Kaster vel bensin på bålet nå...

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mange som er enig med deg HI og er ganske fornøyde med at regjeringen strammer litt inn. Rart at Norge skal ha prosentvis fler uføre enn andre land.

 

Anonymous poster hash: c1f92...81f

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg er enig i at noe må gjøres, men dette hjelper jo ingenting. De som egentlig ikke trenger trygda jobber svart for å klare seg, de som trenger den blir enda sykere fordi de får dette på toppen.

 

Hadde det enda vært en mulighet å komme seg i jobb! For ingen arbeidsgiver med vettet i behold vil ansette noen som kommer og jobber når og så lenge det passer dem.

 

Hadde staten gått inn å kompensert arbeidsgivere for å ha disse i jobb ville de ha blitt attraktive. De kan gå på toppen, i tillegg til ordinær arbeidskraft, og avhjelpe på arbeidsmengden. Om de etterhvert blir bedre har de allerede en fot innenfor arbeidslivet, og det vil bli enklere å ta steget inn igjen.

[Anonym bruker]

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Den perfekte mor, påan igjen]

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Jeg støtter deg Tror kanskje du er enig med meg også

[Anonym bruker]

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Jeg støtter deg Tror kanskje du er enig med meg også

 

Takk Ja det er jeg, hadde virkelig satt pris på muligheten til å jobbe med noe som kan tilrettelegges ifht det jeg kan klare, det hadde gitt både en følelse av mestring, livskvalitet, av å bidra til samfunnet, verdi og selvfølelse.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Anonym bruker]

Jeg tror at NOEN som er uføre utnytter systemet.  

Jeg tror at MANGE som er uføre er i stand til å jobbe litt.  

Jeg tror at NOEN er så syk e.l. at de aldri vil kunne jobbe.  

 

Det må være lov å diskutere problemstillingen. 

1) Hva kan man gjør for å forhindre at det skal være mulig å lyge på seg sykdom? 

2) Hva kan man gjøre for å tilrettelegge for at de som kan jobbe litt skal få komme seg ut i arbeidslivet? Svært få er 100% syk eller 100% frisk.  

3) Hva kan man gjøre for å opprettholde nødvendige tiltak for de som FAKTISK ikke kan jobbe pga sykdom osv?

 

Jeg har selv vært alvorlig syk med en diagnose som i noen tilfeller fører til uføretrygd.  Jeg jobber 100%.  Jeg vet jeg er HELDIG som har blitt frisk nok til å jobbe, jeg GIR ALDRI OPP, jeg prioriterer jobb og barn og lite annet.  Jeg blir fryktelig provosert over andre som kan prioritere helgeturer, oppussing, sene kvelder med venner (aktiviteter jeg ikke makter ved siden av jobben) selv om de er for syke til å jobbe.  Jeg er takknemlig for at vi har et system som gjør at de som ikke er i stand til å jobbe kan ha et tilnærmet normalt liv.    

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

[Anonym bruker]

Jeg tror det er veldig viktig å skille mellom de "ulike uføre"

Det er ikke alle uføre som spiller syk og kan jobbe bare at de ikke gidder.

Mange er syke og har ikke mulighet til å jobbe i det hele tatt eller de har en liten restarbeidsevne.

Mange er så utrolig raske til å dømme uføre virker det som. Er man ufør, så gidder man ikke å jobbe. Tror enkelte bør prøve å sette seg inn i andres situasjon, ha litt medfølelse. Det er mye under overflaten man ikke ser

 

Anonymous poster hash: 2bfe7...5a3

[Anonym bruker]

 

Tror du skal passe på dine egne ting jeg. Er nok mye du ikke har peiling på 😀

Tydeligvis;)

 

Anonymous poster hash: 2bfe7...5a3

Er vel du som fremstår som mest uvitende her.

Kanskje komme seg ut i jobb?

 

Anonymous poster hash: b79e1...b27

Hehe. Konge 😊 klipp deg å kom deg i "ærbe"

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

[Anonym bruker]

Enig med deg HI!

 

Anonymous poster hash: 157f3...efe

[Anonym bruker]

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

[Anonym bruker]

Tror du skal passe på dine egne ting jeg. Er nok mye du ikke har peiling på 😀

Tydeligvis;)

 

Anonymous poster hash: 2bfe7...5a3

Til opplysning lever vi i et demokrati, og politikk er derfor alles "egne ting". Ønsker du å kneble meninger så kan du flytte til et diktatur.

 

 

Anonymous poster hash: 028dc...f3f

[Anonym bruker]

Ingen tvil om at det er mange uføre som på en eller annen måte kunne bidratt med noe. Og det er forferdelig synd at de ødelegger veldig for de som faktisk helt berettiget er uføre.

 

Anonymous poster hash: ecb9f...347

[Anonym bruker]

Jeg blir av og til lei meg når jeg ser hvordan uføretrygdede kategoriserer oss som er i arbeid.  Det er ikke sånn at de av oss som jobber 100% nødvendigvis har et liv som er en dans på roser.  

Jeg er født med en sjelden diagnose som ikke kan kureres men behandles ved hjelp av kirurgi (finnes ikke medisiner).  Resultatet er at jeg har en del små og store plager som jeg bare må leve med.  

Mange som jobber 100% har et strevsomt liv, lange dager på jobb, kommer sliten hjem og skal ta seg av barn, hjem, handling, barnas fritidsaktiviteter, frivillig arbeid osv.    

Mange som jobber 100% har helseproblemer, ikke invalidiserende, men plagsomt, vonde rygger, senebetennelser som aldri går over osv.  

Jeg er takknemlig for at jeg er frisk nok til å klare å jobbe, glad for at vi har et system i Norge som tar vare på de som er for syke til å jobbe og svært provosert over at noen klarer å lure systemet og få trygd de ikke er berettiget til å få.  

Men de færreste er 100% syk eller 100% frisk, mange av oss ligger et sted i mellom, og jeg tror oppriktig at noen med uføretrygd har "vondt i viljen".  Samtidig er det nok mange som er delvis ufør som ikke kommer seg ut i deltidsjobb fordi arbeidslivet ikke er tilrettelagt for dem, og det er problem som må bli løst.  

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

[Anonym bruker]

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Anonym bruker]

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Egenerfaring

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[pip pip]

 

 

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

Det er bare å lese litt her inne det. Utrolig mye fordommer mot uføre

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Nå høres jeg kanskje frekk ut, det er ikke meningen, men hvorfor kan du ikke jobbe fordi du ble misbrukt?

 

Hva er det som gjør at du klarer ta deg av to barn men likevel ikke ha noen som helst jobb?

 

Ikke meningen å være frekk, men dette forstår jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: bce11...9e9

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Egenerfaring

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Har du egenerfart at ALLE ser ned på deg?  

Det virker veldig rart.  Altså naboer, foreldrene til barnas venner, lærer på skolen deres, postbudet, kassadamen på Rema, bussjåfører, familie, ALLE ser ned på deg...

Selv ser jeg ned på de som jukser seg til uføretrygd, jeg ser veldig OPP til en kollega som på tross av alvorlig funksjonshemming bare er delvis uføretrygdet (og selvsagt andre i hennes situasjon), alvorlig syke uføretrygdede synes jeg synd på osv.  

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Nå høres jeg kanskje frekk ut, det er ikke meningen, men hvorfor kan du ikke jobbe fordi du ble misbrukt?

 

Hva er det som gjør at du klarer ta deg av to barn men likevel ikke ha noen som helst jobb?

 

Ikke meningen å være frekk, men dette forstår jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: bce11...9e9

 

Det er lov å spørre.

 

Som jeg har skrevet lengre oppe i tråden, så har jeg nok evne til å jobbe en dag eller to i uka i gode perioder, men ingen vil ha meg.

 

Jeg ble psykisk syk av alle årene med misbruk, så jeg har store vansker med å forholde meg til andre mennesker, i perioder er jeg helt nede i kjelleren og sliter med psykisk utmattelse.

 

Grunnen til at jeg klarer ett barn (snart to) er fordi jeg har en mann som hjelper til og fordi de er barna mine, de er ikke fremmede mennesker.

 

Jeg jobbet på Fretex en periode, trivdes der og det føltes bra. Men lite hjalp det da sammenbruddene ikke var langt unna hver gang noen hevet stemmen mot meg eller var krasse, det hjalp spesielt lite om jeg måtte ha noe med eldre menn å gjøre.

 

Det er greit at folk ikke forstår, jeg kan ikke forvente at noen skal forstå det jeg nesten ikke forstår selv. Bare folk ikke bestemmer seg for å dømme uten å vite noe som helst.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Egenerfaring

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Har du egenerfart at ALLE ser ned på deg?  

Det virker veldig rart.  Altså naboer, foreldrene til barnas venner, lærer på skolen deres, postbudet, kassadamen på Rema, bussjåfører, familie, ALLE ser ned på deg...

Selv ser jeg ned på de som jukser seg til uføretrygd, jeg ser veldig OPP til en kollega som på tross av alvorlig funksjonshemming bare er delvis uføretrygdet (og selvsagt andre i hennes situasjon), alvorlig syke uføretrygdede synes jeg synd på osv.  

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Kanskje det var feil formulering, jeg har erfart at veldig MANGE ser ned på meg. Både venner og familie, bekjente, naboer og fremmede som har hørt ditten eller datten.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Egenerfaring

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Har du egenerfart at ALLE ser ned på deg?  

Det virker veldig rart.  Altså naboer, foreldrene til barnas venner, lærer på skolen deres, postbudet, kassadamen på Rema, bussjåfører, familie, ALLE ser ned på deg...

Selv ser jeg ned på de som jukser seg til uføretrygd, jeg ser veldig OPP til en kollega som på tross av alvorlig funksjonshemming bare er delvis uføretrygdet (og selvsagt andre i hennes situasjon), alvorlig syke uføretrygdede synes jeg synd på osv.  

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Kanskje det var feil formulering, jeg har erfart at veldig MANGE ser ned på meg. Både venner og familie, bekjente, naboer og fremmede som har hørt ditten eller datten.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

 

Og nå sitter jeg sannelig å må forsvare meg som vanlig, at jeg går på den hver gang.  Bare fordi jeg som mange ganger før følte meg såret over debatten som pågår. Så teit av meg å tillate meg å føle noe rundt dette, det virker ikke som det er lov uten at man blir skutt i leggen av enkelte. Så lærer jeg heller aldri å bygge noe skjold mot hva folk tror eller svarer her inne heller.

 

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Egenerfaring

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Har du egenerfart at ALLE ser ned på deg?  

Det virker veldig rart.  Altså naboer, foreldrene til barnas venner, lærer på skolen deres, postbudet, kassadamen på Rema, bussjåfører, familie, ALLE ser ned på deg...

Selv ser jeg ned på de som jukser seg til uføretrygd, jeg ser veldig OPP til en kollega som på tross av alvorlig funksjonshemming bare er delvis uføretrygdet (og selvsagt andre i hennes situasjon), alvorlig syke uføretrygdede synes jeg synd på osv.  

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Kanskje det var feil formulering, jeg har erfart at veldig MANGE ser ned på meg. Både venner og familie, bekjente, naboer og fremmede som har hørt ditten eller datten.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

 

Og nå sitter jeg sannelig å må forsvare meg som vanlig, at jeg går på den hver gang.  Bare fordi jeg som mange ganger før følte meg såret over debatten som pågår. Så teit av meg å tillate meg å føle noe rundt dette, det virker ikke som det er lov uten at man blir skutt i leggen av enkelte. Så lærer jeg heller aldri å bygge noe skjold mot hva folk tror eller svarer her inne heller.

 

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Det er nok mange som føler seg såret når du påstår at ALLE ser ned på de som er uføretrygdet.  Du er ikke den eneste med følelser.

 

Jeg er ikke enig i at jeg på noen måte har angrepet deg (jeg antar du mener jeg har angrepet siden du mener du må forsvare deg?).  Jeg har påpekt at ikke ALLE ser ned på de som er uføretrygdet, og at du umulig kan vite hva ALLE andre mener.  

 

Du deltar i en debatt, da må du tåle at andre også deltar.   

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Egenerfaring

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Har du egenerfart at ALLE ser ned på deg?  

Det virker veldig rart.  Altså naboer, foreldrene til barnas venner, lærer på skolen deres, postbudet, kassadamen på Rema, bussjåfører, familie, ALLE ser ned på deg...

Selv ser jeg ned på de som jukser seg til uføretrygd, jeg ser veldig OPP til en kollega som på tross av alvorlig funksjonshemming bare er delvis uføretrygdet (og selvsagt andre i hennes situasjon), alvorlig syke uføretrygdede synes jeg synd på osv.  

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Kanskje det var feil formulering, jeg har erfart at veldig MANGE ser ned på meg. Både venner og familie, bekjente, naboer og fremmede som har hørt ditten eller datten.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

 

Og nå sitter jeg sannelig å må forsvare meg som vanlig, at jeg går på den hver gang.  Bare fordi jeg som mange ganger før følte meg såret over debatten som pågår. Så teit av meg å tillate meg å føle noe rundt dette, det virker ikke som det er lov uten at man blir skutt i leggen av enkelte. Så lærer jeg heller aldri å bygge noe skjold mot hva folk tror eller svarer her inne heller.

 

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Det er nok mange som føler seg såret når du påstår at ALLE ser ned på de som er uføretrygdet.  Du er ikke den eneste med følelser.

 

Jeg er ikke enig i at jeg på noen måte har angrepet deg (jeg antar du mener jeg har angrepet siden du mener du må forsvare deg?).  Jeg har påpekt at ikke ALLE ser ned på de som er uføretrygdet, og at du umulig kan vite hva ALLE andre mener.  

 

Du deltar i en debatt, da må du tåle at andre også deltar.   

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Så sa jeg også at jeg kanskje formulerte meg feil. Såret jeg noen så beklager jeg det !  Har ikke sagt at du har angrepet meg, jeg tok meg bare i å sitte å forsvare meg og innså at det ofte ender slik og jeg synes ikke det er kjekt.

 

Klart jeg må tåle at andre deltar, det forhindrer da likevel ikke at jeg føler det er leit.

 

Såklart er jeg ikke den eneste med følelser, jeg beklager hvis jeg har forulempet deg på noe vis. Jeg vet såklart ikke hva alle synes, så det var en dum formulering av meg.  Men jeg synes du er ganske krass mot meg for hva jeg føler også.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Egenerfaring

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Har du egenerfart at ALLE ser ned på deg?  

Det virker veldig rart.  Altså naboer, foreldrene til barnas venner, lærer på skolen deres, postbudet, kassadamen på Rema, bussjåfører, familie, ALLE ser ned på deg...

Selv ser jeg ned på de som jukser seg til uføretrygd, jeg ser veldig OPP til en kollega som på tross av alvorlig funksjonshemming bare er delvis uføretrygdet (og selvsagt andre i hennes situasjon), alvorlig syke uføretrygdede synes jeg synd på osv.  

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Kanskje det var feil formulering, jeg har erfart at veldig MANGE ser ned på meg. Både venner og familie, bekjente, naboer og fremmede som har hørt ditten eller datten.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

 

Og nå sitter jeg sannelig å må forsvare meg som vanlig, at jeg går på den hver gang.  Bare fordi jeg som mange ganger før følte meg såret over debatten som pågår. Så teit av meg å tillate meg å føle noe rundt dette, det virker ikke som det er lov uten at man blir skutt i leggen av enkelte. Så lærer jeg heller aldri å bygge noe skjold mot hva folk tror eller svarer her inne heller.

 

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Det er nok mange som føler seg såret når du påstår at ALLE ser ned på de som er uføretrygdet.  Du er ikke den eneste med følelser.

 

Jeg er ikke enig i at jeg på noen måte har angrepet deg (jeg antar du mener jeg har angrepet siden du mener du må forsvare deg?).  Jeg har påpekt at ikke ALLE ser ned på de som er uføretrygdet, og at du umulig kan vite hva ALLE andre mener.  

 

Du deltar i en debatt, da må du tåle at andre også deltar.   

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Så sa jeg også at jeg kanskje formulerte meg feil. Såret jeg noen så beklager jeg det !  Har ikke sagt at du har angrepet meg, jeg tok meg bare i å sitte å forsvare meg og innså at det ofte ender slik og jeg synes ikke det er kjekt.

 

Klart jeg må tåle at andre deltar, det forhindrer da likevel ikke at jeg føler det er leit.

 

Såklart er jeg ikke den eneste med følelser, jeg beklager hvis jeg har forulempet deg på noe vis. Jeg vet såklart ikke hva alle synes, så det var en dum formulering av meg.  Men jeg synes du er ganske krass mot meg for hva jeg føler også.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Jeg dømmer ingen som virkelig har grunn til å være uføre. Veldig klar over at mange sliter med ting som hverken jeg eller andre kan se. 

Det jeg ville frem til var at mange uføre kan bidra litt. Er mange som sitter på rompa dagen lang, som virkelig hadde hatt godt av å komme seg ut litt. Føle seg nyttige. Så er det jo en utfordring å sile ut snyltere og de som er litt late.. Trenger ikke 100 sørgelige historier om de som ikke kan jobbe. Skjønner det er mange slike skjebner. Og tenker det må være en sørgelig situasjon å havne i. HI

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd