Kaster vel bensin på bålet nå...

[Anonym bruker]

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange ! Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner. Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg. Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme ! Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke. Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet. Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg. Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da. Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært. Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Jeg har egentlig bestemt meg for ikke å lese flere av disse trådene, men jeg klarer ikke helt å la være. Jeg synes i likhet med deg at det er vondt og trist å lese en del av det som blir skrevet. Jeg er ikke ufør enda, men jeg har vært ute av arbeidslivet i mange år på grunn av sykdom. Det er ingen ting jeg heller vil enn å komme meg i jobb igjen, å fungere som jeg ønsker, å ha et mer givende liv. Men jeg er for syk. Jeg har høy utdanning, god arbeidserfaring og ikke noe problem med å få meg en god jobb. Men jeg for syk til å jobbe.

 

Å være hjemme er forferdelig! De dagene jeg er skikkelig syk er det greit, for da ser jeg jo selv at jeg ikke hadde hatt noe på en arbeidsplass å gjøre. De dagene jeg er dårlig, men ikke sengeliggende, gnager det meg veldig at jeg ikke får gjort noe fornuftig, at jeg bare er hjemme og kanskje får gjort bittelitt husarbeid i sakte tempo. Når jeg har gode dager er det helt forferdelig, fordi jeg hører noen inni hodet mitt som konstant forteller meg at jeg kunne vært på jobb, at jeg kunne bidratt, at jeg kunne gjort noe. For jeg er jo ikke 100% syk når jeg har gode dager innimellom. Så i stedet for å sette pris på det som kunne vært en god dag for meg, gjøre noe fint for meg selv, så blir det en elendig dag, og jeg ender opp med å være i dårligere form enn jeg hadde trengt. Fordi de holdningene som mange ytrer, de holdningene som mange her viser, det mange her skriver, surrer i hodet mitt hele tiden. Alle kan jobbe litt, alle burde få seg en jobb om de ikke ligger for døden (ja, deg er satt litt på spissen). Send meg navn og nummer til den arbeidsgiveren som vil ha meg! Jeg kan komme litt innimellom, men kan ikke si når. Kanskje tre dager på rad, så kanskje ikke på tre måneder. Så langt har det gått at jeg store deler av tiden er overbevist om at jeg ikke er syk, men lat. At jeg egentlig ikke vil jobbe, at jeg bare later som er syk for å slippe å jobbe. Det er jo dette jeg gang på gang blir fortalt av samfunnet og mange av dere her inne. "Alle kan jobbe noe, de som sier noe annet er nærare late". Heldigvis har jeg behandlere som hjelper meg å se at det ikke er hensiktsmessig for meg å jobbe nå, heller ikke på de gode dagene.

 

Jeg har barn. Og jeg har en fantastisk mann. Om morgenen har jeg tid med barnet før jeg leverer i bhg. På ettermiddagen lager og spiser vi middag sammen og koser oss. Noen dager klarer jeg ikke gjøre så mye, da tar mannen ansvar. Hadde ikke jeg hatt familien min hadde jeg ikke hatt noen grunn til å kjempe mot sykdommen atter en gang, jeg hadde ikke hatt noen grunn til å kjempe og ikke gi meg etter nederlag på nederlag på nederlag. Så å høre at noen faktisk mener jeg ikke burde få barn fordi jeg er kronisk syk gjør meg sint. Sykdommen har tatt fra meg karrieren, den har tatt fra meg den sosiale arenaen arbeidsplassen utgjør, den har tatt fra meg troen på at jeg er viktig, at noen har bruk for meg, den har tatt fra meg energi og lyst til å være sammen med venner. Sykdommen har tatt fra meg ønsket om å leve, ønsket om å bli gammel. Når jeg hører alle rådene om hva man skal gjøre for å holde seg frisk og leve lengre har jeg lyst til å gjøre det motsatte så det heller snart kan være over. Jeg hater å være syk! Men med et barn å ta vare på, en liten person å være ansvarlig for, som trenger meg og som gir så mye glede.. Det gir mening! Forholdet til mannen min, være en familie, være mamma. Det gir mening! Og jeg får det til! Likevel vet jeg ikke om det blir flere barn. Ikke fordi jeg ikke ønsker meg det, det er ingen ting jeg heller vil. Men dessverre er jeg litt for opptatt av hva andre mener, og mange mener tydeligvis at jeg ikke burde få flere barn når jeg er for syk til å jobbe.

 

Alle har rett til å mene hva de vil, og man står fritt til å formidle sine meninger. Hele grunnen til å være på et forum er jo å utveksle meninger. Men husk at det dere skriver treffer noen på den andre siden av skjermen. Jeg forstår at det kanskje er vanskelig for mange å tenke at ting som skrives her faktisk går inn på andre, men det gjør det. Å lese disse trådene gjør meg såret og lei meg. Det gjør at jeg periodevis tror jeg ikke er verdt noe, at jeg er lat og at jeg ikke prøver hardt nok. At jeg må ta meg sammen. Og det gjør at jeg holder igjen med tanke på flere barn. Joda, man skal lytte til selg selv og ikke la andres meninger bety for mye. Men det er søren meg ikke lett når man blir bombardert med disse holdningene fra alle kanter!

 

Registrerer at mange av dere også har forståelse for de som er syke, og forstår at det ikke er en selvvalgt situasjon. Takk til dere for at dere også svarer og bidrar til å balansere bildet av hva "alle" mener om dette.

 

Anonymous poster hash: 67a93...9e1

[Anonym bruker]

På grunn av udugelige leger ble jeg 100% ufør i en alder av 15 år. Jeg kan ikke jobbe. Det har jeg allerede fått beskjed om av leger. 

Mener du da at jeg ikke skal få lov til å få barn? Et normalt liv?

Anonymous poster hash: bddf2...b7a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange !

 

Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner.

 

Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg.

 

Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme !

 

Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke.

 

Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet.

 

Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg.

 

Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden

 

Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da.

 

Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Ikke misforstå, jeg sympatiserer med deg og du skal selvfølgelig ha trygda di. Men har du spurt deg selv hvorfor det er alle andre sitt problem at dette skjedde med deg?

Jeg er nesten fattig, vokst opp med voldelige foreldre, ble gravid når keg bar 16, jeg har karret meg frem i livet, tatt utdannelse og jobber ræva av meg. Det er jeg som betaler for at det er så synd på deg.

 

 

Anonymous poster hash: 21731...6e7

 

Jeg har aldri sagt at det er andre sitt problem. Jeg er ufattelig glad for at vi i norge kan få hjelp når livet ikke ble slik det helst skulle blitt. MEN det gjør likevel ikke at jeg skal sitte å finne meg i at alle ser ned på meg, at det er prisen jeg er forventet å betale for den hjelpen jeg får. Det som skjedde meg var heller ikke MIN skyld, i en ideell verden burde det være den som ødela livet mitt som burde måtte betale det jeg nå koster samfunnet. Ikke for det, i en ideell verden hadde ikke slike mennesker eksistert. Men det er jeg som høster straffen for det som ble gjort mot meg.

 

Ofte våkner jeg om morgenen å tenker at alle sier jeg det bare er å ta seg i nakken, så går dette. Så tenker jeg enn om jeg kan tenke meg frisk, enn om jeg bare kan stå opp nå å bestemme meg for at jeg er frisk, enn om tanken kan ha en slik makt ? Men så går det ikke.

 

Du betaler for at det er synd på meg? Jeg betalte OGSÅ skatt dør jeg ble ufør, det glemmer visst alle.

 

Du er tøff og heldig som klarte å karre deg på bena. All ære til deg for det. Jeg derimot har ikke klart det, og det er typisk at du skal føle ett sinne rettet mot meg fordi jeg ikke klarte det du har klart.

 

Alle takler ikke ting likt. Du hadde voldelige foreldre men klarte deg. Jeg ble misbrukt seksuelt før jeg engang visste hva sex var til jeg ble for voksen i kroppen til å være tiltrekkende for den pedofile lenger, men JEG klarte ikke å karre meg så mye på bena som du har klart. Det er ikke din skyld, det er ikke samfunnets skyld, men der er for (beklager språket) faen ikke min skyld heller!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Hvor har du det fra at alle ser ned på deg.  

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Egenerfaring

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Har du egenerfart at ALLE ser ned på deg?  

Det virker veldig rart.  Altså naboer, foreldrene til barnas venner, lærer på skolen deres, postbudet, kassadamen på Rema, bussjåfører, familie, ALLE ser ned på deg...

Selv ser jeg ned på de som jukser seg til uføretrygd, jeg ser veldig OPP til en kollega som på tross av alvorlig funksjonshemming bare er delvis uføretrygdet (og selvsagt andre i hennes situasjon), alvorlig syke uføretrygdede synes jeg synd på osv.  

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Kanskje det var feil formulering, jeg har erfart at veldig MANGE ser ned på meg. Både venner og familie, bekjente, naboer og fremmede som har hørt ditten eller datten.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

 

Og nå sitter jeg sannelig å må forsvare meg som vanlig, at jeg går på den hver gang.  Bare fordi jeg som mange ganger før følte meg såret over debatten som pågår. Så teit av meg å tillate meg å føle noe rundt dette, det virker ikke som det er lov uten at man blir skutt i leggen av enkelte. Så lærer jeg heller aldri å bygge noe skjold mot hva folk tror eller svarer her inne heller.

 

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Det er nok mange som føler seg såret når du påstår at ALLE ser ned på de som er uføretrygdet.  Du er ikke den eneste med følelser.

 

Jeg er ikke enig i at jeg på noen måte har angrepet deg (jeg antar du mener jeg har angrepet siden du mener du må forsvare deg?).  Jeg har påpekt at ikke ALLE ser ned på de som er uføretrygdet, og at du umulig kan vite hva ALLE andre mener.  

 

Du deltar i en debatt, da må du tåle at andre også deltar.   

 

 

Anonymous poster hash: 4e072...471

 

Så sa jeg også at jeg kanskje formulerte meg feil. Såret jeg noen så beklager jeg det !  Har ikke sagt at du har angrepet meg, jeg tok meg bare i å sitte å forsvare meg og innså at det ofte ender slik og jeg synes ikke det er kjekt.

 

Klart jeg må tåle at andre deltar, det forhindrer da likevel ikke at jeg føler det er leit.

 

Såklart er jeg ikke den eneste med følelser, jeg beklager hvis jeg har forulempet deg på noe vis. Jeg vet såklart ikke hva alle synes, så det var en dum formulering av meg.  Men jeg synes du er ganske krass mot meg for hva jeg føler også.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

 

Jeg dømmer ingen som virkelig har grunn til å være uføre. Veldig klar over at mange sliter med ting som hverken jeg eller andre kan se. 

Det jeg ville frem til var at mange uføre kan bidra litt. Er mange som sitter på rompa dagen lang, som virkelig hadde hatt godt av å komme seg ut litt. Føle seg nyttige. Så er det jo en utfordring å sile ut snyltere og de som er litt late.. Trenger ikke 100 sørgelige historier om de som ikke kan jobbe. Skjønner det er mange slike skjebner. Og tenker det må være en sørgelig situasjon å havne i. HI

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

 

Da er vi ikke uenige egentlig, jeg kunne også bidratt litt, hadde bare noen ville hatt meg i arbeid, for jeg har også lyst til å føle meg nyttig i de periodene jeg klarer noe.

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Anonym bruker]

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange ! Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner. Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg. Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme ! Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke. Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet. Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg. Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da. Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært. Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Jeg har egentlig bestemt meg for ikke å lese flere av disse trådene, men jeg klarer ikke helt å la være. Jeg synes i likhet med deg at det er vondt og trist å lese en del av det som blir skrevet. Jeg er ikke ufør enda, men jeg har vært ute av arbeidslivet i mange år på grunn av sykdom. Det er ingen ting jeg heller vil enn å komme meg i jobb igjen, å fungere som jeg ønsker, å ha et mer givende liv. Men jeg er for syk. Jeg har høy utdanning, god arbeidserfaring og ikke noe problem med å få meg en god jobb. Men jeg for syk til å jobbe.

 

Å være hjemme er forferdelig! De dagene jeg er skikkelig syk er det greit, for da ser jeg jo selv at jeg ikke hadde hatt noe på en arbeidsplass å gjøre. De dagene jeg er dårlig, men ikke sengeliggende, gnager det meg veldig at jeg ikke får gjort noe fornuftig, at jeg bare er hjemme og kanskje får gjort bittelitt husarbeid i sakte tempo. Når jeg har gode dager er det helt forferdelig, fordi jeg hører noen inni hodet mitt som konstant forteller meg at jeg kunne vært på jobb, at jeg kunne bidratt, at jeg kunne gjort noe. For jeg er jo ikke 100% syk når jeg har gode dager innimellom. Så i stedet for å sette pris på det som kunne vært en god dag for meg, gjøre noe fint for meg selv, så blir det en elendig dag, og jeg ender opp med å være i dårligere form enn jeg hadde trengt. Fordi de holdningene som mange ytrer, de holdningene som mange her viser, det mange her skriver, surrer i hodet mitt hele tiden. Alle kan jobbe litt, alle burde få seg en jobb om de ikke ligger for døden (ja, deg er satt litt på spissen). Send meg navn og nummer til den arbeidsgiveren som vil ha meg! Jeg kan komme litt innimellom, men kan ikke si når. Kanskje tre dager på rad, så kanskje ikke på tre måneder. Så langt har det gått at jeg store deler av tiden er overbevist om at jeg ikke er syk, men lat. At jeg egentlig ikke vil jobbe, at jeg bare later som er syk for å slippe å jobbe. Det er jo dette jeg gang på gang blir fortalt av samfunnet og mange av dere her inne. "Alle kan jobbe noe, de som sier noe annet er nærare late". Heldigvis har jeg behandlere som hjelper meg å se at det ikke er hensiktsmessig for meg å jobbe nå, heller ikke på de gode dagene.

 

Jeg har barn. Og jeg har en fantastisk mann. Om morgenen har jeg tid med barnet før jeg leverer i bhg. På ettermiddagen lager og spiser vi middag sammen og koser oss. Noen dager klarer jeg ikke gjøre så mye, da tar mannen ansvar. Hadde ikke jeg hatt familien min hadde jeg ikke hatt noen grunn til å kjempe mot sykdommen atter en gang, jeg hadde ikke hatt noen grunn til å kjempe og ikke gi meg etter nederlag på nederlag på nederlag. Så å høre at noen faktisk mener jeg ikke burde få barn fordi jeg er kronisk syk gjør meg sint. Sykdommen har tatt fra meg karrieren, den har tatt fra meg den sosiale arenaen arbeidsplassen utgjør, den har tatt fra meg troen på at jeg er viktig, at noen har bruk for meg, den har tatt fra meg energi og lyst til å være sammen med venner. Sykdommen har tatt fra meg ønsket om å leve, ønsket om å bli gammel. Når jeg hører alle rådene om hva man skal gjøre for å holde seg frisk og leve lengre har jeg lyst til å gjøre det motsatte så det heller snart kan være over. Jeg hater å være syk! Men med et barn å ta vare på, en liten person å være ansvarlig for, som trenger meg og som gir så mye glede.. Det gir mening! Forholdet til mannen min, være en familie, være mamma. Det gir mening! Og jeg får det til! Likevel vet jeg ikke om det blir flere barn. Ikke fordi jeg ikke ønsker meg det, det er ingen ting jeg heller vil. Men dessverre er jeg litt for opptatt av hva andre mener, og mange mener tydeligvis at jeg ikke burde få flere barn når jeg er for syk til å jobbe.

 

Alle har rett til å mene hva de vil, og man står fritt til å formidle sine meninger. Hele grunnen til å være på et forum er jo å utveksle meninger. Men husk at det dere skriver treffer noen på den andre siden av skjermen. Jeg forstår at det kanskje er vanskelig for mange å tenke at ting som skrives her faktisk går inn på andre, men det gjør det. Å lese disse trådene gjør meg såret og lei meg. Det gjør at jeg periodevis tror jeg ikke er verdt noe, at jeg er lat og at jeg ikke prøver hardt nok. At jeg må ta meg sammen. Og det gjør at jeg holder igjen med tanke på flere barn. Joda, man skal lytte til selg selv og ikke la andres meninger bety for mye. Men det er søren meg ikke lett når man blir bombardert med disse holdningene fra alle kanter!

 

Registrerer at mange av dere også har forståelse for de som er syke, og forstår at det ikke er en selvvalgt situasjon. Takk til dere for at dere også svarer og bidrar til å balansere bildet av hva "alle" mener om dette.

 

Anonymous poster hash: 67a93...9e1

 

Kjenner meg så veldig igjen i det du sier. Enn om det kunne blitt startet en slags bedrift hvor vi kunne bidratt tilrettelagt våre utfordringer, det hadde vært enormt!

 

Anonymous poster hash: e3d78...0fe

[Mamma`n til Will& Ailo]

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange ! Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner. Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg. Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme ! Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke. Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet. Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg. Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da. Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært. Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Jeg har egentlig bestemt meg for ikke å lese flere av disse trådene, men jeg klarer ikke helt å la være. Jeg synes i likhet med deg at det er vondt og trist å lese en del av det som blir skrevet. Jeg er ikke ufør enda, men jeg har vært ute av arbeidslivet i mange år på grunn av sykdom. Det er ingen ting jeg heller vil enn å komme meg i jobb igjen, å fungere som jeg ønsker, å ha et mer givende liv. Men jeg er for syk. Jeg har høy utdanning, god arbeidserfaring og ikke noe problem med å få meg en god jobb. Men jeg for syk til å jobbe.

Å være hjemme er forferdelig! De dagene jeg er skikkelig syk er det greit, for da ser jeg jo selv at jeg ikke hadde hatt noe på en arbeidsplass å gjøre. De dagene jeg er dårlig, men ikke sengeliggende, gnager det meg veldig at jeg ikke får gjort noe fornuftig, at jeg bare er hjemme og kanskje får gjort bittelitt husarbeid i sakte tempo. Når jeg har gode dager er det helt forferdelig, fordi jeg hører noen inni hodet mitt som konstant forteller meg at jeg kunne vært på jobb, at jeg kunne bidratt, at jeg kunne gjort noe. For jeg er jo ikke 100% syk når jeg har gode dager innimellom. Så i stedet for å sette pris på det som kunne vært en god dag for meg, gjøre noe fint for meg selv, så blir det en elendig dag, og jeg ender opp med å være i dårligere form enn jeg hadde trengt. Fordi de holdningene som mange ytrer, de holdningene som mange her viser, det mange her skriver, surrer i hodet mitt hele tiden. Alle kan jobbe litt, alle burde få seg en jobb om de ikke ligger for døden (ja, deg er satt litt på spissen). Send meg navn og nummer til den arbeidsgiveren som vil ha meg! Jeg kan komme litt innimellom, men kan ikke si når. Kanskje tre dager på rad, så kanskje ikke på tre måneder. Så langt har det gått at jeg store deler av tiden er overbevist om at jeg ikke er syk, men lat. At jeg egentlig ikke vil jobbe, at jeg bare later som er syk for å slippe å jobbe. Det er jo dette jeg gang på gang blir fortalt av samfunnet og mange av dere her inne. "Alle kan jobbe noe, de som sier noe annet er nærare late". Heldigvis har jeg behandlere som hjelper meg å se at det ikke er hensiktsmessig for meg å jobbe nå, heller ikke på de gode dagene.

Jeg har barn. Og jeg har en fantastisk mann. Om morgenen har jeg tid med barnet før jeg leverer i bhg. På ettermiddagen lager og spiser vi middag sammen og koser oss. Noen dager klarer jeg ikke gjøre så mye, da tar mannen ansvar. Hadde ikke jeg hatt familien min hadde jeg ikke hatt noen grunn til å kjempe mot sykdommen atter en gang, jeg hadde ikke hatt noen grunn til å kjempe og ikke gi meg etter nederlag på nederlag på nederlag. Så å høre at noen faktisk mener jeg ikke burde få barn fordi jeg er kronisk syk gjør meg sint. Sykdommen har tatt fra meg karrieren, den har tatt fra meg den sosiale arenaen arbeidsplassen utgjør, den har tatt fra meg troen på at jeg er viktig, at noen har bruk for meg, den har tatt fra meg energi og lyst til å være sammen med venner. Sykdommen har tatt fra meg ønsket om å leve, ønsket om å bli gammel. Når jeg hører alle rådene om hva man skal gjøre for å holde seg frisk og leve lengre har jeg lyst til å gjøre det motsatte så det heller snart kan være over. Jeg hater å være syk! Men med et barn å ta vare på, en liten person å være ansvarlig for, som trenger meg og som gir så mye glede.. Det gir mening! Forholdet til mannen min, være en familie, være mamma. Det gir mening! Og jeg får det til! Likevel vet jeg ikke om det blir flere barn. Ikke fordi jeg ikke ønsker meg det, det er ingen ting jeg heller vil. Men dessverre er jeg litt for opptatt av hva andre mener, og mange mener tydeligvis at jeg ikke burde få flere barn når jeg er for syk til å jobbe.

Alle har rett til å mene hva de vil, og man står fritt til å formidle sine meninger. Hele grunnen til å være på et forum er jo å utveksle meninger. Men husk at det dere skriver treffer noen på den andre siden av skjermen. Jeg forstår at det kanskje er vanskelig for mange å tenke at ting som skrives her faktisk går inn på andre, men det gjør det. Å lese disse trådene gjør meg såret og lei meg. Det gjør at jeg periodevis tror jeg ikke er verdt noe, at jeg er lat og at jeg ikke prøver hardt nok. At jeg må ta meg sammen. Og det gjør at jeg holder igjen med tanke på flere barn. Joda, man skal lytte til selg selv og ikke la andres meninger bety for mye. Men det er søren meg ikke lett når man blir bombardert med disse holdningene fra alle kanter!

Registrerer at mange av dere også har forståelse for de som er syke, og forstår at det ikke er en selvvalgt situasjon. Takk til dere for at dere også svarer og bidrar til å balansere bildet av hva "alle" mener om dette.Anonymous poster hash: 67a93...9e1

Signerer denne! Tusen tusen takk for dette flotte innlegget!

Akkurat sånn føler jeg det også.

[Anonym bruker]

 

Ser de uføre føler seg rimelig fortvilet nå. Og kan skjønne at endel av de gjør det slik at det er sagt! 

Skjønner også at noe må gjøres! Over 9 prosent av "arbeidsstokken" er uføre, og mange av de kan bidra. Nå snakker jeg ikke om de som er alvorlig syke, eller har vert utsatt for ulykker.

Kjenner flere som har måtte kjempe mot lege og arbeidsgiver for ikke å bli uføre. Og som med litt tilrettelegging nå jobber 100%. Systemet må bli bedrefor de som faktisk vil jobbe. Skjønner også at dette blir utfordrende for arbeidsgivere.

Blir provosert nå jeg nettopp leste et innlegg på FB om to uføre voksne med 3 små barn. DET er mye arbeid, men jobbe noen timer i uka er liksom uaktuelt. Nei, handler vel litt om arbeidsmoral også.

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

 

Kjenner ei som er ufør. Sliter med angst og depresjoner.

 

Hun fikk prøve seg på en liten jobb. Hun stortrivdes, opplevde mestring og fikk skryt av de andre ansatt der. Fikk hun fortsette i jobben? Nope, det fantes ikke penger å lønne henne. Hvor motiverende var det for henne å ha fortsatt like dårlig råd, jobbe og ikke få "noe igjen for det" i form av noe økonomisk kompetanse.

 

Jobben hun gjorde utgjorde en stor del trivsel for de andre på stedet. Dette vet jeg via andre hun jobbet sammen med.

 

Anonymous poster hash: 17782...534

[Anonym bruker]

På grunn av udugelige leger ble jeg 100% ufør i en alder av 15 år. Jeg kan ikke jobbe. Det har jeg allerede fått beskjed om av leger. Mener du da at jeg ikke skal få lov til å få barn? Et normalt liv? Anonymous poster hash: bddf2...b7a

ingen som nekter deg å få barn! Men ikke forvent at vi som jobber skal betale deg ekstra for å få barn.. Stor forskjell!

 

Anonymous poster hash: a9048...875

[Anonym bruker]

 

Ser de uføre føler seg rimelig fortvilet nå. Og kan skjønne at endel av de gjør det slik at det er sagt! 

Skjønner også at noe må gjøres! Over 9 prosent av "arbeidsstokken" er uføre, og mange av de kan bidra. Nå snakker jeg ikke om de som er alvorlig syke, eller har vert utsatt for ulykker.

Kjenner flere som har måtte kjempe mot lege og arbeidsgiver for ikke å bli uføre. Og som med litt tilrettelegging nå jobber 100%. Systemet må bli bedrefor de som faktisk vil jobbe. Skjønner også at dette blir utfordrende for arbeidsgivere.

Blir provosert nå jeg nettopp leste et innlegg på FB om to uføre voksne med 3 små barn. DET er mye arbeid, men jobbe noen timer i uka er liksom uaktuelt. Nei, handler vel litt om arbeidsmoral også.

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

 

Du har lest oa.no skjønner jeg

De har hatt det godt lenge, jeg ble faktisk overrasket over hvor mye de får i barnetillegg. Slik kan det ikke være!

 

Anonymous poster hash: 62c45...d35

[Anonym bruker]

Jeg var syk i 8 år, og kunne vel fint klart å jobbe 20-30 %. Jeg var hos Nav gang på gang, og tagg og bad om å få jobbe, få gjøre hva som helst. Men nei det fikk jeg ikke. Jeg måtte kunne jobbe minimum 50%, og være stabil.

Så ble jeg frisk i en alder av 30 år. Men hadde da vært ute av arbeidslivet i 8 år, hadde ingen utdannelse. Så det ville kreve omskolering. Jeg hadde en sykdom jeg fortsatt slet med og, så kunne ikke ta hvilken som helst jobb. Men med omskolering ville jeg ikke ha noe problem, og ville klare å jobbe 100%. Men nei, de skulle uføretrygde meg. Jeg måtte kjempe i 3 år, før jeg fikk lov til å sette meg på skole. Fikk da dekt generell studiekompetanse. Høyskole må jeg dekke selv. Og jeg går nå på høyskole, men sliter maks økonomisk. Og i min situasjon så skjønner jeg faktisk at folk heller blir uføre. Enn å kjempe denne kampen, og omtrent ikke ha penger. Som student får man ikke noe form for sosial hjelp.

Og som jeg gleder meg til å være ferdig utdannet, kunne få en jobb og ikke bekymre meg for penger hele tiden.

 

Så systemet gjør det jo utrolig vanskelig å komme seg ut i jobb for de med sykdom.

 

Og regjeringen har jo og kommet med det strålende forslaget at jobber man deltid, så skal man ikke få sykepenger. Igjen vi går etter og rammer de svake. Det vil jo si at en ufør som vil jobbe litt, kan ende opp med veldig lite lønn, får ikke personen sykepenger.

Anonymous poster hash: 6497d...d54

[Anonym bruker]

 

På grunn av udugelige leger ble jeg 100% ufør i en alder av 15 år. Jeg kan ikke jobbe. Det har jeg allerede fått beskjed om av leger. 

Mener du da at jeg ikke skal få lov til å få barn? Et normalt liv?

 

Anonymous poster hash: bddf2...b7a

 

Hva mener du med udugelige leger? Føler du selv at du kan jobbe da? Og om du ikke orker det, orker du da barn? Bare et spørsmål, ikke mening å henge ut noen.

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

[Anonym bruker]

 

 

På grunn av udugelige leger ble jeg 100% ufør i en alder av 15 år. Jeg kan ikke jobbe. Det har jeg allerede fått beskjed om av leger. 

Mener du da at jeg ikke skal få lov til å få barn? Et normalt liv?

 

Anonymous poster hash: bddf2...b7a

 

Hva mener du med udugelige leger? Føler du selv at du kan jobbe da? Og om du ikke orker det, orker du da barn? Bare et spørsmål, ikke mening å henge ut noen.

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

 

 

Bare så det er klart: Jeg skrev ikke innlegget pga barnetillegget, men den holdningen at uføre ikke kan/bør få barn. 

Jeg ble syk som barn, men legene tok ikke de testene de skulle (Standardtester) og hørte ikke på moren min som prøvde å fortelle dem at noe var galt. De sendte moren min og meg til psykolog isteden. Det var ikke psykisk, men fysisk, og etter 15 år som ubehandlet så sa kroppen min stopp.

Jeg har et komplekst sykdomsbilde, som blir forverret av stress. De gangene jeg har prøvd meg på skole/jobb så har jeg blitt verre.

Jeg håper likevel at jeg en dag, med god hjelp av mannen min som er helt frisk, skal kunne få barn og nyte litt normalitet i livet mitt. For meg blir det faktisk for ille at de legene skal kunne ødelegge alle aspekter av livet mitt.

 

(Og det er helt greit å stille spørsmål Følte meg ikke hetset eller hengt ut av innlegget ditt, bare så det er sagt. Reagerer bare på tonen til enkelte her)

 

Anonymous poster hash: bddf2...b7a

[Anonym bruker]

 

 

Ser de uføre føler seg rimelig fortvilet nå. Og kan skjønne at endel av de gjør det slik at det er sagt! 

Skjønner også at noe må gjøres! Over 9 prosent av "arbeidsstokken" er uføre, og mange av de kan bidra. Nå snakker jeg ikke om de som er alvorlig syke, eller har vert utsatt for ulykker.

Kjenner flere som har måtte kjempe mot lege og arbeidsgiver for ikke å bli uføre. Og som med litt tilrettelegging nå jobber 100%. Systemet må bli bedrefor de som faktisk vil jobbe. Skjønner også at dette blir utfordrende for arbeidsgivere.

Blir provosert nå jeg nettopp leste et innlegg på FB om to uføre voksne med 3 små barn. DET er mye arbeid, men jobbe noen timer i uka er liksom uaktuelt. Nei, handler vel litt om arbeidsmoral også.

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

 

Du har lest oa.no skjønner jeg

De har hatt det godt lenge, jeg ble faktisk overrasket over hvor mye de får i barnetillegg. Slik kan det ikke være!

 

Anonymous poster hash: 62c45...d35

 

 

Enig, sånn kan vi ikke ha det. Barna bør vokse opp i fattigdom siden foreldrene har valgt å få barn enda de er uføre, og siden foreldrene trodde at barnetillegg var noe de skulle få, siden det stod i lover og regler da de planla å få barn.

 

 

Anonymous poster hash: 9bbfe...40c

[Gjest Kira]

Tråden er moderert i henhold til denne reglen:

* Krenkende eller injurierende utsagn. Det er ikke tillatt å spre rykter gjennom vårt forum. Heller ikke spekulere rundt årsakssammenhenger man ikke kjenner, når dette vurderes å være til skade for den omtalte part.

 

Kira

Brukermoderator

[Anonym bruker]

 

 

 

Ser de uføre føler seg rimelig fortvilet nå. Og kan skjønne at endel av de gjør det slik at det er sagt! 

Skjønner også at noe må gjøres! Over 9 prosent av "arbeidsstokken" er uføre, og mange av de kan bidra. Nå snakker jeg ikke om de som er alvorlig syke, eller har vert utsatt for ulykker.

Kjenner flere som har måtte kjempe mot lege og arbeidsgiver for ikke å bli uføre. Og som med litt tilrettelegging nå jobber 100%. Systemet må bli bedrefor de som faktisk vil jobbe. Skjønner også at dette blir utfordrende for arbeidsgivere.

Blir provosert nå jeg nettopp leste et innlegg på FB om to uføre voksne med 3 små barn. DET er mye arbeid, men jobbe noen timer i uka er liksom uaktuelt. Nei, handler vel litt om arbeidsmoral også.

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

 

Du har lest oa.no skjønner jeg

De har hatt det godt lenge, jeg ble faktisk overrasket over hvor mye de får i barnetillegg. Slik kan det ikke være!

 

Anonymous poster hash: 62c45...d35

 

 

Enig, sånn kan vi ikke ha det. Barna bør vokse opp i fattigdom siden foreldrene har valgt å få barn enda de er uføre, og siden foreldrene trodde at barnetillegg var noe de skulle få, siden det stod i lover og regler da de planla å få barn.

 

 

Anonymous poster hash: 9bbfe...40c

 

Men der er jo også noe helt galt med systemet når en ufør familie har samme inntekt som fx min familie hvor vi jobber henholdsvis 100% og 75% (jeg jobber delt etter langvarig sykdom selv).

 

 

Anonymous poster hash: 64e3f...630

[Mandala]

 

Men der er jo også noe helt galt med systemet når en ufør familie har samme inntekt som fx min familie hvor vi jobber henholdsvis 100% og 75% (jeg jobber delt etter langvarig sykdom selv).

 

 

Anonymous poster hash: 64e3f...630

 

 

Hvorfor er det galt? Når noen er uføre og ikke kan jobbe, så går det ikke an å bruke argumentet "det skal lønne seg å jobbe". 

[Anonym bruker]

Dere er sannelig ikke gode! Ja, det er lov å diskutere en reform, men nå må dere være klar over at de aller fleste uføre en gang har hatt et helt vanlig liv og gått på jobb som alle dere andre. De vet hvordan det er å være arbeidsføre og de vet hvordan det er å være arbeidsuføre. De færreste arbeidsføre har vært innom uføre, men jammen vet dere mye om det! Bare å få seg en jobb.... Tror kanskje de uføre vet best hvor lett det er?!

 

Så er det dette med barn... Nei, var du ufør før du fikk barn er du en idiot om du får barn! Noen barnetilllegg har du ihvertfall ikke fortjent! Kan du ikke ta vare på ungene dine selv får du ikke unger!!

Men, hadde du barna først, da er det greit.... Ja, så deler vi barnetilleggene slik da? Hvilket resultat tror du det ville få? Jeg tror ganske mange da ville jobbet lengre enn de burde og kanskje utsatt både satset selv og barnet for unødig fare.

Dere som får barn etter uføre får levere ungene til barnevernet?

Uansett da så bør ikke en ufør klare ta seg av egne barn, for det er ihvertfall slitsomt! Nei, la oss like gjerne samle alle disse barn å sende de til barnevernet med det samme! Først som sist?

 

Og alle vet vi jo at uførhet avler uførhet! Ja, herregud! Datt bena dine av i en ulykke kan du da ta deg faen på at det samme skjer barna!!!! Og nei, det finnes ikke arvelige sykdommer?! Det er latskap i arv det!!

 

Og la oss nå for all del ikke generalisere alle som mener noe om uføre! Nei, nei, bevaremegvel! De må få si akkurat hva de lyster! De uføre må forstå det kanskje ikke er deg de mener....

 

La oss heller sammenligne! Du bør virkelig klare leve som normalt selv om du ble voldtatt av din far hver dag i 5 år! Herregud, jeg ble det samme i 10 år jeg og det er for faen ikke noe problem! Lat er du.... Noen gang lurt på alder på den som plutselig ikke tålte det? Ble vedkommende trodd av familien eller frastøtt? Vær veldig forsiktig med å tro du vet fasiten for alle! Du er nemlig ikke et så stort klokt unikum som du håper på!!!

 

Så var det en her med en særdeles umoden og krenkende kommentar! Jeg har levd med seksuelt misbruk! Jeg er ikke glad i store sammenkomster og setter lite pris på kontorfellesskapet jeg er presset inn i! Jeg er ikke ufør! Jeg hater folk tar i meg! Jeg har en mann, vi møttes unge. Det fungerer fordi han vet nøyaktig hva som ikke kan gjøres for da får jeg Flash back! Det krever nitidig jobbing og det krever en spesiell mann! Du tror kanskje vi likte overgrepene som barn du ditt syke kvinnemenneske??? Uansett, hvordan kan jeg være sikker på at ikke fortiden min plutselig setter seg i kroppen og gir meg store problemer? Slik mange psykologer advarer mot om man ikke behandler det godt nok. Hva er godt nok egentlig??

 

Ingen kan forsikre seg mot sykdom, plutselig er det du! Da bør vi få et eget NAV politi som sjekker deg, om du er verdig dine barn eller om de bør flytte før de blir smittet med latskapen din. Eller...., kanskje NAV kan fortsette som de allerede gjør ved å ta de som faktisk lurer systemet? Denne jobben er ikke din! Man er ingen kjeltring før man er dømt vet du...., eller nei det er faktisk bare de som jobber det som har den privilegiumen.

 

God helg!

 

Anonymous poster hash: 5d88d...049

[Anonym bruker]

 

Det er så sårt og vondt å lese slike tråder. Det er livet mitt dere snakker om, ikke bare ett ihjeldiskurert tema, det er ikke bare livet mitt heller, det er livet til mange ! Vi er uglesett, dømt, avskrevet, hatet, mislikt, sett ned på osv. Hvor mange ganger har ikke jeg fått flåsete kommentarer om at haha skatten min forsørger jo deg... Av det som skal forestille å være venner. Det er ikke min skyld at jeg er ufør, dere er veldig velkomne til å skyte han som misbrukte meg i årevis, det er nemlig hans feil at skatten deres forsørger meg, så døm heller han, ikke meg. Jeg sitter ikke hjemme hver dag å føler meg mislykket og verdiløs fordi jeg synes det er så jævlig slitsomt å jobbe! Jeg vil jobbe, jeg hater å gå hjemme ! Det som gir meg glede i hverdagen er barnet mitt og barnet jeg venter. Barn jeg ifølge mange dermed ikke burde få. Dere tror at å jobbe og å ta seg av barn er samme greia. Men det ER det ikke. Jeg nekter å la familie og ett liv gå fra meg, fordi noen tror at har jeg det så burde jeg kunne jobbet. Jeg har en restarbeidsevne som gjør at jeg kanskje klarer å jobbe en dag eller to i uka, i gode perioder. Men selv om jeg har det og febrilsk prøver å finne en måte å kunne det på, så vil ingen ha meg. Det er ikke slik at å men om du lot være å få barn kunne du kanskje klart å jobbe fire dager i uka? Nei å ta meg av ungen min er ikke utmattende på samme måte som å skulle forholde seg til verden Men uansett hva jeg skriver nå, vil noen dømme likevel,dere vil vri og vrenge på ordene mine, dere vil lete etter huller i det jeg skriver og kvervulere på at jammen dersom om atte da. Det er livet mitt dere snakker om og dømmer, det er sårt og vondt og vanskelig ! Jeg setter meg ikke ned å mener at den eller den ikke burde ha barn. Hva slags liv ville jeg hatt mens jeg jobbet to dager i uka i gode perioder og nektet meg selv en familie fordi andre tror at jeg da aknskje ville klart å jobbe hele uka ? Det hadde ikke vært ett liv verdt å leve, ensomt og trist hadde det vært. Anonymous poster hash: e3d78...0fe

Jeg har egentlig bestemt meg for ikke å lese flere av disse trådene, men jeg klarer ikke helt å la være. Jeg synes i likhet med deg at det er vondt og trist å lese en del av det som blir skrevet. Jeg er ikke ufør enda, men jeg har vært ute av arbeidslivet i mange år på grunn av sykdom. Det er ingen ting jeg heller vil enn å komme meg i jobb igjen, å fungere som jeg ønsker, å ha et mer givende liv. Men jeg er for syk. Jeg har høy utdanning, god arbeidserfaring og ikke noe problem med å få meg en god jobb. Men jeg for syk til å jobbe.

 

Å være hjemme er forferdelig! De dagene jeg er skikkelig syk er det greit, for da ser jeg jo selv at jeg ikke hadde hatt noe på en arbeidsplass å gjøre. De dagene jeg er dårlig, men ikke sengeliggende, gnager det meg veldig at jeg ikke får gjort noe fornuftig, at jeg bare er hjemme og kanskje får gjort bittelitt husarbeid i sakte tempo. Når jeg har gode dager er det helt forferdelig, fordi jeg hører noen inni hodet mitt som konstant forteller meg at jeg kunne vært på jobb, at jeg kunne bidratt, at jeg kunne gjort noe. For jeg er jo ikke 100% syk når jeg har gode dager innimellom. Så i stedet for å sette pris på det som kunne vært en god dag for meg, gjøre noe fint for meg selv, så blir det en elendig dag, og jeg ender opp med å være i dårligere form enn jeg hadde trengt. Fordi de holdningene som mange ytrer, de holdningene som mange her viser, det mange her skriver, surrer i hodet mitt hele tiden. Alle kan jobbe litt, alle burde få seg en jobb om de ikke ligger for døden (ja, deg er satt litt på spissen). Send meg navn og nummer til den arbeidsgiveren som vil ha meg! Jeg kan komme litt innimellom, men kan ikke si når. Kanskje tre dager på rad, så kanskje ikke på tre måneder. Så langt har det gått at jeg store deler av tiden er overbevist om at jeg ikke er syk, men lat. At jeg egentlig ikke vil jobbe, at jeg bare later som er syk for å slippe å jobbe. Det er jo dette jeg gang på gang blir fortalt av samfunnet og mange av dere her inne. "Alle kan jobbe noe, de som sier noe annet er nærare late". Heldigvis har jeg behandlere som hjelper meg å se at det ikke er hensiktsmessig for meg å jobbe nå, heller ikke på de gode dagene.

 

Jeg har barn. Og jeg har en fantastisk mann. Om morgenen har jeg tid med barnet før jeg leverer i bhg. På ettermiddagen lager og spiser vi middag sammen og koser oss. Noen dager klarer jeg ikke gjøre så mye, da tar mannen ansvar. Hadde ikke jeg hatt familien min hadde jeg ikke hatt noen grunn til å kjempe mot sykdommen atter en gang, jeg hadde ikke hatt noen grunn til å kjempe og ikke gi meg etter nederlag på nederlag på nederlag. Så å høre at noen faktisk mener jeg ikke burde få barn fordi jeg er kronisk syk gjør meg sint. Sykdommen har tatt fra meg karrieren, den har tatt fra meg den sosiale arenaen arbeidsplassen utgjør, den har tatt fra meg troen på at jeg er viktig, at noen har bruk for meg, den har tatt fra meg energi og lyst til å være sammen med venner. Sykdommen har tatt fra meg ønsket om å leve, ønsket om å bli gammel. Når jeg hører alle rådene om hva man skal gjøre for å holde seg frisk og leve lengre har jeg lyst til å gjøre det motsatte så det heller snart kan være over. Jeg hater å være syk! Men med et barn å ta vare på, en liten person å være ansvarlig for, som trenger meg og som gir så mye glede.. Det gir mening! Forholdet til mannen min, være en familie, være mamma. Det gir mening! Og jeg får det til! Likevel vet jeg ikke om det blir flere barn. Ikke fordi jeg ikke ønsker meg det, det er ingen ting jeg heller vil. Men dessverre er jeg litt for opptatt av hva andre mener, og mange mener tydeligvis at jeg ikke burde få flere barn når jeg er for syk til å jobbe.

 

Alle har rett til å mene hva de vil, og man står fritt til å formidle sine meninger. Hele grunnen til å være på et forum er jo å utveksle meninger. Men husk at det dere skriver treffer noen på den andre siden av skjermen. Jeg forstår at det kanskje er vanskelig for mange å tenke at ting som skrives her faktisk går inn på andre, men det gjør det. Å lese disse trådene gjør meg såret og lei meg. Det gjør at jeg periodevis tror jeg ikke er verdt noe, at jeg er lat og at jeg ikke prøver hardt nok. At jeg må ta meg sammen. Og det gjør at jeg holder igjen med tanke på flere barn. Joda, man skal lytte til selg selv og ikke la andres meninger bety for mye. Men det er søren meg ikke lett når man blir bombardert med disse holdningene fra alle kanter!

 

Registrerer at mange av dere også har forståelse for de som er syke, og forstår at det ikke er en selvvalgt situasjon. Takk til dere for at dere også svarer og bidrar til å balansere bildet av hva "alle" mener om dette.

 

Anonymous poster hash: 67a93...9e1

 

Kan jeg spørre hva slags sykdom du har? høres jo helt forferdelig ut..

 

Anonymous poster hash: f8724...4d7

[Anonym bruker]

 

På grunn av udugelige leger ble jeg 100% ufør i en alder av 15 år. Jeg kan ikke jobbe. Det har jeg allerede fått beskjed om av leger. Mener du da at jeg ikke skal få lov til å få barn? Et normalt liv? Anonymous poster hash: bddf2...b7a

ingen som nekter deg å få barn! Men ikke forvent at vi som jobber skal betale deg ekstra for å få barn.. Stor forskjell!Anonymous poster hash: a9048...875

Betale noe ekstra? Staten betaler noe så jævlig mye for ethvert barn uansett. Hvor mye hadde vel ikke skole, barnehage, lege kostet uten at staten betalte???

 

Ditt barn koster ekstremt mye det også. Kanskje koster det bittelitt ekstra hvis en med lav inntekt (det være seg lav lønn eller uføretrygd) har barn. Dessuten trenger samfunnet at vi får barn, flere barn! Hvem tror du skal tørke ræva vår på sykehjemmet om ørten år? Nettopp, dagens barn...

 

Anonymous poster hash: b8f82...709

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

Ser de uføre føler seg rimelig fortvilet nå. Og kan skjønne at endel av de gjør det slik at det er sagt!

Skjønner også at noe må gjøres! Over 9 prosent av "arbeidsstokken" er uføre, og mange av de kan bidra. Nå snakker jeg ikke om de som er alvorlig syke, eller har vert utsatt for ulykker.

Kjenner flere som har måtte kjempe mot lege og arbeidsgiver for ikke å bli uføre. Og som med litt tilrettelegging nå jobber 100%. Systemet må bli bedrefor de som faktisk vil jobbe. Skjønner også at dette blir utfordrende for arbeidsgivere.

Blir provosert nå jeg nettopp leste et innlegg på FB om to uføre voksne med 3 små barn. DET er mye arbeid, men jobbe noen timer i uka er liksom uaktuelt. Nei, handler vel litt om arbeidsmoral også.

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

 

Du har lest oa.no skjønner jeg

De har hatt det godt lenge, jeg ble faktisk overrasket over hvor mye de får i barnetillegg. Slik kan det ikke være!

 

Anonymous poster hash: 62c45...d35

Enig, sånn kan vi ikke ha det. Barna bør vokse opp i fattigdom siden foreldrene har valgt å få barn enda de er uføre, og siden foreldrene trodde at barnetillegg var noe de skulle få, siden det stod i lover og regler da de planla å få barn.

 

 

Anonymous poster hash: 9bbfe...40c

Men der er jo også noe helt galt med systemet når en ufør familie har samme inntekt som fx min familie hvor vi jobber henholdsvis 100% og 75% (jeg jobber delt etter langvarig sykdom selv).

 

 

Anonymous poster hash: 64e3f...630

Da er det sikkert for at de hadde en veldig bra betalt jobb før de ble syke.

Er gjerne 66%av tidligere lønn.

Eller er det urettferdig?

 

Anonymous poster hash: 2bfe7...5a3

[Anonym bruker]

Jeg tror også det er mange uføre som kunne bidratt i samfunnet. Men jeg vet også at det er fryktelig mange som ikke kan. Jeg skulle ønske systemet var bedre for dem. En unntaksregel eller noe, for det må være forferdelig vondt og sitte der helt hjelpesløs, og bli behandlet som samfunnets avskum!

100% enig! Selveste Trygdedronninga her inne kom med dette argumentet, men da jeg spurte hva HUN bidro med annet enn to barn, da ble det stille, gitt! Merkelig med det...

 

Anonymous poster hash: 24646...8f6

[Anonym bruker]

 

 

På grunn av udugelige leger ble jeg 100% ufør i en alder av 15 år. Jeg kan ikke jobbe. Det har jeg allerede fått beskjed om av leger. Mener du da at jeg ikke skal få lov til å få barn? Et normalt liv? Anonymous poster hash: bddf2...b7a

ingen som nekter deg å få barn! Men ikke forvent at vi som jobber skal betale deg ekstra for å få barn.. Stor forskjell!Anonymous poster hash: a9048...875

Betale noe ekstra? Staten betaler noe så jævlig mye for ethvert barn uansett. Hvor mye hadde vel ikke skole, barnehage, lege kostet uten at staten betalte???

Ditt barn koster ekstremt mye det også. Kanskje koster det bittelitt ekstra hvis en med lav inntekt (det være seg lav lønn eller uføretrygd) har barn. Dessuten trenger samfunnet at vi får barn, flere barn! Hvem tror du skal tørke ræva vår på sykehjemmet om ørten år? Nettopp, dagens barn...Anonymous poster hash: b8f82...709

Nå er det strengt tatt oftere at barn av uføretrygdede blir selv uføretrygdet når de er gamle nok til å jobbe.. Så da er vi i samme traltene videre da.. Samtlige jeg kjenner med en foreldre som ikke jobber, er det noen, og da ofte 2 av 3 som ikke jobber selv, er syke, går på NAV avklaring ect. Selvsagt finnes det unntak, men mine barn må nok fortsette å måtte betale for at uføre får barn om ikke denne endringen kom. Og som Erna kom med på Facebook i dag, med tilsvar til innlegg om denne saken forsvinner ikke tillegget, men det blir over tid justert etter plan.

 

Anonymous poster hash: a9048...875

[Anonym bruker]

Er delvis ufør - hadde sikkert fått full ufør om jeg hadde gått inn for det. Jobber litt. Det koster meg litt fysisk helse og en del smerter - men er veldig bra for den mentale helsa.

 

Dette er en sammensatt problemstilling. Samfunnet burde vært tøffe nok til å ta tak i enkeltpersoner i stedet for å ramme en hel gruppe som består av utrolig mange forskjellige typer problemstillinger. (litt syk, psykisk syk, arbeidssky....) Jeg kjenner en annen ufør. Hun skulle så gjerne ha jobbet, men klarer ikke. Fysisk sett er det faktisk umulig for henne pga store helseproblemer. For henne er dette hennes aller største tap - det å ikke kunne jobbe.

 

 

Anonymous poster hash: a0c13...fa9

[Anonym bruker]

 

 

Ser de uføre føler seg rimelig fortvilet nå. Og kan skjønne at endel av de gjør det slik at det er sagt! 

Skjønner også at noe må gjøres! Over 9 prosent av "arbeidsstokken" er uføre, og mange av de kan bidra. Nå snakker jeg ikke om de som er alvorlig syke, eller har vert utsatt for ulykker.

Kjenner flere som har måtte kjempe mot lege og arbeidsgiver for ikke å bli uføre. Og som med litt tilrettelegging nå jobber 100%. Systemet må bli bedrefor de som faktisk vil jobbe. Skjønner også at dette blir utfordrende for arbeidsgivere.

Blir provosert nå jeg nettopp leste et innlegg på FB om to uføre voksne med 3 små barn. DET er mye arbeid, men jobbe noen timer i uka er liksom uaktuelt. Nei, handler vel litt om arbeidsmoral også.

 

Anonymous poster hash: ddffe...1fd

 

Du har lest oa.no skjønner jeg

De har hatt det godt lenge, jeg ble faktisk overrasket over hvor mye de får i barnetillegg. Slik kan det ikke være!

 

Anonymous poster hash: 62c45...d35

 

 

Tenkte også oa.no da jeg leste hovedinnlegget

 

Må si jeg reagerte da jeg leste artikkelen, de har vel neppe vært arbeidsføre da de fikk ungene heller

 

Anonymous poster hash: d31b9...4cd

[Anonym bruker]

Jeg er ufør, får faktisk ikke noe barnetillegg pga mannen tjener for godt, så kommer ikke til å merke så mye til at det forsvinner..

Han tjener ikke veldig godt, så jeg er litt overasket over at så mange får dette tillegget. Men det er muligens bare jeg som lever i en naiv liten boble

Blir jo de som trenger det aller mest som merker det, og det er synd!

 

Jeg har veldig lyst å jobbe, men klarer ikke nå. Har mer en nok med å komme meg gjennom dagene med barna. Og selv og jeg er hjemme hele tiden, ser det rett som det er helt bomba ut her fordi jeg klarer ikke holde sammen til alt..

Men det har vi lært oss å leve med.

Håpet er at jeg skal klare litt jobb når ungene blir større, og det gleder jeg meg til! Håper bare noen vil ansette meg da

 

Men jeg kjenner flere uføre jeg virkelig ikke skjønner hvorfor ikke jobber litt.

De freser rundt og påtar seg all mulige slags ting og tang.

Styreverv, produksjonsleder for teater (og det er J**LG mye jobb, tidkrevende som fy! ), stall med flere hester de tar på seg ansvar for, organiserer en hel masse rare greier som tar både tid og krefter.

Men å jobbe? Nope!

Hadde jeg hatt energi til halvparten av det noen av disse holder på med, hadde jeg vært på jobb for lenge siden!!

 

Og før dere begynner, jeg kjenner disse damene, de gjør dette istedenfor å jobbe. I følge dem selv har de ikke tid til å jobbe, da får de jo ikke tid til hobbyene deres....

 

Slike folk ødelegger "ryktet" til oss andre uføre.

Irriterer vettet av meg, skulle ønske man måtte søke hvert 5 år på ufør slik at slike kunne blitt luket ut underveis.

 

 

 

Anonymous poster hash: 57609...eba

[Anonym bruker]

Jeg synes debatten blir kneblet av at man ikke kan stille spørsmål ved ting uten å bli stemplet som uempatisk og "slem".

Det er ikke tvil om at det er en krevende oppgave å ha barn. Et menneske man har ansvar for. Men de som får barn ETTER uførediagnose forsvarer dette med nebb og klør - det er IKKE et problem å få barn, ofte ei heller flere og tette. I samme åndedrag er det IKKE mulig å jobbe, fordi man simpelten har 0 i restarbeidsevne ( hvordan orker man da små barn?) Eller veldig varierende form ( barn krever det samme uavhengig av din dagsform.)

Og da vil ingen arbeidsgivere ansette.

Dette er en nedsettende og forenklende holdning til arbeidslivet som jeg føler har blitt en forsvarstale og standardsvar.

Jeg jobber selv i HR i en stor, statlig bedrift - og vi har gjennom årene ansatt mange uføre.

Jeg er ofte på kurs med andre bedrifter i statsforvaltningen, og jeg vet at de gjør det samme. Så det finnes mange bedrifter der ute som faktisk vil ansette uføre!

Videre brukes barnargumentet ofte med at man har hjelp av mannen. Hva om man blir skilt? Mannen dør? Hvordan tar man seg da av barna?

Dessuten får man hjelp i arbeidslivet også - det heter tilrettelegging og er faktisk veldig vanlig.

Det handler ikke om at man ikke "unner" uføre gleden ved å ha barn, men jeg mener det er grunn til å sette spørsmålstegn ved sammenhengen mellom ingen eller svært liten arbeidsevne, og evnen til å ta seg av barn.

 

 

Anonymous poster hash: a9c75...9b4