Kunne dere donert bort organene til barna?

[Anonym bruker]

Står jeg i den situasjonen engang så skal legene kunne ta alt de trenger. Men jeg vil ha noe å legge i en kiste for å gravlegge, jeg trenger en grav å gå til. Om det bare er en stortå så er det greit for meg, bare det er noe i kista.

 

En hyttenabo donerte bort kroppen sin til forskning, der fikk ikke enken noe å legge i en grav, dette syns hun ble vanskelig i ettertid. Hun hadde ingen sted å gå til, så hun skulle ønske hun kunne ha fått noe til å legge i en grav, uansett hvor lite det var. Så det har jeg tenkt endel på, jeg ønsker å ha en grav å gå til. Min far snakker om å donere bort kroppen sin når han dør, han har en sjelden sykdom så han ønsker de kan bruke kroppen hans til å forske mer på sykdommen hans. Min mor og meg har sagt st han får gjøre hvs han vil, men han får lage ett testamente slik at vi får ett eller annet vi kan grave ned.

 

Mine barn har også sagt at de vil gi fra seg organer om de skulle dø, de vil hjelpe andre. Dette har vært ett tema på skolen da en av dere venner står i donorkø. Så vi har snakket endel om det hjemme, ungene har mange spm og vi syns det er supert å ta opp tema når det er noe de kan forholde seg til. Skulle det bli ett aktuelt tema for oss, blir ikke valget vanskelig siden vi vet hva barna også ønsker. Selv om de ikke er store nok til å ta valget, så syns jeg meningene ders skal taes hensyn til. Ville ungene absolutt ikke ha donert bort, hadde vi foreldre måtte gå i oss selv og finne ut om valget til ungene eller oss voksne skal veie tyngst.

 

Anonymous poster hash: 3cdc6...c21

Ville svare på denne.

 

Mine svigerforeldre er registrert for at de donerer bort kroppen sin så lenge den kan brukes.

Jeg og mannen fikk papirer fra de for å lese gjennom og der står det at de bruker kroppen til de ikke trenger den lengre. ca. 1 -1,5 år. Så blir den kremert.

Mine svigerforeldre har valgt at asken deres skal spres på minnelund etter dette.

 

Anonymous poster hash: 1d0f9...1b4

[☆☆☆]

Om barna dødte ville det ikkje vore den døde kroppen eg hadde sakna. Trur eg ville sagt ja til donasjon, men det er vanskelig å vite kor rasjonell ein er i ein slik situasjon.

[Anonym bruker]

Det er et enkelt spørsmål: vil du at dine egne barn/mann/du selv skal få nye organ dersom det trengs en gang i livet?

 

Viss svaret er ja, så bør man også donere selv både voksne og barn.

 

Nabogutten døde i en ulykke 12 år. Han reddet 6-9 barn. (Husker ikke) men de donerte alt som kunne doneres.

 

Anonymous poster hash: 92909...307

Leser litt om det på nett nå, og det meste du kan ta ut og dermed redde er 7organer/mennesker:)

 

Anonymous poster hash: 18d43...219

[Anonym bruker]

Ja, har ingen betenkning en gang Jeg har faktisk registrert det hos sykehuset allerede.

 

Anonymous poster hash: 1a47f...67f

[PRobert]

Ja, har donorkort i lommeboka. Synes det er flott at man kan redde liv etter ens død.

[Anonym bruker]

 

Det er et enkelt spørsmål: vil du at dine egne barn/mann/du selv skal få nye organ dersom det trengs en gang i livet?

 

Viss svaret er ja, så bør man også donere selv både voksne og barn.

 

Nabogutten døde i en ulykke 12 år. Han reddet 6-9 barn. (Husker ikke) men de donerte alt som kunne doneres.

 

Anonymous poster hash: 92909...307

For å være ærlig så syns jeg tanken med å ha noen andres organ inn i min kropp, med mitt blod osv egentlig er en ganske ubehagelig tanke det også.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 18d43...219

Ikke sikkert du tenker sånn hvis alternativet er å dø

 

Anonymous poster hash: df5a3...532

[Anonym bruker]

Donert det jeg kunne. Det gjelder meg selv og.

 

Jeg har ikke noe behov for kroppen deres i ettertid, den har sjelen deres forlatt. Og befinner seg et annet sted.

Anonymous poster hash: 8926f...f45

[Daquiry]

Uten å blunke, gjelder alle sammen.

[Mrs. Kaizer]

Ja, absolutt! Tenk så fantastisk å kunne redde livet til et annet menneske.

[Anonym bruker]

I Norge kan man bare donere bort 5 organ. Og da redde maks 7 personer.

Mange tror de tar "alt" men det er ikke slik som på film, her i Norge.

Anonymous poster hash: ad50a...818

[Anonym bruker]

Jeg er selvsagt for organdonasjon, og det medfører at jeg ville donert bort organene til barna mine ja.

Anonymous poster hash: a92c2...996

[SmellyCat]

Hadde gjort det ja. Håper jeg aldri må gjøre det da...

[♥Nemi♥]

Jeg har ei stund nå tenkt å ta den praten med mannen min, for jeg har lyst å skaffe oss alle donorkort. Kanskje vi skal ta den praten i morgen

[BellaSuz]

Jeg er veldig for organdonasjon, så hvis mine barn ikke fikk leve lengre så er tanken om at de iallefall kan bringe liv til andre barn og "leve" gjennom dem videre. Viktig å kunne hjelpe de som kan hjelpes:)

Og etterpå kremeres, både fordi jeg synes det er mest riktig, og fordi vi har familiegravsted.

[lioness*]

Kroppen til barnet mitt er det helligste på jorden for meg. Og fordi barnet mitt er så verdifullt ville jeg være takknemlig for det om min sønn kunne gi liv selv etter sin egen død. Det ville gi vårt tap en viss mening tross alt.

 

Tøff problemstilling, men jeg tror og håper at jeg ville vært villig til å donere bort hans organer.

[SnekkerPelle]

JA!

[Anonym bruker]

Absolutt.

 

Anonymous poster hash: 749a6...3d1

[Anonym bruker]

Jeg vet at tanken på at noen skal skjære i og fjerne ting fra kroppen til barnet etter at det er død vil føles rart, at man får litt hetta bare av tanken når man står der og niholder i en kropp som blir holdt kunstig i live og maskinen snart skal slås av. Derfor er det viktig å snakke om dette på forhånd, å ha tatt et standpunkt før man står midt i situasjonen...

 

Mannen til en kollega av meg er nyretransplantert, han var til dialyse flere ganger i uken i mange år før han fikk nye nyrer, i dag er han i full jobb.

Jeg har også en venninne med en datter som antagelig vil bli satt i kø etterhvert pga veldig alvorlig diabetes som er vanskelig å medisinere riktig.

 

Jeg er overhodet ikke i tvil, min kropp kan de bruke alt de kan ha fra, og jeg tenker det samme om familien min. Jeg tror nok jeg vil få panikk i situasjonen likevel, men jeg har bestemt meg på forhånd og vet at jeg vil stå ved den avgjørelsen, noe annet vil jeg angre på etterpå. Kanskje en grei måte å tenke på det også, hva vil jeg angre på etterpå, at jeg lot mitt døde barn redde livet til flere andre eller at jeg nektet andre å få den hjelpen fra mitt barn?

Anonymous poster hash: 03871...f40

[DaenerysStorm]

Jupp, både min og ungens! 

[MrsMilla]

Er i utgangspunktet for organdonasjon, og kunne godt tenke å donere selv.

 

Men akkurat barna tror jeg ikke jeg hadde klart, selv om jeg ser at det er det riktige å gjøre.

 

Men må nevne at min far var i ei ulykke så ille at farmor ble spurt om de ville donere organene hans - og hun nektet - og så kom han seg faktisk helt mirakuløst etterpå, og bor nå i ei leilighet med sin samboer tjue år etter. Sikkert det som har festet seg fast i hodet mitt ang. barna.

[Anonym bruker]

Ja så klart, ikke er spørsmål engang !

 

Anonymous poster hash: 49b1b...28d

[Anonym bruker]

Synes faktisk de som ikke er villige til å gjøre det er ufattelig egoistiske.

 

Størsteparten ville garantert tatt imot et organ for å redde sitt barns liv. Mens ikke halvparten engang ville donert bort.

 

Anonymous poster hash: 49b1b...28d

[Anonym bruker]

Jeg blir vel halshugd nå, siden jeg ikke ville ha donert bort organene til barna mind( Gud forby at jeg noen sinne vil komme i en slik situasjon)

Grunnen er enkel, jeg ville ha vært der når de slo av respiratoret, vil ikke at barnet mitt skal dø alene på operasjonsbordet når de fjerner organene.

 

Mine organer er det bare til å ta

 

Anonymous poster hash: 7e7bd...2de

[Ugl@ ruger...]

Har ingen anelse, jeg håper vi hadde gjort det. Men man kan aldri vite hvordan man ville reagert i den situasjonen.

[Anonym bruker]

Ja. Selvfølgelig hadde jeg gjort det.

 

Jeg tenker slik at hvis man kunne tenke seg å ta imot organer ved behov, er det også naturlig å donere bort hvis man skulle være så uheldig å komme i den situasjonen. 

Anonymous poster hash: 50561...f59