Mannen vil ikke være med under fødsel :-(

[Anonym bruker]

Det hadde jo vært fint om far sa det for 9 måneder siden, eller når det ble snakket om en ny graviditet.  Men i min verden, som jeg skjønner ikke er fullt så perfekt og A4-formatert som mange andres her inne, er det ikke alltid sånn.  Fødselsangst kan oppstå rett før fødsel for kvinner og jeg tviler ikke på at det samme kan skje for menn.

 

Det blir ikke helt det samme som å sammenligne med å stille opp på sykehuset om mannen plutselig blir skadet i en ulykke.  Når den beskjeden kommer vil nok de fleste av oss gå på autopilot godt hjulpet av adrenalin og mangel på tid til å tenke.  Akkurat som jeg er helt sikker på at selv den største pingla av en mann hadde stått sterk ved sin kones side om fødselen hadde startet uventet og fort hjemme eller i bilen og han var den enste som kunne hjelpe til.  Da hadde nok "pingla" vokst til en myndig mann som hadde ordnet opp og støttet etter beste evne og evner som verken han eller kona visste at han hadde.  Når skrekken da hadde kommet, for det gjør den gjerne, er jo situasjonen over.

 

Jeg er glad jeg lever i en verden hvor raushet er viktigere enn prinsipper og da er det også utrolig hva man kan få til sammen.

 

 

På dette forumet får jeg inntrykk av at det er kun kvinnen som skal være raus og tolerant og tilgivende og tålmodig og la mannen styre på som han ønsker hele livet. Aldri at MANNEN skal ta hensyn til dama si. Dama skal tilgi utroskap, la mannen flørte med andre for han har jo "behov", feste hele helgene, drikke rett før termin siden man da må vite at dritafylla er en manns menneskerett som ingen kvinne kan rokke ved. La ham slippe oppvasken siden kvinner er født med et gen som gjør at de eeelsker husarbeid og menn "mistrives" å gå hjemme med barn og vasking. Kvinnen må aldri klage, føde alene, stå opp om natta med barna uansett om hun skal på jobb eller ikke, og samtidig forstå at mannen må støttes uansett om han er angrepet av manneinfluensa eller har lyst til å sexchatte med ei venninne.

 

Anonymous poster hash: 40747...168

[Gjest ronja røverdatter]

 

Det hadde jo vært fint om far sa det for 9 måneder siden, eller når det ble snakket om en ny graviditet.  Men i min verden, som jeg skjønner ikke er fullt så perfekt og A4-formatert som mange andres her inne, er det ikke alltid sånn.  Fødselsangst kan oppstå rett før fødsel for kvinner og jeg tviler ikke på at det samme kan skje for menn.

 

Det blir ikke helt det samme som å sammenligne med å stille opp på sykehuset om mannen plutselig blir skadet i en ulykke.  Når den beskjeden kommer vil nok de fleste av oss gå på autopilot godt hjulpet av adrenalin og mangel på tid til å tenke.  Akkurat som jeg er helt sikker på at selv den største pingla av en mann hadde stått sterk ved sin kones side om fødselen hadde startet uventet og fort hjemme eller i bilen og han var den enste som kunne hjelpe til.  Da hadde nok "pingla" vokst til en myndig mann som hadde ordnet opp og støttet etter beste evne og evner som verken han eller kona visste at han hadde.  Når skrekken da hadde kommet, for det gjør den gjerne, er jo situasjonen over.

 

Jeg er glad jeg lever i en verden hvor raushet er viktigere enn prinsipper og da er det også utrolig hva man kan få til sammen.

 

 

På dette forumet får jeg inntrykk av at det er kun kvinnen som skal være raus og tolerant og tilgivende og tålmodig og la mannen styre på som han ønsker hele livet. Aldri at MANNEN skal ta hensyn til dama si. Dama skal tilgi utroskap, la mannen flørte med andre for han har jo "behov", feste hele helgene, drikke rett før termin siden man da må vite at dritafylla er en manns menneskerett som ingen kvinne kan rokke ved. La ham slippe oppvasken siden kvinner er født med et gen som gjør at de eeelsker husarbeid og menn "mistrives" å gå hjemme med barn og vasking. Kvinnen må aldri klage, føde alene, stå opp om natta med barna uansett om hun skal på jobb eller ikke, og samtidig forstå at mannen må støttes uansett om han er angrepet av manneinfluensa eller har lyst til å sexchatte med ei venninne.

 

Anonymous poster hash: 40747...168

 

 

Det er mulig det.  Men i min tidligere nevnte verden går det også begge veier.  Mannen slipper ikke oppvasken, han får ikke leve sitt liv som ungkar i partnerskap med meg, hva som skjer om han er utro får vi ta den dagen det eventuelt skulle skje og det er en selvfølge at rausheten må gå begge veier.  Mange her inne vil nok synes at jeg er et hespetre av ei kjerring.  Han kunne sikkert ha fått slippe unnå fødsler om han tydelig viste at det ble forferdelig, antageligvis ville det vært lettere for ham enn å slippe unna oppvasken eller bleieskift om han ikke kom opp med legeattest på at han var alvorlig allergisk mot zalo eller bleier.

[Anonym bruker]

 

 

Det hadde jo vært fint om far sa det for 9 måneder siden, eller når det ble snakket om en ny graviditet.  Men i min verden, som jeg skjønner ikke er fullt så perfekt og A4-formatert som mange andres her inne, er det ikke alltid sånn.  Fødselsangst kan oppstå rett før fødsel for kvinner og jeg tviler ikke på at det samme kan skje for menn.

 

Det blir ikke helt det samme som å sammenligne med å stille opp på sykehuset om mannen plutselig blir skadet i en ulykke.  Når den beskjeden kommer vil nok de fleste av oss gå på autopilot godt hjulpet av adrenalin og mangel på tid til å tenke.  Akkurat som jeg er helt sikker på at selv den største pingla av en mann hadde stått sterk ved sin kones side om fødselen hadde startet uventet og fort hjemme eller i bilen og han var den enste som kunne hjelpe til.  Da hadde nok "pingla" vokst til en myndig mann som hadde ordnet opp og støttet etter beste evne og evner som verken han eller kona visste at han hadde.  Når skrekken da hadde kommet, for det gjør den gjerne, er jo situasjonen over.

 

Jeg er glad jeg lever i en verden hvor raushet er viktigere enn prinsipper og da er det også utrolig hva man kan få til sammen.

 

 

På dette forumet får jeg inntrykk av at det er kun kvinnen som skal være raus og tolerant og tilgivende og tålmodig og la mannen styre på som han ønsker hele livet. Aldri at MANNEN skal ta hensyn til dama si. Dama skal tilgi utroskap, la mannen flørte med andre for han har jo "behov", feste hele helgene, drikke rett før termin siden man da må vite at dritafylla er en manns menneskerett som ingen kvinne kan rokke ved. La ham slippe oppvasken siden kvinner er født med et gen som gjør at de eeelsker husarbeid og menn "mistrives" å gå hjemme med barn og vasking. Kvinnen må aldri klage, føde alene, stå opp om natta med barna uansett om hun skal på jobb eller ikke, og samtidig forstå at mannen må støttes uansett om han er angrepet av manneinfluensa eller har lyst til å sexchatte med ei venninne.

 

Anonymous poster hash: 40747...168

 

 

Det er mulig det.  Men i min tidligere nevnte verden går det også begge veier.  Mannen slipper ikke oppvasken, han får ikke leve sitt liv som ungkar i partnerskap med meg, hva som skjer om han er utro får vi ta den dagen det eventuelt skulle skje og det er en selvfølge at rausheten må gå begge veier.  Mange her inne vil nok synes at jeg er et hespetre av ei kjerring.  Han kunne sikkert ha fått slippe unnå fødsler om han tydelig viste at det ble forferdelig, antageligvis ville det vært lettere for ham enn å slippe unna oppvasken eller bleieskift om han ikke kom opp med legeattest på at han var alvorlig allergisk mot zalo eller bleier.

 

 

 

Snakket ikke spesielt om deg, men generelt om holdninger her inne.

 

Anonymous poster hash: 40747...168

[Wynja]

Jeg syns det på ingen måte går an at man i et rosa øyeblikk syns det er en glimrende ide å få barn, for så langt uti svangerskapet finne ut at dette var visst litt skummelt, det tør jeg ikke å være med på. Det er nok mange mødre rundt omkring som har tenkt nettopp dette, og fått fødselsangt i massevis i løpet av svangerskapet, men hva kan vel de gjøre med det? Fødselen kommer uansett, om man liker det eller ikke. Det er vel de færreste som syns at fødsel er det festligste i verden, men det er jo for guds skyld noe alle vet...det kan virke som om denne karen trodde at ungen kom med storken etter ni mnd, men så plutselig kom det en liten fugl og kvitret ham i øret at så enkelt er det faktisk ikke, og på bakgrunn av denne nye informasjonen har han altså kommet fram til at dette ikke er noe for ham.

Å være med på en fødsel er aldeles valgfritt for både kvinner og menn. Vil man ikke gjennom en fødsel, lager man ikke barn. Easy peasy. Har man derimot vært med på leken, er det rett og rimelig at man er med og smaker steken. Morsomt? Nix. Men det er da for pokker ikke derfor man gjør det. Etterpå vil nok de aller fleste si at det var verdt det, og jeg innbiller meg faktisk at de fleste menn ville synes det var/ville vært verre å ikke kunne være tilstede, både for sin fru som trenger ham mer enn noen gang, og for å få oppleve at sitt eget avkom kommer til verden.

For min egen del kan jeg ikke si at det var avgjørende at mannen min var tilstede. Det er på ingen måte nødvendig for at ungen skal komme ut, for det gjør den uansett. Ingen kvinne kan si at hun ikke klarer det uten mannen sin, for det gjør hun. Å klare en fødsel er ikke noe man velger, det er noe man bare gjør. Men hvis min mann hadde nektet å være med, hadde jeg for det første blitt sjokkert, og for det andre hadde han sunket adskillig mange hakk i mine øyne. Jeg hadde mistet en stor del av respekten min for ham. Jeg vet at jeg hadde klart fødselen uten ham, men du verden så mye støtte jeg hadde i ham uten at han gjorde stort annet enn å være der. Han deltok i aller høyeste grad ved å være engasjert og å være veldig tilstede, med omtanke, støtte og kjærliget...

 

En fødsel er en smertefull og dramatisk hendelse. Hvilken mann er det som ikke unner kjæresten sin alt det beste i en slik situasjon? Hvordan kan han nekte henne noe som helst??

 

Fatter ikke...

[soleia]

Eg hadde heller ikkje lyst å bli med på fødselen, ikkje det minste!  men sanneleg måtte eg ikkje til pers likevel.  Himla vondt gjorde det og!

 

Mannen min kunne til nød fått gå ut under sjølve fødinga, for då har ein som regel nok med å presse fram ungen, men å ikkje vere til stades for å støtte undervegs synes eg berre er egoistisk og feigt. Om mannen har fødselsangst får han snakke med jordmor el for å bearbeide.

 

Eg hadde blitt superskuffa og sint om mannen min ville unndratt seg å vere med på det ubehagelege, sjølv om han til vanleg er relativt sart på å sjå blod og smerter. 

Av og til må ein gjere ting ein ikkje har lyst til.  Slik er det berre!

[Januars lykkeliten]

Men hva slags glede har HI av å ha med en mann som ikke engang ønsker å være der ? Hva slags støtte vil han kunne gi ? Vil heller ha jordmoren eller en fødselshjelper der 100 % enn en mann som ikke vil/takler det.

[monson]

Men hva slags glede har HI av å ha med en mann som ikke engang ønsker å være der ? Hva slags støtte vil han kunne gi ? Vil heller ha jordmoren eller en fødselshjelper der 100 % enn en mann som ikke vil/takler det.

 

Men, mannen hennes var veldig flink under 1 fødsel. Selv om den var lang og tøff så var han til stede og støttet henne hele tiden. 

 

Så med mindre han skal gjøre noe på trass. Så tror jeg han fikser det helt fint.. 

[Gjest meg&mini]

Jeg synes det er egoistisk av han!

Hadde blitt utrolig lei meg og hadde grudd meg veldig til fødselen.

 

Hvis det var traumatisk for han så må det ha vært traumatisk for deg også.. Hvorfor skal han få slippe å være med på dette...?Dere trenger støtte begge to og derfor burde han være med på fødselen, sånn at dere kan støtte hverandre.

Lykke til,HI! Håper det ordner seg..

[Anonym bruker]

Da vårt første barn ble født, foregikk det under dramatiske omstendigheter, og det var en lang, jævlig og dramatisk fødsel. Både mannen og jeg fikk fødselsangst etterpå, og prøvde på nr. 2 kun fordi vi var overbevist om at jeg kom til å få ks. Det gjorde vi selvsagt ikke (heia UNN), men fikk heller terapi hele svangerskapet. Min mann hadde da sagt til meg at han ikke ville delta på fødselen fordi han syntes det var traumatisk. Mannen ble med på terapi et par ganger, og ombestemte seg mot slutten av svangerskapet og ville delta på fødselen likevel. Jeg sa hele tiden at jeg syntes det var trist at han ikke klarte å delta, men jeg kunne jo ikke tvige ham - med fødselsangst selv visste jeg jo hva han snakket om (selv om min angst selvsagt var basert på fryktelige smerter, hans angst basert på å observere meg).

 

Synd at mannen din sier fra rett før fødsel, spørs om dere får tid til å prate med noen nå...

Anonymous poster hash: 01f8f...e1f

[Anonym bruker]

 

Du er da litt egoistisk, ta med deg en venninne eller mor di.

Det beste for deg er jo å ha en som kan støtte deg.

Du får respektere hans valg.

Egoistisk, hun?!

 

Hi skriver at hun ikke har noen andre som hun kan ha med på fødselen, så da må hun føde alene.

 

Jeg er sjokkert over alle som mener at dette må hun klare Osv, for stakkars mann kan jo ikke tvinges til å være med. Vel, her tvinges jo hi til å føde alene fordi far ikke evner å se forbi sin egen nesetipp. Ærlig talt, jeg ville kastet min mann på dør om han kom med noe sånt et par uker før fødsel. Mindre empati skal man lete lenge etter...

Han var med på første, og har sagt han ikke vil denne gang.

Fordi han ikke takler det, forstår hun er frustrert. Men en kan ikke tvinge han. De burde nok diskutert dette før de ble gravid . Så ja, å tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil bli med på er egoistisk . Da får hun finne en duola elle hva det nå heter.

 

 

Anonymous poster hash: fb915...398

[Anonym bruker]

 

 

Du er da litt egoistisk, ta med deg en venninne eller mor di.

Det beste for deg er jo å ha en som kan støtte deg.

Du får respektere hans valg.

Egoistisk, hun?!

 

Hi skriver at hun ikke har noen andre som hun kan ha med på fødselen, så da må hun føde alene.

 

Jeg er sjokkert over alle som mener at dette må hun klare Osv, for stakkars mann kan jo ikke tvinges til å være med. Vel, her tvinges jo hi til å føde alene fordi far ikke evner å se forbi sin egen nesetipp. Ærlig talt, jeg ville kastet min mann på dør om han kom med noe sånt et par uker før fødsel. Mindre empati skal man lete lenge etter...

Han var med på første, og har sagt han ikke vil denne gang.

Fordi han ikke takler det, forstår hun er frustrert. Men en kan ikke tvinge han. De burde nok diskutert dette før de ble gravid . Så ja, å tvinge noen til å gjøre noe de ikke vil bli med på er egoistisk . Da får hun finne en duola elle hva det nå heter.

 

 

Anonymous poster hash: fb915...398

Hun må jo gjennom fødselen uansett. Han tvinger jo henne til å gjøre dt uten støtten hun har forventet fra mannen sin som har vært med på å lage barnet. Nå er vel faktisk tvang ganske vanskelig og umulig, men jeg ville mistet tilliten til min mann hvis han kom to uker før fødsel med noe sånt.

 

Anonymous poster hash: 37dd9...d4e

[Kenga]

Jeg mente før jeg fødte førstemann at enhver mann har plikt til å være med. Pappaen til mine har vært super støtte under fødselen. Hadde han ikke vært det eller vært veldig negativ, ville jeg for min egen del mye heller hatt med ei god venninne. Det handler om hvem som kan gi deg best støtte under fødselen, det å bekymre seg for en besvimt mann hjelper lite. ...