Ville du beholdt et foster med Downs syndrom?

[Isola&Lille+julegave]

Nei, definitivt ikke. Er alene og har allerede ett barn. Syns ikke det er rettferdig mot det barnet jeg allerede har å velge å få et barn som er sykt, når jeg faktisk har mulighet til å teste og velge.

 

Men hadde jeg ikke hatt barn og prøvd i 10 år, hadde jeg nok beholdt det jeg fikk uansett!

[Anonym bruker]

Nei.

 

Fordi jeg ikke orker tanken på å få et barn jeg vet før eller senere må overlates til den norske stat. Tøft å ikke kunne passe på barnet sitt hele livet.

 

Anonym poster: 841a2b295ef70e96c514118f223c433a

[Gilette]

Ja.

Er 100% for dagens abortlov, og vil ikke tilbake til nemndene

Men for meg personlig er abort=drap...

Og dere som er uenig i det, vel det er deres valg vil aldri nekte dere retten til ha deres meninger....

[Gjest cunning stunts]

Hvis jeg hadde blitt gravid nå - nei. For tjue år siden - ja.

[Gjest Sekretøsa]

Nei. Har nok med det eldste barnet og alt det medfører. vi skal riktignok ha flere barn, men det skal jeg klare

[Cruella De Vil]

Nå skal jeg ikke ha flere barn, men ved forrige graviditet tenkte jeg litt på hva jeg ville gjort hvis barnet var "annerledes", og kom frem til at jeg ikke ville tatt abort. Hoved"argumentet" mitt var at hvis førstemann hadde hatt et avvik, ville han jo fortsatt vært gutten min, og jeg kunne aldri tenkt meg å være uten ham, så det samme ville da gjelde for barn #2.

 

Det sagt har jeg ikke vært oppe i situasjonen, og kan jo ikke garantere for hvordan jeg hadde reagert hvis det faktisk hadde skjedd.

[Gjest Heartbroken]

Jeg har så liten sjanse for å få til en graviditet, at hvis det skulle vise seg at det lille ENORME mirakler i magen da hadde vist seg å være et lite et med D.S så hadde jeg uansett beholdt. Det hadde da ikke vært noe fremmed?

Det ville fortsatt vært et resultat av meg og mon kjæres kjærlighet til hverandre, ikke sant???

Så hva f*** er dere D.S-motstandere egentlig egentlig så redd for da? -Skattepengene deres?? Give me a break, will you...

 

Hvem er disse "ds-motstanderene" du snakker om?

 

De jeg ser som svarer negativt her, svarer ut fra sitt ståsted og ingen er motstander av at andre velger annerledes.

 

Jeg selv har tatt duotest med den innstillingen om at hvis det var noe galt med fosteret hadde jeg tatt abort. Den innstillingen har endret seg siden mine første barn da jeg var mye yngre.

 

Nå har jeg begravd et svært sykt barn og jeg vet at jeg ikke kan utsette meg for en sånn påkjenning igjen så sant det kan unngås.

 

Egoistisk? Ja, veldig, men noen ganger må man være det for å klare hverdagen.

[Mamma4livet]

Når jeg ble gravid som 37 åring så ba vi om å få ta duotest. Grunnen var at vi ønsket å kunne ta et valg om abort dersom det viste seg at fosteret hadde kromosomfeil. Nå vet vi jo ikke med sikkerhet om vi hadde valgt abort, men i utgangspunktet ønsket vi ikke å beholde et barn med Downs. Vårt barn var heldigvis friskt slik at vi slapp å måtte forholde oss til problematikken.

 

Vår begrunnelse skyldes at vi, med vår høye alder, og med barn fra før, ikke ønsket å få et barn med komplekse behov.

 

 

[Anonym bruker]

Hvis det hadde vært mitt første svangerskap, ja, da trodde jeg at jeg kunne klare alt. Nå som jeg vet hvor slitsomt det er (for meg) å ha et friskt barn, så nei, jeg har over hodet ikke kapasitet til det. Nå har jeg ikke tenkt å få flere barn i det hele tatt da, fordi jeg har nok med hun jeg allerede har.

 

Anonym poster: 716258aed73c0d2d9a35701aee4c367f

[Elsker livet]

Nei, jeg tar ikke abort med mindre det er et barn som må leve med store smerter eller det ikke er forenlig med liv.

[Anonym bruker]

Nei, dessverre. Hadde ikke vært lett å ta det bort, men det hadde jeg altså gjort. Vanskelig å svare på hvorfor jeg ville tatt det valget, men vissheten om at man venter er sykt barn, og kan velge å beholde det eller ikke...vel, jeg ville ikke beholdt det. Moralsk riktig? Neppe...

 

Anonym poster: 9f552bed2cf657efb6acdcb34bc41982

[*SommerFrisk*]

Nå har vi to og kan ikke få fler. Men jeg har alltid sagt at en slik beslutning kan jeg ikke forestille meg å måtte ta. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha noen svart/hvitt svar, fordi følelsene sikkert tar iverhånd dersom man plutselig havnet i den situasjonen. Regner med følelsene er helt anderledes når man plutselig må ta et valg.

 

Med det sagt, så mener jeg også at det ikke er menneskets rett å drive med ydrydding av spesielle mennesker. Men jeg har fullstensig forståelse for pog respekt for det valg mennesker i denne situasjonen tar.

 

Jeg tror nok innerst inne, at dersom barnet var planlagt, at jeg ikke kunne tatt abort...hva om det var eneste sjanse og jeg hadde null barn?

Men det er også anderledes siden jeg har to.

 

Huff. Rotete...men tankene mine er rotete rundt dette temaet. Regner med de fleste av oss syns dette er rimelig tungt å forholde seg til. Desverre.

[Soveposen]

Nei, jeg tar ikke abort med mindre det er et barn som må leve med store smerter eller det ikke er forenlig med liv.

 

Enig.

 

Jeg er oppvokst med en fosterbror med FAS, og det har slettes ikke vært "a walk in the park" det heller. Store deler av livet har han fått ernæring intravenøst, noen år hatt opp til 120 sykehusdøgn, han har hatt mellom 30-40 narkoser og har gjevnt over trengt oppfølging både fra familie, barnehage og skole. Han har vært døden nær flere ganger og jeg har kjent på hele meg hvor tøft det har vært. Jeg husker han ble hentet med redningshelikopter når vi var på hyttetur på sommeren. Da vi reiste hele familien ned til Rikshospitalet i 2003 for å ta det vi trodde ville bli et siste favel. Jeg husker jeg gråt meg i søvn hver eneste natt iflere måneder fordi jeg savnet mammaen min. Men var det verdt det? Herregud, JA (og samme svar får du også fra mine foreldre)! Jeg elsker den gutten av hele mitt hjerte. Det er INGEN som er så god, omtenksom, tapper og tøff som han! I dag er han en livsglad fjortenåring som elsker fotball, har masse venner og en vanvittig god omsorgsevne for sine nieser og nevøer. Han får maten direkte inn i tarmen, da alkoholen i svangerskapet ødela mye for han. Han må for alltid leve med hjerneskaden han har og vil trenge mye oppfølging hele livet.

 

Livet kan være godt selv om det er tøft. Det overasker meg ikke at så mange her inne ville valgt å ta abort, men det gjør meg trist. Livet byr på utfordringer og det er opp til oss hvordan vi velger å takle dem. Jeg vet at selv om min bror har hatt det tøft og tidvis også har der tøft, har han en godt liv. Han må levet med syndromet sitt så lenge han lever, og det er han Inneforstått med.

 

Jeg ønsker ikke sympati eller medfølelse, det er ikke derfor jeg skriver dette. Jeg ville bare unngå å få: "din-naive-lille-tjueenåring-du-har-ikke-peiling-på-en-dritt" kortet. Jeg ville aldri valgt abort. Aldri.

Endret 28. desember 2012 av Soveposen

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke beholdt et barn med DS hvis jeg fikk vite om det tidlig i svangerskapet.

 

Anonym poster: 011ef28af123adc45f8c3cf630d17f31

[Miamimom]

Jeg ville ikke beholdt et barn med DS hvis jeg fikk vite om det tidlig i svangerskapet.

 

Anonym poster: 011ef28af123adc45f8c3cf630d17f31

Signerer denne.

[Anonym bruker]

Om det viste seg at et av mine planlagte barn hadde downs ville jeg beholdt, om vi har kapasitet til et handikappet barn var en problemstilling vi diskuterte før vi valgte slutte med prevensjon. Jeg hadde ikke valgt å slutte på prevensjon om jeg følte vi ikke hadde kapasitet til å ta imot det barnet som kom, uansett hva slags utfordringer det måtte komme med.

 

Men hadde jeg blitt gravid i dag, på tross av sterilisering, ville jeg ikke beholdt tror jeg. Har allerede fire barn og er selv kronisk syk (revmatisme) og hadde nok ikke følt at jeg hadde kapasitet til et handikappet barn i tillegg til de fire jeg allerede har.

 

Anonym poster: ed75c7509b493573f2ae3a20d4aa0acd

[Anonym bruker]

Nei, fordi barnet ikke ville fått et verdig godt liv i voksen alder.

 

Jeg har nok med meg selv og de jeg har nå. Har ikke noe i mot de som har sykdommer eller er annerledes da jeg er det selv, men har følt på kroppen hvordan det er å være en "outsider"....og den følelsen vil jeg ikke gir til et barn...

 

Anonym poster: c8c0193a6226fd07b1b58839098ec1fb

[Anonym bruker]

Min nevø er ikke helt som alle andre, og jeg kan ikke se for meg et liv uten han nå som vi er så heldige å ha han her.

 

Men samtidig ser jeg hvor slitsomt søsteren min og mannen hennes har det. Hvor mye triste de er på vegne av gutten, hvordan hjertet verker for han når de ser friske normale barn. Vi elsker han over alt og beskytter og hjelper han på alle mulige måter, men etter å ha sett foreldrene og barnet så up close så kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ikke hadde klart å være like sterk som dem.

 

Så nei, jeg hadde ikke beholdt om jeg hadde et valg..

 

Anonym poster: 32a4b6022a52eb8d94a917020f860dbc

[Kortslutning]

Nei.

Fordi jeg har sett hvor mye jobb det er og hvor mye man må kjempe mot systemet. Jeg har vokst opp ved siden av omsorgsbolig der det bodde 5-10 med downs og noen med andre sykdommer. De har vært en stor del av livet mitt og jeg har vært mye sammen med de. Det er fantastiske mennesker som jeg ble veldig glad i. Men for meg er det et valg jeg har tenkt mye på og kjenner selv hva jeg føler er korrekt for meg og mine.

Men vi er forskjellige og jeg forstår de som vil beholde og forventer at andre respekterer mitt valg.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei,fordi jeg har ikke helse til det.

[Firekids]

Ja og jeg har vært i situasjonen.

 

[C.L.H85]

Det blir vanskelig for meg å spekulere i... For jeg hadde ikke tatt fostervannsprøve om jeg hadde blitt gravid. Så da hadde jeg vel ikke funnet det ut før det var for sent?

 

Uansett så tror jeg at jeg hadde tatt en abort hvis jeg fikk vite det tidlig... Grunnene er vel som mange andre nevner. Sykdommer, hjertefeil, kjempe mot systemet og at det barnet hadde fått veldig mye oppmerksomhet, som kanskje ikke hadde vært rettferdig over det barnet jeg allerede har. Vanskelig problemstilling.

[Anonym bruker]

Det er nok lett for meg å si nei nå, men hadde jeg vært i situasjonen at vårt planlagte barn hadde fått påvist down syndrom vet jeg nok ikke hva jeg hadde gjort.

Har et barn med alvorlig astma og flere andre sykdommer og merker hvor mye energi det tar av meg å følge opp han og være inn og ut av sykehus.

 

Anonym poster: ff1778b550f8625812679d5f03062595

[Mia_73]

Nei. Jeg hadde definitiv tatt abort.

 

Hvorfor? Jeg er vokst opp med en utviklingshemmet fetter, og han var ikke et solskinnsbarn. I tillegg har jeg en kronisk sykdom selv og har ikke kapasitet til det. Så jeg hadde ikke nølt med abort og mannen var helt enig. For oss var det vanskelig nok å bestemme oss for å beholde et friskt barn da jeg ble uplanlagt gravid.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Ja.

 

Før trodde jeg ikke jeg ville klart det, men så ble jeg barnepasser for en unge med downs, og med litt tid til hjelp, så innså jeg at om jeg hadde fått vite at ungen hadde downs, eller andre syndromer, så hadde jeg uansett beholdt, om jeg hadde unger fra før eller ikke. Det var så mange, helt egene stunder med den gutten jeg passet, og jeg lærte å mestre alle oppgavene med han, og følte jeg klarte de godt. Så ja, jeg hadde beholdt et foster om det hadde downs, eller andre syndrom.