen ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var heldig å ble kjent med noen i paralellklassen, og det berget meg gjennom tre tøffe år.

 

Årsaken til utestengingen og mobbingen? Jeg var venn med en som "lederen" var forelsket i...

 

Anonymous poster hash: 1ff47...ad3

[MillaCamilla]

http://www.nrk.no/ytring/ikke-mobb-kollegaen-min-1.12591860

[Anonym bruker]

 

 

Du har bestemt deg for å være offer og utenfor og se spøkelser. Dra hodet ut av navlen og gjør det du er der for, nemlig å studere. Dette er ikke noen "klasse" du trenger dra på leirskole med eller leke med i friminuttene, det er folk som tilfeldigvis er der samtidig som deg og utover det er de helt uvesentlige.

Jeg går på universitet og var nylig på felykurs over flere uker der jeg delte rom med tre andre. Jo - man må forholde seg til andre mennesker, også på høyere utdannelser. På høyskole vet jeg det er mye gruppearbeid. Så for en ganhs skyld snakker du bare tull.

 

HI, hva går dere? Håper ikke denne gjengen skal bli spl, vpl eller lærere!!

 

Anonymous poster hash: ab6ca...952

 

Altså, om man på et høyskolestudium klarer å grave seg så langt ned i opplevelsen av intriger og klikker og krangler og "jeg blir holdt utenfor og de snakker sikkert om meg" at man ikke kan jobbe på faglige gruppeprosjekter må jeg jo bare gå ut fra at HI aldri heller kan funke i yrkeslivet. Jeg jobber fortløpende med folk jeg ikke nødvendigvis tåler trynet på i sosiale sammenhenger, men å jobbe på felles prosjekter har lite med akkurat det å gjøre. Ikke mist hele fokuset her nå: det er seks-sju medstudenter HI snakker om, og som gjør at hun er så eeeeensom og lager stort nok drama til at hun muligens ikke kan studere mer. Det er infantilt.

 

Du er skummelt uvitende og empatiløs

 

Anonymous poster hash: d6591...c6d

[Gjest Antarctica]

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

[Anonym bruker]

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".  

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

[Gjest Antarctica]

 

 

Her er et råd fra meg:

Skit i dem, de 6 det gjelder. De er ikke viktige.

 

Her er ett til på kjøpet:

Slutt å lure på hva folk sier om deg når du ikke hører på. Som Sokrates sa "Når jeg ikke er til stede, må folk gjerne grisebanke meg!"

Råd? Å skite i og slutte å lure på er ikke alle forunt å bare bestemme seg for å gjøre, det forstår du vel, og HI sier jo at det nettopp er slik for henne. HI opplever dette som et stort problem, og du bare føyser henne bort med superluftige "råd".

 

Anonymous poster hash: e72e0...3f4

Når man blir gammel nok til å slutte å speile seg i andres bekreftelse er det veldig, veldig lett.

Fram til da kan man jo bruke tid og energi på mennesker som dypest sett ikke har noen som helst innvirkning på ens liv. Men det er ikke fruktbart.