Kunne dere donert bort organene til barna?

[Anonym bruker]

 

Det er et enkelt spørsmål: vil du at dine egne barn/mann/du selv skal få nye organ dersom det trengs en gang i livet?

 

Viss svaret er ja, så bør man også donere selv både voksne og barn.

 

Nabogutten døde i en ulykke 12 år. Han reddet 6-9 barn. (Husker ikke) men de donerte alt som kunne doneres.

 

Anonymous poster hash: 92909...307

For å være ærlig så syns jeg tanken med å ha noen andres organ inn i min kropp, med mitt blod osv egentlig er en ganske ubehagelig tanke det også.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 18d43...219

 

 

Tipper du synes det er mer ubehagelig å dø?

 

Anonymous poster hash: 50561...f59

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er et enkelt spørsmål: vil du at dine egne barn/mann/du selv skal få nye organ dersom det trengs en gang i livet?

 

Viss svaret er ja, så bør man også donere selv både voksne og barn.

 

Nabogutten døde i en ulykke 12 år. Han reddet 6-9 barn. (Husker ikke) men de donerte alt som kunne doneres.

 

Anonymous poster hash: 92909...307

For å være ærlig så syns jeg tanken med å ha noen andres organ inn i min kropp, med mitt blod osv egentlig er en ganske ubehagelig tanke det også.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 18d43...219

Tipper du synes det er mer ubehagelig å dø?

 

Anonymous poster hash: 50561...f59

Det å skulle dø er også en ganske ubehagelig tanke som jeg ikke helt klarer å forestille meg ja.

 

Jeg syns hele greia med døden, sykdom, organdonasjon og ta stilling til disse er vanskelig. Derfor lagde jeg tråden. Jeg er ikke motstander av organdonasjon hvis noen skulle tro det. Jeg bare vet ikke om det er noe for meg i manglende av bedre ord for å forklare det.

 

1av 3 sier nei, så trodde jeg skulle få bedre for/mot svar på dette.

 

Men hun ene her har ett godt poeng, om barna må dø alene på ett operasjonsrom unødvendig hadde jeg glatt sagt nei, tror jeg.

 

 

 

Anonymous poster hash: 18d43...219

[Fertila]

Definitivt! 

På en måte kan barnet mitt leve videre, i noen andre. 

 

Jeg har lest en veldig spesiell bok som handler om en dame som får transplantert flere organer fra en ung gutt. Hun fikk plutselig en masse karaktertrekk og preferanser hun aldri før hadde hatt. Hun visste ikke noe om donoren, men ble etterhvert så nysgjerrig at hun greide å spore opp donorens familie. Det viste seg at alle de nye følelsene og mange av tingene hun plutselig hadde begynt å gjøre/like, stemte godt overens med donoren. Litt creepy da.

Har også lest om folk som har fått blod?!?, med lignende opplevelser. 

[Anonym bruker]

Definitivt!

På en måte kan barnet mitt leve videre, i noen andre.

 

Jeg har lest en veldig spesiell bok som handler om en dame som får transplantert flere organer fra en ung gutt. Hun fikk plutselig en masse karaktertrekk og preferanser hun aldri før hadde hatt. Hun visste ikke noe om donoren, men ble etterhvert så nysgjerrig at hun greide å spore opp donorens familie. Det viste seg at alle de nye følelsene og mange av tingene hun plutselig hadde begynt å gjøre/like, stemte godt overens med donoren. Litt creepy da.

Har også lest om folk som har fått blod?!?, med lignende opplevelser.

Men det er akkurat sånne tanker jeg tenker om det som gjør meg usikker. Hvis dem (bank i bordet) skulle dø, så vil det være en hard tanke å vite at de kan leve videre uten meg. Huff, vanskelig det her.

 

 

 

Anonymous poster hash: 18d43...219

[hol(L)y COW]

JA det ville jeg..

Endret 15. mars 2014 av hol(L)y COW

[Fertila]

 

Definitivt!

På en måte kan barnet mitt leve videre, i noen andre.

 

Jeg har lest en veldig spesiell bok som handler om en dame som får transplantert flere organer fra en ung gutt. Hun fikk plutselig en masse karaktertrekk og preferanser hun aldri før hadde hatt. Hun visste ikke noe om donoren, men ble etterhvert så nysgjerrig at hun greide å spore opp donorens familie. Det viste seg at alle de nye følelsene og mange av tingene hun plutselig hadde begynt å gjøre/like, stemte godt overens med donoren. Litt creepy da.

Har også lest om folk som har fått blod?!?, med lignende opplevelser.

Men det er akkurat sånne tanker jeg tenker om det som gjør meg usikker. Hvis dem (bank i bordet) skulle dø, så vil det være en hard tanke å vite at de kan leve videre uten meg. Huff, vanskelig det her.

 

 

 

Anonymous poster hash: 18d43...219

 

Ja, skjønner at noen tenker sånn. Jeg tenker mer at en del av barnet får leve videre jeg da. Vi er forskjellige. 

 

Husker nå tittelen på boka; https://bokelskere.no/bok/mitt-gaatefulle-hjerte/63716/  Ikke helt ny, men veldig spennende. 

[Mandala]

Jeg ville uten tvil ha donert bort organer. Det hadde vært en liten trøst i det hele at andre barn hvertfall kunne få sjansen til et godt liv istedetfor at de også skulle dødd. 

 

I mine øyne er det uansett ufattelig egoistisk å ikke ville donere egne og barns organer, når man antakelig gjerne hadde ønsket organer fra andre hvis man var i behov for det. 

[Trimsi]

Ja, definitivt! Håper alle andre også tenker igjennom dette og velger organdonasjon hvis det er mulig.

Det kan være ditt barn som neste gang trenger et organ for å overleve.... 

[geitemarken]

Jeg blir vel halshugd nå, siden jeg ikke ville ha donert bort organene til barna mind( Gud forby at jeg noen sinne vil komme i en slik situasjon)

Grunnen er enkel, jeg ville ha vært der når de slo av respiratoret, vil ikke at barnet mitt skal dø alene på operasjonsbordet når de fjerner organene.

 

Mine organer er det bare til å ta

 

Anonymous poster hash: 7e7bd...2de

Jeg skjønner hvordan du tenker, men det er jo litt av essensen i det hele. Tror man må snu litt i tankeprosessen. Man kan ikke bli organdonor før man er død. Dvs at det er en maskin som puster for barnet og holder hjertet i gang det er ikke barnet selv. Så når organene høstes og hjertet slutter å slå, så er det nettopp det som skjer; hjertet slutter og slå. Men barnet var dødt før det kom inn på operasjonssalen.

 

Det er så uendelig trist å tenke på, men det er så kjempe viktig å ha tenkt gjennom det slik at man vet om man kommer opp i en slik situasjon. Jeg har bestemt meg for at om det skulle skje så må jeg holde på det vi har bestemt oss for og ikke dvele med det selv om jeg bare vil holde de og beskytte de. For meg ville det vært utenkelig å ikke donere bort organer.

[Trimsi]

Definitivt! 

På en måte kan barnet mitt leve videre, i noen andre. 

 

Jeg har lest en veldig spesiell bok som handler om en dame som får transplantert flere organer fra en ung gutt. Hun fikk plutselig en masse karaktertrekk og preferanser hun aldri før hadde hatt. Hun visste ikke noe om donoren, men ble etterhvert så nysgjerrig at hun greide å spore opp donorens familie. Det viste seg at alle de nye følelsene og mange av tingene hun plutselig hadde begynt å gjøre/like, stemte godt overens med donoren. Litt creepy da.

Har også lest om folk som har fått blod?!?, med lignende opplevelser. 

Det vil alltid dukke opp slike historier. Det blir litt som alt annet av overnaturlige opplevelser og myter, disse kommer fordi man synes tanken på det er så spennende og fordi folk rett og slett kjeder seg.... Vi vet så mye om hvordan hjernen fungerer og om hvordan organer i kroppen fungerer, og det finnes (heldigvis) ikke tanker, personlighet eller sanser i en nyre, lunge eller i blodet for den saks skyld

 

Et par usansynlige vandrehistorier bør IKKE være grunn for å ikke redde et barn!  

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke. Det kommer ann på.

 

Jeg tenker at på sykehuset har de mange syke som venter på donorer. De ansatte kjenner disse godt, og vil deres beste. De krysser fingrene for at disse flotte menneskene skal få leve videre, og at de får de organene de trenger.

 

Inn kommer et skadet menneske. Det kan se ut som om alt håp er ute. Sykehuset foreslår organtransplantasjon fra dette mennesket de ikke kjenner og ikke har noen relasjon og følelser overfor, til de flotte menneskene de kjenner så godt og som de håper da får leve videre. 1 dlr og 7 av de dem kjenner får leve videre. Vil de da gjøre alt de kan for den skadede personen? Om det er tvil, vil de da la tvilen komme den ene syke tilgode?

 

Jeg så et program en gang der sykehuset foreslo organtransplantasjon pga hjernedød pasient. Familien valgte respirator. Pasienten våknet opp fra koma.

 

Anonymous poster hash: c6f0e...6fe

[Anonym bruker]

Jeg blir vel halshugd nå, siden jeg ikke ville ha donert bort organene til barna mind( Gud forby at jeg noen sinne vil komme i en slik situasjon)

Grunnen er enkel, jeg ville ha vært der når de slo av respiratoret, vil ikke at barnet mitt skal dø alene på operasjonsbordet når de fjerner organene.

 

Mine organer er det bare til å ta

 

Anonymous poster hash: 7e7bd...2de

Du vet at personen allerede er død når de snakker om organdonadjon ja?

Puster pga respirator, altså blir holdt kunstig i live.

De tar alle slags undersøkelser før de tar den avgjørelsen. De slår også av respirstoren for å se at personen slutter å puste. ( slår den på igjen)

 

Jeg har vært pårørende og vært med på hele den prosessen. Jeg ville være med på alle undersøkelser da jeg nektet å godta at personen var dør.

Vi tok farvell, men da var personen død, og jeg visste at h*n ikke var hos oss lengre. Hjernedød. Kroppen like hel og fin.

 

Hadde det skjedd med mitt barn hadde jeg gjort det samme. For slikt er så utrolig tøft, at ingenting kan gjøre det værre.

 

Og det å få vite i ettertid at noen fikk leve videre etter å få organ, ja det gjør At en får en god følelse i hjertet sitt...

 

Vi fikk beskjed om flere liv som var reddet. Bl.a en barnefar i 40 åra.

 

Håper flest mulig tenker på dette.

 

Anonymous poster hash: c8041...bb3

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke. Det kommer ann på.

 

Jeg tenker at på sykehuset har de mange syke som venter på donorer. De ansatte kjenner disse godt, og vil deres beste. De krysser fingrene for at disse flotte menneskene skal få leve videre, og at de får de organene de trenger.

 

Inn kommer et skadet menneske. Det kan se ut som om alt håp er ute. Sykehuset foreslår organtransplantasjon fra dette mennesket de ikke kjenner og ikke har noen relasjon og følelser overfor, til de flotte menneskene de kjenner så godt og som de håper da får leve videre. 1 dlr og 7 av de dem kjenner får leve videre. Vil de da gjøre alt de kan for den skadede personen? Om det er tvil, vil de da la tvilen komme den ene syke tilgode?

 

Jeg så et program en gang der sykehuset foreslo organtransplantasjon pga hjernedød pasient. Familien valgte respirator. Pasienten våknet opp fra koma.

 

Anonymous poster hash: c6f0e...6fe

Du har sett for mye på tv. Sånn fungerer det ikke!!!

 

De som får organer blir kordinert ut fra en organkoordinator på riksen. Det går på hvor de ligger på lista og blodprøver og match. Dr. Hansen kan ikke bestemme st ola norman som ligger i 2 etg skal gå lungene til den som kom inn på akutten etter trafikkulykka.

 

Når en person ( donor) kommer inn har personen store hjerneskader. Og når de ser at dette ikke går, begynner de å sjekke litt på helsen til den forulykkede. De snakker med pårørende, og hvis de sier ja så tar de enda flere avanserte undersøkelser. Både inne på tommet og EEG. Slike undersøkelser er de påbudt til å ta, netopp for å unngå at de tar organer ut av en person som har bittebitte litt hjerneaktivitet igjen. For er det en bitte liten bit som sier at det er aktivitet, så blir det ikke gjort organtransplantasjon.

 

Og når organtranuthentingen er gjort, er det den personen som matcher best og som trenger det mest som får det. Ikke en vilkårlig pasient som alle legene vil redde.

 

 

 

Anonymous poster hash: c8041...bb3

[("ᴥ")trollmor.og.♪♫♫trollunge]

^{Jeg har allerede skrevet donorkort både på meg og min datter slik at jeg slipper å tenke på det om det verste skulle skje.. prøver å tenke slik at om jeg skulle miste det kjæreste jeg har så kan jeg være med på å redde det kjæreste til noen andre. . .}

[mamma_bergen]

Jeg vet ikke. Det kommer ann på.

 

Jeg tenker at på sykehuset har de mange syke som venter på donorer. De ansatte kjenner disse godt, og vil deres beste. De krysser fingrene for at disse flotte menneskene skal få leve videre, og at de får de organene de trenger.

 

Inn kommer et skadet menneske. Det kan se ut som om alt håp er ute. Sykehuset foreslår organtransplantasjon fra dette mennesket de ikke kjenner og ikke har noen relasjon og følelser overfor, til de flotte menneskene de kjenner så godt og som de håper da får leve videre. 1 dlr og 7 av de dem kjenner får leve videre. Vil de da gjøre alt de kan for den skadede personen? Om det er tvil, vil de da la tvilen komme den ene syke tilgode?

 

Jeg så et program en gang der sykehuset foreslo organtransplantasjon pga hjernedød pasient. Familien valgte respirator. Pasienten våknet opp fra koma.

 

Anonymous poster hash: c6f0e...6fe

Det er jo ikke akkurat slik det foregår..Personer som venter på et organ står i kø, så det er ikke slik at når noen ligger og er veldig syk på et sykehus og det kommer inn en trafikkskadd eller noe sånt, at de ansatte på sykehuset jubler og tar organene for å gi til den pasienten..

 

For å svare på HI, så ville jeg helt klart sagt ja. Da kunne andre barn kanskje få leve, og litt av mitt barn ville levd videre

[Anonym bruker]

^{Jeg har allerede skrevet donorkort både på meg og min datter slik at jeg slipper å tenke på det om det verste skulle skje.. prøver å tenke slik at om jeg skulle miste det kjæreste jeg har så kan jeg være med på å redde det kjæreste til noen andre. . .}

Donorkortene har ingen betydning annet enn at de da kontakter pårørende og spør de om tillatelse og forteller hva den døde selv ønsket.

Det er alltid de pårørende som tar den endelige avgjørelsen.

 

Jeg og mannen har hatt denne samtalen flere ganger og om det er noe som kan brukes i oss eller ungene vi vi gi dette bort.

 

 

Anonymous poster hash: 1d0f9...1b4

[Anonym bruker]

Jeg har vært med på å si ja til å donere bort organer til et nært familiemedlem. Hun var voksen og jeg vet at 5 mennesker lever i dag på grunn av det. Det er selvsagt godt å vite og gir trøst.

 

Likevel; skal jeg ta stilling til dette igjen... For mine barn, mann eller meg selv.... Da er svaret nei. Da jeg så mitt familiemedlem i kisten så kjentes alt feil. Det virket ikke som hun hadde fått fred. Jeg har et livssyn som gjør at jeg tror at sjelen vår sitter i alle cellene våre. Jeg tror at dersom vi tar ut organer før sjelen har dratt så tror jeg ikke sjelen blir fri.

 

Jeg har fremdeles 5 år etter vanskelige tanker om valget som ble tatt. Så jeg er glad andre tenker annerledes. At det finnes organer som kan redde andre...

 

 

Anonymous poster hash: dd1fc...6e2

[Anonym bruker]

Litt vanskelig å si her og nå. Kunne gjerne donert bort mine egne organer, men vet ikke hva jeg syns om å ta avgjørelser som dette på vegne av barna.

 

Det er jo mer overtramp det enn alt ståket om bildene vi legger ut av barna på facebook uten deres samtykke.

 

Samtidig hadde det vært fantastisk at det kunne redde andre barns liv. Også vet jeg selv hvor mye det hadde det betydd om vi fikk en donor til våre egne barn. Sånn sett tenker jeg at jeg at vi skulle gjort det.

 

Anonymous poster hash: 23873...9a3

[LillaGorilla♥♥]

I prinsippet, ja. 

 

Men det er vanskelig å si hvor rasjonelt og "uegoistisk" man tenker når man har mistet barnet sitt, det kjæreste man har. Og hvem vet på forhånd om man ikke plutselig begynner å tenke slik hun over her nevner, at man ikke orker at barnet skal "dø alene" osv. Akkurat når man har mistet ungen sin tror jeg ikke alltid man tenker så fornuftig, rasjonelt og samfunnsnyttig.

 

Så jeg vet ikke. Jeg håper det. Men jeg vet ikke. Og jeg håper med alt jeg har og ved alle høyere makter som måtte finnes at jeg aldri noengang behøver ta stilling til det. Jeg får fysisk vondt bare av å tenke på det.

 

Og jeg ville aldri finne på å dømme dem som velger å la være heller.

 

(Mine egne og mannens organer ville jeg forøvrig kunne donert bort uten å blunke).

Endret 16. mars 2014 av LillaGorilla♥♥

[Nettie+jentungen]

Om jeg dør og de kan bruke organene mine så er det bra! Det samme gjelder barna

[Anonym bruker]

Synes mange her overanalyserer noe ekstremt. DIN avgjørelse kan redde liv, er det virkelig noe å tenke på da om en sjel i hver celle og alt mulig sprøyt? Det er jo faktisk ikke sånn det fungerer, er man død så er man steindød og kommer ikke igjen verken i seg selv eller lever videre i andre.

 

 

Anonymous poster hash: ca852...7c9

[Anonym bruker]

 

Jeg vet ikke. Det kommer ann på.

 

Jeg tenker at på sykehuset har de mange syke som venter på donorer. De ansatte kjenner disse godt, og vil deres beste. De krysser fingrene for at disse flotte menneskene skal få leve videre, og at de får de organene de trenger.

 

Inn kommer et skadet menneske. Det kan se ut som om alt håp er ute. Sykehuset foreslår organtransplantasjon fra dette mennesket de ikke kjenner og ikke har noen relasjon og følelser overfor, til de flotte menneskene de kjenner så godt og som de håper da får leve videre. 1 dlr og 7 av de dem kjenner får leve videre. Vil de da gjøre alt de kan for den skadede personen? Om det er tvil, vil de da la tvilen komme den ene syke tilgode?

 

Jeg så et program en gang der sykehuset foreslo organtransplantasjon pga hjernedød pasient. Familien valgte respirator. Pasienten våknet opp fra koma.

 

Anonymous poster hash: c6f0e...6fe

Du har sett for mye på tv. Sånn fungerer det ikke!!!

 

De som får organer blir kordinert ut fra en organkoordinator på riksen. Det går på hvor de ligger på lista og blodprøver og match. Dr. Hansen kan ikke bestemme st ola norman som ligger i 2 etg skal gå lungene til den som kom inn på akutten etter trafikkulykka.

 

Når en person ( donor) kommer inn har personen store hjerneskader. Og når de ser at dette ikke går, begynner de å sjekke litt på helsen til den forulykkede. De snakker med pårørende, og hvis de sier ja så tar de enda flere avanserte undersøkelser. Både inne på tommet og EEG. Slike undersøkelser er de påbudt til å ta, netopp for å unngå at de tar organer ut av en person som har bittebitte litt hjerneaktivitet igjen. For er det en bitte liten bit som sier at det er aktivitet, så blir det ikke gjort organtransplantasjon.

 

Og når organtranuthentingen er gjort, er det den personen som matcher best og som trenger det mest som får det. Ikke en vilkårlig pasient som alle legene vil redde.

 

 

 

Anonymous poster hash: c8041...bb3

På den dokumentaren jeg så på (ikke fiksjon), så trodde legene at pasienten var hjernedød og at livet var over. De spurte pårørende om organdonasjon. Pasienten kunne heller ikke puste for egen maskin, men lå i respirator. De pårørende ville vente fordi de ikke ga opp håpet. De hadde vært nær ved å gi sitt samtykke til organdonasjon. Heldigvis ventet de. Pasienten våknet fra koma og lever i dag. Leger kan ta feil!

 

 

Anonymous poster hash: c6f0e...6fe

[Trimsi]

 

 

Jeg vet ikke. Det kommer ann på.

 

Jeg tenker at på sykehuset har de mange syke som venter på donorer. De ansatte kjenner disse godt, og vil deres beste. De krysser fingrene for at disse flotte menneskene skal få leve videre, og at de får de organene de trenger.

 

Inn kommer et skadet menneske. Det kan se ut som om alt håp er ute. Sykehuset foreslår organtransplantasjon fra dette mennesket de ikke kjenner og ikke har noen relasjon og følelser overfor, til de flotte menneskene de kjenner så godt og som de håper da får leve videre. 1 dlr og 7 av de dem kjenner får leve videre. Vil de da gjøre alt de kan for den skadede personen? Om det er tvil, vil de da la tvilen komme den ene syke tilgode?

 

Jeg så et program en gang der sykehuset foreslo organtransplantasjon pga hjernedød pasient. Familien valgte respirator. Pasienten våknet opp fra koma.

 

Anonymous poster hash: c6f0e...6fe

Du har sett for mye på tv. Sånn fungerer det ikke!!!

 

De som får organer blir kordinert ut fra en organkoordinator på riksen. Det går på hvor de ligger på lista og blodprøver og match. Dr. Hansen kan ikke bestemme st ola norman som ligger i 2 etg skal gå lungene til den som kom inn på akutten etter trafikkulykka.

 

Når en person ( donor) kommer inn har personen store hjerneskader. Og når de ser at dette ikke går, begynner de å sjekke litt på helsen til den forulykkede. De snakker med pårørende, og hvis de sier ja så tar de enda flere avanserte undersøkelser. Både inne på tommet og EEG. Slike undersøkelser er de påbudt til å ta, netopp for å unngå at de tar organer ut av en person som har bittebitte litt hjerneaktivitet igjen. For er det en bitte liten bit som sier at det er aktivitet, så blir det ikke gjort organtransplantasjon.

 

Og når organtranuthentingen er gjort, er det den personen som matcher best og som trenger det mest som får det. Ikke en vilkårlig pasient som alle legene vil redde.

 

 

 

Anonymous poster hash: c8041...bb3

På den dokumentaren jeg så på (ikke fiksjon), så trodde legene at pasienten var hjernedød og at livet var over. De spurte pårørende om organdonasjon. Pasienten kunne heller ikke puste for egen maskin, men lå i respirator. De pårørende ville vente fordi de ikke ga opp håpet. De hadde vært nær ved å gi sitt samtykke til organdonasjon. Heldigvis ventet de. Pasienten våknet fra koma og lever i dag. Leger kan ta feil!

 

 

Anonymous poster hash: c6f0e...6fe

 

Dette er liksomhistorier journalister elsker å hive seg over. Det blir litt som overskriftene "Hun døde etter å ha tatt vaksine". Udokumenterte, forvridde og feilsiterte sensasjonshistorier selger dessverre... 

Som det har blitt sagt tidligere, det fungerer ikke slik at de pårørende skriver under donering av organer, så vips, opereres det. Det er først etter at underskriften har kommet at de mange undersøkelsene blir gjort. Det skal ikke være tvil om at pasienten er totalt hjernedød før man begynner å operere. 

 

Det ligger selvfølgelig ingen pasienter på det samme sykehuset og venter på at det skal komme en hjernedød person inn.... Organene kan havne i utlandet eller på andre siden av landet.

 

Vær så snill å lese denne artikkelen, skrevet av en ekspert på området. Det står litt om hvorfor det av og til dukker opp slike usanne sensasjonshistorier i media, og om hvordan ting egentlig fungerer. Dette kan tross alt handle om å redde livet ditt, og ikke minst dine barns liv!!

 

http://www.theatlantic.com/health/archive/2012/02/nobody-declared-brain-dead-ever-wakes-up-feeling-pretty-good/253315/

[Anonym bruker]

Jeg kjente fotsåvidt en kar for mange år siden som trengte nyrer. Han hadde ødelagt sine med rus. Han fikk nye nyrer i siste sekund. Han levde kun noen år til før rusen tok han for godt. Han ble 25 år.

 

Selvfølgelig skal man ikke velge hvem som har rett på en ny sjanse, men den donasjonen der var rett og slett bortkastet. Men det er fortsatt uetisk å velge hvem som skal få.

 

Anonymous poster hash: 18d43...219

[Anonym bruker]

Alle som trenger det har rett på medisinsk hjelp samme hva grunnen er til at de trenger denne hjelpen. Blir litt som å si at de som forsøker å begå selvmord ikke skal få legehjelp fordi de valgte det selv.

 

Rusmisbruk er en sykdom. 

Anonymous poster hash: ca852...7c9