Dere som er abortmotstandere...

[Anonym bruker]

Unntak ved voldtekt og fare for mors eller barns liv.

 

Anonymous poster hash: 97beb...6ba

[Anonym bruker]

 

Et liv er et liv. Et bitte bitte lite hjerte begynner å slå rundt uke 5.. jeg kan på en måte forstå de som velger abort etter en voldtekt. Men det er likevel fult ut et bitte lite liv.Har det vært meg, hadde jeg bært frem barnet, å far hadde blitt ukjent. Dette for å unngå å ha noe med drittsekken som voldtok. Men barnet hadde jeg elsket like høyt, ikke barnas skyld at de blir unnfanget. Jeg støtter  de som velger abort der barnet er så sykt at det ikke vil klare å leve etter fødselen, det tror jeg er en kjempestor belastning å vite at etter timer med smerter å barnet er født, så skal det dø... Anonymous poster hash: b771d...9e3

Far kan kreve å ta DNA test av barnet, hvis det er av Hannes interesse..

 

Anonymous poster hash: 4941e...5a4

 

Hvem er Hanne??

 

Anonymous poster hash: 1dff1...59f

[Anonym bruker]

Barnet har ingen rett. Det skal ikke ha noen rett, for det er ikke noe "barn." Den voksne kvinnens liv, allerede eksisterende, pustende, levende, selvstendig, trumfer enhver celleklumps rett til overlevelse uansett grunn.

Hvis du føler at du dreper et barn hvis du tar abort, så har jeg full respekt for det. Men å sette seg til doms over andre kvinner, og ville bestemme om de har en god nok grunn til abort eller ei - vel, det har vi hatt i Norge tidligere. Det kalles abortnemd, og det førte til mange flere ulykkelige skjebner og mange livsfarlige, ulovlige aborter.

Jeg har full respekt for de som personlig mener at de aldri ville tatt abort uansett omstendigheter, fordi de føler så sterkt at det er drap. Det jeg ikke kan respektere, er de som setter seg til doms over andre og skal bestemme hvem som er "verdig" nok til å få en abort, og hvem som ikke er det. Eventuelt, som ønsker å bestemme at ingen får lov til å ta abort, for de mener at det er feil, så da må alle mene det.

De aller fleste som tar abort i Norge i dag, gjør det etter tunge overveielser og også med en del kvaler, men de er overbevist om at det er riktig valg for dem. Personlig.

Det vil selvsagt alltid være de få som bruker abort omtrent som prevensjon, og som legger lite i det. Det er en del av prisen vi må betale for å ha rett til å bestemme over eget liv og egen kropp.

Og nei, far kan til syvende og sist ikke bestemme. Det er kvinnen som skal bære frem fosteret, kvinnen som skal føde, og ingen vet hvilke belastninger det kan medføre for den enkelte kvinne. Far kan ønske, og komme med sine meninger, men det er bare kvinnen som kan ta beslutningen om hvorvidt hun er villig til å gå gjennom dette eller ei.

Hvis du selv mener at abort er drap, så lar du være å ta abort. Men ikke sett deg til doms over at andre tar andre valg, og ikke se ned på en rettighet som vi har kjempet så sterkt for og som har reddet mange liv, siden vi nå slipper illegale aborter!

Du setter deg jo til doms overfor fosteret når du sier at det ikke skal ha noe rett og at kvinnen triumfer over der. Hvem er det som har bestemt dette? Er det du eller er det din personlige mening? Om sistnevnte så synes jeg du kan poengtere det tydeligere.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

[Anonym bruker]

Alle abortforkjempere snakker alltid om kvinners rett! Vi skal ikke tråkke på kvinnene! Alle som mener at vi bør kjempe for barnet er visst gammeldagse, kvinnefiendtlige og/eller bibelskrullinger. Vi skal holde meningene for oss selv. Vel, når vi faktisk mener at det er drap (unnskyld at det er et så sterkt ord), hvordan kan vi da bare tie og holde det for oss selv? Blir ikke det hyklersk av oss i så fall?

 

Anonymous poster hash: c5c03...4c4

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ja, uansett årsak. Et barn unnfanget ved voldtekt har like mye verdi som barn som ble unnfanget i fylla uten kondom. Forstår ikke de som mener at enkelte barn kan bli abortert fordi de tydeligvis er mindre verdAnonymous poster hash: 4923f...fc0

Det er jo ikke snakk om barnets verdi, men belastningen det er for mor å få et barn som er resultat av vold, angst og smerte.

Om du ikke engang skjønner såpass blir en diskusjon nærmest umulig.Anonymous poster hash: 1a5f0...f24

Det er fortsatt et barn som blir tatt bort. Resultatet er det samme uansett om barnet ble unnfanget ved voldtekt eller uten bruk av kondom. Et barn blir drept. Så hvorfor er det greit å drepe noen barn?Anonymous poster hash: 4923f...fc0

I mitt hode er ikke abort drap.Anonymous poster hash: 1a5f0...f24

Fra ca uke 5 banker et bitte bitte lite hjerte, som for meg betyr LIV, å får man det lille hjerte til å stoppe å slå med vilje.... ja, hva annet en drap er det da???

Anonymous poster hash: b771d...9e3

Det banker små hjerter i snegler også, men det er mangelen på stor hjerne som gjør at de er som de er. Hvorfor er et menneskefoster mer verdt enn en snegle? Eller maur? Eller blåskjell?Anonymous poster hash: 9febd...270

Den unike, kompliserte og enestående celledelingen som starter etter at eggcellen møter sædcellen er unik for mennesket. Å begynne å snakke om verdi blir i mine øyne likevel feil. Man har har likevel tatt et standpunkt om at mennesket er spesielt og opphøyet. Utfra dine utledninger er ikke du eller dine mer spesiell enn en mus, rev eller en apekatt. Enig?Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Ja, enig. Før mennesket har utviklet hjernen er det ikke mer "verdt" enn et revefoster. Faktisk er det ganske lenge umulig å avgjøre hvilken art et foster er, men mindre man teller kromosomer ( sett at det ikke er inne i moren, såklart dette er hypotetisk ) den menneskelige celledelingen er ikke mer unik eller komplisert enn den er for frosk, fugl eller sjimpanse i de tidlige stadier.

Jeg synes dette er helt fantastisk. Det er bare enda et bevis for evolusjon og det er spennende å studere.

Når hjernen er utviklet stiller saken seg selvsagt annerledes. Det er tross alt den som skiller oss fra de andre dyrene.

Jeg Setter min egen art først og bruker medisiner som er testet på dyr og synes det er viktig å ta vare på mennesker før dyr. Jeg har allikevel stor respekt for dyr, og spiser for eksempel ikke dyr som ikke har blitt gitt verdige liv.

Jeg er gravid. Jeg elsker at det jeg har i magen har potensiale til å bli barnet mitt, og jeg vil bli knust om jeg skulle ha en SA. Da må jeg starte prosessen på nytt, og det vil være belastende (ivf), men jeg vil ikke sørge over et dødt barn, for det er ikke et barn ennå. (jeg sørger heller ikke når jeg har mensen - noe som også inneholder potensialet til å bli et barn, jeg kan informere om at meiosen for å danne egg også er en fantastisk prosess)

Jeg respekterer at du ser annerledes på saken. Jeg er kanskje litt vel "nøktern" av meg for enkeltes smak.Anonymous poster hash: 9febd...270

Først: Jeg synes ikke man kan utlede etikk kun utfra biologi.

Du snakker om definisjon av et barn avhengig av hjerneutvikling. Når mener du at hjernen er ferdig utviklet? Hva ville du ha tenkt om du mistet et levendefødt barn (eller kanskje foster i dine øyne) i uke 26 etter fødsel? Hadde du fremdeles sagt at man ikke snakket om et dødt barn siden hjernen ikke er ferdig utviklet og at det dermed ikke var mer verdt enn et revefoster? Antall kromosomer er forøvrig det som skiller fra andre arter og det er der det genmaterialet ligger, som gjør mennesket unikt.

Grensene er veldig flytende i denne diskusjonen og du fremstår ikke så

Nøktern, heller mer bastant.

Å sammenlikne meiose med utviklingen av en zygote blir feil i mine øyne da sistnevntes utvikling er betydelig mer komplisert og består av kromosomer fra to sider. Vi er uenige ja, men det er jo bra at vi likevel kan være siviliserte. Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Jeg har mistet i uke 12, 16 og fullbåret, men jeg har bare mistet et barn. Selvsagt. Anonymous poster hash: 1a5f0...f24

Beklager om jeg fremstår usivilisert, jeg mener ikke å fornærme noen. Jeg må da ha like stor rett til å forklare mitt syn som alle andre.

Om jeg mister et barn mister jeg et barn. Det har jeg ikke lyst til å forestille meg engang! Om jeg mister et embryo eller et foster, så føler jeg antagelig på det der etter. Jeg er i uke 8 nå, og jeg har ikke et barn i magen. Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvsagt har du rett til det. Men det er noe som forblir litt utydelig for meg. Du snakker om at et foster ikke er et barn før hjernen er utviklet. Fakta: Et foster er et foster fra ssu 9 og til fødsel. Da er jo et barn i ssu 34 også et foster, men for deg fremdeles ikke et barn?

 

Du snakker om at hjerneutvikling har betydning for om man kan kalles et menneske/barn: er et foster født i uke 26 et barn eller ikke? Hjernen er uutviklet og det trenger masse medisinsk support for overlevelse. Om dette barnet dør, kaller du det da ikke et dødt barn eller er det for deg et dødt foster siden hjernen ikke er utviklet? (Forøvrig er et fullbårent barns hjerne heller ikke utviklet).

 

Jeg har altså vansker med å følge argumenter om at et menneske kun er et menneske dersom hjernen er utviklet. Da må man isåfall definere hva som er utviklet, for en fullbåren nyfødts hjerne trenger fremdeles mye tid og ro for å utvikle viktige synapser.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ja, uansett årsak. Et barn unnfanget ved voldtekt har like mye verdi som barn som ble unnfanget i fylla uten kondom. Forstår ikke de som mener at enkelte barn kan bli abortert fordi de tydeligvis er mindre verdAnonymous poster hash: 4923f...fc0

Det er jo ikke snakk om barnets verdi, men belastningen det er for mor å få et barn som er resultat av vold, angst og smerte.

Om du ikke engang skjønner såpass blir en diskusjon nærmest umulig.Anonymous poster hash: 1a5f0...f24

Det er fortsatt et barn som blir tatt bort. Resultatet er det samme uansett om barnet ble unnfanget ved voldtekt eller uten bruk av kondom. Et barn blir drept. Så hvorfor er det greit å drepe noen barn?Anonymous poster hash: 4923f...fc0

I mitt hode er ikke abort drap.Anonymous poster hash: 1a5f0...f24

Fra ca uke 5 banker et bitte bitte lite hjerte, som for meg betyr LIV, å får man det lille hjerte til å stoppe å slå med vilje.... ja, hva annet en drap er det da???

Anonymous poster hash: b771d...9e3

Det banker små hjerter i snegler også, men det er mangelen på stor hjerne som gjør at de er som de er. Hvorfor er et menneskefoster mer verdt enn en snegle? Eller maur? Eller blåskjell?Anonymous poster hash: 9febd...270

Den unike, kompliserte og enestående celledelingen som starter etter at eggcellen møter sædcellen er unik for mennesket. Å begynne å snakke om verdi blir i mine øyne likevel feil. Man har har likevel tatt et standpunkt om at mennesket er spesielt og opphøyet. Utfra dine utledninger er ikke du eller dine mer spesiell enn en mus, rev eller en apekatt. Enig?Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Ja, enig. Før mennesket har utviklet hjernen er det ikke mer "verdt" enn et revefoster. Faktisk er det ganske lenge umulig å avgjøre hvilken art et foster er, men mindre man teller kromosomer ( sett at det ikke er inne i moren, såklart dette er hypotetisk ) den menneskelige celledelingen er ikke mer unik eller komplisert enn den er for frosk, fugl eller sjimpanse i de tidlige stadier.

Jeg synes dette er helt fantastisk. Det er bare enda et bevis for evolusjon og det er spennende å studere.

Når hjernen er utviklet stiller saken seg selvsagt annerledes. Det er tross alt den som skiller oss fra de andre dyrene.

Jeg Setter min egen art først og bruker medisiner som er testet på dyr og synes det er viktig å ta vare på mennesker før dyr. Jeg har allikevel stor respekt for dyr, og spiser for eksempel ikke dyr som ikke har blitt gitt verdige liv.

Jeg er gravid. Jeg elsker at det jeg har i magen har potensiale til å bli barnet mitt, og jeg vil bli knust om jeg skulle ha en SA. Da må jeg starte prosessen på nytt, og det vil være belastende (ivf), men jeg vil ikke sørge over et dødt barn, for det er ikke et barn ennå. (jeg sørger heller ikke når jeg har mensen - noe som også inneholder potensialet til å bli et barn, jeg kan informere om at meiosen for å danne egg også er en fantastisk prosess)

Jeg respekterer at du ser annerledes på saken. Jeg er kanskje litt vel "nøktern" av meg for enkeltes smak.Anonymous poster hash: 9febd...270

Først: Jeg synes ikke man kan utlede etikk kun utfra biologi.

Du snakker om definisjon av et barn avhengig av hjerneutvikling. Når mener du at hjernen er ferdig utviklet? Hva ville du ha tenkt om du mistet et levendefødt barn (eller kanskje foster i dine øyne) i uke 26 etter fødsel? Hadde du fremdeles sagt at man ikke snakket om et dødt barn siden hjernen ikke er ferdig utviklet og at det dermed ikke var mer verdt enn et revefoster? Antall kromosomer er forøvrig det som skiller fra andre arter og det er der det genmaterialet ligger, som gjør mennesket unikt.

Grensene er veldig flytende i denne diskusjonen og du fremstår ikke så

Nøktern, heller mer bastant.

Å sammenlikne meiose med utviklingen av en zygote blir feil i mine øyne da sistnevntes utvikling er betydelig mer komplisert og består av kromosomer fra to sider. Vi er uenige ja, men det er jo bra at vi likevel kan være siviliserte. Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Jeg har mistet i uke 12, 16 og fullbåret, men jeg har bare mistet et barn. Selvsagt. Anonymous poster hash: 1a5f0...f24

Selvsagt i følge hvilke fakta? Men uansett, du har ikke svart på det jeg spurte om, nemlig det konkrete tilfellet. Veldig trist å høre om at du har mistet. Det er veldig tøft å gå gjennom.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

[Anonym bruker]

Et lite spørsmål til dere som mener at det er et fullverdig liv helt fra unnfangelsen og at et embryo er like mye et barn som et levedyktig foster:

 

Betyr det at det er like hjerteskjærende og forferdelig å miste i uke 8 som i uke 38 (tallene er vilkårlige, dere skjønner sikkert poenget?)

 

Jeg lurer virkelig på dette og håper at noen kan svare meg.

 

Anonymous poster hash: 1a5f0...f24

[Anonym bruker]

Et lite spørsmål til dere som mener at det er et fullverdig liv helt fra unnfangelsen og at et embryo er like mye et barn som et levedyktig foster:

Betyr det at det er like hjerteskjærende og forferdelig å miste i uke 8 som i uke 38 (tallene er vilkårlige, dere skjønner sikkert poenget?)

Jeg lurer virkelig på dette og håper at noen kan svare meg. Anonymous poster hash: 1a5f0...f24

Ja, det mener jeg. Utrolig trist uansett. Men i siste tilfellet er gjerne foreldrene mer knust siden de har hatt mer tid til å forberede seg og glede seg til barnet kommer og har sannsynligvis alt klart. I tillegg vet alle at man venter barn. I uke 8 har man ikke fått så mye tid til å forberede og glede seg enda eller å fortelle det til alle. Jeg hadde nok vært tristere i uke 38 nettopp pga det jeg nevnte, men tapet er uansett like stort.

 

Anonymous poster hash: c5c03...4c4

[skjotta]

 

 

 

 

Jeg er imot! Gravide kvinner skal alltid snu debatten til at det er de som er ofre og må få bestemme over egen kropp. Selvsagt skal de få bestemme over egen kropp, men når de er gravide, er det ikke bare deres egen kropp de bestemmer over. Da bestemmer de plutselig over et annet liv! Det må være så utrolig fortvilende for menn som ønsker behold barnet, men kvinnen skal selvsagt bestemme. Han har ikke et ord han skulle ha sagt. Og hvis han prøver å beskytte det ufødte barnet sitt, er han en kvinnenedtrykker. Jeg kan selvsagt forstå at det er en veldig vanskelig situasjon dersom noen blir ufrivillig gravid gjennom en voldtekt eller lignende. Men det er for det første en veldig liten brøkdel som faktisk blir. Det er ikke den gravide kvinnen som er den svakeste parten, det er det ufødte barnet. Et liv er et liv. Hvordan kan vi bestemme når det er verdt å leve? Hvorfor kan man sette en grense? At det ikke er levedyktig er usaklig. En nyfødt er heller ikke levedyktig selvstendig. Den er helt avhengig av en omsorgsperson for å kunne overleve. I dag kan man redde fostre fra de er ca 23 uker gamle, 22 uker gamle kan aborteres (ved visse indikasjoner). En dag forskjell kan avgjøre skjebnen. Hva om man om 50 år kan redde fostre fra uke 8? Er de da mer verdt? Er det det medisinske fremskrittet som avgjør verdien?

 

Anonymous poster hash: c5c03...4c4

Har også ofte tenkt på de mennene som også er "gravide", de har da like mye rett til å ønske barnet som kvinnen. Kanskje egentlig det skulle vært mulig at en tredjepart var med på bestemmelsen hvis far virkelig ønsker barnet. Mor kan jo bare si ifra seg foreldreansvaret hvis hun er ikke interessert i barnet. Nei, det er en vanskelig debatt.

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Fordi far ikke bærer noe inni sin egen kropp. Det er jo liksom poenget med selvbestemtheten. Bestemme hva som skjer inni egen kropp. Selv når vi er DØDE får vi bestemme om vi vil bruke kroppen til å redde andre mennesker (organdonasjon). Skulle bare mangle at vi får bestemme det ellers også. Hvor flinke/lite flinke ulike kvinner er til å bruke prevansjon er en egen debatt.

 

Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvfølgelig er jo ikke barnet inni mannens kropp, men det er da ikke hans feil? Det må være to stk for å få barn, kvinnen kan ikke klare det på egenhånd. Men det er et vanskelig dilemma og aldri kan noe bli rett derfor tenker jeg at en tredjepart skulle vært inne i bildet. Ikke for å "bestemme", men kanskje snakke om det, kanskje kvinnen skjønner at det er hinsides viktig at barnet får komme for fars del? For ham vil det kanskje være drap? Hvordan ville du taklet det hvis du var mannen og barnet var svært ønsket fra din side?

 

Det er kvinnen som bestemmer om barnet skal bli født, men da må man jaggu meg ikke ha sex hvis man aldeles ikke tenker å bli gravid!

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Er du da også åpen for at faren kan kreve, med loven i hånd, at kvinnen som bærer barnet hans skal ta abort fordi det er viktig for ham at barnet ikke blir født?

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg er imot! Gravide kvinner skal alltid snu debatten til at det er de som er ofre og må få bestemme over egen kropp. Selvsagt skal de få bestemme over egen kropp, men når de er gravide, er det ikke bare deres egen kropp de bestemmer over. Da bestemmer de plutselig over et annet liv! Det må være så utrolig fortvilende for menn som ønsker behold barnet, men kvinnen skal selvsagt bestemme. Han har ikke et ord han skulle ha sagt. Og hvis han prøver å beskytte det ufødte barnet sitt, er han en kvinnenedtrykker. Jeg kan selvsagt forstå at det er en veldig vanskelig situasjon dersom noen blir ufrivillig gravid gjennom en voldtekt eller lignende. Men det er for det første en veldig liten brøkdel som faktisk blir. Det er ikke den gravide kvinnen som er den svakeste parten, det er det ufødte barnet. Et liv er et liv. Hvordan kan vi bestemme når det er verdt å leve? Hvorfor kan man sette en grense? At det ikke er levedyktig er usaklig. En nyfødt er heller ikke levedyktig selvstendig. Den er helt avhengig av en omsorgsperson for å kunne overleve. I dag kan man redde fostre fra de er ca 23 uker gamle, 22 uker gamle kan aborteres (ved visse indikasjoner). En dag forskjell kan avgjøre skjebnen. Hva om man om 50 år kan redde fostre fra uke 8? Er de da mer verdt? Er det det medisinske fremskrittet som avgjør verdien?

 

Anonymous poster hash: c5c03...4c4

Har også ofte tenkt på de mennene som også er "gravide", de har da like mye rett til å ønske barnet som kvinnen. Kanskje egentlig det skulle vært mulig at en tredjepart var med på bestemmelsen hvis far virkelig ønsker barnet. Mor kan jo bare si ifra seg foreldreansvaret hvis hun er ikke interessert i barnet. Nei, det er en vanskelig debatt.

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Fordi far ikke bærer noe inni sin egen kropp. Det er jo liksom poenget med selvbestemtheten. Bestemme hva som skjer inni egen kropp. Selv når vi er DØDE får vi bestemme om vi vil bruke kroppen til å redde andre mennesker (organdonasjon). Skulle bare mangle at vi får bestemme det ellers også. Hvor flinke/lite flinke ulike kvinner er til å bruke prevansjon er en egen debatt.

 

Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvfølgelig er jo ikke barnet inni mannens kropp, men det er da ikke hans feil? Det må være to stk for å få barn, kvinnen kan ikke klare det på egenhånd. Men det er et vanskelig dilemma og aldri kan noe bli rett derfor tenker jeg at en tredjepart skulle vært inne i bildet. Ikke for å "bestemme", men kanskje snakke om det, kanskje kvinnen skjønner at det er hinsides viktig at barnet får komme for fars del? For ham vil det kanskje være drap? Hvordan ville du taklet det hvis du var mannen og barnet var svært ønsket fra din side?

 

Det er kvinnen som bestemmer om barnet skal bli født, men da må man jaggu meg ikke ha sex hvis man aldeles ikke tenker å bli gravid!

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Er du da også åpen for at faren kan kreve, med loven i hånd, at kvinnen som bærer barnet hans skal ta abort fordi det er viktig for ham at barnet ikke blir født?

Nei, men han bør kunne frasi seg farsskapet og slippe å betale bidrag.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

[skjotta]

 

 

 

 

 

 

Jeg er imot! Gravide kvinner skal alltid snu debatten til at det er de som er ofre og må få bestemme over egen kropp. Selvsagt skal de få bestemme over egen kropp, men når de er gravide, er det ikke bare deres egen kropp de bestemmer over. Da bestemmer de plutselig over et annet liv! Det må være så utrolig fortvilende for menn som ønsker behold barnet, men kvinnen skal selvsagt bestemme. Han har ikke et ord han skulle ha sagt. Og hvis han prøver å beskytte det ufødte barnet sitt, er han en kvinnenedtrykker. Jeg kan selvsagt forstå at det er en veldig vanskelig situasjon dersom noen blir ufrivillig gravid gjennom en voldtekt eller lignende. Men det er for det første en veldig liten brøkdel som faktisk blir. Det er ikke den gravide kvinnen som er den svakeste parten, det er det ufødte barnet. Et liv er et liv. Hvordan kan vi bestemme når det er verdt å leve? Hvorfor kan man sette en grense? At det ikke er levedyktig er usaklig. En nyfødt er heller ikke levedyktig selvstendig. Den er helt avhengig av en omsorgsperson for å kunne overleve. I dag kan man redde fostre fra de er ca 23 uker gamle, 22 uker gamle kan aborteres (ved visse indikasjoner). En dag forskjell kan avgjøre skjebnen. Hva om man om 50 år kan redde fostre fra uke 8? Er de da mer verdt? Er det det medisinske fremskrittet som avgjør verdien?

 

Anonymous poster hash: c5c03...4c4

Har også ofte tenkt på de mennene som også er "gravide", de har da like mye rett til å ønske barnet som kvinnen. Kanskje egentlig det skulle vært mulig at en tredjepart var med på bestemmelsen hvis far virkelig ønsker barnet. Mor kan jo bare si ifra seg foreldreansvaret hvis hun er ikke interessert i barnet. Nei, det er en vanskelig debatt.

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Fordi far ikke bærer noe inni sin egen kropp. Det er jo liksom poenget med selvbestemtheten. Bestemme hva som skjer inni egen kropp. Selv når vi er DØDE får vi bestemme om vi vil bruke kroppen til å redde andre mennesker (organdonasjon). Skulle bare mangle at vi får bestemme det ellers også. Hvor flinke/lite flinke ulike kvinner er til å bruke prevansjon er en egen debatt.

 

Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvfølgelig er jo ikke barnet inni mannens kropp, men det er da ikke hans feil? Det må være to stk for å få barn, kvinnen kan ikke klare det på egenhånd. Men det er et vanskelig dilemma og aldri kan noe bli rett derfor tenker jeg at en tredjepart skulle vært inne i bildet. Ikke for å "bestemme", men kanskje snakke om det, kanskje kvinnen skjønner at det er hinsides viktig at barnet får komme for fars del? For ham vil det kanskje være drap? Hvordan ville du taklet det hvis du var mannen og barnet var svært ønsket fra din side?

 

Det er kvinnen som bestemmer om barnet skal bli født, men da må man jaggu meg ikke ha sex hvis man aldeles ikke tenker å bli gravid!

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Er du da også åpen for at faren kan kreve, med loven i hånd, at kvinnen som bærer barnet hans skal ta abort fordi det er viktig for ham at barnet ikke blir født?

Nei, men han bør kunne frasi seg farsskapet og slippe å betale bidrag.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Mange menn ville vært svært ukomfortabel med det.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Jeg er imot! Gravide kvinner skal alltid snu debatten til at det er de som er ofre og må få bestemme over egen kropp. Selvsagt skal de få bestemme over egen kropp, men når de er gravide, er det ikke bare deres egen kropp de bestemmer over. Da bestemmer de plutselig over et annet liv! Det må være så utrolig fortvilende for menn som ønsker behold barnet, men kvinnen skal selvsagt bestemme. Han har ikke et ord han skulle ha sagt. Og hvis han prøver å beskytte det ufødte barnet sitt, er han en kvinnenedtrykker. Jeg kan selvsagt forstå at det er en veldig vanskelig situasjon dersom noen blir ufrivillig gravid gjennom en voldtekt eller lignende. Men det er for det første en veldig liten brøkdel som faktisk blir. Det er ikke den gravide kvinnen som er den svakeste parten, det er det ufødte barnet. Et liv er et liv. Hvordan kan vi bestemme når det er verdt å leve? Hvorfor kan man sette en grense? At det ikke er levedyktig er usaklig. En nyfødt er heller ikke levedyktig selvstendig. Den er helt avhengig av en omsorgsperson for å kunne overleve. I dag kan man redde fostre fra de er ca 23 uker gamle, 22 uker gamle kan aborteres (ved visse indikasjoner). En dag forskjell kan avgjøre skjebnen. Hva om man om 50 år kan redde fostre fra uke 8? Er de da mer verdt? Er det det medisinske fremskrittet som avgjør verdien?Anonymous poster hash: c5c03...4c4

Har også ofte tenkt på de mennene som også er "gravide", de har da like mye rett til å ønske barnet som kvinnen. Kanskje egentlig det skulle vært mulig at en tredjepart var med på bestemmelsen hvis far virkelig ønsker barnet. Mor kan jo bare si ifra seg foreldreansvaret hvis hun er ikke interessert i barnet. Nei, det er en vanskelig debatt.Anonymous poster hash: e743d...e14

Fordi far ikke bærer noe inni sin egen kropp. Det er jo liksom poenget med selvbestemtheten. Bestemme hva som skjer inni egen kropp. Selv når vi er DØDE får vi bestemme om vi vil bruke kroppen til å redde andre mennesker (organdonasjon). Skulle bare mangle at vi får bestemme det ellers også. Hvor flinke/lite flinke ulike kvinner er til å bruke prevansjon er en egen debatt.Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvfølgelig er jo ikke barnet inni mannens kropp, men det er da ikke hans feil? Det må være to stk for å få barn, kvinnen kan ikke klare det på egenhånd. Men det er et vanskelig dilemma og aldri kan noe bli rett derfor tenker jeg at en tredjepart skulle vært inne i bildet. Ikke for å "bestemme", men kanskje snakke om det, kanskje kvinnen skjønner at det er hinsides viktig at barnet får komme for fars del? For ham vil det kanskje være drap? Hvordan ville du taklet det hvis du var mannen og barnet var svært ønsket fra din side?

Det er kvinnen som bestemmer om barnet skal bli født, men da må man jaggu meg ikke ha sex hvis man aldeles ikke tenker å bli gravid! Anonymous poster hash: e743d...e14

Er du da også åpen for at faren kan kreve, med loven i hånd, at kvinnen som bærer barnet hans skal ta abort fordi det er viktig for ham at barnet ikke blir født?

Nei, men han bør kunne frasi seg farsskapet og slippe å betale bidrag. Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Mange menn ville vært svært ukomfortabel med det.

Fint om du utdyper. Skjønner ikke helt hva du mener.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig ganske på linje med Rosalind Hursthouse når det gjelder abort, altså at årsakene til den er hva som avgjør om det er greit eller ikke. Var vel det eneste fornuftige jeg fikk ut av exphil.. 

Anonymous poster hash: c2820...548

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig ganske på linje med Rosalind Hursthouse når det gjelder abort, altså at årsakene til den er hva som avgjør om det er greit eller ikke. Var vel det eneste fornuftige jeg fikk ut av exphil..  Anonymous poster hash: c2820...548

Det er vel uansett aldri greit?

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

[Anonym bruker]

 

Jeg er egentlig ganske på linje med Rosalind Hursthouse når det gjelder abort, altså at årsakene til den er hva som avgjør om det er greit eller ikke. Var vel det eneste fornuftige jeg fikk ut av exphil..

 

Anonymous poster hash: c2820...548

At din moral er kompasset?

 

 

Anonymous poster hash: 4923f...fc0

[Anonym bruker]

Det er jo fortsatt sånn at årsaken har betydning hvis man skal ta abort etter uke 12. Da må det være gode nok grunner for at man skal få lov til å gjøre det.

 

Det handler selvfølgelig ikke om verdien på barnet/fosteret/celleklumpen eller hva man nå velger å kalle det, det handler om at det er andre hensyn inne i bildet også, som i visse tilfeller må veie tyngre.

Anonymous poster hash: ac5f2...24c

[skjotta]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er imot! Gravide kvinner skal alltid snu debatten til at det er de som er ofre og må få bestemme over egen kropp. Selvsagt skal de få bestemme over egen kropp, men når de er gravide, er det ikke bare deres egen kropp de bestemmer over. Da bestemmer de plutselig over et annet liv! Det må være så utrolig fortvilende for menn som ønsker behold barnet, men kvinnen skal selvsagt bestemme. Han har ikke et ord han skulle ha sagt. Og hvis han prøver å beskytte det ufødte barnet sitt, er han en kvinnenedtrykker. Jeg kan selvsagt forstå at det er en veldig vanskelig situasjon dersom noen blir ufrivillig gravid gjennom en voldtekt eller lignende. Men det er for det første en veldig liten brøkdel som faktisk blir. Det er ikke den gravide kvinnen som er den svakeste parten, det er det ufødte barnet. Et liv er et liv. Hvordan kan vi bestemme når det er verdt å leve? Hvorfor kan man sette en grense? At det ikke er levedyktig er usaklig. En nyfødt er heller ikke levedyktig selvstendig. Den er helt avhengig av en omsorgsperson for å kunne overleve. I dag kan man redde fostre fra de er ca 23 uker gamle, 22 uker gamle kan aborteres (ved visse indikasjoner). En dag forskjell kan avgjøre skjebnen. Hva om man om 50 år kan redde fostre fra uke 8? Er de da mer verdt? Er det det medisinske fremskrittet som avgjør verdien?Anonymous poster hash: c5c03...4c4

Har også ofte tenkt på de mennene som også er "gravide", de har da like mye rett til å ønske barnet som kvinnen. Kanskje egentlig det skulle vært mulig at en tredjepart var med på bestemmelsen hvis far virkelig ønsker barnet. Mor kan jo bare si ifra seg foreldreansvaret hvis hun er ikke interessert i barnet. Nei, det er en vanskelig debatt.Anonymous poster hash: e743d...e14

Fordi far ikke bærer noe inni sin egen kropp. Det er jo liksom poenget med selvbestemtheten. Bestemme hva som skjer inni egen kropp. Selv når vi er DØDE får vi bestemme om vi vil bruke kroppen til å redde andre mennesker (organdonasjon). Skulle bare mangle at vi får bestemme det ellers også. Hvor flinke/lite flinke ulike kvinner er til å bruke prevansjon er en egen debatt.Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvfølgelig er jo ikke barnet inni mannens kropp, men det er da ikke hans feil? Det må være to stk for å få barn, kvinnen kan ikke klare det på egenhånd. Men det er et vanskelig dilemma og aldri kan noe bli rett derfor tenker jeg at en tredjepart skulle vært inne i bildet. Ikke for å "bestemme", men kanskje snakke om det, kanskje kvinnen skjønner at det er hinsides viktig at barnet får komme for fars del? For ham vil det kanskje være drap? Hvordan ville du taklet det hvis du var mannen og barnet var svært ønsket fra din side?

Det er kvinnen som bestemmer om barnet skal bli født, men da må man jaggu meg ikke ha sex hvis man aldeles ikke tenker å bli gravid! Anonymous poster hash: e743d...e14

Er du da også åpen for at faren kan kreve, med loven i hånd, at kvinnen som bærer barnet hans skal ta abort fordi det er viktig for ham at barnet ikke blir født?

Nei, men han bør kunne frasi seg farsskapet og slippe å betale bidrag. Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Mange menn ville vært svært ukomfortabel med det.

Fint om du utdyper. Skjønner ikke helt hva du mener.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

At dersom en mann skal kunne trumfe en kvinnes ønske om abort fordi han ønsker genetiske etterkommere bør han også kunne trumfe hennes ønske om å føde hans genetiske etterkommere mot hans ønske. Et papir med en underskrift vil ikke fjerne det faktum at barnet biologisk et hans og fot mange menn handler barn og ønsket om å ikke ha dem om mye mere enn bidrag.

[skjotta]

Der er en grunn til at abort er kvinnens valg.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er imot! Gravide kvinner skal alltid snu debatten til at det er de som er ofre og må få bestemme over egen kropp. Selvsagt skal de få bestemme over egen kropp, men når de er gravide, er det ikke bare deres egen kropp de bestemmer over. Da bestemmer de plutselig over et annet liv! Det må være så utrolig fortvilende for menn som ønsker behold barnet, men kvinnen skal selvsagt bestemme. Han har ikke et ord han skulle ha sagt. Og hvis han prøver å beskytte det ufødte barnet sitt, er han en kvinnenedtrykker. Jeg kan selvsagt forstå at det er en veldig vanskelig situasjon dersom noen blir ufrivillig gravid gjennom en voldtekt eller lignende. Men det er for det første en veldig liten brøkdel som faktisk blir. Det er ikke den gravide kvinnen som er den svakeste parten, det er det ufødte barnet. Et liv er et liv. Hvordan kan vi bestemme når det er verdt å leve? Hvorfor kan man sette en grense? At det ikke er levedyktig er usaklig. En nyfødt er heller ikke levedyktig selvstendig. Den er helt avhengig av en omsorgsperson for å kunne overleve. I dag kan man redde fostre fra de er ca 23 uker gamle, 22 uker gamle kan aborteres (ved visse indikasjoner). En dag forskjell kan avgjøre skjebnen. Hva om man om 50 år kan redde fostre fra uke 8? Er de da mer verdt? Er det det medisinske fremskrittet som avgjør verdien?Anonymous poster hash: c5c03...4c4

Har også ofte tenkt på de mennene som også er "gravide", de har da like mye rett til å ønske barnet som kvinnen. Kanskje egentlig det skulle vært mulig at en tredjepart var med på bestemmelsen hvis far virkelig ønsker barnet. Mor kan jo bare si ifra seg foreldreansvaret hvis hun er ikke interessert i barnet. Nei, det er en vanskelig debatt.Anonymous poster hash: e743d...e14

Fordi far ikke bærer noe inni sin egen kropp. Det er jo liksom poenget med selvbestemtheten. Bestemme hva som skjer inni egen kropp. Selv når vi er DØDE får vi bestemme om vi vil bruke kroppen til å redde andre mennesker (organdonasjon). Skulle bare mangle at vi får bestemme det ellers også. Hvor flinke/lite flinke ulike kvinner er til å bruke prevansjon er en egen debatt.Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvfølgelig er jo ikke barnet inni mannens kropp, men det er da ikke hans feil? Det må være to stk for å få barn, kvinnen kan ikke klare det på egenhånd. Men det er et vanskelig dilemma og aldri kan noe bli rett derfor tenker jeg at en tredjepart skulle vært inne i bildet. Ikke for å "bestemme", men kanskje snakke om det, kanskje kvinnen skjønner at det er hinsides viktig at barnet får komme for fars del? For ham vil det kanskje være drap? Hvordan ville du taklet det hvis du var mannen og barnet var svært ønsket fra din side?

Det er kvinnen som bestemmer om barnet skal bli født, men da må man jaggu meg ikke ha sex hvis man aldeles ikke tenker å bli gravid! Anonymous poster hash: e743d...e14

Er du da også åpen for at faren kan kreve, med loven i hånd, at kvinnen som bærer barnet hans skal ta abort fordi det er viktig for ham at barnet ikke blir født?

Nei, men han bør kunne frasi seg farsskapet og slippe å betale bidrag. Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Mange menn ville vært svært ukomfortabel med det.

Fint om du utdyper. Skjønner ikke helt hva du mener. Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

At dersom en mann skal kunne trumfe en kvinnes ønske om abort fordi han ønsker genetiske etterkommere bør han også kunne trumfe hennes ønske om å føde hans genetiske etterkommere mot hans ønske. Et papir med en underskrift vil ikke fjerne det faktum at barnet biologisk et hans og fot mange menn handler barn og ønsket om å ikke ha dem om mye mere enn bidrag.

Nå trekker du inn helt andre momenter i diskusjonen enn de vi faktisk diskuterer og strengt tatt skjønner jeg ikke helt hva du prøver å si med den første setningen? Jeg snakker om menn som overhodet ikke ønsker barn og foretrekker abort, mens mor velger å føde barnet mot farens ønske. Disse bør da kunne frasi seg økonomiske og juridiske plikter angående barnet, men de er fremdeles selvsagt barnets biologiske far. Slik det er nå har mor tolv uker på å bestemme seg, mens fars tidsfrist går til unnfangelsesøyeblikket. Det er to som trengs for å lage barn, slik at argumenter om at man bør vite hva sex fører til gjelder for begge kjønn. Med det sagt, kvinnen kan velge seg abort eller ikke uavhengig av far, men far må beholde rettighetene til å frasi seg økonomiske og juridiske forpliktelser.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

[Anonym bruker]

Der er en grunn til at abort er kvinnens valg.

Og den er som følger?

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

[Anonym bruker]

Jeg er for selvbestemt abort, og absolutt for en god seksualundervisning og lett tilgang på prevensjon. 

 

Oppover tidene har jeg hatt en del venninner som har valgt å ta abort, og flere av de som var ca.17-22 år ble faktisk sjokkert av at de måtte "føde" embryoet. De hadde naivt nok sett for seg at det bare var å gå til legen, få en undersøkelse ala en gu, og vips så var aborten gjennomført. De var rett og slett dårlig informert og rimelige lite gjennomtenkte, noe man jo ofte er som ung. Hos noen av de var det manglende bruk av prevensjon som førte til at de ble gravide, og nå i senere tid hadde vi en diskusjon om abort på en jentekveld, så sa flere av de at hadde de bare visst bedre, så hadde de brukt kondom eller i det minste tatt en angrepille. De trodde rett og slett at abort var en lett sak, og hadde aldri fått vite hvordan den rent praktisk gjennomføres. Så jeg er absolutt for bedre opplæring og informasjon til alle unge.

 

Selv om jeg rent personlig synes at det er forkastelig å bruke abort som prevensjon,så er jeg fortsatt for abort rent prinsipielt. Som flere her har påpekt, så kan man ikke bruke sin egen moral som ledesnor for om noen bør få gjennomført abort eller ikke. Om det er abort nr.5 pga manglende prevensjonsbruk eller nr. 1 pga voldtekt, er forsåvidt likegyldig. Hvis det skulle bli en nemd som skal sitte og bestemme over alle aborter, og noen får nei fra de, så vil det nok kjapt oppstå et marked med ulovlige aborter der de som har penger får det beste tilbudet, mens de uten midler må ta til takke til "strikkepinnedamer".

 

Og til dere som er i mot abort, hva synes dere om den saken i paraguay der en tiåring ble gravid etter voldtekt av sin stefar?

Anonymous poster hash: f3dba...205

[Anonym bruker]

Nesten. Eneste "gyldig" grunn er hvis barnet er skadet, og derfor ikke kommer til å få noe bra liv. Jeg mener abort er en forferdelig ting, men i tilfeller der barnet kommer til å få et liv med store smerter eller stor funksjonshemming er det ofte det beste, tenker jeg.

 

(men må nevne en ting. En venninne var gravid, og fikk vite at barnet var svært skadet. Hun hadde downs, hjertefeil, kom til å bli lam osv osv. Barnet kom ikke til å overleve sa alle legene. Ultralyd på forskjellige sykehus hver uke og alle sa det samme, jenta kom ikke til å overleve. Hun ble sterkt rådet til abort av alle på sykehuset, noe venninnen min nektet. Så hun fikk føde (keisersnitt) jenta og rommet var fullt av leger til å redde henne og kuvøsen sto klar. Det viste seg at jenta var helt frisk og i dag er hun en helt normal 7 åring. Tenk om venninnen min hadde hørt på legene.. Da hadde ikke hun vært her i dag. Vondt å tenke på)

 

Anonymous poster hash: 29c35...14c

[LilleVilje]

 

Barnet har ingen rett. Det skal ikke ha noen rett, for det er ikke noe "barn." Den voksne kvinnens liv, allerede eksisterende, pustende, levende, selvstendig, trumfer enhver celleklumps rett til overlevelse uansett grunn.

Hvis du føler at du dreper et barn hvis du tar abort, så har jeg full respekt for det. Men å sette seg til doms over andre kvinner, og ville bestemme om de har en god nok grunn til abort eller ei - vel, det har vi hatt i Norge tidligere. Det kalles abortnemd, og det førte til mange flere ulykkelige skjebner og mange livsfarlige, ulovlige aborter.

Jeg har full respekt for de som personlig mener at de aldri ville tatt abort uansett omstendigheter, fordi de føler så sterkt at det er drap. Det jeg ikke kan respektere, er de som setter seg til doms over andre og skal bestemme hvem som er "verdig" nok til å få en abort, og hvem som ikke er det. Eventuelt, som ønsker å bestemme at ingen får lov til å ta abort, for de mener at det er feil, så da må alle mene det.

De aller fleste som tar abort i Norge i dag, gjør det etter tunge overveielser og også med en del kvaler, men de er overbevist om at det er riktig valg for dem. Personlig.

Det vil selvsagt alltid være de få som bruker abort omtrent som prevensjon, og som legger lite i det. Det er en del av prisen vi må betale for å ha rett til å bestemme over eget liv og egen kropp.

Og nei, far kan til syvende og sist ikke bestemme. Det er kvinnen som skal bære frem fosteret, kvinnen som skal føde, og ingen vet hvilke belastninger det kan medføre for den enkelte kvinne. Far kan ønske, og komme med sine meninger, men det er bare kvinnen som kan ta beslutningen om hvorvidt hun er villig til å gå gjennom dette eller ei.

Hvis du selv mener at abort er drap, så lar du være å ta abort. Men ikke sett deg til doms over at andre tar andre valg, og ikke se ned på en rettighet som vi har kjempet så sterkt for og som har reddet mange liv, siden vi nå slipper illegale aborter!

Du setter deg jo til doms overfor fosteret når du sier at det ikke skal ha noe rett og at kvinnen triumfer over der. Hvem er det som har bestemt dette? Er det du eller er det din personlige mening? Om sistnevnte så synes jeg du kan poengtere det tydeligere. Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Dette er selvsagt min personlige mening, beklager hvis det ikke kom tydelig nok frem. Og jeg tror du misforstår meg litt: Jeg setter meg ikke til doms over fosteret, men jeg ønsker at hver enkelt kvinne skal ha retten til å sette seg til doms over sitt eget foster, det stemmer. For meg personlig er det ikke tvil om at det livet som allerede eksisterer selvstendig, trumfer celleklumpen inni magen.

 

Når det er sagt, håper jeg at jeg slipper å komme i en situasjon der jeg må vurdere abort noen gang, for det hadde vært et vanskelig valg! Men det skal være mitt valg, ingen andres.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg er imot! Gravide kvinner skal alltid snu debatten til at det er de som er ofre og må få bestemme over egen kropp. Selvsagt skal de få bestemme over egen kropp, men når de er gravide, er det ikke bare deres egen kropp de bestemmer over. Da bestemmer de plutselig over et annet liv! Det må være så utrolig fortvilende for menn som ønsker behold barnet, men kvinnen skal selvsagt bestemme. Han har ikke et ord han skulle ha sagt. Og hvis han prøver å beskytte det ufødte barnet sitt, er han en kvinnenedtrykker. Jeg kan selvsagt forstå at det er en veldig vanskelig situasjon dersom noen blir ufrivillig gravid gjennom en voldtekt eller lignende. Men det er for det første en veldig liten brøkdel som faktisk blir. Det er ikke den gravide kvinnen som er den svakeste parten, det er det ufødte barnet. Et liv er et liv. Hvordan kan vi bestemme når det er verdt å leve? Hvorfor kan man sette en grense? At det ikke er levedyktig er usaklig. En nyfødt er heller ikke levedyktig selvstendig. Den er helt avhengig av en omsorgsperson for å kunne overleve. I dag kan man redde fostre fra de er ca 23 uker gamle, 22 uker gamle kan aborteres (ved visse indikasjoner). En dag forskjell kan avgjøre skjebnen. Hva om man om 50 år kan redde fostre fra uke 8? Er de da mer verdt? Er det det medisinske fremskrittet som avgjør verdien?

 

Anonymous poster hash: c5c03...4c4

Har også ofte tenkt på de mennene som også er "gravide", de har da like mye rett til å ønske barnet som kvinnen. Kanskje egentlig det skulle vært mulig at en tredjepart var med på bestemmelsen hvis far virkelig ønsker barnet. Mor kan jo bare si ifra seg foreldreansvaret hvis hun er ikke interessert i barnet. Nei, det er en vanskelig debatt.

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Fordi far ikke bærer noe inni sin egen kropp. Det er jo liksom poenget med selvbestemtheten. Bestemme hva som skjer inni egen kropp. Selv når vi er DØDE får vi bestemme om vi vil bruke kroppen til å redde andre mennesker (organdonasjon). Skulle bare mangle at vi får bestemme det ellers også. Hvor flinke/lite flinke ulike kvinner er til å bruke prevansjon er en egen debatt.

 

Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvfølgelig er jo ikke barnet inni mannens kropp, men det er da ikke hans feil? Det må være to stk for å få barn, kvinnen kan ikke klare det på egenhånd. Men det er et vanskelig dilemma og aldri kan noe bli rett derfor tenker jeg at en tredjepart skulle vært inne i bildet. Ikke for å "bestemme", men kanskje snakke om det, kanskje kvinnen skjønner at det er hinsides viktig at barnet får komme for fars del? For ham vil det kanskje være drap? Hvordan ville du taklet det hvis du var mannen og barnet var svært ønsket fra din side?

 

Det er kvinnen som bestemmer om barnet skal bli født, men da må man jaggu meg ikke ha sex hvis man aldeles ikke tenker å bli gravid!

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Er du da også åpen for at faren kan kreve, med loven i hånd, at kvinnen som bærer barnet hans skal ta abort fordi det er viktig for ham at barnet ikke blir født?

 

Nei, det mener jeg ikke. Jeg mener at en tredjepart kunne komme inn i bilde for å "megle", hjelpe far/mor med å forstå hvorfor de ønsker de ulike tingene. Uansett, som jeg skrev om mor som ikke ønsker barnet f.eks så kan jo hun bare si ifra seg ansvaret og betale bidrag slik som mange menn gjør.

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

[Jezebel]

 

 

 

 

 

 

Jeg er imot! Gravide kvinner skal alltid snu debatten til at det er de som er ofre og må få bestemme over egen kropp. Selvsagt skal de få bestemme over egen kropp, men når de er gravide, er det ikke bare deres egen kropp de bestemmer over. Da bestemmer de plutselig over et annet liv! Det må være så utrolig fortvilende for menn som ønsker behold barnet, men kvinnen skal selvsagt bestemme. Han har ikke et ord han skulle ha sagt. Og hvis han prøver å beskytte det ufødte barnet sitt, er han en kvinnenedtrykker. Jeg kan selvsagt forstå at det er en veldig vanskelig situasjon dersom noen blir ufrivillig gravid gjennom en voldtekt eller lignende. Men det er for det første en veldig liten brøkdel som faktisk blir. Det er ikke den gravide kvinnen som er den svakeste parten, det er det ufødte barnet. Et liv er et liv. Hvordan kan vi bestemme når det er verdt å leve? Hvorfor kan man sette en grense? At det ikke er levedyktig er usaklig. En nyfødt er heller ikke levedyktig selvstendig. Den er helt avhengig av en omsorgsperson for å kunne overleve. I dag kan man redde fostre fra de er ca 23 uker gamle, 22 uker gamle kan aborteres (ved visse indikasjoner). En dag forskjell kan avgjøre skjebnen. Hva om man om 50 år kan redde fostre fra uke 8? Er de da mer verdt? Er det det medisinske fremskrittet som avgjør verdien?

 

Anonymous poster hash: c5c03...4c4

Har også ofte tenkt på de mennene som også er "gravide", de har da like mye rett til å ønske barnet som kvinnen. Kanskje egentlig det skulle vært mulig at en tredjepart var med på bestemmelsen hvis far virkelig ønsker barnet. Mor kan jo bare si ifra seg foreldreansvaret hvis hun er ikke interessert i barnet. Nei, det er en vanskelig debatt.

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Fordi far ikke bærer noe inni sin egen kropp. Det er jo liksom poenget med selvbestemtheten. Bestemme hva som skjer inni egen kropp. Selv når vi er DØDE får vi bestemme om vi vil bruke kroppen til å redde andre mennesker (organdonasjon). Skulle bare mangle at vi får bestemme det ellers også. Hvor flinke/lite flinke ulike kvinner er til å bruke prevansjon er en egen debatt.

 

Anonymous poster hash: 9febd...270

Selvfølgelig er jo ikke barnet inni mannens kropp, men det er da ikke hans feil? Det må være to stk for å få barn, kvinnen kan ikke klare det på egenhånd. Men det er et vanskelig dilemma og aldri kan noe bli rett derfor tenker jeg at en tredjepart skulle vært inne i bildet. Ikke for å "bestemme", men kanskje snakke om det, kanskje kvinnen skjønner at det er hinsides viktig at barnet får komme for fars del? For ham vil det kanskje være drap? Hvordan ville du taklet det hvis du var mannen og barnet var svært ønsket fra din side?

 

Det er kvinnen som bestemmer om barnet skal bli født, men da må man jaggu meg ikke ha sex hvis man aldeles ikke tenker å bli gravid!

 

Anonymous poster hash: e743d...e14

Er du da også åpen for at faren kan kreve, med loven i hånd, at kvinnen som bærer barnet hans skal ta abort fordi det er viktig for ham at barnet ikke blir født?

Nei, men han bør kunne frasi seg farsskapet og slippe å betale bidrag.

 

Anonymous poster hash: 2f61f...6bf

Helt uenig! Det er snakk om et barn som har rett til en far. Er barnets rettigheter mindre verdt en interessene til en mann som ikke har brukt kondom? Skal barnet frarøves retten til far, besteforeldre og farsarv fordi mannen skal få slippe å ta ansvar for sine handlinger? Endret 24. mai 2015 av Jezebel