Samboer vil ha abort, jeg er så usikker!

[Anonym bruker]

Et råd fra meg: ikke ta abort om du ikke er helt sikker på at det er det du vil! For 3 år siden ble jeg uplanlagt gravid og ville egentlig beholde men samboern ville absolutt ikke. Etter mye om og men og tårer ble det abort på meg, angret med en gang og det værste er at jeg visste jeg ville angre.. Men jeg klarte ikke å se hvordan jeg skulle klare meg uten samboerns støtte og var langt nede der og da. Vi har slitt mye i ettertid, dvs for han var det over da aborten var unnagjort og han vil ikke snakke mer om det, for meg står det som det dummeste jeg har gjort overhodet. Nå sitter jeg med en følelse av at han har frarøvet meg et barn..og alderen tilsier at det slett ikke er sikkert jeg har flere sjanser. Og forholdet vårt er snart historie pga aborten og flere andre ting. Tenk deg godt om!

Anonymous poster hash: 0fe21...b5a

[Anonym bruker]

 

 

Ta abort og ta heller vare på de du har. Du sier dere allerede har det trangt økonomisk og dere burde ta vare på deg dere har nå. Det er mest rettferdig ovenfor barna dere allerede har

Det er ikke det mest rettferdige hvis mor blir deprimert og legger all skyld og sinne på far, slik at det blir samlivsbrudd.

 

Anonymous poster hash: a675d...57f

Men mor burde tenke på barna hun allerede har her

 

 

 

Er det best at hun blir alenemor til 3 eller 4? Etter å ha lest en del innlegg fra deg så ser det ut som du mangler evne til empati. Hvorfor er det kun barna hun skal tenke på, og ikke sin egen psyke? Blir barna skadelidende av å få et søsken? Som regel ikke... Vi i Norge tar det som selvfølge at alle skal bo i flotte hus, der ungene har hver sitt rom, hver sin PC osv. I de fleste andre land i verden er det ingen selvfølge, og ingen dauer av å dele rom. Økonomien kan tilpasses ved at standarden senkes, uten at verken barn eller voksne blir skadelidende.

 

De fleste som blir presset til abort avslutter forholdet etter hvert likevel, fordi de ikke ønsker å bo sammen med noen som tvinger dem til noe de ikke vil. Så HI blir nok alenemor either way.

 

Anonymous poster hash: 22df2...23f

[Anonym bruker]

Bynner å lure på om turen til sykehuset er verd å tamen så var det mannen da, tror det er eneste måten å få han i prat på. På tomannshånd kommer jeg ikke vidre.

 

 

Familievernkontoret ASAP, mitt råd.

 

Anonymous poster hash: 22df2...23f

[Anonym bruker]

jeg tok abort i dein situasjon (som 34 åring) og har ikke angret. Det kommer flere sjanser.

Jeg hadde krepert, og forholdet hadde ikke tålet et barn til akkurat da.

 

Anonymous poster hash: 382fa...794

[Mpus]

Huff for en utrolig vanskelig situasjon du står i. Sender deg en stor klem.

[Gjest Trulte med to små]

Du bør ikke la samboer presse deg til å ta abort. Visst kan det bli tøft å beholde, men heller det en å angre på at du har et barn for lite.

Alt annet ordner seg på den ene eller andre måten.

Når du gråter nå bare med tanken på å ta abort, se da for deg hvor fælt du kan komme til å angre om du gjør det og det er ingen vei tilbake.

Der det er hjerterom er der husrom, så dette klarer du nok skal du se!

Dere var to om å lage barn, så da bør samboer absolutt støtte din avgjørelse og ikke presse deg til abort.

Menn som presser til det ene og andre er ikke greit uansett. Så følg hjertet ditt og be andre om hjelp der du måtte trenge det!

 

Masse lykke til! Håper det ordner seg til det beste! Klem

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid og mannen sa rett ut at han ville jeg skulle ta abort. Jeg valgte å beholde å nå er mannen overlykkelig over at jeg tok valget med å beholde babyen.

 

Anonymous poster hash: 84ed9...a31

[Tyre-mor]

Tror nok ikke jeg blir gravid igjen., så det er på en måte min siste sjanse. Og det er uaktuelt med et nytt barn med en ny mann!! Jeg må bare håpe det beste, at samboeren vil endre holdning. Det hadde vært enklere om de to minste barna var større.

[Anonym bruker]

Bynner å lure på om turen til sykehuset er verd å ta😳men så var det mannen da, tror det er eneste måten å få han i prat på. På tomannshånd kommer jeg ikke vidre.

Du har en på 10 mnd nå og er nok fremdeles litt hormonell.

Hvis du tenker helt rasjonelt på det hva tenker du da uten å se på de barna du har?

 

Jeg har tatt abort så vet hva det er og kanskje jeg er heldig sammensatt siden jeg ikke fikk noen problemer i ettertid.

 

Prøv og sett følelser litt vekk her og se ting utenfra og inn om hva som dere som familie kan klare.

 

Anonymous poster hash: a0f95...80d

[Gjest Sommerfuggel]

Tråden er moderert grunnet krenkende svar.

 

Sommerfuggel i vinterland

Brukermoderator

[Anonym bruker]

Større sjanse for å angre en abort, enn å angre et barn.

Anonymous poster hash: 24519...da9

[Gjest Sommerfuggel]

Svar på slettet innhold er fjernet.

 

Sommerfuggel

Brukermoderator

[Tyre-mor]

Føler jeg må forsvare samboeren min bittelitt, for jeg skjønner at han er frustrert over situasjonen. Han føler vi har nok med de to små vi har, og ser for seg at mer av arbeidet med barna faller på han med en ny baby i hus. Ja, det er mulig at jeg er hormonell. Vil si at hormoner herjer i kroppen fra den dagen du har fått ditt første barn, og i lang tid. Blir rett og slett mer følsom! Det føles og som at hans argument er bedre enn mine. Gravid 3 året på rad, han orker ikke det,det siste rommet som mangler, forholdet blir ødelagt, bilen som vi ikke har, og det blir mindre tid til de to minste som allerede er.

[Tyre-mor]

Til dere som har tatt abort; føles det som et barn som mangler? Har dere fått nytt barn i ettertid og følt at det har "erstattet?"

[Anonym bruker]

Til dere som har tatt abort; føles det som et barn som mangler? Har dere fått nytt barn i ettertid og følt at det har "erstattet?"

 

Første u planlagte svangerskap: Uenigheter oss i mellom, men etter litt om og men, beholdt vi, fikk ei herlig datter.. Neste runde ble det verre å få samboeren med på flere barn (da hadde vi 2 fra før) etter en del om og men, så gikk jeg for abort, men det slet meg totalt ut å leve med angeren på dette, det tok meg 5 år å komme meg på bena igjen, samboeren avsluttet jeg forholdet med etter 2 år, maktet det ikke lenger, å gå der hver dag, se han, og bli minnet på at han presset gjennom aborten. Nå har vi delt omsorg, og minimalt kontakt.

 

 

 

Anonymous poster hash: 24519...da9

[Tyre-mor]

Trist 😢

[Anonym bruker]

Jeg har tatt abort fordi situasjonen ikke var riktig. Skjønner at det er en utrolig vanskelig avgjørelse, men hvorfor er ikke mannens argumenter verdt noe? Tre så tette barn på rappen er jo uansett drepen på forholdet, mannen din er på grensen allerede. Ønsker du ikke beholde den familien du har i dag? Du vet ingenting om hvordan livet blir alene med fire små barn (!) prøv å tenke rasjonelt, som du sier er du full av hormoner nå. Noen ganger må man ta vanskelige valg. Det er ikke et barn enda, det er et potensiale. Det som er der nå kan ikke eksistere uten deg. Og nå må du velge mellom å kjempe for det du har eller risikere en tøff hverdag alene. Ingen av valgene er enklere/ bedre. Det er en drittsituasjon uansett hvordan du ser det. Vil du at barna skal miste den stabile hverdagen? Bli skilsmisse barn? Det er så lett for folk å hause seg opp og si "du vil angre på barnet". Slik jeg ser det vil du angre uansett. Prøv å tenke hva som vil gagne dere fem som allerede eksisterer.

 

Anonymous poster hash: 5f949...820

[Giss]

Har ikke selv tatt abort - jeg valgte å beholde og det angrer jeg ikke.

Søsteren min tok abort for snart 20 år siden. I sommer fant jeg henne da hun satt ensom på kjøkkenet hos mine foreldre og var trist pga barnet hun ikke fikk. Selv om hun senere fikk tre barn med en ny mann. Den slags kan sitte i. Noen klarer vel å legge det fra seg andre ikke.

[Anonym bruker]

Til dere som har tatt abort; føles det som et barn som mangler? Har dere fått nytt barn i ettertid og følt at det har "erstattet?"

 

Det føles ut som barnet mangler og at mannen skylder meg ett barn.

 

Anonymous poster hash: a4252...1d9

[Anonym bruker]

For min del mangler jo barnet, og når jeg ser barn på tilsvarende alder tenker jeg på det som kunne vært. Men fordi jeg er så sikker på valget jeg tok, er det ikke noe jeg savner i hverdagen. Det var det riktige å gjøre.

 

Anonymous poster hash: 5f949...820

[Anonym bruker]

Jeg er 40 år gammel, og for ikke veldig lenge siden fortalte mamma meg at hun tok en provosert abort da jeg var 10 mnd gammel.

Det var gode grunner, de bodde i kjelleren hos farmor, pappa gikk på skole og mamma tok ekstravakter på sykehuset. De hadde ikke kapasitet til enda et barn før de fikk mer skikk på livet.

 

Likevel har mamma aldri sluttet å tenke på det. Det kom flere barn etterhvert, livet kom på stell. De fikk utanningen, de faste jobbene, hus, bil og barneflokk. Men i bakhodet til mamma kommer tanken på barnet som mangler med jevne mellomrom. De to eldste hennes skulle vært to tette, men hun valgte den ene bort...

 

Tror det er veldig individuelt hvordan senreaksjonene blir etter en abort. Noen ser seg aldri tilbake, andre glemmer aldri. Jeg vet ikke hvilken type du er, men det gjør du kanskje selv.

 

Jeg vet jeg er lik min mamma på dette, for meg er det ikke en celleklump. For meg er det babyen min fra sekundet testen er positiv og mitt morsinnstinkt våkner umiddelbart. Så her ble vi firebarnsforeldre selv om det overhodet ikke var planlagt. Mannen min har heldigvis omtrent samme syn på det som meg og klarer heller ikke tanken på abort. Nå er sterilisering gjennomført.

 

Anonymous poster hash: fad1d...f4d

[Tyre-mor]

For å unngå å angre på en abort, så tror jeg at en må være sikker på at det valget er riktig & at en kan forvare det ovenfor seg selv.

[Anonym bruker]

Så er jeg en av de grusomt egoistiske som beholdte til tross for at det var svært uønsket fra barnefar. Aldri i verden om jeg tar abort når det er noe som forteller meg at jeg ikke ønsker det. Vi er lykkelige og jeg har termin om 2 uker. Han takket meg periodvis daglig for at jeg beholdt til tross for at han var ekstremt uenig i valget mitt i starten.

 

Håper dere finner ut av dette, jeg vil råde deg til å høre mest på deg selv, da den eventuelle aborten skal finne sted i din kropp, ikke hans. Sender deg en klem.

 

Anonymous poster hash: 54b9a...46e

[Anonym bruker]

Hvis den ene parten pressergjennom en abort tror jeg at fforholdetryker uansett i 99% av tilfellene. Det er noe annet om. Man er enige om at det ikke funker.

 

Har en venninnesom fikk nr 4 tett på nr 3. De snakket om abort, og ssærligmmannen. Men de ble enige til slutt og nå to år etter sier hun at familien aldri hadde vært komplett uten den minste solstråler.

 

Snakk med mannen, be om d råd fra fvk og bruk amathea pr telefon når de er langt unna. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: af8ee...69e

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg HI?

 

Anonymous poster hash: 5c383...47a