Down syndrom....

[Anonym bruker]

Hva hadde du gjort om du fikk vite at du bar på en liten gutt eller jente med downs?

Hvordan ser dere på barn og voksne med downs?

 

Jeg kjenner en liten gutt med downs, og han er verdens skjønneste!

Jeg ville også beholdt barnet. For jeg vet at jeg hadde kunnet tatt med god av h`n, men jeg hadde vært mer bekymret for hvordan de andre rundt ville oppført seg mot h`n.

 

Anonym poster: dcb2a0d53829fdaa45773db9a540b842

[Anonym bruker]

jeg hadde avsluttet sv.skapet. Mest fordi jeg har et barn fra før med spesielle behov, men også fordi jeg vet at samboeren min ikke hadde taklet det.

 

Anonym poster: ce9b61cafc58acf6c4e35aad790b254b

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke ha taklet det, det vet jeg. Jeg hadde med tungt hjerte avbrutt svangerskapet.

 

Anonym poster: 3aa2028c49cc7a96f26ce35da3d814a1

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg hadde beholdt, har ett barn med spesielle behov fra før, men så lenge barnet ikke vil leve med store smerter er det velkommen hos meg

[Anonym bruker]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Downs-og-fordummende-fordommer-7217537.html

 

Anonym poster: 83251e17654d5aba5f26931ee88fe4f6

[Elsker livet]

Vi hadde uten tvil beholdt et barn med down syndrom.

Jeg tror ikke en skal bekymre seg over hvordan andre behandler mennesker med downs. De er som oftest så sjarmerende at de er vanskelige å ikke like.

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke. Jeg vet at Downs kan være noe veldig annet enn Tangerudbakken.

 

Anonym poster: 919d2d5872ff1fcac7ece0b77917af5a

[Himmel og hav]

Jeg hadde beholdt. Vi har et utviklingshemmet barn fra før og vet at det ikke er det verste som kan skje, og jeg vet at vi fint hadde klart et til. Nå er det rent hypotetisk for oss, for de neste med str 18 i sko som kommer inn døra her er eventuelle barnebarn vi måtte være så heldige å få, men jeg hadde uansett aldri avbrutt et svangerskap med et foster som var levedyktig.

[nagini]

Jeg hadde fjernet om jeg fant det ut rundt uke 12. Vet faktisk ikke om jeg hadde klart å fjerne om det ikke ble oppdaget før ordinær ultralyd. Og nå er jeg 27 uker på vei, skulle det vise seg at barnet har downs og de bare ikke har oppdaget det, skal jeg elske det så godt jeg kan, men håper inderlig ikke det.

[Skautrollet]

jeg ville nok beholdt, har en lillebror på 11 som er verdens blideste gutt m downs

[Zalosalutt]

Jeg hadde grått, rast og følt jeg ble "straffet", men hadde beholdt så lenge fosteret var levedyktig..

Nå er jo Downs syndrom en sammensatt diagnose, og det er umulig å si hva slags liv barnet vil få.. Noen er høytfungerende, mens andre sliter veldig..

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede og hadde nok dessverre avsluttet svangerskapet. Som noen over sier, det er ikke alltid så idyllisk som på Tangerudbakken.

Mange trist skjebner rundt omkring.

 

Anonym poster: e806b77418f51bfc4c7069135b80073e

[Anonym bruker]

Jobber med psykisk utviklingshemmede og tror jeg hadde tatt abort.

 

Anonym poster: 39cd62e87530357ecfb5a1afa80b8c0f

[❤lille stjerne❤]

Umulig å vite sikkert hva jeg ville følt og tenkt når jeg ikke har vært i den situasjonen selv, men jeg kan ikke forestille meg at jeg hadde tatt abort i allefall. Ville nok blitt lei meg og bekymret med tanke på alle hindringer og utfordringer barnet mitt ville måtte gå gjennom, redd for hjertefeil osv, men samtidig så tenker jeg at det finnes mange diagnoser som er verre å leve med og at en med downs syndrom med støtte og tilrettelegging kan leve et godt og aktivt liv. Alle barn er mirakler, uansett!

[Firekids]

Jeg ville definitivt ha beholdt. Et liv er et liv.

[Anonym bruker]

Da jeg ble gravid i en alder av 40 år tok mitt søskenbarn som har et såkalt velfungerende downs-barn kontakt med meg og lurte på om vi hadde tenkt over hvilke valg vi kunne bli stilt ovenfor når vi valgte duo-test.

 

Hun fortalte om alle utfordringene, gledene, sorgene, angsten og, til tider, sinne det medfører å ha et barn med så spesielle behov som en med downs syndrom. Hun beskrev det som en livslang sorg, det å vite at barnet for alltid ville være avhengig av dem, at det alt har hatt en hjerteoperasjon og antakelig må ha flere, at det har problemer med språk og dermed gjøre seg forstått og frustrasjonen det medfører, at det har problemer med hørselen og må bruke høreapparat, at det er ensomt siden vi bor på et lite sted uten eget miljø og aktiviteter for ds-barn.

 

Hun ba meg tenke meg godt om og ikke minst tenke over hvilken innvirkning et barn med ds kom til å ha på søskena. En av hennes store sorg i livet er at de andre søskena hadde måtte forsake så mye pga diagnosen til ds-barnet.

 

Hun sa med rene ord at hun elsket barnet sitt over alt i verden og var takknemlig for de gleder det ga dem, men at om hun hadde fått valget er hun ikke i tvil om at hun hadde valgt abort.

 

Å høre dette fra en kjærlig, oppegående, oppofrende og sterk mor gjorde dypt inntrykk og var med på å gjøre meg sikker på at om det ble påvist downs så hadde vi avsluttet svangerskapet i uke 12-13.

 

Så mitt svar er at jeg hadde avsluttet svangerskapet, bl.a. av hensyn til de barna vi alt har.

 

Anonym poster: 9103233448d5d1426ba0ad6271d514bc

[Anonym bruker]

Jeg har også jobbet i svært mange år med mennesker med psykisk utviklingshemmede der i blant både barn og voksne med downs.

 

Jeg hadde tatt abort.

 

Jeg har sett hvor enorme ringvirkninger det å få et sykt barn kan ha i en familie, samlivsbrudd øker, risikoen for at søsken får atferdsvansker øker, det finnes forskning som viser at søsken av psykisk utviklingshemmede har en svært forhøyet risiko for å falle ut av skole, utvikle rusavhengighet bla.

 

Jeg har sett så mye stygt, der tenåringer med downs har banket opp og voldtatt familemedlemmer, der 18 år gamle jenter med downs prostituerer seg. Familier som lever med ekstrem vold i hverdagen fra egne barn. Tangerudbakken er i mange tilfeller langt, langt fra virkeligheten!

 

Anonym poster: 68fed6c4bb3d0a98b664548941cdd604

[pip pip]

Jeg har tatt det vekk, og det var det aller tyngste valget jeg har tatt. For oss var det riktig. Har ME og var allerede engstelig for 2 barn, da uten handicap.

Vi fant det heldigvis ut før ordinær ul, orker ikke å tenke på valget da. Situasjonen ville jo vært det samme, men avgjørelsen ville ha vært mye verre å ta. Jeg var 12 uker på vei da jeg fikk tidlig ul.

Nakkefolden var 8,1 mm. Vi vet ikke hvor sterkt handicapet hun ville ha vært eller andre lidelser eller om hun i det hele tatt ville ha overlevd svangerskapet.

Det er fortsatt trist å tenke på

[Anonym bruker]

Jeg har også jobbet i svært mange år med mennesker med psykisk utviklingshemmede der i blant både barn og voksne med downs.

 

Jeg hadde tatt abort.

 

Jeg har sett hvor enorme ringvirkninger det å få et sykt barn kan ha i en familie, samlivsbrudd øker, risikoen for at søsken får atferdsvansker øker, det finnes forskning som viser at søsken av psykisk utviklingshemmede har en svært forhøyet risiko for å falle ut av skole, utvikle rusavhengighet bla.

 

Jeg har sett så mye stygt, der tenåringer med downs har banket opp og voldtatt familemedlemmer, der 18 år gamle jenter med downs prostituerer seg. Familier som lever med ekstrem vold i hverdagen fra egne barn. Tangerudbakken er i mange tilfeller langt, langt fra virkeligheten!

 

Anonym poster: 68fed6c4bb3d0a98b664548941cdd604

Har du link til den forskningen?

 

Anonym poster: 63e67a0e3f3be8a662126388ad516f20

[Kanutten83]

Jeg hadde nok tatt abort med veldig tungt hjerte Vi har allerede et barn med psykisk utviklingshemming og autisme, og et til ville rett og slett blitt for mye, jeg hadde vært redd for at vi ikke ville hatt nok å tilby det andre barnet. Nå har man ingen garanti uansett og hadde vi endt opp med nok et barn med utfordringer hadde vi jo bare måtte trå til, men jeg hadde nok ikke valgt det frivillig. Hvilket jeg kan si nå som sjansen for at jeg havner i en slik situasjon er ekstremt liten, mulig jeg ikke hadde klart det alikevel om jeg skulle havnet der...

[Anonym bruker]

http://siblingsaustralia.org.au/assets/resources/aejamh-editorial.pdf det finnes mye forskning på emnet som du selv kan søke opp også.

 

Anonym poster: 68fed6c4bb3d0a98b664548941cdd604

[Anonym bruker]

jeg tok abort da vi fikk denne beskjeden.

 

Anonym poster: 4631f4e893f35e1e5740dab5e4a46499

[Koala *g07*]

Jeg hadde helt klart beholdt. Det finnes verre diagnoser der ute enn Down syndrom.

[Anonym bruker]

jeg jobber med barn med spesielle behov, og de er alle sammen verdens skjønneste! både de med og uten downs. MEN det du sjelden vet når barnet er i magen er om de tkommer til å bli sterkt rammet! Har jobbet med mange barn med downs, og alle er forskjellige.

 

En jeg har nå kan du nesten ikke se har downs, pluss at han snakker rent og er kjempesterk faglig. han ligger på samme nivå som den "vanlige" klassen når det gjelder norsk og matte, men så er han veldig "svak" sosialt da. i tillegg til at han er utrolig sta, og vi vet de sliter veldig med han hjemme.

så er det en som sliter med å snakke og følge med i timen, men er kjempeflink med andre barn, omsorgsfull, rolig.. han er jo bare skjønn, aldri noe problemer med han..

 

Så er det jo det verste eksempelet, der barnet har vært gjennom utallige operasjoner pga hjertefeil og andre ting fra hn ble født til hn var rundt 2 år. må overvåkes hver natt og bor derfor ikke hos foreldrene. kan ikke snakke, kan ikke spise, har fått flere diagnoser i tillegg til downs nå i ettertid, autisme og dyspraksi.

 

Synd å si det men hadde jeg visst det var kromosomfeil på barnet i magen ville jeg ikke beholdt, siden det er stor fare for at barnet faktisk ikke hadde fått et verdig liv..

 

Anonym poster: 27d655a8a08969226d9e6e59c969f6ee

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke klart å ta en slik beslutning, derfor tok jeg ikke tidlig ultralyd da jeg var gravid. Når man velger å sette barn til verden, så mener jeg at man må ta imot det barnet som kommer. Jeg vet at det er slitsomt å ha ett barn med Downs syndrom, men jeg kan ikke overhode forestille meg hvor slitomt.

 

Jeg har på nært hold sett hvordan familier med barn med handicap eller Downs må "krangle" og "kreve" den hjelpen og avlastnngen de har krav på. Og vet at mange av disse barna kanskje aldri blir selvstendige og man alltid vil ha ett omsorgsansvar for dem.

 

Allikevel vet jeg at jeg vil ta imot barnet med åpne armer og gjøre det beste ut av den situasjonen jeg blir gitt.

 

Anonym poster: 7c5e3e693971afccb1081917820c72ec