Gå til innhold

Dere som velger å reise bort ifra små barn noen dager


Anbefalte innlegg

Skrevet

I min verden er det i hvert fall mye bedre å reise vekk fra barnet mitt i en uke enn å slå det helseløs.

 

Om dette er alternativene burde du ikke ha omsorg for barn uansett.

 

Anonym poster: 2292c9fa6bd1fdf3f640d157fae1779e

Videoannonse
Annonse
Skrevet

I min verden er det i hvert fall mye bedre å reise vekk fra barnet mitt i en uke enn å slå det helseløs.

 

Herregud for et argument! Det er bedre å gi en baby vodka enn å drepe det også, men man kan da vel ikke argumentere på den måten! Du er sulten, men tenk på barna i Afrika, liksom! Noen er smartere enn andre, gitt..

 

Anonym poster: aea20b7fa7c54324b70349baec617423

Skrevet

Hahaha! Ta deg en bolle.

Jeg er uintelligent og burde ikke ha ansvaret for barn, så hvorfor hisser du deg sånn opp? Du er litt morsom å tulle med da, det skal du ha.

Skrevet

Beklager, men jeg vil ikke diskutere mer med deg. Det blir som å ta med AG3 til en knivkamp, og det har jeg ikke samvittighet til.

 

Ha en god kveld.

 

Anonym poster: 2292c9fa6bd1fdf3f640d157fae1779e

Skrevet

Helt greit. God kveld til deg også.

Skrevet

Men du er morsom :D

Komisk at du tror jeg ikke forstår det du sier.

 

 

Gjest ronja røverdatter
Skrevet

Jeg er så enkel i hodet mitt at jeg nekter å tro at friske, trygge barn som lever i gode, stabile forhold med en god sunn omgangskrets og foreldre med normalt vett i behold, tar skade av å bli overlatt til mennesker de kjenner og trives sammen med i noen timer eller dager eller til og med uker om det skulle være nødvendig.

 

Og nei, vi har ikke reist mye bort fra ungene våre, rett og slett fordi vi ikke har hatt behov eller vi har ikke hatt folk rundt oss som vi har ønsket å overlate ungene til.

Skrevet

Det er ingen menneskerett å reise bort

 

– Livet blir satt på hodet når man får barn, og alle foreldre må ta konsekvensen av akkurat det. Selvdyrking er litt i tiden, og noen er nok for opptatt av å komme seg ut og bort fra barna, sier Strømøy.

 

Jeg likte akkurat disse sitatene, men det er veldig få som faktisk ser det.

Det er nok mye selvdyrking nå for tiden, og en del som ikke helt har forstått og kanskje ikke vil ta inn over seg det ansvaret man faktisk får når man setter barn til verden.

 

Jeg gir ikke avkall på alt i verden når jeg får barn, men jeg velger å holde meg ganske så i nærheten de første årene.

Barna er selvfølgelig også mye sammen med tanter, onkler, besteforeldre og andre voksne som står familien nær, men jeg reiser ikke fra dem over lang tid fordi jeg må ha fri, eller selvrealisering eller mammauker, venninneferie osv.

Skrevet

Oi, du verden... Utrolig hvor forskjellige tolkninger dere har på dette, jeg er ingen bedreviter, men formidler bare videre noe jeg mener kan være interessant :)

 

Jeg reiser ofte bort fra datteren min, gjerne 1 uke om gangen når jeg tar videreutdanning ;)

 

HI

 

Anonym poster: 26e69b71482cc71d8ad91fba826c9ab7

Skrevet

Hvis dette stemmer må jeg være den værste mammaen som finnes!

Sønnen min har overnattet borte hos besteforeldre mange ganger og han har ikke fylt 2 år engang :o :o :o

 

Anonym poster: da29f717f5a448c7c1d5d8aca269bb22

Skrevet

Kan jo fortelle min historie, som voksen med en mamma som var mye borte.

 

Mamma hadde (og har) en høyt betrodd stilling på departementsnivå. Da jeg var baby hadde mamma 4 måneders permisjon og ferie. Etter det var jeg hjemme med pappa noen måneder (ganske så uvanlig på den tiden), og deretter hos dagmamma. Dessuten var mamma bortreist minst 4 langhelger ila mitt første leveår, og enda mere til ettersom jeg ble eldre.Jeg vet at mamma syntes det var tungt å være borte, men som karrierekvinne følte hun nok at hun ikke hadde noe valg (selv om den økonomiske situasjon hadde tillatt ulønnet permisjon langt utover de 4 usle månedene).

 

Vel, mamma og jeg har et tilsynelatende fungerende forhold i dag. Men jeg takler ikke å være fysisk med henne, altså klemme og sånt. Det er rett og slett ubehagelig. Synes det er helt uproblematisk å skilles, selv om vi kun ser hverandre i ferier, og da som oftest kun et par dager i slengen. Søsteren min har det på samme måte. Ingen av oss kan vel egentlig forklare hvorfor det er sånn. Mamma er et godt menneske som forsøker alt hun kan å stille opp for oss på alle mulige måter.

 

Når jeg må dra fra pappa, derimot, gjør det vondt langt inn i sjela!

 

Som barn og ungdom var jeg mye sint, og mye lei meg. Gråt meg i søvn i flere år. Aner ikke hvorfor, men jeg husker jeg kjente på et grunnleggende savn etter ett eller annet. Dessuten var jeg så mye redd; redd for mørket og redd for døden. Mamma kunne ofte si, og sier fortsatt, at jeg er en sart sjel som ikke tåler like mye som andre. Hun mener jeg er født sånn, mens jeg mener jeg eventuelt må ha blitt sånn pga usikkerheten knyttet til omsorgen fra mamma.

 

Iallefall det første året er jeg overbevist om at mor har en spesiell omsorgsrolle i barnets liv. Barnet har først og fremst hørt hennes stemme, kjent hennes bevegelser og hennes lukt. Før synet er ordentlig utviklet er det mest mamma de ser. Klart det betyr noe!

 

Jeg har et veldig nært og godt forhold til pappa i dag, han er og har alltid vært en super pappa! Men det hadde ikke vært noe annerledes dersom mamma hadde vært mer tilstede.

 

Utad, og også overfor mine foreldre, fremsto jeg som et helt vanlig barn, kanskje litt vel mye "snill pike". Inni meg levde jeg i et kaos av følelser. Tror ikke tilknytningsvansker nødvendigvis er så synlige, selv ikke for foreldrene. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville plage mamma og pappa med mine problemer, de var jo så snille, hvorfor skulle jeg si noe som ville gjøre dem lei seg..?

 

Som voksen har jeg følt meg rotløs og identitetsløs. Har flyttet mye, og har ikke hatt noe problem med å bryte opp og begynne på nytt. Har lært meg ikke å se meg tilbake, dessuten tenker jeg sjelden på det som har vært. Jeg opplever det som en lettelse å bryte opp, den følelsen er så gjenkjennelig og nesten god å føle på.

Skrevet

Kan jo fortelle min historie, som voksen med en mamma som var mye borte.

 

Mamma hadde (og har) en høyt betrodd stilling på departementsnivå. Da jeg var baby hadde mamma 4 måneders permisjon og ferie. Etter det var jeg hjemme med pappa noen måneder (ganske så uvanlig på den tiden), og deretter hos dagmamma. Dessuten var mamma bortreist minst 4 langhelger ila mitt første leveår, og enda mere til ettersom jeg ble eldre.Jeg vet at mamma syntes det var tungt å være borte, men som karrierekvinne følte hun nok at hun ikke hadde noe valg (selv om den økonomiske situasjon hadde tillatt ulønnet permisjon langt utover de 4 usle månedene).

 

Vel, mamma og jeg har et tilsynelatende fungerende forhold i dag. Men jeg takler ikke å være fysisk med henne, altså klemme og sånt. Det er rett og slett ubehagelig. Synes det er helt uproblematisk å skilles, selv om vi kun ser hverandre i ferier, og da som oftest kun et par dager i slengen. Søsteren min har det på samme måte. Ingen av oss kan vel egentlig forklare hvorfor det er sånn. Mamma er et godt menneske som forsøker alt hun kan å stille opp for oss på alle mulige måter.

 

Når jeg må dra fra pappa, derimot, gjør det vondt langt inn i sjela!

 

Som barn og ungdom var jeg mye sint, og mye lei meg. Gråt meg i søvn i flere år. Aner ikke hvorfor, men jeg husker jeg kjente på et grunnleggende savn etter ett eller annet. Dessuten var jeg så mye redd; redd for mørket og redd for døden. Mamma kunne ofte si, og sier fortsatt, at jeg er en sart sjel som ikke tåler like mye som andre. Hun mener jeg er født sånn, mens jeg mener jeg eventuelt må ha blitt sånn pga usikkerheten knyttet til omsorgen fra mamma.

 

Iallefall det første året er jeg overbevist om at mor har en spesiell omsorgsrolle i barnets liv. Barnet har først og fremst hørt hennes stemme, kjent hennes bevegelser og hennes lukt. Før synet er ordentlig utviklet er det mest mamma de ser. Klart det betyr noe!

 

Jeg har et veldig nært og godt forhold til pappa i dag, han er og har alltid vært en super pappa! Men det hadde ikke vært noe annerledes dersom mamma hadde vært mer tilstede.

 

Utad, og også overfor mine foreldre, fremsto jeg som et helt vanlig barn, kanskje litt vel mye "snill pike". Inni meg levde jeg i et kaos av følelser. Tror ikke tilknytningsvansker nødvendigvis er så synlige, selv ikke for foreldrene. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville plage mamma og pappa med mine problemer, de var jo så snille, hvorfor skulle jeg si noe som ville gjøre dem lei seg..?

 

Som voksen har jeg følt meg rotløs og identitetsløs. Har flyttet mye, og har ikke hatt noe problem med å bryte opp og begynne på nytt. Har lært meg ikke å se meg tilbake, dessuten tenker jeg sjelden på det som har vært. Jeg opplever det som en lettelse å bryte opp, den følelsen er så gjenkjennelig og nesten god å føle på.

 

Godt innlegg!

Kjenner meg godt igjen også. Faren min som for meg var "viktigst" da jeg var lita jobbet vekk i uker av gangen. Jeg pleide å peke på telefonen og si pappa.

I dag har vi ikke et spesielt nært forhold. Det er rart å klemme han og "jeg er glad i deg" føles bare helt feil, selv om jeg selvfølgelig er glad i han. Er som du sier fysisk vondt å skilles fra moren min, men gjør meg ikke stort å skilles fra faren min (lenger).

 

Anonym poster: 60e41c588b4eb1defd74b0f88db6f1ca

Skrevet (endret)

Kan jo fortelle min historie, som voksen med en mamma som var mye borte.

 

Mamma hadde (og har) en høyt betrodd stilling på departementsnivå. Da jeg var baby hadde mamma 4 måneders permisjon og ferie. Etter det var jeg hjemme med pappa noen måneder (ganske så uvanlig på den tiden), og deretter hos dagmamma. Dessuten var mamma bortreist minst 4 langhelger ila mitt første leveår, og enda mere til ettersom jeg ble eldre.Jeg vet at mamma syntes det var tungt å være borte, men som karrierekvinne følte hun nok at hun ikke hadde noe valg (selv om den økonomiske situasjon hadde tillatt ulønnet permisjon langt utover de 4 usle månedene).

 

Vel, mamma og jeg har et tilsynelatende fungerende forhold i dag. Men jeg takler ikke å være fysisk med henne, altså klemme og sånt. Det er rett og slett ubehagelig. Synes det er helt uproblematisk å skilles, selv om vi kun ser hverandre i ferier, og da som oftest kun et par dager i slengen. Søsteren min har det på samme måte. Ingen av oss kan vel egentlig forklare hvorfor det er sånn. Mamma er et godt menneske som forsøker alt hun kan å stille opp for oss på alle mulige måter.

 

Når jeg må dra fra pappa, derimot, gjør det vondt langt inn i sjela!

 

Som barn og ungdom var jeg mye sint, og mye lei meg. Gråt meg i søvn i flere år. Aner ikke hvorfor, men jeg husker jeg kjente på et grunnleggende savn etter ett eller annet. Dessuten var jeg så mye redd; redd for mørket og redd for døden. Mamma kunne ofte si, og sier fortsatt, at jeg er en sart sjel som ikke tåler like mye som andre. Hun mener jeg er født sånn, mens jeg mener jeg eventuelt må ha blitt sånn pga usikkerheten knyttet til omsorgen fra mamma.

 

Iallefall det første året er jeg overbevist om at mor har en spesiell omsorgsrolle i barnets liv. Barnet har først og fremst hørt hennes stemme, kjent hennes bevegelser og hennes lukt. Før synet er ordentlig utviklet er det mest mamma de ser. Klart det betyr noe!

 

Jeg har et veldig nært og godt forhold til pappa i dag, han er og har alltid vært en super pappa! Men det hadde ikke vært noe annerledes dersom mamma hadde vært mer tilstede.

 

Utad, og også overfor mine foreldre, fremsto jeg som et helt vanlig barn, kanskje litt vel mye "snill pike". Inni meg levde jeg i et kaos av følelser. Tror ikke tilknytningsvansker nødvendigvis er så synlige, selv ikke for foreldrene. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville plage mamma og pappa med mine problemer, de var jo så snille, hvorfor skulle jeg si noe som ville gjøre dem lei seg..?

 

Som voksen har jeg følt meg rotløs og identitetsløs. Har flyttet mye, og har ikke hatt noe problem med å bryte opp og begynne på nytt. Har lært meg ikke å se meg tilbake, dessuten tenker jeg sjelden på det som har vært. Jeg opplever det som en lettelse å bryte opp, den følelsen er så gjenkjennelig og nesten god å føle på.

 

Godt innlegg!

Kjenner meg godt igjen også. Faren min som for meg var "viktigst" da jeg var lita jobbet vekk i uker av gangen. Jeg pleide å peke på telefonen og si pappa.

I dag har vi ikke et spesielt nært forhold. Det er rart å klemme han og "jeg er glad i deg" føles bare helt feil, selv om jeg selvfølgelig er glad i han. Er som du sier fysisk vondt å skilles fra moren min, men gjør meg ikke stort å skilles fra faren min (lenger).

 

Anonym poster: 60e41c588b4eb1defd74b0f88db6f1ca

 

JA! Er bare sååå kleint å si "glad i deg", huff, altså :P

Endret av studVest
Skrevet

Kan jo fortelle min historie, som voksen med en mamma som var mye borte.

 

Mamma hadde (og har) en høyt betrodd stilling på departementsnivå. Da jeg var baby hadde mamma 4 måneders permisjon og ferie. Etter det var jeg hjemme med pappa noen måneder (ganske så uvanlig på den tiden), og deretter hos dagmamma. Dessuten var mamma bortreist minst 4 langhelger ila mitt første leveår, og enda mere til ettersom jeg ble eldre.Jeg vet at mamma syntes det var tungt å være borte, men som karrierekvinne følte hun nok at hun ikke hadde noe valg (selv om den økonomiske situasjon hadde tillatt ulønnet permisjon langt utover de 4 usle månedene).

 

Vel, mamma og jeg har et tilsynelatende fungerende forhold i dag. Men jeg takler ikke å være fysisk med henne, altså klemme og sånt. Det er rett og slett ubehagelig. Synes det er helt uproblematisk å skilles, selv om vi kun ser hverandre i ferier, og da som oftest kun et par dager i slengen. Søsteren min har det på samme måte. Ingen av oss kan vel egentlig forklare hvorfor det er sånn. Mamma er et godt menneske som forsøker alt hun kan å stille opp for oss på alle mulige måter.

 

Når jeg må dra fra pappa, derimot, gjør det vondt langt inn i sjela!

 

Som barn og ungdom var jeg mye sint, og mye lei meg. Gråt meg i søvn i flere år. Aner ikke hvorfor, men jeg husker jeg kjente på et grunnleggende savn etter ett eller annet. Dessuten var jeg så mye redd; redd for mørket og redd for døden. Mamma kunne ofte si, og sier fortsatt, at jeg er en sart sjel som ikke tåler like mye som andre. Hun mener jeg er født sånn, mens jeg mener jeg eventuelt må ha blitt sånn pga usikkerheten knyttet til omsorgen fra mamma.

 

Iallefall det første året er jeg overbevist om at mor har en spesiell omsorgsrolle i barnets liv. Barnet har først og fremst hørt hennes stemme, kjent hennes bevegelser og hennes lukt. Før synet er ordentlig utviklet er det mest mamma de ser. Klart det betyr noe!

 

Jeg har et veldig nært og godt forhold til pappa i dag, han er og har alltid vært en super pappa! Men det hadde ikke vært noe annerledes dersom mamma hadde vært mer tilstede.

 

Utad, og også overfor mine foreldre, fremsto jeg som et helt vanlig barn, kanskje litt vel mye "snill pike". Inni meg levde jeg i et kaos av følelser. Tror ikke tilknytningsvansker nødvendigvis er så synlige, selv ikke for foreldrene. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville plage mamma og pappa med mine problemer, de var jo så snille, hvorfor skulle jeg si noe som ville gjøre dem lei seg..?

 

Som voksen har jeg følt meg rotløs og identitetsløs. Har flyttet mye, og har ikke hatt noe problem med å bryte opp og begynne på nytt. Har lært meg ikke å se meg tilbake, dessuten tenker jeg sjelden på det som har vært. Jeg opplever det som en lettelse å bryte opp, den følelsen er så gjenkjennelig og nesten god å føle på.

 

Jeg har samme forhold til min mor som du har, og jeg var hjemme med henne til jeg var 5år (og andre barn da, hun var dagmamma). Pappa jobbet MYE siden mor var hjemmeværende, og vi har et kjempeforhold idag.

Så?

Skrevet

Kan jo fortelle min historie, som voksen med en mamma som var mye borte.

 

Mamma hadde (og har) en høyt betrodd stilling på departementsnivå. Da jeg var baby hadde mamma 4 måneders permisjon og ferie. Etter det var jeg hjemme med pappa noen måneder (ganske så uvanlig på den tiden), og deretter hos dagmamma. Dessuten var mamma bortreist minst 4 langhelger ila mitt første leveår, og enda mere til ettersom jeg ble eldre.Jeg vet at mamma syntes det var tungt å være borte, men som karrierekvinne følte hun nok at hun ikke hadde noe valg (selv om den økonomiske situasjon hadde tillatt ulønnet permisjon langt utover de 4 usle månedene).

 

Vel, mamma og jeg har et tilsynelatende fungerende forhold i dag. Men jeg takler ikke å være fysisk med henne, altså klemme og sånt. Det er rett og slett ubehagelig. Synes det er helt uproblematisk å skilles, selv om vi kun ser hverandre i ferier, og da som oftest kun et par dager i slengen. Søsteren min har det på samme måte. Ingen av oss kan vel egentlig forklare hvorfor det er sånn. Mamma er et godt menneske som forsøker alt hun kan å stille opp for oss på alle mulige måter.

 

Når jeg må dra fra pappa, derimot, gjør det vondt langt inn i sjela!

 

Som barn og ungdom var jeg mye sint, og mye lei meg. Gråt meg i søvn i flere år. Aner ikke hvorfor, men jeg husker jeg kjente på et grunnleggende savn etter ett eller annet. Dessuten var jeg så mye redd; redd for mørket og redd for døden. Mamma kunne ofte si, og sier fortsatt, at jeg er en sart sjel som ikke tåler like mye som andre. Hun mener jeg er født sånn, mens jeg mener jeg eventuelt må ha blitt sånn pga usikkerheten knyttet til omsorgen fra mamma.

 

Iallefall det første året er jeg overbevist om at mor har en spesiell omsorgsrolle i barnets liv. Barnet har først og fremst hørt hennes stemme, kjent hennes bevegelser og hennes lukt. Før synet er ordentlig utviklet er det mest mamma de ser. Klart det betyr noe!

 

Jeg har et veldig nært og godt forhold til pappa i dag, han er og har alltid vært en super pappa! Men det hadde ikke vært noe annerledes dersom mamma hadde vært mer tilstede.

 

Utad, og også overfor mine foreldre, fremsto jeg som et helt vanlig barn, kanskje litt vel mye "snill pike". Inni meg levde jeg i et kaos av følelser. Tror ikke tilknytningsvansker nødvendigvis er så synlige, selv ikke for foreldrene. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville plage mamma og pappa med mine problemer, de var jo så snille, hvorfor skulle jeg si noe som ville gjøre dem lei seg..?

 

Som voksen har jeg følt meg rotløs og identitetsløs. Har flyttet mye, og har ikke hatt noe problem med å bryte opp og begynne på nytt. Har lært meg ikke å se meg tilbake, dessuten tenker jeg sjelden på det som har vært. Jeg opplever det som en lettelse å bryte opp, den følelsen er så gjenkjennelig og nesten god å føle på.

 

Jeg har samme forhold til min mor som du har, og jeg var hjemme med henne til jeg var 5år (og andre barn da, hun var dagmamma). Pappa jobbet MYE siden mor var hjemmeværende, og vi har et kjempeforhold idag.

Så?

 

En utrygg tilknytning trenger ikke komme av at mor er borte.

 

http://www.sinnetshelse.no/artikler/barn_saarbarhet.htm

 

Med min historie mener jeg å si at det med tilknytning og å være borte fra små barn KAN stemme for MEG. Hva som er tilfelle med deg har jeg overhode ikke noe grunnlag for å mene noe om. Vi er da forskjellige (antar jeg) ..

Skrevet

Dette er jo et tema det er klin umulig å forske på, hvis det var praktisk mulig, ville det vært etisk forkastelig. Altså må man velge en teori og prøve å dokumentere den. Hvilken teori man velger, er selvfølgelig avhengig av hva man tror på. Enten fordi man har studert noe eller fordi man har gjort noen valg eller fordi man ønsker å gjøre noen valg fremover eller fordi man selv har en gitt personlighet.

 

Selv er jeg også spesialist i klinisk barne- og ungdomspykologi og jeg ville sagt noe helt annet enn de to andre som er referert i denne tråden.

 

Anonym poster: 338aba495e12d87e93ae9fcc4b150a17

Skrevet

Kan jo fortelle min historie, som voksen med en mamma som var mye borte.

 

Mamma hadde (og har) en høyt betrodd stilling på departementsnivå. Da jeg var baby hadde mamma 4 måneders permisjon og ferie. Etter det var jeg hjemme med pappa noen måneder (ganske så uvanlig på den tiden), og deretter hos dagmamma. Dessuten var mamma bortreist minst 4 langhelger ila mitt første leveår, og enda mere til ettersom jeg ble eldre.Jeg vet at mamma syntes det var tungt å være borte, men som karrierekvinne følte hun nok at hun ikke hadde noe valg (selv om den økonomiske situasjon hadde tillatt ulønnet permisjon langt utover de 4 usle månedene).

 

Vel, mamma og jeg har et tilsynelatende fungerende forhold i dag. Men jeg takler ikke å være fysisk med henne, altså klemme og sånt. Det er rett og slett ubehagelig. Synes det er helt uproblematisk å skilles, selv om vi kun ser hverandre i ferier, og da som oftest kun et par dager i slengen. Søsteren min har det på samme måte. Ingen av oss kan vel egentlig forklare hvorfor det er sånn. Mamma er et godt menneske som forsøker alt hun kan å stille opp for oss på alle mulige måter.

 

Når jeg må dra fra pappa, derimot, gjør det vondt langt inn i sjela!

 

Som barn og ungdom var jeg mye sint, og mye lei meg. Gråt meg i søvn i flere år. Aner ikke hvorfor, men jeg husker jeg kjente på et grunnleggende savn etter ett eller annet. Dessuten var jeg så mye redd; redd for mørket og redd for døden. Mamma kunne ofte si, og sier fortsatt, at jeg er en sart sjel som ikke tåler like mye som andre. Hun mener jeg er født sånn, mens jeg mener jeg eventuelt må ha blitt sånn pga usikkerheten knyttet til omsorgen fra mamma.

 

Iallefall det første året er jeg overbevist om at mor har en spesiell omsorgsrolle i barnets liv. Barnet har først og fremst hørt hennes stemme, kjent hennes bevegelser og hennes lukt. Før synet er ordentlig utviklet er det mest mamma de ser. Klart det betyr noe!

 

Jeg har et veldig nært og godt forhold til pappa i dag, han er og har alltid vært en super pappa! Men det hadde ikke vært noe annerledes dersom mamma hadde vært mer tilstede.

 

Utad, og også overfor mine foreldre, fremsto jeg som et helt vanlig barn, kanskje litt vel mye "snill pike". Inni meg levde jeg i et kaos av følelser. Tror ikke tilknytningsvansker nødvendigvis er så synlige, selv ikke for foreldrene. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville plage mamma og pappa med mine problemer, de var jo så snille, hvorfor skulle jeg si noe som ville gjøre dem lei seg..?

 

Som voksen har jeg følt meg rotløs og identitetsløs. Har flyttet mye, og har ikke hatt noe problem med å bryte opp og begynne på nytt. Har lært meg ikke å se meg tilbake, dessuten tenker jeg sjelden på det som har vært. Jeg opplever det som en lettelse å bryte opp, den følelsen er så gjenkjennelig og nesten god å føle på.

 

Jeg har samme forhold til min mor som du har, og jeg var hjemme med henne til jeg var 5år (og andre barn da, hun var dagmamma). Pappa jobbet MYE siden mor var hjemmeværende, og vi har et kjempeforhold idag.

Så?

 

En utrygg tilknytning trenger ikke komme av at mor er borte.

 

http://www.sinnetshelse.no/artikler/barn_saarbarhet.htm

 

Med min historie mener jeg å si at det med tilknytning og å være borte fra små barn KAN stemme for MEG. Hva som er tilfelle med deg har jeg overhode ikke noe grunnlag for å mene noe om. Vi er da forskjellige (antar jeg) ..

 

Ja, det KAN stemme. Det kan like godt være at det er helt andre ting, ergo blir det like mye antagelser uten hold i som artikkelen...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...