Kunne du ha vært utro? Eller har du vært utro?

[Anonym bruker]

 

 

Jeg blir veldig fascinert av skråsikre mennesker. Mennesker som VET at de aldri kommer til å gjøre noe, som de i utgangspunktet synes er moralsk forkastelig, resten av sitt liv. Hvordan kan dere være så skråsikre på at dere aldri vil komme oppi en situasjon hvor dere kan tråkke over deres moralske grenser?Anonymous poster hash: a7728...2c6

Fordi jeg har vært det og jeg lærte for å si det sånn.

Men du har jo allerede vært utro. Det sitter mange mennesker her som påstår at de ALDRI har vært det og ALDRI kommer til å være det. Det er vel å bra å ha gode intensjoner, men man vet aldri. Anonymous poster hash: a7728...2c6

Kanskje man kommer ut av en erfaring som et litt annet menneske en den man gikk inn som?

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

[Anonym bruker]

Jeg har vært. I begynnelsen av forholdet til han som jeg nå er gift med. Er ikke stolt av det, men angrer ikke heller egentlig. Noen ganger har jeg lurt på om jeg er følelsesmessig avstumpet, men det er rett og slett sånn jeg føler. Møtte en fyr som satt meg i fyr, men aldri forelsket! Vi har ingen kontakt nå, jeg kuttet den da jeg og mannen begynte å prøve på barn. Hadde nok vært tiltrukket av den andre fortsatt, men ville ikke gjort noe i dag. Elsker mannen høyere nå enn da, for nå har vi en familie og en fortid sammen og laget oss et liv sammen. Hadde blitt lei meg om mannen var utro nå.

 

Anonymous poster hash: 4c351...c5c

[Anonym bruker]

Beklager å si dette.. men hvis dere innbiller dere at dere aldri kunne vært utro.. da sitter dere trolig pent plassert på en høy hest. Og dess høyere hest, dess større fallhøyde.

 

Jeg skriver ikke dette for å provosere, skremme eller irritere. Men fordi jeg selv en gang oppriktig trodde at jeg aldri kunne være i stand til å være utro! Men forholdet skrantet. Vi gikk i terapi, vi forsøkte å få følelsene til å blomstre or vi ønsket å vekke til live det forholdet vi en gang hadde. Midt i denne fasen ble jeg altfor full. Og dreit på draget, mildt sagt.. Jeg innrømmet alt med en gang. Han gråt, jeg gråt, han gikk, jeg angret uten engang å skjønne at jeg faktisk hadde gjort det jeg hadde gjort. Jeg? Utro?? Det kunne jeg jo ikke være! Han ble borte mange dager. Så kom han hjem igjen. Ville fikse det, ville at vi skulle fortsette. Vi gikk i terapi, - og jeg trengte maaaasse terapi bare for å klare å akseptere hva jeg hadde gjort! Jeg godtar nå at jeg er i stand til å være utro. Jeg aksepterer at jeg ikke er ufeilbarlig. Og jeg skulle ønske jeg hadde visst da det jeg vet nå; at mitt feilsteg skulle forandre synet mitt på meg selv for alltid. Og enda verre; det skulle endre hans syn på seg selv for alltid.. For dét er selvsagt det vondeste. At jeg har ødelagt noe hos ham som aldri helt kan bli bra igjen!

 

Vi endte forholdet flere år etter utroskapen. Men da som bedre venner enn noen gang, med større åpenhet og respekt enn før, med alle små steiner snudd og studert til minste detalj!

 

Utroskapen er den tingen jeg har opplevd i livet som uten sammenligning har fått meg til å ta det største oppgjøret med meg selv. Ville jeg vært det foruten? Selvsagt!!! Men hjelper det å gjøre annet enn å lære mest mulig av sine feil? Aldri..

 

 

Anonymous poster hash: e3cda...f2b

[Anonym bruker]

Beklager å si dette.. men hvis dere innbiller dere at dere aldri kunne vært utro.. da sitter dere trolig pent plassert på en høy hest. Og dess høyere hest, dess større fallhøyde.

Jeg skriver ikke dette for å provosere, skremme eller irritere. Men fordi jeg selv en gang oppriktig trodde at jeg aldri kunne være i stand til å være utro! Men forholdet skrantet. Vi gikk i terapi, vi forsøkte å få følelsene til å blomstre or vi ønsket å vekke til live det forholdet vi en gang hadde. Midt i denne fasen ble jeg altfor full. Og dreit på draget, mildt sagt.. Jeg innrømmet alt med en gang. Han gråt, jeg gråt, han gikk, jeg angret uten engang å skjønne at jeg faktisk hadde gjort det jeg hadde gjort. Jeg? Utro?? Det kunne jeg jo ikke være! Han ble borte mange dager. Så kom han hjem igjen. Ville fikse det, ville at vi skulle fortsette. Vi gikk i terapi, - og jeg trengte maaaasse terapi bare for å klare å akseptere hva jeg hadde gjort! Jeg godtar nå at jeg er i stand til å være utro. Jeg aksepterer at jeg ikke er ufeilbarlig. Og jeg skulle ønske jeg hadde visst da det jeg vet nå; at mitt feilsteg skulle forandre synet mitt på meg selv for alltid. Og enda verre; det skulle endre hans syn på seg selv for alltid.. For dét er selvsagt det vondeste. At jeg har ødelagt noe hos ham som aldri helt kan bli bra igjen!

Vi endte forholdet flere år etter utroskapen. Men da som bedre venner enn noen gang, med større åpenhet og respekt enn før, med alle små steiner snudd og studert til minste detalj!

Utroskapen er den tingen jeg har opplevd i livet som uten sammenligning har fått meg til å ta det største oppgjøret med meg selv. Ville jeg vært det foruten? Selvsagt!!! Men hjelper det å gjøre annet enn å lære mest mulig av sine feil? Aldri..Anonymous poster hash: e3cda...f2b

Og da er jo nettopp du en av dem som kommer ut av det som et annet menneske.

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

[Anonym bruker]

Beklager å si dette.. men hvis dere innbiller dere at dere aldri kunne vært utro.. da sitter dere trolig pent plassert på en høy hest. Og dess høyere hest, dess større fallhøyde.

 

Jeg skriver ikke dette for å provosere, skremme eller irritere. Men fordi jeg selv en gang oppriktig trodde at jeg aldri kunne være i stand til å være utro! Men forholdet skrantet. Vi gikk i terapi, vi forsøkte å få følelsene til å blomstre or vi ønsket å vekke til live det forholdet vi en gang hadde. Midt i denne fasen ble jeg altfor full. Og dreit på draget, mildt sagt.. Jeg innrømmet alt med en gang. Han gråt, jeg gråt, han gikk, jeg angret uten engang å skjønne at jeg faktisk hadde gjort det jeg hadde gjort. Jeg? Utro?? Det kunne jeg jo ikke være! Han ble borte mange dager. Så kom han hjem igjen. Ville fikse det, ville at vi skulle fortsette. Vi gikk i terapi, - og jeg trengte maaaasse terapi bare for å klare å akseptere hva jeg hadde gjort! Jeg godtar nå at jeg er i stand til å være utro. Jeg aksepterer at jeg ikke er ufeilbarlig. Og jeg skulle ønske jeg hadde visst da det jeg vet nå; at mitt feilsteg skulle forandre synet mitt på meg selv for alltid. Og enda verre; det skulle endre hans syn på seg selv for alltid.. For dét er selvsagt det vondeste. At jeg har ødelagt noe hos ham som aldri helt kan bli bra igjen!

 

Vi endte forholdet flere år etter utroskapen. Men da som bedre venner enn noen gang, med større åpenhet og respekt enn før, med alle små steiner snudd og studert til minste detalj!

 

Utroskapen er den tingen jeg har opplevd i livet som uten sammenligning har fått meg til å ta det største oppgjøret med meg selv. Ville jeg vært det foruten? Selvsagt!!! Men hjelper det å gjøre annet enn å lære mest mulig av sine feil? Aldri..

 

 

Anonymous poster hash: e3cda...f2b

 

 

Vel, ikke alle flasher musa og har sex med andre når de er i forhold. Noen HAR faktisk selvkontroll og selvrespekt. Man kan bli forelsket, betatt, besatt av noen - det kan man ikke velge eller få gjort noe med. Men man kan velge sine handlinger - det å dra til den aktuelle personen, kle av seg og aktivt ha sex med personen. Man trenger ikke å ha sex for å elske noen - mange lever med seksuell avholdenhet i måneder og år før de gifter seg, fordi de er overbevist om at sex hører ekteskapet til. Mange venter på sin kjære fordi hun har blitt seksuelt misbrukt og bruker lang tid på å bli klar for sex, likevel er det jo slik at de elsker sin kjære selv om de må avstå fra sex. En mann som må vente på sin kone som først har overhengende fare for spontanabort/for tidlig fødsel, og så får fødselsskader av en annen verden som gjør at hun må gjennom flere operasjoner og ikke kan ha sex. Det finnes mange situasjoner der man elsker noen, men er avskåret fra å ha sex med vedkommende.

 

Jeg er 31 år, har blitt utsatt for utroskap i mine samtlige forhold, men aldri vært utro selv. Har det vært fristelser? Ja, i alle forhold bortsett fra det nåværende. Men det byr meg imot å ha sex med noen når jeg har partner. Da jeg var singel var jeg ganske frisinnet og hadde min andel av elskere og sexforhold. Så jeg ser ikke på sex som noe "hellig" og forbeholdt den eneste rette gjennom hele livet. Likevel mener jeg at det er utrolig respektløst å være utro mot en man er sammen med, bor med, har barn med. Jeg husker veldig godt hvordan det føltes å være på den andre siden, være bedratt, og det unner jeg ikke min verste fiende, langt mindre en jeg liksom skal elske. Jeg har gått fra en truende partner, far til mine eldste barn, til tross for null nettverk, motstand og økonomiske problemer. Så jeg vet at det ikke er lett å gå, men likevel er utroskap ikke måten å gjøre det på.

 

Jeg er helt sikker på at jeg aldri kommer til å slå mine barn, stjele noe for moro skyld (unntakstilstand som krig, sult osv der man stjeler for at barna skal overleve tar jeg ikke med i eksempelet), skade noen fysisk med vilje eller være utro. Mange KAN faktisk holde seg fra å ha sex med en man ikke skal ha sex med. Særlig når man har sittet for mange ganger på motsatt side og vært bedratt. Jeg kunne sikkert hevne meg på min mann og være utro jeg også, siden han var det, med følelser involvert. Det var en mann som var interessert i meg på den tiden, og som jeg anså attraktiv. Likevel tenkte jeg aldri tanken om å ha sex med andre - valget var å tilgi eller avslutte forholdet. Da jeg valgte å tilgi var det utelukket å gjøre noe mot min partner som var så respektløst og sårende som utroskap.

 

Så vær så snill og ikke skjær alle over en kam - ikke alle er umoralske.

 

Anonymous poster hash: 431ea...a56

[Anonym bruker]

Vel, godt for deg at du har fasitsvarene. ... Lykke til med livet! Må være enkelt å være så feilfri...

 

Anonymous poster hash: e3cda...f2b

[Anonym bruker]

Vel, godt for deg at du har fasitsvarene. ... Lykke til med livet! Må være enkelt å være så feilfri...

 

Anonymous poster hash: e3cda...f2b

 

 

Jeg er overhode ikke feilfri og har ingen fasitsvar. Men på samme måte som noen ikke får seg til å spise enkelte matvarer fordi de vokser i munnen, ikke tør å ta fly på grunn av ekstrem flyskrekk, ikke klarer å klappe hunder fordi de synes hunder er ekle, så klarer jeg ikke å kle av meg og ha sex med en som ikke er min nåværende partner. Jeg har såret folk på andre måter og begått mange feil opp igjennom livet, men jeg vet hvilke feil jeg med 99% sannsynlighet ikke vil begå. Bare fordi du ikke kunne motstå fristelsen og var utro betyr ikke at alle andre kan være det. Men jeg forstår at det er fristende å innbille seg selv det for å lette sin egen samvittighet.

 

Anonymous poster hash: 431ea...a56

[Anonym bruker]

 

Vel, godt for deg at du har fasitsvarene. ... Lykke til med livet! Må være enkelt å være så feilfri...

 

Anonymous poster hash: e3cda...f2b

 

 

Jeg er overhode ikke feilfri og har ingen fasitsvar. Men på samme måte som noen ikke får seg til å spise enkelte matvarer fordi de vokser i munnen, ikke tør å ta fly på grunn av ekstrem flyskrekk, ikke klarer å klappe hunder fordi de synes hunder er ekle, så klarer jeg ikke å kle av meg og ha sex med en som ikke er min nåværende partner. Jeg har såret folk på andre måter og begått mange feil opp igjennom livet, men jeg vet hvilke feil jeg med 99% sannsynlighet ikke vil begå. Bare fordi du ikke kunne motstå fristelsen og var utro betyr ikke at alle andre kan være det. Men jeg forstår at det er fristende å innbille seg selv det for å lette sin egen samvittighet.

 

Anonymous poster hash: 431ea...a56

 

 

 

Statistikken viser forresten at det er mellom 50 og 70% av mennesker som er utro minst en gang i løpet av livet. Det betyr at minst 30% ikke er det. Jeg nekter å tro at 30% av befolkningen har så store problemer å få seg noe på si hvis de vil. Med din påstand hadde statistikken være nærmere 100%, fordi de aller fleste blir fristet til å ha sex med andre/blir betatt eller forelsket i en annen mens de er i forhold.

 

Anonymous poster hash: 431ea...a56

[Anonym bruker]

Lette min egen samvittighet? Leste du engang innlegget mitt??

Jeg var engang akkurat som deg. Overbevist om at jeg aldri kunne være utro. (Tror du dette var første gang muligheten bød seg?)

 

Sier overhodet ikke at alle kommer til å være utro. Sier bare at ALLE, uansett hva de selv måtte tro, er i stand til å være det! Tro du meg, jeg var nøyaktig like kjepphøy som deg på dette før jeg selv var utro. Hadde nøyaktig samme tanker, brukte nøyaktig samme sammenligninger. Tror jeg du vet noe mer enn hva jeg visste om hva jeg var i stand til?

Nei..

 

Anonymous poster hash: e3cda...f2b

[overlord]

Det er jo helt på tryne å si at man ikke kan si at man aldri ville ha vært utro. Det blir jo det samme som å si at man ikke kan si at man aldri ville ha slått barna sine. Man har faktisk en egen vilje med mindre man blir sterkt svekket kognitivt.

[Anonym bruker]

Jeg har vært utro mot eksen. Jeg var også den som var skråsikker på at jeg aldri ble å gjøre noe slikt. Men jeg ramlet ned fra min høye hest og knakk nesten ryggen i fallet. Fikk en skikkelig psykisk knekk etter det, bare fordi jeg var så skråsikker på meg selv og foraktet de som gjorde slikt.

Så her skjer det aldri igjen, men ikke av edlere grunn enn at jeg vil ikke meg selv så vondt igjen. Det er det absolutt ikke verdt det.

 

Anonymous poster hash: 20e61...281

[Anonym bruker]

Mange interessante svar

 

Jeg har alltid hatt et stort behov for å bli sett - for spenningen man opplever i begynnelsen av et forhold. Det har gjort at jeg lett blir sjarmert av oppmerksomhet fra andre når jeg er i et forhold som ikke lengre er noe "levende". Jeg har likevel aldri hatt noe problem med å holde meg på riktig side av gjerdet.

 

Det som er annerledes nå er at jeg er fryktelig glad i denne andre. Vi har så mye historie som venner. Det er derfor jeg tror at det eneste jeg kan gjøre er å holde meg unna. Men det er ikke lett..

 

HI

 

Anonymous poster hash: f0260...121

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært utro. Og er det fortsatt. Drives av spenningen og lidenskapen. Hadde flere langvarige forhold på si for flere år siden. Så fikk vi barn og jeg bestemte meg for å slutte. Så traff jeg en fantastisk deilig mann... Måtte gå noen runder med meg selv før jeg la inn støtet, for jeg visste han ikke ville avvise meg. Det gjorde han jo heller ikke. Har hatt et forhold nå på si i et halvt år. Koser meg glugg ihjel. Og det er sikkert ikke siste gang heller.

 

Anonymous poster hash: 311ba...f93

[Luksusdyret]

Ja, jeg har vært utro. Og er det fortsatt. Drives av spenningen og lidenskapen. Hadde flere langvarige forhold på si for flere år siden. Så fikk vi barn og jeg bestemte meg for å slutte. Så traff jeg en fantastisk deilig mann... Måtte gå noen runder med meg selv før jeg la inn støtet, for jeg visste han ikke ville avvise meg. Det gjorde han jo heller ikke. Har hatt et forhold nå på si i et halvt år. Koser meg glugg ihjel. Og det er sikkert ikke siste gang heller.

 

Anonymous poster hash: 311ba...f93

 

 

Synes mannen din det er greit og hva har du planlagt å gjøre hvis han ikke synes det, du blir oppdaget og kastet ut av ekteskapet? Du er klar til å se barna dine annenhver uke for et knull?

[Anonym bruker]

 

Ja, jeg har vært utro. Og er det fortsatt. Drives av spenningen og lidenskapen. Hadde flere langvarige forhold på si for flere år siden. Så fikk vi barn og jeg bestemte meg for å slutte. Så traff jeg en fantastisk deilig mann... Måtte gå noen runder med meg selv før jeg la inn støtet, for jeg visste han ikke ville avvise meg. Det gjorde han jo heller ikke. Har hatt et forhold nå på si i et halvt år. Koser meg glugg ihjel. Og det er sikkert ikke siste gang heller.Anonymous poster hash: 311ba...f93

 

 

 

Synes mannen din det er greit og hva har du planlagt å gjøre hvis han ikke synes det, du blir oppdaget og kastet ut av ekteskapet? Du er klar til å se barna dine annenhver uke for et knull?

Så det er kun de alternativene som fins, altså? Troskap eller skilsmisse?

 

Anonymous poster hash: 78262...7b4

[Anonym bruker]

Nei, kunne ikke og har ikke vært. Får jeg en mld fra en annen mann så løper jeg til mannen og forteller det. Har opplevd at andre har vært utro mot meg og det utsetter jeg ikke mannen for.

 

Anonymous poster hash: 38aa1...8c7

[Anonym bruker]

Jeg tror kanskje jeg kunne vært det gitt de "rette" omstendighetene. Men de har heldigvis ikke oppstått ennå, og jeg håper de aldri gjør det.

Anonymous poster hash: 618ac...28d

[Anonym bruker]

Ja, det har jeg vært.

Det var mange år siden, og forholdet jeg var i, gikk selvfølgelig til h..... Det var en trist og tung periode i livet mitt, og jeg angret som en hund fordi jeg hadde såret en som elsket meg. Det gikk 10 år, så møttes vi igjen. Han var avvisende, men ga meg likevel noen hint om at han savnet meg. Etter lang tid fant vi sammen igjen, og nå lever vi trygt og godt sammen. Vi har snart tre barn, og jeg kunne ikke hatt det bedre.

Så det kan ordne seg, selv om alt ser helt svart ut.

 

Anonymous poster hash: b1d8e...897

[Anonym bruker]

 

Jeg blir veldig fascinert av skråsikre mennesker. Mennesker som VET at de aldri kommer til å gjøre noe, som de i utgangspunktet synes er moralsk forkastelig, resten av sitt liv. Hvordan kan dere være så skråsikre på at dere aldri vil komme oppi en situasjon hvor dere kan tråkke over deres moralske grenser?

 

Anonymous poster hash: a7728...2c6

Jeg kommer fra en familie med ingen skilsmisser, foreldrene mine ble sammen i tenårene og holder fremdeles sammen etter 40 års ekteskap. Jeg har vært bevisst dette så lenge jeg kan huske og det var en selvfølge (og et ønske!) å gifte seg og leve i ETT monogamt forhold. Det ville rett og slett aldri falt meg inn å bedra min ektemann (ei heller tidligere kjærester jeg hadde før jeg giftet meg for 14 år siden). Jeg har - selvfølgelig - noen ganger opplevd å treffe på menn jeg synes er tiltrekkende, menn jeg antagelig ville ha blitt tiltrukket av eller forelsket meg i om det ikke fantes noen "mannen min og meg". I slike situasjoner er jeg konsekvent bevisst på å trekke meg unna og det er ikke noe jeg på noen måte synes er vanskelig. Jeg ble dypt forelska i mannen min når vi traff hverandre, når han etter hvert fridde til meg var det likevel en prosess for meg ift om jeg var i stand til å inngå et LIVSVARIG forpliktende forhold med ham (for det var "alt eller ingenting"). Når jeg så tok avgjørelsen fantes det ingen tvil i meg om at dette var riktig. Idag har vi flere barn og et utrolig lykkelig samliv. Jeg elsker ham og opplever i jevne perioder å bli forelska i ham med "sug i magen", flørting, stjålne blikk o.l. - og det føles fantastisk. Jeg føler meg også sikker på at alt dette er gjensidig. MEN - et stort men! - når alt dette er sagt så må jeg si at ingenting av dette kommer av seg selv. Det krever en daglig bevisstgjøring og innsats fra begges side for at forholdet skal være godt. Vi er forskjellige og har irritasjonsmomenter som alle andre. Det gjelder å lære seg å være tolerant, ydmyk, jobbe med egne dårlige egenskaper og godta den andres - og svelge en god del kameler.. Forbildene mine er nok svigerforeldrene mine som har vært gift i snart 50 år, kysser og koser i andres påsyn hver dag og er utrolig kjærlige og snille mot hverandre. Det går faktisk an!!! Ble du noe klokere, eller provosert av dette svaret? Folk er forskjellige😉

 

Anonymous poster hash: aa790...4b7

[Anonym bruker]

 

 

Jeg blir veldig fascinert av skråsikre mennesker. Mennesker som VET at de aldri kommer til å gjøre noe, som de i utgangspunktet synes er moralsk forkastelig, resten av sitt liv. Hvordan kan dere være så skråsikre på at dere aldri vil komme oppi en situasjon hvor dere kan tråkke over deres moralske grenser?

 

Anonymous poster hash: a7728...2c6

Jeg kommer fra en familie med ingen skilsmisser, foreldrene mine ble sammen i tenårene og holder fremdeles sammen etter 40 års ekteskap. Jeg har vært bevisst dette så lenge jeg kan huske og det var en selvfølge (og et ønske!) å gifte seg og leve i ETT monogamt forhold. Det ville rett og slett aldri falt meg inn å bedra min ektemann (ei heller tidligere kjærester jeg hadde før jeg giftet meg for 14 år siden). Jeg har - selvfølgelig - noen ganger opplevd å treffe på menn jeg synes er tiltrekkende, menn jeg antagelig ville ha blitt tiltrukket av eller forelsket meg i om det ikke fantes noen "mannen min og meg". I slike situasjoner er jeg konsekvent bevisst på å trekke meg unna og det er ikke noe jeg på noen måte synes er vanskelig. Jeg ble dypt forelska i mannen min når vi traff hverandre, når han etter hvert fridde til meg var det likevel en prosess for meg ift om jeg var i stand til å inngå et LIVSVARIG forpliktende forhold med ham (for det var "alt eller ingenting"). Når jeg så tok avgjørelsen fantes det ingen tvil i meg om at dette var riktig. Idag har vi flere barn og et utrolig lykkelig samliv. Jeg elsker ham og opplever i jevne perioder å bli forelska i ham med "sug i magen", flørting, stjålne blikk o.l. - og det føles fantastisk. Jeg føler meg også sikker på at alt dette er gjensidig. MEN - et stort men! - når alt dette er sagt så må jeg si at ingenting av dette kommer av seg selv. Det krever en daglig bevisstgjøring og innsats fra begges side for at forholdet skal være godt. Vi er forskjellige og har irritasjonsmomenter som alle andre. Det gjelder å lære seg å være tolerant, ydmyk, jobbe med egne dårlige egenskaper og godta den andres - og svelge en god del kameler.. Forbildene mine er nok svigerforeldrene mine som har vært gift i snart 50 år, kysser og koser i andres påsyn hver dag og er utrolig kjærlige og snille mot hverandre. Det går faktisk an!!! Ble du noe klokere, eller provosert av dette svaret? Folk er forskjellige😉

 

Anonymous poster hash: aa790...4b7

Det du skriver her er jo ingen bevis på at du slekter på en trofast familie. Selv om alle er gift betyr ikke det at ingen av de har vært utro. Du hadde nok blitt overrasket over hvor mange av den tidligere generasjonen og de over der som har vært utro. På deg virker det som om utro = skilsmisse.

 

 

Anonymous poster hash: 57559...ad4

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg blir veldig fascinert av skråsikre mennesker. Mennesker som VET at de aldri kommer til å gjøre noe, som de i utgangspunktet synes er moralsk forkastelig, resten av sitt liv. Hvordan kan dere være så skråsikre på at dere aldri vil komme oppi en situasjon hvor dere kan tråkke over deres moralske grenser?

 

Anonymous poster hash: a7728...2c6

Jeg kommer fra en familie med ingen skilsmisser, foreldrene mine ble sammen i tenårene og holder fremdeles sammen etter 40 års ekteskap. Jeg har vært bevisst dette så lenge jeg kan huske og det var en selvfølge (og et ønske!) å gifte seg og leve i ETT monogamt forhold. Det ville rett og slett aldri falt meg inn å bedra min ektemann (ei heller tidligere kjærester jeg hadde før jeg giftet meg for 14 år siden). Jeg har - selvfølgelig - noen ganger opplevd å treffe på menn jeg synes er tiltrekkende, menn jeg antagelig ville ha blitt tiltrukket av eller forelsket meg i om det ikke fantes noen "mannen min og meg". I slike situasjoner er jeg konsekvent bevisst på å trekke meg unna og det er ikke noe jeg på noen måte synes er vanskelig. Jeg ble dypt forelska i mannen min når vi traff hverandre, når han etter hvert fridde til meg var det likevel en prosess for meg ift om jeg var i stand til å inngå et LIVSVARIG forpliktende forhold med ham (for det var "alt eller ingenting"). Når jeg så tok avgjørelsen fantes det ingen tvil i meg om at dette var riktig. Idag har vi flere barn og et utrolig lykkelig samliv. Jeg elsker ham og opplever i jevne perioder å bli forelska i ham med "sug i magen", flørting, stjålne blikk o.l. - og det føles fantastisk. Jeg føler meg også sikker på at alt dette er gjensidig. MEN - et stort men! - når alt dette er sagt så må jeg si at ingenting av dette kommer av seg selv. Det krever en daglig bevisstgjøring og innsats fra begges side for at forholdet skal være godt. Vi er forskjellige og har irritasjonsmomenter som alle andre. Det gjelder å lære seg å være tolerant, ydmyk, jobbe med egne dårlige egenskaper og godta den andres - og svelge en god del kameler.. Forbildene mine er nok svigerforeldrene mine som har vært gift i snart 50 år, kysser og koser i andres påsyn hver dag og er utrolig kjærlige og snille mot hverandre. Det går faktisk an!!! Ble du noe klokere, eller provosert av dette svaret? Folk er forskjellige😉

 

Anonymous poster hash: aa790...4b7

Det du skriver her er jo ingen bevis på at du slekter på en trofast familie. Selv om alle er gift betyr ikke det at ingen av de har vært utro. Du hadde nok blitt overrasket over hvor mange av den tidligere generasjonen og de over der som har vært utro. På deg virker det som om utro = skilsmisse.

 

 

Anonymous poster hash: 57559...ad4

Da har jeg uttalt meg for uklart. Det er vel opplagt at jeg ikke har noen bevis på at mine nærmeste har vært 100% trofaste. Jeg tror likevel at alvorligere hemmeligheter på et eller annet vis vil gjennomskues og at relasjonene vil bli påvirket uavhengig av om det avsløres eller ei. Grunnen til at jeg knytter utroskap til skilsmisse er vel bare at jeg ikke har opplevd noen av delene - eksplisitt - i nær familie og omgangskrets. Jeg anser meg som monogam, har ingen interesse av eller drag mot utroskap. Jeg forstår ikke at det skal være vanskelig å tro på at det finnes mennesker som kan gå 100% trofaste gjennom et helt liv - det kan høres ut som at det er underteksten i det du sier?

 

Anonymous poster hash: aa790...4b7

[Anonym bruker]

Nei. Jeg elsker mannen min og barna mine for høyt til å kunne gjøre noe så egoistisk. Jeg har noen ganger drømt at jeg er utro og det er skikkelig ekkelt når våkner! Har dårlig samvittighet selv om det bare var en drøm med en "ansiktsløs" ukjent fantasielsker.

 

Anonymous poster hash: 23850...fcd

[moota m storebror&lillebror]

Jeg har vært utro i mine yngre dager.

Hadde aldri vært utro nå med mann og barn av respekt for dem. Jeg ødelegger jo alt vi har. Enten av at jeg ødelegger meg selv med å holde på det eller at jeg forteller det og ødelegger for alle.

 

Jeg har opplevd utroskap også så vet hva det er. Man er i alle fall ikke glad i noen om man er utro mot dem.

[sug lut]

Null problem.

[Anonym bruker]

Null problem.

 

He-he... du kjeder deg i kveld?

 

Anonymous poster hash: 328ba...ac9