Mannen vil ikke være med under fødsel :-(

[Anonym bruker]

Hos oss er der omvendt. Mannen vil være med, men jeg vil ikke ha han med. Føler dette er noe jeg må gjøre alene. Vil ikke han skal se alt det der, tror han får totalt turnoff av meg etter en sånn opplevelse.

Anonymous poster hash: 6affd...c56

[Edelweis]

Jeg hadde sagt at han ikke har noe valg desverre. Her får han bare ta alt som kommer med det å bli far akkurat som du må ta det som følger med det å skulle bli mor! så jeg støtter ikke han i det hele tatt!

[Anonym bruker]

Hva er det han ikke vil være med på? Alt, starten, slutten? Kan han være med i starten og så gå ut i slutten? Da er man ofte så konsentrert at man ikke merker om mannen er der eller ikke.

 

Jeg tror de fleste gode venner vil føle seg beæret av å få tilbud om å være med på en fødsel. Spør en venninne! Selv om hun ikke har født før så har ikke det noe å si.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4eab1...a86

[☆☆☆]

Har ikkje spesielt meir lyst inn på fødestua enn det mannen har, men vi må jo om det skal bli noko barn..

[Iiiiik]

Er jo nokså sent å komme med dette bare to uker før termin. Tror du han bare har fått midlertidig hetta eller er det helt reelt?

 

Min mann var veldig i tvil om han orket å være med på fødsel. Jeg var veldig tydelig på at jeg helst ville ha ham der, men også tydelig på at han måtte velge det selv. For meg ville jo selve opplevelsen bli ødelagt hvis jeg hadde tvunget ham med meg og han ikke fant seg til rette med å være der. Jeg sa derfor at dette måtte han finne ut av selv. Det endte med at han ble med.

 

Prøv å snakke med ham med litt ro i samtalen. Spør om det er deler av fødselen han kan tenke seg å være med på eller om han ikke vil være med på noe. Hva tenker han er alternativene? Synes han det er OK at du evt blir helt alene?

 

Dette er jo ikke en diskusjon med mange muligheter til kompromiss, og jeg skjønner veldig godt at du er skuffet. Samtidig tror jeg altså ikke at det å tvinge ham dit er lurt.

[Anonym bruker]

Dersom min mann hadde sluppet en slik bombe rett før fødsel ville det ikke bare handlet om selve fødselen, men det ville svekket min tillit til ham. En ting er hvis det er klart på forhånd eller i god tid slik at man kan snakke om det, finne en doula eller lignende. Men jeg ville rett og slett følt meg sviktet om han ikke ville være der og støttet meg gjennom en slik opplevelse. Og det sviket ville påvirket langt mer enn fødselen min.

 

Men det sagt, så forstår jeg faktisk at det kan være veldig traumatisk å være med på en fødsel. De som er med ser mer og før med seg mer enn oss som føder. Han burde snakket med deg om denne frykten lenge før HI. Jeg håper du finner en god løsning for deg og at fødselen blir fin uansett hva som skjer videre:) Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: 37dd9...d4e

[Anonym bruker]

Huff, ikke lett. Du trenger støtte, han føler han ikke er i stand til å gi det. Jeg hadde klart det alene hvis min mann ikke ville, men forstår at du syns det er kjipt, spesielt siden du hadde en vanskelig fødsel sist.

 

Vil han ikke bli med på sykehuset i det hele tatt, eller bare ikke inn på fødestua?

 

Anonymous poster hash: c7f88...283

[Blafrende Hengejur♥♂08♂13?]

Jeg hadde blitt skuffet om mannen ikke ble med på fødsel, men kunne ha inngått et kompromiss. At han er inne på stua i starten/når jeg ikke har det som verst, men kan gå ut på gangen når det blir for ille.. Da får jeg støtte, og han får "slippe" det som gjør ham for uvel.

 

Ikke alle takler å bevitne smerte, og det må man ta høyde for, men på motsatt side er det like mye mannens "skyld" at man ligger der og har det vondt

[Anonym bruker]

Man skal aldri tvinge noen til å overvære en fødsel. Et menneske som er redd og vantrives vil ikke være noen støtte for den fødende og kan potensielt bli ressurskrevende for helsepersonellet.

 

Ikke tving mannen din med. Det vil nok bli en fryktelig dårlig opplevelse for dere begge.

 

Anonymous poster hash: 14a8f...e5e

[Anonym bruker]

Syns godt mannen din kan tenke seg om to ganger til - om han for din skyld ikke kan strekke seg litt lenger - men samtidig er det lite støtte i en ledsager som har angst, og ikke ønsker å være der, uansett hvor mye man syns han værsågod burde stille opp...

 

Med to fødsler bak meg, hadde jeg innerst inne hatt mest lyst til å hatt min mor som følge under fødselen snarere enn mannen min. Han klarer ikke lese meg særlig godt i den situasjonen, og er delvis mer til bry enn hjelp... Men ellers er han helt super, da, og vil veldig gjerne være med, så det kunne ikke falt meg inn å nekte han

Anonymous poster hash: fd66c...315

[Gemini77]

Jeg hadde ikke akseptert at mannen ikke var med på fødsel. Man er to om dette barnet og skulle bare mangle om ikke de kan "lide" seg igjennom en fødsel. Vi har jo ikke noe valg!

 

Siden han sier at han ikke greier å se deg lide så kan du si at lidelsene dine blir større hvis han ikke er der som støtte. Så kan du finne ut hvor dypt det stikker hos han. Vil han fortsatt ikke så bryr han seg ikke om de faktiske lidelsene dine og har mer holdningen "ute av syn ute av sinn".

[Anonym bruker]

Du får fortelle han at du heller ikke har lyst, og så dropper dere det bare begge to.

 

Anonymous poster hash: 4c165...98b

[Elsker livet]

 

Men i all verden! Har du vært med på leken så får du tåle steken! Makan til unge! Såpass for han gjøre som å stille opp for deg, det tar jeg faktisk som en selvfølgelig med mindre man har gått fra hverandre før barnet kom.

Kan ikke forstå alle som støtter han?

Kan ikke forstå de som IKKE støtter han jeg. Man skal ikke bli tvunget til noe som helst! Spesielt ikke være med på noe så dramatisk som en fødsel, dersom man  ikke vil. Her er det DAMENE som burde respektere mennene som ikke vil

 

Jeg er forsåvidt litt dvelende. Men jeg regner med han var med å lage dette barnet og ønske seg dette barnet. Han visste hva han gikk til. I så fall burde han sagt dette før de lagde barnet. Nå er det for seint, akkurat som mor som må gjennom fødsel.

 

Den som føder, skal skivse ut barnet og er full i hormoner som gjør en ustabil er i utgangspunktet i en mye mer sårbar situasjon enn den som ikke bærer barnet. Men jeg ser det at det å stå på sidelinja kan være vel så tøft som å føde selv. Jeg tar heller jobben selv enn å vært mannens støttespiller om det hadde vært slik at han kunne føde. Jeg kan føde, han ka gå gravid, i likestillingens navn

[Iiiiik]

Det kommer jo også an på hvordan dere ellers har det i ekteskapet deres. Hvis han i det store bildet er en støttende mann, en som er der for deg og som ofte setter dine behov foran sine, så er det lettere å akseptere. Hvis han ofte er en som velger sine behov først, så skjønner jeg at dette blir nok et "bevis" på at du ikke er viktig for ham, at han er en som svikter når det gjelder. Hvis det siste er tilfelle, så er det jo også et svakhetstegn at han venter så lenge med å snakke med deg om det. Dere skal ha barn sammen, jeg mener det ikke er nødvendig at han deltar de timene en fødsel tar hvis han deltar aktivt i ditt og barnas liv ellers. Men som sagt, jeg hadde forventet at han sammen med deg tenker på hvordan begges behov kan ivaretas under fødselen.

[Anonym bruker]

Man skal aldri tvinge noen til å overvære en fødsel. Et menneske som er redd og vantrives vil ikke være noen støtte for den fødende og kan potensielt bli ressurskrevende for helsepersonellet.

 

Ikke tving mannen din med. Det vil nok bli en fryktelig dårlig opplevelse for dere begge.

 

Anonymous poster hash: 14a8f...e5e

Så moren må ta konsekvensen ved å lage barn da hun ikke har andre valg enn å føde, mens faren han kan gjøre akkurat hva han føler for og gud forby at det skal bli ubehagelig for han? De var to om å lage barn da får de søren meg være to om å føde også. Det får være grenser for forståelsesfulle kvinner skal være mot veike mannfolk!!!

 

Anonymous poster hash: 2a3d3...8c2

[Bustetroll]

 

 

Men i all verden! Har du vært med på leken så får du tåle steken! Makan til unge! Såpass for han gjøre som å stille opp for deg, det tar jeg faktisk som en selvfølgelig med mindre man har gått fra hverandre før barnet kom.

Kan ikke forstå alle som støtter han?

Kan ikke forstå de som IKKE støtter han jeg. Man skal ikke bli tvunget til noe som helst! Spesielt ikke være med på noe så dramatisk som en fødsel, dersom man  ikke vil. Her er det DAMENE som burde respektere mennene som ikke vil

 

Jeg er forsåvidt litt dvelende. Men jeg regner med han var med å lage dette barnet og ønske seg dette barnet. Han visste hva han gikk til. I så fall burde han sagt dette før de lagde barnet. Nå er det for seint, akkurat som mor som må gjennom fødsel.

 

Den som føder, skal skivse ut barnet og er full i hormoner som gjør en ustabil er i utgangspunktet i en mye mer sårbar situasjon enn den som ikke bærer barnet. Men jeg ser det at det å stå på sidelinja kan være vel så tøft som å føde selv. Jeg tar heller jobben selv enn å vært mannens støttespiller om det hadde vært slik at han kunne føde. Jeg kan føde, han ka gå gravid, i likestillingens navn

 

Hehe. 

Jeg hadde en tråd om dette for lenge siden, der jeg skrev at veldig mange menn fint kunne vært foruten fødselen, og fikk omtrent hele dib på nakken der alle svarte at "Min man sin største opplevelse var å være med på føselen, han ville gjort det igjen og igjen! ". Joda, det er sikkert slik for mange. Men jeg tror faktisk VELDIG mange menn, fint kunne vært foruten den opplevelsen. Selv om dette selvfølgelig ikke er noe de sier til sine kjære

Jeg syntes det er egoistisk av kvinner å tvinge med seg menn på fødsel hvis de ikke vil. Det er ikke alle som tåler sykehus-blod-smerte på samme måte... Ja, en kvinne MÅ gjennom fødselen, men det må ikke mannen. De fleste stiller opp selv om de EGENTLIG ikke vil også... Og da kan jeg tenke at de som faktisk sier at de ikke vil.. de må virkelig ha et stort problem med det, da er det ikke bare en bagatell..

 

Faren til mitt barn fikk ikke lov av meg, og ville heller ikke være til stede under selve utdrivelsen. Da måtte han forlate rommet. Han kom jo inn med en gang han hørte ungen skreik da, så han fikk jo med seg vel mer enn hva en selv ville , haha. 

[Anonym bruker]

 

 

Man skal aldri tvinge noen til å overvære en fødsel. Et menneske som er redd og vantrives vil ikke være noen støtte for den fødende og kan potensielt bli ressurskrevende for helsepersonellet.

 

Ikke tving mannen din med. Det vil nok bli en fryktelig dårlig opplevelse for dere begge.

 

Anonymous poster hash: 14a8f...e5e

Så moren må ta konsekvensen ved å lage barn da hun ikke har andre valg enn å føde, mens faren han kan gjøre akkurat hva han føler for og gud forby at det skal bli ubehagelig for han? De var to om å lage barn da får de søren meg være to om å føde også. Det får være grenser for forståelsesfulle kvinner skal være mot veike mannfolk!!!

 

Anonymous poster hash: 2a3d3...8c2

Nå er biologien slik at menn ikke kan føde. Dette vet vi før vi får barn. Kvinner som ikke vil føde får la vær da. Det er så gjennomført tåpelig å komme med "vi lider oss gjennom det derfor må far være med".

Det er et tvers gjennom idiotisk argument.

 

Selvsagt er det flott at den vordende far er med på fødselen og støtter den fødende. Og vi er så heldige i dette landet at far har den muligheten.

Men hvis man er så lite ålreit som menneske at man vil tvinge en med reell angst og tidligere traumeopplevelse med på en fødsel, da er man virkelig et egoistisk menneske.

 

Anonymous poster hash: 14a8f...e5e

[hønemor0408]

jeg hadde blitt rasende hvis sambo ikke ville være med meg som støtte når jeg som mest trenger han i mitt liv.

jeg hadde sett på det som ett skikkelig tillitsbrudd og lurt på når neste gang han skal svikte meg når jeg trenger han viker fordi han ikke vil, orker eller takler det.

det er verken akseptabelt og rettferdig at jeg skal stå oppi i en fødsel alene når vi er to om å lage et barn og ha ansvar for det barnet sammen.

 

det er skummelt, smertefullt og en stor omveltning å føde og det er ingen andre jeg vil ha der en mannen min da det er våres liv som blir knyttet for alltid og han som står meg nærmest.

nei fy søren og lei meg, skuffet og forbanna jeg hadde blitt hadde han kommet å sagt noe sånt nå.

[Lyckelin]

 

 

 

Men i all verden! Har du vært med på leken så får du tåle steken! Makan til unge! Såpass for han gjøre som å stille opp for deg, det tar jeg faktisk som en selvfølgelig med mindre man har gått fra hverandre før barnet kom.

Kan ikke forstå alle som støtter han?

Kan ikke forstå de som IKKE støtter han jeg. Man skal ikke bli tvunget til noe som helst! Spesielt ikke være med på noe så dramatisk som en fødsel, dersom man  ikke vil. Her er det DAMENE som burde respektere mennene som ikke vil

 

Jeg er forsåvidt litt dvelende. Men jeg regner med han var med å lage dette barnet og ønske seg dette barnet. Han visste hva han gikk til. I så fall burde han sagt dette før de lagde barnet. Nå er det for seint, akkurat som mor som må gjennom fødsel.

 

Den som føder, skal skivse ut barnet og er full i hormoner som gjør en ustabil er i utgangspunktet i en mye mer sårbar situasjon enn den som ikke bærer barnet. Men jeg ser det at det å stå på sidelinja kan være vel så tøft som å føde selv. Jeg tar heller jobben selv enn å vært mannens støttespiller om det hadde vært slik at han kunne føde. Jeg kan føde, han ka gå gravid, i likestillingens navn

 

Hehe. 

Jeg hadde en tråd om dette for lenge siden, der jeg skrev at veldig mange menn fint kunne vært foruten fødselen, og fikk omtrent hele dib på nakken der alle svarte at "Min man sin største opplevelse var å være med på føselen, han ville gjort det igjen og igjen! ". Joda, det er sikkert slik for mange. Men jeg tror faktisk VELDIG mange menn, fint kunne vært foruten den opplevelsen. Selv om dette selvfølgelig ikke er noe de sier til sine kjære

Jeg syntes det er egoistisk av kvinner å tvinge med seg menn på fødsel hvis de ikke vil. Det er ikke alle som tåler sykehus-blod-smerte på samme måte... Ja, en kvinne MÅ gjennom fødselen, men det må ikke mannen. De fleste stiller opp selv om de EGENTLIG ikke vil også... Og da kan jeg tenke at de som faktisk sier at de ikke vil.. de må virkelig ha et stort problem med det, da er det ikke bare en bagatell..

 

Faren til mitt barn fikk ikke lov av meg, og ville heller ikke være til stede under selve utdrivelsen. Da måtte han forlate rommet. Han kom jo inn med en gang han hørte ungen skreik da, så han fikk jo med seg vel mer enn hva en selv ville , haha. 

 

Jeg må faktisk si meg helt enig med deg bustetroll. Synes man skal la valget være opp til mannen. Han har jo allerede vært med på en fødsel, og da tenker jeg at han har prøvd.

[Fullrulle86]

Jeg er litt delt! Min mann vet jeg helst vil unngå det å bli med, men det vil jo for så vidt jeg også hehe... Første fødsel gruet han seg veldig. Men jeg sa st jeg ville ha ham der, men at han når han ville kunne gå ut viss det ble for mye for ham! Fødselen ble lang, slitsom og grusom. Ingen god opplevelse. Neste fødsel var han også med, med samme avtale om at han kunne gå ut når han trengte det uten at jeg ble sur hehe... Dette ble en helt annerledes fødsel, en god opplevelse for oss begge! Hva med å gi han samme avtale? La han styre litt selv når han er der inne og ikke? Det gir han en liten følelse av kontroll oppi det hele, og det blir litt mer avslappet!

[Fullrulle86]

Skal nå ha nr tre og ingen av oss gruer oss egentlig

[Anonym bruker]

Hei, mannen min har sviktet en rekke ganger da jeg virkelig har trengt han. Dessverre. Ikke under en fødsel, men under andre ting der en virkelig trenger noen til å være der.  Jeg prøver å ikke holde det imot han, men kommer nok aldri til å noensinne glemme det. Så all sympati med deg som må gå gjennom det alene. Det er ensomt. Hva med en doula? Her i Norge tror jeg det finnes i store byer? Har aldri prøvd det før, men de skal jo være der under en fødsel? Jeg ville også synes det er utrulig viktig å ha noen der bortsett fra de på sykehuset. Iallfall under min fødsel så trengte jeg noen der som ikke gikk ut og forsvant noe jordmødrene med jevne mellomrom gjorde. Vet ikke om de ville vært der mer hvis jeg hadde vært alene, men det kommer vel ann på hvor mye de har å gjøre den natten. 

 

Men du er sterkere enn du tror. Du klarer dette. Klem. 

Anonymous poster hash: bf42a...225

[Anonym bruker]

Mannen din burde være med å støtte deg, om du trenger det, og legge vekk sine egne redsler og tanker. Men klarer han det ikke, så bør dere finne en løsning dere begge er komfortabel med.

 

Når det er sagt, så har min mann vært med begge gangene, men jeg har begge gangene vært inderlig glad for at rollene har vært fordelt slik de har vært, for jeg som person hadde hatt skikkelig problemer med å være han. Stakkars, hva han har sett og tålt. Jeg har jo stort sett bare ligget der og skreket, og har glemt nesten alt etterpå. Men han har vært nødt til å ha en mye mer omsorgsfull og aktiv rolle. Jeg hadde ikke klart å gjøre eller takle det han gjorde for meg under fødslene. Jeg vurderte til og med å nekte han å være med andre gangen, jeg kontaktet til og med en doula, fordi jeg tenkte at jeg selv ikke ville klart å være med. Men min mann tåler det, og for han ville det vært forferdelig å ikke få være der og hjelpe meg.

 

Men snakk med mannen din, og finn løsninger som gjør at dere kan tilgi hverandre. Det er nok ikke lett for noen av dere, dette her.

Anonymous poster hash: c6d6a...9cf

[Anonym bruker]

 

Det er da vel lov. Jeg var redd min skulle gå i bakken jeg. Dessuten taklet jeg null snakking og berøring under min fødsel, så min kunne like godt ha stått utenfor. Ta med deg moren din for eksempel:)?

 

Anonymous poster hash: 13fd8...f77

Har dessverre ikke et slikt forhold til min mor. Har heller ingen venninner som har vært gjennom en fødsel før, og vil ikke skremme dem...

 

Hvordan kan jeg banke vett i det lille hodet hans? Han er helt bestemt :-(

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 7fa8c...6c4

 

 

Sjekk opp om sykehuset du skal føde på, har doula tilgjengelig. Hør om du eventuelt kan møte henne/de, og bli litt kjent med doulaen.

 

Kan også ta kontakt med doulaer her: http://www.dindoula.no/

 

Er dessverre ikke så mange rundt om i landet enda, men, de som er, er gull verdt når man ikke vil føde og ikke har noen til å være med seg. Eventuelt forhøre seg om muligheten for at en av de kan komme dit du holder til, og hva prisen på det vil bli for dere. (Så hadde jeg fått mannfolket til å ta regningen! Siden han svikter)

 

Ja, mennene har fritt frem for om de vil være med på fødselen eller ikke, men samtidig, så er jo spm, når man ikke har noen andre som kan være med, hvorfor kan ikke mannfolket se over egoet sitt og se en kvinne som skal gjennom noe veldig sårbart, og hun er kvinnen han elsker, og det er hans barn! Om han finner det SÅ vanskelig, kanskje han heller kan ta litt pauser mellom slagene, så hører dere om det er en barnepleie eller noe som kan være med dere og overta hans sted mens han tar pauser?

 

Anonymous poster hash: 473b8...60b

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Vel.. Jeg forstår virkelig at du ønsker han skal være med, men samtidig er det jo egentlig valgfritt for alle andre enn den fødende om de vil være med eller ikke. Man kan ikke tvinge folk til å være med på en fødsel. Men kan dere ikke bli enige om noe midt i mellom begges ønsker? Som at han blir med og tar pauser når han trenger det, men er tilgjengelig på telefonen om selve fødselen starter mens han er ute av rommet? Eller at han er med så lenge han klarer, og så går om det blir for mye for han? Men likevel lenge nok til at du føler deg trygg på jordmoren din, som skal være med..

 

Etter fortidelig fødsel her, hvor første fødselen startet i eget hjem og samboeren (som var panisk) måtte stille som midlertidig jordmor frem til hjelpen kom, før han så meg og sykebilen forsvant fra han, uvitende om hva som ville hende nå. Og ny fødsel 3 dager etter, hvor presseriene stoppet helt opp mens ungen satt fast i fødekanalen, var for liten til å bli tatt med sugekopp, tangen fikk ikke tak og det lå to voksene damer og presset mot magen min, mens jeg prøvde så godt jeg kunne å presse. Så var samboeren VELDIG skeptisk til å være med på flere fødsler, han hadde fått nok, han gråt under begge fødslene, ene gangen fordi han ikke var hos meg, og hadde fått beskjed om at det sto om livet til oss alle 3 (meg og tvillingene) og andre gangen fordi det gikk så galt, og min pressing alene ikke fikk ut det lille barnet, og de var to som la seg over meg for å få ut barnet, mens legen prøvde å få tak med tangen.

 

Men, vi ble enige, han ble med så lenge han maktet, så skulle han få gå, enda jeg var livredd ved tanken på å føde alene, uten en eneste velkjent i rommet, så viste jeg at han hadde vært gjennom sitt han også. Men, denne fødselen ble noe annet, ja, det var smerter der, og komplikasjoner også, men han holdt det ut, han fokuserte på å få med seg det jordmor pratet om mens hun sjekket meg, og det hun sa under fødselen, om jeg lurte på noe, så kunne han forklare det igjen, mens jordmor kunne gå ut av rommet, eller hun fokuserte på fødselsforløpet, han var veldig klar i topplokket og til god hjelp både for meg og jordmoren Han var der til siste slutt, og fikk masse ros fra jordmoren, og fra legen som kom innom litt etter fødselen (samme lege som tok imot tvillingene)

Når lillesøster skulle komme, var han ikke i tvil, han gledet seg til fødselen.

 

Med andre ord, enda mannen din ikke vil være med NÅ, så kan det hele endre seg når man står midt i det. Tror han heller vil ta det verre å angre at han ikke ble med på fødselen, enn å gjøre et forsøk, og heller se at han ikke klarer det, og gå ut av rommet

 

Ta det opp med han på en rolig og saklig måte når du foreslår dette, og forbered deg samtidig på at du kan bli alene under fødselen, så god kontakt med jordmor er viktig, gjør også jordmoren klar over at mannen kan hende uteblir under fødselen, så hun også er forberedt på den delen, det kan gjøre så hun oppmuntrer og gir han positiv respons på alt godt han gjør for deg under fødselen, så han føler at han mestrer det.

Jordmoren vår takket med enkelt "takk" når samboeren forklarte meg ting jeg ikke hadde fått med meg 100% når hun sa det, og hun oppmuntret han til å stryke med over ryggen ol når hun så han startet å miste motet litt.

 

Jeg har full forståelse for dere begge her jeg, for jeg selv har vært livredd for å føde alene, og samboeren har vært livredd for å være med på fødsel, men med en åpen og tolerant kommunikasjon, så fant vi frem til en løsning som dekket begges ønske og behov etter beste evne i saken.