Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #51 Skrevet 23. april 2013 Har dere tenkt på hvor mye skade det faktisk kan gjøre? Barn mellom 6 mnd og 4 år er i den viktigste perioden i livet når det kommer til tilknytning. Det er faktisk så ille at noen barn kan slite fryktelig med å knytte seg til omsorgspersonen om de er borte bare i noen få dager. Satt å leste dette i forbindelse med pensum, og jeg ble faktisk sjokkert over hvor lite som skal til for at barn kan miste tillitten til omsorgspersonen. Selv om barnet er 3 år skal man ikke være borte i 1 uke, det kan gjøre mer skade enn man tror. Anonym poster: 26e69b71482cc71d8ad91fba826c9ab7 Faan så lei jeg er av bedrevitere som deg, Håper du skriver inn bare for å provosere. Anonym poster: 001b1760c22adeeb63dbfc97f78e8315
Mamma`n til Will& Ailo Skrevet 23. april 2013 #52 Skrevet 23. april 2013 Det er helt greit og vanlig at en 1 åring er i bhg ca 8-9 timer per dag, men å overnatte en natt hos pappaen er skadelig..... Merkelig. Det kommer selvsagt an på hvor godt barnet kjenner far og hvor trygg barnet er på far. Det er liksom ikke nok at far vet at han er far så lenge barnet ikke skjønner det, kjenner ham og er trygg på ham. Mitt barn har sett far 1 gang. Klart at jeg ikke sender henne på overnatting til en mann hun har møtt 1 gang. For henne er han en fremmed og hvem sender barna på overnatting til fremmede menn? Du, kanskje?? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Men å overlate barnet i bhg til ukjente er helt greit? Man har TILVENNING i barnehagen. Det er gjerne mer enn ett kort møte. Det er heller ikke snakk om å OVERNATTE i barnehagen. Ser du virkelig ikke forskjellen? Da spør jeg: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ja,tilvenning i hele 3 dager.... Og hadde ikke jeg vært alenemor hadde jeg latt faren være delaktig helt fra fødselen av så da hadde ikke de vært noe problem. Du svarer fortsatt ikke på spørsmålet mitt: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Det kommer helt ann på mannen det. Om han hadde vært en helt vanlig oppgående mann,så ja. Jeg mener at fedre er like gode omsorgspersoner som mødre. Men som sagt så slipper jeg den problemstillingen da jeg bor sammen med barnefar. Det kommer an på mannen? Så mannen har forrang foran barnet og det at barnet ikke kjenner mannen er uvesentlig? Jeg kjenner at jeg blir skremt! Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ok, si at man har besteforeldre da som bor langt unna og de ser barnebarna 2 ganger i året . Man får besøk av de og mor og far tar seg en tur ut så besteforeldrene gir barna mat, bader de og legger de. Mor og far kommer hjem etter barna har sovnet og besteforeldrene tar barna om morningen sånn at foreldrene får sovet ut litt. Er det greit? Samme senario om man er hjemme hos besteforeldrene. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg lar ikke barna være alene med mennesker de ikke kjenner og ikke er trygge på. Spiller ingen rolle for barna om jeg kjenner dem godt og at jeg er trygg på dem. For barna er de fortsatt fremmede mennesker som man må bruke tid på å bli kjent med. DET er viktigere for meg enn å fly på byen, reise til syden og å dra fra ungene mine. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Nei vel, men veldig mange gjør det og jeg syns ikke de er dårlige foreldre av den grunn. Så lenge de blir passet av oppgående folk. Jeg syns det er trist at det er så mange fedre som ikke får alenetid med barna sine fordi mor tror at det er skadlig for barnet. Jeg hadde blitt gal om jeg aldri skulle få vært alene med barnet mitt og hatt far hengende over meg hele tiden.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #53 Skrevet 23. april 2013 Har dere tenkt på hvor mye skade det faktisk kan gjøre? Barn mellom 6 mnd og 4 år er i den viktigste perioden i livet når det kommer til tilknytning. Det er faktisk så ille at noen barn kan slite fryktelig med å knytte seg til omsorgspersonen om de er borte bare i noen få dager. Satt å leste dette i forbindelse med pensum, og jeg ble faktisk sjokkert over hvor lite som skal til for at barn kan miste tillitten til omsorgspersonen. Selv om barnet er 3 år skal man ikke være borte i 1 uke, det kan gjøre mer skade enn man tror. Anonym poster: 26e69b71482cc71d8ad91fba826c9ab7 Hvordan tar barn fra litt under året og oppover det å gå i barnehage full dag? (ikke alle er 1 år når de begynner i barnehager). Og der er det ofte vikarer, så ikke stabilt hvem som er der. Må vel være verre det enn at mor/far er borte en uke, og ungen stor koser seg hos noen den kjenner godt.... Anonym poster: 4c1a3e756735df32d9983fda0ee5d8e2
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #54 Skrevet 23. april 2013 Det er helt greit og vanlig at en 1 åring er i bhg ca 8-9 timer per dag, men å overnatte en natt hos pappaen er skadelig..... Merkelig. Det kommer selvsagt an på hvor godt barnet kjenner far og hvor trygg barnet er på far. Det er liksom ikke nok at far vet at han er far så lenge barnet ikke skjønner det, kjenner ham og er trygg på ham. Mitt barn har sett far 1 gang. Klart at jeg ikke sender henne på overnatting til en mann hun har møtt 1 gang. For henne er han en fremmed og hvem sender barna på overnatting til fremmede menn? Du, kanskje?? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Men å overlate barnet i bhg til ukjente er helt greit? Man har TILVENNING i barnehagen. Det er gjerne mer enn ett kort møte. Det er heller ikke snakk om å OVERNATTE i barnehagen. Ser du virkelig ikke forskjellen? Da spør jeg: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ja,tilvenning i hele 3 dager.... Og hadde ikke jeg vært alenemor hadde jeg latt faren være delaktig helt fra fødselen av så da hadde ikke de vært noe problem. Du svarer fortsatt ikke på spørsmålet mitt: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Det kommer helt ann på mannen det. Om han hadde vært en helt vanlig oppgående mann,så ja. Jeg mener at fedre er like gode omsorgspersoner som mødre. Men som sagt så slipper jeg den problemstillingen da jeg bor sammen med barnefar. Det kommer an på mannen? Så mannen har forrang foran barnet og det at barnet ikke kjenner mannen er uvesentlig? Jeg kjenner at jeg blir skremt! Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ok, si at man har besteforeldre da som bor langt unna og de ser barnebarna 2 ganger i året . Man får besøk av de og mor og far tar seg en tur ut så besteforeldrene gir barna mat, bader de og legger de. Mor og far kommer hjem etter barna har sovnet og besteforeldrene tar barna om morningen sånn at foreldrene får sovet ut litt. Er det greit? Samme senario om man er hjemme hos besteforeldrene. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg lar ikke barna være alene med mennesker de ikke kjenner og ikke er trygge på. Spiller ingen rolle for barna om jeg kjenner dem godt og at jeg er trygg på dem. For barna er de fortsatt fremmede mennesker som man må bruke tid på å bli kjent med. DET er viktigere for meg enn å fly på byen, reise til syden og å dra fra ungene mine. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Nei vel, men veldig mange gjør det og jeg syns ikke de er dårlige foreldre av den grunn. Så lenge de blir passet av oppgående folk. Jeg syns det er trist at det er så mange fedre som ikke får alenetid med barna sine fordi mor tror at det er skadlig for barnet. Jeg hadde blitt gal om jeg aldri skulle få vært alene med barnet mitt og hatt far hengende over meg hele tiden. Skal jeg fortelle deg hva som er trist? Det som er trist FOR BARNA er far som går fra dem, som ikke tar kontakt, som lar barna sitte igjen uten en pappa, som ikke vil vedkjenne seg barna og som er borte i flere år uten å gi lyd fra seg. For så å komme tilbake for å leke superpappa. DET ER TRIST! Vel, det er trist for ungene. Hva som er trist for far driter jeg i for det som er trist for far er konsekvensene av hans egen oppførsel. Det som også er trist er voksne mennesker som ikke tar seg bryet med å la barns bli kjent med den, eller de, som skal passe barna. Jeg bryr meg mer om hva som er trist for barna. Du bryr seg mer om hva som er trist for mor og far. Skjønner at vi er SVÆRT ulike. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd
Gjest Antarctica Skrevet 23. april 2013 #55 Skrevet 23. april 2013 Skilsmisse er trist for alle. Ungene dine har det nøyaktig så godt som du har det, så om du tror det hjelper å "ofre seg" og lide seg gjennom ett eller annet så lenge barna har det greit, så gjør du opp regning uten vert. De får det ikke bra om foreldrene er ulykkelige. Syns mye av scenarioene her er ekstreme. Ja, vi er enige om at riktig små barn ikke skal ha overnattinger på et nytt sted med nye personer. Men når folk blir skilt, kan det likevel godt hende at det er OK å ha overnatting hos den som har flytta ut - unger er ikke gullfisk, de glemmer en ikke etter ei uke hvis de har et godt forhold til en. F eks en pappa.- Selv toåringen min, da vi ble skilt, hadde levende en forestilling om pappa og det å være sammen med pappa uten meg, også etter at han hadde reist bort i en måned. Fireåringen snakket levende om både farmor og farfar, som han da ikke hadde møtt på et år. Å påstå at "besteforeldrene er fremmede, for vi ser dem ikke daglig" er å redusere ungenes relasjoner til rein matematikk. De som mener menneskesinnet er så sart og fullt av irrganger og mulig skadepotensial, burde også anerkjenne dets noe mer kompliserte prosesser - det er ikke "here today, gone tomorrow", ikke engang hos en toåring.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #56 Skrevet 23. april 2013 Ohoi, for en diskusjon det ble utav dette innlegget! Jeg er overhode ikke perfekt, og det var sannelig ikke meningen å skape krig her inne. Jeg har ei datter på 3 år, og jeg har vært borte fra henne flere ganger. Jeg vet at man ikke burde være for mye borte fra barna, men jeg fikk faktisk sjokk når jeg leste det. Jeg kommer overhode ikke til å sitte hjemme å dulle med henne til hun flytter hjemmefra, jeg tror faktisk det er sunt for barna å lære seg å være sammen med andre mennesker også Jeg sender fint barnet i barnehagen og stoler på at hun har det bra, og jeg sender henne også gjerne på overnatting om hun ønsker det. Ser at den siste setningen i innlegget mitt kanskje var med på å gjøre dette innlegget veldig kvasst! HI Anonym poster: 26e69b71482cc71d8ad91fba826c9ab7
Gjest Lykke Fryd ♥ Skrevet 23. april 2013 #57 Skrevet 23. april 2013 I debatten ang. far og overnatting så vil jeg si at jeg hadde heller ALDRI sendt datteren min alene på overnatting hos far. Datteren min er 3 år. Hun har aldri sett far, hun har aldri snakket med far og far har aldri tatt kontakt med henne. Han valgte henne bort og han har valgt å ikke være en del av livet hennes. Jeg har alltid sagt at døra her står åpen, men det følger noen regler med det: Kommer han tilbake så kreves det mye tilvenning, han må stille opp, han kan ikke ombestemme seg og han får ikke svikte henne. Det er ikke for mye forlangt på vegne av datteren min. Jeg vet at han er far. For henne er han en ukjent og en fremmed. Klart det kreves tilvenning for å bli kjent med ham og for å bli trygg på ham. Og det er opp til oss voksne å få til. Det er ikke slik at man kaster barnet uti det og satser på at det går bra. Jeg ville ikke gamblet på det.... Og er man egentlig en god far man kan stole på når han ikke tar kontakt med eget barn på 3 år? Det skal noe mer enn litt sperm til for å kunne kalle seg pappa!
Mamma`n til Will& Ailo Skrevet 23. april 2013 #58 Skrevet 23. april 2013 Det er helt greit og vanlig at en 1 åring er i bhg ca 8-9 timer per dag, men å overnatte en natt hos pappaen er skadelig..... Merkelig. Det kommer selvsagt an på hvor godt barnet kjenner far og hvor trygg barnet er på far. Det er liksom ikke nok at far vet at han er far så lenge barnet ikke skjønner det, kjenner ham og er trygg på ham. Mitt barn har sett far 1 gang. Klart at jeg ikke sender henne på overnatting til en mann hun har møtt 1 gang. For henne er han en fremmed og hvem sender barna på overnatting til fremmede menn? Du, kanskje?? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Men å overlate barnet i bhg til ukjente er helt greit? Man har TILVENNING i barnehagen. Det er gjerne mer enn ett kort møte. Det er heller ikke snakk om å OVERNATTE i barnehagen. Ser du virkelig ikke forskjellen? Da spør jeg: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ja,tilvenning i hele 3 dager.... Og hadde ikke jeg vært alenemor hadde jeg latt faren være delaktig helt fra fødselen av så da hadde ikke de vært noe problem. Du svarer fortsatt ikke på spørsmålet mitt: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Det kommer helt ann på mannen det. Om han hadde vært en helt vanlig oppgående mann,så ja. Jeg mener at fedre er like gode omsorgspersoner som mødre. Men som sagt så slipper jeg den problemstillingen da jeg bor sammen med barnefar. Det kommer an på mannen? Så mannen har forrang foran barnet og det at barnet ikke kjenner mannen er uvesentlig? Jeg kjenner at jeg blir skremt! Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ok, si at man har besteforeldre da som bor langt unna og de ser barnebarna 2 ganger i året . Man får besøk av de og mor og far tar seg en tur ut så besteforeldrene gir barna mat, bader de og legger de. Mor og far kommer hjem etter barna har sovnet og besteforeldrene tar barna om morningen sånn at foreldrene får sovet ut litt. Er det greit? Samme senario om man er hjemme hos besteforeldrene. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg lar ikke barna være alene med mennesker de ikke kjenner og ikke er trygge på. Spiller ingen rolle for barna om jeg kjenner dem godt og at jeg er trygg på dem. For barna er de fortsatt fremmede mennesker som man må bruke tid på å bli kjent med. DET er viktigere for meg enn å fly på byen, reise til syden og å dra fra ungene mine. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Nei vel, men veldig mange gjør det og jeg syns ikke de er dårlige foreldre av den grunn. Så lenge de blir passet av oppgående folk. Jeg syns det er trist at det er så mange fedre som ikke får alenetid med barna sine fordi mor tror at det er skadlig for barnet. Jeg hadde blitt gal om jeg aldri skulle få vært alene med barnet mitt og hatt far hengende over meg hele tiden. Skal jeg fortelle deg hva som er trist? Det som er trist FOR BARNA er far som går fra dem, som ikke tar kontakt, som lar barna sitte igjen uten en pappa, som ikke vil vedkjenne seg barna og som er borte i flere år uten å gi lyd fra seg. For så å komme tilbake for å leke superpappa. DET ER TRIST! Vel, det er trist for ungene. Hva som er trist for far driter jeg i for det som er trist for far er konsekvensene av hans egen oppførsel. Det som også er trist er voksne mennesker som ikke tar seg bryet med å la barns bli kjent med den, eller de, som skal passe barna. Jeg bryr meg mer om hva som er trist for barna. Du bryr seg mer om hva som er trist for mor og far. Skjønner at vi er SVÆRT ulike. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ja, selvfølgelig er det veldig trist og dumt. Men, når far kommer på banen igjen så la han få være en far om ikke minst for ungene sin skyld. De har sikkert savnet pappaen sin og barn har godt av å ha pappaen i livet sitt om han er oppgående. Min far stakk til Thailand når jeg var 9 år og jeg så han bare 1-2 ganger i året, men de gangene jeg var hos han hadde vi det kjempefint og jeg hadde vært veldig bitter på mamma om hun skulle ha nektet meg det.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #59 Skrevet 23. april 2013 Synes denne diskusjonen er et glimrende eksempel på hvordan mange forkaster, latterliggjør eller blir forbanna over "begrensninger" som settes for dem selv som foreldre - begrensninger som koster litt, eller som gjør at man må forsake FOR mye (egentid, ferie uten barn...). Vi VIL ikke at det skal være slik at vi tar en risiko på vegne av barna våre ved å forlate dem mens vi er små, derfor blir vi sure ("bla bla bla"... "Ja det gjelder ikke MINE barn"... "Jeg tror ikke noe på det tenk"...) og prater om perfekte mødre og høye hester... Mens vi er tilsvarende oppe på den like høye hesten når det er snakk om ting som ikke koster oss for mye eller fører til altfor store forsakelser på egne vegne... DA vil vi selvsagt ikke risikere noe som helst på vegne av barna våre, alle som mener annerledes enn oss tar feil (les: er dårlige mødre), og all forskning og litteratur som støtter våre meninger er selvsagt troverdig... Vi er nok alle bare perfekte mødre frem til et visst punkt... Egoismen tar oss alle på ett eller flere områder. Vi velger oss de forsakelsene som ikke koster oss for mye, og forkaster de som ikke passet oss så bra. Potensielle tilknytningsskader i voksen alder for barn som blir forlatt av hovedomsorgsgiver er ikke noe nytt, eller noe hi finner på. Dette er noe som blir diskutert og forsket på av fagpersoner med tung kompetanse på området. Hvorfor tør dere så lett å avskrive det som sprøyt? Vet dere noe om temaet? Kanskje noe disse forskerne ikke vet om, som de burde få vite om? Og før dere beskylder meg for å sitte på nevnte høye hest: jeg var selv en langhelg borte fra dattera mi da hun var to år. Jeg tror og håper at det gikk helt bra. Men jeg VET ikke. Og det var ikke med lett hjerte jeg forlot henne. Muligens var det et egoistisk valg av meg. Tilknytningsskader er et økende og alvorlig problem for den det gjelder. Og i disse skilsmissetider tror jeg vi kommer til å få nesten en hel generasjon mennesker som har problemer med å knytte seg til andre. Trist, men det er likevel ingen grunn til å bli forbanna på folk som påpeker eller tror på dette. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521
Gjest Sommerfuggel i vinterland Skrevet 23. april 2013 #60 Skrevet 23. april 2013 Det er en grunn til at ved skilsmisser eller foreldre som går fra hverandre så anbefales det ikke at barnet er lengre borte fra hovedomsorgsperson mer enn time-ganger-antall mnd barnet er første året og dag-ganger-antall år barnet er frem til det er 4 år gammelt. Og her snakker vi om foreldre... Det er en big deal som alt for mange ikke tar hensyn til og faktisk ikke vil høre tale om. Helt sykt at en voksne omsorgspersoner kan lukke ørene fullstendig fordi det ikke passer for dem. Jeg sier ikke dette for å kverulere, spør fordi jeg oppriktig lurer... Etter mange runder på fvk de siste årene så vet jeg at anbefalingene sier sånn og slik. Men om det er dette med skilsmisse og barns tilknytning til omsorgsperson osv, hvorfor er det LOVFESTET at samværspersonen har krav på 2 uker sammenhengende ferie da? Jeg har ei på 2,5 år som aldri har vært borte fra meg i mer enn 5 dager før (samvær hos far da jeg ble syk), men far mener han kan kreve å ha henne i 2 uker i sommer, for det står det i loven.. Heldigvis skjønte han selv at det ikke ville være gunstig verken for henne eller de andre to på 4 og 6 år, men hva gjør man om far bestrider sånt? Han har jo loven på sin side? To uker sammenhengende er jo drøyt. Men han kan jo begynne å be om at hun får komme på litt hyppigere besøk i forkant, for å bli vant. En uke i begynnelsen av ferien og en uke litt seinere er vel mer i barnets interesse. Regner med at han heller ikke har lyst til å gjøre henne utrygg? Kanskje dere trenger en time, såkalt "foreldresamarbeidstime" hos FVK? Han innså det heldigvis rimelig kjapt selv at dette ble dumt for vesla. Så vi tar heller annenhver uke i hele juli Men jeg lurer fortsatt: om det virkelig er så skadelig, hvorfor er vi foreldre pliktet, etter norsk lov, til å gjøre noe som er skadelig for barna?
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #61 Skrevet 23. april 2013 Det er helt greit og vanlig at en 1 åring er i bhg ca 8-9 timer per dag, men å overnatte en natt hos pappaen er skadelig..... Merkelig. Det kommer selvsagt an på hvor godt barnet kjenner far og hvor trygg barnet er på far. Det er liksom ikke nok at far vet at han er far så lenge barnet ikke skjønner det, kjenner ham og er trygg på ham. Mitt barn har sett far 1 gang. Klart at jeg ikke sender henne på overnatting til en mann hun har møtt 1 gang. For henne er han en fremmed og hvem sender barna på overnatting til fremmede menn? Du, kanskje?? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Men å overlate barnet i bhg til ukjente er helt greit? Man har TILVENNING i barnehagen. Det er gjerne mer enn ett kort møte. Det er heller ikke snakk om å OVERNATTE i barnehagen. Ser du virkelig ikke forskjellen? Da spør jeg: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ja,tilvenning i hele 3 dager.... Og hadde ikke jeg vært alenemor hadde jeg latt faren være delaktig helt fra fødselen av så da hadde ikke de vært noe problem. Du svarer fortsatt ikke på spørsmålet mitt: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Det kommer helt ann på mannen det. Om han hadde vært en helt vanlig oppgående mann,så ja. Jeg mener at fedre er like gode omsorgspersoner som mødre. Men som sagt så slipper jeg den problemstillingen da jeg bor sammen med barnefar. Det kommer an på mannen? Så mannen har forrang foran barnet og det at barnet ikke kjenner mannen er uvesentlig? Jeg kjenner at jeg blir skremt! Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ok, si at man har besteforeldre da som bor langt unna og de ser barnebarna 2 ganger i året . Man får besøk av de og mor og far tar seg en tur ut så besteforeldrene gir barna mat, bader de og legger de. Mor og far kommer hjem etter barna har sovnet og besteforeldrene tar barna om morningen sånn at foreldrene får sovet ut litt. Er det greit? Samme senario om man er hjemme hos besteforeldrene. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg lar ikke barna være alene med mennesker de ikke kjenner og ikke er trygge på. Spiller ingen rolle for barna om jeg kjenner dem godt og at jeg er trygg på dem. For barna er de fortsatt fremmede mennesker som man må bruke tid på å bli kjent med. DET er viktigere for meg enn å fly på byen, reise til syden og å dra fra ungene mine. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Nei vel, men veldig mange gjør det og jeg syns ikke de er dårlige foreldre av den grunn. Så lenge de blir passet av oppgående folk. Jeg syns det er trist at det er så mange fedre som ikke får alenetid med barna sine fordi mor tror at det er skadlig for barnet. Jeg hadde blitt gal om jeg aldri skulle få vært alene med barnet mitt og hatt far hengende over meg hele tiden. Skal jeg fortelle deg hva som er trist? Det som er trist FOR BARNA er far som går fra dem, som ikke tar kontakt, som lar barna sitte igjen uten en pappa, som ikke vil vedkjenne seg barna og som er borte i flere år uten å gi lyd fra seg. For så å komme tilbake for å leke superpappa. DET ER TRIST! Vel, det er trist for ungene. Hva som er trist for far driter jeg i for det som er trist for far er konsekvensene av hans egen oppførsel. Det som også er trist er voksne mennesker som ikke tar seg bryet med å la barns bli kjent med den, eller de, som skal passe barna. Jeg bryr meg mer om hva som er trist for barna. Du bryr seg mer om hva som er trist for mor og far. Skjønner at vi er SVÆRT ulike. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ja, selvfølgelig er det veldig trist og dumt. Men, når far kommer på banen igjen så la han få være en far om ikke minst for ungene sin skyld. De har sikkert savnet pappaen sin og barn har godt av å ha pappaen i livet sitt om han er oppgående. Min far stakk til Thailand når jeg var 9 år og jeg så han bare 1-2 ganger i året, men de gangene jeg var hos han hadde vi det kjempefint og jeg hadde vært veldig bitter på mamma om hun skulle ha nektet meg det. La ham? Jeg nekter ham ikke. Men om han vil så blir det på mine og barnas premisser. Jeg danser ikke etter fars pipe, men gjør det som er best for ungene. Og da hadde jeg ikke sendt dem alene til far slik situasjonen er. Bryter man en tillitt slik han har gjort så må han også jobbe for å bygge opp tillitten igjen. Og jeg snakker ikke om min tillitt, men ungenes. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd
Gjest Antarctica Skrevet 23. april 2013 #62 Skrevet 23. april 2013 Og i disse skilsmissetider tror jeg vi kommer til å få nesten en hel generasjon mennesker som har problemer med å knytte seg til andre. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521 Men i så fall er det ikke fordi ungene må overnatte hos pappa noen helger - det er nok mye større tilknytningsskader i de skilsmissene som ender med lite eller ingen kontakt med en kjent og kjær forelder. Jeg er viktig for barna mine, sikkert den viktigste, men de opplever det aller største savnet etter noen andre, nemlig den som ikke bor her.
Gjest Antarctica Skrevet 23. april 2013 #63 Skrevet 23. april 2013 Det er en grunn til at ved skilsmisser eller foreldre som går fra hverandre så anbefales det ikke at barnet er lengre borte fra hovedomsorgsperson mer enn time-ganger-antall mnd barnet er første året og dag-ganger-antall år barnet er frem til det er 4 år gammelt. Og her snakker vi om foreldre... Det er en big deal som alt for mange ikke tar hensyn til og faktisk ikke vil høre tale om. Helt sykt at en voksne omsorgspersoner kan lukke ørene fullstendig fordi det ikke passer for dem. Jeg sier ikke dette for å kverulere, spør fordi jeg oppriktig lurer... Etter mange runder på fvk de siste årene så vet jeg at anbefalingene sier sånn og slik. Men om det er dette med skilsmisse og barns tilknytning til omsorgsperson osv, hvorfor er det LOVFESTET at samværspersonen har krav på 2 uker sammenhengende ferie da? Jeg har ei på 2,5 år som aldri har vært borte fra meg i mer enn 5 dager før (samvær hos far da jeg ble syk), men far mener han kan kreve å ha henne i 2 uker i sommer, for det står det i loven.. Heldigvis skjønte han selv at det ikke ville være gunstig verken for henne eller de andre to på 4 og 6 år, men hva gjør man om far bestrider sånt? Han har jo loven på sin side? To uker sammenhengende er jo drøyt. Men han kan jo begynne å be om at hun får komme på litt hyppigere besøk i forkant, for å bli vant. En uke i begynnelsen av ferien og en uke litt seinere er vel mer i barnets interesse. Regner med at han heller ikke har lyst til å gjøre henne utrygg? Kanskje dere trenger en time, såkalt "foreldresamarbeidstime" hos FVK? Han innså det heldigvis rimelig kjapt selv at dette ble dumt for vesla. Så vi tar heller annenhver uke i hele juli Men jeg lurer fortsatt: om det virkelig er så skadelig, hvorfor er vi foreldre pliktet, etter norsk lov, til å gjøre noe som er skadelig for barna? Vi er ikke det. Vi er forpliktet til å la ungene ha god kontakt med begge foreldre. Dere står fritt til å lage egne avtaler, men de to ukene er vel for å demme opp for familieskulkere. ...for fortsatt er den mest utbredte syken i vårt moderne samfunn med alle sine skilsmisser ikke kampen om hovedomsorgen, men flukten fra forpliktelsene....
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #64 Skrevet 23. april 2013 Jeg tror nå det har minst like mye med hvem barna bor hos når omsorgspersonen(e) er borte å gjøre. Det er klart at barn som bor hos personer de ikke er trygge på vil reagere annerledes enn barn som bor hos noen de stoler på og omgås jevnlig, både dag og natt. Tror de fleste i denne tråden reagerer på ordlyden i HI, og at mange blir provosert over at de blir indirekte beskyldt for å kunne skade barna sine. Det er ingen som liker å høre det. Anonym poster: 7d887cd71d4983043832662608b887a6
Mamma`n til Will& Ailo Skrevet 23. april 2013 #65 Skrevet 23. april 2013 I debatten ang. far og overnatting så vil jeg si at jeg hadde heller ALDRI sendt datteren min alene på overnatting hos far. Datteren min er 3 år. Hun har aldri sett far, hun har aldri snakket med far og far har aldri tatt kontakt med henne. Han valgte henne bort og han har valgt å ikke være en del av livet hennes. Jeg har alltid sagt at døra her står åpen, men det følger noen regler med det: Kommer han tilbake så kreves det mye tilvenning, han må stille opp, han kan ikke ombestemme seg og han får ikke svikte henne. Det er ikke for mye forlangt på vegne av datteren min. Jeg vet at han er far. For henne er han en ukjent og en fremmed. Klart det kreves tilvenning for å bli kjent med ham og for å bli trygg på ham. Og det er opp til oss voksne å få til. Det er ikke slik at man kaster barnet uti det og satser på at det går bra. Jeg ville ikke gamblet på det.... Og er man egentlig en god far man kan stole på når han ikke tar kontakt med eget barn på 3 år? Det skal noe mer enn litt sperm til for å kunne kalle seg pappa! Jeg er egentig enig i det, men jeg ville sette ting litt på spissen her. Jeg har lest om mange her inne som tviholder på barna sine og lar aldri noen andre få passe de . Jeg mener at jo flere omsorgspersoner barnet knytter seg til (som besteforeldre,tanter,onkler,pappa ol) jo bedre er det i det lange løp for da har barna flere å gå til om de trenger det. Noen ganger er det bedre å prate med en tante enn med mor om for eksempel problemer og jo tidligere disse båndene blir knyttet jo bedre er det. Gud forby om jeg pluselig dør eller blir innlagt over lengere tid på sykehus. Da vet jeg at barna mine har andre som kan fylle min plass.
Gjest Antarctica Skrevet 23. april 2013 #66 Skrevet 23. april 2013 Vi vil nok alle helst være uerstattelige.... Men kirkegården er full av uerstattelige personer. Verden går videre likevel.-
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #67 Skrevet 23. april 2013 Og i disse skilsmissetider tror jeg vi kommer til å få nesten en hel generasjon mennesker som har problemer med å knytte seg til andre. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521 Men i så fall er det ikke fordi ungene må overnatte hos pappa noen helger - det er nok mye større tilknytningsskader i de skilsmissene som ender med lite eller ingen kontakt med en kjent og kjær forelder. Jeg er viktig for barna mine, sikkert den viktigste, men de opplever det aller største savnet etter noen andre, nemlig den som ikke bor her. Nei jeg tror heller ikke det. Det er nok langt mer skadelig for barna å miste kontakten med den ene foreldreren helt, enn å være på samvær (og dermed være borte fra hovedomsorgsgiver). Men det sier jo også at barn av skilte foreldre har større sannsynlighet for selv å bli skilt. Så det kan kanskje gjøre noe med tilknytningen? Det er sikkert en million variabler som spillet inn på dette. Men jeg tror barna våre har godt av at vi tar denne problematikken på alvor, og ikke avskriver den fordi det føles ubehagelig for oss. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521
Gjest Lykke Fryd ♥ Skrevet 23. april 2013 #68 Skrevet 23. april 2013 I debatten ang. far og overnatting så vil jeg si at jeg hadde heller ALDRI sendt datteren min alene på overnatting hos far. Datteren min er 3 år. Hun har aldri sett far, hun har aldri snakket med far og far har aldri tatt kontakt med henne. Han valgte henne bort og han har valgt å ikke være en del av livet hennes. Jeg har alltid sagt at døra her står åpen, men det følger noen regler med det: Kommer han tilbake så kreves det mye tilvenning, han må stille opp, han kan ikke ombestemme seg og han får ikke svikte henne. Det er ikke for mye forlangt på vegne av datteren min. Jeg vet at han er far. For henne er han en ukjent og en fremmed. Klart det kreves tilvenning for å bli kjent med ham og for å bli trygg på ham. Og det er opp til oss voksne å få til. Det er ikke slik at man kaster barnet uti det og satser på at det går bra. Jeg ville ikke gamblet på det.... Og er man egentlig en god far man kan stole på når han ikke tar kontakt med eget barn på 3 år? Det skal noe mer enn litt sperm til for å kunne kalle seg pappa! Jeg er egentig enig i det, men jeg ville sette ting litt på spissen her. Jeg har lest om mange her inne som tviholder på barna sine og lar aldri noen andre få passe de . Jeg mener at jo flere omsorgspersoner barnet knytter seg til (som besteforeldre,tanter,onkler,pappa ol) jo bedre er det i det lange løp for da har barna flere å gå til om de trenger det. Noen ganger er det bedre å prate med en tante enn med mor om for eksempel problemer og jo tidligere disse båndene blir knyttet jo bedre er det. Gud forby om jeg pluselig dør eller blir innlagt over lengere tid på sykehus. Da vet jeg at barna mine har andre som kan fylle min plass. Poenget er da at du vil sikkert overlate dem til noen som barna kjenner, ikke sant? Ikke en random tante fra Sauda eller en fetter fra Honningsvåg som barna aldri har snakket med eller sett. Da er kanskje en god nabo et bedre valg eller en kollega fra jobben. En som barna kjenner og som barna er trygg på. Blod er kanskje tykkere enn vann, men når barna ikke kjenner sitt opphav eller ikke er trygg på vedkommende så velger man noen andre. For barna sin del for dette handler ikke så mye om oss, vi er voksne og vi tåler det meste. Det gjør ikke barna og da er jobben vår å trygge barna våre. Også når vi ikke er tilstede.
Gjest Antarctica Skrevet 23. april 2013 #69 Skrevet 23. april 2013 Og i disse skilsmissetider tror jeg vi kommer til å få nesten en hel generasjon mennesker som har problemer med å knytte seg til andre. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521 Men i så fall er det ikke fordi ungene må overnatte hos pappa noen helger - det er nok mye større tilknytningsskader i de skilsmissene som ender med lite eller ingen kontakt med en kjent og kjær forelder. Jeg er viktig for barna mine, sikkert den viktigste, men de opplever det aller største savnet etter noen andre, nemlig den som ikke bor her. Nei jeg tror heller ikke det. Det er nok langt mer skadelig for barna å miste kontakten med den ene foreldreren helt, enn å være på samvær (og dermed være borte fra hovedomsorgsgiver). Men det sier jo også at barn av skilte foreldre har større sannsynlighet for selv å bli skilt. Så det kan kanskje gjøre noe med tilknytningen? Det er sikkert en million variabler som spillet inn på dette. Men jeg tror barna våre har godt av at vi tar denne problematikken på alvor, og ikke avskriver den fordi det føles ubehagelig for oss. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521 Syns ikke det virker som om den avskrives. Langt ifra. Men det er i ferd med å utvikle seg en ny religion, der det å være mor er mer krevende enn å være nonne. Alt mulig skal man nekte seg, selv en dag elelr et døgn utenfor hjemmets vegger skal liksom være utslagsgivende. Det fins tusen måter å være god mor på - god nok.
Isola&Lille+julegave Skrevet 23. april 2013 #70 Skrevet 23. april 2013 Jaha. Hva ville du frem til med "ironien"? Anonym poster: f22fd762c57b359b380893f97a48a105 At det alltid er oss mødre som gjør noe galt, ikke fedrene. Om en far jobber i Nordsjøen, så er han en god far, som sørger for familien sin. Om en mor gjør det, så får sikkert ungene traumer. Skjønn det den som kan. Det forstår jeg veldig godt. Det er som som regel mor som er hovedomsorgspersonen og den som står barnet nærmest. Selv om det er politisk ukorrekt.
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #71 Skrevet 23. april 2013 Og i disse skilsmissetider tror jeg vi kommer til å få nesten en hel generasjon mennesker som har problemer med å knytte seg til andre. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521 Men i så fall er det ikke fordi ungene må overnatte hos pappa noen helger - det er nok mye større tilknytningsskader i de skilsmissene som ender med lite eller ingen kontakt med en kjent og kjær forelder. Jeg er viktig for barna mine, sikkert den viktigste, men de opplever det aller største savnet etter noen andre, nemlig den som ikke bor her. Nei jeg tror heller ikke det. Det er nok langt mer skadelig for barna å miste kontakten med den ene foreldreren helt, enn å være på samvær (og dermed være borte fra hovedomsorgsgiver). Men det sier jo også at barn av skilte foreldre har større sannsynlighet for selv å bli skilt. Så det kan kanskje gjøre noe med tilknytningen? Det er sikkert en million variabler som spillet inn på dette. Men jeg tror barna våre har godt av at vi tar denne problematikken på alvor, og ikke avskriver den fordi det føles ubehagelig for oss. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521 Syns ikke det virker som om den avskrives. Langt ifra. Men det er i ferd med å utvikle seg en ny religion, der det å være mor er mer krevende enn å være nonne. Alt mulig skal man nekte seg, selv en dag elelr et døgn utenfor hjemmets vegger skal liksom være utslagsgivende. Det fins tusen måter å være god mor på - god nok. Vel... For å gjenta mantraet her inne: Ønsker du ikke det beste for barna dine? Neida, jeg er egentlig enig med deg. Poenget mitt var bare at vi har en tendens til å velge oss de "hjertesakene" som passer oss selv best, mens vi avskriver de som vi føler koster oss for mye forsakelse og pes. Og vi har nok alle en tendens til å sette oss på vår høye hest når vi misjonerer våre egne hjertesaker ("vil du ikke det beste for barna dine?"), når vi trolig ikke gjør det beste selv på andre områder. Synes dette var veldig tydelig når hi ble møtt med "blablabla" og "er du liksom perfekt" når hun forkynte SIN hjertesak. Anonym poster: cfe3f391bd7eb991a556f5df8192b521
Gjest Antarctica Skrevet 23. april 2013 #72 Skrevet 23. april 2013 Hun fant ikke akkurat opp hjulet, må jeg minne om. For denne har vi drøvtygd på (med ulike hovedinnleggere) siden februar.
Gjest Lykke Fryd ♥ Skrevet 23. april 2013 #73 Skrevet 23. april 2013 Hun fant ikke akkurat opp hjulet, må jeg minne om. For denne har vi drøvtygd på (med ulike hovedinnleggere) siden februar. Nå skal det vel sies at de fleste tema har vært tygd ihjel utallige ganger. Som barnehage, husmødre, alenemødre, trygdesystemet, late damer som ikke gidder å amme, karrieremødre, ubrukelige menn, Reima osv. Det meste har nok blitt sagt mange ganger
Anonym bruker Skrevet 23. april 2013 #74 Skrevet 23. april 2013 Det er helt greit og vanlig at en 1 åring er i bhg ca 8-9 timer per dag, men å overnatte en natt hos pappaen er skadelig..... Merkelig. Det kommer selvsagt an på hvor godt barnet kjenner far og hvor trygg barnet er på far. Det er liksom ikke nok at far vet at han er far så lenge barnet ikke skjønner det, kjenner ham og er trygg på ham. Mitt barn har sett far 1 gang. Klart at jeg ikke sender henne på overnatting til en mann hun har møtt 1 gang. For henne er han en fremmed og hvem sender barna på overnatting til fremmede menn? Du, kanskje?? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Men å overlate barnet i bhg til ukjente er helt greit? Man har TILVENNING i barnehagen. Det er gjerne mer enn ett kort møte. Det er heller ikke snakk om å OVERNATTE i barnehagen. Ser du virkelig ikke forskjellen? Da spør jeg: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ja,tilvenning i hele 3 dager.... Og hadde ikke jeg vært alenemor hadde jeg latt faren være delaktig helt fra fødselen av så da hadde ikke de vært noe problem. Du svarer fortsatt ikke på spørsmålet mitt: Ville du sendt barnet ditt på overnatting til en mann barnet kun har møtt en gang? Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Det kommer helt ann på mannen det. Om han hadde vært en helt vanlig oppgående mann,så ja. Jeg mener at fedre er like gode omsorgspersoner som mødre. Men som sagt så slipper jeg den problemstillingen da jeg bor sammen med barnefar. Det kommer an på mannen? Så mannen har forrang foran barnet og det at barnet ikke kjenner mannen er uvesentlig? Jeg kjenner at jeg blir skremt! Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ok, si at man har besteforeldre da som bor langt unna og de ser barnebarna 2 ganger i året . Man får besøk av de og mor og far tar seg en tur ut så besteforeldrene gir barna mat, bader de og legger de. Mor og far kommer hjem etter barna har sovnet og besteforeldrene tar barna om morningen sånn at foreldrene får sovet ut litt. Er det greit? Samme senario om man er hjemme hos besteforeldrene. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg lar ikke barna være alene med mennesker de ikke kjenner og ikke er trygge på. Spiller ingen rolle for barna om jeg kjenner dem godt og at jeg er trygg på dem. For barna er de fortsatt fremmede mennesker som man må bruke tid på å bli kjent med. DET er viktigere for meg enn å fly på byen, reise til syden og å dra fra ungene mine. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Nei vel, men veldig mange gjør det og jeg syns ikke de er dårlige foreldre av den grunn. Så lenge de blir passet av oppgående folk. Jeg syns det er trist at det er så mange fedre som ikke får alenetid med barna sine fordi mor tror at det er skadlig for barnet. Jeg hadde blitt gal om jeg aldri skulle få vært alene med barnet mitt og hatt far hengende over meg hele tiden. Skal jeg fortelle deg hva som er trist? Det som er trist FOR BARNA er far som går fra dem, som ikke tar kontakt, som lar barna sitte igjen uten en pappa, som ikke vil vedkjenne seg barna og som er borte i flere år uten å gi lyd fra seg. For så å komme tilbake for å leke superpappa. DET ER TRIST! Vel, det er trist for ungene. Hva som er trist for far driter jeg i for det som er trist for far er konsekvensene av hans egen oppførsel. Det som også er trist er voksne mennesker som ikke tar seg bryet med å la barns bli kjent med den, eller de, som skal passe barna. Jeg bryr meg mer om hva som er trist for barna. Du bryr seg mer om hva som er trist for mor og far. Skjønner at vi er SVÆRT ulike. Anonym poster: 6a2eb2641599fe7f6958c11ab8f747dd Ja, selvfølgelig er det veldig trist og dumt. Men, når far kommer på banen igjen så la han få være en far om ikke minst for ungene sin skyld. De har sikkert savnet pappaen sin og barn har godt av å ha pappaen i livet sitt om han er oppgående. Min far stakk til Thailand når jeg var 9 år og jeg så han bare 1-2 ganger i året, men de gangene jeg var hos han hadde vi det kjempefint og jeg hadde vært veldig bitter på mamma om hun skulle ha nektet meg det. hvorfor skal man la far valse inn i barnas liv bare fordi han føler det er bra nå? hva om han bare drar igjen, tror du ikke barn syns det er verre? Hva med de barna som far ikke har hatt kontakt, tror du de savner pappan sin? Eller muligens de har fått nye "far"? Syns du er veldig bombastisk i din påstand at far er en gode for barnet uansett.. Anonym poster: 3119f921865b1a6752b948875e0b7329
Gjest Antarctica Skrevet 23. april 2013 #75 Skrevet 23. april 2013 Hun fant ikke akkurat opp hjulet, må jeg minne om. For denne har vi drøvtygd på (med ulike hovedinnleggere) siden februar. Nå skal det vel sies at de fleste tema har vært tygd ihjel utallige ganger. Som barnehage, husmødre, alenemødre, trygdesystemet, late damer som ikke gidder å amme, karrieremødre, ubrukelige menn, Reima osv. Det meste har nok blitt sagt mange ganger Helt sant. Det er formuleringer av typen "er dere virkelig ikke KLAR over???!!!" som får denne drøvtyggete gjengangeren til å bli provoserende - man får lyst til å svare, JO; vi kan leksa utenat nå, IKKE MAS! (IKKE MAS! ikke mas! IKKE MAS!) Jøss, har kom jammen det nye designet til sin rett.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå