Hvorfor

[Anonym bruker]

Nå som mannen min kun går på aap så får vi også hjelp i fra NAV som sosial hjelp. De har prøvd å få meg ut i jobb med praksisplass men jeg møtte ikke opp. Jeg vil ikke jobbe og da gjør jeg ikke det! Jeg bidrar til staten ved å spare de for barnehage utgifter for våre barn. Å mannen min har i alle år betalt mye skatt så jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. Så lenge vi har barn så kan de heller ikke nekte oss hjelp da vi ligger under normen for livsopphold. Så lenge dette er noe vi har krav på så snylter vi heller ikke.

 

Dagene går med til aktiviteter med barna og hus og hjem. Jeg kan ikke forstå at så mange synes dette er galt, men men.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Unnskyld at jeg sier det, men siden mannen din nå går på aap og dere mottar støtte fra NAV, så er det pr. dato innmari begrenset hvor mye dere betaler i skatt. Det vil si at det pr. nå er vi som gidder å jobbe som betaler stønadene deres. Ikke tror jeg noe på at mannen din tidligere har betalt så mye skatt at du kan slå deg på brystet og si at dere nå "bruker opp" av det mannen din tidligere har betalt. Det ER vi skattebetalerne som betaler for dere nå. Dra deg ut i jobb og bidra, menneske! Slitne er vi alle, både titt og ofte, men vi ser fremdeles verdien av å bidra til fellesskapet.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

Jeg ser ikke verdien av å bli utslitt for å bidra til samfunnet. Kommer aldri til å jobbe uansett hva andre sier. Elsker livet mitt slik det er nå.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Neivel, men da er du og familien din pr. definisjon snyltere og denslags har jeg 0 respekt for.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

En snylter er en som får penger fra staten som de ikke har krav på. Vi har krav på de pengene vi får i fra NAV. Derfor er vi IKKE noen snyltere. Vit hva du prater om før du sier noe takk! Jeg vil ha ulike meninger og en debatt rundt dette som jeg ikke er enig i. Men ufine svar og svar som ikke stemmer vil jeg ha meg frabedt. Takk.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

[Anonym bruker]

Nå som mannen min kun går på aap så får vi også hjelp i fra NAV som sosial hjelp. De har prøvd å få meg ut i jobb med praksisplass men jeg møtte ikke opp. Jeg vil ikke jobbe og da gjør jeg ikke det! Jeg bidrar til staten ved å spare de for barnehage utgifter for våre barn. Å mannen min har i alle år betalt mye skatt så jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. Så lenge vi har barn så kan de heller ikke nekte oss hjelp da vi ligger under normen for livsopphold. Så lenge dette er noe vi har krav på så snylter vi heller ikke.

 

Dagene går med til aktiviteter med barna og hus og hjem. Jeg kan ikke forstå at så mange synes dette er galt, men men.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Unnskyld at jeg sier det, men siden mannen din nå går på aap og dere mottar støtte fra NAV, så er det pr. dato innmari begrenset hvor mye dere betaler i skatt. Det vil si at det pr. nå er vi som gidder å jobbe som betaler stønadene deres. Ikke tror jeg noe på at mannen din tidligere har betalt så mye skatt at du kan slå deg på brystet og si at dere nå "bruker opp" av det mannen din tidligere har betalt. Det ER vi skattebetalerne som betaler for dere nå. Dra deg ut i jobb og bidra, menneske! Slitne er vi alle, både titt og ofte, men vi ser fremdeles verdien av å bidra til fellesskapet.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

Jeg ser ikke verdien av å bli utslitt for å bidra til samfunnet. Kommer aldri til å jobbe uansett hva andre sier. Elsker livet mitt slik det er nå.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Neivel, men da er du og familien din pr. definisjon snyltere og denslags har jeg 0 respekt for.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

En snylter er en som får penger fra staten som de ikke har krav på. Vi har krav på de pengene vi får i fra NAV. Derfor er vi IKKE noen snyltere. Vit hva du prater om før du sier noe takk! Jeg vil ha ulike meninger og en debatt rundt dette som jeg ikke er enig i. Men ufine svar og svar som ikke stemmer vil jeg ha meg frabedt. Takk.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Si akkurat hva du vil - dette handler lite om hva du har krav på, syns jeg, det handler mye mer om hva du har gjort deg fortjent til, og det er nix og nada. Dere er i mine, og helt sikkert veldig mange andres, øyne snyltere. Ferdig snakka.

 

Gjør som du vil, men be ikke om respekt. Det er nokså drygt å snakke om rettigheter siden du selv forteller at du har unnlatt å stille opp på opplegg som NAV har ordnet for deg.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

[Anonym bruker]

Nå som mannen min kun går på aap så får vi også hjelp i fra NAV som sosial hjelp. De har prøvd å få meg ut i jobb med praksisplass men jeg møtte ikke opp. Jeg vil ikke jobbe og da gjør jeg ikke det! Jeg bidrar til staten ved å spare de for barnehage utgifter for våre barn. Å mannen min har i alle år betalt mye skatt så jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. Så lenge vi har barn så kan de heller ikke nekte oss hjelp da vi ligger under normen for livsopphold. Så lenge dette er noe vi har krav på så snylter vi heller ikke.

 

Dagene går med til aktiviteter med barna og hus og hjem. Jeg kan ikke forstå at så mange synes dette er galt, men men.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Unnskyld at jeg sier det, men siden mannen din nå går på aap og dere mottar støtte fra NAV, så er det pr. dato innmari begrenset hvor mye dere betaler i skatt. Det vil si at det pr. nå er vi som gidder å jobbe som betaler stønadene deres. Ikke tror jeg noe på at mannen din tidligere har betalt så mye skatt at du kan slå deg på brystet og si at dere nå "bruker opp" av det mannen din tidligere har betalt. Det ER vi skattebetalerne som betaler for dere nå. Dra deg ut i jobb og bidra, menneske! Slitne er vi alle, både titt og ofte, men vi ser fremdeles verdien av å bidra til fellesskapet.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

Jeg ser ikke verdien av å bli utslitt for å bidra til samfunnet. Kommer aldri til å jobbe uansett hva andre sier. Elsker livet mitt slik det er nå.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Neivel, men da er du og familien din pr. definisjon snyltere og denslags har jeg 0 respekt for.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

En snylter er en som får penger fra staten som de ikke har krav på. Vi har krav på de pengene vi får i fra NAV. Derfor er vi IKKE noen snyltere. Vit hva du prater om før du sier noe takk! Jeg vil ha ulike meninger og en debatt rundt dette som jeg ikke er enig i. Men ufine svar og svar som ikke stemmer vil jeg ha meg frabedt. Takk.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Du har IKKE krav på sosial stønad, når du ikke følger vilkårene for det, da er du automatisk en snylter.. Føles det godt å vite at DU snylter på staten, ot bruker penger som VI har tjent opp?

 

Anonym poster: 91d96d8bda5eebcf314e493bd7f8d7a3

[Kjærepære]

De fleste familier trenger to arbeidende voksne for å fungere økonomisk. Om dere klarer dere på en lønn, så ser jeg ærlig talt ikke problemet. Dvs om far får nok kvalitetstid med barna...!

[Anonym bruker]

Syns det er sært å være 30 år og ikke ha jobbet, gitt. Hva med å bidra til fellesskapet? Hva med å bidra med skattepenger til alle fellesgodene vi har i det norske samfunnet?

 

Og hva i all verden bruker du all tiden til?

 

Hun bidrar jo til fellesskapet ved å oppfostre barn. Ingen yrke er viktigere enn å være mamma, og all ære til dem som kan gjøre det! (Snakker da ikke om de som snylter på nav)

 

Anonym poster: 1fe6ca8b2cd640ed12e6604fa017cec6

[Kjærepære]

For å være ærlig så har jeg ikke lest alle svarene, for folk ble så mugne med en gang. Men for å legge til noe på det jeg skrev: det er da bedre at en forelder har tid til barna sine enn at de knapt møter dem! Snakker da ikke om dem som slenger ungene i barnehagen og går på kafe hele dagen, men om dem som faktisk er der for ungene og holder orden hjemme. Da jeg var liten hadde jeg min bestemor hjemme, og det var gull verdt!

[Anonym bruker]

Syns det er sært å være 30 år og ikke ha jobbet, gitt. Hva med å bidra til fellesskapet? Hva med å bidra med skattepenger til alle fellesgodene vi har i det norske samfunnet?

 

Og hva i all verden bruker du all tiden til?

 

Hun bidrar jo til fellesskapet ved å oppfostre barn. Ingen yrke er viktigere enn å være mamma, og all ære til dem som kan gjøre det! (Snakker da ikke om de som snylter på nav)

 

Anonym poster: 1fe6ca8b2cd640ed12e6604fa017cec6

 

Hun snylter jo på NAV, hun tar imot sosial stønad, noe hun ikke har krav på, så lenge hun ikke stiller i praksis eller kurs som NAV setter opp.

 

Anonym poster: 91d96d8bda5eebcf314e493bd7f8d7a3

[Anonym bruker]

Jeg syns det du gjør er forkastelig fordi du lever på andres skattepenger. Det er snyltere som deg som gjør at eldre må dele rom på sykehjemmet, at hjemmesykepleien må ha stoppeklokke på sine hjemmebesøk og at det kun er 1 ansatt per 4 småbarn i barnehagen. Om alle arbeidsdyktige her i landet hadde bidratt til samfunnet, så hadde Norge vært et bedre sted for de som trengte det aller mest. Nå er det friske folk som fint kunne ha vært i arbeid, som har de største sugerørene i statskassa. Men da de ikke klarer å tenke lengre enn innenfor sine fire huslige vegger, så klarer de vel faktisk ikke å fatte det mentalt sett. Og snyltere går i arv. Bare vent tviler på at dine barn gidder å jobbe. Blir nok NAVere de også - virkelig barn å være stolte av....

 

Anonym poster: d872bf016bf5f20e3b21f8fbfa5fe087

[Anonym bruker]

Nå som mannen min kun går på aap så får vi også hjelp i fra NAV som sosial hjelp. De har prøvd å få meg ut i jobb med praksisplass men jeg møtte ikke opp. Jeg vil ikke jobbe og da gjør jeg ikkOidet! Jeg bidrar til staten ved å spare de for barnehage utgifter for våre barn. Å mannen min har i alle år betalt mye skatt så jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. Så lenge vi har barn så kan de heller ikke nekte oss hjelp da vi ligger under normen for livsopphold. Så lenge dette er noe vi har krav på så snylter vi heller ikke.

 

Dagene går med til aktiviteter med barna og hus og hjem. Jeg kan ikke forstå at så mange synes dette er galt, men men.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Unnskyld at jeg sier det, men siden mannen din nå går på aap og dere mottar støtte fra NAV, så er det pr. dato innmari begrenset hvor mye dere betaler i skatt. Det vil si at det pr. nå er vi som gidder å jobbe som betaler stønadene deres. Ikke tror jeg noe på at mannen din tidligere har betalt så mye skatt at du kan slå deg på brystet og si at dere nå "bruker opp" av det mannen din tidligere har betalt. Det ER vi skattebetalerne som betaler for dere nå. Dra deg ut i jobb og bidra, menneske! Slitne er vi alle, både titt og ofte, men vi ser fremdeles verdien av å bidra til fellesskapet.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

Jeg ser ikke verdien av å bli utslitt for å bidra til samfunnet. Kommer aldri til å jobbe uansett hva andre sier. Elsker livet mitt slik det er nå.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Neivel, men da er du og familien din pr. definisjon snyltere og denslags har jeg 0 respekt for.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

En snylter er en som får penger fra staten som de ikke har krav på. Vi har krav på de pengene vi får i fra NAV. Derfor er vi IKKE noen snyltere. Vit hva du prater om før du sier noe takk! Jeg vil ha ulike meninger og en debatt rundt dette som jeg ikke er enig i. Men ufine svar og svar som ikke stemmer vil jeg ha meg frabedt. Takk.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Du har IKKE krav på sosial stønad, når du ikke følger vilkårene for det, da er du automatisk en snylter.. Føles det godt å vite at DU snylter på staten, ot bruker penger som VI har tjent opp?

 

Anonym poster: 91d96d8bda5eebcf314e493bd7f8d7a3

 

Vi har krav på det, det er jo derfor de ikke stopper pengene våre. Jeg vet at vi ikke snylter på deres penger derfor har jeg heller ikke dårlig samvittighet.

Jeg vil fortsatt ha en debatt om dette ikke usaklige dritt kommentarer.

Jeg kan ikke se hva som er galt i at jeg heller vil ta vare på våre barn på best mulig måte. Og jeg mener det er helt feil å ha barna i bhg. Da er man dårlig foreldre mener jeg.

Jeg liker ikke å jobbe å har derfor heller ikke tenkt til å begynne med det. Hva en gjeng høner på dib mener om det er meg revnende likegyldig. Men vil gjerne ha noen saklige svar om hvorfor dette er så galt? Å ikke kom med det å bidra til samfunnet det blir bare bla bla bla i mine ører.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

[Anonym bruker]

Jeg har vanskelig å se hvordan noen helt friske mennesker kan gå et helt liv uten å ønske å jobbe.

Jeg skjønner godt ønsket om å være hjemme med små barn, men etterhvert blir vel livet litt kjedelig uten noen utfordringer.

 

Jeg har selv vært hjemme nå i snart 6 år.

2 år var foreldrepermisjon og de resterende på grunn av sykdom.

I sommer skulle jeg ut arbeidsutprøving, men jeg ble sykere (ledd, rygg og muskelsmerter.) og det ble utsatt fordi jeg rett og slett ikke klarte å gjøre stort, og jeg gikk hjem fra møtet og følte at alt var helt svart fordi jeg har ikke lyst å bare sitte hjemme og oppdra barna og ikke være til nytte utenfor hjemmet.

Nå i desember ble det utsatt enda et halvt år...........

 

Når jeg leser hi sine innlegg her så tenker jeg enten er det bare noen som vil provosere, og lage enda mer negative holdninger til oss som må bruke nav for å overleve fordi vi ikke har noen valg.

Eller så sliter hi med noe psykisk, og har angst/sperrer i forhold til dette å skulle forholde seg til andre mennesker i jobbsammenheng og ha krav på seg i forhold til dette.

For Hvordan kan et menneske vite at det ikke liker å jobbe om det aldri har vært ute i jobb?

Jeg tror at om jeg hadde nådd 30 uten å ha jobbet en dag ville tanken på å skrive søknad, gå på jobbintervju, gå på jobb, forholde seg til kollegaer/kunder/pasienter (etter hva slags jobbe en ender i) forholde seg til krav man aldri har hatt på seg virket veldig skremmende.

Men det er vel ikke noe man vil innrømme ovenfor seg selv engang så da er det mye enklere å si jeg vil ikke jobbe.

 

Jeg syntes det er skremmende nå jeg etter å ha vært hjemme i 6 år selv om jeg virkelig ønsker å komme meg tilbake i jobb. Og jeg er så heldig at jeg hadde 10 år i jobb bak meg før jeg fikk barna og ble syk.

 

Så hi, greit du vil ikke jobbe men HVA er grunnen bak det faktum at du ikke vil jobbe?

 

Anonym poster: f14aa3305eae98c8c1291127a3576255

[Anonym bruker]

Minstepensjonist blir vi uansett, hvis ikke du har jobbet 100 % siden du var 15 da? Noe jeg ikke tror!

Anonym poster: 6e9d7f14f84a7c4a3f3d05fab877974d

 

Hvor dro du ut disse tallene fra?

 

Etter den nye pensjonsreformens inntog i 2011 vil ikke 40-års regelen lenger gjelde for vår generasjon med pensjonister (30 år pluss minus). Nå er det hva du tjener i løpet av ditt yrkesaktive liv, samt når du velger å gå av som er avgjørende for pensjonsutbetalingen fra folketrygden. Pensjonen levealderjusteres, så jo tidligere du å gå av, jo mindre blir de månedlige utbetalingene (flere år å fordele din pensjon på).

 

Anonym poster: d872bf016bf5f20e3b21f8fbfa5fe087

[Anonym bruker]

Jeg har vanskelig å se hvordan noen helt friske mennesker kan gå et helt liv uten å ønske å jobbe.

Jeg skjønner godt ønsket om å være hjemme med små barn, men etterhvert blir vel livet litt kjedelig uten noen utfordringer.

 

Jeg har selv vært hjemme nå i snart 6 år.

2 år var foreldrepermisjon og de resterende på grunn av sykdom.

I sommer skulle jeg ut arbeidsutprøving, men jeg ble sykere (ledd, rygg og muskelsmerter.) og det ble utsatt fordi jeg rett og slett ikke klarte å gjøre stort, og jeg gikk hjem fra møtet og følte at alt var helt svart fordi jeg har ikke lyst å bare sitte hjemme og oppdra barna og ikke være til nytte utenfor hjemmet.

Nå i desember ble det utsatt enda et halvt år...........

 

Når jeg leser hi sine innlegg her så tenker jeg enten er det bare noen som vil provosere, og lage enda mer negative holdninger til oss som må bruke nav for å overleve fordi vi ikke har noen valg.

Eller så sliter hi med noe psykisk, og har angst/sperrer i forhold til dette å skulle forholde seg til andre mennesker i jobbsammenheng og ha krav på seg i forhold til dette.

For Hvordan kan et menneske vite at det ikke liker å jobbe om det aldri har vært ute i jobb?

Jeg tror at om jeg hadde nådd 30 uten å ha jobbet en dag ville tanken på å skrive søknad, gå på jobbintervju, gå på jobb, forholde seg til kollegaer/kunder/pasienter (etter hva slags jobbe en ender i) forholde seg til krav man aldri har hatt på seg virket veldig skremmende.

Men det er vel ikke noe man vil innrømme ovenfor seg selv engang så da er det mye enklere å si jeg vil ikke jobbe.

 

Jeg syntes det er skremmende nå jeg etter å ha vært hjemme i 6 år selv om jeg virkelig ønsker å komme meg tilbake i jobb. Og jeg er så heldig at jeg hadde 10 år i jobb bak meg før jeg fikk barna og ble syk.

 

Så hi, greit du vil ikke jobbe men HVA er grunnen bak det faktum at du ikke vil jobbe?

 

Anonym poster: f14aa3305eae98c8c1291127a3576255

 

Grunnen er nok at jeg ikke føler meg trygg blandt andre mennesker enn min familie og ett vennepar. Har ikke sosialangst men blir nervøs å redd blandt andre mennesker.

Har hatt en oppvekst preget av omsorgssvikt og mobbing på skolen.

Nå har jeg ett lykkelig liv med mann og barn og jeg vet at det vil gå utover de hvis jeg skal presse meg ut i jobb. Så nei jeg vil ikke jobbe og jeg skal aldri presse meg til det.

Takk for ett konstruktivt svar.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

[Mama Christmas]

Nå som mannen min kun går på aap så får vi også hjelp i fra NAV som sosial hjelp. De har prøvd å få meg ut i jobb med praksisplass men jeg møtte ikke opp. Jeg vil ikke jobbe og da gjør jeg ikke det! Jeg bidrar til staten ved å spare de for barnehage utgifter for våre barn. Å mannen min har i alle år betalt mye skatt så jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. Så lenge vi har barn så kan de heller ikke nekte oss hjelp da vi ligger under normen for livsopphold. Så lenge dette er noe vi har krav på så snylter vi heller ikke.

 

Dagene går med til aktiviteter med barna og hus og hjem. Jeg kan ikke forstå at så mange synes dette er galt, men men.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Unnskyld at jeg sier det, men siden mannen din nå går på aap og dere mottar støtte fra NAV, så er det pr. dato innmari begrenset hvor mye dere betaler i skatt. Det vil si at det pr. nå er vi som gidder å jobbe som betaler stønadene deres. Ikke tror jeg noe på at mannen din tidligere har betalt så mye skatt at du kan slå deg på brystet og si at dere nå "bruker opp" av det mannen din tidligere har betalt. Det ER vi skattebetalerne som betaler for dere nå. Dra deg ut i jobb og bidra, menneske! Slitne er vi alle, både titt og ofte, men vi ser fremdeles verdien av å bidra til fellesskapet.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

Jeg ser ikke verdien av å bli utslitt for å bidra til samfunnet. Kommer aldri til å jobbe uansett hva andre sier. Elsker livet mitt slik det er nå.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Det blir litt bakvendt, selv i din resonnering, at du sier at du ikke vil slite deg ut for å bidra til samfunnet, men det er på den annen side greit at andre sliter seg ut og betaler skatt, så du kan få penger til å gå hjemme? Ser du ikke det? At mannen din går på aap er nå så, men jeg ville trodd at du da som fruen i huset skulle reist deg på beina og tatt ansvaret for familiens økonomi ved å få deg en jobb, siden han ikke kan arbeide? Det blir helt feil synes jeg å skulle basere livet sitt på en inntekt fra Nav. Hva er det for en lærdom å sende videre til barna sine?

 

Jeg har ingenting imot de som velger å være hjemme med barna, men da får man sørge for at man har økonomi til det selv. Har selv vært hjemmeværende omtrent sammenhengende de siste fire årene, men har aldri søkt om noe støtte fra Nav ettersom vi har hatt økonomi til at jeg kan gå hjemme, og jeg har hatt et par strøjobber her og der innimellom. Og ja, pensjonspoeng tapt, men likevel synes jeg det var godt. Minst like godt var det å komme i jobb igjen, og nå trives jeg bedre enn noen gang. Sliten, ja, men i godt humør og med en følelse av å bidra til flere enn meg selv, sosial omgang med nye mennesker og litt utfordringer i hverdagen. Og så veldig godt å få vel fortjente penger inn på konto hver måned. Ingenting av dette som frister i det hele tatt?

[Sol Skippertaksdronning]

OG sånn går sirkelen videre..

Gjør deg i det minste fortjent til pengene, ta utdanning, et eller annet klarer du. Å ikke ville er ikke i mine øyne en legitim grunn, jeg blåser i hvor aktiv du er ellers. tjen dine egne penger på et eller annet vis, og gå ellers stille i dørene her inne. Du blir veldig fort uglesett og mislikt her inne med sånne innlegg. OG jeg håper du er klar over at du har et enormt ansvar for å lære ungene dine de sosiale kodene de må kunne når du nekter å ha dem i barnehage?

[Anonym bruker]

Ikke sosial angst???

 

Anonym poster: 81ee12317228d72a64c54ed447d0b678

[Mama Christmas]

Jeg har vanskelig å se hvordan noen helt friske mennesker kan gå et helt liv uten å ønske å jobbe.

Jeg skjønner godt ønsket om å være hjemme med små barn, men etterhvert blir vel livet litt kjedelig uten noen utfordringer.

 

Jeg har selv vært hjemme nå i snart 6 år.

2 år var foreldrepermisjon og de resterende på grunn av sykdom.

I sommer skulle jeg ut arbeidsutprøving, men jeg ble sykere (ledd, rygg og muskelsmerter.) og det ble utsatt fordi jeg rett og slett ikke klarte å gjøre stort, og jeg gikk hjem fra møtet og følte at alt var helt svart fordi jeg har ikke lyst å bare sitte hjemme og oppdra barna og ikke være til nytte utenfor hjemmet.

Nå i desember ble det utsatt enda et halvt år...........

 

Når jeg leser hi sine innlegg her så tenker jeg enten er det bare noen som vil provosere, og lage enda mer negative holdninger til oss som må bruke nav for å overleve fordi vi ikke har noen valg.

Eller så sliter hi med noe psykisk, og har angst/sperrer i forhold til dette å skulle forholde seg til andre mennesker i jobbsammenheng og ha krav på seg i forhold til dette.

For Hvordan kan et menneske vite at det ikke liker å jobbe om det aldri har vært ute i jobb?

Jeg tror at om jeg hadde nådd 30 uten å ha jobbet en dag ville tanken på å skrive søknad, gå på jobbintervju, gå på jobb, forholde seg til kollegaer/kunder/pasienter (etter hva slags jobbe en ender i) forholde seg til krav man aldri har hatt på seg virket veldig skremmende.

Men det er vel ikke noe man vil innrømme ovenfor seg selv engang så da er det mye enklere å si jeg vil ikke jobbe.

 

Jeg syntes det er skremmende nå jeg etter å ha vært hjemme i 6 år selv om jeg virkelig ønsker å komme meg tilbake i jobb. Og jeg er så heldig at jeg hadde 10 år i jobb bak meg før jeg fikk barna og ble syk.

 

Så hi, greit du vil ikke jobbe men HVA er grunnen bak det faktum at du ikke vil jobbe?

 

Anonym poster: f14aa3305eae98c8c1291127a3576255

 

Grunnen er nok at jeg ikke føler meg trygg blandt andre mennesker enn min familie og ett vennepar. Har ikke sosialangst men blir nervøs å redd blandt andre mennesker.

Har hatt en oppvekst preget av omsorgssvikt og mobbing på skolen.

Nå har jeg ett lykkelig liv med mann og barn og jeg vet at det vil gå utover de hvis jeg skal presse meg ut i jobb. Så nei jeg vil ikke jobbe og jeg skal aldri presse meg til det.

Takk for ett konstruktivt svar.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Det finnes jobber hvor du ikke trenger å forholde deg til mange andre mennesker. Hvis Nav er behjelpelig med penger kan jeg tenke meg de er enda mer behjelpelige med å tilrettelegge for deg så du kan få en jobb som ikke trigger din engstelse. Og hvis det ikke er så sterkt som angst, så kanskje du bare har godt av å prøve og pushe grensene dine litt?

Det er klart, hvis du aldri har jobbet så blir terskelen bare større og større for å faktisk komme seg ut i jobb. Men det er nettopp sånne ting Nav skal være der for, å hjelpe deg til å komme deg ut i jobb, og til å finne en jobb du kan føle deg komfortabel i. Eller om du ikke vil ha en fast jobb, hva med et vikariat, så du kan i det minste prøve og se om du finner noe du liker? Det er mange vikarbyråer, du kan registrere deg på nett, og folk skriker etter arbeidskraft i yrker som renholdere, lagerarbeidere osv, hvor du ikke trenger å forholde deg til andre mennesker i stor grad, og kan legge opp arbeidet ditt selv i mange tilfeller. På den måten kan du være hjemme når mannen evt skal bort, så barna slipper å dra i bhg. Hvis han går på aap, så er han vel uansett hjemme en god del og kan bidra til barnepass? Du trenger ikke jobbe full stilling heller, start med 20%, altså en dag i uka, og se hvordan det går!

 

Jeg skjønner at det kan være vanskelig for deg å ta det steget, men det blir så dumt også å si at "vet du, jeg har et problem, så derfor setter jeg meg ned og ønsker ikke å prøve og gjøre noe med det".

[Anonym bruker]

Hva gjør du når barna begynner på skolen? Det er måte på hvor mye du kan vaske huset hver dag....

 

Anonym poster: 369336d7d91c231430af9059aa0f8f21

[Anonym bruker]

Hva gjør du når barna begynner på skolen? Det er måte på hvor mye du kan vaske huset hver dag....

 

Anonym poster: 369336d7d91c231430af9059aa0f8f21

 

Vi har ett hus på over 300 Kvm så tom for jobb blir jeg nok ikke. Hvis jeg kjeder meg så leser jeg bøker eller kikker på nett.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

[Anonym bruker]

Jeg har vanskelig å se hvordan noen helt friske mennesker kan gå et helt liv uten å ønske å jobbe.

Jeg skjønner godt ønsket om å være hjemme med små barn, men etterhvert blir vel livet litt kjedelig uten noen utfordringer.

 

Jeg har selv vært hjemme nå i snart 6 år.

2 år var foreldrepermisjon og de resterende på grunn av sykdom.

I sommer skulle jeg ut arbeidsutprøving, men jeg ble sykere (ledd, rygg og muskelsmerter.) og det ble utsatt fordi jeg rett og slett ikke klarte å gjøre stort, og jeg gikk hjem fra møtet og følte at alt var helt svart fordi jeg har ikke lyst å bare sitte hjemme og oppdra barna og ikke være til nytte utenfor hjemmet.

Nå i desember ble det utsatt enda et halvt år...........

 

Når jeg leser hi sine innlegg her så tenker jeg enten er det bare noen som vil provosere, og lage enda mer negative holdninger til oss som må bruke nav for å overleve fordi vi ikke har noen valg.

Eller så sliter hi med noe psykisk, og har angst/sperrer i forhold til dette å skulle forholde seg til andre mennesker i jobbsammenheng og ha krav på seg i forhold til dette.

For Hvordan kan et menneske vite at det ikke liker å jobbe om det aldri har vært ute i jobb?

Jeg tror at om jeg hadde nådd 30 uten å ha jobbet en dag ville tanken på å skrive søknad, gå på jobbintervju, gå på jobb, forholde seg til kollegaer/kunder/pasienter (etter hva slags jobbe en ender i) forholde seg til krav man aldri har hatt på seg virket veldig skremmende.

Men det er vel ikke noe man vil innrømme ovenfor seg selv engang så da er det mye enklere å si jeg vil ikke jobbe.

 

Jeg syntes det er skremmende nå jeg etter å ha vært hjemme i 6 år selv om jeg virkelig ønsker å komme meg tilbake i jobb. Og jeg er så heldig at jeg hadde 10 år i jobb bak meg før jeg fikk barna og ble syk.

 

Så hi, greit du vil ikke jobbe men HVA er grunnen bak det faktum at du ikke vil jobbe?

 

Anonym poster: f14aa3305eae98c8c1291127a3576255

 

Grunnen er nok at jeg ikke føler meg trygg blandt andre mennesker enn min familie og ett vennepar. Har ikke sosialangst men blir nervøs å redd blandt andre mennesker.

Har hatt en oppvekst preget av omsorgssvikt og mobbing på skolen.

Nå har jeg ett lykkelig liv med mann og barn og jeg vet at det vil gå utover de hvis jeg skal presse meg ut i jobb. Så nei jeg vil ikke jobbe og jeg skal aldri presse meg til det.

Takk for ett konstruktivt svar.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Det finnes jobber hvor du ikke trenger å forholde deg til mange andre mennesker. Hvis Nav er behjelpelig med penger kan jeg tenke meg de er enda mer behjelpelige med å tilrettelegge for deg så du kan få en jobb som ikke trigger din engstelse. Og hvis det ikke er så sterkt som angst, så kanskje du bare har godt av å prøve og pushe grensene dine litt?

Det er klart, hvis du aldri har jobbet så blir terskelen bare større og større for å faktisk komme seg ut i jobb. Men det er nettopp sånne ting Nav skal være der for, å hjelpe deg til å komme deg ut i jobb, og til å finne en jobb du kan føle deg komfortabel i. Eller om du ikke vil ha en fast jobb, hva med et vikariat, så du kan i det minste prøve og se om du finner noe du liker? Det er mange vikarbyråer, du kan registrere deg på nett, og folk skriker etter arbeidskraft i yrker som renholdere, lagerarbeidere osv, hvor du ikke trenger å forholde deg til andre mennesker i stor grad, og kan legge opp arbeidet ditt selv i mange tilfeller. På den måten kan du være hjemme når mannen evt skal bort, så barna slipper å dra i bhg. Hvis han går på aap, så er han vel uansett hjemme en god del og kan bidra til barnepass? Du trenger ikke jobbe full stilling heller, start med 20%, altså en dag i uka, og se hvordan det går!

 

Jeg skjønner at det kan være vanskelig for deg å ta det steget, men det blir så dumt også å si at "vet du, jeg har et problem, så derfor setter jeg meg ned og ønsker ikke å prøve og gjøre noe med det".

 

Jeg kommer aldri til å presse meg ut i jobb uansett. Jeg vet at jeg ikke vil og ikke kommer til å takle det.

 

Men jeg har fortsatt ikke fått et ordentlig svar på hvorfor dette er så galt.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

[Anonym bruker]

HI... du skriver at du ikke føler deg trygg når du omgås andre enn dine aller nærmeste. Når du unngår å jobbe fordi du ikke føler deg trygg, så har du faktisk psykiske problemer og trolig en form for sosial angst. Det er ulike grader av sosial angst også.

 

Jeg har ingen problemer med å forstå ønsket om å være til stede for barna inntil de begynner på skolen.

Du gjør sikkert en god jobb med barna nå, men du kan ikke fortsette å gjemme deg bak barna når de blir store, og heller ikke mannen resten av livet.

 

Jeg blir egentlig mest lei meg når jeg leser flere av svarene dine, for det er tydelig at du har hatt det tøft og at dette har gjort noe med deg. Noe som har gjort at det er enklere for deg å si at du bare ikke liker å jobbe, enn å faktisk be om hjelp til å fungere normalt i samfunnet. For pr i dag så gjør du faktisk ikke det.

 

Kanskje er problemene dine så store at du faktisk ikke vil fungere i en jobb. Men i så fall er dette viktig å finne ut av for din egen del økonomisk sett. Hvis du psykisk er for syk til å jobbe så har du faktisk krav til uføretrygd eller lignende. Hvis det bare er at du ikke gidder (noe jeg ikke leser ut fra flere av svarene dine) så har du ikke krav på noe.

Hva om noe skjer med din mann, hva gjør du da økonomisk? Han kan gå fra deg, han kan bli alvorlig syk, han kan bli utsatt for en ulykke og bli arbeidsufør eller dø. Da står du helt på bar bakke uten noen som helst trygghet. Så for din egen del, ta en prat med legen din og se om du kan finne ut hvor store problemene dine er ift det å føle seg utrygg blant andre mennesker.

 

Nå mens barna er små har du en "unnskyldning" for ikke å jobbe. Men saken er at du er 30 år og ikke har jobbet en dag (i følge deg selv), og den dagen samfunnet begynner å kreve av deg (hvis du ikke lenger har en mann til å forsørge deg) da blir alt mye vanskeligere. Da må du følge opp krav for å få stønader. Da blir alt mye vanskeligere enn det er for deg i dag.

Slik livet ditt er i dag kan du ta tak i situasjonen og finne ut av ting mens livet ditt faktisk har trygge rammer. Forhåpentligvis fortsetter du å ha det i fremtiden også, men forsøk å få hjelp for din egen skyld. Akkurat nå føler du kanskje ikke at du trenger det, men en eller annen dag i fremtiden risikerer du å få det forferdelig vanskelig om du ikke tar fatt i ting nå.

 

Jeg forstår at det er vanskelig for deg å ta tak i dette med tanke på de psykiske problemene du har, men gjør det likevel.

 

Anonym poster: d9870e1fadaf6846d0e530b6664765f1

[Gjest jule-Juliea]

Hvorfor er det så galt at man er hjemmeværende fordi man ikke har lyst til å jobbe?

 

Jeg er hjemmeværende med barna fordi jeg ikke har lyst til å jobbe rett og slett. Er 30 år og har aldri jobbet. Mannen min er hjemmeværende nå fordi han er syk, men skal ut i jobb igjen når han er frisk. Det fordi han elsker å jobbe.

 

Jeg koser meg hjemme med barna og hus og hjem som er min store lidenskap. Hvorfor er dette så galt?

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Vel om du lever på mannen er det ikke galt før dere skilles og du står på bakke..

 

Om du snylter er det galt på alle mulige måter.

 

Men ellers så er det ikke noe for meg jeg liker å opprettholde en viss levestandard NAV ikke kan gi meg og eg ikke tør være avhengig av en mann for å opprettholde.

 

[Mama Christmas]

Jeg har vanskelig å se hvordan noen helt friske mennesker kan gå et helt liv uten å ønske å jobbe.

Jeg skjønner godt ønsket om å være hjemme med små barn, men etterhvert blir vel livet litt kjedelig uten noen utfordringer.

 

Jeg har selv vært hjemme nå i snart 6 år.

2 år var foreldrepermisjon og de resterende på grunn av sykdom.

I sommer skulle jeg ut arbeidsutprøving, men jeg ble sykere (ledd, rygg og muskelsmerter.) og det ble utsatt fordi jeg rett og slett ikke klarte å gjøre stort, og jeg gikk hjem fra møtet og følte at alt var helt svart fordi jeg har ikke lyst å bare sitte hjemme og oppdra barna og ikke være til nytte utenfor hjemmet.

Nå i desember ble det utsatt enda et halvt år...........

 

Når jeg leser hi sine innlegg her så tenker jeg enten er det bare noen som vil provosere, og lage enda mer negative holdninger til oss som må bruke nav for å overleve fordi vi ikke har noen valg.

Eller så sliter hi med noe psykisk, og har angst/sperrer i forhold til dette å skulle forholde seg til andre mennesker i jobbsammenheng og ha krav på seg i forhold til dette.

For Hvordan kan et menneske vite at det ikke liker å jobbe om det aldri har vært ute i jobb?

Jeg tror at om jeg hadde nådd 30 uten å ha jobbet en dag ville tanken på å skrive søknad, gå på jobbintervju, gå på jobb, forholde seg til kollegaer/kunder/pasienter (etter hva slags jobbe en ender i) forholde seg til krav man aldri har hatt på seg virket veldig skremmende.

Men det er vel ikke noe man vil innrømme ovenfor seg selv engang så da er det mye enklere å si jeg vil ikke jobbe.

 

Jeg syntes det er skremmende nå jeg etter å ha vært hjemme i 6 år selv om jeg virkelig ønsker å komme meg tilbake i jobb. Og jeg er så heldig at jeg hadde 10 år i jobb bak meg før jeg fikk barna og ble syk.

 

Så hi, greit du vil ikke jobbe men HVA er grunnen bak det faktum at du ikke vil jobbe?

 

Anonym poster: f14aa3305eae98c8c1291127a3576255

 

Grunnen er nok at jeg ikke føler meg trygg blandt andre mennesker enn min familie og ett vennepar. Har ikke sosialangst men blir nervøs å redd blandt andre mennesker.

Har hatt en oppvekst preget av omsorgssvikt og mobbing på skolen.

Nå har jeg ett lykkelig liv med mann og barn og jeg vet at det vil gå utover de hvis jeg skal presse meg ut i jobb. Så nei jeg vil ikke jobbe og jeg skal aldri presse meg til det.

Takk for ett konstruktivt svar.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Det finnes jobber hvor du ikke trenger å forholde deg til mange andre mennesker. Hvis Nav er behjelpelig med penger kan jeg tenke meg de er enda mer behjelpelige med å tilrettelegge for deg så du kan få en jobb som ikke trigger din engstelse. Og hvis det ikke er så sterkt som angst, så kanskje du bare har godt av å prøve og pushe grensene dine litt?

Det er klart, hvis du aldri har jobbet så blir terskelen bare større og større for å faktisk komme seg ut i jobb. Men det er nettopp sånne ting Nav skal være der for, å hjelpe deg til å komme deg ut i jobb, og til å finne en jobb du kan føle deg komfortabel i. Eller om du ikke vil ha en fast jobb, hva med et vikariat, så du kan i det minste prøve og se om du finner noe du liker? Det er mange vikarbyråer, du kan registrere deg på nett, og folk skriker etter arbeidskraft i yrker som renholdere, lagerarbeidere osv, hvor du ikke trenger å forholde deg til andre mennesker i stor grad, og kan legge opp arbeidet ditt selv i mange tilfeller. På den måten kan du være hjemme når mannen evt skal bort, så barna slipper å dra i bhg. Hvis han går på aap, så er han vel uansett hjemme en god del og kan bidra til barnepass? Du trenger ikke jobbe full stilling heller, start med 20%, altså en dag i uka, og se hvordan det går!

 

Jeg skjønner at det kan være vanskelig for deg å ta det steget, men det blir så dumt også å si at "vet du, jeg har et problem, så derfor setter jeg meg ned og ønsker ikke å prøve og gjøre noe med det".

 

Jeg kommer aldri til å presse meg ut i jobb uansett. Jeg vet at jeg ikke vil og ikke kommer til å takle det.

 

Men jeg har fortsatt ikke fått et ordentlig svar på hvorfor dette er så galt.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Jeg synes det er galt overfor de som må jobbe og betale skatt for at du skal kunne gå hjemme. Jeg synes det er galt fordi du ikke engang vil gjøre en innsats for å prøve og betale tilbake litt til samfunnet som gir deg muligheten til å gå hjemme som du gjør. Jeg synes det er galt overfor de det går utover direkte og indirekte, ettersom pengene du får hver måned kunne vært brukt til eldreomsorg, sykehus eller lignende.

Jeg synes det er galt overfor barna dine, fordi du lærer dem en holdning som er helt feil, nemlig at hvis det er noe du ikke vil gjøre, så ordner noen andre opp for deg. Og at hvis man ikke vil jobbe i framtiden, så finnes det noe som heter Nav, som ikke lar deg sulte, og dermed står man fritt til å sette seg med ræva i sofaen om man ikke vil.

 

Jeg kan fint se at du har et problem og at det er vanskelig å ta tak i. Men at du ikke engang har et fnugg av vilje til å prøve, det synes jeg er bare trist.

 

Så, der har du mitt svar.

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg, men jeg skulle ønske jeg klarte å komme ut av denne onde sirkelen... Nå er jeg blitt 30 år og synes det er forferdelig vanskelig å skaffe en jobb med sosial angst i tillegg til lite erfaring:/ Hva skal de vel med meg...har aldri gått på nav da, lever på mannen, kontantstøtte og har prøvd ulike praksisjobber og studier. Mestrer ingenting..

 

Anonym poster: 1421db5ac4f0a18107a49f16351854cf

[Anonym bruker]

Nå som mannen min kun går på aap så får vi også hjelp i fra NAV som sosial hjelp. De har prøvd å få meg ut i jobb med praksisplass men jeg møtte ikke opp. Jeg vil ikke jobbe og da gjør jeg ikke det! Jeg bidrar til staten ved å spare de for barnehage utgifter for våre barn. Å mannen min har i alle år betalt mye skatt så jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. Så lenge vi har barn så kan de heller ikke nekte oss hjelp da vi ligger under normen for livsopphold. Så lenge dette er noe vi har krav på så snylter vi heller ikke.

 

Dagene går med til aktiviteter med barna og hus og hjem. Jeg kan ikke forstå at så mange synes dette er galt, men men.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Unnskyld at jeg sier det, men siden mannen din nå går på aap og dere mottar støtte fra NAV, så er det pr. dato innmari begrenset hvor mye dere betaler i skatt. Det vil si at det pr. nå er vi som gidder å jobbe som betaler stønadene deres. Ikke tror jeg noe på at mannen din tidligere har betalt så mye skatt at du kan slå deg på brystet og si at dere nå "bruker opp" av det mannen din tidligere har betalt. Det ER vi skattebetalerne som betaler for dere nå. Dra deg ut i jobb og bidra, menneske! Slitne er vi alle, både titt og ofte, men vi ser fremdeles verdien av å bidra til fellesskapet.

 

Anonym poster: 30db4861c4c24db0cc55d172830fbc62

 

Jeg ser ikke verdien av å bli utslitt for å bidra til samfunnet. Kommer aldri til å jobbe uansett hva andre sier. Elsker livet mitt slik det er nå.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

troll.

 

Anonym poster: 844dd269fcf8386ea0acce7577b8c5f3

[Anonym bruker]

Jeg har vanskelig å se hvordan noen helt friske mennesker kan gå et helt liv uten å ønske å jobbe.

Jeg skjønner godt ønsket om å være hjemme med små barn, men etterhvert blir vel livet litt kjedelig uten noen utfordringer.

 

Jeg har selv vært hjemme nå i snart 6 år.

2 år var foreldrepermisjon og de resterende på grunn av sykdom.

I sommer skulle jeg ut arbeidsutprøving, men jeg ble sykere (ledd, rygg og muskelsmerter.) og det ble utsatt fordi jeg rett og slett ikke klarte å gjøre stort, og jeg gikk hjem fra møtet og følte at alt var helt svart fordi jeg har ikke lyst å bare sitte hjemme og oppdra barna og ikke være til nytte utenfor hjemmet.

Nå i desember ble det utsatt enda et halvt år...........

 

Når jeg leser hi sine innlegg her så tenker jeg enten er det bare noen som vil provosere, og lage enda mer negative holdninger til oss som må bruke nav for å overleve fordi vi ikke har noen valg.

Eller så sliter hi med noe psykisk, og har angst/sperrer i forhold til dette å skulle forholde seg til andre mennesker i jobbsammenheng og ha krav på seg i forhold til dette.

For Hvordan kan et menneske vite at det ikke liker å jobbe om det aldri har vært ute i jobb?

Jeg tror at om jeg hadde nådd 30 uten å ha jobbet en dag ville tanken på å skrive søknad, gå på jobbintervju, gå på jobb, forholde seg til kollegaer/kunder/pasienter (etter hva slags jobbe en ender i) forholde seg til krav man aldri har hatt på seg virket veldig skremmende.

Men det er vel ikke noe man vil innrømme ovenfor seg selv engang så da er det mye enklere å si jeg vil ikke jobbe.

 

Jeg syntes det er skremmende nå jeg etter å ha vært hjemme i 6 år selv om jeg virkelig ønsker å komme meg tilbake i jobb. Og jeg er så heldig at jeg hadde 10 år i jobb bak meg før jeg fikk barna og ble syk.

 

Så hi, greit du vil ikke jobbe men HVA er grunnen bak det faktum at du ikke vil jobbe?

 

Anonym poster: f14aa3305eae98c8c1291127a3576255

 

Grunnen er nok at jeg ikke føler meg trygg blandt andre mennesker enn min familie og ett vennepar. Har ikke sosialangst men blir nervøs å redd blandt andre mennesker.

Har hatt en oppvekst preget av omsorgssvikt og mobbing på skolen.

Nå har jeg ett lykkelig liv med mann og barn og jeg vet at det vil gå utover de hvis jeg skal presse meg ut i jobb. Så nei jeg vil ikke jobbe og jeg skal aldri presse meg til det.

Takk for ett konstruktivt svar.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Det finnes jobber hvor du ikke trenger å forholde deg til mange andre mennesker. Hvis Nav er behjelpelig med penger kan jeg tenke meg de er enda mer behjelpelige med å tilrettelegge for deg så du kan få en jobb som ikke trigger din engstelse. Og hvis det ikke er så sterkt som angst, så kanskje du bare har godt av å prøve og pushe grensene dine litt?

Det er klart, hvis du aldri har jobbet så blir terskelen bare større og større for å faktisk komme seg ut i jobb. Men det er nettopp sånne ting Nav skal være der for, å hjelpe deg til å komme deg ut i jobb, og til å finne en jobb du kan føle deg komfortabel i. Eller om du ikke vil ha en fast jobb, hva med et vikariat, så du kan i det minste prøve og se om du finner noe du liker? Det er mange vikarbyråer, du kan registrere deg på nett, og folk skriker etter arbeidskraft i yrker som renholdere, lagerarbeidere osv, hvor du ikke trenger å forholde deg til andre mennesker i stor grad, og kan legge opp arbeidet ditt selv i mange tilfeller. På den måten kan du være hjemme når mannen evt skal bort, så barna slipper å dra i bhg. Hvis han går på aap, så er han vel uansett hjemme en god del og kan bidra til barnepass? Du trenger ikke jobbe full stilling heller, start med 20%, altså en dag i uka, og se hvordan det går!

 

Jeg skjønner at det kan være vanskelig for deg å ta det steget, men det blir så dumt også å si at "vet du, jeg har et problem, så derfor setter jeg meg ned og ønsker ikke å prøve og gjøre noe med det".

 

Jeg kommer aldri til å presse meg ut i jobb uansett. Jeg vet at jeg ikke vil og ikke kommer til å takle det.

 

Men jeg har fortsatt ikke fått et ordentlig svar på hvorfor dette er så galt.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb

 

Jeg synes det er galt overfor de som må jobbe og betale skatt for at du skal kunne gå hjemme. Jeg synes det er galt fordi du ikke engang vil gjøre en innsats for å prøve og betale tilbake litt til samfunnet som gir deg muligheten til å gå hjemme som du gjør. Jeg synes det er galt overfor de det går utover direkte og indirekte, ettersom pengene du får hver måned kunne vært brukt til eldreomsorg, sykehus eller lignende.

Jeg synes det er galt overfor barna dine, fordi du lærer dem en holdning som er helt feil, nemlig at hvis det er noe du ikke vil gjøre, så ordner noen andre opp for deg. Og at hvis man ikke vil jobbe i framtiden, så finnes det noe som heter Nav, som ikke lar deg sulte, og dermed står man fritt til å sette seg med ræva i sofaen om man ikke vil.

 

Jeg kan fint se at du har et problem og at det er vanskelig å ta tak i. Men at du ikke engang har et fnugg av vilje til å prøve, det synes jeg er bare trist.

 

Så, der har du mitt svar.

 

Å si at andre jobber for at jeg skal kunne gå hjemme blir for dumt. De aller fleste jobber fordi de selv vil, for å kunne ha god økonomi og masse materialistiske ting å brife med.

Jeg gir tilbake til samfunnet ved å ta vare på våre egne barn.

Helt riktig at jeg ikke vil, og da skal jeg heller ikke presse meg til det. Da går det utover barna og familien og det blir ikke aktuelt.

 

Om mine barn ikke vil jobbe så skal jeg støtte de i det. Kommer uansett alltid til å være stolt av mine barn.

 

Anonym poster: d3927673a7b58c3400b59b144d380edb