Kaster vel bensin på bålet nå...

[Anonym bruker]

Jeg synes debatten blir kneblet av at man ikke kan stille spørsmål ved ting uten å bli stemplet som uempatisk og "slem".

Det er ikke tvil om at det er en krevende oppgave å ha barn. Et menneske man har ansvar for. Men de som får barn ETTER uførediagnose forsvarer dette med nebb og klør - det er IKKE et problem å få barn, ofte ei heller flere og tette. I samme åndedrag er det IKKE mulig å jobbe, fordi man simpelten har 0 i restarbeidsevne ( hvordan orker man da små barn?) Eller veldig varierende form ( barn krever det samme uavhengig av din dagsform.)

Og da vil ingen arbeidsgivere ansette.

Dette er en nedsettende og forenklende holdning til arbeidslivet som jeg føler har blitt en forsvarstale og standardsvar.

Jeg jobber selv i HR i en stor, statlig bedrift - og vi har gjennom årene ansatt mange uføre.

Jeg er ofte på kurs med andre bedrifter i statsforvaltningen, og jeg vet at de gjør det samme. Så det finnes mange bedrifter der ute som faktisk vil ansette uføre!

Videre brukes barnargumentet ofte med at man har hjelp av mannen. Hva om man blir skilt? Mannen dør? Hvordan tar man seg da av barna?

Dessuten får man hjelp i arbeidslivet også - det heter tilrettelegging og er faktisk veldig vanlig.

Det handler ikke om at man ikke "unner" uføre gleden ved å ha barn, men jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved sammenhengen mellom ingen eller svært liten arbeidsevne, og evnen til å ta seg av barn.

 

 

Anonymous poster hash: a9c75...9b4

Jeg fikk barn før jeg ble syk, så de er vel såkalt lovlige unger. Sannheten er at dersom vi ble skilt måtte mannen tatt barna mine, koselig eller hva? Dør han må jeg slite enda mer på familien min som vi allerede sliter endel på. Vi har faktisk bosatt oss i nærheten av hans foreldre og dit har også min mor flytta... Du skjønner, det finnes like mange historier som det finnes uføre! Og det finnes et system som skal fange opp de som snylter! At hvermannsen nå finner det som sin oppgave å sjekke naboen, komme med eksempler om noen de kjenner osv osv er rett og slett skammelig! Det er enkeltskjebner dere diskuterer selv om dere tror dere tar der som en overordnet generell sak. Noen blir feks drit forbanna her inne om man diskuterer hvilken feil feks Nordthug har gjort, for man kan jo ikke dømme før bla bla bla.... Vel, det levner vel liten tvil om hva han har gjort! Han fortalte det jo selv og nå er han dømt! Det skal vi ikke diskutere, nei stakkars han! Men å diskutere folk dere med sikkerhet ikke vet alt om selv om dere tror dere kjenner de aldri så godt, det er greit? Nei, hold dere for gode til denne mobbingen og hetsingen! Tror dere dere kjenner noen så innigranskauen godt og de svindler NAV bør dere faktisk heller melde de. Da gjør du noen samfunnsnytte for deg, det du driver med på disse sidene er bare å gjøre syke mennesker mer syk!

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

[skjotta]

 

Jeg synes debatten blir kneblet av at man ikke kan stille spørsmål ved ting uten å bli stemplet som uempatisk og "slem".

Det er ikke tvil om at det er en krevende oppgave å ha barn. Et menneske man har ansvar for. Men de som får barn ETTER uførediagnose forsvarer dette med nebb og klør - det er IKKE et problem å få barn, ofte ei heller flere og tette. I samme åndedrag er det IKKE mulig å jobbe, fordi man simpelten har 0 i restarbeidsevne ( hvordan orker man da små barn?) Eller veldig varierende form ( barn krever det samme uavhengig av din dagsform.)

Og da vil ingen arbeidsgivere ansette.

Dette er en nedsettende og forenklende holdning til arbeidslivet som jeg føler har blitt en forsvarstale og standardsvar.

Jeg jobber selv i HR i en stor, statlig bedrift - og vi har gjennom årene ansatt mange uføre.

Jeg er ofte på kurs med andre bedrifter i statsforvaltningen, og jeg vet at de gjør det samme. Så det finnes mange bedrifter der ute som faktisk vil ansette uføre!

Videre brukes barnargumentet ofte med at man har hjelp av mannen. Hva om man blir skilt? Mannen dør? Hvordan tar man seg da av barna?

Dessuten får man hjelp i arbeidslivet også - det heter tilrettelegging og er faktisk veldig vanlig.

Det handler ikke om at man ikke "unner" uføre gleden ved å ha barn, men jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved sammenhengen mellom ingen eller svært liten arbeidsevne, og evnen til å ta seg av barn.

 

 

Anonymous poster hash: a9c75...9b4

Jeg fikk barn før jeg ble syk, så de er vel såkalt lovlige unger. Sannheten er at dersom vi ble skilt måtte mannen tatt barna mine, koselig eller hva? Dør han må jeg slite enda mer på familien min som vi allerede sliter endel på. Vi har faktisk bosatt oss i nærheten av hans foreldre og dit har også min mor flytta... Du skjønner, det finnes like mange historier som det finnes uføre! Og det finnes et system som skal fange opp de som snylter! At hvermannsen nå finner det som sin oppgave å sjekke naboen, komme med eksempler om noen de kjenner osv osv er rett og slett skammelig! Det er enkeltskjebner dere diskuterer selv om dere tror dere tar der som en overordnet generell sak. Noen blir feks drit forbanna her inne om man diskuterer hvilken feil feks Nordthug har gjort, for man kan jo ikke dømme før bla bla bla.... Vel, det levner vel liten tvil om hva han har gjort! Han fortalte det jo selv og nå er han dømt! Det skal vi ikke diskutere, nei stakkars han! Men å diskutere folk dere med sikkerhet ikke vet alt om selv om dere tror dere kjenner de aldri så godt, det er greit? Nei, hold dere for gode til denne mobbingen og hetsingen! Tror dere dere kjenner noen så innigranskauen godt og de svindler NAV bør dere faktisk heller melde de. Da gjør du noen samfunnsnytte for deg, det du driver med på disse sidene er bare å gjøre syke mennesker mer syk!

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

Du motsier deg selv. Du sier der er like mange historier som uføre, men det er ikke lov til å snakke om de historiene der den uføre faktisk har arbeidsevne men velger å ikke bruke den fordi de klarer seg på trygda?

 

Jeg har full forståelse for at der finnes folk der ute som ikke KAN jobbe, men de må da kunne forstå at det er ikke dem jeg snakker om?

 

Jeg har et familiemedlem som ikke vil jobbe. Han går til legen omtrent annenhver uke og klager på vondter og sliten og trøtt. Han har blitt utredet i alle bauger og kanter uten at de finner noe, men når han forteller nav og legen at han ikke klarer å jobbe, så anklager de ham ikke for å lyve. Endelig ble han uføre nå i vår. Han er strålende fornøyd, han trenger ikke å gå på jobb, trenger ikke være redd for at inntekten ikke skal være stabil og jobber svart her og der for å spe på inntekten.

 

Denne mannen innrømmer selv at han kunne hatt en jobb men at han er utrolig glad for at han "slipper det peset"

 

De burde man funnet et system for å fange opp, men i dette landet skal alle standarder settes av den svakeste. Mitt familiemedlem skal ha like gode muligheter som alle andre han. Akkurat som at Bjarne og Steinar synes det er vanskelig å kreve pappaperm av sjefen så da må Knut og Erling også tvinges til å ha samme pappaperm som dem slik at de skal slippe å kreve.

[Twintipp og himmelblå]

For en unyansert tankegang veldig mange besitter!

Hva med å jobbe med endringsprosesser i dere selv og deres fordommer fremfor å presentere deres eder og galle i plenum?

 

Dette her blir på lik linje som å generalisere alle muslimer som terrorister etc.

Bak hvert ansikt finnes det en livshistorie, og en personlig bakgrunn som vi på langt nær vet alt om. Likevel slenger folk ut påstander og fordømmende utsagn. Merker jeg blir flau bare av å lese det.

 

Tenk hvor heldig du er som mestrer å jobbe istedet. En dag kan det være deg som rammes av arbeidsuførhet. Vi måler vel ikke menneskelig verdi utifra arbeidsevne?

 

Et eksempel jeg vil nevne av ei som står meg nær. Min beste venninne. 50% ufør, MS diagnose. Smart, oppegående, ressurssterk dame.

Ingen kan se på "utsiden" at hun har MS. Men ingen på utsiden ser heller de dagene som gikk med til å hvile, samle krefter, kjempe.

De andre så jo bare den blide, positive jenta.

Hva som krevdes i forkant er det ingen som så.

Hun er det mest fantastiske mennesket jeg vet om.

Takket være velferdsstaten kan hun klare å ha et liv ved siden av jobb.

 

Det sitter så mange på sin tue og moraliserer. Klart det finnes noen som utnytter systemet. Det finnes jævli mange som går på jobb og gjør en drit dårlig jobb og. Det finnes de som gjør en sinnsykt god jobb på arbeidsplassen også, men som gjør en elendig jobb hjemme. Resultatet av den barneoppdragelsen kan resultere i at vi som jobber med psykiatri har en jobb å gå til også! Ser dere nyanseforskjellene?

 

Til dere som dessverre er arbeidsuføre: Ville bare si at dette ikke definerer deres menneskelige verdi. Derimot ser jeg opp til dere som kjemper en hard kamp mot byråkratiet OG helserelatert problematikk på en og samme gang!

Jeg beundrer dere som klarer å få til så mye, på tross av enda mer. At dere mestrer å stå opp og gjennomføre dagen med smerter og finner strategier for å klare hverdagen.

Jeg beundrer dere for alt dere har og er igjennom, og håper dere klarer å se forbi de trange luene som mange tydeligvis har tredd på sitt snevre hode.

Og jeg tror neppe dette er en ønskesituasjon for de det rammer!

 

Når det er sagt tror jeg at vi bør ha et samfunnsmessig fokus på høyere tilretteleggingsevne på flere arbeidsplasser og mindre effektiviseringskrav. Da tror jeg mange kunne mestret det som er den nye regjeringens lovforslag og ønske.

 

Ha en god dag!

[Anonym bruker]

 

Jeg synes debatten blir kneblet av at man ikke kan stille spørsmål ved ting uten å bli stemplet som uempatisk og "slem".

Det er ikke tvil om at det er en krevende oppgave å ha barn. Et menneske man har ansvar for. Men de som får barn ETTER uførediagnose forsvarer dette med nebb og klør - det er IKKE et problem å få barn, ofte ei heller flere og tette. I samme åndedrag er det IKKE mulig å jobbe, fordi man simpelten har 0 i restarbeidsevne ( hvordan orker man da små barn?) Eller veldig varierende form ( barn krever det samme uavhengig av din dagsform.)

Og da vil ingen arbeidsgivere ansette.

Dette er en nedsettende og forenklende holdning til arbeidslivet som jeg føler har blitt en forsvarstale og standardsvar.

Jeg jobber selv i HR i en stor, statlig bedrift - og vi har gjennom årene ansatt mange uføre.

Jeg er ofte på kurs med andre bedrifter i statsforvaltningen, og jeg vet at de gjør det samme. Så det finnes mange bedrifter der ute som faktisk vil ansette uføre!

Videre brukes barnargumentet ofte med at man har hjelp av mannen. Hva om man blir skilt? Mannen dør? Hvordan tar man seg da av barna?

Dessuten får man hjelp i arbeidslivet også - det heter tilrettelegging og er faktisk veldig vanlig.

Det handler ikke om at man ikke "unner" uføre gleden ved å ha barn, men jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved sammenhengen mellom ingen eller svært liten arbeidsevne, og evnen til å ta seg av barn.

 

 

Anonymous poster hash: a9c75...9b4

Jeg fikk barn før jeg ble syk, så de er vel såkalt lovlige unger. Sannheten er at dersom vi ble skilt måtte mannen tatt barna mine, koselig eller hva? Dør han må jeg slite enda mer på familien min som vi allerede sliter endel på. Vi har faktisk bosatt oss i nærheten av hans foreldre og dit har også min mor flytta... Du skjønner, det finnes like mange historier som det finnes uføre! Og det finnes et system som skal fange opp de som snylter! At hvermannsen nå finner det som sin oppgave å sjekke naboen, komme med eksempler om noen de kjenner osv osv er rett og slett skammelig! Det er enkeltskjebner dere diskuterer selv om dere tror dere tar der som en overordnet generell sak. Noen blir feks drit forbanna her inne om man diskuterer hvilken feil feks Nordthug har gjort, for man kan jo ikke dømme før bla bla bla.... Vel, det levner vel liten tvil om hva han har gjort! Han fortalte det jo selv og nå er han dømt! Det skal vi ikke diskutere, nei stakkars han! Men å diskutere folk dere med sikkerhet ikke vet alt om selv om dere tror dere kjenner de aldri så godt, det er greit? Nei, hold dere for gode til denne mobbingen og hetsingen! Tror dere dere kjenner noen så innigranskauen godt og de svindler NAV bør dere faktisk heller melde de. Da gjør du noen samfunnsnytte for deg, det du driver med på disse sidene er bare å gjøre syke mennesker mer syk!

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

Du motsier deg selv. Du sier der er like mange historier som uføre, men det er ikke lov til å snakke om de historiene der den uføre faktisk har arbeidsevne men velger å ikke bruke den fordi de klarer seg på trygda?

 

Jeg har full forståelse for at der finnes folk der ute som ikke KAN jobbe, men de må da kunne forstå at det er ikke dem jeg snakker om?

 

Jeg har et familiemedlem som ikke vil jobbe. Han går til legen omtrent annenhver uke og klager på vondter og sliten og trøtt. Han har blitt utredet i alle bauger og kanter uten at de finner noe, men når han forteller nav og legen at han ikke klarer å jobbe, så anklager de ham ikke for å lyve. Endelig ble han uføre nå i vår. Han er strålende fornøyd, han trenger ikke å gå på jobb, trenger ikke være redd for at inntekten ikke skal være stabil og jobber svart her og der for å spe på inntekten.

 

Denne mannen innrømmer selv at han kunne hatt en jobb men at han er utrolig glad for at han "slipper det peset"

 

De burde man funnet et system for å fange opp, men i dette landet skal alle standarder settes av den svakeste. Mitt familiemedlem skal ha like gode muligheter som alle andre han. Akkurat som at Bjarne og Steinar synes det er vanskelig å kreve pappaperm av sjefen så da må Knut og Erling også tvinges til å ha samme pappaperm som dem slik at de skal slippe å kreve.[/

Litt usikker på fortolkningen din der! Jeg mener så bestemt jeg ikke har legaliserer disse diskusjonstrådene og gitt deg rett i å dra frem dine personlige betraktninger av enkeltmennesker som kun bidrar til å generalisere en hel gruppe mennesker. Hva er det du ikke forstår? Ja det finnes bare enkeltskjebner i denne gruppen, enkeltskjebner jeg tørr påstå du generelt vet veldig lite om!

 

Når det kommer til de konkrete eksemplene du velger dra frem, er du faktisk en lovbryter og sladrekjærring av dimensjoner om din eneste reaksjon er å sitte på dette forumet å slenge dritt. Hva mener du du oppnår?

 

Mye av det du skriver i svarer ditt vitner om at du ser verden fra et meget smalt perspektiv! Jeg orker ikke forklare deg grunnen til reglene rundt pappapermen en gang, men vil sterkt råde deg til å sette deg noe bedre inn i bakgrunnen for slike regelverk. Å sammenligne disse sakene taler for seg.... Å tro de er laget på grunnlag av eksempelet du drar frem er enda mere feil!

 

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

[Anonym bruker]

 

 

Jeg synes debatten blir kneblet av at man ikke kan stille spørsmål ved ting uten å bli stemplet som uempatisk og "slem".

Det er ikke tvil om at det er en krevende oppgave å ha barn. Et menneske man har ansvar for. Men de som får barn ETTER uførediagnose forsvarer dette med nebb og klør - det er IKKE et problem å få barn, ofte ei heller flere og tette. I samme åndedrag er det IKKE mulig å jobbe, fordi man simpelten har 0 i restarbeidsevne ( hvordan orker man da små barn?) Eller veldig varierende form ( barn krever det samme uavhengig av din dagsform.)

Og da vil ingen arbeidsgivere ansette.

Dette er en nedsettende og forenklende holdning til arbeidslivet som jeg føler har blitt en forsvarstale og standardsvar.

Jeg jobber selv i HR i en stor, statlig bedrift - og vi har gjennom årene ansatt mange uføre.

Jeg er ofte på kurs med andre bedrifter i statsforvaltningen, og jeg vet at de gjør det samme. Så det finnes mange bedrifter der ute som faktisk vil ansette uføre!

Videre brukes barnargumentet ofte med at man har hjelp av mannen. Hva om man blir skilt? Mannen dør? Hvordan tar man seg da av barna?

Dessuten får man hjelp i arbeidslivet også - det heter tilrettelegging og er faktisk veldig vanlig.

Det handler ikke om at man ikke "unner" uføre gleden ved å ha barn, men jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved sammenhengen mellom ingen eller svært liten arbeidsevne, og evnen til å ta seg av barn.

 

 

Anonymous poster hash: a9c75...9b4

Jeg fikk barn før jeg ble syk, så de er vel såkalt lovlige unger. Sannheten er at dersom vi ble skilt måtte mannen tatt barna mine, koselig eller hva? Dør han må jeg slite enda mer på familien min som vi allerede sliter endel på. Vi har faktisk bosatt oss i nærheten av hans foreldre og dit har også min mor flytta... Du skjønner, det finnes like mange historier som det finnes uføre! Og det finnes et system som skal fange opp de som snylter! At hvermannsen nå finner det som sin oppgave å sjekke naboen, komme med eksempler om noen de kjenner osv osv er rett og slett skammelig! Det er enkeltskjebner dere diskuterer selv om dere tror dere tar der som en overordnet generell sak. Noen blir feks drit forbanna her inne om man diskuterer hvilken feil feks Nordthug har gjort, for man kan jo ikke dømme før bla bla bla.... Vel, det levner vel liten tvil om hva han har gjort! Han fortalte det jo selv og nå er han dømt! Det skal vi ikke diskutere, nei stakkars han! Men å diskutere folk dere med sikkerhet ikke vet alt om selv om dere tror dere kjenner de aldri så godt, det er greit? Nei, hold dere for gode til denne mobbingen og hetsingen! Tror dere dere kjenner noen så innigranskauen godt og de svindler NAV bør dere faktisk heller melde de. Da gjør du noen samfunnsnytte for deg, det du driver med på disse sidene er bare å gjøre syke mennesker mer syk!

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

Du motsier deg selv. Du sier der er like mange historier som uføre, men det er ikke lov til å snakke om de historiene der den uføre faktisk har arbeidsevne men velger å ikke bruke den fordi de klarer seg på trygda?

 

Jeg har full forståelse for at der finnes folk der ute som ikke KAN jobbe, men de må da kunne forstå at det er ikke dem jeg snakker om?

 

Jeg har et familiemedlem som ikke vil jobbe. Han går til legen omtrent annenhver uke og klager på vondter og sliten og trøtt. Han har blitt utredet i alle bauger og kanter uten at de finner noe, men når han forteller nav og legen at han ikke klarer å jobbe, så anklager de ham ikke for å lyve. Endelig ble han uføre nå i vår. Han er strålende fornøyd, han trenger ikke å gå på jobb, trenger ikke være redd for at inntekten ikke skal være stabil og jobber svart her og der for å spe på inntekten.

 

Denne mannen innrømmer selv at han kunne hatt en jobb men at han er utrolig glad for at han "slipper det peset"

 

De burde man funnet et system for å fange opp, men i dette landet skal alle standarder settes av den svakeste. Mitt familiemedlem skal ha like gode muligheter som alle andre han. Akkurat som at Bjarne og Steinar synes det er vanskelig å kreve pappaperm av sjefen så da må Knut og Erling også tvinges til å ha samme pappaperm som dem slik at de skal slippe å kreve.

Litt usikker på fortolkningen din der! Jeg mener så bestemt jeg ikke har legaliserer disse diskusjonstrådene og gitt deg rett i å dra frem dine personlige betraktninger av enkeltmennesker som kun bidrar til å generalisere en hel gruppe mennesker. Hva er det du ikke forstår? Ja det finnes bare enkeltskjebner i denne gruppen, enkeltskjebner jeg tørr påstå du generelt vet veldig lite om!

 

Når det kommer til de konkrete eksemplene du velger dra frem, er du faktisk en lovbryter og sladrekjærring av dimensjoner om din eneste reaksjon er å sitte på dette forumet å slenge dritt. Hva mener du du oppnår?

 

Mye av det du skriver i svarer ditt vitner om at du ser verden fra et meget smalt perspektiv! Jeg orker ikke forklare deg grunnen til reglene rundt pappapermen en gang, men vil sterkt råde deg til å sette deg noe bedre inn i bakgrunnen for slike regelverk. Å sammenligne disse sakene taler for seg.... Å tro de er laget på grunnlag av eksempelet du drar frem er enda mere feil!

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

[aanonym]

 

På grunn av udugelige leger ble jeg 100% ufør i en alder av 15 år. Jeg kan ikke jobbe. Det har jeg allerede fått beskjed om av leger. Mener du da at jeg ikke skal få lov til å få barn? Et normalt liv? Anonymous poster hash: bddf2...b7a

ingen som nekter deg å få barn! Men ikke forvent at vi som jobber skal betale deg ekstra for å få barn.. Stor forskjell!Anonymous poster hash: a9048...875

At det er mulig! Maken til egoistiske folk? Har du hørt om solidaritet noen gang? "Yt etter evne, motta etter behov..." Neste gang kan det være din tur! Eller vent litt, kanskje det allerede ER din tur? Har du barn kanskje? Vet du hva disse koster samfunnet i helsetjenester, subsidierte barnehager, barnetrygd, skole osv. For ikke å snakke om permisjonspenher til deg, syke-barn-dager osv. Du kjører kanskje på offentlig finansierte veier, eller bruker offentlig subsidiert transport? Bruker subsidierte helsetjenester selv? Tatt utdanning, kanskje? Osv osv.

 

Regn etter hvor mye du betaler i året i skatt, og hvor mye du forbruker. Du ser kanskje at det mangler litt? Hvem betaler det, tror du?

 

Hilsen frisk og rask skattebetaler

[aanonym]

 

 

Jeg synes debatten blir kneblet av at man ikke kan stille spørsmål ved ting uten å bli stemplet som uempatisk og "slem".

Det er ikke tvil om at det er en krevende oppgave å ha barn. Et menneske man har ansvar for. Men de som får barn ETTER uførediagnose forsvarer dette med nebb og klør - det er IKKE et problem å få barn, ofte ei heller flere og tette. I samme åndedrag er det IKKE mulig å jobbe, fordi man simpelten har 0 i restarbeidsevne ( hvordan orker man da små barn?) Eller veldig varierende form ( barn krever det samme uavhengig av din dagsform.)

Og da vil ingen arbeidsgivere ansette.

Dette er en nedsettende og forenklende holdning til arbeidslivet som jeg føler har blitt en forsvarstale og standardsvar.

Jeg jobber selv i HR i en stor, statlig bedrift - og vi har gjennom årene ansatt mange uføre.

Jeg er ofte på kurs med andre bedrifter i statsforvaltningen, og jeg vet at de gjør det samme. Så det finnes mange bedrifter der ute som faktisk vil ansette uføre!

Videre brukes barnargumentet ofte med at man har hjelp av mannen. Hva om man blir skilt? Mannen dør? Hvordan tar man seg da av barna?

Dessuten får man hjelp i arbeidslivet også - det heter tilrettelegging og er faktisk veldig vanlig.

Det handler ikke om at man ikke "unner" uføre gleden ved å ha barn, men jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved sammenhengen mellom ingen eller svært liten arbeidsevne, og evnen til å ta seg av barn.Anonymous poster hash: a9c75...9b4

Jeg fikk barn før jeg ble syk, så de er vel såkalt lovlige unger. Sannheten er at dersom vi ble skilt måtte mannen tatt barna mine, koselig eller hva? Dør han må jeg slite enda mer på familien min som vi allerede sliter endel på. Vi har faktisk bosatt oss i nærheten av hans foreldre og dit har også min mor flytta... Du skjønner, det finnes like mange historier som det finnes uføre! Og det finnes et system som skal fange opp de som snylter! At hvermannsen nå finner det som sin oppgave å sjekke naboen, komme med eksempler om noen de kjenner osv osv er rett og slett skammelig! Det er enkeltskjebner dere diskuterer selv om dere tror dere tar der som en overordnet generell sak. Noen blir feks drit forbanna her inne om man diskuterer hvilken feil feks Nordthug har gjort, for man kan jo ikke dømme før bla bla bla.... Vel, det levner vel liten tvil om hva han har gjort! Han fortalte det jo selv og nå er han dømt! Det skal vi ikke diskutere, nei stakkars han! Men å diskutere folk dere med sikkerhet ikke vet alt om selv om dere tror dere kjenner de aldri så godt, det er greit? Nei, hold dere for gode til denne mobbingen og hetsingen! Tror dere dere kjenner noen så innigranskauen godt og de svindler NAV bør dere faktisk heller melde de. Da gjør du noen samfunnsnytte for deg, det du driver med på disse sidene er bare å gjøre syke mennesker mer syk!Anonymous poster hash: 5d88d...049

Du motsier deg selv. Du sier der er like mange historier som uføre, men det er ikke lov til å snakke om de historiene der den uføre faktisk har arbeidsevne men velger å ikke bruke den fordi de klarer seg på trygda?

Jeg har full forståelse for at der finnes folk der ute som ikke KAN jobbe, men de må da kunne forstå at det er ikke dem jeg snakker om?

Jeg har et familiemedlem som ikke vil jobbe. Han går til legen omtrent annenhver uke og klager på vondter og sliten og trøtt. Han har blitt utredet i alle bauger og kanter uten at de finner noe, men når han forteller nav og legen at han ikke klarer å jobbe, så anklager de ham ikke for å lyve. Endelig ble han uføre nå i vår. Han er strålende fornøyd, han trenger ikke å gå på jobb, trenger ikke være redd for at inntekten ikke skal være stabil og jobber svart her og der for å spe på inntekten.

Denne mannen innrømmer selv at han kunne hatt en jobb men at han er utrolig glad for at han "slipper det peset"

De burde man funnet et system for å fange opp, men i dette landet skal alle standarder settes av den svakeste. Mitt familiemedlem skal ha like gode muligheter som alle andre han. Akkurat som at Bjarne og Steinar synes det er vanskelig å kreve pappaperm av sjefen så da må Knut og Erling også tvinges til å ha samme pappaperm som dem slik at de skal slippe å kreve.

Jada, alle har hørt om/kjenner non som utnytter systemet. Vet du hva, jeg tror ikke det er så mange av dem at det er DET som kjører AS Norge i grøfta. Det er uansett feil å straffe alle uføretrygdede fordi noen, som denne mannen, er en kjeltring.

[skjotta]

 

 

 

Jeg synes debatten blir kneblet av at man ikke kan stille spørsmål ved ting uten å bli stemplet som uempatisk og "slem".

Det er ikke tvil om at det er en krevende oppgave å ha barn. Et menneske man har ansvar for. Men de som får barn ETTER uførediagnose forsvarer dette med nebb og klør - det er IKKE et problem å få barn, ofte ei heller flere og tette. I samme åndedrag er det IKKE mulig å jobbe, fordi man simpelten har 0 i restarbeidsevne ( hvordan orker man da små barn?) Eller veldig varierende form ( barn krever det samme uavhengig av din dagsform.)

Og da vil ingen arbeidsgivere ansette.

Dette er en nedsettende og forenklende holdning til arbeidslivet som jeg føler har blitt en forsvarstale og standardsvar.

Jeg jobber selv i HR i en stor, statlig bedrift - og vi har gjennom årene ansatt mange uføre.

Jeg er ofte på kurs med andre bedrifter i statsforvaltningen, og jeg vet at de gjør det samme. Så det finnes mange bedrifter der ute som faktisk vil ansette uføre!

Videre brukes barnargumentet ofte med at man har hjelp av mannen. Hva om man blir skilt? Mannen dør? Hvordan tar man seg da av barna?

Dessuten får man hjelp i arbeidslivet også - det heter tilrettelegging og er faktisk veldig vanlig.

Det handler ikke om at man ikke "unner" uføre gleden ved å ha barn, men jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved sammenhengen mellom ingen eller svært liten arbeidsevne, og evnen til å ta seg av barn.Anonymous poster hash: a9c75...9b4

Jeg fikk barn før jeg ble syk, så de er vel såkalt lovlige unger. Sannheten er at dersom vi ble skilt måtte mannen tatt barna mine, koselig eller hva? Dør han må jeg slite enda mer på familien min som vi allerede sliter endel på. Vi har faktisk bosatt oss i nærheten av hans foreldre og dit har også min mor flytta... Du skjønner, det finnes like mange historier som det finnes uføre! Og det finnes et system som skal fange opp de som snylter! At hvermannsen nå finner det som sin oppgave å sjekke naboen, komme med eksempler om noen de kjenner osv osv er rett og slett skammelig! Det er enkeltskjebner dere diskuterer selv om dere tror dere tar der som en overordnet generell sak. Noen blir feks drit forbanna her inne om man diskuterer hvilken feil feks Nordthug har gjort, for man kan jo ikke dømme før bla bla bla.... Vel, det levner vel liten tvil om hva han har gjort! Han fortalte det jo selv og nå er han dømt! Det skal vi ikke diskutere, nei stakkars han! Men å diskutere folk dere med sikkerhet ikke vet alt om selv om dere tror dere kjenner de aldri så godt, det er greit? Nei, hold dere for gode til denne mobbingen og hetsingen! Tror dere dere kjenner noen så innigranskauen godt og de svindler NAV bør dere faktisk heller melde de. Da gjør du noen samfunnsnytte for deg, det du driver med på disse sidene er bare å gjøre syke mennesker mer syk!Anonymous poster hash: 5d88d...049

Du motsier deg selv. Du sier der er like mange historier som uføre, men det er ikke lov til å snakke om de historiene der den uføre faktisk har arbeidsevne men velger å ikke bruke den fordi de klarer seg på trygda?

Jeg har full forståelse for at der finnes folk der ute som ikke KAN jobbe, men de må da kunne forstå at det er ikke dem jeg snakker om?

Jeg har et familiemedlem som ikke vil jobbe. Han går til legen omtrent annenhver uke og klager på vondter og sliten og trøtt. Han har blitt utredet i alle bauger og kanter uten at de finner noe, men når han forteller nav og legen at han ikke klarer å jobbe, så anklager de ham ikke for å lyve. Endelig ble han uføre nå i vår. Han er strålende fornøyd, han trenger ikke å gå på jobb, trenger ikke være redd for at inntekten ikke skal være stabil og jobber svart her og der for å spe på inntekten.

Denne mannen innrømmer selv at han kunne hatt en jobb men at han er utrolig glad for at han "slipper det peset"

De burde man funnet et system for å fange opp, men i dette landet skal alle standarder settes av den svakeste. Mitt familiemedlem skal ha like gode muligheter som alle andre han. Akkurat som at Bjarne og Steinar synes det er vanskelig å kreve pappaperm av sjefen så da må Knut og Erling også tvinges til å ha samme pappaperm som dem slik at de skal slippe å kreve.

Jada, alle har hørt om/kjenner non som utnytter systemet. Vet du hva, jeg tror ikke det er så mange av dem at det er DET som kjører AS Norge i grøfta. Det er uansett feil å straffe alle uføretrygdede fordi noen, som denne mannen, er en kjeltring.

Men JEG snakker om kjeltringene. Ikke om de som faktisk er syke. Jeg straffer ingen og jeg går ikke rundt og mistenker alle uføretrygdede for å være kjeltringer, men det må være lov til å snakke om dem og uten at alle uføretrygdede skal føle seg så truffet og hive seg ut i antakelser og tolkninger av meg som person?

 

Jeg tror dere ville blitt overrasket over hvor nærme uføretrygd er for meg personlig, men mine meninger om det har ikke endret seg av den grunn. Systemet er for enkelt å misbruke og de som misbruker det ødelegger for mange.

 

Og si hva dere vil, det SKAL lønne seg å jobbe, ellers vil fremtidens arbeidskraft rett og slett ikke gidde.

[skjotta]

 

 

 

Jeg synes debatten blir kneblet av at man ikke kan stille spørsmål ved ting uten å bli stemplet som uempatisk og "slem".

Det er ikke tvil om at det er en krevende oppgave å ha barn. Et menneske man har ansvar for. Men de som får barn ETTER uførediagnose forsvarer dette med nebb og klør - det er IKKE et problem å få barn, ofte ei heller flere og tette. I samme åndedrag er det IKKE mulig å jobbe, fordi man simpelten har 0 i restarbeidsevne ( hvordan orker man da små barn?) Eller veldig varierende form ( barn krever det samme uavhengig av din dagsform.)

Og da vil ingen arbeidsgivere ansette.

Dette er en nedsettende og forenklende holdning til arbeidslivet som jeg føler har blitt en forsvarstale og standardsvar.

Jeg jobber selv i HR i en stor, statlig bedrift - og vi har gjennom årene ansatt mange uføre.

Jeg er ofte på kurs med andre bedrifter i statsforvaltningen, og jeg vet at de gjør det samme. Så det finnes mange bedrifter der ute som faktisk vil ansette uføre!

Videre brukes barnargumentet ofte med at man har hjelp av mannen. Hva om man blir skilt? Mannen dør? Hvordan tar man seg da av barna?

Dessuten får man hjelp i arbeidslivet også - det heter tilrettelegging og er faktisk veldig vanlig.

Det handler ikke om at man ikke "unner" uføre gleden ved å ha barn, men jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved sammenhengen mellom ingen eller svært liten arbeidsevne, og evnen til å ta seg av barn.

 

 

Anonymous poster hash: a9c75...9b4

Jeg fikk barn før jeg ble syk, så de er vel såkalt lovlige unger. Sannheten er at dersom vi ble skilt måtte mannen tatt barna mine, koselig eller hva? Dør han må jeg slite enda mer på familien min som vi allerede sliter endel på. Vi har faktisk bosatt oss i nærheten av hans foreldre og dit har også min mor flytta... Du skjønner, det finnes like mange historier som det finnes uføre! Og det finnes et system som skal fange opp de som snylter! At hvermannsen nå finner det som sin oppgave å sjekke naboen, komme med eksempler om noen de kjenner osv osv er rett og slett skammelig! Det er enkeltskjebner dere diskuterer selv om dere tror dere tar der som en overordnet generell sak. Noen blir feks drit forbanna her inne om man diskuterer hvilken feil feks Nordthug har gjort, for man kan jo ikke dømme før bla bla bla.... Vel, det levner vel liten tvil om hva han har gjort! Han fortalte det jo selv og nå er han dømt! Det skal vi ikke diskutere, nei stakkars han! Men å diskutere folk dere med sikkerhet ikke vet alt om selv om dere tror dere kjenner de aldri så godt, det er greit? Nei, hold dere for gode til denne mobbingen og hetsingen! Tror dere dere kjenner noen så innigranskauen godt og de svindler NAV bør dere faktisk heller melde de. Da gjør du noen samfunnsnytte for deg, det du driver med på disse sidene er bare å gjøre syke mennesker mer syk!

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

Du motsier deg selv. Du sier der er like mange historier som uføre, men det er ikke lov til å snakke om de historiene der den uføre faktisk har arbeidsevne men velger å ikke bruke den fordi de klarer seg på trygda?

 

Jeg har full forståelse for at der finnes folk der ute som ikke KAN jobbe, men de må da kunne forstå at det er ikke dem jeg snakker om?

 

Jeg har et familiemedlem som ikke vil jobbe. Han går til legen omtrent annenhver uke og klager på vondter og sliten og trøtt. Han har blitt utredet i alle bauger og kanter uten at de finner noe, men når han forteller nav og legen at han ikke klarer å jobbe, så anklager de ham ikke for å lyve. Endelig ble han uføre nå i vår. Han er strålende fornøyd, han trenger ikke å gå på jobb, trenger ikke være redd for at inntekten ikke skal være stabil og jobber svart her og der for å spe på inntekten.

 

Denne mannen innrømmer selv at han kunne hatt en jobb men at han er utrolig glad for at han "slipper det peset"

 

De burde man funnet et system for å fange opp, men i dette landet skal alle standarder settes av den svakeste. Mitt familiemedlem skal ha like gode muligheter som alle andre han. Akkurat som at Bjarne og Steinar synes det er vanskelig å kreve pappaperm av sjefen så da må Knut og Erling også tvinges til å ha samme pappaperm som dem slik at de skal slippe å kreve.

Litt usikker på fortolkningen din der! Jeg mener så bestemt jeg ikke har legaliserer disse diskusjonstrådene og gitt deg rett i å dra frem dine personlige betraktninger av enkeltmennesker som kun bidrar til å generalisere en hel gruppe mennesker. Hva er det du ikke forstår? Ja det finnes bare enkeltskjebner i denne gruppen, enkeltskjebner jeg tørr påstå du generelt vet veldig lite om!

 

Når det kommer til de konkrete eksemplene du velger dra frem, er du faktisk en lovbryter og sladrekjærring av dimensjoner om din eneste reaksjon er å sitte på dette forumet å slenge dritt. Hva mener du du oppnår?

 

Mye av det du skriver i svarer ditt vitner om at du ser verden fra et meget smalt perspektiv! Jeg orker ikke forklare deg grunnen til reglene rundt pappapermen en gang, men vil sterkt råde deg til å sette deg noe bedre inn i bakgrunnen for slike regelverk. Å sammenligne disse sakene taler for seg.... Å tro de er laget på grunnlag av eksempelet du drar frem er enda mere feil!

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

Du kam tørre å påstå akkurat hva du vil, feil tar du uansett.

 

Jeg generaliserer ikke en hel gruppe. Jeg spesifiserer helt tydelig at jeg skiller mellom de som faktisk er syke og de som misbruker systemet.

 

og skulle ønske du kunne forklare meg grunnen til reglene for pappapermen? Hvorfor kan ikke min mann velge selv hvor lang pappaperm han vil ha, slik det var tidligere?