Hvis barna utviklet allergi for dyret deres...

[Anonym bruker]

Blir så provosert når jeg leser om at DERE har så stort utbytte av dyret deres og DERE ser verdien av å vokse opp med dyr, fordi DERE, friske og fine hadde en god oppvekst med dyret.

 

Skal dere da ta valget for barnet om det vil vokse opp frisk eller med plager og være avhengig av kjemisk medisin?

 

Min mann vokste opp med hunder, for mora elsker dem og det er jo bare såååå bra for barn å vokse opp med dyr. Mannen min takler ikke hunder, hverken da eller nå, for han forbinder dem med det som gjorde han måtte gå på allergisprøyter gjennom barndommen og forårsaket han unødvendige sterke plager.

 

Dere som bare MÅ ha et dyr for hvis ikke lærer ikke ungene ansvar ( javel??), hva med noe allergivennlig? En skilpadde eller minigris?

 

Anonymous poster hash: 7180d...3ce

[Birdie Birdie Nam Nam]

Jeg er så allergisk mot pelsdyr at medisin bare letter på de verste plagene. Medisinene jeg må ta gir dessuten alltid veldig ubehagelige bivirkninger, og det er en stor påkjenning for meg å være i hjem hvor det finnes dyr.

 

Man kan selvsagt ha allergi i mindre grad, men i det plagene blir så ille at det må medisinering til er det ikke noe å lure på. Jeg tenker at det er helt vanvittig (!) å medisinere barn uten at det er strengt nødvendig. 

[Anonym bruker]

Medisin så klart. Har hatt hunden vår i 10 år. Hadde ikke slengt han ut som søppel. Vi er en familie hele gjengen også kjæledyret.

Anonymous poster hash: feabf...336

[Blomstogbier]

Hvis man finner en medisin som virker, og som barnet er fortrolig med å ta (jeg var livredd piller da jeg var liten), hvorfor omplassere dyret da?

 

Dersom vi ikke fant medisin som virket, måtte jo hunden finne et nytt hjem, da.

[Anonym bruker]

Medisin så klart. Har hatt hunden vår i 10 år. Hadde ikke slengt han ut som søppel. Vi er en familie hele gjengen også kjæledyret. Anonymous poster hash: feabf...336

Handler vel ikke om å slenge noen ut som søppel, men å omplassere den til en kjærlig familie, slik at ditt barn som du har båret på og født ikke skal være syk!

 

Snakk om å sette et dyr foran ditt eget barn, ikke få barn da men heller flere hunder

 

Anonymous poster hash: 7180d...3ce

[Anonym bruker]

 

Omplassert dyret selvfølgelig. Barnet kommer først! Jeg skjønner bare ikke de som er villig til å sette barna på medisiner, bare for å få beholde dyrene sine.

 

Mamma og pappa skaffet oss en nydelige hund, da eg var 10 år. Jeg ble med en gang svært allergisk, og hadde det ikke spesielt godt hjemme. Mamma ga klar beskjed om at det ikke var aktuelt at jeg skulle medisineres, bare for at vi skulle beholde honden. Dermed ble den omplassert etter bare 3 måneder.

 

Min tante med familie skaffet seg også hund samtidig, og deres jente på 8 år ble også svært allergisk. De valgte å medisinere jento og beholde hunden. Jenta har nå eksem, allergi og astma.

 

Jeg er ikke i tvil om at mine foreldre valgte rett!

 

Barn fremfor dyr, så enkelt er det hos meg hvertfall!

 

Anonymous poster hash: c08ff...ad7

Jeg er forresten neste helt frisk fra min allergi. Mens min kusine fortsatt sliter med eksem og allergi. Jeg har i tillegg holdt meg vekk fra hus hvor de har dyr, slik at jeg slipper å få reaksjoner. Og det tror jeg har stor betydning for at min allergi har stagnert.

 

Anonymous poster hash: c08ff...ad7

 

Jeg har totalt motsatt erfaring. Som barn hadde jeg astma, eksem og var allergisk mot både hund og katt. Jeg gikk uten medisiner de første årene, men som 9 åring ble jeg og mine foreldre enige om å prøve å låne en hund over lengre tid samt at jeg skulle bruke medisiner for å se om det var mulig å ha hund da det var mitt høyeste ønske. Det gikk helt fint med medisinene og vi beholdt hunden som var en Golden Retriver. Nå som jeg er voksen har jeg levd med hunder i over 20 år og ved atten års alderen ble jeg kvitt alle allergier, eksem og astma og lever fint med dyr uten å bruke medisin. 

Og hva forteller så det? Jo at det er forskjell på folk og at man ikke bastant kan si at du er frisk nå fordi dine foreldre ikke medisinerte deg når du var barn. Man kan ikke slå fast slike teser når det bygger på data fra enkeltindivider. Når det er sagt så har jeg stor forståelse for de som ikke ønsker å la barna bruker medisiner, men jeg hadde gjort det på mitt barn da jeg vet hvor verdifullt det er å vokse opp med dyr. Men hadde det vært slik at barnet mitt hadde hatt problemer med hunden til tross for medisinering så hadde hunden måtte blitt omplassert.

 

Anonymous poster hash: ed9e2...d5e

[Anonym bruker]

Selvsagt må da hunden omplasseres. Men det med vanvittig tungt hjerte.

Orker ikke tenke på den eventualiteten en gang.

Takk og lov har jeg en venninne med hund og vi har en avtale om at hvis en av oss havner i en situasjon der hunden må omplasseres så skal vi overta hunden. Skaffet oss hund likt og de har vokst opp sammen så det gjør jo saken lettere da.

 

Anonymous poster hash: 3dbaf...a49

[Cat_Woman]

Blir så provosert når jeg leser om at DERE har så stort utbytte av dyret deres og DERE ser verdien av å vokse opp med dyr, fordi DERE, friske og fine hadde en god oppvekst med dyret.

 

Skal dere da ta valget for barnet om det vil vokse opp frisk eller med plager og være avhengig av kjemisk medisin?

 

Min mann vokste opp med hunder, for mora elsker dem og det er jo bare såååå bra for barn å vokse opp med dyr. Mannen min takler ikke hunder, hverken da eller nå, for han forbinder dem med det som gjorde han måtte gå på allergisprøyter gjennom barndommen og forårsaket han unødvendige sterke plager.

 

Dere som bare MÅ ha et dyr for hvis ikke lærer ikke ungene ansvar ( javel??), hva med noe allergivennlig? En skilpadde eller minigris?

 

Anonymous poster hash: 7180d...3ce

Som jeg (og de andre her også tror jeg) skrev, så er det ikke aktuelt dersom barnet er plaget av allergien eller har bivirkninger av medisinene. Så din manns erfaring er ikke relevant i den forbindelse. Og som jeg håper også var tydelig i innlegget mitt så er det altså ikke for meg personlig at jeg helst ville beholdt dyrene, men for barnet.

[Frk B.]

Jeg hadde en katt fra jeg var 6 år, når jeg var 13 år hadde jeg fått allergi, sterkt for katter og noe for hunder (pga dårlig utført jobb av forsikringsselskapet så ble det sopp under halve huset vårt, så jeg fikk både allergi og astma) Legen min anbefalte meg å kvitte meg med katten, dette nektet jeg å sa jeg ville ha medisiner, jeg ville ha henne til hun døde naturlig. Vi hadde hunder også, men disse reagerte jeg ikke på - heldigvis. Katten døde tilslutt av livmorskreft det året jeg ble 18. Jeg kan nå ikke være i et hus med katter mer enn 30 min før jeg kjenner det klør i øyne og nese, det er utrolig kjip. Hunder er det noen raser jeg reagerer på  mens andre ikke. Jeg er heldig å har funnet en hund som jeg ikke reagerer på å håper at mine kommende barn ikke får allergi, for jeg veit hvor mye kjærlighet og lærdom dyrene har lært meg. Men blir det sånn at det enten blir omplassering eller medisiner så kommer det mye ann på alderen på barnet, er det 9-10+/- så kan medisiner være en mulighet, ellers så blir det nok omplassering er jeg redd for. Håper virkelig jeg slipper valgene!

[humlemamma]

 

Hadde selvfølgelig medisinert. Har selv vært allergisk siden jeg var to år, og går på medisiner hele året for å kunne ha hund i hus. Verdien av hund sammen med barnet overgår det negative ved medisiner. Å vokse opp med dyr rundt seg er så mye verdt i min verden (omsorg, ansvar etc) at vi hadde prøvd det som er av trygge medisiner før vi hadde vurdert noe annet. Jeg fikk selv velge dyr vs medisiner da jeg utviklet allergi for dyr rundt ti-årsalderen og jeg valgte dyr.

 

Jeg har som sagt gått på medisiner så og si hele livet, og det er absolutt verdt det, selv om jeg er trøtt sommertid da jeg må ta dobbelt opp.

 

Så du hadde heller utsatt barnet for å gå på medisiner resten av livet for å ha hund?? Det er et valg jeg faktisk ikke synes du har rett til å ta... At noen andre tok den avgjørelsen for deg når du var barn, gir  jo ikke automatisk deg "lov"til å ta den avgjørelsen for ditt barn. Samme med at du som 10 åring fikk velge osv.... Barnet evner ikke å se konsekvensen av å måtte ta allergimedisiner resten av livet og kan derfor ikke ta riktig avgjørelse i en sånn situasjon. Et barn utvikler da evner til å ha omsorg uten et dyr?!! Selvfølgelig er det masse positive ting med å ha dyr, men det finnes da grenser til fanatisme.

 

Personlig ville jeg ALDRI ofret mitt eget barns helse på bakgrunn av pelsdyr.... Hvis jeg visste at et dyr er like viktig som et menneske for meg, hadde jeg faktisk ikke skaffet meg barn. Skjønner selvfølgelig at du sikkert ikke er til å rikke i din overbevisning om at det å likestille mennesker og dyr er det "riktige"... Ville bare si at jeg er sterkt uenig med deg. Ellers håper jeg virkelig at barnet ditt slipper unna allergier. 

 

 

Ja, det hadde jeg. Og jeg har full rett til å ta slike valg vedrørende mitt barn, på samme måte som at andre kan velge å la små barn begynne i barnehage før de har rundet året, eller bli boende i by med forurensning, noe jeg synes er forkastelig mtp barns psykiske og fysiske helse. Det betyr ikke at min mening er den rette, men jeg må oppdra mitt barn etter hva jeg mener er rett for oss.  

 

Vi tar alle valg ovenfor barna våre, og vi må bruke våre egne erfaringer for å velge det vi mener er rett. Jeg elsker at jeg fikk lov å ha dyr selv om jeg var allergisk. Min datter elsker hunden vår, vi har hatt hund nesten hele hennes liv. Den har vært en stor trøst under og etter flytting, og med mindre medisiner ikke virker eller hun ikke tåler medisinene så skal hunden være hos oss. 

 

Jeg setter hund > medisiner, du mener annerledes. Jeg går selv på medisiner daglig, og eneste bivirkning av andregenerasjons allergimedisiner er stort sett trøtthet. Slik jeg ser på verden og livet er den kommunikasjonen med dyr noe som kan hjelpe mot ensomhet, tristhet, depresjoner etc. Det overgår alle negative erfaringer jeg har med medisiner. Husker selv som 14åring og i verste hormonalder, at jeg følte dyrene var de eneste jeg kunne snakke med. Noe sånt kunne jeg aldri frarøvet mitt barn bare fordi jeg fikk en fiks ide om at medisiner var skumle små monstre jeg puttet i henne. 

[Englenemine]

Da hadde dyret måttet bli omplassert selvfølgelig.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Hadde selvfølgelig medisinert. Har selv vært allergisk siden jeg var to år, og går på medisiner hele året for å kunne ha hund i hus. Verdien av hund sammen med barnet overgår det negative ved medisiner. Å vokse opp med dyr rundt seg er så mye verdt i min verden (omsorg, ansvar etc) at vi hadde prøvd det som er av trygge medisiner før vi hadde vurdert noe annet. Jeg fikk selv velge dyr vs medisiner da jeg utviklet allergi for dyr rundt ti-årsalderen og jeg valgte dyr.

 

Jeg har som sagt gått på medisiner så og si hele livet, og det er absolutt verdt det, selv om jeg er trøtt sommertid da jeg må ta dobbelt opp.

Så du hadde heller utsatt barnet for å gå på medisiner resten av livet for å ha hund?? Det er et valg jeg faktisk ikke synes du har rett til å ta... At noen andre tok den avgjørelsen for deg når du var barn, gir jo ikke automatisk deg "lov"til å ta den avgjørelsen for ditt barn. Samme med at du som 10 åring fikk velge osv.... Barnet evner ikke å se konsekvensen av å måtte ta allergimedisiner resten av livet og kan derfor ikke ta riktig avgjørelse i en sånn situasjon. Et barn utvikler da evner til å ha omsorg uten et dyr?!! Selvfølgelig er det masse positive ting med å ha dyr, men det finnes da grenser til fanatisme.

 

Personlig ville jeg ALDRI ofret mitt eget barns helse på bakgrunn av pelsdyr.... Hvis jeg visste at et dyr er like viktig som et menneske for meg, hadde jeg faktisk ikke skaffet meg barn. Skjønner selvfølgelig at du sikkert ikke er til å rikke i din overbevisning om at det å likestille mennesker og dyr er det "riktige"... Ville bare si at jeg er sterkt uenig med deg. Ellers håper jeg virkelig at barnet ditt slipper unna allergier.

Ja, det hadde jeg. Og jeg har full rett til å ta slike valg vedrørende mitt barn, på samme måte som at andre kan velge å la små barn begynne i barnehage før de har rundet året, eller bli boende i by med forurensning, noe jeg synes er forkastelig mtp barns psykiske og fysiske helse. Det betyr ikke at min mening er den rette, men jeg må oppdra mitt barn etter hva jeg mener er rett for oss.

 

Vi tar alle valg ovenfor barna våre, og vi må bruke våre egne erfaringer for å velge det vi mener er rett. Jeg elsker at jeg fikk lov å ha dyr selv om jeg var allergisk. Min datter elsker hunden vår, vi har hatt hund nesten hele hennes liv. Den har vært en stor trøst under og etter flytting, og med mindre medisiner ikke virker eller hun ikke tåler medisinene så skal hunden være hos oss.

 

Jeg setter hund > medisiner, du mener annerledes. Jeg går selv på medisiner daglig, og eneste bivirkning av andregenerasjons allergimedisiner er stort sett trøtthet. Slik jeg ser på verden og livet er den kommunikasjonen med dyr noe som kan hjelpe mot ensomhet, tristhet, depresjoner etc. Det overgår alle negative erfaringer jeg har med medisiner. Husker selv som 14åring og i verste hormonalder, at jeg følte dyrene var de eneste jeg kunne snakke med. Noe sånt kunne jeg aldri frarøvet mitt barn bare fordi jeg fikk en fiks ide om at medisiner var skumle små monstre jeg puttet i henne.

Syns det er mer forkastelig at du velger å sette barnet ditt på medisiner når det kunne vært unngått. Kunne aldri falt meg inn å satt noe høyere enn barna mine.

 

Anonymous poster hash: 9e420...692

[humlemamma]

 

Syns det er mer forkastelig at du velger å sette barnet ditt på medisiner når det kunne vært unngått. Kunne aldri falt meg inn å satt noe høyere enn barna mine.

 

Anonymous poster hash: 9e420...692

 

 

Nå tror jeg du misforstår med vilje Det er ikke for MIN del at jeg ville beholdt hunden. Jeg kunne fint klart meg uten jeg. Det er for barnets skyld at jeg mener hund er mer verdt enn ubehag ved medisiner. 

[Anonym bruker]

Har vært i den situasjonen selv. Hadde katt også viste det seg etterhvert at sønnen min var allergisk mot hund og katt. Forsøkte først å få andre til å overta katten, men når det ikke gikk ble det nok dyrelegen. Etter som gutten ble støtte var han selv med på å få velge vaksine mot sin allergi og den har fungert helt flott, han er langt fra like allergisk lenger. Men jeg ville aldri si at min sønn skulle gå på medisin for at vi skulle kunne beholde et dyr.

Anonymous poster hash: 4c0e3...d60

[Anonym bruker]

 

 

Syns det er mer forkastelig at du velger å sette barnet ditt på medisiner når det kunne vært unngått. Kunne aldri falt meg inn å satt noe høyere enn barna mine.

 

Anonymous poster hash: 9e420...692

 

Nå tror jeg du misforstår med vilje Det er ikke for MIN del at jeg ville beholdt hunden. Jeg kunne fint klart meg uten jeg. Det er for barnets skyld at jeg mener hund er mer verdt enn ubehag ved medisiner.

Du mener at en hund er mer verdt, enn at barnet ditt får ubehag ved bruk av medisiner? Eller missforstod jeg nå?

 

Anonymous poster hash: c08ff...ad7

[Chl85]

 

 

Hadde selvfølgelig medisinert. Har selv vært allergisk siden jeg var to år, og går på medisiner hele året for å kunne ha hund i hus. Verdien av hund sammen med barnet overgår det negative ved medisiner. Å vokse opp med dyr rundt seg er så mye verdt i min verden (omsorg, ansvar etc) at vi hadde prøvd det som er av trygge medisiner før vi hadde vurdert noe annet. Jeg fikk selv velge dyr vs medisiner da jeg utviklet allergi for dyr rundt ti-årsalderen og jeg valgte dyr.

 

Jeg har som sagt gått på medisiner så og si hele livet, og det er absolutt verdt det, selv om jeg er trøtt sommertid da jeg må ta dobbelt opp.

 

Så du hadde heller utsatt barnet for å gå på medisiner resten av livet for å ha hund?? Det er et valg jeg faktisk ikke synes du har rett til å ta... At noen andre tok den avgjørelsen for deg når du var barn, gir  jo ikke automatisk deg "lov"til å ta den avgjørelsen for ditt barn. Samme med at du som 10 åring fikk velge osv.... Barnet evner ikke å se konsekvensen av å måtte ta allergimedisiner resten av livet og kan derfor ikke ta riktig avgjørelse i en sånn situasjon. Et barn utvikler da evner til å ha omsorg uten et dyr?!! Selvfølgelig er det masse positive ting med å ha dyr, men det finnes da grenser til fanatisme.

 

Personlig ville jeg ALDRI ofret mitt eget barns helse på bakgrunn av pelsdyr.... Hvis jeg visste at et dyr er like viktig som et menneske for meg, hadde jeg faktisk ikke skaffet meg barn. Skjønner selvfølgelig at du sikkert ikke er til å rikke i din overbevisning om at det å likestille mennesker og dyr er det "riktige"... Ville bare si at jeg er sterkt uenig med deg. Ellers håper jeg virkelig at barnet ditt slipper unna allergier. 

 

 

Ja, det hadde jeg. Og jeg har full rett til å ta slike valg vedrørende mitt barn, på samme måte som at andre kan velge å la små barn begynne i barnehage før de har rundet året, eller bli boende i by med forurensning, noe jeg synes er forkastelig mtp barns psykiske og fysiske helse. Det betyr ikke at min mening er den rette, men jeg må oppdra mitt barn etter hva jeg mener er rett for oss.  

 

Vi tar alle valg ovenfor barna våre, og vi må bruke våre egne erfaringer for å velge det vi mener er rett. Jeg elsker at jeg fikk lov å ha dyr selv om jeg var allergisk. Min datter elsker hunden vår, vi har hatt hund nesten hele hennes liv. Den har vært en stor trøst under og etter flytting, og med mindre medisiner ikke virker eller hun ikke tåler medisinene så skal hunden være hos oss. 

 

Jeg setter hund > medisiner, du mener annerledes. Jeg går selv på medisiner daglig, og eneste bivirkning av andregenerasjons allergimedisiner er stort sett trøtthet. Slik jeg ser på verden og livet er den kommunikasjonen med dyr noe som kan hjelpe mot ensomhet, tristhet, depresjoner etc. Det overgår alle negative erfaringer jeg har med medisiner. Husker selv som 14åring og i verste hormonalder, at jeg følte dyrene var de eneste jeg kunne snakke med. Noe sånt kunne jeg aldri frarøvet mitt barn bare fordi jeg fikk en fiks ide om at medisiner var skumle små monstre jeg puttet i henne. 

 

 

 

Selvfølgelig er du i din fulle "rett" til å velge at barnet ditt skal være sykt i forhold til å ha dyrehold. Sier bare at du i mine øyne ivaretar dyret mer enn barnet. Du bruker kun deg selv som utgangspunkt i forhold til medikamentbruk og eventuelle bivirkninger noe som i mine øyne ikke går overens med å ta en god prioritering. At du som 14 åring følte ditt og datt i forhold til kjæledyret ditt, er egentlig likgyldig i forhold til et annet barns helse....  Mine arvede erfaringer etter min foreldre generasjon er at det er greit å røyke under svangerskapet og ta seg et glass vin i ny og ne.... vel selv om mine erfaringer tilsier at hverken jeg eller brødrene mine ikke har tatt noe som helst skade av det, så betyr det ikke at jeg røyker og drikker under svangerskapet for det..

 

Videre at du tar en slik avgjørelse nå på bakgrunn av hva et barn ønsker virker også noe dumt i mine øyne. Et barn har ikke mulighet til å kunne ta et slikt valg som faktisk kan gjelde hele livet....

 

Å være så snill å ikke dra barnehagedebatten inn i dette! Har da ingenting med at du velger dyr foran ditt eget barn... Hvordan er det å sende et barn til bhg sammenlignbart at man lar ungen sin gå på medisiner og ha dårlig helse resten av livet?? Men uansett, her får vi bare se det slik at vi er mennesker som er svæært uenige ihvertfall denne saken. Vi gjør nok veldig forskjellige prioriteringer Og igjen håper jeg virkelig at barnet ditt slipper medisiner resten av livet sitt på bakgrunn av du selv synes det er helt greit å ha bivirkninger osv.. 

[Anonym bruker]

 

 

Syns det er mer forkastelig at du velger å sette barnet ditt på medisiner når det kunne vært unngått. Kunne aldri falt meg inn å satt noe høyere enn barna mine.

 

Anonymous poster hash: 9e420...692

 

Nå tror jeg du misforstår med vilje Det er ikke for MIN del at jeg ville beholdt hunden. Jeg kunne fint klart meg uten jeg. Det er for barnets skyld at jeg mener hund er mer verdt enn ubehag ved medisiner.

Misforstod ingenting

Syns heller ikke at et barn er stort nok til å ta et slik valg. Allergimedisin er ikke som vitaminer. De er ikke naturlige, man tilføyer noe kjemisk til kroppen som kunne ha vært unngått. Tror ikke et barn har forståelse nok til å ta et slik valg

 

Anonymous poster hash: 9e420...692

[Anonym bruker]

Jeg sørget lenge og skikkelig dypt da vi måtte gi bort katten vår da jeg var 10 år. Jeg var utrolig knyttet til den, den sov sammen med meg i senga mi hver natt og ventet på meg på trappa hver dag da jeg kom hjem fra skolen. Vi gikk til og med tur i skogen sammen, hun fulgte meg på turen som en liten hund. Hun var også en stor trøst og støtte i en tid da mye var veldig vanskelig i familien.

 

Jeg ble allergisk mot den, men det var aldri snakk om å medisinere meg for å beholde katten. Heldigvis kom den til en nytt, godt hjem. Den dag i dag er jeg glad for at mine foreldre ikke lot min allergi eskalere. Kryssallergier, eksem og andre komplikasjoner er jo ikke ønskelig. Vi fikk etter hvert hund i stedenfor, og da ble ingen allergiske.

 

Men jeg vokste allergien av meg, og det er fullt mulig at jeg gjort fordi jeg slapp å eksponeres for katter. Dessverre har jeg nå giftet meg med en katteallergiker, så det blir nok aldri noen ny katt i familien... 

 

Fireåringen ELSKER dyr og ber stadig om en hund, noe jeg håper å kunne oppfylle om noen år når vi forhåpentlig bor litt annerledes til + minste er litt større.

Anonymous poster hash: b13ab...b72

[monson]

det er en av mine største skrekker. hva om barnet vi får er eller blir hyper alergisk mot hund eller "alt" av dyr. hjelp...

kan jo såklart ikke levere tilbake ungen;) hehe så da må vel hunden omplaseres. men, er det snakk om mildere allergi så hadde jeg forhørt meg med leger før vi hadde tatt wn avgjørelse. men krysser alt jeg har for at vi får barn uten allergi!!..

[humlemamma]

 

 

Syns det er mer forkastelig at du velger å sette barnet ditt på medisiner når det kunne vært unngått. Kunne aldri falt meg inn å satt noe høyere enn barna mine.

 

Anonymous poster hash: 9e420...692

Nå tror jeg du misforstår med vilje Det er ikke for MIN del at jeg ville beholdt hunden. Jeg kunne fint klart meg uten jeg. Det er for barnets skyld at jeg mener hund er mer verdt enn ubehag ved medisiner.

Du mener at en hund er mer verdt, enn at barnet ditt får ubehag ved bruk av medisiner? Eller missforstod jeg nå?

 

Anonymous poster hash: c08ff...ad7

 

 

At barnet får lov til å ha hund har mer verdi enn litt ekstra trøtthet kveldstid.

 

 

Selvfølgelig er du i din fulle "rett" til å velge at barnet ditt skal være sykt i forhold til å ha dyrehold. Sier bare at du i mine øyne ivaretar dyret mer enn barnet. Du bruker kun deg selv som utgangspunkt i forhold til medikamentbruk og eventuelle bivirkninger noe som i mine øyne ikke går overens med å ta en god prioritering. At du som 14 åring følte ditt og datt i forhold til kjæledyret ditt, er egentlig likgyldig i forhold til et annet barns helse....  Mine arvede erfaringer etter min foreldre generasjon er at det er greit å røyke under svangerskapet og ta seg et glass vin i ny og ne.... vel selv om mine erfaringer tilsier at hverken jeg eller brødrene mine ikke har tatt noe som helst skade av det, så betyr det ikke at jeg røyker og drikker under svangerskapet for det..

 

Videre at du tar en slik avgjørelse nå på bakgrunn av hva et barn ønsker virker også noe dumt i mine øyne. Et barn har ikke mulighet til å kunne ta et slikt valg som faktisk kan gjelde hele livet....

 

Å være så snill å ikke dra barnehagedebatten inn i dette! Har da ingenting med at du velger dyr foran ditt eget barn... Hvordan er det å sende et barn til bhg sammenlignbart at man lar ungen sin gå på medisiner og ha dårlig helse resten av livet?? Men uansett, her får vi bare se det slik at vi er mennesker som er svæært uenige ihvertfall denne saken. Vi gjør nok veldig forskjellige prioriteringer Og igjen håper jeg virkelig at barnet ditt slipper medisiner resten av livet sitt på bakgrunn av du selv synes det er helt greit å ha bivirkninger osv.. 

 

 

Vet du, det er jo helt nyttesløst å diskutere når noen mener man er syk av å ha allergi. Å ha allergi er en livstil, man sutrer ikke om sykdom da. Jeg mener barn som ikke har vokst opp med dyr mangler noe sosialt og emosjonelt. Og den mangelen vil jeg ikke at mitt barn skal ha. 

 

Og jo, det er da like relevant å trekke inn tilsvarende diskusjoner. Jeg velger utfra hva jeg mener er det beste for mitt barn, jeg mener det beste for mitt barn hadde vært å få lov til å leve et liv med dyr, selv med medisiner. Andre mener at karrieren og penger er så viktig at de putter unger i barnehage da de er under året, fordi de mener det er det beste for deres barn. Noe jeg er totalt uenig i, men jeg må jo bare respektere at andre mennesker kan ha forskjellige verdier enn det jeg har. Mine verdier i akkurat denne saken er at det er så mange positive ting ved å ha hund at det glatt overveier det negative ved å måtte ta en enslig pille hver dag. Heller piller enn minimal omgang med dyr. 

 

Om det å gå på medisiner og ha hund gir dårlig helse resten av livet vil jeg gjerne se den dokumentasjonen, ellers er det bare nok en grunnløs påstand. 

[Chl85]

 

 

 

Syns det er mer forkastelig at du velger å sette barnet ditt på medisiner når det kunne vært unngått. Kunne aldri falt meg inn å satt noe høyere enn barna mine.

 

Anonymous poster hash: 9e420...692

Nå tror jeg du misforstår med vilje Det er ikke for MIN del at jeg ville beholdt hunden. Jeg kunne fint klart meg uten jeg. Det er for barnets skyld at jeg mener hund er mer verdt enn ubehag ved medisiner.

Du mener at en hund er mer verdt, enn at barnet ditt får ubehag ved bruk av medisiner? Eller missforstod jeg nå?

 

Anonymous poster hash: c08ff...ad7

 

 

At barnet får lov til å ha hund har mer verdi enn litt ekstra trøtthet kveldstid.

 

 

Selvfølgelig er du i din fulle "rett" til å velge at barnet ditt skal være sykt i forhold til å ha dyrehold. Sier bare at du i mine øyne ivaretar dyret mer enn barnet. Du bruker kun deg selv som utgangspunkt i forhold til medikamentbruk og eventuelle bivirkninger noe som i mine øyne ikke går overens med å ta en god prioritering. At du som 14 åring følte ditt og datt i forhold til kjæledyret ditt, er egentlig likgyldig i forhold til et annet barns helse....  Mine arvede erfaringer etter min foreldre generasjon er at det er greit å røyke under svangerskapet og ta seg et glass vin i ny og ne.... vel selv om mine erfaringer tilsier at hverken jeg eller brødrene mine ikke har tatt noe som helst skade av det, så betyr det ikke at jeg røyker og drikker under svangerskapet for det..

 

Videre at du tar en slik avgjørelse nå på bakgrunn av hva et barn ønsker virker også noe dumt i mine øyne. Et barn har ikke mulighet til å kunne ta et slikt valg som faktisk kan gjelde hele livet....

 

Å være så snill å ikke dra barnehagedebatten inn i dette! Har da ingenting med at du velger dyr foran ditt eget barn... Hvordan er det å sende et barn til bhg sammenlignbart at man lar ungen sin gå på medisiner og ha dårlig helse resten av livet?? Men uansett, her får vi bare se det slik at vi er mennesker som er svæært uenige ihvertfall denne saken. Vi gjør nok veldig forskjellige prioriteringer Og igjen håper jeg virkelig at barnet ditt slipper medisiner resten av livet sitt på bakgrunn av du selv synes det er helt greit å ha bivirkninger osv.. 

 

 

Vet du, det er jo helt nyttesløst å diskutere når noen mener man er syk av å ha allergi. Å ha allergi er en livstil, man sutrer ikke om sykdom da. Jeg mener barn som ikke har vokst opp med dyr mangler noe sosialt og emosjonelt. Og den mangelen vil jeg ikke at mitt barn skal ha. 

 

Og jo, det er da like relevant å trekke inn tilsvarende diskusjoner. Jeg velger utfra hva jeg mener er det beste for mitt barn, jeg mener det beste for mitt barn hadde vært å få lov til å leve et liv med dyr, selv med medisiner. Andre mener at karrieren og penger er så viktig at de putter unger i barnehage da de er under året, fordi de mener det er det beste for deres barn. Noe jeg er totalt uenig i, men jeg må jo bare respektere at andre mennesker kan ha forskjellige verdier enn det jeg har. Mine verdier i akkurat denne saken er at det er så mange positive ting ved å ha hund at det glatt overveier det negative ved å måtte ta en enslig pille hver dag. Heller piller enn minimal omgang med dyr. 

 

Om det å gå på medisiner og ha hund gir dårlig helse resten av livet vil jeg gjerne se den dokumentasjonen, ellers er det bare nok en grunnløs påstand. 

 

 

Nei tenkte ut i fra det du selv nevner om at du er allergisk og aldri har blitt kvitt det.... Og at du derfor går på medisiner... Folk har forskjellige allergier og noen vokser man jo av seg. Bare henviser til at du selv har sagt du har vært allergisk siden du var 2 og tydelivis ikke blitt kvitt det... eller har valgt å ikke bli kvitt det hvis det gjelder dyreholdet. Allergi har da søtten meg aldri vært en livsstil??! En livsstil er da noe man velger!

Endret 12. mai 2014 av Chl85

[humlemamma]

 

Nei tenkte ut i fra det du selv nevner om at du er allergisk og aldri har blitt kvitt det.... Og at du derfor går på medisiner... Folk har forskjellige allergier og noen vokser man jo av seg. Bare henviser til at du selv har sagt du har vært allergisk siden du var 2 og tydelivis ikke blitt kvitt det... eller har valgt å ikke bli kvitt det hvis det gjelder dyreholdet.

 

 

Men jeg har jo ikke dårlig helse selv om jeg er allergisk Mitt problem er sommertid da jeg reagerer sterkt på pollen. Jeg mener fortsatt nå i voksen alder at jeg ikke ville byttet mot årene med dyr mot en allergifri tilværelse, om det hadde vært resultatet. 

 

Må legge til at dette er en ren hypotetisk diskusjon for min del, barnet mitt er nå ni år og har ikke noe tegn på allergi. Denne situasjonen ble diskutert før vi skaffet hund forresten (enda barnet da hadde vært masse med hunder fra hun var baby). Hadde jeg visst før jeg fikk hund at omplassering hadde vært eneste (og første) alternativ om barnet hadde vist tegn på allergi hadde jeg ikke skaffet hund i det hele tatt. Å bli kvitt hunden hadde kun vært aktuelt om barnet ikke hadde god effekt av medisiner eller ikke tålte medisinene. 

[Malv]

Det hadde vært veldig vanskelig, men jeg tror nok at jeg hadde prøvd å omplassere hundene mine, kanskje til folk jeg kjenner. Er allergisk selv, og går på medisiner, men når babyen kommer blir den uansett førsteprioritet. 

[Anonym bruker]

 

Har vært i den situasjonen selv. Hadde katt også viste det seg etterhvert at sønnen min var allergisk mot hund og katt. Forsøkte først å få andre til å overta katten, men når det ikke gikk ble det nok dyrelegen. Etter som gutten ble støtte var han selv med på å få velge vaksine mot sin allergi og den har fungert helt flott, han er langt fra like allergisk lenger. Men jeg ville aldri si at min sønn skulle gå på medisin for at vi skulle kunne beholde et dyr.

 

Anonymous poster hash: 4c0e3...d60

 

 

Mennesker som deg gjør meg uvel.

 

Anonymous poster hash: 51e2a...0b8

[Isola&Lille+julegave]

Omplassert dyret selvfølgelig. Barnet kommer først! Jeg skjønner bare ikke de som er villig til å sette barna på medisiner, bare for å få beholde dyrene sine.

 

Mamma og pappa skaffet oss en nydelige hund, da eg var 10 år. Jeg ble med en gang svært allergisk, og hadde det ikke spesielt godt hjemme. Mamma ga klar beskjed om at det ikke var aktuelt at jeg skulle medisineres, bare for at vi skulle beholde honden. Dermed ble den omplassert etter bare 3 måneder.

 

Min tante med familie skaffet seg også hund samtidig, og deres jente på 8 år ble også svært allergisk. De valgte å medisinere jento og beholde hunden. Jenta har nå eksem, allergi og astma.

 

Jeg er ikke i tvil om at mine foreldre valgte rett!

 

Barn fremfor dyr, så enkelt er det hos meg hvertfall!

 

Anonymous poster hash: c08ff...ad7

Ja, det er slik at hvis man først blir allergisk, utvikler man lettere allergi for andre ting også, og hvis man til standighet blir utsatt for det man er allergisk imot, risikerer man å bli mer og mer allergisk og utvikle sterk allergi. Det er absolutt ikke noe å spøke med! Så dyret må selvfølgelig gå. Omplasseres eller eventuelt avlives.