Kunne du ha vært utro? Eller har du vært utro?

[Anonym bruker]

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

Kommer da helt an på hvor mye av livet og selvfølelsen man henger opp på én eneste knagg.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

[*SommerFrisk*]

Det er jo helt på tryne å si at man ikke kan si at man aldri ville ha vært utro. Det blir jo det samme som å si at man ikke kan si at man aldri ville ha slått barna sine. Man har faktisk en egen vilje med mindre man blir sterkt svekket kognitivt.

 

Men hvilke forskjeller er det i statistikken der ?

Det ligger ikke til vår natur å være monogame. det ligger ikke til vår natur og slå barn.

 

Det kan ikke sammenlignes.

[moota m storebror&lillebror]

 

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

Kommer da helt an på hvor mye av livet og selvfølelsen man henger opp på én eneste knagg.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

Hva kommer an på det?

[overlord]

 

Det er jo helt på tryne å si at man ikke kan si at man aldri ville ha vært utro. Det blir jo det samme som å si at man ikke kan si at man aldri ville ha slått barna sine. Man har faktisk en egen vilje med mindre man blir sterkt svekket kognitivt.

 

Men hvilke forskjeller er det i statistikken der ?

Det ligger ikke til vår natur å være monogame. det ligger ikke til vår natur og slå barn.

 

Det kan ikke sammenlignes.

 

 

Ok, greit at sammenligningen kanskje ikke er den beste. MEN, mener du at menneskets natur står så sterkt at vi blir som dyr når vi finner noen vi har lyst til å ligge med? Jeg tenker at de fleste siviliserte mennesker er utstyrt med en vilje som gjør at man kan ta et valg om man vil være utro eller ikke.

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne høre historiene om hvordan ting ble når dere faktisk var utro. Var kjemien med den andre mannen like god, eller var hverdagen med ektemannen /samboeren faktisk bedre?

 

Jeg tror jeg ville fått et mye mer utrygt liv om jeg gikk til denne andre. Hadde nok vært mye alene, og det sterke limet som man har med felles barn hadde vært borte. Og jeg kunne aldri makte å se barnet mitt mindre og vite at det var min egen feil.

 

Men den er så sterk, denne spenningen at jeg blir helt kvalm om jeg får en sms eller om jeg treffer ham. Jeg ser for meg at den hadde vært borte idet vi hadde hatt sex første gang - tror den er så sterk nettopp fordi det er umulig..

 

HI

 

Anonymous poster hash: f0260...121

[Luksusdyret]

Jeg vil gjerne høre historiene om hvordan ting ble når dere faktisk var utro. Var kjemien med den andre mannen like god, eller var hverdagen med ektemannen /samboeren faktisk bedre?

 

Jeg tror jeg ville fått et mye mer utrygt liv om jeg gikk til denne andre. Hadde nok vært mye alene, og det sterke limet som man har med felles barn hadde vært borte. Og jeg kunne aldri makte å se barnet mitt mindre og vite at det var min egen feil.

 

Men den er så sterk, denne spenningen at jeg blir helt kvalm om jeg får en sms eller om jeg treffer ham. Jeg ser for meg at den hadde vært borte idet vi hadde hatt sex første gang - tror den er så sterk nettopp fordi det er umulig..

 

HI

 

Anonymous poster hash: f0260...121

 

 

Du må rett og slett overveie om du ønsker å se barna dine mindre og ha økonomiske problemer bare for å få deg et knull. Hvis du er villig til det, kjør på. Men vær klar over konsekvenser, siden de aller fleste ikke synes utroskap er greit og avslutter derfor forholdet.

[Anonym bruker]

 

 

Jeg vil gjerne høre historiene om hvordan ting ble når dere faktisk var utro. Var kjemien med den andre mannen like god, eller var hverdagen med ektemannen /samboeren faktisk bedre?

 

Jeg tror jeg ville fått et mye mer utrygt liv om jeg gikk til denne andre. Hadde nok vært mye alene, og det sterke limet som man har med felles barn hadde vært borte. Og jeg kunne aldri makte å se barnet mitt mindre og vite at det var min egen feil.

 

Men den er så sterk, denne spenningen at jeg blir helt kvalm om jeg får en sms eller om jeg treffer ham. Jeg ser for meg at den hadde vært borte idet vi hadde hatt sex første gang - tror den er så sterk nettopp fordi det er umulig..

 

HI

 

Anonymous poster hash: f0260...121

 

Du må rett og slett overveie om du ønsker å se barna dine mindre og ha økonomiske problemer bare for å få deg et knull. Hvis du er villig til det, kjør på. Men vær klar over konsekvenser, siden de aller fleste ikke synes utroskap er greit og avslutter derfor forholdet.

Jeg kommer ikke til å være utro. Men jeg får heller ikke ro inni meg fordi jeg er litt besatt av tanken på hvordan det ville ha vært.

 

Ønsker derfor å høre litt fra folk som tok steget om hvordan det faktisk var.

 

Og bare for at det skal være sagt. I mitt tilfelle ville det ha vært mer enn "et knull" noe som egentlig bare gjør det enda verre.

 

HI

 

Anonymous poster hash: f0260...121

[Anonym bruker]

Nei, kunne ikke og har ikke vært. Får jeg en mld fra en annen mann så løper jeg til mannen og forteller det. Har opplevd at andre har vært utro mot meg og det utsetter jeg ikke mannen for.

 

Anonymous poster hash: 38aa1...8c7

Får jeg mld av en annen mann så løper jeg til mannen å forteller det? Eh... ok.

 

Anonymous poster hash: a7728...2c6

[*SommerFrisk*]

 

 

 

Det er jo helt på tryne å si at man ikke kan si at man aldri ville ha vært utro. Det blir jo det samme som å si at man ikke kan si at man aldri ville ha slått barna sine. Man har faktisk en egen vilje med mindre man blir sterkt svekket kognitivt.

Men hvilke forskjeller er det i statistikken der ?

Det ligger ikke til vår natur å være monogame. det ligger ikke til vår natur og slå barn.

 

Det kan ikke sammenlignes.

Ok, greit at sammenligningen kanskje ikke er den beste. MEN, mener du at menneskets natur står så sterkt at vi blir som dyr når vi finner noen vi har lyst til å ligge med? Jeg tenker at de fleste siviliserte mennesker er utstyrt med en vilje som gjør at man kan ta et valg om man vil være utro eller ikke.

Ja vi er utstyrt med en vilje, men jeg mener at ja, lidenskap og begjær kan være så sterkt ja, at kun det teller.

(Jeg har ikke vært utro mot mannen min, men en gang i min ungdom) .

 

Lystene våre er bare sånn, de har en ekstrem styrke. Vi er slik av natur ja.

Derfor tenker jeg at og evt forebygge et evt utroskap (for de som tenker på det i det daglige?) Er mer riktig , enn og forsøke og overbevise seg selv om at "det har jeg aldri gjort, det kommer aldri til og skje".

 

Som flere her sier, de hadde likt utgangspunkt som de fleste andre, allikevel skjedde det? Betyr det at disse menneskene har lavere iq enn de andre eller?

 

Det er lettere og unngå noe, når man erkjenner at det faktisk er mulig at det KAN skje. Sannsynligheten er liten, men muligheten er der.

 

Også er det jo så klart det selvsagte, ved å ikke oppsøke eller gjøre seg tilgjengelig på den måten for andre mennesker.

Tenker på alle de som har vært utro på et nash, når de kjenner tiltrekningen,hvorfor går de ikke bare hjem? Hvorfor drar de ikke bare hjem til mennene sine og har sex der?

 

Det er fordi vi ikke er ment til å være monogame. Så da må man lære og styre det. Sint naken biltyv har -lært- det. Forstår du hvor jeg vil?

[Villbringebringebær]

Var utro mot min x, men jeg kommer aldri til å være det mot min mann.

 

Vi har et helt annet forhold g jeg blir Mo i knærne bare av å tenke på han, vill aldri såret han eller risikere å miste han! Jeg vil heller ikke ha andre enn han.

[Anonym bruker]

Men sug lut. Siden du mener det ikke er et problem er det dere begge som har vært/ kan få være eller kun en av dere? Jeg ville ikke tippe du er ei dame som lar deg pille på nesen av en mann som puler rundt på si men at du ikke får lov/ ønsker. Er det mannen din som visse her har nevnt er så hot? Er det en av grunnene?

 

Anonymous poster hash: 46e1d...4e7

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er jo helt på tryne å si at man ikke kan si at man aldri ville ha vært utro. Det blir jo det samme som å si at man ikke kan si at man aldri ville ha slått barna sine. Man har faktisk en egen vilje med mindre man blir sterkt svekket kognitivt.

Men hvilke forskjeller er det i statistikken der ?

Det ligger ikke til vår natur å være monogame. det ligger ikke til vår natur og slå barn.

 

Det kan ikke sammenlignes.

Ok, greit at sammenligningen kanskje ikke er den beste. MEN, mener du at menneskets natur står så sterkt at vi blir som dyr når vi finner noen vi har lyst til å ligge med? Jeg tenker at de fleste siviliserte mennesker er utstyrt med en vilje som gjør at man kan ta et valg om man vil være utro eller ikke.

Ja vi er utstyrt med en vilje, men jeg mener at ja, lidenskap og begjær kan være så sterkt ja, at kun det teller.

(Jeg har ikke vært utro mot mannen min, men en gang i min ungdom) .

 

Lystene våre er bare sånn, de har en ekstrem styrke. Vi er slik av natur ja.

Derfor tenker jeg at og evt forebygge et evt utroskap (for de som tenker på det i det daglige?) Er mer riktig , enn og forsøke og overbevise seg selv om at "det har jeg aldri gjort, det kommer aldri til og skje".

 

Som flere her sier, de hadde likt utgangspunkt som de fleste andre, allikevel skjedde det? Betyr det at disse menneskene har lavere iq enn de andre eller?

 

Det er lettere og unngå noe, når man erkjenner at det faktisk er mulig at det KAN skje. Sannsynligheten er liten, men muligheten er der.

 

Også er det jo så klart det selvsagte, ved å ikke oppsøke eller gjøre seg tilgjengelig på den måten for andre mennesker.

Tenker på alle de som har vært utro på et nash, når de kjenner tiltrekningen,hvorfor går de ikke bare hjem? Hvorfor drar de ikke bare hjem til mennene sine og har sex der?

 

Det er fordi vi ikke er ment til å være monogame. Så da må man lære og styre det. Sint naken biltyv har -lært- det. Forstår du hvor jeg vil?

 

 

 

Likevel dumt å påstå at alle kan være utro og ingen har moral eller kontroll over eget underliv. Det finnes flust av mennesker som aldri har vært utro og som er gamle, dvs. sjansen for at de kommer til å være utro nå er lik null. Ikke alle har dårlig moral, å si at absolutt alle kan miste kontrollen over sitt underliv og ha sex med noen andre når de er i forhold er bare unnskyldninger for å døyve sin egen dårlige samvittighet.

 

Anonymous poster hash: 431ea...a56

[Gjest Antarctica]

Men sug lut. Siden du mener det ikke er et problem er det dere begge som har vært/ kan få være eller kun en av dere? Jeg ville ikke tippe du er ei dame som lar deg pille på nesen av en mann som puler rundt på si men at du ikke får lov/ ønsker. Er det mannen din som visse her har nevnt er så hot? Er det en av grunnene?Anonymous poster hash: 46e1d...4e7

Har det falt deg inn at det med utroskap ikke betyr det samme for alle mennesker, og at kjønnsliv omgang ikke er det eneste som definerer et forhold?

[Anonym bruker]

Eg er i 20-åra og eg var sammen med ein som var utro mot meg... Han var først utro med bestevennina mi men eg tilga han for det så ble han med på ferie og var utro mot tanten min Er veldig sårt men eg var utro tilbake mot han men klarte aldri mer å ha samleie med han eller se han inn i øynene Var utrolig vondt for meg etter eg var utro... men eg angret aldri... fant meg en ny en som også var utro mot meg, han låg med heile klassen min (vi var bare jenter) og ingen av dei turte å si noe til meg... det var eg kom såg det selv med at eg fant BH og string truse i bilen hans Utrulig vondt... Han eg er sammen med nå er litt ubestemtsom og usikker så har noken ganger vurdert å vore utro med en eg var fuckfriend med da eg var singel men eg klarte det ikke fordi at han eg er sammen med nå er kontrollerenes.. Han skal alltid vere med meg og eg får ikkje gjere noke med venniner eller reise på byn med venner Pga han tror eg kommer til å vere utro.. har hatt mangen muligheter men har aldri klart det... Har følelse på at han kanskje kommer til å vere utro mot meg eller er det pga han er så rar

Anonymous poster hash: 8b4bb...9be

[Anonym bruker]

Men sug lut. Siden du mener det ikke er et problem er det dere begge som har vært/ kan få være eller kun en av dere? Jeg ville ikke tippe du er ei dame som lar deg pille på nesen av en mann som puler rundt på si men at du ikke får lov/ ønsker. Er det mannen din som visse her har nevnt er så hot? Er det en av grunnene?

 

Anonymous poster hash: 46e1d...4e7

 

 

Hun kommenterer jo hvert eneste tråd om utroskap der hun skriver at utroskap er fint og flott og at det bare er sunt å ligge med andre. Ikke overrasket over svaret hennes i denne tråden akkurat.

 

Anonymous poster hash: 431ea...a56

[*SommerFrisk*]

 

 

 

 

 

Det er jo helt på tryne å si at man ikke kan si at man aldri ville ha vært utro. Det blir jo det samme som å si at man ikke kan si at man aldri ville ha slått barna sine. Man har faktisk en egen vilje med mindre man blir sterkt svekket kognitivt.

Men hvilke forskjeller er det i statistikken der ?

Det ligger ikke til vår natur å være monogame. det ligger ikke til vår natur og slå barn.

 

Det kan ikke sammenlignes.

Ok, greit at sammenligningen kanskje ikke er den beste. MEN, mener du at menneskets natur står så sterkt at vi blir som dyr når vi finner noen vi har lyst til å ligge med? Jeg tenker at de fleste siviliserte mennesker er utstyrt med en vilje som gjør at man kan ta et valg om man vil være utro eller ikke.

Ja vi er utstyrt med en vilje, men jeg mener at ja, lidenskap og begjær kan være så sterkt ja, at kun det teller.

(Jeg har ikke vært utro mot mannen min, men en gang i min ungdom) .

 

Lystene våre er bare sånn, de har en ekstrem styrke. Vi er slik av natur ja.

Derfor tenker jeg at og evt forebygge et evt utroskap (for de som tenker på det i det daglige?) Er mer riktig , enn og forsøke og overbevise seg selv om at "det har jeg aldri gjort, det kommer aldri til og skje".

 

Som flere her sier, de hadde likt utgangspunkt som de fleste andre, allikevel skjedde det? Betyr det at disse menneskene har lavere iq enn de andre eller?

 

Det er lettere og unngå noe, når man erkjenner at det faktisk er mulig at det KAN skje. Sannsynligheten er liten, men muligheten er der.

 

Også er det jo så klart det selvsagte, ved å ikke oppsøke eller gjøre seg tilgjengelig på den måten for andre mennesker.

Tenker på alle de som har vært utro på et nash, når de kjenner tiltrekningen,hvorfor går de ikke bare hjem? Hvorfor drar de ikke bare hjem til mennene sine og har sex der?

 

Det er fordi vi ikke er ment til å være monogame. Så da må man lære og styre det. Sint naken biltyv har -lært- det. Forstår du hvor jeg vil?

 

Likevel dumt å påstå at alle kan være utro og ingen har moral eller kontroll over eget underliv. Det finnes flust av mennesker som aldri har vært utro og som er gamle, dvs. sjansen for at de kommer til å være utro nå er lik null. Ikke alle har dårlig moral, å si at absolutt alle kan miste kontrollen over sitt underliv og ha sex med noen andre når de er i forhold er bare unnskyldninger for å døyve sin egen dårlige samvittighet.

 

Anonymous poster hash: 431ea...a56

At du enten ikke forstår bedre, eller med vilje kverulerer og nekter og forstå, orker jeg ikke forholde meg til akkurat i dag.

 

Det finnes alltid unntak, jeg bare sier at muligheten er der.

Mennesker er mye mer utsvevende i dag enn før også. Kvinner er b.la friere i dag enn da besteforeldrene våre vokste opp.

 

Det jeg skriver er basert på meninger og erfaringer. Jeg sitter ikke på fasit, så du har din fulle rett til og mene hva du vil:)

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

Kommer da helt an på hvor mye av livet og selvfølelsen man henger opp på én eneste knagg.Anonymous poster hash: 78262...7b4

Hva kommer an på det?

Å ødelegge "alt" kommer jo an på om forholdet/ekteskapet er ren ren romantisk kontrakt. At din (eller hans) selvfølelse skal knekt av hva to andre personer gjør er et slags valg, det også. Å ligge med noen er ikke i seg selv en krenkelse mot en tredje part. Krenkelsen må jo ligge i at man gjør eksklusivt krav på den andre, og ikke aksepterer at han/hun føler nytelse sammen med noen som ikke er deg.

 

Å si at det ødelegger alt, hele livet, alt man har, er jo også et kulturelt betinget valg. Hvis mannens aktivitet med en annen dame er uforenlig med at man fortsatt er gift, så er jo forholdet ganske tynt fundert. "Alle" her argumenterer med at man umulig kan elske noen hvis man samtidig knuller en annen. Men vil de påstå at de har elsket enhver av sine sexpartnere gjennom livet? Det tror ikke jeg. Så da kan man like godt si at man kan umulig elske noen hvis man vil skilles fra ham ved første feiltrinn (i den grad et samleie er et feitrinn).

 

Jeg syns vel innerst inne at mange barn lever i risikable familieforhold hvis deres tilværelse og stabilitet utelukkende bygger på noe så skjørt som foreldrenes forelskelse og foreldrenes evne til å motstå seksuelle fristelser.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

[*SommerFrisk*]

Men sug lut. Siden du mener det ikke er et problem er det dere begge som har vært/ kan få være eller kun en av dere? Jeg ville ikke tippe du er ei dame som lar deg pille på nesen av en mann som puler rundt på si men at du ikke får lov/ ønsker. Er det mannen din som visse her har nevnt er så hot? Er det en av grunnene?

 

Anonymous poster hash: 46e1d...4e7

 

 

Altså, det er hennes mening. At det er null problem. Går det ikke an og akseptere det?

Det finnes så mange forskjellige forhold i verden. Og hun har også rett til å fortelle hva hun mener slik som oss andre?

 

Dersom de har et slikt forhold, er ikke det bra at de har funnet hverandre da? Så slipper de og såre andre som ikke kan leve slik? Er det ikke fantastisk hvordan verden fungerer noen ganger?

Dersom de lever slik, så er det fordi det passer dem best. Og det er kun dems sak:)

[Gjest Antarctica]

 

 

Jeg vil gjerne høre historiene om hvordan ting ble når dere faktisk var utro. Var kjemien med den andre mannen like god, eller var hverdagen med ektemannen /samboeren faktisk bedre?

Jeg tror jeg ville fått et mye mer utrygt liv om jeg gikk til denne andre. Hadde nok vært mye alene, og det sterke limet som man har med felles barn hadde vært borte. Og jeg kunne aldri makte å se barnet mitt mindre og vite at det var min egen feil.

Men den er så sterk, denne spenningen at jeg blir helt kvalm om jeg får en sms eller om jeg treffer ham. Jeg ser for meg at den hadde vært borte idet vi hadde hatt sex første gang - tror den er så sterk nettopp fordi det er umulig..

HIAnonymous poster hash: f0260...121

Du må rett og slett overveie om du ønsker å se barna dine mindre og ha økonomiske problemer bare for å få deg et knull. Hvis du er villig til det, kjør på. Men vær klar over konsekvenser, siden de aller fleste ikke synes utroskap er greit og avslutter derfor forholdet.

Jeg kommer ikke til å være utro. Men jeg får heller ikke ro inni meg fordi jeg er litt besatt av tanken på hvordan det ville ha vært.

Ønsker derfor å høre litt fra folk som tok steget om hvordan det faktisk var.

Og bare for at det skal være sagt. I mitt tilfelle ville det ha vært mer enn "et knull" noe som egentlig bare gjør det enda verre.

HIAnonymous poster hash: f0260...121

Jeg tror vel du er litt besatt av tanken på dette fordi du ikke har det godt. Hadde det vært en annen spennende mann som ga deg oppmerksomhet, så ville det ha vært ham du gikk og var fascinert av, ikke sant?

 

Styrken i dine følelser forteller ikke så mye av sannheten om den fyren, eller om framtiden du hypotetisk sett ville ha fått med ham. Men de forteller veldig mye om deg og det livet du lever nå.

 

Sånn som jeg leser deg, er du desperat etter å få påfyll, emosjonelt. Og når du ikke får det i ekteskapet, er radaren på utover mot andre. Men det trenger ikke bety at du er forelska. Jeg tror du må sortere litt. Og ikke minst, ta tak i hvordan du og din ektefelle lever og har det sammen. Det finnes ikke den sjarmør i verden som klarer å "stjele" en lykkelig kvinne (eller mann) ut av et forhold. Men en ensom og ulykkelig kvinne eller mann lar seg sjarmere av hvilket fjols som helst.

[moota m storebror&lillebror]

 

 

 

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

Kommer da helt an på hvor mye av livet og selvfølelsen man henger opp på én eneste knagg.Anonymous poster hash: 78262...7b4

Hva kommer an på det?

Å ødelegge "alt" kommer jo an på om forholdet/ekteskapet er ren ren romantisk kontrakt. At din (eller hans) selvfølelse skal knekt av hva to andre personer gjør er et slags valg, det også. Å ligge med noen er ikke i seg selv en krenkelse mot en tredje part. Krenkelsen må jo ligge i at man gjør eksklusivt krav på den andre, og ikke aksepterer at han/hun føler nytelse sammen med noen som ikke er deg.

 

Å si at det ødelegger alt, hele livet, alt man har, er jo også et kulturelt betinget valg. Hvis mannens aktivitet med en annen dame er uforenlig med at man fortsatt er gift, så er jo forholdet ganske tynt fundert. "Alle" her argumenterer med at man umulig kan elske noen hvis man samtidig knuller en annen. Men vil de påstå at de har elsket enhver av sine sexpartnere gjennom livet? Det tror ikke jeg. Så da kan man like godt si at man kan umulig elske noen hvis man vil skilles fra ham ved første feiltrinn (i den grad et samleie er et feitrinn).

 

Jeg syns vel innerst inne at mange barn lever i risikable familieforhold hvis deres tilværelse og stabilitet utelukkende bygger på noe så skjørt som foreldrenes forelskelse og foreldrenes evne til å motstå seksuelle fristelser.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

 

 

For meg hadde det ødelagt alt. Jeg var utro i mine yngre dager og det gnager. Det er vanskelig å leve med, selv om han vet det.

 

Jeg vil ikke påstå at det er et kulturelt valg. Mannen min har gjort en haug med idiotiske ting, flere ganger, som han ikke kan forklare verken hva eller hvorfor. Og jeg sa, neste gang går jeg. Tok han hensyn til det? Valgte han da barna og meg, vårt liv sammen? Viste han at vår familie var viktigere enn internett flørt, ringe ekser og sende mail til golddiggere?

Nei! Han viste meg ræva! Han dreit i om jeg gikk, om det var siste sjanse, om han ødela det han hadde jobbet for de 2 årene vi var fra hverandre pga. helt andre årsaker. Når vi endelig var sammen igjen, forlovet, planla bryllup og hadde overkommet alt det som gjorde at vi ikke fikk det til første gangen. Han viste meg at det å flørte med andre, ta kontakt med andre, lage profil på sexsjekkesider, -det- var viktigere! Hvor er da omsorgen for meg, og våre barn? Hvor er brysomheten, og respekten?

Elsker han meg virkelig så høyt at han er villig til å ofre noe annet for meg da? Hva er han i så fall villig til å ofre?

 

Det finnes verken tillit eller respekt i det. Hva har man igjen da? Han kan ikke være masse glad i meg når han gjør slikt!

[Anonym bruker]

Jo jeg aksepterer. Var ikke ment sånn men lurte på om det gjaldt begge veier. For vet fra andre tråder her med andre at det ikke alltid har vært 50/50. Og nei hun må selvfølgelig ikke svare.

 

Anonymous poster hash: 46e1d...4e7

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

 

Kommer da helt an på hvor mye av livet og selvfølelsen man henger opp på én eneste knagg.Anonymous poster hash: 78262...7b4

Hva kommer an på det?

Å ødelegge "alt" kommer jo an på om forholdet/ekteskapet er ren ren romantisk kontrakt. At din (eller hans) selvfølelse skal knekt av hva to andre personer gjør er et slags valg, det også. Å ligge med noen er ikke i seg selv en krenkelse mot en tredje part. Krenkelsen må jo ligge i at man gjør eksklusivt krav på den andre, og ikke aksepterer at han/hun føler nytelse sammen med noen som ikke er deg.

Å si at det ødelegger alt, hele livet, alt man har, er jo også et kulturelt betinget valg. Hvis mannens aktivitet med en annen dame er uforenlig med at man fortsatt er gift, så er jo forholdet ganske tynt fundert. "Alle" her argumenterer med at man umulig kan elske noen hvis man samtidig knuller en annen. Men vil de påstå at de har elsket enhver av sine sexpartnere gjennom livet? Det tror ikke jeg. Så da kan man like godt si at man kan umulig elske noen hvis man vil skilles fra ham ved første feiltrinn (i den grad et samleie er et feitrinn).

Jeg syns vel innerst inne at mange barn lever i risikable familieforhold hvis deres tilværelse og stabilitet utelukkende bygger på noe så skjørt som foreldrenes forelskelse og foreldrenes evne til å motstå seksuelle fristelser.Anonymous poster hash: 78262...7b4

 

For meg hadde det ødelagt alt. Jeg var utro i mine yngre dager og det gnager. Det er vanskelig å leve med, selv om han vet det.

 

Jeg vil ikke påstå at det er et kulturelt valg. Mannen min har gjort en haug med idiotiske ting, flere ganger, som han ikke kan forklare verken hva eller hvorfor. Og jeg sa, neste gang går jeg. Tok han hensyn til det? Valgte han da barna og meg, vårt liv sammen? Viste han at vår familie var viktigere enn internett flørt, ringe ekser og sende mail til golddiggere?

Nei! Han viste meg ræva! Han dreit i om jeg gikk, om det var siste sjanse, om han ødela det han hadde jobbet for de 2 årene vi var fra hverandre pga. helt andre årsaker. Når vi endelig var sammen igjen, forlovet, planla bryllup og hadde overkommet alt det som gjorde at vi ikke fikk det til første gangen. Han viste meg at det å flørte med andre, ta kontakt med andre, lage profil på sexsjekkesider, -det- var viktigere! Hvor er da omsorgen for meg, og våre barn? Hvor er brysomheten, og respekten?

Elsker han meg virkelig så høyt at han er villig til å ofre noe annet for meg da? Hva er han i så fall villig til å ofre?

 

Det finnes verken tillit eller respekt i det. Hva har man igjen da? Han kan ikke være masse glad i meg når han gjør slikt!

Han var nok aldri klar for et monogamt forhold. Noen kommer aldri dit. Å opprette profil på sjekkesider betyr jo at han ikke er i et forhold (ikke inne i sitt eget hode, i alle fall.) Da er det vel liten grunn til å holde på ham. Forholdet må jo bekreftes av begge parter. Og han bruker løgner for å skjule det for deg, noe som er respektløst. Det er jeg helt enig i.

 

Men livet kan se så annerledes ut på et annet tidspunkt og med en annen person. Jeg tror jeg rett og slett er ferdig med å være sjalu. Jeg er der hvor det for meg faktisk ikke er så viktig om mannen min skulle falle i fella og ligge med noen. Kjærligheten han viser meg i det daglige er så enorm, og jeg føler ikke at det først og fremst er to kropper som er gift. Kroppen min er min, og hans er hans, og sex er herlig med ham. Men dersom han orket mer eller lengtet etter mer som jeg ikke kunne gi, ville jeg ikke bli hysterisk om han fant det.

 

Og jeg har aldri noen sinne tatt ham i en løgn, og det er det viktigste for meg. Å bedra er ikke selve den seksuelle handlingen, bedraget kommer etterpå. Bedrageri betyr jo å lyve eller skjule noe.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

[moota m storebror&lillebror]

 

 

 

 

 

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

Kommer da helt an på hvor mye av livet og selvfølelsen man henger opp på én eneste knagg.Anonymous poster hash: 78262...7b4

Hva kommer an på det?

Å ødelegge "alt" kommer jo an på om forholdet/ekteskapet er ren ren romantisk kontrakt. At din (eller hans) selvfølelse skal knekt av hva to andre personer gjør er et slags valg, det også. Å ligge med noen er ikke i seg selv en krenkelse mot en tredje part. Krenkelsen må jo ligge i at man gjør eksklusivt krav på den andre, og ikke aksepterer at han/hun føler nytelse sammen med noen som ikke er deg.

Å si at det ødelegger alt, hele livet, alt man har, er jo også et kulturelt betinget valg. Hvis mannens aktivitet med en annen dame er uforenlig med at man fortsatt er gift, så er jo forholdet ganske tynt fundert. "Alle" her argumenterer med at man umulig kan elske noen hvis man samtidig knuller en annen. Men vil de påstå at de har elsket enhver av sine sexpartnere gjennom livet? Det tror ikke jeg. Så da kan man like godt si at man kan umulig elske noen hvis man vil skilles fra ham ved første feiltrinn (i den grad et samleie er et feitrinn).

Jeg syns vel innerst inne at mange barn lever i risikable familieforhold hvis deres tilværelse og stabilitet utelukkende bygger på noe så skjørt som foreldrenes forelskelse og foreldrenes evne til å motstå seksuelle fristelser.Anonymous poster hash: 78262...7b4

 

For meg hadde det ødelagt alt. Jeg var utro i mine yngre dager og det gnager. Det er vanskelig å leve med, selv om han vet det.

 

Jeg vil ikke påstå at det er et kulturelt valg. Mannen min har gjort en haug med idiotiske ting, flere ganger, som han ikke kan forklare verken hva eller hvorfor. Og jeg sa, neste gang går jeg. Tok han hensyn til det? Valgte han da barna og meg, vårt liv sammen? Viste han at vår familie var viktigere enn internett flørt, ringe ekser og sende mail til golddiggere?

Nei! Han viste meg ræva! Han dreit i om jeg gikk, om det var siste sjanse, om han ødela det han hadde jobbet for de 2 årene vi var fra hverandre pga. helt andre årsaker. Når vi endelig var sammen igjen, forlovet, planla bryllup og hadde overkommet alt det som gjorde at vi ikke fikk det til første gangen. Han viste meg at det å flørte med andre, ta kontakt med andre, lage profil på sexsjekkesider, -det- var viktigere! Hvor er da omsorgen for meg, og våre barn? Hvor er brysomheten, og respekten?

Elsker han meg virkelig så høyt at han er villig til å ofre noe annet for meg da? Hva er han i så fall villig til å ofre?

 

Det finnes verken tillit eller respekt i det. Hva har man igjen da? Han kan ikke være masse glad i meg når han gjør slikt!

Han var nok aldri klar for et monogamt forhold. Noen kommer aldri dit. Å opprette profil på sjekkesider betyr jo at han ikke er i et forhold (ikke inne i sitt eget hode, i alle fall.) Da er det vel liten grunn til å holde på ham. Forholdet må jo bekreftes av begge parter. Og han bruker løgner for å skjule det for deg, noe som er respektløst. Det er jeg helt enig i.

 

Men livet kan se så annerledes ut på et annet tidspunkt og med en annen person. Jeg tror jeg rett og slett er ferdig med å være sjalu. Jeg er der hvor det for meg faktisk ikke er så viktig om mannen min skulle falle i fella og ligge med noen. Kjærligheten han viser meg i det daglige er så enorm, og jeg føler ikke at det først og fremst er to kropper som er gift. Kroppen min er min, og hans er hans, og sex er herlig med ham. Men dersom han orket mer eller lengtet etter mer som jeg ikke kunne gi, ville jeg ikke bli hysterisk om han fant det.

 

Og jeg har aldri noen sinne tatt ham i en løgn, og det er det viktigste for meg. Å bedra er ikke selve den seksuelle handlingen, bedraget kommer etterpå. Bedrageri betyr jo å lyve eller skjule noe.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

 

 

Det hadde ikke noe med om han var klar eller ei. Før jeg gikk fra han var han den typen som aldri ville vært utro. Han var et prakteksempel på 'du vet hva du har, men ikke hva du får'. Han pratet knapt med andre damer, var sjenert, var fullt og helt bare min. Så gikk jeg. Han opplevde det som han aldri hadde trodd. Jeg hadde frustrert snakket om å gå flere ganger, i flere år, før jeg bestemte meg, fikk nok og var sterk nok til å gå. Han satt igjen alene. Han takler ikke å være alene. Så var vi frem og tilbake en stund, så fant jeg meg en ny mann. Han var på alle sjekkesidene som fantes i utland og lette febrilsk etter noen som kunne være med han. Så fant han ei. Men han fortsatte å lete. Han drev med mange kort. Skrev til mange. Han er en attraktiv mann og utenlandske damer skrev som besatt. Alle ville ha han. Han oppdaget noe nytt. Jaja så lett var det.

Etter en stund, og en del endringer hos han sa jeg at jeg ville prøve igjen. (Da visste jeg ingenting om disse andre bortsett fra at han ikke ville mer med hun som han var med da ingen av dem ville ofre noe eller flytte).

Så vi prøvde igjen. Men da visste jo han hvor lett det var. Han hadde oppdaget denne verdenen og ga aldri slipp. Han må vite at noen vil ha ham dersom jeg går igjen. Han må vite at han ikke er alene, og ha den tryggheten. Han levde lenge i frykten for at jeg skulle gå.

 

Jeg har egentlig aldri vært sjalu på den måten. Jeg har vært den som har vært åpen, omsorgsfull, imøtekommende og har havnet i flere vanskelige situasjoner. Det tok mange år før jeg forsto at vennskap mellom gutter betyr så lite om de vil ha samme dame, om så bare for fylletull. Flere mannfolk som jeg har sett på som oppegående, greie og kjekke menn, har prøvd å komme i buksa på meg. Jeg er ingen blomst, men har en personlighet som antageligvis har vært fra min side inkluderende, for andres oppfatning flørtende. Jeg har sluttet med hensyn til min mann, jeg er ikke lenger så sprudlende på den sjeldne gangen vi har en fest. Jeg er usikker og lei, for jeg har aldri hatt til hensikt å lede noen på, det er slik jeg er.

 

Min mann har aldri (så vidt jeg vet, og selvfølgelig håper, og kanskje tom. tror) hatt sex med andre damer mens vi har vært sammen. Men det han har gjort og skjult og løyet om, har gjort at hele tilliten min er borte.

Det går ikke lenger på om jeg elsker han, eller om jeg vil noen gang stole på han igjen. Det går på om jeg kan leve slik. Om jeg orker å leve som en familie uten tillit og respekt. Før jeg kom til konklusjonen skjedde noe hjemme som gjorde at det ble uviktig. Det som ble viktig var at vi sto sammen og var 2 stk. Så jeg måtte prøve å stole på han, måtte gjøre en innsats og prøve igjen for alle krefter. Det går foreløpig, men det er også vanskelig. Heldigvis har jeg ikke oppdaget noe på så lenge at jeg slipper til litt tillit. Men går fordi om rundt og venter på den dagen jeg finner ut noe som raser hele kjærligheten, gir meg et slag i trynet, som visker vekk hele tilliten og som viser hvor lite han bryr seg. Lurer på om jeg noen gang slutter å vente.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

Kommer da helt an på hvor mye av livet og selvfølelsen man henger opp på én eneste knagg.Anonymous poster hash: 78262...7b4

Hva kommer an på det?

Å ødelegge "alt" kommer jo an på om forholdet/ekteskapet er ren ren romantisk kontrakt. At din (eller hans) selvfølelse skal knekt av hva to andre personer gjør er et slags valg, det også. Å ligge med noen er ikke i seg selv en krenkelse mot en tredje part. Krenkelsen må jo ligge i at man gjør eksklusivt krav på den andre, og ikke aksepterer at han/hun føler nytelse sammen med noen som ikke er deg.

Å si at det ødelegger alt, hele livet, alt man har, er jo også et kulturelt betinget valg. Hvis mannens aktivitet med en annen dame er uforenlig med at man fortsatt er gift, så er jo forholdet ganske tynt fundert. "Alle" her argumenterer med at man umulig kan elske noen hvis man samtidig knuller en annen. Men vil de påstå at de har elsket enhver av sine sexpartnere gjennom livet? Det tror ikke jeg. Så da kan man like godt si at man kan umulig elske noen hvis man vil skilles fra ham ved første feiltrinn (i den grad et samleie er et feitrinn).

Jeg syns vel innerst inne at mange barn lever i risikable familieforhold hvis deres tilværelse og stabilitet utelukkende bygger på noe så skjørt som foreldrenes forelskelse og foreldrenes evne til å motstå seksuelle fristelser.Anonymous poster hash: 78262...7b4

For meg hadde det ødelagt alt. Jeg var utro i mine yngre dager og det gnager. Det er vanskelig å leve med, selv om han vet det.

 

Jeg vil ikke påstå at det er et kulturelt valg. Mannen min har gjort en haug med idiotiske ting, flere ganger, som han ikke kan forklare verken hva eller hvorfor. Og jeg sa, neste gang går jeg. Tok han hensyn til det? Valgte han da barna og meg, vårt liv sammen? Viste han at vår familie var viktigere enn internett flørt, ringe ekser og sende mail til golddiggere?

Nei! Han viste meg ræva! Han dreit i om jeg gikk, om det var siste sjanse, om han ødela det han hadde jobbet for de 2 årene vi var fra hverandre pga. helt andre årsaker. Når vi endelig var sammen igjen, forlovet, planla bryllup og hadde overkommet alt det som gjorde at vi ikke fikk det til første gangen. Han viste meg at det å flørte med andre, ta kontakt med andre, lage profil på sexsjekkesider, -det- var viktigere! Hvor er da omsorgen for meg, og våre barn? Hvor er brysomheten, og respekten?

Elsker han meg virkelig så høyt at han er villig til å ofre noe annet for meg da? Hva er han i så fall villig til å ofre?

 

Det finnes verken tillit eller respekt i det. Hva har man igjen da? Han kan ikke være masse glad i meg når han gjør slikt!

Han var nok aldri klar for et monogamt forhold. Noen kommer aldri dit. Å opprette profil på sjekkesider betyr jo at han ikke er i et forhold (ikke inne i sitt eget hode, i alle fall.) Da er det vel liten grunn til å holde på ham. Forholdet må jo bekreftes av begge parter. Og han bruker løgner for å skjule det for deg, noe som er respektløst. Det er jeg helt enig i.

 

Men livet kan se så annerledes ut på et annet tidspunkt og med en annen person. Jeg tror jeg rett og slett er ferdig med å være sjalu. Jeg er der hvor det for meg faktisk ikke er så viktig om mannen min skulle falle i fella og ligge med noen. Kjærligheten han viser meg i det daglige er så enorm, og jeg føler ikke at det først og fremst er to kropper som er gift. Kroppen min er min, og hans er hans, og sex er herlig med ham. Men dersom han orket mer eller lengtet etter mer som jeg ikke kunne gi, ville jeg ikke bli hysterisk om han fant det.

 

Og jeg har aldri noen sinne tatt ham i en løgn, og det er det viktigste for meg. Å bedra er ikke selve den seksuelle handlingen, bedraget kommer etterpå. Bedrageri betyr jo å lyve eller skjule noe.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

Det hadde ikke noe med om han var klar eller ei. Før jeg gikk fra han var han den typen som aldri ville vært utro. Han var et prakteksempel på 'du vet hva du har, men ikke hva du får'. Han pratet knapt med andre damer, var sjenert, var fullt og helt bare min. Så gikk jeg. Han opplevde det som han aldri hadde trodd. Jeg hadde frustrert snakket om å gå flere ganger, i flere år, før jeg bestemte meg, fikk nok og var sterk nok til å gå. Han satt igjen alene. Han takler ikke å være alene. Så var vi frem og tilbake en stund, så fant jeg meg en ny mann. Han var på alle sjekkesidene som fantes i utland og lette febrilsk etter noen som kunne være med han. Så fant han ei. Men han fortsatte å lete. Han drev med mange kort. Skrev til mange. Han er en attraktiv mann og utenlandske damer skrev som besatt. Alle ville ha han. Han oppdaget noe nytt. Jaja så lett var det.

Etter en stund, og en del endringer hos han sa jeg at jeg ville prøve igjen. (Da visste jeg ingenting om disse andre bortsett fra at han ikke ville mer med hun som han var med da ingen av dem ville ofre noe eller flytte).

Så vi prøvde igjen. Men da visste jo han hvor lett det var. Han hadde oppdaget denne verdenen og ga aldri slipp. Han må vite at noen vil ha ham dersom jeg går igjen. Han må vite at han ikke er alene, og ha den tryggheten. Han levde lenge i frykten for at jeg skulle gå.

 

Jeg har egentlig aldri vært sjalu på den måten. Jeg har vært den som har vært åpen, omsorgsfull, imøtekommende og har havnet i flere vanskelige situasjoner. Det tok mange år før jeg forsto at vennskap mellom gutter betyr så lite om de vil ha samme dame, om så bare for fylletull. Flere mannfolk som jeg har sett på som oppegående, greie og kjekke menn, har prøvd å komme i buksa på meg. Jeg er ingen blomst, men har en personlighet som antageligvis har vært fra min side inkluderende, for andres oppfatning flørtende. Jeg har sluttet med hensyn til min mann, jeg er ikke lenger så sprudlende på den sjeldne gangen vi har en fest. Jeg er usikker og lei, for jeg har aldri hatt til hensikt å lede noen på, det er slik jeg er.

 

Min mann har aldri (så vidt jeg vet, og selvfølgelig håper, og kanskje tom. tror) hatt sex med andre damer mens vi har vært sammen. Men det han har gjort og skjult og løyet om, har gjort at hele tilliten min er borte.

Det går ikke lenger på om jeg elsker han, eller om jeg vil noen gang stole på han igjen. Det går på om jeg kan leve slik. Om jeg orker å leve som en familie uten tillit og respekt. Før jeg kom til konklusjonen skjedde noe hjemme som gjorde at det ble uviktig. Det som ble viktig var at vi sto sammen og var 2 stk. Så jeg måtte prøve å stole på han, måtte gjøre en innsats og prøve igjen for alle krefter. Det går foreløpig, men det er også vanskelig. Heldigvis har jeg ikke oppdaget noe på så lenge at jeg slipper til litt tillit. Men går fordi om rundt og venter på den dagen jeg finner ut noe som raser hele kjærligheten, gir meg et slag i trynet, som visker vekk hele tilliten og som viser hvor lite han bryr seg. Lurer på om jeg noen gang slutter å vente.

Jeg syns vel mest at han høres ut som en tragisk og desperat person... Men som jeg forstår deg var dere ikke egentlig et par da han deg og "fant seg selv" på nettet og med alle disse flørtene sine? Skjønner at det kaster sine skygger innover forholdet nå, men trenger du troskap hvis dere egentlig er sammen bare pga krisen? Når dere må holde sammen fordi dere må, så ville jeg kanskje ha tenkt at samlivet er et arbeidsfellesskap, i alle fall her og nå, og ikke lagt så mye av meg selv i det.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

[moota m storebror&lillebror]

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

Kommer da helt an på hvor mye av livet og selvfølelsen man henger opp på én eneste knagg.Anonymous poster hash: 78262...7b4

Hva kommer an på det?

Å ødelegge "alt" kommer jo an på om forholdet/ekteskapet er ren ren romantisk kontrakt. At din (eller hans) selvfølelse skal knekt av hva to andre personer gjør er et slags valg, det også. Å ligge med noen er ikke i seg selv en krenkelse mot en tredje part. Krenkelsen må jo ligge i at man gjør eksklusivt krav på den andre, og ikke aksepterer at han/hun føler nytelse sammen med noen som ikke er deg.

Å si at det ødelegger alt, hele livet, alt man har, er jo også et kulturelt betinget valg. Hvis mannens aktivitet med en annen dame er uforenlig med at man fortsatt er gift, så er jo forholdet ganske tynt fundert. "Alle" her argumenterer med at man umulig kan elske noen hvis man samtidig knuller en annen. Men vil de påstå at de har elsket enhver av sine sexpartnere gjennom livet? Det tror ikke jeg. Så da kan man like godt si at man kan umulig elske noen hvis man vil skilles fra ham ved første feiltrinn (i den grad et samleie er et feitrinn).

Jeg syns vel innerst inne at mange barn lever i risikable familieforhold hvis deres tilværelse og stabilitet utelukkende bygger på noe så skjørt som foreldrenes forelskelse og foreldrenes evne til å motstå seksuelle fristelser.Anonymous poster hash: 78262...7b4

For meg hadde det ødelagt alt. Jeg var utro i mine yngre dager og det gnager. Det er vanskelig å leve med, selv om han vet det.

 

Jeg vil ikke påstå at det er et kulturelt valg. Mannen min har gjort en haug med idiotiske ting, flere ganger, som han ikke kan forklare verken hva eller hvorfor. Og jeg sa, neste gang går jeg. Tok han hensyn til det? Valgte han da barna og meg, vårt liv sammen? Viste han at vår familie var viktigere enn internett flørt, ringe ekser og sende mail til golddiggere?

Nei! Han viste meg ræva! Han dreit i om jeg gikk, om det var siste sjanse, om han ødela det han hadde jobbet for de 2 årene vi var fra hverandre pga. helt andre årsaker. Når vi endelig var sammen igjen, forlovet, planla bryllup og hadde overkommet alt det som gjorde at vi ikke fikk det til første gangen. Han viste meg at det å flørte med andre, ta kontakt med andre, lage profil på sexsjekkesider, -det- var viktigere! Hvor er da omsorgen for meg, og våre barn? Hvor er brysomheten, og respekten?

Elsker han meg virkelig så høyt at han er villig til å ofre noe annet for meg da? Hva er han i så fall villig til å ofre?

 

Det finnes verken tillit eller respekt i det. Hva har man igjen da? Han kan ikke være masse glad i meg når han gjør slikt!

Han var nok aldri klar for et monogamt forhold. Noen kommer aldri dit. Å opprette profil på sjekkesider betyr jo at han ikke er i et forhold (ikke inne i sitt eget hode, i alle fall.) Da er det vel liten grunn til å holde på ham. Forholdet må jo bekreftes av begge parter. Og han bruker løgner for å skjule det for deg, noe som er respektløst. Det er jeg helt enig i.

 

Men livet kan se så annerledes ut på et annet tidspunkt og med en annen person. Jeg tror jeg rett og slett er ferdig med å være sjalu. Jeg er der hvor det for meg faktisk ikke er så viktig om mannen min skulle falle i fella og ligge med noen. Kjærligheten han viser meg i det daglige er så enorm, og jeg føler ikke at det først og fremst er to kropper som er gift. Kroppen min er min, og hans er hans, og sex er herlig med ham. Men dersom han orket mer eller lengtet etter mer som jeg ikke kunne gi, ville jeg ikke bli hysterisk om han fant det.

 

Og jeg har aldri noen sinne tatt ham i en løgn, og det er det viktigste for meg. Å bedra er ikke selve den seksuelle handlingen, bedraget kommer etterpå. Bedrageri betyr jo å lyve eller skjule noe.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

Det hadde ikke noe med om han var klar eller ei. Før jeg gikk fra han var han den typen som aldri ville vært utro. Han var et prakteksempel på 'du vet hva du har, men ikke hva du får'. Han pratet knapt med andre damer, var sjenert, var fullt og helt bare min. Så gikk jeg. Han opplevde det som han aldri hadde trodd. Jeg hadde frustrert snakket om å gå flere ganger, i flere år, før jeg bestemte meg, fikk nok og var sterk nok til å gå. Han satt igjen alene. Han takler ikke å være alene. Så var vi frem og tilbake en stund, så fant jeg meg en ny mann. Han var på alle sjekkesidene som fantes i utland og lette febrilsk etter noen som kunne være med han. Så fant han ei. Men han fortsatte å lete. Han drev med mange kort. Skrev til mange. Han er en attraktiv mann og utenlandske damer skrev som besatt. Alle ville ha han. Han oppdaget noe nytt. Jaja så lett var det.

Etter en stund, og en del endringer hos han sa jeg at jeg ville prøve igjen. (Da visste jeg ingenting om disse andre bortsett fra at han ikke ville mer med hun som han var med da ingen av dem ville ofre noe eller flytte).

Så vi prøvde igjen. Men da visste jo han hvor lett det var. Han hadde oppdaget denne verdenen og ga aldri slipp. Han må vite at noen vil ha ham dersom jeg går igjen. Han må vite at han ikke er alene, og ha den tryggheten. Han levde lenge i frykten for at jeg skulle gå.

 

Jeg har egentlig aldri vært sjalu på den måten. Jeg har vært den som har vært åpen, omsorgsfull, imøtekommende og har havnet i flere vanskelige situasjoner. Det tok mange år før jeg forsto at vennskap mellom gutter betyr så lite om de vil ha samme dame, om så bare for fylletull. Flere mannfolk som jeg har sett på som oppegående, greie og kjekke menn, har prøvd å komme i buksa på meg. Jeg er ingen blomst, men har en personlighet som antageligvis har vært fra min side inkluderende, for andres oppfatning flørtende. Jeg har sluttet med hensyn til min mann, jeg er ikke lenger så sprudlende på den sjeldne gangen vi har en fest. Jeg er usikker og lei, for jeg har aldri hatt til hensikt å lede noen på, det er slik jeg er.

 

Min mann har aldri (så vidt jeg vet, og selvfølgelig håper, og kanskje tom. tror) hatt sex med andre damer mens vi har vært sammen. Men det han har gjort og skjult og løyet om, har gjort at hele tilliten min er borte.

Det går ikke lenger på om jeg elsker han, eller om jeg vil noen gang stole på han igjen. Det går på om jeg kan leve slik. Om jeg orker å leve som en familie uten tillit og respekt. Før jeg kom til konklusjonen skjedde noe hjemme som gjorde at det ble uviktig. Det som ble viktig var at vi sto sammen og var 2 stk. Så jeg måtte prøve å stole på han, måtte gjøre en innsats og prøve igjen for alle krefter. Det går foreløpig, men det er også vanskelig. Heldigvis har jeg ikke oppdaget noe på så lenge at jeg slipper til litt tillit. Men går fordi om rundt og venter på den dagen jeg finner ut noe som raser hele kjærligheten, gir meg et slag i trynet, som visker vekk hele tilliten og som viser hvor lite han bryr seg. Lurer på om jeg noen gang slutter å vente.

Jeg syns vel mest at han høres ut som en tragisk og desperat person... Men som jeg forstår deg var dere ikke egentlig et par da han deg og "fant seg selv" på nettet og med alle disse flørtene sine? Skjønner at det kaster sine skygger innover forholdet nå, men trenger du troskap hvis dere egentlig er sammen bare pga krisen? Når dere må holde sammen fordi dere må, så ville jeg kanskje ha tenkt at samlivet er et arbeidsfellesskap, i alle fall her og nå, og ikke lagt så mye av meg selv i det.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

 

 

Nei han har drevet med flørtene mens jeg planla bryllup, vi pratet om felles bekjente som drev bak ryggen på sine kjære og hvor ubeskrivelig fælt det er. Han er selvfølgelig helt enig. Men ser ikke at han gjør det samme..

 

Vi er ikke bare sammen pga. krisen. Jeg hadde gått på dagen om jeg fant ut at han lå med noen andre. Det er for meg ikke aktuelt å fortsette etterpå da. Det ble vel egentlig for meg selv, bare enda en ny sjanse til han. Vi trenger å være sammen som familie, men for meg ikke til enhver pris. Likevel verdt en siste skikkelig sjanse.

Jeg kan jo håpe og tro at han lærte og at han innså. Men jeg kan høre latteren i bakgrunnen når jeg bare tenker at det kan jo være..