Samboer sa ja til at sønnen kan bo her

[Mamma_til_2]

Dette er noe mannen og exen har funnet ut av, for barnet vil egentlig ikke. Eller det er ikke det at han ikke vil bo hos oss, for jeg tror han trives her, men han må bytte skole (annen by) og det er det jo ingen barn som vil.

Gutten er selvfølgelig hjertelig velkommen, men klarer ikke legge fra meg at de bestemte det uten å ta meg med i avgjørelsen.

Takk for alle svar

Hi

 

Anonymous poster hash: 37551...450

Om dette er en avgjørelse som er tatt av guttens far og mor som innebærer slike store forandringer for barnet så er det nok helt nødvendig, en mor " gir" ikke fra seg barnet sitt for ingenting!

Og med dette så syns jeg det var rett og bare gi deg beskjed om at han skal bo her og slik er det.

[Anonym bruker]

Dette er noe mannen og exen har funnet ut av, for barnet vil egentlig ikke. Eller det er ikke det at han ikke vil bo hos oss, for jeg tror han trives her, men han må bytte skole (annen by) og det er det jo ingen barn som vil.

Gutten er selvfølgelig hjertelig velkommen, men klarer ikke legge fra meg at de bestemte det uten å ta meg med i avgjørelsen.

Takk for alle svar

Hi

 

Anonymous poster hash: 37551...450

 

Når mor tydeligvis ikke makter å ha sønnen lenger kunne jo ikke far si at han måtte tenke på det, diskutere med deg eller andre ting, han måtte bare si at han selvfølgelig skal ta vare på barnet deres.

 

Om han hadde sagt til deg at sønnen ble nødt til å bo hos dere nå før eller etter han sa ja til mammaen spiller jo ingen rolle, svaret til mammaen ville blitt det samme uansett.

 

Anonymous poster hash: 11fe3...92c

[th123]

Om min stedatter ville flyttet til oss for fult hadde det selvsagt ikke vært noe problem!

MEN må si at jeg hadde forventet at min samboer snakket med meg først! Av reint praktiske årsaker!

Hi sier de har 2 barn sammen og stebarn utenom! Har de 3 barna hver sitt rom? Eller må 2 barn dele nå? Og ifht til skole og aktiviteter, bor hi og samboer nærmt nok mor slik at barnet ikke blir dratt ut av miljøet sitt?

Jeg vil si det er en selvfølge at et barn skal få lov å bo hos far og stemoren om barnet ønsker det! Men de voksne bør og skal snakke om det først så det ikke kommer ubehagelige uenigheter og slik at "foreldrene" i huset er enig om hvordan ting gjøres!

 

Hi sitt deg ned og snakk med din samboer om hvordan dere går frem og flytting og alt! Still de sprm du skulle lure på så dere er på samme side :-) dere bor sammen så du har din rett til å si det du mener også :-)

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skulle han ha snakket med deg, men om sønnen vil bo hos pappa så har du egentlig ingenting du skulle ha sagt. Barn må få lov å bo hos den foreldrene de ønsker.

 

Anonymous poster hash: 7c495...6ef

[Gjest Antarctica]

"Dette er noe mannen og exen har funnet ut av, for barnet vil egentlig ikke. Eller det er ikke det at han ikke vil bo hos oss, for jeg tror han trives her, men han må bytte skole (annen by) og det er det jo ingen barn som vil.

Gutten er selvfølgelig hjertelig velkommen, men klarer ikke legge fra meg at de bestemte det uten å ta meg med i avgjørelsen."

 

Dette er tilleggsinformasjon som endrer VELDIG på saken, etter mitt syn.

Barnet spør selv = far svarer ja på stående fot uten å ta noen som helst inn i debatten. (Det ville jeg selv ha gjort. Hvis mitt barn vil bo hos meg, finnes det ikke den samboer i verden som skal rådspørres først. Har sett for mange dårlige utslag av det.)

Mor og far setter seg ned og har en plansamtale om dette = alle andre rådspørres og taes inn. En helt annen type prosess.

[Anonym bruker]

Men her er det tydeligvis en årsak til at barnet må flytte til far, at mor ikke makter mer. Er mor syk eller noe sånt? Og da er jo faktisk far eneste alternativ.

Anonymous poster hash: 86c8a...c03

[Gjest Antarctica]

Men her er det tydeligvis en årsak til at barnet må flytte til far, at mor ikke makter mer. Er mor syk eller noe sånt? Og da er jo faktisk far eneste alternativ. Anonymous poster hash: 86c8a...c03

Fins da mange flere grunner til at en gutt flytter til far. Gutter trenger en far, og fra en viss alder blir det viktigere.

[Gjest Kira]

Endel avsporinger er fjernet fra tråden.

Hvis dere ønsker å diskutere hersketeknikker, meddebattanter sin mentale alder eller rettskrivning oppfordrer jeg dere til å opprette en ny tråd.

 

Kira

[Anonym bruker]

Selvfølgelig skulle han ha snakket med deg, men om sønnen vil bo hos pappa så har du egentlig ingenting du skulle ha sagt. Barn må få lov å bo hos den foreldrene de ønsker.

 

Anonymous poster hash: 7c495...6ef

Ja han må vel det, men Hi er fortsatt et voksen menneske som bestemmer hvem som flytter inn i huset hennes.

Her sier hi at hun hadde sagt ja, men ville vist det først og blitt tatt med i samtalen, men ikke gitt at alle andre ville sagt ja på stående fot å få en unge inn i huset sitt.

Da måtte mannen fått tid til å splitte familien, solgt huset og kjøpt nytt før ungen flyttet inn til han.

 

 

 

Anonymous poster hash: b9bd5...fbf

[Anonym bruker]

 

Trenger man virkelig å snakke om ting som er en selvfølge? Hvis Norsk Tipping hadde ringt og sagt at jeg hadde vunnet 10 millioner, så hadde jeg ikke sagt at jeg måtte snakke med mannen før jeg kunne si om jeg ville ta imot premien... (Og om barnet mitt ikke bodde hos meg, så hadde det å få ham hjem vært som å vinne i lotto.)

 

Anonymous poster hash: f09cb...932

 

Få 10 mill eller andres unge i hus. Nei det kan ikke sammenlignes.

 

 

 

Anonymous poster hash: b9bd5...fbf

[Anonym bruker]

Det handler ikke om muligheten til å si nei, men om å respekteres som en likeverdig partner som er involvert i alle beslutninger som tas!

Anonymous poster hash: 9bcff...f35

Anonymous poster hash: 9bcff...f35

[Anonym bruker]

Selv om mitt stebarn er hjertelig velkommen til å bo hos oss så hadde jeg blitt mildt sagt forbannet om min samboer hadde sagt ja til det uten å i det hele tatt lufte tanken for meg først, med mindre det var akutt og ikke tid til å snakke med meg om det. Det er MYE praktisk som må ordnes om ett barn skal flyttes fra en by til en annen og en stor forandring for for begge familier og det krever planlegging fra alle parter for at det skal gå så greit som mulig. Når man deler livet sitt, økonomien sin og huset sitt med noen så må disse få være med å ta avgjørelser som i stor grad endrer livet. I mitt tilfelle ville jeg aldri ha sagt nei til at barnet kunne flytte inn, h*n er mer enn velkommen, men det hadde krevd store endringer her hjemme så sånt må planlegges. Om det er barnet som spørr også så er det jo bare å si at det kunne vært en god ide, at barnet er hjertelig velkommen men at vi alle sammen må sette oss ned og planlegge det siden det er en stor avgjørelse.

Anonymous poster hash: f9166...a19

[Anonym bruker]

Det er ikke det at moren ikke makter å ha han, for det er hun fullstendig kapabel til. Men hun har nok en liten førtiårskrise, å skal ut i verden å realisere seg selv ett år. Derfor vil hun han skal bo hos oss.

Vi har et greit samarbeid, å ungen er veldig rolig å snill, så mitt eneste problem er faktisk at jeg ble totalt overkjørt i avgjørelsen.

 

Men, synes dama plutselig er utrolig egoistisk som "tvinger" gutten til å bytte skole og nærmiljø.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 37551...450

[Mamma_til_2]

Hi det er slike ting som du skriver nå jeg mener med at det virket som noe er muffens, nå er tråden på 2 sider og nå kommer du med at grunnen er at mor skal ut i verden og kose seg og dermed tvinger gutten til og flytte!

Alt dette gir hele greia en helt annen vinkling, men i bunn og grunn så har kanskje gutten det bedre hos dere.

[Anonym bruker]

Får ikke til å sitere plutselig.

Men er ikke grunnen til hvorfor han skal flytte hit ubetydelig?

For min del spiller det ingen rolle hvorfor, for utfallet blir det samme for meg.

Hi

 

Anonymous poster hash: 37551...450

[Gjest Minnieropptatt]

Grunnen er revnende likegyldig for hi, gutten skal bo der uansett. Om det er gutten som spør, mor som spør eller far som vil, det skal ikke ha noe å si for hvordan far legger dette fram for hi.

Jeg synes dette er noe hi og far burde ha snakket om før far sa ja. Det påvirker hverdagen til alle, ikke minst gutten som helst ikke vil flytte.

[Anonym bruker]

Mannen din gjorde en tabbe i å ikke snakke med deg først HI. Selv om barna kommer først, så er ikke dette ditt biologiske barn, som tilsier at ingen kan ta den avgjørelsen for deg, i og med at det er like mye ditt bosted. Det er en selvfølge at far skal si ja, men det er ingen selvfølge fra din side. Så mannen din skulle ha gitt deg en sjangse til å si ja, eller til å si nei og så kunne dere evt ha flyttet fra hverandre. Sett deg ned og snakk med han, prøv forklar han  hvorfor du ble lei deg så kanskje han forstår.

Anonymous poster hash: be815...d8d

[Gjest Antarctica]

Får ikke til å sitere plutselig.

Men er ikke grunnen til hvorfor han skal flytte hit ubetydelig?

For min del spiller det ingen rolle hvorfor, for utfallet blir det samme for meg.

HiAnonymous poster hash: 37551...450

Men...eh. Da er det jo likegyldig om far snakker med deg først eller ikke. Du påstår jo at du "ville ha sagt ja uansett". Historien eller konflikten er da ikke med deg og barnets mor, eller med deg og barnet, eller med deg og framtida du nå får som han flytter inn, men rett og slett hva slags relasjon du og samboeren din har. Årsakene til selve flyttingen,prosessen fram mot avgjørelsen, selve avgjørelsen og barnets situasjon er jo uvesentlig (eller gitt på forhånd) så det du egentlig lurer på er om mannen din har krenket dine rettigheter? Og da er svaret (hos meg, da) veldig avhengig av hva som gikk forut for at spørsmålet ble stilt. Og da mener jeg det er stor forskjell på om barnet vil bo hos far; eller om mor og far bestemmer ting som passer dem selv.

 

Men når det er sagt: hvorfor er det egoistisk at hun som har vært alenemor i mange år, som du forteller, nå får muliughet til å bruke tida litt annerledes? Mannen din har jo hatt barnevakt til sønnen sin i alle disse årene uten selv å måtte gå inn i hverdagen der.

[nasse nøffen]

selvfølgelig skulle han snakket med deg først. Jeg hadde aldri tatt en slik avgjørelse uten å snakket med min mann.

[Anonym bruker]

I et voksent forhold hvor man har respekt for hverandre snakker man med partneren før slike avgjørelser tas, uansett hvor selvfølgelig avgjørelsen er.

 

Anonymous poster hash: 09078...6c1

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest alt på denne tråden, men dette er vel noe en diskuterer!

Kommer jo litt an på hvor gammel barnet er og da, men svarer vel ikke automatisk ja?

Det er vel respektfullt å spørre samboeren, selv om hun bør svare ja?

Også har vel denne ungen ei mor? Barnets foreldre bør vel også diskutere dette! Er jo ikke slik at en bare følger hva ungen måtte mene om hvor den vil bo, for foreldre må ta hensyn til andre ting!

Litt avhengig av alder som sagt!

Hvis en åtte åring sier den vil flytte til far, så kan jo ikke far automatisk si ja!

Bør jo fortelle ungen at "klart jeg vil det, men vi voksne må snakke litt om det først"..

 

Anonymous poster hash: c3209...c67

[Gjest Minnieropptatt]

Jeg har ikke lest alt på denne tråden, men dette er vel noe en diskuterer!

Kommer jo litt an på hvor gammel barnet er og da, men svarer vel ikke automatisk ja?

Det er vel respektfullt å spørre samboeren, selv om hun bør svare ja?

Også har vel denne ungen ei mor? Barnets foreldre bør vel også diskutere dette! Er jo ikke slik at en bare følger hva ungen måtte mene om hvor den vil bo, for foreldre må ta hensyn til andre ting!

Litt avhengig av alder som sagt!

Hvis en åtte åring sier den vil flytte til far, så kan jo ikke far automatisk si ja!

Bør jo fortelle ungen at "klart jeg vil det, men vi voksne må snakke litt om det først"..

 

Anonymous poster hash: c3209...c67

Les tråden du...

[Anonym bruker]

 

Jeg har ikke lest alt på denne tråden, men dette er vel noe en diskuterer!

Kommer jo litt an på hvor gammel barnet er og da, men svarer vel ikke automatisk ja?

Det er vel respektfullt å spørre samboeren, selv om hun bør svare ja?

Også har vel denne ungen ei mor? Barnets foreldre bør vel også diskutere dette! Er jo ikke slik at en bare følger hva ungen måtte mene om hvor den vil bo, for foreldre må ta hensyn til andre ting!

Litt avhengig av alder som sagt!

Hvis en åtte åring sier den vil flytte til far, så kan jo ikke far automatisk si ja!

Bør jo fortelle ungen at "klart jeg vil det, men vi voksne må snakke litt om det først"..

 

Anonymous poster hash: c3209...c67

Les tråden du...

Jepp, nå ser jeg at det er mor og far som har blitt enig om dette, uten å rådspørre HI..

Det er respektløst og dårlig samarbeid! Selv om de er foreldrene, så er det noe med å bli involvert i prossessen!

Klart en tar imot barnet, da det tydeligvis må bo en annen plass en stund, men en må jo kunne være med i samtalene rundt det.

Jeg hadde blitt irritert over å bli ekskludert slik, uavhengig av hva jeg mente om at barnet skulle flytte!

 

Anonymous poster hash: c3209...c67

[<3Barn&Engler<3]

Kanskje se på det på en annen måte? Han svarte ja, fordi han føler seg trygg på at du ønsker hans barn velkommen? Og med det, syntes det var bedre å svare ja, og snakke med deg etterpå, enn å si "må høre med **** om det går greit først"..

 

 

Bedre at han sier ja, og snakker med deg om det etterpå, enn å allerede i starten av innflyttingen starte en "stemoren din/ bonus moren din vil kanskje ikke ha deg i hus" tanke hos gutten.

 

[Anonym bruker]

Enkelte ting sier man ja til uten å diskutere med samboer, selv om det er en viktig avgjørelse. Dette er en av de avgjørelsene.

Man sier ja, også diskuterer man det praktiske etterpå.

 

Anonymous poster hash: 4fc23...e53