Leksefri... For eller imot?

[Anonym bruker]

Jeg er for leksefri!

La barna la "jobb være igjen på jobb" slik som vi voksne gjerne vil ha det. Studerer viser at de barna som ikke har lekser har større glede over skolen og skolearbeid generelt.

 

 

 

Anonymous poster hash: dda01...c31

Vet ikke helt. Er veldig enig med hun som nevner studieteknikk. Hver gang 5.klassignen min spør hvorfor han må gjøre lekser sier jeg at det er så utrolig viktig med studieteknikk! Men når deg er sagt... Fritid, frilek, å være ute i gata med kompiser og spille fotball osv er også veldig viktig! Så jeg stemmer for litt mindre lekser, eller kanskje leksefri noen dager i uka?

 

Anonymous poster hash: e4328...8de

[Anonym bruker]

 

Imot.

 

Barn trenger å lære studieteknikk, disposisjon av tid, selvmotivasjon osv som de får gjennom lekser. Hvordan skal det bli å begynne på videregående og høyere utdanning når barna overhodet ikke klarer å jobbe selvstendig hjemme, men må være på skolen med en lærer hengende over seg for å lære.

 

Anonymous poster hash: 91330...008

 

What she said + at det er et ledd mellom skolen og hjemmet som kan bidra til samarbeid som fremmer elevens læring på mange områder.

 

 

Anonymous poster hash: 47e35...a0d

[Anonym bruker]

Imot, men det burde være ren repetisjonslekser og burde ikke vare lenger enn 30 minutter i barneskolen. Leksene er ikke tiden for store prosjekter, der blir det bare større skille mellom de som har engasjerte foreldre som følger opp og ferdigtygger jobben for barna og de som må gjøre alt selv.

 

Lekser burde barnet kunne gjøre selv, evt. med litt overvåking.

 

Jeg er også for lenger skoledag, ikke mer flere undervisningstimer men med bedre fordeling av tiden: skikkelig storefri midt på dagen etter en ordentlig lunsj, gym flere dager i uken og mulighet til å ha fritidsaktiviteter i skolens regi. Jeg synes det blir dumt med en intens bolk med læring, kort kort lunsjpause, storefri, litt intens læring igjen og laaaaaaaang sfo (som varierer fra det beste til det verste avhengig av kommune).

 

Anonymous poster hash: 25429...961

[Mandala]

Tusen ganger for!

[moota m storebror&lillebror]

Jeg er faktisk imot helt leksefri. Men mener at det bør være kun repetisjon og ikke så omfattende. Og kanskje ikke engang før 3.-4. klasse.

Her starter de med lekser hver dag etter 1. skoledag i 1.klasse.

 

Det er mange som ikke har foreldre som kan hjelpe. Jeg er rimelig oppegående, men det er langt fra alt jeg kan hjelpe med, og eldste går kun i 4. klasse. Det er nye regnemåter, engelsk uttale som jeg ikke kan, spørsmål man må lete opp og skrivemåter jeg aldri har hørt om. Jeg har verken kunnskaper til eller pedagogiske sider til å få hjulpet barna på en god måte. Det er synd, det er for stort ansvar på foreldrene. Det finnes folk som er flinkere enn meg, men mange som ikke er det også. Det er veldig mange 2 språklige i klassen til begge mine, og jeg vet at de aller fleste sliter. Barna kan kanskje både lese og skrive norsk etter kort tid på norsk skole, men foreldrene sliter med å hjelpe dem og barna gjør som de tror er rett og ender opp med å gjøre feil gang på gang.

[Gjest Antarctica]

 

Leksefri, helt klart.

Kanskje ikke overrasket at du er imot lekser.Anonymous poster hash: 59666...90b

Siden jeg underviser på videregående mener du? Eller siden du har innbitte fordommer mot folk du har bestemt deg for å mislike en gang for alle?

[Lammelåret]

Jeg er absolutt for lekser, men det er viktig at de tilpasses den enkelte elev og ikke tar for lang tid. Å ha litt avstand til skolen før leksene gjøres er bare en fordel. Ikke alle klarer å jobbe sammen med mange. 

[Anonym bruker]

For leksefri, jeg er faktisk ikke kvalifisert til alt jeg er forventet å lære barnet hjemme ifm leksene, jeg er ingen lærer!

Anonymous poster hash: fe0ec...dfa

[Anonym bruker]

Leksefri frem til 4. klasse, deretter ukeplan, slik at alle lekser kan gjøres på en kveld. Den viktigste læringen skjer på fritidsaktiviteter, så fremt det stilles krav der (til oppmøte og innsats, og ikke minst inkludering og viktig sosial læring - som man får på fritidsaktiviteter som ikke er kjønns- og aldersdelt). 

Anonymous poster hash: fa8d2...25e

[Anonym bruker]

 

Leksefri frem til 4. klasse, deretter ukeplan, slik at alle lekser kan gjøres på en kveld. Den viktigste læringen skjer på fritidsaktiviteter, så fremt det stilles krav der (til oppmøte og innsats, og ikke minst inkludering og viktig sosial læring - som man får på fritidsaktiviteter som ikke er kjønns- og aldersdelt).

 

Anonymous poster hash: fa8d2...25e

Ukeplan er ei lettvint løsning for de flinke elevene . De gjør alt på en kveld eller to, mens andre må streve hver dag

 

 

Anonymous poster hash: 47e35...a0d

[Anonym bruker]

For!

13-åringen min gjør all lekse på skolen før han kommer hjem. Dette har han gjort i 3 år helt frivillig.

Han setter seg på biblioteket på skolen og gjør ferdig leksene. "Alle" spør hvorfor han gidder, da svarer han at han vil slappe av når han er hjemme. Han vil være ferdig med skolearbeidet når han går hjem. Han bruker ca en time til dagen, noen dager mindre.

Så han kommer hjem ca kl 15 hver dag, i plassen for kl 14.

 

 

Anonymous poster hash: 1efe1...41f

[Gjest Antarctica]

 

Leksefri, helt klart.

Hvorfor??? Viktig å innarbeide gode arbeidsrutiner fra de er små før videregående og studier. Hvordan skal du som foreldre følge opp skolearbeidet og få innsikt i hvordan de jobber ved bare å kikke i bøkene??

Sorry, men tror det dessverre er dagens Kate foreldre som velger det mest lettvinte. Andre gjør skolearbeid med ungene. Synes det er å sy puter under armene på ungene. Litt lekser har ikke tatt livet av noen så vidt jeg vet... Anonymous poster hash: 59666...90b

Hvorfor:

Som elev hadde jeg et blanda forhold til det å gjøre lekser. Noen ganger klarte jeg ikke å slutte med et fag, hvis jeg hadde fått tenning på det. Å holde på også om kvelden med noe som engasjerte meg og som jeg var nysgjerrig på var alltid fint – og ingen ville ha klart å stoppe meg i å gjøre det jeg brant for. Men jeg har også selv gått i en heldagsskole, med begrensa lekseplikt. Lekser var kun det vi ikke rakk i timen, som da måtte fullføres hjemme. Det var for meg snakk om et ensifret antall timer i måneden på lekser. I løpet av det året (jeg gikk i det som nå tilsvarer 6.klasse) dekte vi et matematikkpensum som gjorde at jeg ikke trengte å lære noe nytt i resten av grunnskoletida – hele ungdomsskolepensumet hadde jeg da inne. NB: Dette var en skole uten opptaksprøver, en vanlig skole med unger fra området rundt; men riktignok ikke en norsk skole.

 

Hvis man sammenligner det med musikk, som en statsråd gjorde da det var debatt om dette, så tror jeg i høy grad på øving – men det innebærer at driften til å øve er der, inne i den som øver. Å pålegge andre øving, blir mekanisk, dersom det mangler indre motivasjon. Jeg har sett en fjerdeklassing som elsker matte begynne å gråte fordi leksene innebar 40-45 minutters gjentakelser på samme nivå, uten utfordring, utvikling, eller inspirasjon – rein plankekjøring som man «måtte» gjennom, ikke fordi det var læring i det, men fordi det var pålagt. På samme måte som i beskrivelsen av mine erfaringer som elev, over, er det avgjørende her å nyte å lære noe nytt og å bruke sin nysgjerrighet.

 

Som lærer ser jeg kun begrensa effekt av lekser. Jeg jobber i den videregående skolen, og ser at det å lære er mye mer mangefasettert enn å pugge noe utenat. De som skal motta denne kunnskapen tilhører ulike såkalte «learning types». De fleste trenger derfor andre læringsmetoder, kollokviegrupper, personlig tilrettelegging og så videre. Men i denne aldersgruppa er det tid for å forvente selvstendighet og kritisk tenkning. Imidlertid er elevene ved 16-17 års alder allerede innkjørte i en mekanisk tradisjon, der det ikke spørres etter læring eller utbytte, men etter hvilke oppgaver de har krysset av på lista. Det er ikke elevenes skyld, men det stopper dem i å lære.

 

Som mor mener jeg at det er en inngripen i folks privatliv å pålegge skolebarn lekser. Det er helt feil for meg å skulle bruke min foreldreautoritet på noe som en tredjepart har pålagt barnet. Lekser er en avtale mellom lærer og elev, og må betraktes som sådan. Når ungene sitter igjen med svarteper på skolen fordi mor og far ikke kan eller vil danse etter skolens pipe, er det noe som er helt galt. Min rolle og mitt forhold til ungene ligner ikke lærerens rolle; og skal heller ikke gjøre det. Jeg skal framelske og heie på de verdiene jeg bestemmer er viktige i mitt liv. Lærerens og skolens verdier er det ikke min jobb å legge fram for barna. Det får skolen greie selv. Jeg utfører ikke en samfunnstjeneste ved å være mor, jeg oppfyller mine egne mål og drømmer om familieliv.

 

Så konklusjonen er for meg: I barneskolen er lekser (med unntak av lesing) sannsynligvis ganske meningsløst. I ungdomsskolen bør elevene gradvis øves opp i selvstendighet, kritisk tenkning og i prosjektbasert oppgaveløsning, der deres eget arbeid mer og mer overtar for «mating» ovenfra. I den videregående skolen bør det være opplagt at emnene vi jobber med er deres egne valg og interesser, og at de selv har ansvar for å fullføre hvert kurs. Det bør være innkjørt i elevenes rutiner at det de etter hvert skal prøves i, må de skaffe seg oversikt over, uten at noen sitter over dem og kontrollerer hvilke gloser de har lært. Men fram til den dagen kommer, sitter jeg som den kjipe megga på kateteret, som sjekker gloser fordi jeg må. Jeg vil mye heller være en engasjerende ressursperson. Men det er det lite rom for, så lenge vi oppdrar «bricks in the wall».

[Anonym bruker]

Veldig enig i det du skriver, Pashla!

Jeg har vært heldig i så måte at jeg har hatt lett for å lære. Alt utenom matte. Jeg er også velsignet med lettlærte barn, men hvis de lurer på et mattespørsmål, må jeg melde pass etter at de begynner i 8. Klasse. Jeg råder barna til å sjekke på Internett om det finnes forklaringer der som kanskje er lettere for dem å forstå enn læreboka. Jeg ber dem også til å øve på regnestykker de har fasit på, helt til de forstår.

Det som irriterer meg er at barna lærer for lite på skolen i forhold til matte. Det virker som om læreren ikke makter å undervise på en god nok måte.....eller at læreren er for opptatt med de veldig flinke elevene til å bry seg med dem som faktisk trenger hjelp (selvopplevd da jeg gikk på ungdomsskolen)

Jeg synes det er vanskelig som mor å lære bort matte, selv enkle regnestykker da jeg ikke er pedagog. Jeg klarer bare ikke å forklare på en forståelig måte. Men jeg tror ikke at en leksefri skole er svaret enda. Til det er undervisningen i spesielt matte altfor dårlig i Norge i dag.

 

 

 

Anonymous poster hash: 1efe1...41f

[Gjest Antarctica]

Veldig enig i det du skriver, Pashla!

Jeg har vært heldig i så måte at jeg har hatt lett for å lære. Alt utenom matte. Jeg er også velsignet med lettlærte barn, men hvis de lurer på et mattespørsmål, må jeg melde pass etter at de begynner i 8. Klasse. Jeg råder barna til å sjekke på Internett om det finnes forklaringer der som kanskje er lettere for dem å forstå enn læreboka. Jeg ber dem også til å øve på regnestykker de har fasit på, helt til de forstår.

Det som irriterer meg er at barna lærer for lite på skolen i forhold til matte. Det virker som om læreren ikke makter å undervise på en god nok måte.....eller at læreren er for opptatt med de veldig flinke elevene til å bry seg med dem som faktisk trenger hjelp (selvopplevd da jeg gikk på ungdomsskolen)

Jeg synes det er vanskelig som mor å lære bort matte, selv enkle regnestykker da jeg ikke er pedagog. Jeg klarer bare ikke å forklare på en forståelig måte. Men jeg tror ikke at en leksefri skole er svaret enda. Til det er undervisningen i spesielt matte altfor dårlig i Norge i dag. Anonymous poster hash: 1efe1...41f

Jeg hadde en fantastisk mattelærer der, da.

Men når det er sagt, hva hvis det ble lagt opp til en bedre skoledag, som en over her skisserer? Med lang, god matpause, utetid og aktivitet, og undervisning i en del av det som er SFO nå?

[Anonym bruker]

 

Jeg er for lekser, men ikke slik de praktiseres her nå.

De kunne gjerne ha fler prosjektlekser og større oppgaver, men dette daglige "skriv 5 setninger om...", "løs oppgavene på side ...", "skriv av diktet i penskriftsboken" osv skulle jeg ønske ungene slapp.

Pugging av gloser hjemme er muligens en nødvendighet, men det er ikke morsomt for noen i familien.Anonymous poster hash: e701c...aac

større prosjekter...Husk at lekser skal være noe de allerede har jobbet med på skolen, repeterende. Det du ser for deg krever oftest mye mer hjelp av foreldre og hvor er læringsmiljø av selvstendig arbeid da?Anonymous poster hash: 59666...90b

Her skal leksene uansett ikke gjøres selvstendig. Alle lekser skal gjøres sammen med en voksen. Vi foreldre må følge opp leksene tett og signere daglig på at barnet har lest høyt for oss, at vi har rettet matte og skrivelekser og at vi hat pugget gloser den dagen. Engelskleksene består for eksempel av å lese høyt for en voksen, oversette muntlig til en voksen og pugge gloser.

 

Hvis meningen er at de skal lære studieteknikk må i hvertfall noen av leksene kunne overlates til barna alene.

 

Anonymous poster hash: e701c...aac

[Anonym bruker]

Når jeg snakker om dårlig matteundervisning, er det kun basert på min egen erfaring i grunnskolen + erfaring som mor til 3 barn som nå går på ungdomsskolen og videregående. Selvfølgelig finnes det fantastiske mattelærere, men jeg mistenker dessverre at det ikke finnes så mange.

Ja, jeg tror vi kan gjøre mye for å få en bedre skole. Jeg har bodd i England og min eldste gikk på skolen de første årene der. Da var de ferdige kl 16 og hadde ikke lekser. De fikk et varmt måltid på skolen hver dag og hadde mye fysisk aktivitet. Jeg har fremdeles venner der borte med barn på samme alder som min eldste. De kan fortelle om et pensum som er veldig mye mer avansert enn vårt norske på samme trinn. Så at ting kan gjøres bedre her hjemme, finnes det ikke tvil om.

 

Anonymous poster hash: 1efe1...41f

[Anonym bruker]

 

 

Leksefri, helt klart.

Hvorfor??? Viktig å innarbeide gode arbeidsrutiner fra de er små før videregående og studier. Hvordan skal du som foreldre følge opp skolearbeidet og få innsikt i hvordan de jobber ved bare å kikke i bøkene??

Sorry, men tror det dessverre er dagens Kate foreldre som velger det mest lettvinte. Andre gjør skolearbeid med ungene. Synes det er å sy puter under armene på ungene. Litt lekser har ikke tatt livet av noen så vidt jeg vet... Anonymous poster hash: 59666...90b

Hvorfor:

Som elev hadde jeg et blanda forhold til det å gjøre lekser. Noen ganger klarte jeg ikke å slutte med et fag, hvis jeg hadde fått tenning på det. Å holde på også om kvelden med noe som engasjerte meg og som jeg var nysgjerrig på var alltid fint – og ingen ville ha klart å stoppe meg i å gjøre det jeg brant for. Men jeg har også selv gått i en heldagsskole, med begrensa lekseplikt. Lekser var kun det vi ikke rakk i timen, som da måtte fullføres hjemme. Det var for meg snakk om et ensifret antall timer i måneden på lekser. I løpet av det året (jeg gikk i det som nå tilsvarer 6.klasse) dekte vi et matematikkpensum som gjorde at jeg ikke trengte å lære noe nytt i resten av grunnskoletida – hele ungdomsskolepensumet hadde jeg da inne. NB: Dette var en skole uten opptaksprøver, en vanlig skole med unger fra området rundt; men riktignok ikke en norsk skole.

 

Hvis man sammenligner det med musikk, som en statsråd gjorde da det var debatt om dette, så tror jeg i høy grad på øving – men det innebærer at driften til å øve er der, inne i den som øver. Å pålegge andre øving, blir mekanisk, dersom det mangler indre motivasjon. Jeg har sett en fjerdeklassing som elsker matte begynne å gråte fordi leksene innebar 40-45 minutters gjentakelser på samme nivå, uten utfordring, utvikling, eller inspirasjon – rein plankekjøring som man «måtte» gjennom, ikke fordi det var læring i det, men fordi det var pålagt. På samme måte som i beskrivelsen av mine erfaringer som elev, over, er det avgjørende her å nyte å lære noe nytt og å bruke sin nysgjerrighet.

 

Som lærer ser jeg kun begrensa effekt av lekser. Jeg jobber i den videregående skolen, og ser at det å lære er mye mer mangefasettert enn å pugge noe utenat. De som skal motta denne kunnskapen tilhører ulike såkalte «learning types». De fleste trenger derfor andre læringsmetoder, kollokviegrupper, personlig tilrettelegging og så videre. Men i denne aldersgruppa er det tid for å forvente selvstendighet og kritisk tenkning. Imidlertid er elevene ved 16-17 års alder allerede innkjørte i en mekanisk tradisjon, der det ikke spørres etter læring eller utbytte, men etter hvilke oppgaver de har krysset av på lista. Det er ikke elevenes skyld, men det stopper dem i å lære.

 

Som mor mener jeg at det er en inngripen i folks privatliv å pålegge skolebarn lekser. Det er helt feil for meg å skulle bruke min foreldreautoritet på noe som en tredjepart har pålagt barnet. Lekser er en avtale mellom lærer og elev, og må betraktes som sådan. Når ungene sitter igjen med svarteper på skolen fordi mor og far ikke kan eller vil danse etter skolens pipe, er det noe som er helt galt. Min rolle og mitt forhold til ungene ligner ikke lærerens rolle; og skal heller ikke gjøre det. Jeg skal framelske og heie på de verdiene jeg bestemmer er viktige i mitt liv. Lærerens og skolens verdier er det ikke min jobb å legge fram for barna. Det får skolen greie selv. Jeg utfører ikke en samfunnstjeneste ved å være mor, jeg oppfyller mine egne mål og drømmer om familieliv.

 

Så konklusjonen er for meg: I barneskolen er lekser (med unntak av lesing) sannsynligvis ganske meningsløst. I ungdomsskolen bør elevene gradvis øves opp i selvstendighet, kritisk tenkning og i prosjektbasert oppgaveløsning, der deres eget arbeid mer og mer overtar for «mating» ovenfra. I den videregående skolen bør det være opplagt at emnene vi jobber med er deres egne valg og interesser, og at de selv har ansvar for å fullføre hvert kurs. Det bør være innkjørt i elevenes rutiner at det de etter hvert skal prøves i, må de skaffe seg oversikt over, uten at noen sitter over dem og kontrollerer hvilke gloser de har lært. Men fram til den dagen kommer, sitter jeg som den kjipe megga på kateteret, som sjekker gloser fordi jeg må. Jeg vil mye heller være en engasjerende ressursperson. Men det er det lite rom for, så lenge vi oppdrar «bricks in the wall».

Så uenig med deg. Heldigvis er jeg enig med det systemet slik det er.

 

inngripen i privatlivet faktisk. ...sy puter under armene på ungene du...

 

 

 

Anonymous poster hash: 59666...90b

[Anonym bruker]

 

 

 

Leksefri, helt klart.

Hvorfor??? Viktig å innarbeide gode arbeidsrutiner fra de er små før videregående og studier. Hvordan skal du som foreldre følge opp skolearbeidet og få innsikt i hvordan de jobber ved bare å kikke i bøkene??

Sorry, men tror det dessverre er dagens Kate foreldre som velger det mest lettvinte. Andre gjør skolearbeid med ungene. Synes det er å sy puter under armene på ungene. Litt lekser har ikke tatt livet av noen så vidt jeg vet... Anonymous poster hash: 59666...90b

Hvorfor:

Som elev hadde jeg et blanda forhold til det å gjøre lekser. Noen ganger klarte jeg ikke å slutte med et fag, hvis jeg hadde fått tenning på det. Å holde på også om kvelden med noe som engasjerte meg og som jeg var nysgjerrig på var alltid fint – og ingen ville ha klart å stoppe meg i å gjøre det jeg brant for. Men jeg har også selv gått i en heldagsskole, med begrensa lekseplikt. Lekser var kun det vi ikke rakk i timen, som da måtte fullføres hjemme. Det var for meg snakk om et ensifret antall timer i måneden på lekser. I løpet av det året (jeg gikk i det som nå tilsvarer 6.klasse) dekte vi et matematikkpensum som gjorde at jeg ikke trengte å lære noe nytt i resten av grunnskoletida – hele ungdomsskolepensumet hadde jeg da inne. NB: Dette var en skole uten opptaksprøver, en vanlig skole med unger fra området rundt; men riktignok ikke en norsk skole.

Hvis man sammenligner det med musikk, som en statsråd gjorde da det var debatt om dette, så tror jeg i høy grad på øving – men det innebærer at driften til å øve er der, inne i den som øver. Å pålegge andre øving, blir mekanisk, dersom det mangler indre motivasjon. Jeg har sett en fjerdeklassing som elsker matte begynne å gråte fordi leksene innebar 40-45 minutters gjentakelser på samme nivå, uten utfordring, utvikling, eller inspirasjon – rein plankekjøring som man «måtte» gjennom, ikke fordi det var læring i det, men fordi det var pålagt. På samme måte som i beskrivelsen av mine erfaringer som elev, over, er det avgjørende her å nyte å lære noe nytt og å bruke sin nysgjerrighet.

Som lærer ser jeg kun begrensa effekt av lekser. Jeg jobber i den videregående skolen, og ser at det å lære er mye mer mangefasettert enn å pugge noe utenat. De som skal motta denne kunnskapen tilhører ulike såkalte «learning types». De fleste trenger derfor andre læringsmetoder, kollokviegrupper, personlig tilrettelegging og så videre. Men i denne aldersgruppa er det tid for å forvente selvstendighet og kritisk tenkning. Imidlertid er elevene ved 16-17 års alder allerede innkjørte i en mekanisk tradisjon, der det ikke spørres etter læring eller utbytte, men etter hvilke oppgaver de har krysset av på lista. Det er ikke elevenes skyld, men det stopper dem i å lære.

Som mor mener jeg at det er en inngripen i folks privatliv å pålegge skolebarn lekser. Det er helt feil for meg å skulle bruke min foreldreautoritet på noe som en tredjepart har pålagt barnet. Lekser er en avtale mellom lærer og elev, og må betraktes som sådan. Når ungene sitter igjen med svarteper på skolen fordi mor og far ikke kan eller vil danse etter skolens pipe, er det noe som er helt galt. Min rolle og mitt forhold til ungene ligner ikke lærerens rolle; og skal heller ikke gjøre det. Jeg skal framelske og heie på de verdiene jeg bestemmer er viktige i mitt liv. Lærerens og skolens verdier er det ikke min jobb å legge fram for barna. Det får skolen greie selv. Jeg utfører ikke en samfunnstjeneste ved å være mor, jeg oppfyller mine egne mål og drømmer om familieliv.

Så konklusjonen er for meg: I barneskolen er lekser (med unntak av lesing) sannsynligvis ganske meningsløst. I ungdomsskolen bør elevene gradvis øves opp i selvstendighet, kritisk tenkning og i prosjektbasert oppgaveløsning, der deres eget arbeid mer og mer overtar for «mating» ovenfra. I den videregående skolen bør det være opplagt at emnene vi jobber med er deres egne valg og interesser, og at de selv har ansvar for å fullføre hvert kurs. Det bør være innkjørt i elevenes rutiner at det de etter hvert skal prøves i, må de skaffe seg oversikt over, uten at noen sitter over dem og kontrollerer hvilke gloser de har lært. Men fram til den dagen kommer, sitter jeg som den kjipe megga på kateteret, som sjekker gloser fordi jeg må. Jeg vil mye heller være en engasjerende ressursperson. Men det er det lite rom for, så lenge vi oppdrar «bricks in the wall».

Så uenig med deg. Heldigvis er jeg enig med det systemet slik det er.

inngripen i privatlivet faktisk. ...sy puter under armene på ungene du...Anonymous poster hash: 59666...90b

Hvordan tolker du dette innlegget til "å sy puter under armene på ungene"?

 

Anonymous poster hash: 1efe1...41f

[Anonym bruker]

Der jeg kommer i fra går barna på exstra leksehjelp etter skolen også. De jobber hardt. Når jeg var der lå de barna som var på mine barns alder langt frem i undervisningen. Så jeg synes barna må jobbe med lekser etter skolen også. Ingen har vondt av å jobbe hardt.

 

Anonymous poster hash: da22c...9f2

[Anonym bruker]

 

 

Leksefri frem til 4. klasse, deretter ukeplan, slik at alle lekser kan gjøres på en kveld. Den viktigste læringen skjer på fritidsaktiviteter, så fremt det stilles krav der (til oppmøte og innsats, og ikke minst inkludering og viktig sosial læring - som man får på fritidsaktiviteter som ikke er kjønns- og aldersdelt).

 

Anonymous poster hash: fa8d2...25e

Ukeplan er ei lettvint løsning for de flinke elevene . De gjør alt på en kveld eller to, mens andre må streve hver dag

 

 

Anonymous poster hash: 47e35...a0d

Mener du virkelig at det er urettferdig at noen gjør leksene raskere enn andre?

 

 

 

Anonymous poster hash: cc47f...ef7

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Leksefri, helt klart.

Hvorfor??? Viktig å innarbeide gode arbeidsrutiner fra de er små før videregående og studier. Hvordan skal du som foreldre følge opp skolearbeidet og få innsikt i hvordan de jobber ved bare å kikke i bøkene??

Sorry, men tror det dessverre er dagens Kate foreldre som velger det mest lettvinte. Andre gjør skolearbeid med ungene. Synes det er å sy puter under armene på ungene. Litt lekser har ikke tatt livet av noen så vidt jeg vet... Anonymous poster hash: 59666...90b

Hvorfor:

Som elev hadde jeg et blanda forhold til det å gjøre lekser. Noen ganger klarte jeg ikke å slutte med et fag, hvis jeg hadde fått tenning på det. Å holde på også om kvelden med noe som engasjerte meg og som jeg var nysgjerrig på var alltid fint – og ingen ville ha klart å stoppe meg i å gjøre det jeg brant for. Men jeg har også selv gått i en heldagsskole, med begrensa lekseplikt. Lekser var kun det vi ikke rakk i timen, som da måtte fullføres hjemme. Det var for meg snakk om et ensifret antall timer i måneden på lekser. I løpet av det året (jeg gikk i det som nå tilsvarer 6.klasse) dekte vi et matematikkpensum som gjorde at jeg ikke trengte å lære noe nytt i resten av grunnskoletida – hele ungdomsskolepensumet hadde jeg da inne. NB: Dette var en skole uten opptaksprøver, en vanlig skole med unger fra området rundt; men riktignok ikke en norsk skole.

Hvis man sammenligner det med musikk, som en statsråd gjorde da det var debatt om dette, så tror jeg i høy grad på øving – men det innebærer at driften til å øve er der, inne i den som øver. Å pålegge andre øving, blir mekanisk, dersom det mangler indre motivasjon. Jeg har sett en fjerdeklassing som elsker matte begynne å gråte fordi leksene innebar 40-45 minutters gjentakelser på samme nivå, uten utfordring, utvikling, eller inspirasjon – rein plankekjøring som man «måtte» gjennom, ikke fordi det var læring i det, men fordi det var pålagt. På samme måte som i beskrivelsen av mine erfaringer som elev, over, er det avgjørende her å nyte å lære noe nytt og å bruke sin nysgjerrighet.

Som lærer ser jeg kun begrensa effekt av lekser. Jeg jobber i den videregående skolen, og ser at det å lære er mye mer mangefasettert enn å pugge noe utenat. De som skal motta denne kunnskapen tilhører ulike såkalte «learning types». De fleste trenger derfor andre læringsmetoder, kollokviegrupper, personlig tilrettelegging og så videre. Men i denne aldersgruppa er det tid for å forvente selvstendighet og kritisk tenkning. Imidlertid er elevene ved 16-17 års alder allerede innkjørte i en mekanisk tradisjon, der det ikke spørres etter læring eller utbytte, men etter hvilke oppgaver de har krysset av på lista. Det er ikke elevenes skyld, men det stopper dem i å lære.

Som mor mener jeg at det er en inngripen i folks privatliv å pålegge skolebarn lekser. Det er helt feil for meg å skulle bruke min foreldreautoritet på noe som en tredjepart har pålagt barnet. Lekser er en avtale mellom lærer og elev, og må betraktes som sådan. Når ungene sitter igjen med svarteper på skolen fordi mor og far ikke kan eller vil danse etter skolens pipe, er det noe som er helt galt. Min rolle og mitt forhold til ungene ligner ikke lærerens rolle; og skal heller ikke gjøre det. Jeg skal framelske og heie på de verdiene jeg bestemmer er viktige i mitt liv. Lærerens og skolens verdier er det ikke min jobb å legge fram for barna. Det får skolen greie selv. Jeg utfører ikke en samfunnstjeneste ved å være mor, jeg oppfyller mine egne mål og drømmer om familieliv.

Så konklusjonen er for meg: I barneskolen er lekser (med unntak av lesing) sannsynligvis ganske meningsløst. I ungdomsskolen bør elevene gradvis øves opp i selvstendighet, kritisk tenkning og i prosjektbasert oppgaveløsning, der deres eget arbeid mer og mer overtar for «mating» ovenfra. I den videregående skolen bør det være opplagt at emnene vi jobber med er deres egne valg og interesser, og at de selv har ansvar for å fullføre hvert kurs. Det bør være innkjørt i elevenes rutiner at det de etter hvert skal prøves i, må de skaffe seg oversikt over, uten at noen sitter over dem og kontrollerer hvilke gloser de har lært. Men fram til den dagen kommer, sitter jeg som den kjipe megga på kateteret, som sjekker gloser fordi jeg må. Jeg vil mye heller være en engasjerende ressursperson. Men det er det lite rom for, så lenge vi oppdrar «bricks in the wall».

Så uenig med deg. Heldigvis er jeg enig med det systemet slik det er.

inngripen i privatlivet faktisk. ...sy puter under armene på ungene du...Anonymous poster hash: 59666...90b

Hvordan tolker du dette innlegget til "å sy puter under armene på ungene"? Anonymous poster hash: 1efe1...41f

Husk, 41f, det er ikke innlegget som sådan det er noe i veien med, det er meg

 

90b: Jeg syns vel tvert imot det syes puter innunder armene på dem I SKOLETIDA, der lærerne mangler sanksjoner når leksene ikke er gjort (utover å ringe og klage til mor og far - og ringer de til meg så ler jeg meg jo ihjel! Det er da ikke mitt ærend jeg løper når jeg sitter med leksene sammen med barna, det er jo skolen som har gjort avtalen og pålagt ungene hva de skal gjøre.)

 

Jeg er heller ikke redd for at de skal arbeide for hardt eller få det for slitsomt. Men når jeg ser at leksene er en effektiv hjelp i å gjøre det motsatte av det skolen skal oppnå, da reagerer jeg. Når de lærer å bli passive, å gjøre minst mulig, så lenge det er riktige ting, små filleting - men ikke lærer å stille spørsmål, tenke sjøl, skaffe seg info eller oppøve ferdigheter. Leksene er tidtrøyte, delvis ment for å dressere unger og foreldre, delvis ment for å ha noe å vise for seg hvis det skulle bli klager på undervisninga.

 

Dersom skolen fant arbeidsmåter og oppgaver ungene faktisk lærte noe av, er jeg den første til å applaudere. Men som sagt, når matteleksa er en ren ørkenvandring, som læreren har gitt dem for at de skal "øve seg på å føre fint inn i boka" som han sa - da melder jeg pass. Det tok mattegleden vekk fra min eldste, og nå er det nr 2 de driver og ødelegger for ...

[Gjest Julia1984]

 

 

 

 

 

Leksefri, helt klart.

Hvorfor??? Viktig å innarbeide gode arbeidsrutiner fra de er små før videregående og studier. Hvordan skal du som foreldre følge opp skolearbeidet og få innsikt i hvordan de jobber ved bare å kikke i bøkene??

Sorry, men tror det dessverre er dagens Kate foreldre som velger det mest lettvinte. Andre gjør skolearbeid med ungene. Synes det er å sy puter under armene på ungene. Litt lekser har ikke tatt livet av noen så vidt jeg vet... Anonymous poster hash: 59666...90b

Hvorfor:

Som elev hadde jeg et blanda forhold til det å gjøre lekser. Noen ganger klarte jeg ikke å slutte med et fag, hvis jeg hadde fått tenning på det. Å holde på også om kvelden med noe som engasjerte meg og som jeg var nysgjerrig på var alltid fint – og ingen ville ha klart å stoppe meg i å gjøre det jeg brant for. Men jeg har også selv gått i en heldagsskole, med begrensa lekseplikt. Lekser var kun det vi ikke rakk i timen, som da måtte fullføres hjemme. Det var for meg snakk om et ensifret antall timer i måneden på lekser. I løpet av det året (jeg gikk i det som nå tilsvarer 6.klasse) dekte vi et matematikkpensum som gjorde at jeg ikke trengte å lære noe nytt i resten av grunnskoletida – hele ungdomsskolepensumet hadde jeg da inne. NB: Dette var en skole uten opptaksprøver, en vanlig skole med unger fra området rundt; men riktignok ikke en norsk skole.

Hvis man sammenligner det med musikk, som en statsråd gjorde da det var debatt om dette, så tror jeg i høy grad på øving – men det innebærer at driften til å øve er der, inne i den som øver. Å pålegge andre øving, blir mekanisk, dersom det mangler indre motivasjon. Jeg har sett en fjerdeklassing som elsker matte begynne å gråte fordi leksene innebar 40-45 minutters gjentakelser på samme nivå, uten utfordring, utvikling, eller inspirasjon – rein plankekjøring som man «måtte» gjennom, ikke fordi det var læring i det, men fordi det var pålagt. På samme måte som i beskrivelsen av mine erfaringer som elev, over, er det avgjørende her å nyte å lære noe nytt og å bruke sin nysgjerrighet.

Som lærer ser jeg kun begrensa effekt av lekser. Jeg jobber i den videregående skolen, og ser at det å lære er mye mer mangefasettert enn å pugge noe utenat. De som skal motta denne kunnskapen tilhører ulike såkalte «learning types». De fleste trenger derfor andre læringsmetoder, kollokviegrupper, personlig tilrettelegging og så videre. Men i denne aldersgruppa er det tid for å forvente selvstendighet og kritisk tenkning. Imidlertid er elevene ved 16-17 års alder allerede innkjørte i en mekanisk tradisjon, der det ikke spørres etter læring eller utbytte, men etter hvilke oppgaver de har krysset av på lista. Det er ikke elevenes skyld, men det stopper dem i å lære.

Som mor mener jeg at det er en inngripen i folks privatliv å pålegge skolebarn lekser. Det er helt feil for meg å skulle bruke min foreldreautoritet på noe som en tredjepart har pålagt barnet. Lekser er en avtale mellom lærer og elev, og må betraktes som sådan. Når ungene sitter igjen med svarteper på skolen fordi mor og far ikke kan eller vil danse etter skolens pipe, er det noe som er helt galt. Min rolle og mitt forhold til ungene ligner ikke lærerens rolle; og skal heller ikke gjøre det. Jeg skal framelske og heie på de verdiene jeg bestemmer er viktige i mitt liv. Lærerens og skolens verdier er det ikke min jobb å legge fram for barna. Det får skolen greie selv. Jeg utfører ikke en samfunnstjeneste ved å være mor, jeg oppfyller mine egne mål og drømmer om familieliv.

Så konklusjonen er for meg: I barneskolen er lekser (med unntak av lesing) sannsynligvis ganske meningsløst. I ungdomsskolen bør elevene gradvis øves opp i selvstendighet, kritisk tenkning og i prosjektbasert oppgaveløsning, der deres eget arbeid mer og mer overtar for «mating» ovenfra. I den videregående skolen bør det være opplagt at emnene vi jobber med er deres egne valg og interesser, og at de selv har ansvar for å fullføre hvert kurs. Det bør være innkjørt i elevenes rutiner at det de etter hvert skal prøves i, må de skaffe seg oversikt over, uten at noen sitter over dem og kontrollerer hvilke gloser de har lært. Men fram til den dagen kommer, sitter jeg som den kjipe megga på kateteret, som sjekker gloser fordi jeg må. Jeg vil mye heller være en engasjerende ressursperson. Men det er det lite rom for, så lenge vi oppdrar «bricks in the wall».

Så uenig med deg. Heldigvis er jeg enig med det systemet slik det er.

inngripen i privatlivet faktisk. ...sy puter under armene på ungene du...Anonymous poster hash: 59666...90b

Hvordan tolker du dette innlegget til "å sy puter under armene på ungene"? Anonymous poster hash: 1efe1...41f

Husk, 41f, det er ikke innlegget som sådan det er noe i veien med, det er meg

 

90b: Jeg syns vel tvert imot det syes puter innunder armene på dem I SKOLETIDA, der lærerne mangler sanksjoner når leksene ikke er gjort (utover å ringe og klage til mor og far - og ringer de til meg så ler jeg meg jo ihjel! Det er da ikke mitt ærend jeg løper når jeg sitter med leksene sammen med barna, det er jo skolen som har gjort avtalen og pålagt ungene hva de skal gjøre.)

 

Jeg er heller ikke redd for at de skal arbeide for hardt eller få det for slitsomt. Men når jeg ser at leksene er en effektiv hjelp i å gjøre det motsatte av det skolen skal oppnå, da reagerer jeg. Når de lærer å bli passive, å gjøre minst mulig, så lenge det er riktige ting, små filleting - men ikke lærer å stille spørsmål, tenke sjøl, skaffe seg info eller oppøve ferdigheter. Leksene er tidtrøyte, delvis ment for å dressere unger og foreldre, delvis ment for å ha noe å vise for seg hvis det skulle bli klager på undervisninga.

 

Dersom skolen fant arbeidsmåter og oppgaver ungene faktisk lærte noe av, er jeg den første til å applaudere. Men som sagt, når matteleksa er en ren ørkenvandring, som læreren har gitt dem for at de skal "øve seg på å føre fint inn i boka" som han sa - da melder jeg pass. Det tok mattegleden vekk fra min eldste, og nå er det nr 2 de driver og ødelegger for ...

 

Hjelpes....

[Anonym bruker]

Å komme med konstruktiv kritikk til et innlegg er jeg veldig for! Jeg digger en god diskusjon, så lenge den er saklig. Jeg elsker å lese andre sine meninger. Det får meg til å tenke.

Men å spy ut personkritikk og utbrudd som "hjelpes" vitner bare om dårlig folkeskikk og kunnskapsløshet.

 

Julia- Hva reagerer du på? Å skrive "hjelpes" sier meg ingenting annet enn at du sliter med å finne argumenter.

 

Anonymous poster hash: 1efe1...41f

[PRobert]

Jeg er enig med Pashla.

 

Forøvrig husker jeg lekser som noe moro når vi gikk på skolen, det var gøy å lære. Hvordan er undervisningen nå i forhold til for 20 år siden i barneskolen?

En ting jeg husker som bra var at det ble kjørt hardt på disiplin. Drittoppførsel osv førte til anmerkning i tillegg til å bli putta på gangen, og gjerne foreldrene ringt i samme slengen. Tro meg, tanken på å komme hjem til foreldre som var forbanna var greit prevantivt gitt;)

 

Vi hadde respekt for voksne.

[Anonym bruker]

Ikke lett dette med lekser. På den ene siden kan en spør seg om det er nyttig når barna har fullført en hel dag på skolen, sfo og fritidsaktivitet. Da har klokka kanskje rukket å bli 19:00 og barnet er helt utslitt. Selvsagt skal leksene gjøres... Men hvor mye et gråtende/fortvilt barn har i læringsutbytte, det er et anna sak. Slik hverdagen til barna har blitt i dag, kan en ikke samenligne det med den hverdagen jeg (vi foreldre)hadde som barn. Da kom vi hjem i 13:00 tiden, gjorde leksene og dro ut å lekte. Og hvorfor kan ikke barna lære seg studieteknikker og å jobbe selvstendig på skolen? En anna viktig og negativ side med lekser er at skolen ikke blir lik for alle. De med resurssvake foreldre blir taperene. Vil vi virkelig ha en skole som ikke gir alle samme muligheten?

Anonymous poster hash: 58fd7...b48